Datter var et såkalt “hjerteplaster” da hun kom med Lyset  en midtsommerdag i 2008. Aldri noensinne har jeg trengt en liten skapning mer enn jeg gjorde da hun kom. Hun reddet, bare med sitt vakre lille vesen, en hel familie som tumlet rundt i kulden og mørket. Hun vil for alltid ha en helt spesiell plass i pappa sitt hjerte <3

 

Likevel gikk familien etter hvert i oppløsning. Folk som mister, mister også ofte hverandre, og vi lot det bare skje. Ingen av oss hadde verktøyet som skulle til for å komme oss gjennom et slikt tap, sammen. Vi ble hverandres verste fiender. Vi imploderte, ble ødelagt. Innenfra. Napalm. Brann. Ødeleggelse. Destruksjon.

 

Etter å ha møttes på Tinder etter påske, så tok Kjærest og jeg et valg 13. mai 2018 og bestemte oss for at vi ikke bare skulle bli kjærester, men også skape oss en felles framtid sammen. Selv om jeg hadde gjort det klinkende klart for henne at Datter var mitt aller siste barn, så forsto jeg ganske fort at det er umulig å beholde en vakker, barnløs 30-års gammel kvinne i lengden hvis jeg ikke skjenkte henne et barn.

 

40 år og ferdig med unger for lenge siden. Ja, særlig! Siste pinsedag, 09. juni 2019 sendte Vår Herre ned den aller vakreste skapningen han hadde ned til oss. En intenst ønsket og elsket unge. For meg ble han i tillegg også et slags symbol på starten av resten av mitt liv. En ny sjanse. En velsignelse i voksen alder.

 

14 dager senere ombestemte Vår Herre seg og tok ham, helt uten forvarsel, tilbake.

 

Stummende mørke.

 

Lenge.

 

Nytt liv!

 

Vår Herre ombestemmer seg, IGJEN!

 

Et voldsomt knyttneveslag. Igjen ble vi liggende og gispe etter luft. Etter den episoden måtte vi begge virkelig nullstille oss selv. Skulle vi virkelig tørre å utsette oss for dette en gang til? Hvordan i all verden skulle vi klare å komme oss på beina enda en gang hvis det verste skulle skje, for tredje gang?

 

 

Så kom Lillebror! 

 

På bildet er han en dag, men i morgen er han faktisk blitt hele 3 måneder. Stor gutt! Jeg har naturligvis vært glad i ham hele tiden, men det er først de siste 3-4 ukene at jeg virkelig har turt å elske ham. Jeg har, for å beskytte meg selv, distansert meg litt gjennom hele svangerskapet og de første ukene. Jeg var så glad, men samtidig så inderlig redd for at det skulle skje igjen. Jeg, av alle, visste at det kunne skje absolutt når som helst.

 

Litt etter litt slipper angsten taket og omdannes til litt mer “sunnere” bekymring. Pustealarmen virker og kurset i hjerte- og lungeredning for spedbarn like etter fødselen har gjort meg trygg på at vi i alle fall skal klare å puste oksygen til hjernen fram til hjelpepersonell ankommer. Jeg går ikke rundt og er redd, men samtidig vet jeg at jo faren slett ikke er over. Faren er aldri over. Michael rakk å bli hele 4 måneder da han dro i forveien. Sterkeste ungen du kan tenke deg. Klatret selv over fra sprinkelsenga til dobbeltsenga der jeg lå. Vi hadde det ganske artig før vi sovnet. Du vet, sang litt og kittet litt og lagde grimaser. Slik man jo gjør når de er så små. Dagen etterpå skulle vi på sommerferie til Finland. Vi ble hjemme.

 

(Hvorfor i helvete GJØR jeg dette mot meg selv?)

 

Kjærest har alltid ønsket seg to barn. Det har jeg sagt nei til helt fra starten. I begynnelsen fordi jeg mente jeg var for gammel og tjukk, og livredd for at jeg skulle dø fra ungene mine før de rakk å bli konfirmerte. Etter hvert som livet bare skjedde mer og mer, så ble jeg ,naturligvis og med rette, livredd for at de skulle dø fra meg før de ble konfirmerte.

 

Likevel har jeg ombestemt meg. Jeg skal bli pappa igjen! Det er ingenting jeg heller vil enn å bruke den siste halvparten av mitt liv til å skape en familie med min kommende kone, Christine Emilie Pedersen Sandøy. Jeg elsker deg! Livet med deg er ikke bare fint, det er alt jeg noensinne har drømt om. Du fortjener alt godt, men fikk meg. Likevel er du fornøyd. Det er nesten ikke til å tro, men kynisk jævel som jeg er, så borer jeg meg inn i deg og skaper en felles framtid. Jeg klarer meg ikke uten dere. EWWG

 

(For ordens skyld: Min kommende hustru, Kjærest, er altså ikke gravid, men jeg gir grønt lys når tiden er inne 🙂 )

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pappa, kjærest, kokk og forfatter