OBS!

Dette gjør jeg ikke ofte, aldri faktisk, men anbefaler dere å IKKE lese dette innlegget! Det inneholder TOLTALT unødvendig negativitet som ødelegger hele stemningen, både i innlegget og livet for øvrig. Har nå redigert teksten, og den nye teksten kan du lese HER. Den vil gjøre deg mye gladere til sinns enn denne, jeg lover! 🙂

 

 

 

Jeg våknet tidligere enn vanlig i dag. Halv fem. Har betennelse i leddene, så ligger et kvarter hver morgen, som en diger komodovaran, å bare lar leddene varmes opp før jeg brekker meg opp av sofaen, ut på gulvet og ned den farefulle ferden ned trappa og inn på morgentoalettet.

 

“I dag skjer det virkelig!” tenkte jeg, igjen og igjen mens jeg først lå der, og to tiår som kulinarisk ledestjerne spilte i revy inne i det oppblåste hodet mitt. Min siste dag som sjef. Ingen ansatte å terrorisere, henge ut, mobbe eller forsure dagene til. Akkurat det er trolig det jeg kommer til å savne aller mest. Nest etter å være frekk og tro jeg er noe overfor kundene naturligvis.

 

Fikk etter hvert varmet opp leddene såpass at jeg med selsom teknikk fikk satt meg opp og, etter en liten puste- og drikkepause, skvulpet meg ut av sofaen og rullet ned trappa. Reisen ned ble utrolig nok gjennomført uten større uhell og turen opp gikk også overraskende greit. “Dette er VIRKELIG dagen!”

 

Gikk fra jobb rundt elleve. Ble heldigvis avløst i dag, og jeg kjente umiddelbart da jeg gikk at nå, nå er jeg fri som fuglen. (En voksen hannstruts kan veie opp til 156 kg, og struts er en fugl. Jeg har ørlite kortere hals da og litt større hode.)

 

En voldsom, og da mener jeg virkelig VOLDSOM trøtthet kom snikende inn og satte seg faktisk FYSISK fast i bevisstheten min. Jeg kunne KJENNE den lande og bre seg utover som et kroppstemperert ullpledd vevd av av 100% dis.

 

Mens jeg lå der nede på lagergulvet og balet med armer og bein med dette digre ullpleddet som hadde bredd seg over meg, så ringte Konemor og ville ha meg med på lunsj på Minty Café, (den ligger vis-vis garnbutikken i Alta…).  Jeg kom meg opp av gulvet og sprang så rumpeballene og mannepuppene flagret i alle retninger, mot den nevnte kafeen.

 

En helt fantastisk hyggelig stund! Konemor, Velsignelsen og et realt fat med junkfood. Tenk å kunne ta seg tid til slikt, midt på en lørdags formiddag. Tror jeg har mye å se fram til i siste del av livet. 🙂

 

Så skilte våre veier. Hun kulle inn i den garnbutikken, samt treffe noen venninner her og der. Mannvond som jeg er takket jeg høflig nei, og dro heller opp til min nye arbeidsplass, Kokkejævel.no, og satte meg som en Hiroshima-bombe ned på den arme kontorstolen, og trøttheten tok igjen overhånd. Midt inne i tåka fikk jeg glimt på noe som sto skrevet på blokka foran meg. EWWG, even when we’re ghosts. (Fra sangen vår, Say you won’t let go, av James Arthur).

Hun kjørte ned i går kveld for å hente (nikotinfri)snus, og da skrev hun samtidig dette, slik at jeg skulle få en skikkelig god følelse den første gangen jeg satte meg ned bak pulten som “fri mann”.<3

 

Jeg har jo sett det i lengre tid at øyelokkene begynner å henge. Som toppblogger kan jeg ikke se ut slik, og vil derfor sjekke mulighetene for å få strammet litt opp. Han også vurdert en såkalt “puppejobb”. Ræva ligger også tynt an, hvis man kan bruke et slikt ord for sådan en ræv.

 

***

 

Hvorfor må dere lyve om meg der det gjør aller mest vondt?

Ja, jeg har jobbet veldig mye i mitt liv, men jeg har alltid prioritert å være med på skoleavslutninger, framvisninger, turneringer og slikt med ungene mine. Har det vært kaos på jobb den aktuelle dagen, (noe det jo ofte er like før jul), så har jeg kanskje dratt tilbake på jobb etterpå, men jeg har ALLTID gjort så godt jeg bare har kunnet med å kombinere en krevende jobb med å være en god pappa. Hva vet vel forresten dere om hvorfor den ENE jobber så mye? Det kan være mange grunner til det, uten at faren gjør det for å være minst mulig sammen med de han bryr seg aller mest om i hele verden.

 

***

 

Hva framtiden bringer er det ingen som vet. Jeg sitter her, praktisk talt, med “to tomme hender” på et kontor i et lokale der det er kontraktfestet ULOVLIG å gjøre det eneste jeg beviselig KAN, nemlig å lage mat. Jeg syns det er fryktelig spennende. Jeg TRENGTE dette.

 

Kanskje jeg kan holde foredrag? Kan jo ikke BARE surre rundt i min egen lille verden her i nettbutikken. Må jo ut og treffe FOLK av og til. Kommer til å savne arbeidsmiljøet på jobb. Det har vært mye moro opp gjennom når jeg tenker etter. Her blir det bare den moroa jeg lager sjøl, og du kan si mye om humoren min, men spesielt morsom er den ikke!

 

Nei, må avslutte nå. Skal til Svigermord og planlegge konformasjonen til min flotte svigersøster. Dvs. jeg kommer neppe til å planelgge så mye, men hun har slik en deilig sjeselong på sofaen som jeg bare elsker å sovne på. Det er det jeg lengter aller mest etter nå. Søvn.

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Fri mann