Vi har blitt en gjeng med egosentriske banditter hele gjengen! Vi skal “selvrealisere” oss, koste hva det koste vil. Skal du leve et godt liv må du “ta vare på deg selv”. Du er ingenting hvis du ikke “lever ut dine drømmer”. Det er ekstremt viktig å “sette helsa først”, hva nå det enn måtte bety. Du må “tenke på deg selv” og glem for guds skyld ikke å “nyte maks”. Herregud, du har glemt å “gripe dagen”,selv om “du fortjener det”! Heldigvis har du ikke glemt at “du har krav på det”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vet ikke når alt dette fokuset på oss selv skjedde, men jeg tror ikke det er sunt. Av og til må egne behov vike for andres uten at det er noen krise. Da ungene var små for eksempel kunne det ikke falle meg inn å reise på ferie uten dem. At jeg skulle dra ut i verden og oppleve, eller selvrealisere meg, mens de var hjemme på skolen. Vise bilder eller ringe og fortelle alt det “spennende” jeg gjorde. Hvor egoistisk er ikke det egentlig? Det er ikke meningen å tråkke på tær altså, men jeg forstår rett og slett ikke hvordan man kan reise på ferie uten ungene sine. Og hvorfor.

Du er sliten og trenger noen dager fri fra jobb for å slappe av. Du skriver egenmelding. Full lønn. Det er deilig og du får sovet litt og selvrealisert deg litt mer enn vanlig . Det du ikke tenker på er at i ditt fravær må andre jobbe dobbelt for å få hjulene til å gå rundt på arbeidsplassen. Stresse litt ekstra for at du “setter helsen først”. Ikke så nøye med andres helse bare din blir ivaretatt. Du fortjener det kanskje, men det gjør de andre også. “Skal jeg ha dårlig samvittighet for at jeg er syk?” Ja, det syns jeg faktisk. Hvis din sykdom går ut over andre tror jeg ikke det er usunt at man tenker over det. Alt henger sammen med alt.

Samrealisering. Smak på det ordet. Høres ikke det mye bedre ut enn det mer egoistiske selvrealisering? Jeg syns det. Handler om å gi og ta. Av og til må man ofre noe for at de rundt deg skal få det litt bedre. Er det en så høy pris å betale? Nei, du kan ikke feste hver helg lenger hvis du får barn, kanskje nesten aldri, men er det egentlig et så stort offer? Barnet ditt trenger deg hjemme, ikke flaksende rundt. Kjedelig? Javel, men for hvem? Og hvorfor?

Vi har blitt en gjeng egosentriske banditter hele gjengen! Alt skal gå vår vei, hele tiden. Får vi det “vi har krav på” ønsker vi oss bare mer. Vi blir aldri mette. Aldri fornøyde. Velferdsstaten som skulle være et sikkerhetsnett hvis vi snublet og falt har blitt til en selvfølge vi ikke kan få nok av. Vi blir rasende hvis bestemor står på venteliste til hjemmehjelp i stedet for å stikke innom å vaske litt selv. Hjelpe til. Vi har jo ikke tid. Vi skal selvrealisere oss. Har nok med vårt. Vi må jo “nyte maks”.

Slapp av, jeg er en egosentrisk banditt jeg også. Jeg ønsker også det beste for meg og mitt, hele tiden, men jeg liker ikke utviklingen. Blir skremt av tanken over at vi egentlig har det så godt at ingenting egentlig er godt nok lenger. Vi tjener for dårlig, jobber for mye, har for lite fri. Egentlig burde vi hatt full lønn for å kunne selvrealisere oss. Det er jo tross alt blitt en fulltidsstilling bare det.

Vi kan ikke ta være på alle, men vi kan ta vare på våre. De som er rundt oss. De som betaler prisen for våre valg. Hvor mye skal vi egentlig ta vare på oss selv hvis det går ut over andre? Jeg sitter ikke inne med svaret, men jeg er ganske sikker på at det ikke er skadelig å stille selg selv spørsmålet fra tid til annen.