Jeg har alltid, bortsett fra da jeg selv vær liten, vært motstander av pakkekalender. Har egentlig sett på det som forsøpling og en utvanning av selve gavedrysset på julaften. Et  gavedryss som jeg for øvrig også har hatt et svært ambivalent forhold til. Har ment at ungene blir bortskjemte hvis de i tillegg til julaften skal få 24 gaver ekstra, en for hver dag, i desember. Det er jo egentlig galimathias, men vi lever i en gal tid. Vår egen barndom er over, og det må vi faktisk snart ta inn over oss.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Ungene i dag er bortskjemte, men det er vi alle. Vi har helt andre krav til egen velvære og velstand enn vi hadde for bare tjue år siden. Vi forventer mer, av alt. Har vi lyst på noe, kjøper vi det. Vi spiser sjokolade og drikker alkohol i hvilken ukedag som helst. Roastbiff er ikke luksus lenger, det er nesten blitt litt kjedelig. I tillegg til sommerferien reiser vi på både en og to langhelger i løpet av året. Kanskje vi til og med drar til Levi eller Trysil i påsken også. Vi har blitt grenseløse, og pakkekalenderen har blitt et slags symbol på overfloden vi velter oss i.

Leste et sted om en mor som hadde fått nok og kjøpte en melkesjokolade som hun tegnet 24 skjeve ruter med tusj på og ga til barna som en slags protest. Hun kunne jo bare kjøpt en vanlig sjokoladekalender til 29 kroner på Nille i stedet, billigere enn en melkesjokoladeplate faktisk, men neida. Blir ikke skikkelig protest av slikt. Går i alle fall ikke viralt, og da er det jo ikke så gøy å protestere.

I år har vi pakket inn en adventsgave for hver dag Datter er hos oss i desember. Vi har ikke kjøpt veldig dyre ting, men vi har kjøpt ting hun trenger. Ikke sokker, truser og slikt, men ting som er nyttige og litt artige. Ting vi kanskje uansett ville kjøpt. Da er det bedre og faktisk pakke dem inn og lage litt spenning rundt det. Alle som har jenter kjøper hårstrikk fra tid til annet. Perfekt adventsgave! Nye malerpensler? Det blir jo kjøpt likevel. Pakk dem inn med god samvittighet.

Hvis vi tenker oss litt om så er det vel ikke de 24 små pakkene som henger på den adventskalenderen som skaper bortskjemte og ufyselige unger, men heller det voldsomme overforbruket vi har vent oss til i årets 11 første måneder. Hvor mange middager med julemat, ribbe, pinnekjøtt og lutefisk spiser du forresten før selve julaften? Du klarer ikke vente, sier du. Nei, nettopp, men pakkekalender er du i mot!

Jada, jeg vet at det også finnes mange i Norge som ikke har god råd. Noen er til og med det som kan betegnes som fattige, men de aller fleste av oss har økonomi til å lage en pakkekalender. Det syns jeg faktisk vi skal få lov til uten å føle noen som helst form for skam. Det er koselig og skaper glede og forventning hos de små. Da jeg så øynene til Datter da hun kom hjem i går og så den stygge korsfestede nissen som hang i trappa, tynget av kapitalismens overflod, bestemte jeg meg for å innse at slaget var tapt og at det faktisk føltes helt greit. Det er til og med koselig.

Hva mener du?

Annen hver fredag skjer det noe her hos oss. Noe som føles godt og skaper en slags ro i huset. Ikke harmoni, det blir galt ord å bruke, men vi blir til en familie igjen. Jeg liker det selv om det selvfølgelig er godt å bare være to også av og til. Spesielt etter at man har lagt seg og før man har stått opp. Eller mens man lager middag eller ser på en film, men lå nå det ligge. Altså ligge som å legge bort. Hold de skitne fantasiene for deg selv, jeg har barn i hus nå!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det har vært en hektisk dag. Veldig mye folk. Faktisk litt sliten nå og kanskje vel så det, men det føles godt. Jeg lever av å selge mat og da er det utrolig deilig at så mange faktisk kjøper det jeg selger. Eller jeg, blir helt feil å si! Vi selger mat. Jeg har en hel bråte, 20 stk faktisk, av særdeles dyktige medarbeidere som står på som bare rakkern for å gi dere en god opplevelse. De gjør en sykt bra innsats og uten dem står jeg på bar bakke. Jeg vet det og de vet det. En slags kulinarisk terrorbalanse, hehe.

Nå er det “kveld”. Klokka er seks. Taco om et par timer. Kjenner jeg kommer til å sovne ikke veldig lenge etterpå. Jobb i morgen. “Frityrvakt” som vi kaller det. Det består i at jeg har ansvaret for varmmaten på Fy Fader. Ti meter med varmedisker skal holdes tipp topp gjennom hele dagen. Jeg gleder meg egentlig. Har ikke den vakta så veldig ofte, så jeg har bare godt av å springe litt jeg også.

Det er så koselig når dere kommenterer. Jeg håper dere forstår at jeg ikke har mulighet til å svare absolutt alle, men jeg leser hver eneste kommentar. Hvis dere kommenterer i dag hadde det vært artig å høre hva dere skal få i dere i kveld. Ja, tenker på mat altså.

Ha en vakker aften!

Reklame | Hoftepluss og FyFader

Joda, vi klinker til vi også! Dette er et tilbud du ikke kan la gå fra deg. Ingenting er vel som en god og klam bamseklem fra en svett ansatt på en hektisk handledag? Selv om jeg kanskje ikke er den aller største tilhengeren av dagen i dag, så følger jeg lojalt opp, holder tross alt til på et kjøpesenter, men det er jo ingen lov som sier at man må tape penger på tilbudene. Mulig vi “taper” litt tid hvis dette blir populært, men vi finner nok en løsning. Av og til er det tanken som teller.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Vi kjører selvfølgelig også den obligatoriske “Black coffee”. Mest fordi det er et artig ordspill, men 15 kr her og 15 kr der…

Egentlig gleder jeg meg mest til å komme hjem fra jobb. “Datterskifte” i dag og hun kommer og fyller huset med liv. Vi trenger det. Det skal visst bakes i helgen. Kjærest organiserer. Blir koselig. Det skal lukte bakst før jul.

Ellers vil jeg ønske dere en riktig god fredag, enten den blir svart eller ikke. Ta det litt med ro i jakten på gode tilbud. Selv skal jeg prøve å finne en jakke. Ikke fordi jeg har fire fra før, men fordi den ene jeg har er ødelagt.

Les også Blackout

SNAKK OM DET!

Ja, det er ubehagelig. Men det er ikke farlig.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det uendelige ønsket om å bli mamma ble til virkelighet, men like etter snudd om til et mareritt. Lange dager, timer og minutter med fortvilelse, sorg, sinne og til slutt, utmattelse.

Døden snakkes om, den gjør det. Av de som tørr. Av de som tørr å trø ut av komfortsonen sin for å spørre hvordan det går, eller si at de ikke vet hva de skal si. Hvordan skal de vite hva de skal si? Det er nemlig ikke noe å si. Men det snakkes om.

Det som ikke snakkes om er alle de kroppslige påminnelsene en mor går gjennom, og som en far er vitne til. Alt som er naturlig, men som blir til en evig  retraumatisering av ditt livs verste mareritt. Alt håret som faller av og som legger seg som et ullteppe over hodeputen din, eller tetter sluken i dusjen bare du tenker på å dusje. Når man kler av seg for å gå i dusjen å tilfeldigvis går forbi speilet og ser den nakne, slappe magen som en gang bar et barn og som fortsatt bærer preg av det. Brystene som henger og dingler i stedet for å være fulle av melk.

Alle klærne som du ikke passer enda etter et svangerskap og fødsel. Å for ikke å glemme de klærne som faktisk passer. Gravidklærne. De passer! De som en gang brakte frem gode tanker og følelser overrumpler deg nå med vonde følelser og tårevåte øyne. Men du må gå med dem så lenge du ikke vil gå naken. Ja, det går og ant å kjøpe seg nye klær, men planen var jo å bruke gravidklærne i ammetiden. Den tiden som skulle være nå. De kroppslige påminnelsene er uendelige og mange. Dette er bare noen.

Så kommer lykken og banker på døren igjen. En uendelig stor glede, frykt og sorg overtar følelsesregisteret igjen. Ikke hver sin tur, men samtidig. Som et sammensurium av kaos der du skal prøve å balansere gleden av det største et menneske kan få oppleve med sorgen av det verste et menneske kan gå igjennom. Å glede seg over et barn på vei mens sorgen av tapet av et annet barn er så nært i tid at du egentlig bare kan gått to skritt tilbake for å oppleve den gleden av å bli forelder som vi kjente på i sommer. Å balansere dette å samtidig skulle være kjærest, datter, søster, tante og prøve å gjennomføre livet. Gå på skolen. Puste. Det er vanskelig. Men det går greit. Vi har noe å se frem til i mørket. Vi skal bli foreldre, igjen. Det er sårt, trist, skummelt, men så fantastisk.

Men så. Er det over. Hjertet banker ikke lenger. En spontanabort, missed abortion kalte hun det. Ny runde med fortvilelse og sorg. En annerledes sorg sådan. Det er ikke likens som den sorgen over å miste et barn, men sorgen er nå over det som skulle komme. Sorgen er over det hjertet som sluttet å slå. Det håpet vi hadde ble borte. Lykken over det fosteret som skulle vokse seg stor og sterk og klar for verden ble knust. Det er ubeskrivelig trist. Ny runde med sorg, men denne gangen på en annen måte. Men det er vondt.

Så skal det skje. Det som er skapt skal ut. En utrivelig dag. Veldig. De som har opplevd det vet. De som ikke har opplevd det håper jeg forblir uviten. De som vet, vet også at de kroppslige påminnelsene er der nå også. De svikter ikke. De kom og de ble så sterke og såre.  Så følelsesmessig vondt og uutholdelig. Jeg er glad vi var to. Hadde vært uutholdelig uten han. Er glad vi var to og fortsatt er det.

En måned etter prosedyren skal det tas en graviditetstest der testen skal vise negativt. Det forteller at alt vevet er ute. I en mnd gikk vi og tenkte, håpte og ønsket at den skulle være negativ. Det var den altså ikke. En ny runde. Tilbake til start. Bare på en litt annen måte. Nå skal det utskrapes. Fortvilelsen sprer seg i kroppen. Har bare lyst å hyle. Gjør det ikke, men jeg gråter. Jeg gråter mens jeg ringer han. Er så fortvilt. Han kommer hjem, jeg gråter. Vi er to. Vi er sammen.

Jeg ante lite og ingenting om hva jeg hadde i vente da marerittet inntraff igjen og igjen og igjen. Jeg visste at minner og enkelte ting ville trigge sorgen. Men jeg hadde ikke anelse om hvor mye som trigger. Jeg ante ingenting om de kroppslige påminnelsene som kom. Jeg ante ingenting om prosedyrene ved en spontanabort, jeg ante ingenting om at det var tre typer spontanaborter, jeg ante ikke. Men nå vet jeg. Jeg vet også at det hjelper å snakke om det. Jeg vet at det hjelper å være åpen. Jeg vet det fordi jeg har måtte og fortsatt må.

Hvorfor snakkes det ikke om disse tingene? Hvorfor snakkes det ikke om de tre spontanaborttypene når det snakkes om diabetes type 1 og type 2. Hvorfor er døden vanskeligere å snakke om enn livet? Det er jo like naturlig. Det er bare vondt å snakke om noe som treffer følelsene dine. Følelser er ubehagelig og til dels skummelt. Man blir sårbar. Ingen liker å være sårbar. Å snakke om de ubehagelige temaene er både ubehagelig og vanskelig, men det er ikke farlig. Det kan faktisk også gjøre godt.

Kjærest.

Dette var fryktelig vondt å lese. Faktisk noe av det sterkeste jeg har lest. Egentlig er det ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe. Plukker opp håret fra sluken, sier du er fin, men det får jo ingenting tilbake. Jeg syns du er sterk som klarte å skrive ned disse ordene og at du tør dele tankene dine omkring dette med så mange. Håper det kan hjelpe både deg og de mange i samme situasjon. Jeg er med deg. Overalt. Alltid.

Din Kokkejævel

Les også:

To røde streker

To blå streker

Gjesteblogger: Kjærest

Vi trodde det var over, men det var det ikke. Vi håpet på det beste, men det var for godt til å være sant. Vi fryktet det verste, og fikk dessverre rett. Kroppen tror fortsatt den bærer på et barn, selv om barnet  er borte for flere uker siden. Alle som har vært gjennom dette, og det vet vi er mange, vet hva dette betyr. Utskrapning. Herregud, for et iskaldt ord, men det er det det er. Skrape ut de siste restene av det som en gang var et håp, en forventning om noe godt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det har vært et par tøffe døgn. Spesielt for henne naturligvis, men også for meg. Se henne slik. Kjempe seg opp, for så å falle igjen. Slag i trynet er aldri spesielt behagelig. Tablettene gjorde ikke jobben godt nok. Når noe blir tilbake er det fare for infeksjon. Da må det skrapes. Så må det gro. Igjen. Før vi på nytt kan prøve. Å skape. En framtid.

Vi valgte et smilebilde. Dette er ikke skrevet for å få trøst, det er skrevet for å fortelle hvordan det er for veldig mange, og dessverre også oss. Dette er livet mens det leves. Dette er vår kamp. Vår intense streben etter å få det til, slik så mange andre kjemper sine kamper. Vi gir oss ikke, aldri!

Selvfølgelig er det tungt. Vi smiler ikke i virkeligheten, ikke på ordentlig, men på mandag, når alt dette er over, når smilet øynene igjen. Det gleder jeg meg til, for jeg vet vi vil lykkes. Til slutt.

Les også Gjesteblogger: Kjærest: Snakk om det!

Les også To blå streker

Reklame | Hoftepluss

Jeg nekter å selge maten min på billigsalg! Mat, som små, lokale produsenter har lagt all sin tid og hele sin sjel i å produsere. Folk som har viet livet sitt for at vi skal kunne nyte produkter av ypperste kvalitet. Ofte av håndsankede og lokaldyrkede råvarer. Jeg har ikke hjerte til det. Det er rett og slett respektløst.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg nekter å selge dyr, levde liv, for priser langt under produksjonspris for at vi skal spare en femtilapp eller to. For meg har dyr en egenverdi. De skal ikke stå på en bås hele sitt liv bare for å ende opp som en simpel kilopris på tilbud. For de er verdt så mye mer enn det. Dyr skal vi både behandle, selge og spise med den største respekt. De ofret seg for oss. Det burde vi sannelig betale for!

På et eller annet tidspunkt må vi snart stoppe opp og tenke. Trenger jeg egentlig en lysestake til? Hvor mange nisser i plast skal til før jeg er lykkelig? Hvor mange bukser klarer jeg egentlig å bruke i løpet av en uke?

Temperaturen stiger og jorden flommer snart over av tant og fjas og søppel og skrot. Havet fylles opp av plast, samtidig som vi kjøper stadig flere ting vi ikke trenger, bare det er billig nok. Kjøp tre for to, kast den siste!

Selvfølgelig skal vi handle! Vi må jo ha klær og mat og nips og kos. Poenget mitt er ikke at vi skal legge ned alle kjøpesentrene i Norge. Jeg  holder selv til midt i et kjøpesenter og er fullstendig avhengig av at folk kommer og handler, både hos meg og de andre butikkene, men vi trenger vel ikke handle ting som aldri blir brukt?

På fredag er det Black Friday. Jeg ønsker deg hjertelig velkommen til å handle god, EKTE og lokal mat hos meg, fra klokka 07:00-21:00, men jeg kommer ikke til å ha et eneste tilbud på lokalprodusert mat. Den koster det den koster. Den holder liv i mine produsenter, meg selv og mine ansatte. Dessuten trenger vi pengene. Så ærlig skal jeg være.

Selvfølgelig kommer jeg også til å kjøre et og annet godt tilbud. Jeg er jo ikke fanatiker heller, men ikke på lokalprodusert mat, og ikke med tap. Butikkdøden har rammet mange nok allerede. Jeg syns vi burde betale det en vare faktisk er verdt. Det tror jeg lønner seg på sikt.

Jada, vet jeg kjemper mot vindmøller og at jeg sikkert blir tatt for dobbeltmoral på et eller annet tidspunkt, men jeg sier som Petter Stordalen: “Det er bedre med dobbeltmoral enn ingen moral i det hele tatt”.

Jeg vet ikke om det er godt sagt eller ikke, men det er i alle fall sagt.

Fortsatt god “Black week”!

Jeg flytta opp til Alta igjen og ble kjøkkensjef bare 23 år gammel. Hadde selvfølgelig noe erfaring, både fra butikk, ferskvare, slakteri og slikt, men i bunn og grunn var jeg egentlig helt uerfaren med bare et halvt års fartstid på skikkelig restaurant etter læretiden på Royal Garden i Trondheim. Ingen visste hvem jeg var, knapt nok meg selv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det første jeg gjorde var å kontakte redaktøren i Altaposten for å høre om de trengte en matskribent. Jeg hadde stor formidlingstrang allerede da, og i tillegg var tanken at dette var en fin arena for restaurantens gjester å bli “kjent” med den nye kjøkkensjefen. Man drar jo som regel på besøk til folk man kjenner. Det endte opp med fast matspalte, med byline-bilde, navn og tittel, annen hver lørdag i mange år. Restauranten gikk som en kule. Ikke bare pga matspalten, men jeg tror det har en sammenheng. I alle fall i starten.

Noen år senere ekspanderte Altaposten og lagde TV-kanal, “TV-Nord”. Jeg slo meg sammen med en kokkevenn og dannet “Kromkakaegutane”. Vi lagde vel tre eller fire sesonger á seks programmer før vi ga oss. Utrolig artig og vi ble så store i egne hoder at vi skulle åpne et formidabelt restaurantkonsept, “Kromkaka”, der kjøkkenet var en kulinarisk amfiscene. Prosjektet strandet da sønnen min døde.

Noen år senere ble Kokkejævel født. Denne gangen lagde han matprogrammer alene på TV-Nord. (Jeg vet ikke hvorfor jeg omtaler han i tredje person, men det føles naturlig.) Tror det ble fire sesonger. Utrolig artig, men ufattelig tidkrevende, så til tross for høye seertall ga vi oss. Tiden strakk rett og slett ikke til.

Da jeg åpnet Hoftepluss i 2013 tenkte jeg at det var på tide at resten av Finnmark fikk bli litt kjent med meg, og jeg gjenopptok skrivingen av matspalter, men denne gang i Finnmark Dagblad og iFinnmark. Holdt vel på med det i et par år, før tiden, nok en gang, satte en stopper for prosjektet. Det tar overraskende lang tid å skrive oppskrifter faktisk og, ikke minst, ta bilder både av prosessen og det ferdige resultatet.

Selvfølgelig hadde jeg ikke gjort alt dette hvis jeg ikke hadde søkt oppmerksomhet. Så ærlig må man være. Skriver man i avisen er det jo for at andre skal lese det man skriver. Det samme kan sies om bloggen. Jeg blir jo glad for høye lesertall. Hvem hadde ikke blitt det? Jeg er glad for alle mulighetene som eksponeringen bloggen har gitt meg har gitt. Jeg syns det er artig å bli invitert som gjest i TV-programmer. Jeg blir stolt når folk skryter av meg. Det gjør meg glad.

Jeg vet ikke om jeg er PR-kåt, vet ikke en gang hva det er, men ja, jeg nyter oppmerksomheten. Som alle andre ønsker jeg å bli respektert og godtatt for den jeg er. Da jeg var liten, og helt alene, var jeg langt fra respektert, snarere tvert i mot, jeg ble vel heller utestengt og usynliggjort i mange år. Da føles det ekstra godt å bli voksen å oppdage at noen faktisk liker deg. At barndommen var verdt å kjempe seg gjennom. At også jeg skulle klare meg. Til slutt.

Maria Mena sier noe av det samme, riktignok fra et ungpikeperspektiv, i sin helt fantastiske “All this time”:

Think all the mean girls,
That pulled your hair,
Are barefoot now,
And pregnant dear,
And you write pop songs,
And get to travel around the world.

And all this time,
Ohh-oh, all this time,
You have had it in you,
You just sometimes need a push.
(La la la la la)
And all this time,
Ohh-oh, all this time,
You have had it in you,
You just sometimes need a push.

Lag en fantastisk dag!

Jepp, du leste faktisk riktig! Jeg har, sammen med andre kjente personligheter, fått det ærefulle oppdrag av Kirken å lese selveste juleevangeliet for visning på TV og nett i desember. Det gjør jeg med både glede og ærefrykt. Morfar, fred være med hans minne, brukte alltid å lese juleevangeliet høyt før vi spiste julemiddagen da jeg var liten. Vi ungene syntes det var litt rart, men samtidig veldig høytidelig og stemningsfullt. Det bidro til å fylle julaften med noe mer enn gaver, godter og mat. Det minnet oss om at jula er noe helt spesielt. Man kan tro hva man vil, men historien om Jesu fødsel er ingenting annet enn magisk, i alle ordets betydninger.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er ikke en spesielt troende mann. Livet har gitt meg for mange slag til det, men jeg kaller meg en håpende mann. Jeg håper det finnes en Gud som tar vare på oss når vi har gjort vårt her på jorden. Jeg håper det finnes et sted for de som er savnet, et sted man kan møtes når tiden er moden. Jeg håper at julens budskap ikke bare er gode historier, men en faktisk sannhet som til slutt innhenter, og redder oss alle.

Inntil videre får vi gjøre så godt vi kan her nede på jorden. Lese juleevangeliet med innlevelse, hver på vår måte. Uansett om vi velger å tro på magien eller om vi bare lar oss fascinere av den.

Juleevangeliet

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus
om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første
innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria.
Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by
Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive
sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de
var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den
førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For de fant ikke
husrom noe sted.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og
holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel
foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet
av redsel. Men engelen sa til dem:

«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede
for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by;
han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn:
Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste
Gud og sang:

«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa
gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som
har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg
av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da
de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet.
Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.
Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og
sett; alt var slik som det var sagt dem.
Lukas 2:1-20

Reklame | Omtale av egen bedrift

Tradisjonen tro ber vi også i år om hjelp til å pynte juletreet vårt i Spisesalen. Den vakreste pynten er den som er laget av unger. Siden det er veldig lite unger som leser bloggen min, knapt nok Datter, er jeg helt avhengig av at du som voksen forteller barna at de får en kule is fra Hennig Olsen, den desidert beste iskremen, for hver hjemmelagde pyntedings de henger på treet.

Jobber du i barnehage eller barneskole er jo dette en helt perfekt utflukt. Lage julepynt til Kokkejævel og spise is som belønning. Kan vel knapt bli bedre for noen av oss 🙂 Det er selvfølgelig også lov å lage pynten hjemme og bare stikke innom neste gang dere kommer for å spise. Da blir det jo gratis is til dessert 🙂

Så hva sier du, tar du med deg ungene og kommer?

En gang for nokså lenge siden var jeg ferskvaresjef på Coop Mega Elvebakken. Der solgte vi veldig mye grillkylling, men det ble selvfølgelig ofte mye igjen. Derfor utviklet jeg en oppskrift på en kyllingsalat som vi kunne selge i løsvekt. Den ble ekstremt populær og vi ble faktisk kvitt alle kyllingrestene. En svinn-vinn situasjon av beste sort.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Min mor bor ikke i Alta, men er på besøk en til to ganger i året. Da pleier jeg å servere henne denne, for hun ble så glad i den allerede første gang hun smakte den. Forståelig, for den er enkel, men proppfull av smak. I dag deler jeg for første gang oppskriften på denne sagnomsuste kyllingsalaten. På bildet har jeg servert den på spagetti faktisk, for det er godt, men du kan også servere den med ris eller bare spise den som den er. Super på et hvert koldtbord eller som tapasrett.

Juster mengden karri etter egen lyst. På bildet har jeg ikke brukt så mye, for Kjærest liker faktisk ikke karri. Ja, vet, supersært, men hun har mange andre kvaliteter som veier opp for slike barnslige tåpeligheter. Flink å vaske klærne mine for eksempel. Og støvsuge.

Mammas favoritt

1 stk kylling, resket og skåret i grove biter

Ca 100 gram kirsebærtomat

1/2 gul paprika, fine strimler

1/2 rød paprika, fine strimler

1/2 grønn paprika, fine strimler

1/2 glass sorte oliven (Ja, liker faktisk svarte oliven best)

1/2 rødløk, skivet

1 pk bladpersille, enda finere strimler

1/2 stk kinesisk hvitløk, finhakket

1 dl solsikkeolje

0,5 dl olivenolje

1/2 sitron, saften

0,5 dl vann

2-3 ts karri

2 ts salt

3 ts sukker

1/2 ts grovmalt svart pepper

Blad sammen dressingen og vend den inn i kyllingen og grønnsakene. La den gjerne stå og trekke smak et par timer, men kan også nytes umiddelbart hvis du er så sulten at du ikke klarer å vente, men den blir best av å stå litt. Hvis du tenker deg om hadde det kanskje ikke gjort noe at du ventet med å stappe noe i deg et par timer uansett. Se på deg selv, det er litt å tære på for å si det slik. Ikke vondt ment altså.

Fin dag ønskes!