Nå blir jeg borte noen dager

I snart seks måneder nå har dere fått daglige oppdateringer fra meg. Ofte flere ganger om dagen. Vi har både grått og ledd sammen. Lagd mat sammen. Vi har åpnet adventskalender sammen og feiret både jul og nyttår sammen. Dere har fått glimt inn i mange av mine største gleder, men også noen av mine største sorger. Tatt del i livet mitt som det leves. Tilsynelatende har jeg vært åpen om alt, men det har jeg ikke vært.

 

Det vises kanskje ikke så godt på bilder, men jeg er inne i en ganske tung depresjon for tiden og har vært det en stund. Lenge trodde jeg at det bare skulle gå over av seg selv. At det bare var ettervirkningene etter katastrofen i sommer som ikke ville slippe taket. Og det kan det jo godt hende også det er, men det er mer. Så utrolig mye mer som har tæret på kreftene helt til det til slutt ikke har vært noen igjen. Når da forsvarsverket fra før var revet ned har jeg ikke så mye mer å kjempe med.

 

Jeg var vel ymtet frampå en stund at jeg ikke ville være på førsteplassen så veldig mye lenger. Selv om jeg som regel ikke skriver så veldig langt, så kreves det enormt mye arbeid med oppdateringer som holder førsteplassnivå. Uke etter uke, måned etter måned. Ikke bare selve skrivingen, men planleggingen og tankevirksomheten i forkant. Du må alltid være på hugget. Alltid ta bilder i fall det blir din neste bloggpost. Alltid tenke. Aldri hvile. Så går du på jobb.

 

De første månedene var det lett. Jeg boblet over av energi og bloggen ga meg virkelig noe annet å tenke på en den altoverskyggende sorgen som vi gikk å vasset i på den tiden. Da ble ordet en flukt fra virkeligheten. Et pusterom jeg trengte for å i det hele tatt overleve. Og det kan jeg si med hånden på hjertet at responsen fra dere har vært helt overveldende hele veien. Det har gjort meg godt og gjør det fortsatt.

 

Jeg er ikke trist. Depresjon trenger ikke handle om det. Jeg er ingenting. Er helt flat. Har store konsentrasjonsproblemer og sliter med å huske selv de enkleste ting. Får ikke gjort mer enn jeg absolutt må. Dagene er uendelig lange og det eneste virkelige lyspunktet er akkurat øyeblikket hvor jeg sovner om kvelden. Lengter etter det øyeblikket fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg går på medisiner. Har gjort det et par uker nå, men det kan visst ta både tre og fire uker før virkningen trer i kraft. Hvis den i det hele tatt gjør det. Jeg håper det. Har stor tro på kjemi.

 

Hvorfor skriver jeg dette? Hvorfor kunne jeg ikke bare tatt meg noen dagers pause uten å kle meg så naken som jeg gjør nå? Svaret er enkelt. Jeg tror på dette. Jeg tror på åpenhet. Ikke bare om de gode tingene, men også de dårlige. Livet mellom måltidene er ikke alltid rosenrødt. Av og til er det en kamp på liv og død. For de fleste av oss.

 

Denne helgen logger jeg av alt som heter sosiale medier. Jeg trenger å puste. Jeg trenger å bare være uten at noen vet at jeg finnes eller vet hva jeg gjør. Jeg vil bare ligge. Gjøre ingenting. Kanskje gå noen turer hvis det er fint vær. Lage litt mat. Se på film. Jeg har fri fra jobb på lørdag og Robin tar seg av eventuelle kriser. Datter er hjemme hos sin mor. Jeg kan være egoistisk og bare tenke på Kjærest og meg selv. Ingen forpliktelser. Det tror jeg kommer til å gjøre godt.

 

Jeg vet at mange som sliter med depresjoner har det langt verre enn meg selv og jeg ønsker slett ikke å bagatellisere denne diagnosen i en slik grad at det bare handler om litt ytre stress som noen uker med tabletter kan kurere. Slik er det naturligvis ikke. Mange kommer seg ikke en gang på do fordi livet virker så meningsløst. Noen har det til og med så tungt at de ikke ser andre muligheter enn å gjøre slutt på lidelsen på egen hånd. Jeg er ikke der. Ikke en gang i nærheten.

 

Jeg har alltid vært en optimist. Ikke en slik naiv optimist som ser lyst på en hver situasjon, men jeg har alltid hatt evnen til se lyst på framtiden. Sett på problemer som oppstår som utfordringer som kan løses, ikke som uoppnåelige barrièrer. Jeg håper noen dagers fullstendig hvile kan, om ikke kurere meg, så i alle fall tenne gnisten i meg igjen. For akkurat nå er lyset slukket.

 

Jeg vet det høres rart ut, men dere lesere betyr utrolig mye for meg. Alle kommentarene dere legger igjen. Det er så hyggelig å lese alle sammen, men samtidig har jeg hatt mye dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått svart på alle. Tiden har rett og slett ikke strukket til. Jeg har virkelig prøvd, men jeg har ikke lyktes. Får jeg kommentarer på denne bloggposten kommer jeg til å svare absolutt alle, men jeg gjør det ikke før på mandag. Jeg har alltid hatt stor tro på mandager. Starten på en helt fersk uke. Mandager er som våren. Helt ny og begynnelsen på bedre tider.

 

Jeg gleder meg til våren.

 

Alt godt!

 

 

 

 

 

 

 

Morgenstund

Helt stille, men om bare tjue minutter, hver dag klokka sju, starter bankingen i veggene igjen. Nei, det er ikke spøkelser, men håndverkere som fort kan fort bli det hvis de ikke snart er ferdig. Jeg myrder ikke folk til vanlig, men når bankingen står på som verst har jeg vurdert det. De har holdt på siden før jul nå. Heldigvis skal jeg på jobb. Tenk hvis jeg hadde vært syk og måtte ligge hjemme og hørt på dette spetakkelet åtte timer om dagen. Var jo hjemme for et par uker siden og prøvde å skrive bok. Det endte med at jeg kjøpte meg et kraftig tau, men Kjærest kom heldigvis hjem i tide.

 

Datter drar i dag. Skal kjøre henne til skolen. Jeg liker å kjøre henne til skolen. En koselig liten tur på under fem minutter, kanskje bare to, som den rasjonelle pappaen i meg mener hun burde gå, mens den bløte delen av meg prioriterer heller klemmen og “glad i deg” når jeg slipper henne av. Jeg skal jo den veien likevel og når det passer med arbeidstiden kjører jeg henne med glede.

 

Vet ikke hva Kjærest skal gjøre i dag. Hun ble faktisk ferdig med eksamen allerede i går og det er innlevering klokka tolv i dag. Hun er fornøyd med resultatet uansett hvordan det måtte gå. Hun er såpass flink at hvis hun er fornøyd blir det nok bra og hun vet det. Dessuten har moren hennes, som har vært styrer i barnehage i flere tiår, lest gjennom oppgaven og godkjent den, så jeg er helt trygg på at det ikke blir tårer og tenners gnissel når karakteren foreligger.

 

Som dere ser på bildet blir jeg bare mer og mer velfødt. Jeg vet ikke hvorfor, eller gjør jo det, men håper å ta meg i nakken før det går for langt. Snart er det vår og da blir det kanskje lettere med litt toppturer og slikt. Bevege seg litt mer. Akkurat nå inntar jeg mye mer enn jeg bruker og det er kanskje en grunn til det. Bruker mat og drikke som positive triggere. Det går seg nok til. Ikke verden undergang heller å være litt stor. Har jo i grunnen alltid vært det, så egentlig spiller det ingen rolle. Kjærest elsker meg akkurat som jeg er, uansett hvordan jeg er. Sier hun i alle fall, he he. Spør hva hun hadde sagt hvis jeg ble to hundre kilo, men vi skal ikke dit. Vi skal ikke dit.

 

Nå må mandag ansatte jeg en ny fyr. Han heter Jimmy og er fra Syria. Sjelden har jeg ansatt noen som virker så oppegående og tar ting så fort som han har gjort. Virker meget, meget lovende. Tror han kommer til å bli helt superflink på bare et par uker. Dessuten er han helt fantastisk med kundene og bryr seg oppriktig om dem. Nei, dette blir bra!

 

Jeg håper av hele mitt hjerte at dere får en vakker dag. Personlig har jeg ingen gode dager for tiden, men jeg kjemper meg gjennom det og vet at det kommer til å lysne etter hvert. Det gjør det alltid.

 

En fantastisk fredag ønskes!

Og plutselig var man en gift mann…

Jeg har jo visst at noe var i emning, men dette kom like overraskende på meg som på dere. Den siste uken har visst ikke bare bestått i eksamen, jobb og skole, men også planleggingen av et lite og intimt bryllup. Et bryllup ingen visste kom så fort.

 

Det startet med at vi flyttet sammen i en liten leilighet. Kjærest fikk seg jobb på en café og jeg, ironisk nok, som kokk på en restaurant. I løpet av uken fant vi visstnok ut at det eneste riktige var å gifte oss. Har jo vært planen ganske lenge, så egentlig bekreftet det vel bare det vi begge har ønsket.

 

Da jeg kom hjem i dag smilte Kjærest fra øre til øre. Ikke bare var hun ferdig med eksamen, men hun var også blitt en gift kvinne og jeg var den utvalgte. Dessuten, bildet tatt i betraktning, så har jeg blitt 30 kg slankere. “Nå er er vi endelig gift!” strålte hun lykkelig mens hun kysset meg intenst og knakk foten bakover som på film.

 

Jeg har jo lagt merke til at hun har spilt “Sims” i hvert eneste ledige øyeblikk i det siste, men at det hadde gått så til de grader til hodet på henne overrasket meg litt. Ble ikke direkte skremt, men litt bekymret kanskje. Trodde hun at dette var virkelighet?

 

“Bryllupsmiddagen er klar!” Hun og Datter hadde ordnet koteletter. Det beste jeg vet. Mente hun virkelig alvor? Burde jeg ringe folk i hvite frakker? Hun har jo tross alt gått gjennom et voldsomt traume det siste året og trenger kanskje en opptur.

 

Selvfølgelig ikke! Det er bare klikkbeit-kongen som slår til igjen, men historien er sann. Vi har giftet oss på “Sims” og hun syns oppriktig det er artig. Jeg også litt, men ikke like mye som henne.

 

Kjærest, vi skal gifte oss, det lover jeg! Du betyr så mye for meg og gjør så mye godt for meg og jeg har, etter hvert, forstått at jeg også beriker ditt liv på en måte som gjør at du vil få det bedre med meg enn uten meg. Det holder for meg. Elsker deg! Veldig.

Jeg er så glad i den jenta!

Foto:Frikant

Herregud så redde vi var da hun kom for 11 år siden! Magen vrengte seg i konstant frykt for at noe skulle skje noe også med henne, unnfanget i angst, sorg og desperasjon som hun jo var etter at broren plutselig gikk i forveien. Hun brukte pustealarm hele det første året. Hver gang hun lå ble alarmen festet på, men flere ganger i døgnet gikk den av. Dag som natt. Sprette opp og riste i ungen for å sjekke om hun levde. Det gjorde hun. Helt frisk. Helt fin. Ufattelig nydelig.

 

Jeg er fortsatt livredd. Liker ikke at hun sitter i biler hvis det ikke er jeg som kjører. Redd hvis hun skal gå noe sted, for man vet aldri om det kommer en idiot på veien. Redd for elg hvis hun er og går på ski. Egentlig er det helt sinnsykt, men jeg kan ikke for det. Er bare så redd for å miste henne. Det klarer jeg ikke.

 

I dag er det torsdag. Siste kvelden før hun drar til Moren. Begynner å venne meg til det nå. Er ikke like trist som det var en periode. Det er liksom slik det er og må være. I alle fall slik det har blitt. Hun har det bra begge steder, bare på forskjellig måte. Savner ikke meg noe særlig når hun bor der og savner ikke moren veldig når hun bor hos oss. Da har vi gjort noe riktig og det er jeg glad for. Hjelper nok veldig at hun og Kjærest har fått et slikt godt forhold også vil jeg tro. Hadde nok blitt litt kjedelig med bare meg.

 

Nå sitter jeg på jobb, eller jeg er ferdig på jobb, men sitter på kontoret. Har gjort unna litt papirarbeid og har fått beskjed om å komme hjem halv fire. Da skal det serveres overraskelsesmiddag. De liker å stelle i stand til meg av og til. Gjøre meg glad. Er litt nedstemt for tiden, så de gjør så godt de kan for å vise at de er glade i meg. Ikke slik at jeg går rundt og sutrer og lager dårlig stemning altså, men de merker nok at ting ikke er helt bra.

 

Jeg liker også å glede dem. I går kjøpte vi en oppmuntringsbukett til Kjærest siden hun holder på med eksamen. Måtte selvfølgelig kjøpe en liten til Datter også som hun kunne ha på rommet sitt. Eksamen ja. Det ryktes at Kjærest omtrent er ferdig og det bare er småpirk igjen. Deilig! Hun har virkelig slitt og jobbet enormt disse dagene, og nå nærmer hun seg et resultat hun kan stå inne for. Utrolig bra! Veldig stolt av henne. Hjerte.

 

Og, det må jeg bare fortelle, Datter har gjort ALT hun har kunnet for at eksamen skulle gå knirkefritt. Hun har vasket opp og ryddet stua, vasket klær. Hun ville til og med at vi skulle vaske soverommet slik at Kjærest kunne sove bedre. Hentet brus, te og kaffe. Vært på tilbudsiden hele uken. Det varmer et pappahjerte og jeg vet at det også varmer et kjæresthjerte.

 

 

Nei, folkens, da skal jeg prøve å gjøre noe fornuftig igjen. Takk for at dere leser mine små glimt fra hverdagen. Det setter jeg utrolig stor pris på 🙂

 

Vi smattes!

 

 

Helt sjef!

Vinteren 2014 kom det en utplasseringselev fra kokkeskolen i Honningsvåg. Han skulle være hos oss i 14 dager. Hadde besteforeldre i Alta som han bodde hos. Han jobbet usedvanlig godt og tok ting veldig raskt, men den første uken, i alle fall de første dagene, tror jeg ikke jeg hørte han si et eneste ord uten at han ble snakket direkte til. Det løsnet i løpet av utplasseringen og i slutten av den andre uken gikk han rundt og sang. Koste seg rett og slett.

 

Han spurte om han kunne få jobbe hos oss påfølgende sommer og hadde han ikke spurt hadde jeg trolig lenket han fast i kjelleren slik at han var klar når sommeren kom, for maken til utplasseringselev har jeg ikke sett mange av i mine snart tjue år i denne bransjen. Sommerjobben endte naturligvis i lærlingeplass hos oss og kokk ble han. En dyktig en.

 

Siden har han vært hos oss. Blitt en del av bedriftens sjel. En som hører til. Han gjør fortsatt en formidabel innsats og er en ekstremt viktig brikke for at vi skal fungere. Aldri noensinne har jeg hørt han så mye som ymte frampå et eneste negativt ord om andre. Han har stålkontroll i nesten en hver situasjon og lar seg ikke vippe av pinnen av noen ting som helst. Han har klare meninger og er slett ikke redd for å si i fra hvis han er uenig med meg uten at han blir en kranglefant. Ofte har han gode innspill som vi innfører som nye rutiner. Et godt gammeldags unikum rett og slett.

 

I dag forfremmes han til soussjef. Min stedfortreder på jorden. Det har han ærlig fortjent. Det er et stort ansvar, men jeg er overbevist om at han kommer til å utføre jobben på en utmerket måte.

 

Si gratulerer til Robin, folkens!

 

 

 

 

 

 

 

 

-Hei, det er fra Senkveld!

Jeg var akkurat ferdig på jobb og sto og skrapte bilen for is og snø, for å stresse hjem og lage en kjapp middag før Datter skulle opptre med korpset under åpningen av et motorsenter her i Alta, og jeg, sammen med resten av kokkelauget, skulle lage noen tusen biter med fingermat til det samme arrangementet. Helt enkel mat, men jobben må nå gjøres.

 

Telefonen ringer, ukjent nummer, og jeg får tørket de iskalde fingrene såpass at jeg får, etter mye knoting, (og litt lett banning), tatt telefonen og setter meg inn i bilen og kjører av sted. Duggen dekker alle rutene og jeg burde ikke kjøre og prate i telefonen samtidig. I alle fall ikke i et parkeringsanlegg der det kommer biler fra alle kanter, men jeg var litt stressa og lot det stå til.

 

Ja, hei det er fra Senkveld i TV2! Du er en spennende fyr og vi lurte på om ville være gjest hos oss. Har du mulighet allerede nå på torsdag?

 

Spennende fyr? Det var nå å strekke strikken litt vel langt tenkte jeg. Føler meg absolutt ikke spennende for tiden. For å være ærlig føler jeg meg helt bånn i bøtta og har mer enn nok med å komme meg gjennom hverdagen på en grei måte, men herregud, er jo veldig pen og sexy, så det kan være hun mente jeg hadde et spennende og flott utseende som egnet seg på tv, hva vet jeg.

 

Ble faktisk satt litt ut og hørtes nok ikke overbegeistret ut, men takket for interessen og sa jeg ikke hadde nubbsjans nå på torsdag og lurte på om vi ikke kunne planlegge det litt bedre. Har virkelig fullt opp med jobb for tiden. Er faktisk enormt mye styr. Jeg hørte at stemmen hennes endret seg, sikkert ikke vanlig at folk av min størrelse takker nei til invitasjon, men hun ba meg sende datoer som kunne passe bedre.

 

Vi la på og jeg tenkte idiot! Ikke om henne, men om meg selv. Takke nei til Senkveld liksom. Hvem tror du at du er? Riktignok er det travelt, men det blir ikke mindre travelt utover i mars, snarere tvert i mot, så egentlig var det denne torsdagen som passet best av alle som ikke passer. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å sende en SMS og skrev jeg kunne komme likevel hvis de fortsatt ville ha meg som gjest. Fikk til svar at de skulle “komme tilbake til meg”. Jeg forstår jo hva det betyr.

 

Ja ja, man kan ikke være med på alt. Nå skal jeg straks vekke Datter og spise frokost før skole og jobb. Hun har av en eller annen merkelig grunn fått dilla på havregrøt, så her kokes den grå, seige massen både sent og tidlig. Forstå det den som kan.  Kjærest vekker jeg ikke. Hun skal få sove helt til håndverkerne starter å hamre i veggen i sjutiden. De holder på å etterisolere og har herjet rundt her i månedsvis. Håper de snart er ferdig, for blir gal av den hamringen snart.

 

En ny dag er i emning. Håper du får det fint 🙂

 

 

Fikk du forresten med deg Liverpool-sokken?

 

 

Oppskrift på Liverpool-sokken!

Reklame | Kjærest

Kjærest har utviklet et mønster på en helt fantastisk flott Liverpool-sokk! Har aldri vært spesielt glad i å vaske, men med Liverpool-sokken på gjør jeg det med glede. Kjøp mønsteret for kun 60 kr HER

 

Med Liverpool-sokker på føttene blir du mer nøye og målrettet og gulvvasken blir en suksess, hver eneste gang!

 

Du får mer energi med Liverpool-sokken! Klarer knapt sitte stille. Må gjøre noe hele tiden. Kjøp mønsteret HER

 

Vanskelig å sitte stille med Liverpool-sokkene, men går av en eller annen merkelig grunn fint an å ligge stille. Kan ligge i timevis takket være Liverpool-sokkene.

 

3 timer etter… Ikke en muskel er rørt

 

Du går aldri mer alene på do

 

eller på badet

 

Og i sengen har du liksom med deg et helt fotball-lag. Sikkert noen som drømmer om det også

 

Liverpool-sokkene pent dandert på mørk bakgrunn med kvist. Det gir mer stemning til bildet og forhåpentligvis bedre salg.

 

Enda mer kvist

 

Hvis du eller noen du kjenner er Liverpool-fan er dette den perfekte gaven! For kun 60 kroner kan mønsteret bli ditt til odel og eie. Kjøp det HER!

 

Hvis du er interessert i bra håndarbeid burde du sjekke ut Kjærest sin INSTAGRAM

 

Del gjerne 🙂

YNWA!

Ditt liv, ditt valg!

Året var 1994 og jeg var egentlig ikke god til noe som helst. Hadde mest lyst til å bli skuespiller. Ville dra på folkehøyskole med en skuespillerlinje et eller annet sted, men fikk ikke lov av mamma. Hun mente jeg burde bli noe «skikkelig» og med skikkelig mente hun noe akademisk. Vi kommer fra en lærerfamilie og selv hadde hun nettopp fullført et sosionomstudie i voksen alder og ville trolig unngå at sønnen vandret årevis rundt ufaglært som hun selv hadde gjort.

 

Tanken var sikkert god, men det var ikke bra for meg å bli presset inn på allmennfag, eller studiespesialiserende som det heter nå. Jeg var drittlei skole og gjorde minimal innsats. Lekser giddet jeg ikke å gjøre i det i det hele tatt. Karakterene ble selvfølgelig deretter. Det var toere og treere over hele linja. Bortsett fra i tysk da. Der ble det bare en, altså stryk, og hadde det ikke vært for russetiden så ville alle tre årene egentlig vært helt bortkastet.

 

Ikke for det, russetiden var heller ikke noe å skryte av. Gikk glipp av nesten hele greia, i alle fall de siste fjorten dagene, fordi jeg lå sprekksjuk i feber og influensa mens de andre koste seg med russedåp, hærverk, horing og jeg vet ikke hva. Dette var før Pornhub, så ble ikke noe på meg på mobilen heller. Hadde ikke en gang mobiltelefon.

 

Tre bortkastede år der altså bare fordi mamma ville jeg skulle bli noe annet. Hun ville ikke at jeg skulle vandre ufaglært rundt, men det var faktisk akkurat det som skjedde etter videregående. Jeg hadde masse strøjobber rundt omkring. Prøvde å finne meg selv som det heter i våre dager. Den gangen ville jeg bare ha en jobb som jeg kunne betale husleia med, samtidig som jeg hadde penger nok til sigaretter og øl. Heldigvis bodde jeg i Finnmark og hadde tilgang på billige sigaretter fra Russland, for strøjobbene var ikke veldig innbringende for å si det forsiktig.

 

Redningen for meg var kokkeskolen. Etter at jeg var ferdig med førstegangstjenesten begynte jeg på GK Hotell- og næringsmiddelfag i Alta, og det var som å komme inn i selveste himmelriket! For en skoletrøtt fyr som meg, som ikke var god til noe som helst, var det virkelig en åpenbaring å kunne være på kjøkkenet og lære om smaker, farger og tilberedningsteknikker. For første gang i mitt liv oppdaget jeg at jeg faktisk hadde et talent for noe. Jeg var god på smaker.

Endelig hadde jeg funnet en retning i livet. Jeg skulle bli kokk!

 

Etter to år på skolen tok jeg med meg familien min, jeg hadde faktisk to unger på den tiden, og flytta til Trondheim og læretiden på Royal Garden Hotel kunne begynne. En fantastisk tid hvor jeg lærte enormt mye, både faglig og sosialt. Det er det som er så fint med kokkefaget spesielt og yrkesfag generelt, at man kan reise akkurat hvor man vil for å ta læretiden. Man kan komme seg bort å lære av de aller, aller beste. Man kan flytte vekk fra byen man bor i, for helt ærlig, så blir de fleste av oss dritt lei av plassen vi bor på og foreldrene som gnåler og gnager hver bidige dag. Da er det greit å flytte bort for å se hvordan det er andre steder. Prøve å bo for seg selv. Bli voksen. Det kan du hvis du velger yrkesfag.

 

Eller man kan naturligvis velge å ta læretiden på hjemplassen og bo hjemme for å spare penger. Lærlingelønna er ikke voldsomt høy, men jobber man ekstra får man normal lønn og det er absolutt mulig å leve godt selv om man er lærling. Det er uansett veldig mange tusen kroner bedre enn å bli tvunget til å sitte inne på studiespesialiserende uten å få en eneste krone.

 

 

Nå er det din tur til å velge. Er du riktig heldig har du også en mamma eller en pappa som har drømmer og håp for framtiden din. De har kanskje fantasert om både det ene og det andre yrket som de vil du skal bli, men kjenn godt etter. Vil du virkelig det samme som de håper på? Ja, jeg vet, det er ikke enkelt å vite noe som helst om framtiden når man er 15-16 år, men man vet i alle fall om man er skoletrøtt. Det blir ikke borte i løpet av sommerferien.

 

Velger man yrkesfag, uansett retning, så LÆRER man i alle fall noe nyttig, selv om man velger feil linje. Velger du kokkfag, og innser at du ikke vil jobbe som kokk, så har du i alle fall lært deg å koke saus, bake brød og kaker, filetere fisk og lage hamburger. Egenskaper som et hvert menneske trenger. Velger du elektro, og bryter, så har du lært deg om strøm og, vel jeg valgte ikke elektro og kommer ikke på noe annet du lærer der.

 

Ja, det er teori på yrkesfag også. Spør du meg er det alt, alt for mye, men det er slik det er. Det er i alle fall flere timer hver dag med praksis i tillegg til praksis ute i bedrift. Livet mitt er tapetsert med dårlige valg og det er mye jeg angrer på, men at jeg til slutt valgte yrkesfag er kanskje det lureste jeg har gjort i hele mitt liv. Hvis jeg var deg så ville jeg valgt yrkesfag. Jeg har i alle fall aldri angret!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

 

Teksten er først publisert i VG

Lykke til!

I dag starter Kjærest sin eksamen. Vet faktisk ikke helt hvilket emne det er, men jeg vet at den varer en hel uke til ende. Jeg tror dette kommer til å gå veldig godt, selv om det ikke har vært så enkelt å konsentrere seg om skolen i år. Du har vært helt suveren og jeg er mektig imponert over at du i det hele tatt har klart å gjennomføre. Det tror jeg faktisk ikke alle hadde klart, men du er laget av noe helt spesielt. Glad i deg.

 

Lykke til!

En perfekt søndag!

Starta dagen under dyna på soverommet. Kjærest var som vanlig både villig og klar etter at jeg rista henne våken i sekstiden. “Kom skatt” hvisket hun grøtet inn i øret mitt mens hun la seg bedre til rette. Neida, jeg vekket henne ikke. Hun sov som en liten diamant og jeg tuslet ut av soverommet som om ingenting hadde skjedd. Det hadde det jo heller ikke gjort.

 

Slik ser jeg trolig ut på morgenen. Hjertene er det Kjærest som har lagt inn. Hun er veldig glad i meg. Tror det er fordi jeg er så pen.

 

Kjapp tur ned på jobb mens jentene fortsatt sover. Liker å gjøre det unna mens de sover. Siden jeg står opp tidlig og de på ingen måte gjør det, så rekker jeg noen jobbtimer mens de fortsatt drømmer. Trolig om meg.

 

Hotellfrokost må til på søndager. Skal innrømme at bildet faktisk er fra en ekte hotellfrokost i Oslo, men jeg lagde det samme bortsett fra den seige omelett-terten til høyre. Fatter ikke at jeg spiser den hver gang, for de er jo ikke gode i det hele tatt.

 

Ut på tur, aldri sur!

 

Ja, særlig!

 

Humøret bedret seg betraktelig med en gang vi så et tau. Hva er det med tau og unger?

 

Softis er et must når det endelig er sol! Til og med jeg både kjøpte og spiste en. Bare en liten altså. Ikke bare fordi jeg ikke har godt av det, men fordi de store blir for mye is og for lite strøssel. Hvorfor har de ikke strøssel inni isen?

 

Maria fatter som vanlig ingenting og tror at det fortsatt er jul og hun er et juletre. Katter ass!

 

Ettermiddag og far leser. Dvs. vi har ikke hatt middag ennå, så per definisjon er det vel egentlig førmiddag. På søndagene pleier vi å spise middag til kvelds. Blir koteletter, type nakke. Det liker jeg. Ikke for det, jeg liker jo alt bare det inneholder tilstrekkelig med kalorier.

 

Og jentene strikker og ser på Camp Kulinaris. Personlig orker jeg ikke de der realityshowene, men jentene koser seg og da gjør jeg også det. Kjærest er visst sulten. Spiser pinner. Kanskje jeg burde lage den middagen nå likevel?

 

Nei, ble fastelavensboller i stedet. Hadde selvfølgelig gått meg hus forbi at det var fastelaven i dag, men kjøpte noen boller og en kremboks på stasjonen og vipps. Jada, ikke like godt, men det funker!

 

Så får vi se da, hva som skjer i kveld. Man vet jo aldri. Det skal i alle fall ikke stå på meg.

 

 

 

Håper din dag også har vært god. Ha en strålende aften!