Da Vebjørn døde i fjor sommer fikk vi veldig mange blomster. Vi satte ekstremt stor pris på disse og omtanken de representerte, men jeg reagerte likevel litt på dette. Han fikk nesten ingen da han ble født. Det er et tankekors og jeg skrev i en av mine kommentarer på FB at “han fikk flere blomster i døden enn i hele sitt liv”.
Dette hadde en av Kjærest sine klassevenninner bitt seg merke i og tenkt litt over. Ofte gir vi ikke oppmerksomheten før det er for sent. Vi hadde tenkt, men det ble liksom aldri. Livet skjedde i mellomtiden. Plutselig er det over.
I dag ringte det plutselig på døra og en plante som snart, men ikke ennå, slår ut i blomst ble levert. Med de beste ønsker for livet som ennå ikke er født. Framtiden.
Det er så nydelig tenkt. Så fantastisk gjort. Tusen, tusen takk! Gleder meg til å vise den fram til Datter når hun kommer i morgen. Blomster lukter ikke lenger bare død og sorg. Herfra og ut lukter de glede og forventning.
Siden jeg er delvis sykemeldt så må andre i familien steppe opp og sørge for at drifta går rundt. Det loddet tar Datter på strak arm. Kanskje blir det mer i ukelønn også. Hvem vet?
Helt knasende ferske Varanger-reker. Det blir rett og slett ikke bedre. Vi selger aldri gamle reker. Får vi ikke tak i helt ferske så er vi heller fri.
Datter står for loffsteikinga.
Husker du den gangen du fant glede i å stå på en palle med søppel eller en trillevogn? Ups, litt reklame for Big Bite der ser jeg! Ja ja, litt storsinn får jeg vise 😉
PS! Jeg har, som vanlig, ikke ubegrensede mengder og de tre siste kassene, de står på kjøla, er Lyngenreker. Veldig gode, men noe mindre. De selger vi til slutt. Kom tidlig 🙂
Selv om det bare er under et år siden andre verdenskrig raste for full styrke og så ut til å bombe livet mitt sønder og sammen så har jeg det faktisk bedre akkurat nå enn jeg har hatt det på veldig mange år. Det plager meg skikkelig og jeg har ofte i det siste tatt meg selv for å kjenne på mye dårlig samvittighet for nettopp dette. Det er forbudte følelser, for det er ikke lykkefølelse man først og fremt skal kjenne på, under et år etterpå. Likevel gjør jeg det. Skriver til og med om det. Uhørt!
Jeg er sykemeldt. 85%. Jobber bare et par timer hver morgen. Høyst reelt pga skulderen, ingen svindel på denne gutten, men det er ikke tvil om at det er hell i uhell. Sparer bedriften for masse lønnsutgifter samtidig som det gir rom for en ekstra ansatt i mitt sted. Selv om jeg har vært plaget med skulderen i veldig mange år så har jeg aldri tatt meg “råd” til å faktisk sykemelde meg før nå. Har alltid vært for mye å gjøre på jobb. Det er det ikke nå lenger. Nå har jeg faktisk mulighet til å ikke belaste den unødig før operasjonen og jeg kjenner den har godt av det. Selv om det ikke er tvil om sykemeldingen ikke er det beste hvis målet er å stramme beltet, så tror jeg at jeg gjør det eneste rette.
Man skulle tro at denne ekstremt dramatiske, og uavklarte, situasjonen for bedriften, der FyFader er tvangstengt på ubestemt tid og bare siden nedstengningen har gitt meg et omsetningsfall på over en million kroner skulle gitt meg søvnløse netter og svettetokter på dagen, men slik er det ikke. Det som skjer det skjer og jeg er ikke redd for framtiden. Hoftepluss er åpen og selv om omsetningen der bare er en brøkdel av FyFader sin så er også lønnskostnadene med driften ekstremt mye lavere. Jeg vet ikke ennå, men tror faktisk oppriktig at dette kommer til å gå bra. Driften kommer til å bli veldig annerledes, også etter at FyFader en gang får åpne igjen, så det blir annerledes, men vi overlever. Det er jeg sikker på.
Det er noe jeg aldri har fortalt dere. Det er ikke min historie å fortelle, men det har på mange måter vært en kamp på liv og død i noen år nå for en jeg er veldig, veldig glad i. Jeg har vært mye redd, ekstremt bekymret og egentlig maktesløs over situasjonen. Det har ikke vært noe jeg har kunnet gjort for å gjøre situasjonen bedre. Jeg har prøvd, men det har ikke vært min kamp å kjempe. Nå, for første gang på tre år, ser det ut som om jeg kan puste lettet ut. Vinden virker å ha snudd og et nytt håp er skapt, for uten et reelt og virkelig håp kommer man ikke langt.
Samlivsbrudd er aldri enkelt. Ofte varer de i flere år, både i forkant og etterkant. Skal ikke fortelle så mye om det, eier ikke den historien heller, men nå er alt mye lettere. Datter er på plass like mye hos begge og samarbeidet fungerer omtrent knirkefritt. Jeg betaler noen lapper i året slik at jeg slipper å shoppe klær, ellers spleiser vi på sykler, ski og slikt. Slik jeg ser det fungerer det veldig bra. Datter er trygg og har det godt hos oss begge. Som pappa gir det meg en ekte og reell lykkefølelse. Jobben som pappa, en man aldri kan sykemelde seg fra, er først og fremt å sørge for at ungene dine har det bra. Syns egentlig jeg er ganske god i den jobben.
Økonomisk utrygghet kan ta knekken på noen og en hver. Før bloggen og boken var jeg livredd for hva jeg skulle gjøre hvis bedriften smuldret opp under beina mine. Det er jeg ikke lenger. Bloggen må vel kunne sies å ha etablert seg som Norges mest leste blogg, i alle fall på denne portalen, og selv om den stort sett er reklamefri så gir den meg en inntekt hver måned som gjør at jeg i alle fall kan betale husleia og kanskje vel så det. Det gir ro. Når det i tillegg ser ut til at boken som kommer til høsten, uten at jeg overhodet skal forskuttere noe som helst, trolig kommer til å selge rimelig greit, så gir det meg et bein til å stå på. Jeg er ikke lenger 100% avhengig av Hoftepluss for å klare meg. Avhengighet, eller ikke av økonomisk art, er aldri av det gode.
Mange lesere gir også selvtillit. Det er ikke tvil om at jeg er en kontroversiell type, litt sånn hat eller elsk, og har vel egentlig vært det i hele mitt liv, men det er veldig mye lettere å bære alt pisset som blir sagt og skrevet om meg når jeg vet at det er så mange som samtidig setter pris på meg og det jeg gjør. Ingen kan bli likt av alle, men det er lettere å bli mislikt av noen hvis du samtidig blir likt av mange. Enkel matematikk. Og veldig menneskelig tror jeg.
Jeg skal bli pappa igjen! Sammen med den beste Kjærest du kan tenke deg. Livredd naturligvis. Vet av erfaring hva de neste par årene kommer til å bringe av angst, panikk og bekymring, men samtidig gjør det meg rolig. Det var dette vi ville. Dette vi prøvde på. Dette vi drømte om. Jeg gleder meg til framtiden og det er det en stund siden jeg har gjort.
Jeg har det rett og slett veldig bra akkurat nå. Ja, jeg går fortsatt på “lykkepiller”, men jeg tror ikke det er bare de som snakker. Jeg tror heller jeg har opplevd så mye ræl opp gjennom at jeg er litt herdet. Litt fandenivoldsk. Det som skjer det skjer og det kan neppe bli verre enn det som allerede har skjedd. Går jeg konkurs så gjør jeg det. Er ikke verdens undergang. Der har jeg vært, flere ganger, og en ting er i alle fall helt sikkert, den er langt verre enn en skarve konkurs.
Nei, ønsker dere en akkurat like god og håpefull dag som det jeg er i ferd med å få! Nå skal jeg stikke ned på jobb. Om bare et par timer kommer Varanger-rekene og da skal jeg fylle hele disken igjen. Det gjør meg også lykkelig, for jeg vet at det finnes tilstrekkelig mange mennesker her i Alta som ønsker Hoftepluss alt godt og kjøper rekene konsekvent hos meg. Det varmer. Veldig.
Da har jeg fått det endelige svaret fra kommuneoverlegen om jeg kunne gjenåpne FyFader, og svaret var et klart og rungende nei. Selvbetjening av mat med lavt eller intet sukkerinnhold er fortsatt ikke under noen omstendigheter lov, uansett hvor nazi man er med rengjøring og desinfisering. Fylles diskene med skumbjørner, krokodiller og røde lepper hadde saken stilt seg annerledes. Forstå det den som kan.
Det som er enste mulighet er hvis jeg har en ekstra ansatt som plukker maten til kunden og at jeg bare slipper inn en og enn inn i butikken. Denne ene kunden må stå i god avstand fra maten. For et konsept som er avhengig av minimum 300 kunder pr dag for å ikke tape penger, både med tanke på matsvinn og kvaliteten på maten, sier det seg selv at denne løsningen kun kan gjennomføres på papiret. Jeg vil være avhengig av en konstant kø, fra vi åpner til vi stenger, for i det hele tatt rekke å sluse inn tre hundre kunder. Dessuten trenger vi trolig 100 kunder ekstra for å tjene inn lønna til den ekstra ansatte.
Dette anser jeg ikke for realistisk, i alle fall ikke med tanke på at vi i tillegg kun får lov til å benytte oss av 25% av sitteplassene i Spisesalen. Jeg vurderer det derfor dithen at det fortsatt vil være et sjansespill uten like å våge å starte opp under disse forutsetningene. En oppstart som bare i råvarekostnader vil koste meg om lag 50 000 kroner, så kommer lønnskostnader på like mye i tillegg. Matematikken er rimelig enkel egentlig.
Så får vi se da, om det kommer endringer i forskriften i løpet av mai og juni. I mellomtiden får vi kose oss med smågodt.
For folk som er riktig vel bevart, som Kjærest, så høres ikke dette godt ut i det hele tatt, men for oss som er kulinarisk koko loko så kan det nesten ikke bli bedre.
Jeg blir ofte sulten på kveldene, selv om det bare er et par-tre timer siden middag. Hadde en pizza i fryseren. Min favoritt, Dr. Oetkers mozzarellapizza. På kjøkkenbenken sto det en stor bit med røkt torsk, en baconpølse og to potet igjen etter middagen. Nam, tenkte jeg og la det på pizzaen. Hadde litt brie i kjøleskapet som jeg også la på toppen. Inn i ovnen.
Ikke kom og fortell meg at ikke dette ser deilig ut! Toppet det hele med litt hvitløksdressing og pizzaen ble borte på et blunk. Kjærest smakte en cm og syntes det var helt nydelig.
Det tikket inn en melding på mobilen min mens jeg sto og fylte opp fiskedisken med fersk fisk. Noen hadde tydeligvis våknet og lest bloggen min. Jeg ble ikke kjempeoverrasket, men man kan jo aldri være helt sikker med hormonelle kvinnfolk. I går hadde vi en god, men mer og mer intens prat om vi skulle ha middag fire eller halv fem. Jeg var ikke kjempeengasjert, men det var hun kan du si. Etter en drøy halvtime, der det også ble diskutert om vi skulle ha grove pitabrød eller rugbrød til kyllingen, var jeg bare nødt til å gå for i det hele tatt å berge livet. Folk kom bort til meg og spurte om jeg trengte hjelp. Hormonell svarte jeg og da snudde de på hælen og sprang der i fra. Det endte bra til slutt altså. Skiftestua på helsesenteret er kjempedyktig. Det var ofte menn som meg innom sa de, så dette var ren rutine. Jeg skulle ikke ta det personlig.
I morges var hun heldigvis i godhjørnet, trøtt og omtåket som hun er på morgenen, og svarte ja rett fra hjertet. Jeg fortet meg å screenshotte svaret i fall hun ombestemte seg utover ettermiddagen. Bordet fanger liksom.
Så det blir giftemål. Det blir dåp. Det blir fint.
I dag mottok jeg den siste leveransen fra Asko i april og da så jeg at jeg faktisk har handlet for hele 400 000 tusen kroner mindre enn tilsvarende periode i fjor. Legger vi til det som er handlet mindre fra lokale leverandører, samt Bama, Tine, Domstein og andre så har jeg faktisk spart hele 800 000 kroner siden 12 mars. Det er MYE penger!
Dette betyr samtidig at jeg har solgt uhorvelig mye mindre enn normalt, men la oss ikke være negative her. Nå fokuserer vi på alt jeg har spart! Vanligvis handler jeg for om lag 100 000 kroner fra Asko pr uke. Som dere ser er denne ukens beløp bare litt over 15 000. Det merkes at FyFader er stengt kan du si.
Har fortsatt ikke fått svar fra kommuneoverlegen, men skal faktisk ringe han i dette øyeblikk. Nå må han ha fått svar fra direktoratet. Er jo egentlig et enkelt spørsmål.
Forrige gang gikk det fryktelig galt, så jeg er nesten redd for å spørre igjen, men jeg klarer ikke se for meg noen andre enn oss to og tar derfor sjansen. Må jo det. Dessuten fortjener du kun det beste og vel, her er jeg 😉
Da alt gikk galt forrige gang sa jeg at det skulle bli bryllup og dåp samtidig uansett om vi måtte ha oss på gamlehjemmet for å få det til, men nå ser det ut som vi slipper å holde på så lenge. Vet jo ikke om vi hadde fått enerom en gang. Kunne blitt en litt pinlig affære. Kjenner jeg ødela litt av den romantiske stemningen her nå, så jeg prøver igjen.
Christine, vil du fortsatt gifte deg med meg? Jeg lover deg både gull og grønne skoger. Gullet fikk du jo allerede forrige gang da du fikk forlovelsesringen, den var ikke billig, og grønne skoger har vi året rundt her oppe siden furua er fredet. Hvorfor er den fredet forresten? Den er jo overalt. Faen, nå ødela jeg igjen!
Christine, jeg elsker deg! Du betyr langt mer for meg enn du aner. Jeg er hjelpeløs uten deg. Hadde ikke klart meg en dag alene. Ok, kanskje en dag eller to, hadde faktisk vært deilig, men hadde i alle fall ikke klart meg en hel uke uten deg. Hvem skulle liksom rydda på kjøkkenet etter meg da? Hadde blitt helt kaos.
I oktober kommer Framtiden. I dag får vi kanskje vite om det blir gutt eller jente. Tenkte vi kanskje kunne gifte oss i mars, i palmehelgen. Da er Framtiden blitt eldre enn både første og andre verdenskrig og vi kan puste litt roligere og tryggere og kanskje til og med klare å nyte både dåp og bryllup. Hva sier du til det?
Datter har blitt skikkelig glad i deg. Nå er det ikke bare pappa hun gleder seg til når hun kommer annen hver fredag, men kanskje først og fremst deg. Du aner ikke hvor mye det betyr for meg. Å gifte seg er ikke bare noe man gjør for seg selv, men også for de som er rundt. Jeg vet at Datter ønsker dette av hele sitt hjerte. Det gjør alt mye lettere.
Christine, kjæresten min, jeg vil leve resten av mitt liv med deg. Klarer du et helt liv med meg?
Fra og med mandag 4. mai er det ingen bønn, da må vi igjen forholde oss til senterets normale åpningstider. Det betyr at vi vil holde åpent mandag til lørdag fra 10:00-18:00, med snarlig utvidelse til 20:00. Det er både positivt og negativt. Det positive er at kundene vet at alle butikkene er åpen når de besøker senteret. Slik det har vært de siste ukene har noen holdt helt stengt, noen åpent med reduserte åpningtider og noen har holdt åpent helt som normalt. Vanskelig for kundene å holde oversikten da.
For min egen syke mor, Hoftepluss, syns jeg det har vært helt topp at vi har kunnet holde stengt på mandager, ukens dårligste dag, og heller holde åpent ukens fem resterende dager. Det er lønnsomt, samt veldig mye enklere å legge opp en redusert vaktplan for fem dager i stedet for seks. Med seks åpningsdager trenger vi økt bemanning for å få vaktplanen til å gå opp, og i mine øyne er ikke økt bemanning det aller første bedriften trenger akkurat nå. Det er jo ikke slik at jeg har badekaret breddfullt med penger etter fire stengte uker. Har ikke en gang et badekar.
Selv om livet tilsynelatende er i ferd med å vende tilbake til normalen så har jeg en gnagende mistanke om at det bare er stille før stormen igjen slår inn over stranden. Selvsagt bare en antagelse fra min side, men ville forundre meg stort hvis Viruset viste seg å bare fordampe av seg selv i løse luften. Om noen uker får vi svaret. Da vet vi om Viruset igjen blusser opp. Noe jeg er helt sikker på at det vil gjøre.
Derfor holder jeg igjen. Har så redusert bemanning som jeg kan. Bruker ikke en krone mer enn jeg behøver. Ikke fordi jeg ikke vil tro at alt er over, men fordi jeg vil ha penger i banken også hvis det blir en ny nedstengning. Slik det har vært de siste to ukene har ikke omsetningen vært enorm, men den har vært litt større enn utgiftene. Ikke mye, men nok til at jeg overlever bare jeg er forsiktig og smart nok. Det gambler jeg ikke med. Da ville jeg vært idiot.
Jeg er full av framtidstro, men jeg mener vi ikke må stresse dette nå. Vi må ta det rolig. Bruke små skritt. Ikke glede oss for tidlig og late som om alt er normalt, for ingenting er normalt. Det bare virker slik.
Hold fortsatt avstand og slutt aldri med å vaske hendene dine. Tenk at vi nesten har klart å knekke den vanlige sesoninginfluensen og omgangsyken bare fordi vi har begynt å vaske og sprite hendene våre. Håper butikkene aldri noensinne tar vekk spritdispenserne ved inngangspartiet og at de fortsetter å vaske handlevognene flere ganger om dagen.
Hvor var jeg? Jo, åpningstider! De nye åpningstidene blir altså mandag-lørdag fra kl. 10:00-18:00 🙂
På torsdag fikk jeg en mail. Ikke veldig oppsiktsvekkende i seg selv kanskje, jeg får mange mail, men denne stakk seg liksom litt ut. Den traff meg på en slik måte at jeg faktisk måtte sette meg ned og tenke over hvorfor. På under et minutt, jeg tenker fort, ofte lite gjennomtenkt, slo det meg at dette er selve årsaken til at jeg blogger i det hele tatt. Å kunne gi andre mennesker noe positivt uten å forvente noe tilbake. Å gjøre en forskjell med de evnene man har fått utdelt. Å bety noe, for noen.
Du kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke deg, men jeg har lest bloggen din og den har gitt meg noe. Noen gang underholdning, noen gang en pause fra mitt eget liv og noen gang matinspirasjon. Og kanskje mest av alt tårer og følelser og tanker om sorg, medmenneskelighet, empati og et reelt ønske om det beste for en familie i Alta, som jeg ikke kjenner, men som virker som flotte mennesker.
Vet ikke helt hva jeg vil med denne mailen, annet enn å være en motstemme til nettroll og anonyme hatere. I tillegg er det noen gang fint å ikke la en tanke bare bli med en tanke, men faktisk gjøre. Og dermed ble denne mailen til.
Ønsker deg og din familie alt godt!
Vennlig hilsen …
E-posten er gjengitt med tillatelse fra avsender. Tusen takk!
