Redigert innlegg. Den opprinnelige negativiteten var FULLSTENDIG malplassert! Det er ikke alltid man klarer, eller har krefter, til å stenge det vonde ute, men nå klarte jeg det. og det føles veldig godt. Nå skal jeg ut og klippe plenen. Vet nesten ikke hva jeg skal GJØRE med all denne fritiden som vanlig ansatt :D

Jeg våknet tidligere enn vanlig i dag. Halv fem. Har betennelse i leddene, så ligger et kvarter hver morgen, som en diger komodovaran, å bare lar leddene varmes opp før jeg brekker meg opp av sofaen, ut på gulvet og ned den farefulle ferden ned trappa og inn på morgentoalettet.

 

I dag skjer det virkelig!” tenkte jeg, igjen og igjen mens jeg først lå der, og to tiår som kulinarisk ledestjerne spilte i revy inne i det oppblåste hodet mitt. Min siste dag som sjef. Ingen ansatte å terrorisere, henge ut, mobbe eller forsure dagene til. Akkurat det er trolig det jeg kommer til å savne aller mest. Nest etter å være frekk og tro jeg er noe overfor kundene naturligvis.

 

Fikk etter hvert varmet opp leddene såpass at jeg med selsom teknikk fikk satt meg opp og, etter en liten puste- og drikkepause, skvulpet meg ut av sofaen og rullet ned trappa. Reisen ned ble utrolig nok gjennomført uten større uhell og turen opp gikk også overraskende greit. “Dette er VIRKELIG dagen!”

 

Gikk fra jobb rundt elleve. Ble heldigvis avløst i dag, og jeg kjente umiddelbart da jeg gikk at nå, nå er jeg fri som fuglen. (En voksen hannstruts kan veie opp til 156 kg, og struts er en fugl. Jeg har ørlite kortere hals da og litt større hode.)

 

En voldsom, og da mener jeg virkelig VOLDSOM trøtthet kom snikende inn og satte seg faktisk FYSISK fast i bevisstheten min. Jeg kunne KJENNE den lande og bre seg utover som et kroppstemperert ullpledd vevd av av 100% dis.

 

Mens jeg lå der nede på lagergulvet og balet med armer og bein med dette digre ullpleddet som hadde bredd seg over meg, så ringte Konemor og ville ha meg med på lunsj på Minty Café, (den ligger vis-vis garnbutikken i Alta…).  Jeg kom meg opp av gulvet og sprang så rumpeballene og mannepuppene flagret i alle retninger, mot den nevnte kafeen.

 

En helt fantastisk hyggelig stund! Konemor, Velsignelsen og et realt fat med junkfood. Tenk å kunne ta seg tid til slikt, midt på en lørdags formiddag. Tror jeg har mye å se fram til i siste del av livet. 🙂

 

Så skilte våre veier. Hun kulle inn i den garnbutikken, samt treffe noen venninner her og der. Mannvond som jeg er takket jeg høflig nei, og dro heller opp til min nye arbeidsplass, Kokkejævel.no, og satte meg som en Hiroshima-bombe ned på den arme kontorstolen, og trøttheten tok igjen overhånd. Midt inne i tåka fikk jeg glimt på noe som sto skrevet på blokka foran meg. EWWG, even when we’re ghosts. (Fra sangen vår, Say you won’t let go, av James Arthur).

Hun kjørte ned i går kveld for å hente (nikotinfri)snus, og da skrev hun samtidig dette, slik at jeg skulle få en skikkelig god følelse den første gangen jeg satte meg ned bak pulten som “fri mann”.<3

 

Jeg har jo sett det i lengre tid at øyelokkene begynner å henge. Som toppblogger kan jeg ikke se ut slik, og vil derfor sjekke mulighetene for å få strammet litt opp. Han også vurdert en såkalt “puppejobb”. Ræva ligger også tynt an, hvis man kan bruke et slikt ord for sådan en ræv.

 

***

Opprinnelig innlegg

 

***

 

 

Hva framtiden bringer er det ingen som vet. Jeg sitter her, praktisk talt, med “to tomme hender” på et kontor i et lokale der det er kontraktfestet ULOVLIG å gjøre det eneste jeg beviselig KAN, nemlig å lage mat. Jeg syns det er fryktelig spennende. Jeg TRENGTE dette.

 

Kanskje jeg kan holde foredrag? Kan jo ikke BARE surre rundt i min egen lille verden her i nettbutikken. Må jo ut og treffe FOLK av og til. Kommer til å savne arbeidsmiljøet på jobb. Det har vært mye moro opp gjennom når jeg tenker etter. Her blir det bare den moroa jeg lager sjøl, og du kan si mye om humoren min, men spesielt morsom er den ikke!

 

Nei, må avslutte nå. Skal til Svigermord og planlegge konformasjonen til min flotte svigersøster. Dvs. jeg kommer neppe til å planelgge så mye, men hun har slik en deilig sjeselong på sofaen som jeg bare elsker å sovne på. Det er det jeg lengter aller mest etter nå. Søvn.

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Fri mann

 

Og etterpå kom stillheten/Øyelokkoperasjonen/Dette ventet meg på kontoret/Hvorfor må dere lyve om meg der det gjør aller mest vondt?


OBS!

Dette gjør jeg ikke ofte, aldri faktisk, men anbefaler dere å IKKE lese dette innlegget! Det inneholder TOLTALT unødvendig negativitet som ødelegger hele stemningen, både i innlegget og livet for øvrig. Har nå redigert teksten, og den nye teksten kan du lese HER. Den vil gjøre deg mye gladere til sinns enn denne, jeg lover! 🙂

 

 

 

Jeg våknet tidligere enn vanlig i dag. Halv fem. Har betennelse i leddene, så ligger et kvarter hver morgen, som en diger komodovaran, å bare lar leddene varmes opp før jeg brekker meg opp av sofaen, ut på gulvet og ned den farefulle ferden ned trappa og inn på morgentoalettet.

 

I dag skjer det virkelig!” tenkte jeg, igjen og igjen mens jeg først lå der, og to tiår som kulinarisk ledestjerne spilte i revy inne i det oppblåste hodet mitt. Min siste dag som sjef. Ingen ansatte å terrorisere, henge ut, mobbe eller forsure dagene til. Akkurat det er trolig det jeg kommer til å savne aller mest. Nest etter å være frekk og tro jeg er noe overfor kundene naturligvis.

 

Fikk etter hvert varmet opp leddene såpass at jeg med selsom teknikk fikk satt meg opp og, etter en liten puste- og drikkepause, skvulpet meg ut av sofaen og rullet ned trappa. Reisen ned ble utrolig nok gjennomført uten større uhell og turen opp gikk også overraskende greit. “Dette er VIRKELIG dagen!”

 

Gikk fra jobb rundt elleve. Ble heldigvis avløst i dag, og jeg kjente umiddelbart da jeg gikk at nå, nå er jeg fri som fuglen. (En voksen hannstruts kan veie opp til 156 kg, og struts er en fugl. Jeg har ørlite kortere hals da og litt større hode.)

 

En voldsom, og da mener jeg virkelig VOLDSOM trøtthet kom snikende inn og satte seg faktisk FYSISK fast i bevisstheten min. Jeg kunne KJENNE den lande og bre seg utover som et kroppstemperert ullpledd vevd av av 100% dis.

 

Mens jeg lå der nede på lagergulvet og balet med armer og bein med dette digre ullpleddet som hadde bredd seg over meg, så ringte Konemor og ville ha meg med på lunsj på Minty Café, (den ligger vis-vis garnbutikken i Alta…).  Jeg kom meg opp av gulvet og sprang så rumpeballene og mannepuppene flagret i alle retninger, mot den nevnte kafeen.

 

En helt fantastisk hyggelig stund! Konemor, Velsignelsen og et realt fat med junkfood. Tenk å kunne ta seg tid til slikt, midt på en lørdags formiddag. Tror jeg har mye å se fram til i siste del av livet. 🙂

 

Så skilte våre veier. Hun kulle inn i den garnbutikken, samt treffe noen venninner her og der. Mannvond som jeg er takket jeg høflig nei, og dro heller opp til min nye arbeidsplass, Kokkejævel.no, og satte meg som en Hiroshima-bombe ned på den arme kontorstolen, og trøttheten tok igjen overhånd. Midt inne i tåka fikk jeg glimt på noe som sto skrevet på blokka foran meg. EWWG, even when we’re ghosts. (Fra sangen vår, Say you won’t let go, av James Arthur).

Hun kjørte ned i går kveld for å hente (nikotinfri)snus, og da skrev hun samtidig dette, slik at jeg skulle få en skikkelig god følelse den første gangen jeg satte meg ned bak pulten som “fri mann”.<3

 

Jeg har jo sett det i lengre tid at øyelokkene begynner å henge. Som toppblogger kan jeg ikke se ut slik, og vil derfor sjekke mulighetene for å få strammet litt opp. Han også vurdert en såkalt “puppejobb”. Ræva ligger også tynt an, hvis man kan bruke et slikt ord for sådan en ræv.

 

***

 

Hvorfor må dere lyve om meg der det gjør aller mest vondt?

Ja, jeg har jobbet veldig mye i mitt liv, men jeg har alltid prioritert å være med på skoleavslutninger, framvisninger, turneringer og slikt med ungene mine. Har det vært kaos på jobb den aktuelle dagen, (noe det jo ofte er like før jul), så har jeg kanskje dratt tilbake på jobb etterpå, men jeg har ALLTID gjort så godt jeg bare har kunnet med å kombinere en krevende jobb med å være en god pappa. Hva vet vel forresten dere om hvorfor den ENE jobber så mye? Det kan være mange grunner til det, uten at faren gjør det for å være minst mulig sammen med de han bryr seg aller mest om i hele verden.

 

***

 

Hva framtiden bringer er det ingen som vet. Jeg sitter her, praktisk talt, med “to tomme hender” på et kontor i et lokale der det er kontraktfestet ULOVLIG å gjøre det eneste jeg beviselig KAN, nemlig å lage mat. Jeg syns det er fryktelig spennende. Jeg TRENGTE dette.

 

Kanskje jeg kan holde foredrag? Kan jo ikke BARE surre rundt i min egen lille verden her i nettbutikken. Må jo ut og treffe FOLK av og til. Kommer til å savne arbeidsmiljøet på jobb. Det har vært mye moro opp gjennom når jeg tenker etter. Her blir det bare den moroa jeg lager sjøl, og du kan si mye om humoren min, men spesielt morsom er den ikke!

 

Nei, må avslutte nå. Skal til Svigermord og planlegge konformasjonen til min flotte svigersøster. Dvs. jeg kommer neppe til å planelgge så mye, men hun har slik en deilig sjeselong på sofaen som jeg bare elsker å sovne på. Det er det jeg lengter aller mest etter nå. Søvn.

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Fri mann

 

 

 

 

 

Folkens, nå skjer det, på virkelig!

Siden batterinivået er faretruende rødt, så har jeg INGEN tro på at jeg kommer til å stå opp i halv fem-tiden i morgen tidlig før jeg drar på jobb for å skrive  at ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!

Siden jeg heller aldri noen sinne skriver blogginnlegg ferdig når jeg “har tid”, for så poste dem når anledningen er mer passende, så er jeg nesten nødt til å både skrive og poste innlegget nå i kveld. Slik er det å være “ærlig blogger, rett fra skrumplevra”!

 

Ikke for det, har som vanlig ikke så mye å fortelle, og det jeg faktisk har har jeg skrevet oppatt og oppatt i ukevis, for ikke å si månedsvis, nå:

 

ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!

 

“I dag” er altså lørdag 31. juli 2021. Jeg stiller, som vanlig, klokka 06:00, men tar meg den friheten, siden det liksom er min aller siste dag som sjef i restaurantbransjen, å gå hjem til Velsignelsen og Konemor ganske tidlig. (FØR fire i alle fall!)

 

Dere er sikkert lei dette gnålet mitt om denne æraen min som er over, men for meg er dette virkelig stort. Ikke minst fordi, (hvis jeg klarer å leve av nettbutikken), det kommer til å frigi så utrolig mye tid i løpet av en dag, en uke. I snitt vil jeg faktisk frigi halvannet døgn med våkentid pr uke. Det er veldig mye og jeg gleder meg til å bruke den tiden på Velsignelsen først og fremst, men også mine andre unger naturligvis, som Bortkommen Sønn. Planlegger å reise på besøk sørover til ham i høst. Skulle jo nedover, både i våres og  nå i sommer, men det skar seg hver gang. Ble sykevikar i stedet.

 

Nå, altså i morgen, (men som skrives i dag, som har blitt til kveld), er det altså slutt. Resten av min tid på Hoftepluss og FyFader blir som (en slags) vanlig ansatt. De nye eierne overtar, og de, sammen med butikksjefen og soussjefen Robin (Startet som utplasseringselev vinteren 2014, fikk sommerjobb og ble lærling høsten samme året. Til tross for en diktatorisk sjef fullstendig uten skrupler og mellommenneskelige egenskaper, så har han liksom bare blitt her. Heldigvis for oss, ha tror jeg er blant topp 5, kanskje til og med topp 3 av ALLE jeg noensinne har jobbet med i mitt liv!

 

Nok skryt, tilbake til meg, meg, meg! Kokkejævel trenger en pause nå. På mange måter kan du kanskje si at jeg har gitt alt, kanskje for mye, til Alta i løpet av disse to tiårene. Rik ble jeg aldri, men jeg har levd veldig godt likevel. Ufattelig mye morsomt har det vært. Blod, svette, tårer og tenners gnissel. Jeg har kost meg glugg i hjel. Helt fram til sommeren 2019.

 

Etter det har jeg bare holdt ut. Nå er det imidlertid over, for ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!

 

😀

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Ansatt

 

 

Dagens helt!

Hadde det ikke vært for denne mannen, for dette er virkelig en MANN, som stiller opp, til tross for at han har vært og vrikket ankelen under en eller annen idiotisk fotball-ett-eller-annet,, så hadde vi faktisk ikke klart å holde både Hoftepluss og FyFader åpent i dag. Det hadde rett og slett ikke vært nok bemanning, men dagens helt kom subbende klokka sju i morges, plasserte seg i veiing, og sammen med butikksjefen fikk de unna bagettdisken før lunsj. Jeg bøyer meg i støvet av slik ungdom. Tusen takk for at du stiller opp for arbeidsplassen din! ( <3 )

 

Til tross for heltens voldsomme innsats, så har jeg selv til tider vært så sliten i dag at jeg nesten har spydd, flere ganger. Sommeren begynner å merkes, og det er ikke til å legge skjul på at det har vært noen voldsomme uker. Skal ikke “skryte” på meg lange, travle dager, sju dager i uken, flere uker i strekk, men veldig, veldig, veldig glad for at det snart er høst. Ikke er jeg noen unghval lenger heller, og det merkes. Godt!

 

Men jeg stiller da opp likevel, hver eneste morgen med den kroppen jeg har, og selv om jeg til tider sikkert er en svært krevede sjef som krever, (artig ordspill), topp kvalitet i alle ledd, så tipper jeg de likevel er mer glad for at jeg kommer enn at jeg ikke hadde dukket opp. DA hadde det blitt kaos da!

 

(Sikkert noen som gleder seg til det kommer nye sjefer på mandag også. (Jeg er en av dem.))

 

Litt skummelt å skryte av enkeltansatte, for da er det alltid noen som føler seg forsmådd og urettferdig behandlet, men i dag MÅ jeg også trekke fram butikksjefen. Han har sprunget AKKURAT like mye, og sikkert ENDA raskere enn meg, (han har fire meter lange, tynne bein), og til alt overmål sendte han meg hjem klokka fire. (Vi kom begge på jobb klokka seks, men selv skulle han gå til åtte.)

 

Det var bare det jeg ville si akkurat nå. Det finnes fortsatt helter!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Vaskeklut

 

 

Er konemor gravid eller nettbutikken konkurs? Her kommer svaret!

Alle som følger denne bloggen, uansett årsak, la merke til at jeg la ut to innlegg i går. Omtrent samtidig. Begge fikk navnet “Fremtiden”, men for å kunne skille dem i dette innlegget, så kaller jeg dem nå for Framtiden 1 og Framtiden 2.

 

Jeg vet mange leste begge innlegene med lupe, for å se om jeg hadde lagt inn et skjult budskap, men det kan jeg altså avkrefte. Tekstene er identiske som eneggede tvillinger, men BILDENE er forskjellige. På Framtiden 1 ser vi fasaden på nettbutikken, mens på Framtiden 2 viser en bolle i ovnen, og alle vet jo hva DET betyr…

 

Grunnen til at jeg la ut disse identiske bloggene omtrent samtidig, med en relativt “uspennende” overskrift, men bare med forskjellig bilde, var rett og slett fordi jeg ville trekke dere inn i et skittent eksperiment, nemlig hvor mye bilder betyr for å fange interessen til folk, (folk=dere)

 

Tallenes tale er klare!   Framtiden 2 hadde over DOBBELT så mange lesere enn Framtiden 1. Dette beviser i alle fall en gang for alle at folk, altså dere, er VELDIG glad i fersk gjærbakst. Noe annet kan jeg i alle fall ikke lese ut av denne studien.

 

***

 

Deilig med masse kunder igjen på jobb i dag, Har vært et par litt “slappe” dager denne uke, men i dag tok det VIRKELIG av igjen og selv om jeg SKULLE avslutte klokka 12, både for egen helses skyld, samt prøve å få litt mer tid med Lillebror i denne helt fantastiske perioden han er inne i nå, men Martin, butikksjefen, fikk en telefon, to faktisk, så  ble en god 11-timers i dag også. Kunne jo ikke bare dra og la de vasse i gjørma. Man KAN jo ikke det!

 

I bassenget derimot var det heldigvis lite gjørme, selv om jeg er VELDIG bevisst at disse badebleiene jo ikke holder tissen ute i det bitte lile babybassenget der hundre tusen babyer kravler rundt og svelger vann og tisser det ut igjen like fort. Og midt oppe i dette pissoaret, for det er jo det det er, sitter det masse foreldre og smiler og ler. Jeg er ikke fan av babybassenget. Dessuten har jeg blitt så stor at jeg føler meg litt som en strandet hval i det grunne vannet. Hva gjør man ikke for barna og kjærligheten, ligge strandet til offentlig skue i en pøl av piss?

 

Jeg PRØVER å være litt morsom, men kjenner jeg ikke får det helt til. Nervesmertene er så intense intense for tiden at det ikke lar seg beskrive. Hver enste dag spiser jeg dette for å holde ut dagen. | Når dagene da blir så ekstremt mye lengre enn planlagt fordi andre er litt pjusk, da kjenner jeg det på humøret. Så ærlig må jeg få lov til å være.

 

***

 

Nettbutikken, Kokkejævel.no er ikke konkurs! Riktignok gikk alle sommerplanene mine med den, av flere grunner, i vasken. Jeg havnet ned på Hoftepluss i stedet, og kom meg omtrent verken til nettbutikken eller hjem. Slik ble det, men jeg skal ikke klag Jeg er tross alt heldig som kan, om enn litt dor sent, selge meg bort fra å ødelegge meg helt fullstendig. Jeg blir ikke rik, men jeg kan senke skuldrene en stund. Slappe litt av og puste med den stadig større magen.

 

Den magen har jeg tenkt å gjøre noe med. (Igjen!). Min nye arbeidsplass, Kokkejævel.no, satser på å virkelig TA VARE på sine arbeidstakere, og derfor har jeg forhandlet fram en avtale med sjefen, (meg), om at jeg skal trene en time hver dag, i arbeidstiden! Snakk om flott arbeidsgiver, den beste! 😀

 

Må “legge på” nå. Hører Konemor er på vei opp etter å ha lagt Lillebror, og jeg hører på skrittene hva hun pønsker på. Her er det bare å reie seg for dronningen.

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Kraum

 

(Ja, jeg lagde overskriften dårlig med vilje.)

 

 

Framtiden

Aller først må jeg bare få lov til å takke alle dere fantastiske mennesker som de siste dagene har utvist en helt VOLDSOM varme rettet mot et egentlig ukjent menneske langt mot Nord. Det er en stor ÆRE for meg å kunne kalle dere mine følgere, for jeg tror faktisk at dere er den mest hjertevarme og inkluderende menneskebunten som finnes i Norge.

 

Kommentarfeltet på Facebook, der man ikke kan være anonym, taler sitt tydelige språk. Der er det humør, medmenneskelighet, høflighet og åpenhet som råder. Kommentarfeltet inne på bloggen derimot, der man kan være anonym, er nok litt mer negativt fargelagt

 

Jeg har absolutt ingenting i mot kritikk. Det vil si, KLART JEG HAR! Ingen mennesker LIKER jo å bli kritisert, og jeg er intet unntak. Like fullt prøver jeg å besvare kritikken etter beste evne. Jeg liker faktisk en god diskusjon. Selvfølgelig kan det være litt krevende å sitte og svare høflig til mennesker som mener jeg selger både sjela og familien min for såkalte “klikk”. De forstår, eller VIL ikke forstå, at jeg ikke skriver for “klikk”, men for MENNESKER. Jeg VIL at så mange som mulig skal lese meg. Dette er ikke en dagbok, men en blogg, og jeg kommer til å fortsette å blogge på daglig basis så lenge mange nok gidder å følge meg.

 

***

 

Jeg tenker mye på den, framtiden. Livet er komplett med Lillebror, men jeg vet at _visse_ andre ønsker seg en liten søskenflokk. Jeg vet også at det er helt fantastisk å ha en, (i mitt tilfelle), en nesten like gammel bror å være sammen med, uansett hvor vi dro. Alltid noen å leke med. Utforske nye steder med.  Glede seg til jul med. Krangle med. Vokse opp med.

 

Jeg vet også at jeg begynner å bli godt voksen. Å bli pappa er ikke som å få seg enda en hund. Vil jeg klare det? En ting er den fantastiske småbarnstiden, der hver eneste dag egentlig er en fest der Lillebror bare blir finere og finere, men jeg VET jo at en oppvekst er langt mer enn godnattaklemmer og kos.

 

En oppvekst består OGSÅ av et absurd stort antall dugnader, foreldresamtaler, foreldremøter, kjøring hit og dit, mattelekser (avskaff lekser NÅ!) og en lang rekke andre elementer som var hyggelige nok, (bortsett fra matteleksene), men har i over et tiår ansett meg FERDIG med slikt.

 

Som egosentriker, som fikk sitt første barn som 19-åring,  hadde jeg jo gledet meg til å kunne sette MEG SELV først i den siste halvdelen av livet.

 

Vi får se. Først må jeg få tak i en badeshorts som passer. Har fader meg vært OVERALT her i byen, men INGEN forretninger fører badeshorts størrelse HVALROSS. Jeg kler meg nok naken på bloggen , og jeg ikke også i tillegg skulle måtte velte meg rundt i Adams drakt, også i bassenget.

 

(Vi har nemlig begynt å dra i bassenget 1-2 ganger i uka. Deilig å bli litt “vektløs” når man er såpass muskuløs som meg. Dessuten formelig elsker Lillebror å bade, så det er en fin ting å kunne gjøre sammen som en familie. Jeg er veldig glad i “familieting”. Da trives jeg som aller best.

(I alle fall hvis jeg hadde hatt en badeshorts som kunne omsluttet nedre del av mitt legeme. Fader, det flommer over av feite folk, hvor får DE badeshortsene sine fra???)

 

Nå skal jeg dra hjem og plante et tre. Syrinen som jeg kjøpte tidlig i forrige uke står fortsatt i potta. Det ene prosjektet tar det andre. Rekker ikke å skrive om alt, da blir dere bare oversvømt, men treet SKAL ned i dag! (Eller i morgen…)

 

Det er fortsatt ikke for sent å lage en vakker dag, både for seg selv eller andre. Kanskje vi bare GJØR det, hva?

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Avlshingst

 

Framtiden

Aller først må jeg bare få lov til å takke alle dere fantastiske mennesker som de siste dagene har utvist en helt VOLDSOM varme rettet mot et egentlig ukjent menneske langt mot Nord. Det er en stor ÆRE for meg å kunne kalle dere mine følgere, for jeg tror faktisk at dere er den mest hjertevarme og inkluderende menneskebunten som finnes i Norge.

 

Kommentarfeltet på Facebook, der man ikke kan være anonym, taler sitt tydelige språk. Der er det humør, medmenneskelighet, høflighet og åpenhet som råder. Kommentarfeltet inne på bloggen derimot, der man kan være anonym, er nok litt mer negativt fargelagt

 

Jeg har absolutt ingenting i mot kritikk. Det vil si, KLART JEG HAR! Ingen mennesker LIKER jo å bli kritisert, og jeg er intet unntak. Like fullt prøver jeg å besvare kritikken etter beste evne. Jeg liker faktisk en god diskusjon. Selvfølgelig kan det være litt krevende å sitte og svare høflig til mennesker som mener jeg selger både sjela og familien min for såkalte “klikk”. De forstår, eller VIL ikke forstå, at jeg ikke skriver for “klikk”, men for MENNESKER. Jeg VIL at så mange som mulig skal lese meg. Dette er ikke en dagbok, men en blogg, og jeg kommer til å fortsette å blogge på daglig basis så lenge mange nok gidder å følge meg.

 

***

 

Jeg tenker mye på den, framtiden. Livet er komplett med Lillebror, men jeg vet at _visse_ andre ønsker seg en liten søskenflokk. Jeg vet også at det er helt fantastisk å ha en, (i mitt tilfelle), en nesten like gammel bror å være sammen med, uansett hvor vi dro. Alltid noen å leke med. Utforske nye steder med.  Glede seg til jul med. Krangle med. Vokse opp med.

 

Jeg vet også at jeg begynner å bli godt voksen. Å bli pappa er ikke som å få seg enda en hund. Vil jeg klare det? En ting er den fantastiske småbarnstiden, der hver eneste dag egentlig er en fest der Lillebror bare blir finere og finere, men jeg VET jo at en oppvekst er langt mer enn godnattaklemmer og kos.

 

En oppvekst består OGSÅ av et absurd stort antall dugnader, foreldresamtaler, foreldremøter, kjøring hit og dit, mattelekser (avskaff lekser NÅ!) og en lang rekke andre elementer som var hyggelige nok, (bortsett fra matteleksene), men har i over et tiår ansett meg FERDIG med slikt.

 

Som egosentriker, som fikk sitt første barn som 19-åring,  hadde jeg jo gledet meg til å kunne sette MEG SELV først i den siste halvdelen av livet.

 

Vi får se. Først må jeg få tak i en badeshorts som passer. Har fader meg vært OVERALT her i byen, men INGEN forretninger fører badeshorts størrelse HVALROSS. Jeg kler meg nok naken på bloggen , og jeg ikke også i tillegg skulle måtte velte meg rundt i Adams drakt, også i bassenget.

 

(Vi har nemlig begynt å dra i bassenget 1-2 ganger i uka. Deilig å bli litt “vektløs” når man er såpass muskuløs som meg. Dessuten formelig elsker Lillebror å bade, så det er en fin ting å kunne gjøre sammen som en familie. Jeg er veldig glad i “familieting”. Da trives jeg som aller best.

(I alle fall hvis jeg hadde hatt en badeshorts som kunne omsluttet nedre del av mitt legeme. Fader, det flommer over av feite folk, hvor får DE badeshortsene sine fra???)

 

Nå skal jeg dra hjem og plante et tre. Syrinen som jeg kjøpte tidlig i forrige uke står fortsatt i potta. Det ene prosjektet tar det andre. Rekker ikke å skrive om alt, da blir dere bare oversvømt, men treet SKAL ned i dag! (Eller i morgen…)

 

Det er fortsatt ikke for sent å lage en vakker dag, både for seg selv eller andre. Kanskje vi bare GJØR det, hva?

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Avlshingst

 

 

 

 

 

 

 

 

Piller, alkohol og selvmordstanker

De fleste har tunge og vanskelige perioder gjennom livet. For alt for mange, (totalt tok 639 personer, 467 menn og 172 kvinner sitt eget liv i 2020),  ble disse periodene HELT uoverkommelige. Mørket vinner over lyset.

 

Til tross for alt, eller nettopp derfor, har jeg aldri aktivt, verken forsøkt eller villet ta mitt eget liv, men jeg har LENGTET etter døden. Jeg har bedt til min gud mange ganger at han umerkelig skulle hente meg i løpet av natten.

 

Han hentet meg aldri. Han hadde mer sansen for de aller vakreste, aller minste, de aller mest umistelige. Jeg ble igjen. Hver eneste gang.

 

OG DET ER JEG GLAD FOR!

 

Jeg er så glad i hver eneste dag jeg får her på jorden. Livet mitt er, for å bruke et veldig enkelt ord, komplisert, men jeg ringer min “bortkomne sønn” hver ENESTE dag, og hver enste dag tar han telefonen. Det står det faktisk respekt av, for jeg er ikke akkurat en FEST å snakke med, ha ha.

 

Jeg kommer hjem til Konemor og levende Lillebror og bare ALT faller på plass! (Bortsett fra det som HELE tiden skurrer i bakgrunnen, men jeg prøver, jeg PRØVER hver eneste våkne time å ignorere det, men når natten kommer er muren borte, så det finnes fortsatt. Selv om jeg MANN.

 

(Kjæreste Gud, kan du ikke i alle fall fikse dette? Du som er allmektig og kan både drepe og vekke til liv, burde kunne klare dette med armen bak på ryggen.)

 

***

 

Nei, vi skal ikke “dyrke” verken sorg, sykdom eller annet (v)ræl, men vi skal heller ikke late som om fortiden, (eller NÅTIDEN for den del) aldri har funnet sted, for da visker vi ut selve LIVET, og det vil i alle fall ikke jeg!

 

 

Ta vare!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pornostjerne

 

( I dag er det hele 4 måneder siden jeg og Konemor ble smidd i Hymes lenker. Jeg er så glad for at jeg blir likt og elsket, og, kikke minst, at kan elske tifolds tilbake. Hjertet blir aldri fullt. Jeg har det veldig bra, og om bare noen dager nå så er jeg ikke sjef på jobb lenger heller. Jeg gleder meg veldig. I del to av livet skal jeg ikke være sjef, bare være til stede.

 

For de som trenger meg.

 

 

 

 

 

 

 

Hvordan kunne det egentlig gå så galt?

Legenden sier at jeg ble født i skyggen av et isfjell, 16 nautiske mil vestafor Helvete. Riktig så ille var det nok ikke, men at jeg, som ikke en gang ble ved erkjent som ektefødt sønn av min egen far, og som avslutta siste året på barneskolen med å sitte inne på do i friminuttene med beina trukket opp mot veggen så ingen skulle vite at jeg var der, skulle ende opp med å henge opp digre bilder av meg selv, samt sitte og klistre hodet mitt på tusenvis av krydderbokser, se det hadde jeg ALDRI trodd!

 

Jeg har jo aldri vært noen “tomsing”, (hvis det er lov å si), så skjønner egentlig ikke hvorfor jeg havnet utenfor i så mange sammenhenger, til og med blant de voksene. Huser godt da jeg ble konfirmert. Jeg fikk 500 hundre kroner fra et godt vennepar av familien. Folk vi hadde kjent hele livet. Tror faktisk jeg gråt da jeg la meg den kvelden. Broren min fikk dobbelt så mye året før da han konfirmerte seg. Klarere kan det vel ikke sies hvem av brødrene man setter mest pris på.

 

Jeg får ikke lov til å skrive om ham på bloggen, men det var i alle fall ikke jeg, som kanskje trengte det aller mest, der jeg satt med beina opp mot veggen på do), som morfar inviterte med på utallige fisketurer rundt forbi, både lokalt og i andre nasjonalparker, med . Det var ikke jeg, (som aldri egentlig ble anerkjent som en skikkelig sønn før noen dager før han døde), som gråtkvalt ble kalt for “min andre sønn” da morfar holdt en tale i anledning en rund dag eller noe i den duren.

 

Da sønnen min døde takket de nei til å komme i begravelsen. “Deres andre sønn” fikk dem på bedre tanker, og de kom likevel. Likevel gjorde det vondt. Heldigvis hadde jeg verre ting å tenke på i den perioden.

 

Det er klart det gjør noe med et menneske når man allerede som bitte liten baby føler forakten fra en av dem som skal elske deg over alt på jord, før man siden ikke bare blir mislikt og utestengt på skolen, men fader også av helt nær familie.

 

Sekunda vare. Andrevalget. Alltid.

 

Gjennom maten og mine kulinariske ferdigheter ble jeg ganske fort etter læretiden det som kalles for en “anerkjent kokk”. Selv om jeg uten tvil har opparbeidet meg en ikke ubetydelig flokk i Alta som har behov for å fortelle verden at jeg ikke er noe til kar, så er det ikke MATEN de kritiserer. Mine kulinariske ferdigheter er ubestridte. Min kokekunst har dunstet godt over Alta i snart to tiår. Først på Alfa Omega, siden Mega og de åtte siste årene på Hoftepluss og FyFader.

(Kjenner faktisk at det snurper seg litt i strupen når jeg skriver dette, for det gjør meg stolt. Gutten som satt med beina hevet og pustet så lavt han kunne, mens tårene sakte rant ned langs kinnene, han fikk det faktisk til. Han BLE noe! Mange vil til og med si at han ble best i sin klasse. Jeg er slett ikke uenig, he he.)

 

Så døde plutselig ENDA en unge! Hvor mye piss i ett og samme liv skal liksom EN mann klare? Jeg ga opp. Det fantes ikke mening med noe som helt lenger.  Prøvde å drikke meg til døde.  men klarte det dessverre ikke. Hvordan i helvette skulle jeg klare å komme meg gjennom resten av livet når det faen var så vidt jeg klarte å karre meg gjennom dagen?

 

Prosjektet med å drikke meg i hjel feilet dessverre, og etter seks uker måtte jeg, enten jeg ville det eller ikke, tilbake på jobb. “Sørgeperioden” var over. Det var midt på sommeren og butikken holdt på å rakne fullstendig. Dessuten skulle de ansatte på ferie og sommerhordene måtte betjenes og bespises.

 

Jeg hadde mistet ungen min for bare noen uker siden. HELE Alta visste at dette hadde jeg vært gjennom en gang før. Normalt oppegående mennesker MÅ da for faen ha klart å sette seg LITT inn i hvordan en far, en forelder, har det etter at du har funnet din egen sønn, FOR ANDRE GANG, stiv og lunken, ikke helt iskald ennå, på lakenet, med lett marmorert ansikt og rosa spytt ut av munnviken.

 

Likevel KOKER kommentarfeltene på Facebook, og sikkert på andre sosiale medier også som ikke jeg er på, om hvor nedrig, jævlig og kynisk jeg er som setter meg ned med koppen min og TIGGER fordi hele bedriften, hele jævla livet, virker å gå rett til helvete!

 

Sørgetiden var ÅPENBART over, for man kunne kalle meg og bruke akkurat de karakteristikkene man ville på meg, og slike innlegg med delt, kommentert og ledd MED.

 

Jeg, som lå der i søla og GISPET etter luft. Hvor nedrig er det mulig å være mot en mann som ÅPENBART ikke var inne i en god periode av livet.

(Ikke EN eneste av dem som raljerte aller verst har sendt meg melding i ettertid og bedt om unnskyldning…)

 

Bortsett fra det åpenbart aller verste, så er denne perioden, fra akkurat seks uker etter dødsfallet, og i alle fall seks måneder framover, den aller verste perioden i mitt liv. Verden, og folka rundt deg, går selvfølgelig videre, det må den jo, men du selv er fortsatt i et slags sjokk, og ruinene av det som en gang var ditt liv virker helt umenneskelig å bygge opp.

 

Midt i alt dette kaster de stein på deg. Igjen og igjen og igjen. De VET jo at du ligger nede, hva i all verden er det i menneskets natur som får mennesker til å påføre deg denne ekstrabelastningen, bare fordi du ber om En tier til en kaffe?

 

(Merker at jeg snakker meg bort dra det som EGENTLIG var temaet for dette innlegget, nemlig hvordan jeg ble så utrolig selvsentrert og fikk et slikt behov for å bli sett, likt og anerkjent, mens det egentlig bare viser hvor lang tid det tar å komme seg opp igjen etter at ungene dine dør og folk i bygda står og spytter på deg.

De fleste vil deg bare godt og tror tror/vil tro at bare fordi Lillebror har kommet (og Gud velsigne Lillebror!) så er alt bra, en slik er det jo selvfølgelig ikke. Lillebror er ingen “ny valp”. Han er egentlig storebror, men mangler en lillebror.

 

Jeg vet, fordi jeg har lest det mange ganger, at folk er LEI at jeg skriver om døden “opp at og opp at”, at jeg “koker supper på en spiker”, “at jeg “dyrker sorgen” og “MELKER tragediene mine”. Jeg kan ikke FATTE at mennesker kan i det hele tatt kan få seg til å skrive noe slikt. Hva feiler det folk!?)

 

Til tross for alt det negative som den OGSÅ førte med seg, så ble bloggen umiddelbart REDNINGEN min fra en tilværelse jeg ikke så neon som helst utvei fra. Livet som toppblogger har for meg aldri vært glamorøst, men det har gitt meg mange muligheter, som bok-kontraktene,  som jeg nok ALDRI ville fått uten at jeg kom inn blogg-verdenen som en frisk og freidig nordavind høsten 2018. Tre måneder etter katastrofen.

 

Jeg er veldig glad i å skrive, og for meg er gleden av noen faktisk LESER det jeg skriver vel så viktig som selve skrivingen. Jeg har formidlingstrang, ikke skrivekløe.

 

Bloggen gjorde meg synlig. Jeg ble sett, likt, ja nesten elsket. For han som aldri fikk en rørende tale fra sin egen morfar om hvor mye han ble satt pris på, så satte jeg kanskje ekstra pris på de gode ordene fra egentlig fremmede mennesker, men det er rart, for dem, for DERE, så virker jeg egentlig ikke så fremmed siden jeg deler mange av mine opp og nedturer, men heller ikke dere er helt fremmede for meg, for jeg kjenner igjen navnene, får med meg glimtene fra også DERES liv. Jeg setter faktisk PRIS på dere. På ordentlig!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Sett

 

(Og til dere som mener jeg er et flykrasj i sakte film og burde beskyttes mot meg selv. Vel, jeg har mine opp. og nedturer, men jeg klarer meg. Kjemper meg av og til gjennom dagene, mens andre ganger er alt bare godt. Det kalles et ekte liv. Dere burde prøve det i stedet for å sitte der bak tastaturet og snakke DRIT om andre!)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Svarer på utroskapsryktene og bildedryss fra slankeoperasjonen

Min siste søndag som sjef er snart over, men først venter et par timer i sofahjørnet sammen med Konemor. HVIS hun kommer opp igjen fra soverommet da, for hun har akkurat lagt Lillebror og vi er begge så sykt trøtte for tiden. Kanskje ikke så rart egentlig, for vi lever ufattelig kjedelige liv. Hun strikker og jeg eter.

 

Det hender seg selvsagt også at vi eter sammen. Som i dag, etter bassengturen. Konemor var sulten på en vanvittig god burger, og siden vi spiste så god burger for et år siden på Vanvittig grill, (Les om det HER), så kjørte jeg naturligvis dit og hentet to burgere ved navn “Vanvittig god burger”.

 

Vel, skal ikke si så mye annet enn at jeg håper virkelig dere finner tilbake oppskriften på både burgeren og brødet dere serverte da dere åpnet, for den har dere åpenbart mistet. Vi ble nok EKSTRA skuffet siden dere tidligere har vært så bra, og nettopp derfor håper jeg at dette bare var et uhell. Dere skal ha for å lage både burger og brød selv, men meningen med hjemmelaget mat blir på en måte borte hvis industrimaten vinner på smak. Skjerpings!

 

Hæ, Kokkejævel kritisk til andre enn seg selv? Jupp! Nå som jeg snart ikke eier et serveringsted selv, og derfor ikke lenger sitter i glasshus, så tenkte jeg at jeg skulle begynne åanmelde spisesteder jeg besøkte eller bestilte mat fra. Ikke alltid kanskje, men av og til. I morgen skal vi på den nye pizzarestauranten Alattio. Det gleder jeg meg til! Fantastisk navn i alle fall. Alattio er det finske ordet for Alta, men høres italiensk ut så de

 

t synger! For meg personlig betyr det også litt at restauranten ligger i samme lokale som Alfa Omega, spisestedet jeg var kjøkkensjef på fra 2002 til 2009. Etter at Alfa gikk konkurs i 2015 har bygget huset ikke mindre enn tre eller fire ulike restauranter, som alle har måtte lukke dørene. Det sies at det hviler en forbannelse over lokaler som over langt tid har huset et etablissement som har opparbeidet seg en særskilt status i befolkingen, og at det skal 2-3 nyetableringer til for å “riste” av seg gode gamle minner og sammenligninger. Man må dessuten også levere et produkt som holder mål over tid selvsagt. Jeg håper i alle fall “disse nye” lykkes. Det skal i alle fall ikke stå på beliggenheten, midt i hjertet av Alta sentrum. Midt på torget.

 

Ellers har dagen ruslet og gått her hjemme. Har ikke vært ute, bare vært inne og “rullet”, (som mamma brukte å si hvis vi gutta bare var inne en dag og gjorde ingenting).

 

I firetiden fikk vi besøk, Svigermord og den nye elskeren hennes. Han virket trivelig, og jeg fikk en unnskyldning til å ta opp en pose smultringer fra fryseren. Bare jeg som spiste. Svigermord slanket seg for å prøve å holde seg så sexy som mulig med en så høy alder, (54 år tror jeg), Elskeren hadde visst noe diabetes og Konemor får ikke lov til å spise sukker og fett av sin mann. Begge trenger jo ikke være feite!

 

Jeg har registrert en del kritikk i det siste over at bloggen min er så kjedelig. Det er liksom bare det samme opp att og opp att. Denne kritikken deler jeg fullt ut. Den observante leser vil til og med kanskje registrere at jeg til og med skriver akkurat det samme, bare omformulert, nå som jeg gjorde i aller første avsnitt. DA er du kjedelig da!

 

 

Folkens, ha en trøtt og kjedelig søndagskveld, dere også!

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Trøtt type