Min siste søndag som sjef er snart over, men først venter et par timer i sofahjørnet sammen med Konemor. HVIS hun kommer opp igjen fra soverommet da, for hun har akkurat lagt Lillebror og vi er begge så sykt trøtte for tiden. Kanskje ikke så rart egentlig, for vi lever ufattelig kjedelige liv. Hun strikker og jeg eter.

Det hender seg selvsagt også at vi eter sammen. Som i dag, etter bassengturen. Konemor var sulten på en vanvittig god burger, og siden vi spiste så god burger for et år siden på Vanvittig grill, (Les om det HER), så kjørte jeg naturligvis dit og hentet to burgere ved navn “Vanvittig god burger”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vel, skal ikke si så mye annet enn at jeg håper virkelig dere finner tilbake oppskriften på både burgeren og brødet dere serverte da dere åpnet, for den har dere åpenbart mistet. Vi ble nok EKSTRA skuffet siden dere tidligere har vært så bra, og nettopp derfor håper jeg at dette bare var et uhell. Dere skal ha for å lage både burger og brød selv, men meningen med hjemmelaget mat blir på en måte borte hvis industrimaten vinner på smak. Skjerpings!

Hæ, Kokkejævel kritisk til andre enn seg selv? Jupp! Nå som jeg snart ikke eier et serveringsted selv, og derfor ikke lenger sitter i glasshus, så tenkte jeg at jeg skulle begynne åanmelde spisesteder jeg besøkte eller bestilte mat fra. Ikke alltid kanskje, men av og til. I morgen skal vi på den nye pizzarestauranten Alattio. Det gleder jeg meg til! Fantastisk navn i alle fall. Alattio er det finske ordet for Alta, men høres italiensk ut så de

t synger! For meg personlig betyr det også litt at restauranten ligger i samme lokale som Alfa Omega, spisestedet jeg var kjøkkensjef på fra 2002 til 2009. Etter at Alfa gikk konkurs i 2015 har bygget huset ikke mindre enn tre eller fire ulike restauranter, som alle har måtte lukke dørene. Det sies at det hviler en forbannelse over lokaler som over langt tid har huset et etablissement som har opparbeidet seg en særskilt status i befolkingen, og at det skal 2-3 nyetableringer til for å “riste” av seg gode gamle minner og sammenligninger. Man må dessuten også levere et produkt som holder mål over tid selvsagt. Jeg håper i alle fall “disse nye” lykkes. Det skal i alle fall ikke stå på beliggenheten, midt i hjertet av Alta sentrum. Midt på torget.

Ellers har dagen ruslet og gått her hjemme. Har ikke vært ute, bare vært inne og “rullet”, (som mamma brukte å si hvis vi gutta bare var inne en dag og gjorde ingenting).

I firetiden fikk vi besøk, Svigermord og den nye elskeren hennes. Han virket trivelig, og jeg fikk en unnskyldning til å ta opp en pose smultringer fra fryseren. Bare jeg som spiste. Svigermord slanket seg for å prøve å holde seg så sexy som mulig med en så høy alder, (54 år tror jeg), Elskeren hadde visst noe diabetes og Konemor får ikke lov til å spise sukker og fett av sin mann. Begge trenger jo ikke være feite!

Jeg har registrert en del kritikk i det siste over at bloggen min er så kjedelig. Det er liksom bare det samme opp att og opp att. Denne kritikken deler jeg fullt ut. Den observante leser vil til og med kanskje registrere at jeg til og med skriver akkurat det samme, bare omformulert, nå som jeg gjorde i aller første avsnitt. DA er du kjedelig da!

Folkens, ha en trøtt og kjedelig søndagskveld, dere også!

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Trøtt type

N

Neste søndag, 1. august, er det ikke lenger jeg som er den stolte eier av ikke Hoftepluss, Altas største alkoholfrie serveringsted. Kjenner det ikke er en eneste uke for tidlig. Kroppen har skreket stopp i flere år, men det har likesom ikke bare vært så enkelt som å bare legge kokkekniven fra seg og selge til tilfeldig forbipasserende.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har dessuten vært personlig ansvarlig for en stor del av lånet i bedriften, så passivt eierskap har heller ikke vært aktuelt. Forskjellen mellom suksess og overskudd og underskudd og konkurs er så små, at et en slik type bedrift, som har satset hele sin suksessfaktor på å holde skyhøy kvalitet, er helt avhengig av en driver som hele tiden klarer å lede sine ansatte til å levere denne kvaliteten. Hver eneste dag, for kunder er ferskvare. De gir seg mer eller mindre katta i hvem som eier, de vil bare ha bra mat og god service. Får de ikke det et par ganger på rad, så er det videre til neste spisested.

Jeg føler jeg har lyktes ganske godt kvalitetsmessig i 19 år nå, men de to siste årene har jeg vært, til og fra, så sjuk at at jeg har vørt nødt til å “velge mine slag”, men føler likevel at jeg kan gå ut herfra med svært hevet hode.

Den siste uka som sjef kommer jeg nok fortsatt til å være nøye, men ikke IRRITERENDE nøye. De aller minste detaljene kommer jeg til å la passere. Min tid er forbi, og det er helt greit.

Nå fikk jeg akkurat melding fra Konemor. Lillebror har våknet og skal bare spise litt før de kommer nedover. Vi skal i bassenget og plaske litt rundt. Greit for meg å bli litt “vektløs” og hvile leddene, og artig for Lillebror som ELSKER vann. Konemor? Hun elsker disse små familieaktivitetene. Da formelig gløder hun.

Jeg gleder meg VELDIG til å å ikke bare få bedre tid, men også mer OVERSKUDD. En ting er å vare sammen, en annen ting er å være TIL STEDE.

Snart, snart blir jeg en helt vanlig mann igjen, men hva i all verden GJØR vanlige menn egentlig? Det er jo faktisk 19 år siden sist jeg vandret rundt på jorden som vanlig mann, så trenger nok litt innkjøringstid, men aller først, bassenget!

Folkens, ha en befriende søndag!

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Nesten vanlig mann

Mitt navn er Asbjørn P. (akkurat giftet meg og P’en står for Pedersen, som er Konemors farsnavn. (Moren, (Svigermord), heter Hysa Heitmann) Sandøy, aka Kokkejævel, og mitt yrke er å utlevere meg selv og min aller, aller nærmeste for klikk.

Lykken i livet er å bli sett, gjerne inn der solen aldri skinner, av så mange fremmede mennesker som mulig. Overalt. Alltd.

Jeg fikk barn tidlig, og min eldste sønn er født i 97, noe som må bety at han er 24 år. Han bor på New Sealand og er ikke homofil. Dette VET jeg siden han har dame og dessuten hund. Dessuten er han Nummer 1, og de er svært sjeldent homofile.

Har to  voksne barn til, Nummer 2 og Nummer 3. En av dem har hemmelig adresse. Siden ingen kan få vite hvor han bor ringes vi nesten daglig. Har tatt opp alle samtalene og tenkte å utlevere og ødelegge ham på den måten i en podkast. Dere vet, slik jeg gjorde med Datter, Nummer 5.

l

Hvor nummer 4 er? Vel, han døde bare plutselig for 14 år siden. Dagen før vi skulle på ferie til Finland faktisk. Fryktelig irriterende, både for oss som hadde planlagt turen, og, ikke minst, for søsknene som hadde gledet seg i ukesvis for å dra. Noen tenker simpelthen BARE på seg selv, men eplet faller vel sjeldent langt fra stammen. Selv om jeg mangler det meste som finnes av selvinnsikt, så er det helt innlysende i denne saken her.

Siden ble jeg en skilt mann, men det varte ikke lenge,. Overraskende mange, kvinner og menn, tenner på saftige, kjøttfylte rumpeballer, og etter noen runder rundt, så endte jeg opp med en vakker kvinne.

Og nummer 6 var snart et faktum.

I 13 dager, så dro han også. Heldigvis har jeg vært både mobbeoffer og utestengt fra den normale sosiale tilhørigheten gjennom nesten en hel barndom, og i tillegg har det nok også gjort meg ekstra tykkhudet at faren min de første årene jeg levde trodde jeg var skapt i en annen manns seng, og og oppførte seg deretter mot meg, så dette var piece of cakje for meg! Et barn fra eller til, hva gjør vel det?

Dessuten skaper jo unektelig et barnedødsfall masse klikk, hjerter og sympati, så UTROLIG irriterende at jeg ikke hadde blogg da det skjedde! Heldigvis hadde jeg Facebook der jeg fikk oppdatert, men blir liksom ikke helt det samme, og bloggen ble et faktum bare tre måneder etter at han døde.

Nummer 7 er så fin og fantastisk at jeg ikke lenger klarer å holde den ironiske tonen! Han er, i tillegg til Konemor, rett og slett det som har holdt meg oppe når det har vært som aller, aller tyngst i år. Jeg har “jobbet bort” mange uker i sommer, men det kommer til å bli så sinnsykt verdt det når dagene på jobb kortes og jeg slipper å prioritere 20 andres liv og trivsel på bekostning av meg og mine. Det er vel kanskje det jeg gleder meg ALLER mest til med å selge Hoftepluss.

Å jobbe er en ting, det elsker jeg, og det må selvfølgelig alle som evner gjøre, men det å kunne være FERDIG på jobb når jeg går hjem kommer til å bli en gave. En voldsom overgang riktignok, men en voldsom gave like fullt 😀

Om jeg ikke skjemmes, som lever av å kle meg naken og penetrere mitt eget liv til allmenn forlystelse? Egentlig ikke. Jeg er skruppelløs og gjør i grunnen alt for klikk. Hadde jeg gidda å besøke bestemora min, så hadde jeg til og med solgt HENNE for klikk.

Klikk dere gjerne inn inn HER hvis dere vil se en middelaldrene, hvit mann på 43,5 år, i TOTAL oppløsning! Det er INGEN sperrer og  jeg burde trolig vært beskyttet mot både meg selv og min nærmeste for LENGE siden!

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Bloggkonge

PS! Dette er kanskje det aller siste blogginnlegget mitt! (Les mer om akkurat det i morgen…)

Det sies at det ære en ære å bli parodiert, men dette var ikke bare ærefullt, det var så meg tatt på kornet at jeg nesten ble FLAU! (noe som jeg vil anta også var meningen…)

Denne parodien viser at god humor på andres “bekostning” SLETT ikke tenger å være olm og ondsinnet, men rett og slett bare være ARTIG, for FADERULLAN! (Tør ikke banne ordentlig mer, he he)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Les Gry Henriksens, aka Gryende, FANTASTISKE parodi på sjølvaste HER

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Parodiert

Reklame | Livet

Jeg håper dette kommer til å bli den DESIDERT beste helga i ditt liv! 😀

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter noen relativt heftige uker, så føltes det litt rart å sette seg i bilen og kjøre hjem klokka tre. Selv om jeg hadde vært på jobb siden seks, og det ikke var kaos på jobb,  så føltes det nesten som unnasluntring likevel. Skulk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv om min tidlige hjemkomst betyr at omsetningen havner på langt unna det jeg hadde håpet og trodd, så kjenner jeg, (forsiktig, men stadig økende), på følelsen av at jeg verken trenger å bry meg eller bekymre meg over det. Neste søndag er det ikke mine penger lenger. Da er Hoftepluss solgt.

Vel hjemme ble jeg møtt av en liten gutt som krabbet så fort han kunne mot meg da han hørte jeg åpnet døra, ropte “verdens peneste pappa er kommet!” og skred inn i stua. Klemmer hadde han derimot IKKE tid til å gi, men jeg prøvde likevel, selv om det var som å klemme en meitemark som er i ferd med å tres inn på en fiskekrok…

(Hva meitemark på fiskekrokene angår, slutt med det! Hvis dyret ikke trives med å få en fiskekrok tredd gjennom kroppen, så ser jeg absolutt INGEN grunn til at vi skal lære våre barn denne bestialske, og unødvendige tradisjonen. Det finnes FLUST med annet man kan fiske med, enn levende agn!)

Vi har vel egentlig ikke gjort stort. Lillebror og jeg ble plassert i ektesengen mens Konemor gikk gjennom klesskapet mitt for å finne ut hva jeg ville beholde av alle de digre klærne som plutselig har blitt bittesmå. Vi gutta raset rundt i senga mens hun holdt opp plagg etter plagg som jeg måtte godkjenne eller forkaste. En magisk halvtime. Når jeg tenker tilbake på den nå, så er det slike scener man ser på film når de skal vise hvor lykkelig den lille familien er (like før de blir drept av den psykotiske naboen).

Konemor og Lillebror har vært på gravlunden hver eneste dag den siste tiden. Hun sier det det er fordi hun har plantet noen gressfrø rundt guttegravene. I dag var jeg hjemme og kunne være med. (Hvis du ser bort fra den helvetes foten) hadde vi en fantastisk time der oppe. Ikke bare hos guttene, men ruslet rundt omkring. Småpratet. Nusset, musset, flirte og småkjeftet litt. Igjen kunne scenen være tatt rett ut fra en film.

Klokka er halv åtte og det er så vidt jeg klarer å holde øynene mine oppe. Lillebror sover og Konemor plundrer nede på hobbyrommet. Hun har klargjort noe enkelt fra nyboka som vi skal kose oss med etterpå. Så blir det en episode med Fresh Prince of Bel-Air (IKKE spør!) i kosekroken før en helt perfekt ettermiddag er fullendt.

Det er så godt når det er godt!

Ja, jeg innrømmer at det har gått veldig inn på meg mye av det som har vært skrevet om meg, og måten det har væt skrevet på, de siste par dagene. Igjen har jeg vært så idiot at jeg har kledt meg naken, og da kommer de fram med de spisse knivene sine, disse menneskene som alltid vet best og som aldri har gjort noe feil. “Man høster som man sår” spytter de syrlig ut, som om jeg ikke har gjort annet enn å være slem, neglisjert eller ikke stilt opp for ungene mine de siste 24 årene.

Det er så nedrig, så olmt, så slemt å skrive slik om andre. Anonymt endatil. Skal du først korsfeste dårlige foreldre, så får du FAN mæ gjær det i eget navn! Hælvetes kyllingskit!

En helt perfekt dag går mot slutten. Ny dag i morgen, og den starter som vanlig (fram til 14. august) klokka fem. Til tross for alt, eller nettopp derfor, så elsker jeg faktisk livet mitt. Nå piper det i ovnene bak meg.

Folkens, det er fredag for pokker! 😀 😀 😀

I går kom jeg i skade for å skrive at “Jeg er redd for å dø. Alene“. Livet mitt føles av og til vanskelig, fryktelig komplisert, betent og fastlåst. Begynner også å bli litt sliten av dette sommerkjøret på jobb. Det er ganske voldsomt. Vondt har jeg også. Noe så inn i helvete.

(Bu huhu, stakkars, stakkars meg,..)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skriver ikke dette for sympati, men kanskje som en forklaring på at jeg av og til bikker i feil retning. (I motsetning til de som alltid vet best, (ikke bare i sitt eget liv, men også i andres), og har svaret på absolutt alt, så tør jeg åpent innrømme at jeg på ingen måte er perfekt.)

Jeg slutta dessuten på de artige tablettene for et to-tre uker siden, og det kan sikkert gå begge veier. I går var jeg rett og slett det man før i tiden ville kalle _molefonken_.

Det blir det naturligvis “juling” av, både i kommentarfelt og andre steder. Siden jeg skriver slikt, så er det liksom ikke måte på hvor håpløs pappa jeg har vært. “MAN HØSTER SOM MAN SÅR” går igjen, og jeg har tydeligvis sådd djevelsk dårlig. Ikke kan jeg forsvare meg heller, for det er så mange involvert. Jeg blir rett og slett lei meg, for dette er vel noe av det aller verste man kan bli stemplet som; en som ikke bryr seg om sine barn. Jeg, som har dedikert absolutt hele mitt voksne liv til familien min,  og jobben.

Alt dette prøver jeg å formulere i en blogg, men får det ikke til. Er helt nede på felgen, men tenker jeg MÅ skrive noe om dette, men alt er så komplisert at det rett og slett ikke lar seg gjøre.

Så tikker det inn en melding i kveld, 19:33

Kanskje jeg ikke har vært så jævlig likevel. Kanskje man ikke skal være så rask med å kappe hodet av andre mennesker mens man “ler så man gråter”. Kanskje livet faktisk er komplisert av natur.

Det har vært jævlig tøft å lese alt som har blitt insinuert.

Du aner ikke hvor glad jeg ble for den meldingen, Sønn!

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Først og fremst pappa

Jeg skriver sikke så mye lenger. Enkelte dager ingenting. Selv om min tid som toppblogger for lengst er over, så kjenner jeg likevel fortsatt et salgs sug etter å dele smått og stort med dere, men verken tiden eller kreftene strekker til. Det er så ufattelig mye akkurat nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jobben på Hoftepluss er en ting. Den gjør at jeg, (med glede), må stå opp klokka fem for å være klar til dyst klokka seks. Allerede fra klokka ni begynner det å sive på med folk, og fra halv elleve og utover går det omtrent i ett. Denne uken har vi hatt et snitt på 78 tusen pr dag, og det er voldsomt mye for et lite sted. Vil anta at de neste par ukene blir i samme duren. Målet mitt er at det skal være en million på bedriftskontoen når de nye eierne overtar 1. august, og 1,5 millioner før jeg får sluttoppgjøret 10. september. Det er en trygg arbeidskapital, og jeg kan dra derfra med rak rygg og hevet hode.

Dessverre skjer det også andre ting i mitt liv. Ting jeg aldri noensinne har skrevet om, (det ville vært uhørt), men som er så håpløst og vanskelig at jeg mange ganger bare må sette meg apatisk ned i sofaen og gråte en skvett. Jeg er helt maktesløs og har ingen våpen mot dette , og det eneste jeg kan håpe på er at årene vil gjøre det litt lettere. Spørs det, har var noen år nå, men jeg MÅ håpe!

Normalt sett ville jeg skrevet på bloggen hvis ting hadde vært vanskelig, men i dette tilfellet går det ikke.

Jeg kommer meg alltid opp igjen, alltid, trenger bare å samle meg litt, nullstille, så regner med å være tilbake for fullt om noen uker. Kan sikkert uansett være greit med en bloggpause fra tid til annen.

Selv om det er ekstremt krevende å takle, så skjer det også andre ting i mitt liv som veier litt opp mot elendigheten. Kan nevne salget av Hoftepluss, at kokeboka ser ut til å bli en gedigen suksess, at Lillebror har overlevd i snart et år, at Konemor er trøtt og legger seg tidlig slik at jeg kan se på hva jeg vil på TV. Slike ting.

Jeg er en GLAD mann! (Når jeg gjemmer bort det jeg ikke kan skrive om.)

Kulinarisk hilsen

Asbjørn P. Sandøy.

Pappa i hjertet. Alltid.

For min del skal folk bare danse barføtt rundt på svabergene i hvite lindresser, kjoler med litt for dyp utringning og blomsterkranser i håret, hele natta, mens de gulper reker, blåskjell og enda en kartong med hvitvin. Selv foretrekker jeg å stenge sommeren ute etter beste evne mellom halv ti og halv elleve, sette på en podkast om spionen Treholt, og sovne som et lite barn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De som har fulgt denne bloggen en stund, (Norges kanskje aller kjedeligste blogg), har garantert lagt merke til at jeg er en usedvanlig trøtt type, både i kroppe og sjel. Jeg er ikke avhengig av at det SKJER noe hele tiden. For å være helt ærlig er de aller beste dagene de der det ikke skjer noe som som helst.

For en slik en som meg vil dagens DESIDERTE høydepunkt alltid være øyeblikket du legger leggene ned i senga, (i mitt tilfelle, sofaen), og lukker øynene og kjenner at dagen endelig er over. Har ikke tid til å holde meg våken da, sumarnatt eller ikkje.

Akkurat nå er jeg i alle fall VELDIG glad for at jeg ikke har holdt meg våken i natt, for jobb om bare 20 minutter. Må få på meg klærne og komme meg av gårde. Det gjør jeg med den største glede! (Siden jeg har sovet i natt…). Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så jobber jeg for fullt, men føles som jeg har ferie likevel. Utrolig hva et lite salg kan gjøre, he he.

Nå må jeg løpe. (Ja, særlig! Humpe meg av gårde på sprukne hæler, vonde knær og en rygg full av prolaps er vel en litt mer dekkende måte å beskrive ganglaget mitt på…)

Lag dere en fin dag!

(Og til dere som har hønset rundt i hele natt: Konge om natta, konge om dagen!)

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Uthvilt kokk

Reklame | Kokkejævel

Jeg er åpenbart litt tungnem, for plutselig gikk det opp for meg at etter august står jeg plutselig uten en fast, god og relativt sikker inntekt. Jeg har jo hatt det ganske romslig økonomisk siden 2003, altså de 20 siste årene, og plutselig står jeg nærmest på “bar bakke” igjen.

Selv om nettbutikken, Kokkejævel.no, var en formidabel suksess i oppstartsfasen i fjor, så betyr jo det på ingen måte at suksessen vedvarer gjennom flere år som Hoftepluss har hjort. Ja, vi har solgt godt så langt i år også, men det er størrelsen julehandelen som avgjør om dette er liv laga for å leve godt, eller om det bare blir en innbringende bigeskjeft, men ikke noe levebrød.

Min kokebokkarriere vet jeg heller ikke om blir kort eller lang. Alt avgjøres av hvor godt “Hva skal vi ha til middag?” selger. For at Kagge skal gi ut en tredje bok med meg, så må denne selge like godt eller bedre enn den første boken, “Livet mellom måltidene”. Den solgte rundt 7 000 eksemplarer. Egentlig et ganske godt salg, men med et forfatterhonorar på rundt 50,- kr pr bok, så var det ikke slik at jeg måtte kjøpe meg et badekar for å få plass til alle pengene.

Nå er selvfølgelig markedet for “Hva skal vi ha til middag?“, som jo er en bok som ALLE som lager eller spiser middag har bruk for, langt større enn livshistorien til en følelsesladd kokk fra Nord som trodde han var noe, så jeg håper på (i alle fall) 10 000 solgte. Det blir i alle fall en årslønn og da har Konemor og jeg ryggen fri og kan begynne på vår felles kokebok, “Hva skal vi ha til dessert?” 😀

Så var det inntektene fra bloggen da. De er utelukkende basert på sidevisninger, så når jeg jobber så mye som jeg gjør nå, og knapt har overskudd til annet enn å jobbe og å være til stede i familien min, så blir det lite blogging, og derav synkende lesertall. Slik må det bare være. Det var aldri meningen, og kommer heller aldri til å bli, at bloggen skulle være en hovedinntektskilde. Bloggen skal være et sted jeg deler fra mitt intense og spennende liv til den som måtte finne det verdt å følge.

Det blir sagt at jeg er opptatt av penger, og det stemmer. Jeg har opplevd fattigdom, og vil derfor at mine barn skal vokse opp uten økonomisk usikkerhet. Selv om de ikke får alt de peker på, så skal de heller ikke mangle noe. Hvis de sparer til noe, så har jeg jobb å gi dem. I skrivende stund sitter Datter og klistrer etiketter på krydderboksene i krydderserien min. Det er MIN måte å gi henne sommerpenger på.

Jeg drømmer ikke om å bli “rik og berømt”, men jeg drømmer om å en dag kunne kjøpe en koselig liten vestvendt hytte ved et vann eller en elv, som  jeg kan ta med meg Konemor og ungene til i helngene,og bare være der og kose oss. Jeg har kanskje hatt råd til det tidligere, men da har jeg ikke hatt tid til å reise bort. Nå som Hoftepluss selges får jeg frigjort enormt med helgetid, men nå har jeg ikke råd, for vi skal kjøpe oss HUS først. Eller må vi egentlig det? Kanskje er det verdt å bo litt trangt i ukedagene hvis man har en hytte man kan “rømme” til i helgene. Skal lufte det for hun som avgjør slikt, he he 😉

Nei, jeg går i sannhet spennende år i møte! Til jul vet jeg om jeg lykkes med både nettbutikken og kokeboka, hvis ikke får jeg bare logge meg inn på nav.no og se om om etter ledige jobber der avdanka kokker er kvalifisert..

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Snart arbeidsledig