Mye går min vei for tiden, men det er lite som kan måle seg med å ENDELIG kunne komme seg opp Komsalaias veldige fjellsider etter nesten en uke haltende på en fot. Da jeg, etter en ekstrem smertefull og søvnløs natt, satt på legevakta torsdags morgen i forrige uke og var HELT sikker på at ankelen, eller et eller annet smått som tar lang tid å gro, hadde brukket, var jeg nesten flirfull over at det nesten er bare kreft jeg har igjen å oppleve av de fire første årene på legestudiet.

 

Så viste deg seg at det bare var en skarve betennelse som hadde kommet fordi jeg hadde TRENT (tur-retur Komsalaia 83 dager på rad) for mye! Hvem hadde trodd så vondt om meg, hæ?

 

Det regnet HELE turen, men vet du hva det aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller, aller verste var?

 

JEG MÅTTE PÅ DO!

 

Det var absolutt ingen signaler om noe slikt da jeg dro, men da jeg var kommet ca 30% opp kjente jeg at dette ikke var noen spøk. Tilbake kunne jeg IKKE gå, det ville bli et nederlag etter så mange dager uten topptur. Opp og ned igjen var en absurd umulighet. Det var rett og slett bare EN ting å gjøre, finne seg et skjermet sted og sette seg ned.

 

Heldig regnet det ganske så kraftig, så sjansen for at det skulle komme folk var tilnærmet lik null, og hvis jeg ikke fortalte det til noen så ville ingen i hele verden noensinne få vite om hva som hadde skjedd. Da gjør jo slike erfaringer absolutt ingenting. Myggen sladrer ikke.

 

Er sikkert ingen vits for meg å bruke masse tid på å skrive noe mer i dag, for du kommer ikke til å klare å konsentrere deg om det likevel. Derfor vil jeg bare fortsette positiviteten fra i morges og ønske deg livets aller vakreste kveld! 😀

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Optimistisk og LITT lettere kokk

 

 

 

 

 

 

Ja, hva skal man si? Aller først vil jeg bare tusen takke alle dere vakre mennesker som, til tross for et kanskje liiitt over gjennomsnittlig antall besøk på legevakta, fortsatt bryr dere om meg, og som ønsker meg, nok en gang, god bedring for ENDA en pest og en plage. Setter ENORMT stor pris på det. Tusen hjertelig takk!

 

Vil også takke de på jobb som måtte klare seg uten meg i hele dag. Det har vært SVÆRT hektisk i dag, og når da en blir borte merkes det veldig godt. Det sies litt syrlig at kirkegården er full av uerstattelige mennesker, men i vaktlista på Hoftepluss midt i juli er ALLE uunnværlig.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette døgnet uten å virke sutrete, for jeg mener virkelig ikke å klage, men siden jeg jo per definisjon faktisk ER en personlig blogger, så må jeg nesten fortelle hva som opptar meg, og det siste døgnet har det altså vært en betent fot.

 

Haha, egentlig burde denne bloggen bli brukt på legestudiet, så studentene kan få et enkelt innblikk i de ulike diagnosene som kan ramme et menneske, for jeg har dem søren klype meg alle sammen!

 

Jeg har det langt bedre nå enn i natt. Jeg var helt fri for tabletter som virkelig tar slike smerter, og hadde bare slike rosa som inneholder Paracetamol, og de skal man maks ta 8 av i døgnet. Det er jeg faktisk veldig streng på, uansett hvor vondt jeg har. Venta derfor (sov på sofaen) fram til 14:30. Da fikk jeg forlenget reseptene, og smertene kunne sakte, men sikkert hviskes mer og mer ut. De er ikke borte, men nå klarer jeg faktisk å gå på en nogen lunde normal måte. Ja, jeg halter, men det har jeg vel mer eller mindre gjort helt siden jeg fylte førti, haha!

 

Det var bare det jeg ville si. Jeg har det etter forholdene veldig bra. Konemor og Lillebror ligger som vanlig å sover. Var selvfølgelig litt småirriterende at det skulle skje dette med foten, men lettelsen etter salget gjør at jeg, (bortsett fra at jeg måtte svikte de på jobb i dag), egentlig, i alle fall når det viste seg å ikke være brudd, bare syns at dette er morsomt. Ble i alle fall en ekstra dag med fri, he he.

 

Fortsetter framgangen på denne måten ser jeg ingen grunn til å ikke møte på jobb i morgen. Kan omså stå i kassa. Med mindre noen dør, så svikter ikke jeg de ansatte på en fredag midt i høysesong. Legen sa dessuten at det var viktig at jeg bevegde foten, selv om jeg ikke skulle belaste den. Planen min er at jeg skal ta oppgjøret, fylle snus og sette i stand varmbuffeten på FyFader. Skal ikke gå så mye, så de andre må frakte maten fra Hoftepluss til FyFader, men jeg kan tilbedre. Det tar tre timer. Da får de en god start på dagen, og det er ofte nesten bare det som skal til for at resten av dagen også skal bli god.

 

God natt!

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pensum på medisinsk fakultet

 

 

Noen små timer senere…

 

 

Jeg har skrevet vaktlister siden 2002, og har lønnet alle på lista siden 3. oktober 2013. I dag kl. 14:17 trykte jeg “lagre” for aller siste gang. Selv om jeg fortsatt ser ut som en rødmusset værballong ,så ble jeg umiddelbart flere hundre kilo lettere. Det var nesten et religiøst øyeblikk. Det føltes så godt. Så riktig. Så ubeskrivelig deilig.

 

Første august overtar de nye eierne. Jeg jobber selvsagt ut august hvis de vil ha meg der, men signaler tyder på at de slipper den gamle hunden løs fra mandag 16. august. Herregud som jeg gleder meg!

 

Selvfølgelig er jeg glad i plassen, folka og kundene, og savnet kommer garantert snikende ut på høsten en gang, men etter at Lille Vakre døde mistet jeg på mange måter det som skulle til for å drive plassen videre. Hoftepluss gikk med i “dragsuget” på en måte, og ble, natt til Sankthansaften 2019, redusert til et sted jeg fikk lønn fra, og ingen klarer å drive Alta største alkoholfrie serveringsted videre på en god måte hvis det er lønna som motiverer.

 

Etter snart et tiår på Amfi, så er det nå på tide for meg å gjøre noe helt annet, noe roligere. Lillebror er liten. Jeg har så inderlig lyst til å jobbe _relativt_  normalt, i stedet for å være både være sykevikar og ferievikar rundt alle årets høytider. Gleder meg også til å kunne reise på ferie selv. Det er opp til flere år siden jeg gjorde et slikt stunt, og den gang varte det bare en uke. Fantastisk tur likevel!

 

Vær så snill å tolk dette innlegget som det var ment, nemlig et lite skriv fra en på mange måter privilegert mann som gleder seg til flere øyeblikk med sønnen sin. I dag, da jeg rett og slett bare dro fra jobb da jeg var ferdig med lista, hadde vi et av de fineste øyeblikkene vi har hatt siden han ble født, men det blir mellom oss to. Gutta,

 

 

Ha en frigjørende lørdagskveld, alle!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Vandringsmann

 

 

I 2013 jobbet jeg som ferskvaresjef på Coop Mega Elvebakken og var “Kokkejævel” på fritiden. Da hadde det kanskje vært nærliggende å tro at “Kokkejævel” ville være det selvskrevne navnet da jeg skulle starte for meg selv for første gang, men jeg turte rett og slett ikke. Det konservative kristne miljøet i Alta var for stort, og da jeg “sto fram” som Kokkejævel, var det mange kunder som faktisk sluttet å hilse på meg, og nå snakker vi om kunder jeg hadde hatt et svært godt forholdt til tidligere.

 

Derfor var navnet “Kokkejævel” utelukket, men kunne jo ikke kalle meg for noe så kjedelig som “Asbjørns gourmet og delikatesse” heller. Jeg var jo tross alt the Kokkejævel og måtte jo finne et navn som ingen før hadde tatt i sin munn.

 

Valget falt på “Hoftepluss”. Med litt godvilje kunne det sies å være matrelatert, siden mye god mat “plusser” seg på hoftene. Dessuten lot det seg gjøre å integrere “Kokkejævel” i navnet, og navnet var klart!

 

I begynnelsen var det mange som trodde vi solgte hofteproteser og slikt, og de fleste lokale tror jeg bare sa “Kokkejævel’n”, men de siste to-tre årene har navnet “satt” seg skikkelig og nå tror jeg “Hoftepluss” har blitt en naturlig del av vokabularet, og lever veldig godt uten Kokkejævel.

 

Det siste året har vi også bevisst fjernet alle bildene av meg, som var Kim Jung-Un verdig. Både fordi jeg har blitt “voksen” og “ferdig”  med den voldsomme persondyrkelsen, som jo var en del av konseptet i starten, men mest fordi jeg ville gjære klart for nye eiere. Litt teit å ha et digert bilde av Kokkejævel som gliser ned mot allmuen hvis han ikke er der lenger, jeg ser den.

 

Slik lyder den spennende historien og Hoftepluss-navnet.

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Historieforteller

 

Leste i Nettavisen i dag at jeg ble “kjendis over natten” da jeg nærmest umiddelbart ble toppblogger etter at jeg, torsdag 19. september 2019 kl. 17:10, postet mitt første innlegg på Blogg.no.

 

Vel, jeg føler meg på ingen måte som en kjendis. Jeg er en helt vanlig mann som går på jobb og på topptur hver eneste dag. Ja, jeg er velsignet med bokkontrakter, og håper naturligvis både på blest i media og god salg i forbindelse med boklanseringen. Det skal også sies at det blir en god del selfier med fans nå på sommeren i løpet av en arbeidsdag på Hoftepluss, men kjendis? Nei.

 

Det sagt, så er jeg jo selvfølgelig bevisst at min personlige blogg alene har like mange mange lesere som en middels stor lokalavis, og kanskje vel så det. Tror også jeg på topp 10 eller 15 i fjor over de mest leste nettsidene, og da i konkurranse med VG, NRK, Dagbladet osv., men kjendis? Nei.

 

Har jo registret at enkelte bloggere har kalt meg for F-kjendis, eller noe i den duren. Tror ikke det var spesielt hyggelig ment, men det er helt greit for meg. Så lenge dere trofaste lesere følger meg på min vandring på jorden, så er jeg mer enn nok fornøyd med det. Jeg vil jo naturligvis være såpass kjent at folk kjøper kokeboka og handler i nettbutikken, men kjendis? Nei.

 

Trives godt som enkel og jordnær bloggkonge jeg 😉

 

Nok kjendiseri! Uno Café og jeg er nå helt enige om kjøpskontrakten, og den vil bli underskrevet av alle parter enten mandag eller tirsdag. Blir veldig deilig å ha det unnagjort. Nå har jeg styrt med dette salget i over et halvt år, så greit at det kom inn en erfaren aktør som så den vanvittige muligheten som ligger i disse to konseptene mine.

 

For å si det på en annen måte, hadde ryggen min vært av et slikt kaliber at jeg klarte å holde meg oppreist uten morfin, så hadde jeg aldri solgt! Jeg mener, helt uten blygsel, at jeg driver to av Norges beste og mest unike konsepter. Jeg er stolt over det jeg har skapt!

 

Jeg er ferdig på jobb for i dag. Kom hjem til tomt hus. Kone og Lillebror er ute og farter. Jeg skal hvile litt på sofaen, kanskje faktisk også sove litt, før jeg setter magen mot Komsalaia.

 

Tusen, tusen takk for at dere følger meg oppover og nedover i dette eneste livet jeg har fått tildelt.

 

Dere betyr faktisk veldig mye for meg. Er trolig glad for at dere er der når det er noe jeg vil dele. Jeg bryr meg. Om dere. Helt på ordentlig.

 

Ha en en legendarisk lørdagskveld! 😀

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

K-kjendis

 

 

 

 

 

 

Hvis jeg skal være ærlig, og det skal jeg jo, så forsov jeg meg faktisk i morges. Etter at vi, eierne av UNO Cafe og jeg, hadde klinket albuer, og inngått en muntlig avtale om salg av Hoftepluss fra 1. august, (Les mer om det HER), så må jeg innrømme at jeg kanskje inntok et par røde glass for mye i går aftes. Jeg er veldig glad i lavkarboøl, (og drikker sikkert mer enn jeg burde av den sorten), men jeg er slett ikke vant med røde dråper, (ei heller virkningen av denne), og sloknet derfor helt plutselig, midt i en slurk.

 

Avvent som jeg er med å stå opp grytidlig, så er jeg avhengig av vekkeklokke for å våkne til rett tid. Siden jeg stumpet av på sofaen i rødvinsfylla i går kveld, så var selvfølgelig heller ikke vekkerklokka stilt inn og det gikk som det måtte gå, jeg oversov.

 

Heldigvis stumpet jeg av såpass tidlig i går kveld, så jeg våknet av meg selv ti på halv åtte i morges, og rakk å komme meg på jobb uten at dagen ble ødelagt for noen andre enn meg selv. Hva hodepine angår er jeg velsignet med sterke rygg- og fotsmerter, så å helbrede en aldri så liten hangover er den minste sak i verden, he he 😉

 

Feiret Datters 13-år dag på Peppes Pizza. Kun den aller nærmeste familien, allebestevenninen og oss tre. Brusen, (Cola uten sukker, som jeg for øvrig drakk to av siden jeg var så tørst. (Hadde jobbet i hagen like i forkant av feiringen) var helt forferdelig, (noe må være feil med anlegget), men pizzaene var helt fantastiske! Perfekt hevet og stekt bunn. Nydelig fyll i perfekt mengde i forhold til den sprø, saftig e og deilige bunnen. Hadde det ikke vært for rømmedressingene, (og brusen), så hadde det blitt en soleklar sekser. Fantastisk pizza!

 

Etter feringen, (som av flere grunner varte svært kort), dro jeg og tankene mine rett opp Komsalaia. Det var tungt! Måtte ta pauser hele tiden og dessuten legge meg ned å hvile halvveis. Det er det mange uker siden sist jeg måtte. Underlig nok ble absolutt all slitenhet borte da jeg kom på toppen, og jeg jogget lettere enn noen gang (i går) ned, og var hjemme bare ti minutter senere enn vanlig, til tross for at jeg brukte lang tid opp.

 

Vel nede fra fjellmassivet kastet jeg meg over gressklipperen, og kjempet sammen med den mot plenen i en god time før jeg kom meg inn og ordnet meg litt mat, som akkurat nå står og venter ti jeg er ferdig å snakke med dere.

 

Om Konemor ikke klarte å vente til i november med å bli gravid, men faktisk har blitt det allerede? Det må jeg si var et underlig og faktisk litt frekt, spørsmål å stille. Min munn er, som alltid, lukket og forseglet med ostesmørbrød, og velger å verken bekrefte eller avkrefte.

 

 

Det er en enorm lettelse for meg å vite at Hoftepluss får nye eiere fra 1. august. Jeg kommer til å jobbe på som aldri før for at bedriften virkelig skal skinne, og at det er mest mulig penger på konto når overleverer nøkkelkortet. Jeg er en mann av ære, og har absolutt ingen intensjoner om å slurve meg gjennom sommeren. Håper vi, altså oss ansatte og dere som har mulighet til å komme å handle, virkelig gjør alt som står i vår makt for at det er en suksess de kjøper. 🙂

 

Klokka er nå 22:22. Konemor har lagt seg. (Hun blir veldig fort trøtt for tiden. Fatter ikke hvorfor.). Jeg skal dusje kroppen min. Er en del kropp, så tar litt tid. Etterpå skal jeg spise. Så rigge meg til på sofaen, høre på “Språksnakk” på NRK (Helt utrolig fantastisk program/podkast!). Og ja, vekkeklokka har jeg for sikkerhets skyld stilt for lenge siden. 😉

 

Alt har sin tid, og det kommer jeg nok til å skrive en del om etter hvert, men mange lurer på om jeg ikke synes det er trist å “kvitte” meg med noe jeg har jobbet så absurd mye, både for å skape, men også bevare, utvide og videreutvikle. Svaret mitt er både rått og brutalt, men jeg har opplevd det ultimate tap, flere ganger, og da blir dette bare filleting. Uviktig i den store sammenheng.

 

Ja, vi trenger alle noe å leve av, men når du på nærmest mulig vis ser livet selv smuldre bort mellom fingene dine, så mister det materielle all sin verdi. Det betyr ikke at jeg gir faen, men at jeg virkelig har lært hva som virkelig er viktig.

 

For meg er ikke lykken et stort hus med mange soverom, men et hus der det faktisk ligger noen på soverommene, og at de som ligger der står opp dagen etterpå.

 

Det overgår alt. Hele tiden. Alltid.

 

Der ble klokka 22:44. Jeg avslutter nå. Takk for at dere følger meg. Takk for at dere bryr dere. Takk for at dere fortsatt leser en blogg som viser et liv som ikke utgir seg å være større enn det er. Livet mitt er stort nok, og vel så det. Jeg vet faktisk verdien av et liv. Jeg skal ikke si jeg er glad for det, men det har gitt meg en voldsom erkjennelse av hva  som egentlig betyr noe.

Uansett, nå glipper øynene. Jeg må avslutte før jeg får tastaturmerker i panna. Ønsker dere alt som godt er.

 

God natt!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da var eventyret slutt. En epoke, (som startet 13. oktober 2013), er definitivt over. 1. august er det ikke lenger jeg som eier Hoftepluss AS, men vår gode nabo, UNO Café, ved ekteparet Wenche Ånetsen og Kenneth Svendsen.

 

Med dette oppkjøpet blir Wenche og Kenneth, med en total årlig omsetning på over 30 millioner kroner et ubestridt kulinarisk kongepar, ikke bare over Alta, men over hele Finnmarks alkoholfrie serveringsbransje.

 

(Hm, hadde kledd meg mye bedre, he he.)

 

Om jeg syns det er vemodig? Nei, ikke egentlig. Mine erfaringer i livet gjør at jeg ikke føler vemod på samme måte som mange andre gjør. Det som er borte, er borte, og da forholder jeg meg til det. De siste årene har det dessuten vært så mye annet som har tatt fokus, både privat og profesjonelt, og det har ikke vært forenelig med en suksessfull drift. Skal man lykkes med denne type drift må man våre “på”. Overalt. Hele tiden. Alltid.

 

Dette er mennesker som er dyktige inntil beinmargen. De har prøvet og feilet mange ganger, men har de siste 10 årene funnet en vanvittig suksessformel med UNO Café, og de siste par årene også med UNO Catering & Delikatesse. Oppkjøpet av Hoftepluss og FyFader er, hvis de røkter det godt og vel, en genistrek av de sjeldne.

 

Jeg kommer til å savne kundene noe helt enormt! Jeg elsker å stå bak disken og “jårre mainnskit”! For meg handler ikke kjøp og (disk)salg om penger, men om den ofte daglige kontakten med kundene. Den har vært en del av mitt liv siden jeg startet på Elvebakken S-lag som 14-åring, altså i snart 30 år. Klart det blir rart!

 

Ikke minst for mine framifrå ansatte. UNO har jo liksom vært “hovedkonkurrenten” i sju år, og nå skal de liksom komme her å sjefe og eie. Jeg er imidlertid helt sikker på at dette utelukkende kommer til å bli et spennende og berikende prosjekt, og jeg hadde aldri gjennomført salget hvis ikke jeg hadde fått garantier om at mine flinke ansatte hadde blitt ivaretatt på en god måte.

 

Da gjenstår det bare for meg å gratulere Wenche og Kenneth med oppkjøpet av det som etter Alfa Omega har blitt mitt livsverk. Jeg tror dere kan skjøtte Hoftepluss og FyFader på en langt bedre måte enn jeg og ryggen min har klart de tre siste årene. Nå kan også alle hatene som har boikottet meg komme fram fra hulene sine og handle, bare der ligger det 25% økning, ha ha.

 

Gratulerer, alle!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Litt sliten, men glad gründer

 

 

 

 

 

 

Det er klart at jeg ble litt skuffet, helsa, (og alt det andre jeg styrer med) tatt i betraktning, når han som skulle kjøpe Hoftepluss  ombestemte seg, men det var ikke annet å gjøre enn å puste dypt inn, brette opp ermene, skrive seg inn på vaktlista igjen og kaste seg over jobben som om den var en karamellpudding med appelsinkrem.

 

Jeg tilpasser meg fort. Har opplevd så ufattelig mye verre ting enn et salg som går i vasken, så for meg var det egentlig, (etter noen timer, maks et døgn), helt greit. Hadde det bare ikke vært for den helvetes foten! Det går relativt greit fram til lunsj, men for å lykkes kan man ikke stikke når moroa starter, i alle fall ikke i høysesong, så arbeidsdagene kan bli fryktelig lange. Igjen, helt greit hadde det ikke vært for den foten.

 

(Når jeg sier “foten”, så er det prolapsen i ryggvirvelen som presser på isjiasnerven som igjen skaper en smerte som jeg ikke en gang trodde var mulig.)

 

Så ringte hen for en uke siden:

“Hei, husker du at du skulle gi meg beskjed hvis han forrige ikke ville kjøpe? Vel, jeg leste det på bloggen din og jeg er så absolutt interessert. Du sitter på en fokkings gullgruve, mann!”

 

 

Ingenting er skrevet under ennå, men prisen er satt, kontrakten er under utforming av profesjonelle og begge parter ser store muligheter. Jeg kan ikke si hvem den potensielle oppkjøperen er, men det jeg kan si er at hen er en meget profesjonell og erfaren aktør, men at du aldri klarer å gjette riktig, uansett hvor mange ganger du prøver.

 

I løpet av uka skal vi ha alt på plass. Inntil da er dette alt jeg kan si.

 

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Skyteklar bjørn, men med skinnet fortsatt intakt

 

 

Huff, lenge siden jeg har hatt vekkerklokke på, men herfra og ut sommeren er det ingen kjære mor lenger. Arbeidsdagen starter klokka sju, og det fordrer forflyttelse av kroppsmasse fra sovekroken til arbeidsbenken. Det føles helt greit. Godt faktisk. Jeg er , som sagt, full av energi, motivasjon og kamplyst! 

 

Hoftepluss er kanskje ikke stedet du drar først til hvis du akkurat har begynt på en intensiv karbbostopp-kur, men for de som elsker brødmat skal det ikke finnes bedre spisested i hele Norges land!

 

Jeg må bare beklage, men jeg har faktisk ikke tid til å skrive mer. (Sov alt for lenge!). Klokka er 06:44 og jeg har ikke fått på meg buksa en gang, Sitter her omtrent slik Gudrun skapte meg i sin tid, og det sømmer seg dårlig å stille slik opp på jobb. Det får eventuelt vente til kveldsjobben begynner 😉

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Trøtt kjøkkensjef

 

Du, hvis du er i Alta så må du stikke innom for en matbit! 😀

Tidligere i dag skrøt jeg av hvor ufattelig flink jeg var til å jobbe med umenneskelige smerter fra morgen til kveld, (for så å bare komme hjem å ta for seg av konemor som som hun var en blåbærpai med vaniljeis. (Les om det HER)  Vel, vi hadde en relativt hyggelig prat da jeg (endelig) kom hjem, men bortsett fra at hun hadde redd opp til meg i sovekroken min, så var det lite som tydet på kvelden ville avsluttes med et smell.

 

Helt greit. Lagde meg relativt grove havrepannekaker med laktosefri melk. Har funnet ut at jeg har laktoseintoleranse, og det skal jeg fortelle deg, at inneklimaet har blitt betraktelig bedre etter at jeg kuttet ut produkter med laktose. Som for øvrig er overaskende mange når man først blir oppmerksom på det.

 

Dette er et ekte bilde. Slik ser det ut fra hodeputa mi sofaen. Klokka er 22:38. Hvordan kan man sove under slike forhold? Likevel får jeg det til. Blir jo trøtt av å styre fra morgen til kveld. I tillegg er vel ikke tablettene av den oppkvikkende typen, så for min del kunne Kongens garde presset seg inn i stua og spilt og marsjert uten at jeg hadde reagert. Har alltid vært en trøtt type, men er over 40 og trygg på meg selv, så det gjør meg absolutt ingenting.

 

Vi hadde forresten familieråd på Messenger mens jeg gikk opp Komsalaia nå i kveld. Min mor hadde innkalt oss tre barna på råd, og da stiller vi selvsagt opp. Kommer jo tross alt fra et plombert hjem. Nei da, vi bor spredt over hele landet, og fint å kunne både se og høre disse menneskene som til tross for stor avstand alltid vil være der. Enten du vil det eller ikke.

 

Jeg skal legge meg nå. Er supertrøtt. Herfra og ut sommeren starter jeg på jobb på Hoftepluss klokka 07:00. Planen er at jeg skal jobbe fram til 14 eller senest 15, slik at jeg rekker å skifte sko og gå over til nettbutikken og jobbe der et par-tre timer, før jeg drar hjem til de som tross alt er det aller viktigste i livet.

 

Håper dere som leser dette nå i kveld får en fantastisk natt. Det er fortsatt tid til å pjuske litt på typen, og hvem vet, plutselig reiser det seg en mulighet for noe godt.

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Patetisk type