Jeg har jo visst at noe var i emning, men dette kom like overraskende på meg som på dere. Den siste uken har visst ikke bare bestått i eksamen, jobb og skole, men også planleggingen av et lite og intimt bryllup. Et bryllup ingen visste kom så fort.
Det startet med at vi flyttet sammen i en liten leilighet. Kjærest fikk seg jobb på en café og jeg, ironisk nok, som kokk på en restaurant. I løpet av uken fant vi visstnok ut at det eneste riktige var å gifte oss. Har jo vært planen ganske lenge, så egentlig bekreftet det vel bare det vi begge har ønsket.
Da jeg kom hjem i dag smilte Kjærest fra øre til øre. Ikke bare var hun ferdig med eksamen, men hun var også blitt en gift kvinne og jeg var den utvalgte. Dessuten, bildet tatt i betraktning, så har jeg blitt 30 kg slankere. “Nå er er vi endelig gift!” strålte hun lykkelig mens hun kysset meg intenst og knakk foten bakover som på film.
Jeg har jo lagt merke til at hun har spilt “Sims” i hvert eneste ledige øyeblikk i det siste, men at det hadde gått så til de grader til hodet på henne overrasket meg litt. Ble ikke direkte skremt, men litt bekymret kanskje. Trodde hun at dette var virkelighet?
“Bryllupsmiddagen er klar!” Hun og Datter hadde ordnet koteletter. Det beste jeg vet. Mente hun virkelig alvor? Burde jeg ringe folk i hvite frakker? Hun har jo tross alt gått gjennom et voldsomt traume det siste året og trenger kanskje en opptur.
Selvfølgelig ikke! Det er bare klikkbeit-kongen som slår til igjen, men historien er sann. Vi har giftet oss på “Sims” og hun syns oppriktig det er artig. Jeg også litt, men ikke like mye som henne.
Kjærest, vi skal gifte oss, det lover jeg! Du betyr så mye for meg og gjør så mye godt for meg og jeg har, etter hvert, forstått at jeg også beriker ditt liv på en måte som gjør at du vil få det bedre med meg enn uten meg. Det holder for meg. Elsker deg! Veldig.
Vinteren 2014 kom det en utplasseringselev fra kokkeskolen i Honningsvåg. Han skulle være hos oss i 14 dager. Hadde besteforeldre i Alta som han bodde hos. Han jobbet usedvanlig godt og tok ting veldig raskt, men den første uken, i alle fall de første dagene, tror jeg ikke jeg hørte han si et eneste ord uten at han ble snakket direkte til. Det løsnet i løpet av utplasseringen og i slutten av den andre uken gikk han rundt og sang. Koste seg rett og slett.
Han spurte om han kunne få jobbe hos oss påfølgende sommer og hadde han ikke spurt hadde jeg trolig lenket han fast i kjelleren slik at han var klar når sommeren kom, for maken til utplasseringselev har jeg ikke sett mange av i mine snart tjue år i denne bransjen. Sommerjobben endte naturligvis i lærlingeplass hos oss og kokk ble han. En dyktig en.
Siden har han vært hos oss. Blitt en del av bedriftens sjel. En som hører til. Han gjør fortsatt en formidabel innsats og er en ekstremt viktig brikke for at vi skal fungere. Aldri noensinne har jeg hørt han så mye som ymte frampå et eneste negativt ord om andre. Han har stålkontroll i nesten en hver situasjon og lar seg ikke vippe av pinnen av noen ting som helst. Han har klare meninger og er slett ikke redd for å si i fra hvis han er uenig med meg uten at han blir en kranglefant. Ofte har han gode innspill som vi innfører som nye rutiner. Et godt gammeldags unikum rett og slett.
I dag forfremmes han til soussjef. Min stedfortreder på jorden. Det har han ærlig fortjent. Det er et stort ansvar, men jeg er overbevist om at han kommer til å utføre jobben på en utmerket måte.
Året var 1994 og jeg var egentlig ikke god til noe som helst. Hadde mest lyst til å bli skuespiller. Ville dra på folkehøyskole med en skuespillerlinje et eller annet sted, men fikk ikke lov av mamma. Hun mente jeg burde bli noe «skikkelig» og med skikkelig mente hun noe akademisk. Vi kommer fra en lærerfamilie og selv hadde hun nettopp fullført et sosionomstudie i voksen alder og ville trolig unngå at sønnen vandret årevis rundt ufaglært som hun selv hadde gjort.
Tanken var sikkert god, men det var ikke bra for meg å bli presset inn på allmennfag, eller studiespesialiserende som det heter nå. Jeg var drittlei skole og gjorde minimal innsats. Lekser giddet jeg ikke å gjøre i det i det hele tatt. Karakterene ble selvfølgelig deretter. Det var toere og treere over hele linja. Bortsett fra i tysk da. Der ble det bare en, altså stryk, og hadde det ikke vært for russetiden så ville alle tre årene egentlig vært helt bortkastet.
Ikke for det, russetiden var heller ikke noe å skryte av. Gikk glipp av nesten hele greia, i alle fall de siste fjorten dagene, fordi jeg lå sprekksjuk i feber og influensa mens de andre koste seg med russedåp, hærverk, horing og jeg vet ikke hva. Dette var før Pornhub, så ble ikke noe på meg på mobilen heller. Hadde ikke en gang mobiltelefon.
Tre bortkastede år der altså bare fordi mamma ville jeg skulle bli noe annet. Hun ville ikke at jeg skulle vandre ufaglært rundt, men det var faktisk akkurat det som skjedde etter videregående. Jeg hadde masse strøjobber rundt omkring. Prøvde å finne meg selv som det heter i våre dager. Den gangen ville jeg bare ha en jobb som jeg kunne betale husleia med, samtidig som jeg hadde penger nok til sigaretter og øl. Heldigvis bodde jeg i Finnmark og hadde tilgang på billige sigaretter fra Russland, for strøjobbene var ikke veldig innbringende for å si det forsiktig.
Redningen for meg var kokkeskolen. Etter at jeg var ferdig med førstegangstjenesten begynte jeg på GK Hotell- og næringsmiddelfag i Alta, og det var som å komme inn i selveste himmelriket! For en skoletrøtt fyr som meg, som ikke var god til noe som helst, var det virkelig en åpenbaring å kunne være på kjøkkenet og lære om smaker, farger og tilberedningsteknikker. For første gang i mitt liv oppdaget jeg at jeg faktisk hadde et talent for noe. Jeg var god på smaker.
Endelig hadde jeg funnet en retning i livet. Jeg skulle bli kokk!
Etter to år på skolen tok jeg med meg familien min, jeg hadde faktisk to unger på den tiden, og flytta til Trondheim og læretiden på Royal Garden Hotel kunne begynne. En fantastisk tid hvor jeg lærte enormt mye, både faglig og sosialt. Det er det som er så fint med kokkefaget spesielt og yrkesfag generelt, at man kan reise akkurat hvor man vil for å ta læretiden. Man kan komme seg bort å lære av de aller, aller beste. Man kan flytte vekk fra byen man bor i, for helt ærlig, så blir de fleste av oss dritt lei av plassen vi bor på og foreldrene som gnåler og gnager hver bidige dag. Da er det greit å flytte bort for å se hvordan det er andre steder. Prøve å bo for seg selv. Bli voksen. Det kan du hvis du velger yrkesfag.
Eller man kan naturligvis velge å ta læretiden på hjemplassen og bo hjemme for å spare penger. Lærlingelønna er ikke voldsomt høy, men jobber man ekstra får man normal lønn og det er absolutt mulig å leve godt selv om man er lærling. Det er uansett veldig mange tusen kroner bedre enn å bli tvunget til å sitte inne på studiespesialiserende uten å få en eneste krone.
Nå er det din tur til å velge. Er du riktig heldig har du også en mamma eller en pappa som har drømmer og håp for framtiden din. De har kanskje fantasert om både det ene og det andre yrket som de vil du skal bli, men kjenn godt etter. Vil du virkelig det samme som de håper på? Ja, jeg vet, det er ikke enkelt å vite noe som helst om framtiden når man er 15-16 år, men man vet i alle fall om man er skoletrøtt. Det blir ikke borte i løpet av sommerferien.
Velger man yrkesfag, uansett retning, så LÆRER man i alle fall noe nyttig, selv om man velger feil linje. Velger du kokkfag, og innser at du ikke vil jobbe som kokk, så har du i alle fall lært deg å koke saus, bake brød og kaker, filetere fisk og lage hamburger. Egenskaper som et hvert menneske trenger. Velger du elektro, og bryter, så har du lært deg om strøm og, vel jeg valgte ikke elektro og kommer ikke på noe annet du lærer der.
Ja, det er teori på yrkesfag også. Spør du meg er det alt, alt for mye, men det er slik det er. Det er i alle fall flere timer hver dag med praksis i tillegg til praksis ute i bedrift. Livet mitt er tapetsert med dårlige valg og det er mye jeg angrer på, men at jeg til slutt valgte yrkesfag er kanskje det lureste jeg har gjort i hele mitt liv. Hvis jeg var deg så ville jeg valgt yrkesfag. Jeg har i alle fall aldri angret!
I dag starter Kjærest sin eksamen. Vet faktisk ikke helt hvilket emne det er, men jeg vet at den varer en hel uke til ende. Jeg tror dette kommer til å gå veldig godt, selv om det ikke har vært så enkelt å konsentrere seg om skolen i år. Du har vært helt suveren og jeg er mektig imponert over at du i det hele tatt har klart å gjennomføre. Det tror jeg faktisk ikke alle hadde klart, men du er laget av noe helt spesielt. Glad i deg.
Den siste uken har jeg prøvd å være en annen type blogger enn jeg tidligere har vært. Jeg har pirket i store problemstillinger som jeg vet folk på begge sider sitter med absolutte løsninger på. Har forresten alltid lurt på hvordan folk kan bli så bastante og sikre i sin sak, selv når de egentlig ikke vet noe mer enn andre. Og dette sinnet som kommer fram hos mange når man drister seg til å stille litt ubehagelige spørsmål. Fascinerende.
Jeg er ingen kranglefant og innehar ikke et eneste absolutt svar. Jeg tilhører den kanskje litt kjedelige delen av befolkningen som tror sannheten finnes et sted midt mellom motpolene. Jeg orker ikke endeløse fb-diskusjoner der man hamrer argumenter fram og tilbake inn i hodet på motstanderen uten at noen egentlig hører etter. Folk som er så sikre i sin sak at de helt på ordentlig syns de som mener motsatt er dumme tullinger. Det er festlig en stund, men jeg blir fort lei.
Derfor gir jeg meg. Jeg prøvde, mer eller mindre bevisst, å skrive innlegg som ga rom for en viss diskusjon, men innså ganske fort at dette var ikke meg. Det er ikke derfor denne bloggen finnes. Denne bloggen finnes for å vise livet til en liten familie fra Alta som kjemper seg gjennom gode og dårlige dager. Denne bloggen finnes for å vise at det virkelige livet holder i massevis for de fleste av oss. Livet mellom måltidene. Det ekte livet.
Klokka er snart halv åtte. Skal straks kjøre ned på jobb før jentene våkner. Blir bare et par timer, så rekker jeg tilbake og lage frokost til dem før de våkner. Pleier å lage litt “hotellfrokost” på søndagene Datter er her. Ikke for at hun spiser så mye, det er det jeg som gjør, men det er koselig med litt ekstra på søndager når vi har tid. Til hverandre.
Kjære Folkeopprøret mot klimahysteriet! Jeg har registrert at dere gjør opprør, men har egentlig ikke forstått hva dere egentlig gjør opprør mot. Kall meg gjerne dum altså, men jeg forstår det bare ikke. Gjør dere opprør mot at vi prøver å redusere klimagassutslipp og gjennom målrettede tiltak forsøker å gjøre kloden til et renere og bedre sted for oss selv og framtidige generasjoner? Gjør dere oppgjør mot at vi ikke ønsker at havet skal drukne i plast, gift og annet søppel? Gjør dere oppgjør mot at vi kanskje må tenke litt annerledes hva vi putter i kroppene våre for å bedre både klima og dyrs helse? Er dere rasende fordi noen sier at dagens bruk og kast-samfunn over hodet ikke er bærekraftig i lengden?
Hva ønsker dere egentlig å oppnå med dette “folkeopprøret”? Hva er målet? La bilen stå og bakke om natta bare fordi ingen skal komme å fortelle deg at det er skadelig for miljøet med forbrenningsmotorer? Spise rødt kjøtt sju dager i uken, selv om du vet fisk gjør godt for kroppen, bare fordi du protesterer mot noen fanatikere i MDG? Bestille deg enda en ekstra flytur bare fordi du nekter å la klimaendringene gå ut over ditt hverdagsliv?
Jeg stiller disse spørsmålene fordi jeg oppriktig lurer på hva dere egentlig vil oppnå. Skal vi bare peise på som før og håpe på det beste? Hva hvis dere tar feil. Hva gjør vi da?
VG ringte meg for et par uker siden og lurte på om jeg kunne skrive en kronikk om mulighetene som yrkesfag kan gi. Jeg takket umiddelbart ja. Både fordi det er stor stas at VG vil ha mine tanker, men først og fremt fordi jeg brenner for dette faget som ble min redning. Ikke alle kan bli akademikere og hvorfor skal de når man heller kan bli håndverker? Det er jo MYE kulere!
Vi har blitt en gjeng med egosentriske banditter hele gjengen! Vi skal “selvrealisere” oss, koste hva det koste vil. Skal du leve et godt liv må du “ta vare på deg selv”. Du er ingenting hvis du ikke “lever ut dine drømmer”. Det er ekstremt viktig å “sette helsa først”, hva nå det enn måtte bety. Du må “tenke på deg selv” og glem for guds skyld ikke å “nyte maks”. Herregud, du har glemt å “gripe dagen”,selv om “du fortjener det”! Heldigvis har du ikke glemt at “du har krav på det”.
Jeg vet ikke når alt dette fokuset på oss selv skjedde, men jeg tror ikke det er sunt. Av og til må egne behov vike for andres uten at det er noen krise. Da ungene var små for eksempel kunne det ikke falle meg inn å reise på ferie uten dem. At jeg skulle dra ut i verden og oppleve, eller selvrealisere meg, mens de var hjemme på skolen. Vise bilder eller ringe og fortelle alt det “spennende” jeg gjorde. Hvor egoistisk er ikke det egentlig? Det er ikke meningen å tråkke på tær altså, men jeg forstår rett og slett ikke hvordan man kan reise på ferie uten ungene sine. Og hvorfor.
Du er sliten og trenger noen dager fri fra jobb for å slappe av. Du skriver egenmelding. Full lønn. Det er deilig og du får sovet litt og selvrealisert deg litt mer enn vanlig . Det du ikke tenker på er at i ditt fravær må andre jobbe dobbelt for å få hjulene til å gå rundt på arbeidsplassen. Stresse litt ekstra for at du “setter helsen først”. Ikke så nøye med andres helse bare din blir ivaretatt. Du fortjener det kanskje, men det gjør de andre også. “Skal jeg ha dårlig samvittighet for at jeg er syk?” Ja, det syns jeg faktisk. Hvis din sykdom går ut over andre tror jeg ikke det er usunt at man tenker over det. Alt henger sammen med alt.
Samrealisering. Smak på det ordet. Høres ikke det mye bedre ut enn det mer egoistiske selvrealisering? Jeg syns det. Handler om å gi og ta. Av og til må man ofre noe for at de rundt deg skal få det litt bedre. Er det en så høy pris å betale? Nei, du kan ikke feste hver helg lenger hvis du får barn, kanskje nesten aldri, men er det egentlig et så stort offer? Barnet ditt trenger deg hjemme, ikke flaksende rundt. Kjedelig? Javel, men for hvem? Og hvorfor?
Vi har blitt en gjeng egosentriske banditter hele gjengen! Alt skal gå vår vei, hele tiden. Får vi det “vi har krav på” ønsker vi oss bare mer. Vi blir aldri mette. Aldri fornøyde. Velferdsstaten som skulle være et sikkerhetsnett hvis vi snublet og falt har blitt til en selvfølge vi ikke kan få nok av. Vi blir rasende hvis bestemor står på venteliste til hjemmehjelp i stedet for å stikke innom å vaske litt selv. Hjelpe til. Vi har jo ikke tid. Vi skal selvrealisere oss. Har nok med vårt. Vi må jo “nyte maks”.
Slapp av, jeg er en egosentrisk banditt jeg også. Jeg ønsker også det beste for meg og mitt, hele tiden, men jeg liker ikke utviklingen. Blir skremt av tanken over at vi egentlig har det så godt at ingenting egentlig er godt nok lenger. Vi tjener for dårlig, jobber for mye, har for lite fri. Egentlig burde vi hatt full lønn for å kunne selvrealisere oss. Det er jo tross alt blitt en fulltidsstilling bare det.
Vi kan ikke ta være på alle, men vi kan ta vare på våre. De som er rundt oss. De som betaler prisen for våre valg. Hvor mye skal vi egentlig ta vare på oss selv hvis det går ut over andre? Jeg sitter ikke inne med svaret, men jeg er ganske sikker på at det ikke er skadelig å stille selg selv spørsmålet fra tid til annen.
Jeg er så trøtt for tiden, så gikk og la meg kjempetidlig i går. Kjærest forsto at det neppe, i alle fall ikke uten et voldsomt forarbeid, ble noe på henne, så hun ble sittende oppe noen timer til. Hun er forresten blitt litt bedre, men hun er på andre uken nå uten at det har gitt seg, så det var kraftige saker. Lungene er fortsatt infiserte, men nå klarer hun i alle fall å prate og snart går det vel i ett igjen, så greit å bare nyte de siste dagene med ro og fred.
Visste faktisk ikke at hun kunne tegne, men dette lille kunstverket lå på pcen min da jeg sto opp i morges. Jeg registrerer at hun har tegnet seg selv søt og yndig mens jeg ser spik spenna gærn ut med stritt hår, intense øyne og et sleskt smil. Kniven i hånden gjør ikke saken veldig mye bedre. Nå forstår jeg bedre hvorfor hun alltid sover med telefonen i hånden og nødetatene på hurtigtast.
Neida, var en veldig koselig tegning. Jeg er jo vant til å få små lapper om morgenen som eneste hensikt er å gi meg en god start på dagen. Som utelukkende er skrevet for å glede. Jeg vet det er tusen ting med meg som hun irriterer seg over, mange av dem med rette, men likevel setter hun seg ned å tegner oss med et hjerte i midten. Det er kanskje ikke stor kunst, men det er stor kjærlighet.
I dag er en god dag til å lange en fin dag!
Veldig enkle ord, på grensen til intetsigende jalla, men likevel stor visdom. Hver eneste dag har vi alle mulighet til å prøve å lage en god dag for oss selv og andre. I stedet for å lete etter feil og mangler, for den som leter han finner, så kan man heller prøve å lete etter de gode sidene. De finnes nemlig de også hvis man bare vil se dem.
Klart det finnes dårlige dager, men du trenger i alle fall ikke ødelegge andres bare fordi du selv er sur, bitter og tverr. Har du ikke noe pent å si så la det heller være. Gjelder naturligvis ikke i alle situasjoner. Politibetjenten for eksempel må jo selvfølgelig bryte inn og kanskje til og med bruke utestemme til han kriminelle som holder på å rane den gamle damen. Han kan jo ikke bare stå der og smile fåret i frykt for å ødelegge dagen til skurken, men du forstår sikkert hva jeg mener.
I kveld kommer Datter! Det gleder jeg meg veldig til, selv om det ikke blir en veldig spennende helg, Jeg har deadline på det bokmanuset på mandag, så må jobbe med det, men bare at hun er her fyller huset med en energi som gjør meg godt. Skal støvsuge før hun kommer. Det er egentlig hennes jobb, men hun hater det intenst, så det er vel kanskje den største gleden jeg kan gi henne. Jada, unger må lære seg å ta ansvar, men de må også lære seg å glede andre. At kanskje ikke lykken finnes i selvrealisering likevel, men heller i samrealisering. Det tror nemlig jeg på.
Nå er det jobb 🙂 Ha en vakker dag og en strålende helg!
Og gratulerer med dagen til verdens beste Kong Harald!
Lite visste jeg vel i fjor, da jeg skrev mitt første blogginnlegg, at det faktisk fantes en annen voksen blogger som skrev, om ikke like bra, så i alle fall nesten like bra som meg. Til alt overmål viste det seg at hun i tillegg var morsom. På kvinners vis naturligvis. Humoren til kvinner når naturligvis ikke opp til oss menn, det er jo kjent, men likevel har jeg mang en gang humret godt i skjegget jeg aldri kan få grunnet ujevn og dårlig skjeggvekst, men lå nå det ligge. Heldigvis har jeg en stor og god mage som kan kan riste når jeg ler.
Dette er Konatil et ekte Pappahjerte, fra et ekte liv. Hun skriver om livet mellom måltidene sett fra en helt vanlig kvinnes perspektiv. Hvis det er noen som fortjener å sparke meg ned fra bloggtronen i morgen, så er det henne. Håper faktisk hun tar førsteplassen også, for av grunner jeg ikke kan snakke om akkurat nå kommer jeg ikke til å være der særlig mye lenger. Derfor håper jeg min arvtaker fortsetter med sine artige, underfundige blogginnlegg fra livet til en småbarnsmor med gammaglimt i øyeeplet.
Jada, hun kan ha dårlige innlegg hun også, men slik er det å være kvinne. Ikke alt er bra, men det blir bra til sammen. Til tross for alle feil å mangler anbefaler jeg dere alle til å lese Konatil hver dag. Blogg.no trenger voksne folk som ikke skriver dritt om andre hver eneste dag og som ikke gjør seg større ved å tråkke på andre, men som heller fokuserer på egne feil, mangler og svakheter. Det er jo det som er artig.
Norges beste blogg er det ikke jeg som har. Den har Konatil!
Nei men herregud da, Kjærest, jeg elsker henne jo ikke på ordentlig! Dette var jo bare ment som en framsnakk av en fantastisk blogger som viser livet på godt og vondt, akkurat slik som jeg gjør. Du liker da meg vel? Ikke??? Det kan du da ikke mene? Hva har jeg gjort galt? Kokte jo suppe til deg i flere dager da du var syk. Slutt, ikke si du skal ringe faren din og spørre om du kan bo der. Dette er jo bare blogg for faen! Ok, sletter hele greia. Hater egentlig Konatil og leser henne nesten aldri. Kommer i alle fall til å aldri, aldri ALDRI lese henne igjen! Ja, det lover jeg. Det er jo deg jeg elsker. Drar du likevel? Den horegenseren var jo bare tull, herregud! Dessuten er du mye flinkere til å strikke enn henne! Det vet jo alle. Hun strikker ikke jevnt en gang. Ok, hun gjør det, men du strikker mye, mye jevnere. Dessuten har du laget et eget mønster til de Liverpoolsokkene. Skal vi kanskje lage en reklame her på bloggen så du kan få solgt masse? Se der ja, nå smiler du! Riktignok litt griskt, men smil er smil. Kom og legg deg i armkorken så kan vi lese litt blogg. Liker du Konatil? Det var en spøk! Vi ser skrekkfilm. Det passer bedre til stemningen!
