De fleste har vel fått med seg at det er litt utfordringer her oppe i Alta for tiden. Og en stadig større Kjærest med en mage som gjør det nærmest umulig å finne en god sovestilling. Ikke for at det spiller noen rolle, for ved siden av henne ligger det en mann med slike nervesmerter at han selv i søvne vrir og vender på seg ustanselig. Jamrer og bærer seg. Snorker gjør han også hvis han havner på ryggen. Alt dette skjer samtidig som han våkner hver annen time og tror det er dag slik at han kan ta dagens første dose.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Ikke for å være fordomsfull, men jeg tror jeg er den eneste av de store bloggerne som bare har en 150-seng. Det er rett og slett ikke plass på soverommet til noe større, for vi har også en sprinkelseng stående fra i fjor sommer som vi snart skal ta i bruk igjen. Den står på “hennes” side av sengen. På min side, ved vinduet, har jeg en liten passasje jeg kan komme meg opp i sengen på.

Jeg har fryktelig dårlig samvittighet. Både fordi jeg har gjort Kjærest gravid i et så lite soverom, men mest fordi jeg og mine forbanna smerter gjør at hun ikke får sove skikkelig om natta. Foreslo at jeg skulle kjøpe en madrass, for det har jeg plass til, og legge på min side av sengen slik at hun fikk hele sengen for seg selv. Det ville hun ikke høre snakk om og sa hun ville gå i fra meg hvis jeg kom hjem med en madrass. Det mente hun jo ikke, men hun mener vi skal sove sammen, koste hva det koste vil. Jeg syns det koster alt for mye og det er først og fremst hun som betaler prisen med manglende søvn.

Det er ennå tre måneder igjen til fødselen og hun må jo sove for å finne krefter til å avslutte svangerskapet på en god måte. Hva mener dere, skal jeg ta sjansen og komme hjem med en madrass selv om hun sier hun ikke vil? Da får hun i alle fall plass til å sove skikkelig.

Også leger må ha ferie. Da jeg desperat ringte legekontoret i dag morges presis klokka 08:30  fikk jeg time hos vikaren til vikaren til fastlegen. Han var av en helt annen oppfatning av hvilken medisinering jeg burde gå på. Morfin nekta han dessverre/heldigvis å skrive ut, for med mine smerter som har vart så lenge og som trolig kommer til å vare i flere måneder ennå, er “morfin som å pisse i buksa for å holde varmen. Deilig der og da, men iskaldt etterpå.”

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Problemet med morfin. fortsatt i følge han, var at man stadig måtte øke dosen når smertene er så kroniske som mine, samt at man må på en lang avvenning for å slutte med dem på en ordentlig måte. Korte sagt, risikoen for å ende opp som junkie er veldig stor. Innrømmer at jeg har så vondt at mitt minste problem er å bli narkoman, men greit at legen tenker klart i alle fall.

I stedet for morfin økte han dosen med Nobligan/Tamadol, samt satte meg på noe som heter Naurontin. Den skal virke bra mot nervesmerter, men tar dessverre tre dager før den virker skikkelig. Gjett tre ganger hvem som gleder seg til onsdag! 😉

Ellers skal jeg fortsette med store Paracet fire ganger i døgnet og depottramadol morgen og kveld. Plutselig kan det være over. Håper det. Visste faktisk ikke at slike smerter eksisterte egentlig. Har jo hatt den skulderen i årevis og trodde den var ond, men sammenlignet med dette er det ingenting. Absolutt ingenting.

Men jeg er i godt humør da! Kanskje ikke så rart med alle tablettene innabords, men det er en bivirkning jeg lever veldig godt med 😉

Ønsker dere alle oppriktig en trivelig kveld. Takk for at dere bryr dere. Takk for alle råd, både de gode og de mer suspekte. Takk for omtanken. Takk for alt.

Takk for meg!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært våken i natt, men vi snakker tosifret. De to usle tablettene jeg tok alt for sent i går hjalp jo naturligvis ingenting. Ble faktisk nesten bare verre utover kvelden. Tar noe Nobligan 200mg depot også to ganger i døgnet, men kunne like gjerne spist bringebærdrops. Merker absolutt ingen forskjell. Eller kanskje jeg gjør det. Har ikke prøvd å være uten dem, så det kan jo være de har sin effekt og ting hadde vært ti ganger verre uten. Har ikke tenkt å finne det ut for å si det sånn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kan i alle fall ikke, bokstavelig talt, vandre rundt på jorden på denne måten. Med en gang legekontoret mitt åpner klokka 08:30 setter jeg meg ned med en kopp kaffe og sitter i telefonkø i 15-20 minutter for å få utskrevet resept på mer drugs. De jeg fikk i forrige uke skulle egentlig holde helt til slutten av denne uken, men ikke hatt sjanse. Føler ikke jeg har “misbrukt” dem heller. Har virkelig bare tatt dem når det har vært behov for det. Problemet er jo at behovet er der absolutt hele tiden.

Nei, nok syt! Kjærest har det bra, men begynner virkelig å merke at det ligger en unge på 1 kg der inne. Bekkenet som den hunden slo løs er et evig problem, men så lenge hun tar det med ro går det forholdsvis greit. Jeg prøver å være så snill med henne som jeg klarer. Kommer til å prøve enda hardere nå når vi nærmer oss slutten. Hun fortjener det aller, aller beste. Så endte hun opp med meg, ha ha. Sånn kan det gå.

Var fantastisk å få Datter hit i går. Vi hadde en så fin kveld. Nydelig vær og god stemning. Var så fint.

Selv om jeg skriver mye om disse smertene på bloggen for tiden, så må dere ikke tro at det er det eneste jeg prater om her hjemme. Jeg går ikke rundt og jamrer og bærer meg, men klart, når det er så vidt man klarer å gå så blir det jo lagt merke til. Dessuten er jeg mann og da blir det forventet en viss sutring når man har vondt, he he 😉

Nei, nå skal jeg kjøre ned på jobb og starte dagen sammen med dem. Prøver å jobbe en time eller to hver morgen, men det tar fryktelig lang tid siden jeg sitter så mye. Slappfisk!

En strålende dag fra Alta ønskes dere alle!

Etter over en uke som tung narkoman var det slutt i går. Den nye Tamadolesken var bunnskrapt  og Oxycodone-esken likeså. Det eneste jeg hadde igjen var paracet og noe depot-tramadol. Moroa var over. Herfra og ut måtte jeg klare meg alene.

Jeg vurderte å ringe legen for å få en ny resept, men jeg slo det fra meg. Det var lett fordi det var lørdag og fastlegen hadde fri. Jeg måtte rett og slett klare meg uten sterke preparater. Jeg gruet meg, men var innstilt på å klare det. Måtte jo dett. Hadde jo ikke mer tabletter.

Det gikk greit. Ikke bra, men greit. Teknikken med å stå/gå i 15 minutter og sitte/ligge i 45 fikk kjørt seg skikkelig. Så lenge jeg ikke kjørte meg for hardt gikk det bra. La meg ned før det ble for vondt. Morfinen har gjort at jeg har kunnet holde ut noe lenger, men det har sikkert ikke vært bra. Den har jo bare tatt bort litt av smerten, ikke fjernet årsaken til smerten. Jeg kommer ikke til å ringe legen på mandag for å nye tabletter. Jeg har tatt min siste morfin. Herfra og ut skal jeg klare meg alene!

Kjærest ligger og sover. Det er henne vel unt. Hun begynner å bli så stor nå at det er vanskelig å finne gode stillinger å sove på. I tillegg forårsaker den lille pyromanen nede i magen så mye halsbrann at jeg flere ganger i løpet av natten må ta i bruk skumapparatet for å slokke brannen. Ja, det var en spøk, ikke ring politiet.

Senere i dag skal vi fortsette vårt nye liv: Gjøre noe i 15 minutter og ligge i 45 minutter. Begynner å bli vant til det nå, men er litt lei. Er veldig tidkrevende hvis du skal få gjort noe. Det ender stort sett med at man får ingen ting gjort. Eller alt for mye, men da må man betale med flere timer på sofaen etterpå.

Jaja, det gir seg nok etter hvert. Føler det allerede har blitt litt bedre. Lett av meg å sitte å skryte av at jeg har sluttet med morfin, men jeg hadde ikke klart det på torsdag f.eks., men tror jeg er litt bedre nå. Håper det.

I dag kommer Datter! Av ulike årsaker kom hun ikke på fredag, men i dag kommer hun og vi gleder oss veldig til det. Alltid like godt. Da er alle brikkene på plass.

Ønsker dere alle en strålende dag!|

Hvis du hadde sagt til meg for to år siden at jeg skulle bli pappa igjen så hadde jeg antakelig bedt deg om å roe ned på drikkinga, for jeg var helt ferdig med unger. Hadde gjort mitt. Fulgt Bibelens ord om å formere meg og bli mange. Fire etterkommere på jorden. Det burde i grunnen holde.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå ligger jeg her på sofaen med en kraftig prolaps og har pcen balansert på kulemagen og forbereder meg på en rykende fersk baby. Når han kommer i oktober har jeg rukket å bli hele 43 år. Den dagen jeg holder en rørende og alvorlig, men  samtidig morsom og underfundig konfirmasjonstale, forhåpentligvis stående, så er jeg faktisk 57 år. Det er tre år unna 60 det!

Jeg tror jeg på mange måter kommer til å bli en mye bedre pappa enn jeg var til i all fall guttene. De kom i løpet av seks år fra jeg var 19 til 25. Jeg gjorde så godt jeg kunne da også, men jeg tror, er faktisk helt sikker, på at jeg kan bedre nå. Man blir bedre av erfaring. Jeg er tryggere nå. I alle fall hvis ikke han også dør. Vet hva jeg gjør og hva som skal til for å skape en god barndom og oppvekst.

Jeg tror jeg har vært en ganske god pappa for de andre ungene også, men jeg har nok jobbet alt for mye i min higen etter å bli best mulig og skape suksess med det jeg har holdt på med. Først som kjøkkensjef, siden som ferskvaresjef og så til sist som driver på eget smattested. Suksess skapes ikke mellom åtte og fire. Det kreves enormt med både tid, energi, fokus og krefter. Denne suksessen har gitt mine barn trygge og gode økonomiske kår gjennom dere barne- og ungdomsår, men det er klart at det har gått ut over noe. De har sett meg mye mindre enn mange andre papper og når de har sett meg har jeg ofte vært sliten eller ufokusert. Tankene har svirret rundt jobb og nye retter og bedre metoder for å øke gjestetall og omsetning. Framover, alltid framover. Aldri fornøyd med tingenes tilstand. Alltid må man bli bedre, fornye seg. Vokse. Vil også benytte anledningen til å skryte av barnas mor. Hun har hatt fokuset der jeg ikke alltid har hatt det, nemlig på dem, men det er vel ofte slik man samarbeider i en familie.

Jeg har blitt voksen. Klart at jeg fortsatt har konkurranseinstinkt og gjerne vil være best i det jeg holder på med, men  har innsett at det finnes langt viktigere ting enn å lykkes på jobb. Jeg er innstilt på å jobbe mindre. I alle fall annerledes. Har allerede trappet mye ned de siste par årene i forhold til hvordan jeg har vært.

Når det er sagt skal jeg selvfølgelig ikke slutte å jobbe. For meg har jo jobben de siste 18 årene vært mer en livsstil å regne. Den har gitt meg enormt mye glede. Det er ikke skadelig for ungene at foreldrene jobber og tror ikke det er godt for noen hvis foreldrene skal sitte og stirre ungene i øynene hele dagen heller, men hovedfokuset i bunn må ligge på ungene. De må prioriteres. Ikke bare fordi jeg må, men fordi jeg vil.

Å bli pappa er veldig mye mer enn det første året. Det varer livet ut. Jeg vet hva jeg går til. Jeg vet hva jeg er god på og hva jeg suger skikkelig i. Jeg tror jeg vet forskjellen på rett og galt. Jeg tror dette kommer til å gå bra jeg. Gleder meg i alle fall veldig.

Ønsker dere alle en spennende kveld!

(Bildet er tatt for alt for mange år siden i magiske Sautso i Altaelva av June Alexandersen. Jobbet der mange somrer  som kokk og hun som servitør. Ungene var hjemme)

Jeg burde ikke sutre og klage over alle disse smertene mine, men de er nå så intense og mer eller mindre konstante at jeg faktisk aldri har opplevd noe liknende i hele mitt liv. Legen har doblet dosen, både styrken og sekvensen, på alt jeg trykker i meg, uten at det egentlig hjelper noe særlig. Bortsett fra i går morges klokka ti over ni. Ja, jeg husker klokkeslettet. På sekundet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Starta dagen som vanlig med en god neve tabletter i femtiden. Halv åtte, bare to og en halv time etter den første neven, tok jeg min første dose morfin for dagen. De skal jeg bare ta når det er skikkelig ille. Før den rakk å virke noe som helst hadde jeg så vondt at jeg slukte en til i ren desperasjon. Så gikk det litt over en time og haaaalleluja!

Helt og fullstendig smertefri. Kjente absolutt ingenting. Tør ikke fortelle hva jeg egentlig hadde tatt, men det virket. For første gang på mange år egentlig, og i alle fall første gang siden denne jævla prolapsen, hadde jeg ikke vondt. Herregud så deilig!  La gå at jeg var litt kvalm og småsuset i hodet, men det var verdt det. Så lenge det varte.

Det varte en time. Så var moroa over. Litt over ti var smertene tilbake med full styrke. Livet er herlig!

Til tross for alt så er det faktisk det. Kjærest og jeg er inne i en skikkelig god periode og vi har det virkelig, virkelig godt sammen. Det er så deilig å våkne om morgenen og høre lyden av nettopp henne og vite for sikkert at hun tenker det samme om meg når hun våkner. Det er ikke bare morfin som er avhengighetsskapende, men Kjærest er et vel så sterkt narkotikum. Hun er rett og slett helt fantastisk. Jeg er så glad for at hun dukket opp. Gleder meg til resten av livet.

Ha en omtåket dag!

Det er ingenting som er så vakkert som en gravid kvinnekropp, fortrinnsvis Kjærest sin. Alt blir større, strammere og mer levende. Deiligere rett og slett. Jeg vet at mange gravide føler seg som hvalrosser. Det har dere ingen grunn til! Jeg er sikker på at mannen deres syns dere er nydelige. Han har sikkert gjentatte ganger sagt det til dere også, men dere tror han ikke. Det burde dere! Det er ingenting som tenner en  mann så mye som en tjukkebolle kvinne som bærer ungen hans i magen. Og dette sier jeg ikke bare for å smiske altså. Ok, sier det LITT av taktiske hensyn kanskje, men jeg mener det også. Hun er nydelig.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Riktig like pirrende kan jeg ikke si at all denne bryllupsplanleggingen er. Har sagt at hun og venninna kan ta seg av det aller meste, men hun vil involvere meg også, og jeg forstår jo det. Jeg prøver etter beste evne å være engasjert, og klarer det også glimtvis, men så ramler jeg bort igjen. Tror hun er litt lei seg for det så jeg skal virkelig prøve å skjerpe meg. Selv om jeg ikke har noe voldsomt romantisk syn på ekteskapet, så vet jeg at det betyr mye for henne og det burde holde for meg. Det er henne jeg vil ha og henne jeg skal dele resten av mitt liv med og da fortjener hun vel en litt mer engasjert brudgom enn jeg har vært så langt. Kjærest, jeg lover legge vekke PCen neste gang vi skal planlegge. Jeg vil bare at du skal være glad.

Nå skal jeg på opptrening faktisk. Begynte i går hos manuell terapi. Styrketrening for skulderen. Var egentlig ganske deilig og det er kanskje dette jeg trenger som rumpespark for å begynne å trene skikkelig framover. Man trenger jo ikke bare trene skulderen når man først er der, man kan trene resten av kroppen også. Det skal jeg gjøre etter hvert. Vi, Kjærest og jeg, planlegger å trene på helsestudio sammen. Pga. Viruset har hun fått fire gratis treningsmåneder som hun kunne gi til en venn og da fikk jeg det. Snilt eller hun syns jeg har blitt litt vel kraftig i det siste. Vil ikke vite svaret egentlig, he he 😉

Nei, kos dere videre folkens! Jeg må stikke og trene. (Føltes litt rart bare å skrive det. Da er det sannelig på tide!)

Det var ingen som trodde på oss. Vi fant hverandre på Tinder like etter at jeg hadde vært gjennom et samlivsbrudd. 10 års aldersforskjell. Hun barnløs. Jeg ferdig med barn, og kanskje vel så det. Likevel ble det oss, og de siste dagene har jeg bare blitt mer og mer sikker på at det blir for alltid. Vi hører sammen. Trenger hverandre. For å leve.

Se på henne da! Nydeligst i verden. Står der og presser reinsdyrsburger en søndag formiddag fordi gubben hun var så “heldig” å bli gravid med er sykemeldt, proppfull av morfin og klarer bare å holde seg stående et kvarter i gangen. Da trår den gravide til og hjelper. Fordi hun vil at jeg skal lykkes. At vi skal lykkes. Klare oss.

De siste dagene har jeg blitt skikkelig nyforelsket igjen, men denne gangen stikker det dypere. Denne gangen kommer forelskelsen på toppen av en intens og dyp kjærlighet som har bygd seg sterkere og sterkere over to år. Jeg er så utrolig glad i denne jenta og jeg er nesten villig til å gjøre alt for at hun skal være lykkelig og få et godt liv. Hadde det vært nødvendig hadde jeg ofret mitt eget liv for henne. Gladelig! Det er ikke bare noe jeg skriver, men jeg føler det. Hun er verdt det. Veldig. Veldig. Veldig.

Akkurat nå sitter jeg oppe i stua. Lyden av symaskinen høres fra rommet hennes. Hun er inne i en “syfase” nå. Koser seg. Får tankene vekk fra både det som har vært og det som skal komme. Fristiller hjernen. Hun trenger det. Det har vært mye, alt for mye, for henne. Har gjort det jeg har kunnet for  å hjelpe henne, men i bunn og grunn er alle alene med å komme seg gjennom de aller vanskeligste følelsene. Lyden av symaskinen har jeg ikke hørt på et år. Det er en god lyd. Et godt tegn.

Jeg elsker deg virkelig Kjærest, eller Christine som du jo egentlig heter utenfor denne bloggbobla. Jeg kan ikke lenger forestille meg et liv uten deg. Vet faktisk ikke om jeg hadde klart meg alene. Du hører til. Det er oss nå. Vi. For alltid. Even when we’re ghosts!

<3

Jeg vet ikke hvor det feilet, men vi har etter beste evne prøvd å oppdra Maria i et humanistisk verdensyn hvor man behandler andre med både respekt og varsomhet. Gjøre mot andre slik man vil at andre skal gjøre mot deg. Ta vare på. Bry seg.

Likevel gir Maria seg fullstendig katta og dreper andre over en lav sko. Daglig kommer det inn skapninger hun på bestialsk vis har tatt av dage. Ofte er de ikke døde en gang, men blir brukt som levende leketøy, gjerne med brukne vinger eller føtter. Et grusomt skuespill.

Vi har ikke kattedør, men vi har et åpent vindu i yttergangen slik at Maria kan hoppe inn og ut når hun selv vil. Jeg kan love deg at det vinduet ikke står åpent når vi er borte og risikerer å komme hjem til en dyrekirkegård.

Apropos dyrekirkegård. Huske en sommer i mitt gamle liv. Hele familien reiste bort på ferie og vi lot soveromsvinduet stå åpent slik at katta kunne gå inn og ut som hun ville i fall det var dårlig vær. Mat og vann hadde vi på et tørt sted på terrassen som vi hadde noen som sjekket hver dag. Da vi kom hjem etter 14 dager i Tyrkia var hele soverommet fult av mer eller mindre døde fugler og masse, masse fjær. De var overalt! I sengen. Under sengen. I vinduskarmen. På gulvet. I klesskapet. Det var i alle fall over 50 fugler der inne og alle fugler inneholder blod og innvoller. Du kan tro katta var stolt da vi kom hjem og hun viste oss alt hun hadde slaktet.

Maria er også stolt. Hun majauer og bærer seg noe voldsomt når hun kommer inn med alle disse dyrene. Har forresten hørt at når katter kommer med døde dyr er det for å bidra til matauk til flokken. Kommer de med levende dyr er det for å lære oss å drepe dem. Vet ikke om det stemmer. Legg forresten merke til musehalen. Den har hun bitt av. Naturen er nådeløs.

Leste et sted at norske katter dreper over 7 millioner småfugler hvert år. Det er et voldsomt tall. Det er i underkant av 800 000 katter i Norge, så da dreper de i snitt litt over ti hver. I tillegg kommer mus, rotter, ekorn og jeg vet ikke hva. Er det rart de er fulle av orm!

Tenk at dette nydelige lille vesenet skulle vokse opp til å bli en notorisk massemorder. Eller seriemorder er vel det mest korrekte. Sjelden hun samler flere mus på et sted bare for å drepe dem alle sammen. Da hadde jeg virkelig begynt å lure.

Vi kan jo ikke ha det slik og hver gang hun kommer inn med et dyr som hun stolt viser fram så kjefter vi på henne og tar dyret fra henne. Føles litt feil å kjefte på henne bare fordi hun gjør det en katt fra naturens side skal gjøre, men vi må jo venne henne av med å trekke inn lik. Kommer jo snart en liten krabat og det er så trasig hvis han krabber rundt på gulvet med mus i munnen. Det får han vente noen år med.

Hva gjør du når katta kommer inn med godsaker?

I morges kjente jeg han endelig, sønnen min. Hun har jo snakket om det i ukevis, men han har ikke vært sterk nok til at det har kunnet kjennes på utsiden av magen. Jeg har klemt og presset hånden min akkurat der hun har ført den, men ingenting. Absolutt ingenting.  Bare en helt vanlig mage. Litt større enn normalt, men ellers ingen bevis for at han faktisk finnes. Inntil i dag.

Hun lå og sov med magen mot ryggen min, eller rumpa faktisk, la oss være ærlig. Jeg hadde akkurat våknet og lå og ble kjent med den nye dagen på en skånsom og langsom måte. Pustet rolig og hadde det egentlig ganske bra. Plutselig kjente jeg at magen hennes strammet seg og jeg fikk tre ganske kraftige spark mot rumpa i rask rekkefølge.

Ka farsken, sparker du far din i ræva? Fikk ikke noe svar tilbake. Kjærest snorket lavt og magen var igjen helt rolig. Jeg sto opp og smilte for meg selv. Sønnen min. Jeg skal bli pappa igjen. Det har egentlig ikke gått helt opp for meg ennå. Jeg gleder meg til resten av livet. Tror det blir bra jeg. Tro det blir veldig bra. 🙂