Det er faen intet mindre enn imponerende! Fem år etter første skoledag, bare to år forsinket, etter tre barnefødsler, ett bryllup og en gravferd, samt en kake- og dessertbok midt opp i alt, (for ikke å snakke om alt hun gjør for ungen med skjeggvekst…), kan hun i dag titulere seg som intet mindre enn ferdig utdannet barnehagelærer!
Bacheloren ble levert for to uker siden, men jobb har hun selvsagt sikret seg allerede, som pedagogisk leder i den barnehagen hun ønsket seg aller mest. Først 60% fram til sommerferien før hun starter for fullt til høsten. Heldige er de, både barn og voksne, som får Christine som leder på sin avdeling!
Det måtte jo skje til slutt. Eller IGJEN er vel mer riktig å si. Som liten, 3-4 år, ble jeg bitt i ansiktet av en dobbermann . Vår egen faktisk. Han beit ikke for å drepe, så slapp unna, fysisk i alle fall, med et arr under øyenbrynet. Noen år senere, tror jeg må ha vært 11-12 år, ble jeg virkelig angrepet. Den hunden, en golden retriever, hadde bare ETT må for øye, nemlig å drepe meg.
Jeg skulle på besøk til en kamerat. De bodde i et av disse husene med høy mur, slik som var vanlig før i tiden, og en trapp som gikk opp til første etasje. Takk Gud for den trappa! Da jeg var kommet halvveis opp trappa så jeg hunden komme rundt hjørnet på et skur de hadde, og flakset knurrende og bjeffende mot meg i en rasende fart.
Da hunden nærmet seg første trinn tok den sats, hoppet og beit meg over strupen. Heldigvis var det høst og jeg hadde en god, tjukk jakke på meg. Hunden mistet taket og beit meg i brystet, men møtte samme problem med jakka der. Han fikk enda ikke skikkelig tak og beit meg heller i magen. Der har jeg fortsatt tannmerker, men skikkelig tak fik han ikke før han beit seg fast i den venstre leggen.
Han beit og beit og beit. Hodet ristet fra side til side. Jeg holdt meg fast i gelenderet og sparket han i hodet gjentatte ganger for å få han til å slutte, men han bare beit seg enda hardere fast. Etter noe som virket som en evighet kom endelig storesøsteren til min kamerat ut og fikk til slutt, etter mye kamp, dratt han vekk og inn i huset. Jeg hadde et digert hull, omtrent på størrelse med en snusboks, i leggen. Vi leita lenge etter kjøttstykket som mangla, men vi fant det aldri. Hunden hadde bokstavelig talt spist meg.
***
Jeg ble ikke angrepet av en hund på Komsa i dag. Bildet er fra en skulderoperasjon i 2021. Møtte faktisk ingen hunder, verken med eller uten bånd. Jeg bare tuller litt med dere for å PRØVE å skape en bevissthet om det å slippe hunden løs i områder der man VET det ferdes mange mennesker. Komsatoppen er kanskje Altas mest populære rekreasjonsområde, både for voksne og barn, og da er det kanskje greit å være bevisst at de du møter på din vei kan bli fryktelig redd når hunden din, uansett hvor snill den enn måtte være, kommer løpende rett mot dem. Det kan til og med hende at disse redde menneskene reagerer på en måte som stresser opp hunden slik at DEN blir redd, og redde hunder kan i kampens hete finne på mye rart.
Jeg blir ikke sint på hundeeiere som slipper løs hundene sine lenger. Ser jo også at noen har fullstendig kustus på hunden, men de aller fleste har det ærlig talt ikke og må rope flere ganger for at hunden skal komme tilbake. Uavhengig av lovbestemt båndtvang, og om den er for dyrelivet eller for forskremte mennesker og barn, eller mindre hunder for den saks skyld, så håper jeg du kan tenke deg om en ekstra gang neste gang du slipper hunden din løs.
Jeg skjønner jo at hunder har behov for å springe, men kanskje man da heller kunne dratt til et sted der det ikke hver dag går hundrevis av mennesker opp og ned?
