Jeg vet nesten ikke hva jeg skal føle om det, men jeg har jobbet så sinnsykt hardt i så mange år, og vært så sjuk, så sliten, så ubeskrivelig langt nede deler av de siste par-tre årene, at det er et Herrens mirakel (samt morfin, paralgin forte, ibux, +++) at jeg i det hele tatt har klart å stå på beina, men jeg har klart det. Jeg klarte det!
Helt stille i huset. Den bitte lille familien min har lagt seg. De siste par ukene har de begynt å legge seg samtidig. Omtrent på slaget 19:00, hver kveld. Konemor har blitt så trøtt og sovner nesten av før hun har fått sagt “vår” i “Fader vår”. Slik er det å leve med meg, jeg er en særdeles trøttende type, he he.
Ellers har jeg ikke så mye å si, kjære dagblogg, annet enn skuldrene mine er veldig mye lavere og jeg gleder meg fryktelig til høsten.
Det ser ut som at det ordner seg for meg. Jeg kan opereres uten å ligge i narkoserus i september å være bekymret for hvordan det går med bedriften i mitt fravær, for det er ikke min bedrift lenger! Og det kjenner jeg kommer til å bli veldig deilig.
Gratulerer til UNO! Dere har kjøpt Altas største alkoholfrie serveringsted. Ta vare på det og dets ansatte! Dyrk, røkt og videreutvikle, men alt dette kan dere! Likevel kommer ordet “Gullfugl” opp, igjen og igjen 😉
Kjære dagblogg! Det har vært en lang dag. Det vil si, den har jo ikke vært lengre i timer enn andre dager, men dere som følger litt med her inne vet jo at jeg for tiden skryter som en orrhane i pariringsleik hvor mye jeg jobber og sliter, og, ikke minst, hvor viktig jeg er nå på sommeren for å holde hjulene i gang på Hoftepluss og FyFader.
Ikke bare er jeg et Herrens mirakel, men jeg er søren klype også en kulinarisk martyr som ofrer alt, kone og barn, (eneste jeg merkelig nok har igjen)for å sikre arbeidsplassene til mine ansatte før oppkjøpet.
Det har gått greit på jobb. Selv om jeg jobber mye, så jobber jeg slett ikke alene. I dag har alle virkelig gjort en helt suveren innsats. Vi har manglet ikke mindre enn to vakter, men likevel har vi klart oss godt. Det har faktisk vært vakkert å være en del av denne dagen, for alle sammen har liksom bare jobbet over evne. Jeg har sagt det før, mange ganger, og jeg sier det gjerne igjen: Når det virkelig gjelder, så har jeg de aller beste ansatte på hele jordkloden.
I dag har dere vært fokkings KUNST!
Kjøkkensjef med en plan!
Kjøkkensjef er idiot. Dårlig plan!
(Hvis du også er på vaffelkjøret, så burde du IKKE lese HER!!!!!!!!!!!!!)
Har registrert at flere i det siste har vært ymtet frampå at jeg ikke har prioritert tid til den “etterlengtede” sønnen min, siden jeg jobber så mye. Dere vil jeg faktisk gjerne svare. Det å bruke anførselstegn i et slikt ord syns jeg faktisk er dirkete ondsinnet! Du vet hva jeg har vært gjennom, du vet jeg har vært gjennom det flere ganger, du burde stole på meg at den gutten som kom til verden, Lillebror, er, for meg og Konemor, den mest etterlengtede gutten i verden. Likevel spyr du ut slik ondskap, bare fordi jeg JOBBER! Hvor faen mener du jeg skal få pengene til familien min fra?
Det er dessuten noen som heter høysesong og lavsesong, og nå er det det både høysesong og helt tilfeldige sykemeldinger i bedriften som har ført til at jeg må jobbe absurd mye en periode, men slik er det når du driver for deg selv i denne bransjen. Jeg kan jo ikke bare gå hjem klokka fire og etterlate ansatte til seg selv i kaos og slit, når det endelig, etter halvannet forferdelig tungt koronaår, kommer kunder nok som sikrer bunnlinja!
Jeg gjentar dette bildet som møtte meg da jeg kjørte på jobb i dag tidlig. Jeg gleder meg til høsten og litt mer tid sammen med han. Akkurat nå sover han jo stort sett hele døgnet, men til høsten, når Hoftepluss er overtatt av UNO, da blir alt litt lettere. Smilefjes.
Inn til videre har jeg beina godt plantet til bakken. Det ble selvfølgelig en Komsalaiatur umiddelbart etter at jeg kom hjem fra jobb kl.
20 ett eller annet. Tur nummer 67 på rad tror jeg. Gikk greit. Vondt i knærne, men det har jeg hatt en stund. Trolig ikke spesielt “bra” å gå så mange turer på rad,(100), men har jeg satt meg det fore, så skal jeg herren klype min hatt gjennomføre!
Jeg vet ikke om dere ble så mye klokere etter dette blogginnlegget, men hvis det kan være en trøst, så føler ikke jeg heller meg nevneverdig åndelig opphøyet. Jeg er bare trøtt. Og svett. Skal spise noen (eldgamle) rester, så er det leggings. Bare 7,5 timer til neste økt. Heldigvis er jeg en trøtt type til vanlig, så ingen som merker forskjellen.
Glamourkongen fornekter seg ikke i dag heller, og mesker seg med restemat fra FyFader. Ingenting smaker bedre enn litt, bokstavelig talt, søppelmat en søndags kveld i slutten av juni.
Våknet tidlig i dag. Alltid mye å gjøre på jobb på søndager om sommeren. Dro ned relativt tidlig, åtte tror jeg og plutselig var klokka blitt nesten fem. Jeg aner ikke hvor timene egentlig blir av, men borte blir de i alle fall.
Kom hjem til tomt hus, så tok bare på meg islenderen og gikk opp Komsalaia i relativt bra tempo. Deilig på gå i terreng, for fra ca halv ett så har foten vært av en slik karakter at jeg seriøst har vurdert å sage den av med kjøttsaga. Det eneste som holdt meg tilbake er at vi har sju på ferie + to sykemeldte i neste uke, så tror kanskje ikke jeg har blitt så populær hvis jeg ringte i morgen tidlig og sa at jeg har sagd av meg foten og blir sykemeldt en stund framover. På den annen side er jeg jo ikke så populær i utgangspunktet, så det er ikke sikkert jeg hadde falt nevneverdig på ratingen uansett.
På tirsdag underskriver vi, UNO og jeg, kjøpskontrakten. Nå er vi enig om absolutt alt, så nå gjenstår det bare en formell signatur. Da overtar de eierskapet 1. august, men jeg jobber ut måneden naturligvis. Det er ikke bare å gi noen nøkkelkortet til et slikt type sted å tro at de bare skal fungere fra første dag. Slik er det naturligvis ikke. Jeg pleier å si at det tar et år før man virkelig blir flink. Du kan gjøre en ok jobb etter 6 måneder også altså, 3 hvis du virkelig er talentfull, men dette er ikke bare en jobb som skal utføres, det er et fag, flere faktisk.
Kjenner det blir deilig å ha ryggen litt “fri” igjen. Skulle aldri signert den nye kontrakten i 2018. Skulle gitt meg etter fem år. Det var det som var planen og det var det jeg ville, men jeg turte liksom ikke. Selv om jeg neppe hadde blitt veldig arbeidsledig, så hadde jeg ingenting annet å gå til heller. Da ble det ny kontrakt da, og påkrevd oppussing for opp mot en million kroner. Helt meningsløst spør du meg, men det var prisen for den nye kontrakten.
Så døde Lille Vakre og alt ble annerledes. Meningen med livet ble sparket vekk under beina mine, jeg klarte ikke fokusere på jobben i en grad som en slik jobb krever. Jeg drømte om å gå konkurs. Å bare ligge under dyna og sove bort dagene.
Likevel sto jeg opp. Etter lange kamper med meg selv. En periode måtte jeg sette vekkerklokken på tre om natten for at jeg skulle rekke å kjempe meg ferdig slik at jeg rakk å komme meg på jobb. Det var et helvete.
Så fant jeg ut at jeg skulle begynne å skrive blogg. September 2019. Etter det ble plutselig mulighetene åpnet slik at jeg ikke var avhengig av Hoftepluss for å overleve lenger. Likevel har jeg gjort alt som har stått i min makt for at Hoftepluss og FyFader skulle skinne så mye som mulig, kanskje spesielt for de ansattes skyld, men innerst inne var jeg ferdig. Deprimert var jeg også. Og enda en unge døde. Nummer tre. Denne gangen i magen. Hjertet sluttet å slå. Var et helvete da den kom ut.
Derfor gleder jeg meg nærmest umenneskelig til tirsdag. Selv om vi er enig, så har jeg vært enig om salg før som har skjært seg, så jeg vil ligge med den underskriften!
Skal jeg fortelle dere noe hysterisk festlig? I dag hadde jeg en slags avtale med en kompis om at vi skulle jogge oss en tur i Gagori-løypa. Den er visstnok ikke så kupert som Komsa-løypa, så passer perfekt for en “holden” mann som meg å jogge der.
Imidlertid kjente jeg da jeg var ferdig på jobb at jeg ikke hadde sjans i havet på å jogge etter at jeg hadde vært på Komsalaia, så sendte en melding og avlyste hele greia. Nei, dat gjorde ingenting, for han hadde fått en skade i hofta, og kunne ikke jogge på noen dager. Hva er det som skjer egentlig? Den ene er full av prolaps og vektsmerter i knærne, og den andre har en sliten hofte. Dette er forfall for åpen scene.
“Æ flire mæ lørvat!”
Jeg prøver ikke å skryte eller noe som helst altså, men i morgen blir det (igjen) en nokså drøy dag for en kokk med prolaps. Skal ikke gå inn på detaljene, men opprinnelig skulle jeg jobbe fra 12:00 til 14:00, så ble dette endret i forrige uke til 07:00-16:00, og tror du ikke jeg atter måtte endre vakta så sent som i dag til 07:00-20:00.
Slapp av, dert går helt greit. Var slik jeg holdt på hele sommeren i fjor, så klarer en sommer til jeg. Ny dosett er innkjøpt, (den gamle ble helt utslitt stakkar), men klok av skade viser jeg ikke fram godsakene i år. I fjor lærte jeg at det var fyfy å vise bilder av tabletter, for det ville visstnok friste avhengige til å bruke enda mer, samt også normalisere pillebruk slik at folk som har det vondt blir fristet til å få det litt bedre. Det skal vi ikke ha noe av! Derfor ingen bilder i år.
Nå må jeg nesten avslutte, kjære dagblogg. Har en del mailer jeg må besvare før jeg stumper av på sofaen. (Ja, jeg ligger fortsatt der. Trives faktisk også. Da blir hun i alle fall ikke gravid, ha ha.)
Der kom lørdagskvelden. Som alltid like plutselig som julekuken i kjerringa. Dagene bare flakser av sted, og for en som meg finnes det nesten ikke forskjell på dag og natt, hverdag og helg, jobb og fritid. Jeg bare står opp så tidlig som jeg kan og jobber meg gjennom den ene jobben før jeg drar videre til ned neste.
I bakgrunnen lurer en bokutgivelse der jeg må skrive inn flere “Kokkejæveltips” i manuset, samt et etterord. Fristen er satt til 14. jui, så det skal gå, men er ikke bare å finne tid til det, jeg må også være kreativt innstilt slik at det blir bra. Jeg får det nok til. Kanskje jeg kan stå enda tidligere opp.
Ja, det er litt mye akkurat nå. For å få skuta litt tilbake på rett kjøl, så hadde jeg tatt tak i alt driftsmessig administrasjon, samt kreativ utvikling, og hadde også skrevet meg inn som “lunsjavikler” i sommer, dvs. at jeg skulle jobbe fysisk i butikken fra 12 til 14 slik at de ansattes lunsjavvikling ikke skulle gå ut over salget vi er så avhengig av.
Så kom det inn en sykemelding for et par uker siden. Full stilling. Prolaps. Jo takk du, vet hvor vondt det er, så unner ingen å jobbe med slike smerter. Problemet er bare at vi av økonomiske årsaker har nedskjært inn til beinet, og jeg ikke bare kan rive en fyr fra gata i håret og sette han bak disken og be han gjøre en god jobb. I en sommer der hver krone teller.
Ja vel, da må man jobbe selv. Ringte legen etter at par (lange) dager og tryglet etter de samme medikamentene som jeg fikk i fjor sommer for å komme meg gjennom dagen uten å presse den største kokkekniven vi har gjennom hovedpulsåra i halsen, og vri rundt.
Det gikk helt greit. Alle, bortsett fra meg, kan bli syke, så ingen grunn til å føle på dårlig samvittighet, men tro det eller ei, plutselig begynner også nysjefen å klage over et vondt kne. Jessufader, ta deg sammen, ta en dobbel dose med Ibux og Paracet og jobb videre for faen! Ikke kom til meg med surk. Jeg er 135 kg, og for hvert eneste skritt jeg tar så skriker knærne mine desperat etter nødhjelp.
Så trakk han ned buksa. Herregud, tenkte jeg, skal han selge seg eller kanskje framby seg gratis? Har jo ikke tid til dette, må opp og skjære grillskiver for pokker!
Det var ikke prostitusjon, han bare ville vise meg kneet hans og det så ut som en vannmelon. Kom deg til legen, sa jeg, dette kan være alvorlig!
Lang historie kort, noen måtte jo ta også hans vakter. Jeg såp meg rundt i det tomme rommet, og skrev “Asbjørn” på vaktlista.
Jeg håper kneet blir bra i løpet av neste uke. Håper også prolapsen til han andre roer seg i løpet av noen uker. Det finnes grenser for hva denne maskinen klarer. Vi er ennå langt fra havari!
Over til kjøpkaker! Det er lørdag og jeg tok litt av kan du si. Fra venstre, Coop sin sjokoladekake, og terningkast 6. Har ikke smakt like saftig sjokoladekake siden Verdens saftigste sjokoladekake.
Coop Eplekake, vel? Den er relativt saftig, men kan ikke finne et eneste eple i den. Litt eplesyltetøy i en stripe riktignok, men det er ikke eplekake! Terningkast 3.
Rullekaka med bringebær fra Bakehuset får terningkast 4, men den ville trolig fått høyere terningkast hvis den ikke viste seg å være gammel, og burde nytes med størst behag inne 17.06.21. Det begynner å bli noen dager siden…
Den “ostekaka” med vanilje og sjokolade gidder jeg ikke å gi terningkast til. Den smakte rett og slett bare kalorier. Mer er det det ikke å si om den smaken.
Det var det jeg rakk. Skal prøve å bli litt flinkere å blogge framover. Det har bare vært litt mye, men jeg har det bra. Terningkast 4 tror jeg. Mer enn det får jeg bare i glimt, men til gjengjeld havner jeg aldri på 1 eller 2 på sommeren. Mange av dere aner, og det er deilig! 😀
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Litt kjent mann
Kjøp signert utgave HER og hjelp meg oppover på bestselgerlisten! 😀
