“Asbjørn, e du fan helt sjuk i haue!”

Jeg rykker til. Klokka er vel rundt halv åtte. Noe hadde våknet inne på soverommet. Hørtes ut som Ursula i “Den lille havfruen” etter fjorten år på whiskeyfylla. Det var tydeligvis en som nettopp hadde lest FRIERIET på bloggen, og kanskje blitt litt satt ut kan du si. Selv lurte jeg på om jeg skulle ringe politiet bare for sikkerhets skyld, for den stemmen der var det drap i, og slett ikke det jeg hadde forventet. Hadde håpet på et lykkelig jentehviiiin. Det fikk jeg ikke.

 

Jeg tok på meg vernebriller, hansker og en tjukk skinnjakke og nærmet meg forsiktig soveromsdøren. Det var en voldsom romstrering der inne, banking i veggen, bøker og glass som gikk i gulvet, og en konstant og uforståelig strøm av skremmende gutturale lyder. Dette kommer aldri til å gå bra, tenkte jeg, mens jeg livredd stålsatte meg til få en stålstang rett i panna, og åpnet døren. Takk for alt, alle. Hvil i fred.

 

Det ble helt stille. Var mørkt, så bare to rødglødende øyne som stirret på meg og konturene av flerrende tenner fra en frådende munn. Vet ikke hvor jeg hentet motet fra, men våget meg litt nærmere, og da så jeg at det faktisk var et slags smil som møtte meg. Og de rødmussede øynene var fulle av tårer. Gledestårer og sjokktårer. Vil anta mest det siste.

 

Hun svarte ja!

Vi kan nå fortsette denne vandringen vi hadde startet på. Vi skal reise oss og vi skal reise oss sammen! <3

 

 

 

Den første fjerten

Selv om vi har opplevd mye så har ikke Kjærest og jeg vært sammen så veldig lenge. Faktisk er vi bare halvannet år gamle. Erklærte oss som kjærester 13. mai 2018, men bodde hver for oss, i alle fall på papiret, fram til mai i år. Da solgte hun leiligheten sin og flytta inn til Datter og meg. Noen vil sikkert mene at alt har gått for fort, og det har de kanskje rett i, men det ble bare slik. Av og til blir det bare det.

 

Hvor var jeg? Jo, fjert! Jeg var jo mye på besøk hos henne i fjor sommer. Kjørte dit rett etter jobb de dagene jeg ikke hadde Datter. Stakk innom på kveldene, men dro alltid hjem til meg selv igjen for å overnatte. Var redd for å overnatte. Det er skummelt. Hva hvis hun hørte noe. Mens jeg sov. Nei, jeg var ikke klar for det riktig ennå.

 

Grudde meg skikkelig til første overnatting, men det måtte jo skje en gang. Jeg er av typen som sovner med en gang jeg legger meg. Hun er ikke slik skapt. Hun kan ligge våken lenge. Og jeg visste det. Hun skulle ligge der våken mens den nye typen hennes lå ved siden av henne med storm i kastene. I starten av et forhold går man jo rundt og holder seg i tillegg, så det var nok høytrykk å ta av for å si det slik. Det fikk briste eller bære. Jeg lukket øynene. Sovnet fort. Hun gjorde det ikke. Arme kvinne.

 

Våknet neste morgen. Jeg våkner tidlig. Hadde hun overlevd natten? Snudde meg mot henne. Hun pustet. Takk og pris! Trodde hun fortsatt sov og tok sjansen på å slippe ut et voldsomt rabalder. Var mer enn jeg hadde planlagt. Ikke alltid man vet slikt på forhånd. Hun slo opp øynene. Hadde fått med seg hele orkanen. Jeg trodde jeg skulle dø.

 

Slik fortsatte det i mange måneder. Jeg sovnet. Hun ikke, men hun flytta etter hver inn hos meg. Det er jo alltid et godt tegn. Dessuten var hun gravid. Det var virkelig på tide å starte fjertingen. I våken tilstand. Noen måtte ta ansvar! Hvis vi skulle ha barn sammen måtte vi jammen meg kunne fjerte også. Jeg tok det ansvaret. Og jeg tok det alvorlig.

Første gangen gikk jeg ut på verandaen. Sikkert andre og tredje gang også. Så stilte meg i døra med rumpa ut. Flytta meg gradvis, nærmest umerkelig, innover i stua helt til jeg havna i sofaen, eller hvor enn jeg måtte befinne meg. Ikke alltid like populært naturligvis, men slik er det vel i de fleste hjem.

 

Fjerting er trygghet. Dette er ikke bare tull. Hvis man ikke tør fjerte hjemme er det ikke et trygt hjem. Derfor har vi alle tre snakka mye om det. Datter skal ikke være nødt til å gå rundt å holde seg bare fordi pappa har fått seg kjærest. Derfor har jeg kanskje dratt ansvaret mitt vel langt enkelte ganger, bevise at det ikke er flaut, og sagt det er for å skape trygghet. Mens det egentlig bare har vært luft i magen.

 

Ha en fisefin dag folkens!

 

 

 

 

 

Jegeren

Årstiden vi er inne i nå er egentlig en fantastisk tid. Ser du bort fra den iskalde vinden og regnet som ustanselig høljer ned, uke etter uke, så er det mye å glede seg over. Og da tenker jeg ikke på alle oss med et par ekstra velferds-kilo som endelig slipper og vise all vår velstand for gud og hvermann i sommervarmen. Nei, jeg tenker på all soppen, rypene, bær i både bøtter og spann.

Lammet. Mørke kvelder. Sene middager. Høsten byr oss på så fantastisk mye godt hvis vi bare kommer oss opp av sofaen, går ut i skogen og høster av gavene som gud har gitt oss.

 

I fare for å bli stemplet som en villmarkens ektefødte sønn nå, noe jeg vitterlig ikke er, skal jeg fortelle deg en historie. Den første, og faktisk inntil nå, siste gangen jeg var på rypejakt med våpen i hånd, fant sted høsten 1999. Hadde lånte meg en hagle som ingen vill bruke lenger og hadde kjøpt inn klær for anledningen. Måtte jo se litt ordentlig ut.

 

Så la vi av sted da, jeg og to karer som vil være anonyme. Vi trasket og gikk. Gikk og trasket. Oppover i dalsøkk og nedover dalsøkk.  Time fulgte time. Ikke en eneste rype var å se.

Vi spredte oss og plutselig, etter noe som føltes som jødenes 40-årige ørkenvandring, fikk jeg øye på en enslig rype som lå gjemt delvis bak et tre. Jeg fikk lade og skutt i et tempo som selv Lucky Luke ville nikket anerkjennende til, og tror du herren klype meg ikke at jeg traff også. På første forsøk!

 

I lykkerus sprang jeg som en stolt elgokse fram til det åstedet for mitt første rypedrap. Jeg løftet, noe skuffet, medgir det, det istykkerskutte hvite saukraniet triumferende over hodet. I det jeg står der, elgoksen, og feirer mitt drap post mortem, kommer mine to erfarne jegere inn i lysningen. Har siden ikke fått flere jaktinvitasjoner fra den kanten for å si det slik.

 

Jaja, ble kanskje aldri en god jeger, men jeg ble ganske god til å lage mat. Litt av hemmeligheten bak min kokekunst har ofte vært at jeg har evnet, og turt, å tenke litt nytt. Ofte på de aller enkleste ingrediensene. De som ingen tenker på.

 

Eksempel: Rørte tyttebær med honning og frisk timian. Rørte tyttebær er godt, vanvittig godt, men prøv å bytt ut litt av sukkeret med honning og du får en helt annen opplevelse. Er du ennå så spik spenna gal at du tør å røre inn litt finhakket fersk timian og grovmalt pepper, så snakker vi virkelig smaksbombe! Det skal så lite til.

 

Eksempel 2: Multekrem med fersk rosmarin. Lag multekrem som du pleier, men dropp vaniljesukkeret. Det gir kremen din et billig, syntetisk preg som du slett ikke ønsker. Bruk vaniljestang og vend inn litt finhakket fersk rosmarin. Litt whiskey er heller ikke å forakte. Plutselig har du fått en spennende multekrem som smaker litt annerledes. Du har lagd noe som folk husker.

Eksempel 3: Høstsmør. 1/2 kg meierismør, 2 ss tyttebær, 2 ts knuste einebær, 1 ss gin, 1 ss akevitt. 1 ts grovmalt svart pepper, 2 ts salt, 2 ts tørkede urter som timian, rosmarin, løpstikke, oregano. Bland dette sammen og prøv å steik f.eks. reinfileten i dette smøret. Helt fantastisk!

Slik kunne jeg holdt på i timevis, men vi skal spise frokost nå. Huset er i ferd med å våkne. Senere skal vi fylle huset med unger og spille bingo faktisk. Nei, det var ikke min ide! 😀

Vi smattes!

Den siste øvelsen

Det hender seg at Kokkejævel, motvillig og vrangt, vrenger av seg sin naturlige uniform og vandrer en gang i året inn i en militærleir nesten som en helt vanlig soldat. Jovisst er han flott å se på, men neppe noe mer. Ingen burde føle seg trygge i alle fall. Her følger hans daglige innblikk fra nasjonens største militær-øvelse på førti år, sett fra innsiden av en slags «soldat».

 

Dag 1

Norge viser i disse dager sine militære muskler, og 5000 av Forsvarets aller beste menn og kvinner har inntatt Finnmark. Menig 17 Sandøy, en av HV 17s tapreste menn og bærebjelken, for ikke å si bautaen, i selveste stabstroppen, er naturligvis selvskreven når farer truer…

Møtte opp mandags morgen, full av iver og lyst, kl. 08:00 i full uniform. Riktignok kokkeuniform, men dog uniform. Dette var visstnok ikke bra nok, så jeg ble sendt hjem for å skifte til den grønne…

Vel tilbake i leiren og gode fire timer med venting ventet før jeg satte fram noe godt kneipbrød, litt ost, majones og skinkeost til lunsj på et bord ute i «felten». Dvs. området utenfor garasjen. Uansett, viktig at gutta trives med god mat! Etter lunsj kjørte jeg opp på skytebanen på hemmelig oppdrag. De manglet en tang og et stjerneskrujern…

Etterpå kjørte jeg tilbake. Sto litt før jeg satte meg. Reiste meg opp igjen. Nytt oppdrag. Denne gangen var det pappesker som skulle bæres ut i en container. Utførte oppdraget i henhold til reglement og militær sedvane.

Erindrer faktisk ikke hva som skjedde etter dette oppdrag, så vil tippe tiden fram til 16:00 gikk med til å spise proteinbar, frysetørket ett-eller-annet, samt kaffedrikking.

 

Dag 2

Starta dagen kl. 08:03 rundt et bord. Drakk pulverkaffe og spiste kjeks. Etter en god time ble jeg nysgjerrig på hvordan det var å sitte på den andre siden av bordet. Så meg ut en stol jeg likte, strakk på stive knær og marsjerte rundt bordet med taktfaste skritt og satte meg på målet. Opplevelsen på den andre siden var ikke voldsomt annerledes, men ble likevel sittende der også i rundt en time. Klødde meg av og til i hårfestet. Blir så tørr på denne årstiden.

Ca kl. 10:11 ble jeg gjort oppmerksom på et syketelt av sanitetsoffiseren. Perfekt tenkte jeg, siden jeg har er gnagsår på hofta etter at de starta med å bare lage for trange boxere. Marsjerte om lag femten meter og var framme. Ble tatt vel imot av både lege, sykepleier og sanitetsoffiser. Ba om plaster på såret, men ble i stedet lagt i stabilt sykeleie for undersøkelse av denne krigsskaden. Fikk kraftig bandasje, og en ny time var forduftet …

Gutta må ha mat, og som kokk er jeg naturligvis selvskreven til lunsjbuffeten. Åpnet majonestubene, ostepakkene og salamien. Putta søppel i en sekk og kasta avfallet i kontainer. Lunsjen varer halvannen time.

Livet i stabstroppen, HVs ryggrad og bærebjelke, kan kanskje virke noe langtekkelig, men gutta viser et overraskende godt humør og moralen er på topp i opptil flere minutter av gangen. Vet ikke hvor de finner styrken fra, men jeg er mektig imponert, og glad for at jeg tross alt havnet i denne gjengen.

SÅ, lunsjen er svelget og transporten mot havna, øvelsens store mål og mening, kan starte. Bedre at soldatene står der nede enn i skogen på Kvenvikmoen. Å være soldat handler for det meste om å stå. De som har kjørt litt rundt i Alta i dag har sett at det har stått soldater i alle kryss. Det ser tilsynelatende ut som om de har en misjon og et oppdrag, men mest trolig er de bare satt der for å stå. Skulle tatt seg ut om de satt…

Endelig skjer det noe!

Kjører fram og tilbake fra Kvenvikmoen til havna. Ca 2 mil hver vei. Fortrinnsvis med soldater i setene, men også på andre viktige oppdrag. Som å kjøre en nøkkel. Plasserte den i baksetet slik at den skulle føle seg opphøyd og verdsatt. Lite ble sakt, men tror vi begge følte at vi var med på noe stort og utenfor vår fatteevne…

Etter at nøkkelen var avlevert kjøpte jeg meg en rosinbolle på Coop Extra. Den var tørr og fæl, men kjente en slags tilfredstillelse av å knuse den mellom tennene mine og svelge den ned. En stille protest mot systemet, kanskje dårlig og lite effektiv, men dog en protest.

Menig 17 Sandøy er, mot alle odds, fortsatt ved godt mot og ser fram til nye utfordringer i morgen.

 

 

Dag 3

Ny dag truer! Startet dagen på butikkledermøte på Amfi kl. 09:00. Troppssjef hadde, elskverdig nok, gitt meg perm slik at jeg kunne stille på møtet. Drakk kaffe der en time mens jeg hørte på Mammons tale. Hastet så innom Ica og kjøpte meg en skolebolle og en Cola Life, før jeg kastet meg i bilen slik at jeg i alle fall rakk tre timer med sitting før lunsj. Jeg rakk det, og det med god margin!

Etter lunsj ble det litt mer dramatikk. Det viste seg at toalettene var tette. Tela hadde trolig slått opp i rørene, og ingen kunne lenger bæsje inne. Noen gråt, andre ble apatiske, men de fleste tok beskjeden med militær verdighet. Fagfolk i kloakkfaget ble kontaktet og minuttene marsjerte sakte seg videre.

13:29 skjer det igjen noe som skal skremme opp hele troppen. En av soldatene velter en pappkopp med glovarm pulverkaffe ut over hele bordet. Ingen blir direkte skadet, men tror nok at hendelsen satte et støkk i de fleste. Det er alvor nå!
Etter hendelsen med kaffekoppen prøvde vi etter beste evne å holde både mot og moral oppe. Sersjanten, som hadde vært ute en øvelse før, visste råd. Det ble besluttet at vi skulle rydde i lagerhyllene. Toalettpapir skulle skifte plass med lampeolje.

Jobben ble utført relativt raskt og snart var vi på plass rundt kaffebordet igjen. Denne gangen gikk det over en time uten uhell.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at vi i løpet av dagen også hengte opp et telt til tørk, samt prøvde ut flere retter med frysetørkede feltrasjoner. De fleste var enig i at sukkerbiten var best.

Øvelsen går mot slutten. I morgen er siste dag. Jeg vil ikke framstå negativ, så jeg gruer meg skikkelig…

 

Dag 4

Litt sent ute i dag og hastet ikke inn porten før kl. 08:11. Gikk helt fint da ingen hadde merket at jeg manglet. Spiste en sakte frokost og drakk pulverkaffe i om lag en time. Leste litt nettaviser og hørte på røverhistorier fra de «ordentlige» soldatene. Artig nok, men kjente at jeg var i ferd med å mettes.

Litt over kl. 09:17 ankommer det en tilhenger full av utstyr fra feltleiren i havna. Var blitt fortalt at det ble mye å gjøre i dag siden det var øvelsens siste dag og mye skulle pakkes vekk. Endelig! Er det noe jeg kan og liker så er det sjauing!
Gleden skulle bli kortvarig. Tok oss ca tretten minutter å tømme den hengeren, og opp mot en halvtime å henge teltene til tørk. Etterpå var det ingenting. Absolutt ingenting! Og klokken var ennå ikke 10:30…

For første gang på denne øvelsen kjente jeg at jeg var i ferd med å bli negativ, og klarte ikke en gang å se på dette vaset med ironisk snert. Timene gikk veldig sakte. Ikke hadde vi kaffe heller, for den hadde vi klart å supe i oss de tre første dagene…
13:24 reiser jeg meg apatisk opp og sier til sersjanten at jeg kjører til Statoil, ca 1 mil, for å kjøpe meg en pølse. Vet ikke om han hørte meg, men tror han nikket langt der inne et sted. Igjen var jeg ute på oppdrag! Riktignok både privat og meningsløst, men oppdrag er oppdrag. Kjøpte meg en liten pommes frites også. Bare for å drøye tiden…

14:03 og tilbake i leir. To timer til dimisjon. Nå er det litt mer aktivitet og soldater kommer inn for å pusse sine våpen. Riktig så trivelig faktisk. Er jo artig også disse øvelsene. Med ett entrer kapteinen, områdesjefen, garasjen. Han ser militært myndig på meg, marsjerer helt inn til kaffebordet og ber meg følge med han inn på kontoret.

 

Epilog

Egentlig føler jeg ingen lettelse, ingen glede, selv om år med kamp mot systemet nå er over. Alt militært utstyr er nå levert inn, og menig 17 Sandøy er historie. Merket det med en gang på gutta i troppen. Plutselig var jeg en fremmed, en som ikke hørte til. Jeg sto på utsiden av gjerdet og i et kort glimt av vemod ville jeg desperat tilbake. Tilbake til det meningsløse, men dog trivelige livet en gang i året. Høre til i et system der alle er i samme forbannede båt der ingen vil være, men som de fleste egentlig trivdes sinnsykt godt i.

 

Alt har imidlertid sin ende, også militære karrièrer. Kokkejævel ser nå fram til å slippe å tape tid og penger på å sitte og drikke kaffe i nesten en uke sammenhengende mens det mest dramatiske som skjer er at en kaffekopp velter og ny må kokes.

Vi smattes!

 

(Teksten er skrevet under den siste øvelsen jeg var med på, Joint Viking i 2015. Dette er hva jeg faktisk gjorde. Det er ikke tull)

 

Sous i snerken

Bak enhver dyktig kjøkkensjef står det som regel en enda dyktigere soussjef, sies det i soussjefmiljøet. Det er nok en sannhet med sterke modifikasjoner, men det ligger også mye riktig i utsagnet. Ingen klarer alt alene hele tiden. I alle fall ikke i lengden hvis den er skikkelig lang.

Fra gammelt av ble de ansatte på et kjøkken av en viss størrelse benevnt som kjøkkenbrigaden. Da tronet kjøkkensjefen, da som nå, på toppen. Under han fulgte soussjefen, så en eller flere 1. kokker, 2. kokker, kokker, lærlinger, kjøkkenhjelper og oppvaskhjelper. Det var en streng «militær» rangordning der alle visste sin plass, og visste hvem som sto over deg og, ikke minst og kanskje artigst, hvem som lå under deg…

I dag består fortsatt rangordningen, men slett ikke i like ekstrem grad som før. Delvis fordi det nesten ikke finnes faglærte kokker igjen, men det er en så viktig og stor sak at det må jeg nesten skrive om en annen gang.

Dagens kjøkkensjefer trenger fortsatt en soussjef, en høyre hånd på kjøkkenet. Eller en venstre hvis de er keivhendt. Soussjefen skal sørge for at alt er på stell når den allmektige kjøkkensjefen f.eks steller i sin have eller reiser på dyre og lange ferier. Drar på premierer. Blogger. Eller når han bare vil ligge hjemme inne i Kjærest. Det gjør ofte kjøkkensjefer. I alle fall noen. Nu vel.

For mange år siden, nesten et helt liv, i 2006, var jeg kjøkkensjef på et spisested i Alta som het Alfa Omega. Omsetningen var i ferd med å bli større enn det jeg følte jeg kunne klare alene uten at det gikk på bekostning av kvaliteten. Jeg fikk derfor overtalt daglig leder om at det ville lønne seg å ansette en som kunne hjelpe meg å styre kjøkkenet mot nye høyder.

På det tidspunktet trengte vi også å styrke kjøkkenbrigaden generelt, og søkte derfor i tillegg etter både kokker og lærlinger. Her følger et utdrag av stillingsutlysningen fra den gangen, og ja da, det var jeg som skrev den:

Soussjef
Du er en kreativ kokkeslyngel med ambisjoner. Du ser ikke på jobben din som et yrke, men som en del av din personlighet. Du er oppdatert, faglig dyktig, innehar stor kokkefaglig selvtillit, har vokst fra deg de verste primadonnanykkene og makter å holde hodet kaldt når du har mistet kontrollen fullstendig.

Kokk
Du innehar alle de overnevnte kvaliteter, men kanskje ikke i like ekstrem grad.

Kokkelærling
Du drømmer om å inneha de overnevnte kvaliteter

Vi fikk inn en god del søkere, men svært få hadde fagbrev og enda færre hadde de ovennevnte kvaliteter. Valget falt til slutt på en tysk faglært kokk. La oss kalle han Herman Fritür. Litt for å holde han anonym, men mest fordi det er et morsomt navn. Han hadde en CV man måtte sette av en langhelg for å komme gjennom, så mye hadde han rukket på sine vel førti år. Egen restaurant hadde han også hatt. Med voldsom suksess vil jeg tro, siden han nå søkte seg opp hit, til et enkelt lite serveringsted, midt i kulden og mørkets rike, fra Tyskland, i godt voksen alder…

Uansett, cven var såpass tung at den ikke ble veid og funnet for lett, og vi besluttet å frakte dette kokkevidunderet nordover. Fortrinnsvis med fly siden jeg allerede den gangen slet med skulderene og ikke hadde mulghet til å bære han på gullstol .

Jeg ringte han. «Goten tag meine Fritürer! Ich bin das kuchenkaizer unt das Alfa Omega int das kulden unt munchens ricke, unt ich wassen haben dich arbeiten furen mich, bichen, danke?»

I stedet for å klage på tysken min svarte han meg tilbake på velsignet engelsk, og avtalen var snart i boks! Han skulle starte i sin nye jobb 9. mai, og gledet seg visstnok veldig. Personlig hadde jeg en litt uggen følelse i magen, men det hadde jeg egentlig ofte på den tiden, siden jeg jobbet på et utested med personalpris på øl, så jeg slo fra meg følelsen som fyllenerver…

Den avtalte dagen var kommet, og jeg kjørte ned på flyplassen for å hente den nye tyske soussjefen. Dette var lenge før sosiale medier så jeg ante ikke hvordan han så ut, og jeg var heller ennå ikke spesielt kjent i Tyskland på den tiden, så jeg sjanset på at han hadde kjøpt seg en tysk militæruniform på loppemarked slik at jeg slapp å rope og kauke. Jeg har jo aldri vært spesielt glad i oppmerksomhet rundt meg som person.

Ingen slitt tysk militæruniform i sikte. Måtte rope og kauke. I timevis, men til ingen nytte.Vandret rundt. Det var ingen som reagerte, bortsett fra Securitas da, som slepte meg ut av området og kontaktet både politi og Heimevernet.

Så der sto jeg da, eller lå, bakbundet og med dårlig mage, uten tysk soussjef. Tankene svirret gjennom irrgangene i hodeskallen. Var det riktig dato, eller var jeg i ferd med å miste kontrollen fullstendig? Var jeg blitt gal? Hørtes logisk ut, men ingen av alternativene lovet godt..

Vel hjemme sjekket jeg mail. Ingen mail fra tysk soussjef, men etter et par dager, fra tysk kone. Ikke min, bevares, hadde ingen, men hans. Hun fortalte, eller skrev, at Herman Fritÿr, påtenkt soussjef, nå mer tvilsom, hadde fått hjerteattakk på vei til flyplassen i Frankfurt. Etter forholdene hadde han det bra, men hun trodde ikke han rakk oppover før helgen! Hun forteller videre at hun var fryktelig lei for at hun ikke rakk å ringe å gi beskjed, men det hadde vært litt småhektisk siden han nesten hadde dødd og sånn.

Selv jeg hadde en viss forståelse for bortforklaringen, og ønsket han, gjennom henne, riktig god bedring. Hørte aldri noe mer fra den kanten, og ansatte heller en god, EKTE og lokal soussjef som jeg var meget godt fornøyd med.

Historien om den tyske soussjefen er faktisk utrolig nok sann! Min største frykt nå, 12 år senere, når jeg skriver om dette er at jeg plutselig skal få en ny telefon fra Tyskland:
« Hello Kuchenkaizer, ich bin Herman Fritür, unt Hoftensmutsen ist meine noie arbeitplatzen!

Vi smatzes!