I dag hadde jeg en forunderlig opplevelse. Noe jeg aldri har opplevd før. Faktisk heller aldri tenkt tanken på at jeg, av alle, skulle havne inn i en slik situasjon:
En mann hadde kjørt seg fast i en snøskavl . Flaut, men det kan skje selv den beste. Jeg, med min nokså massive kropp, tilbyr naturligvis dyttehjelp for å få han ut av uføret. Han takker ja. Ser han synes det er litt pinlig, men han må jo få bilen løs.
Han sitter inne i bilen. Jeg dytter. Han spinner som en gal. Bilen rikker seg ikke. Så skjer det ubegripelige; mannen går ut av bilen og ber MEG sette meg bak rattet! “Tror du ikke jeg er sterk nok?” spør jeg leende. Han svarer ikke, men jeg ser at han mener han er meg fullstendig overlegen. Jeg lar det skje. Føler meg på forunderlig vis som en prostituert, men jeg lar det skje. Jeg setter meg inn bak rattet.
Der er det for svarten en diger hund! Rottweiler eller noe i den duren. Jeg er livredd hunder. Særlig rottweilere eller noe i den duren. Jeg overlever utrolig nok. Hunden slikker meg bare i øret. I baksetet sitter også et lite barn. Snøen laver ned. Bak bilen dytter mannen som tror han er hulken. Bilen står helt stille. Rikker seg ikke en centimeter. Heldigvis for min stolthet kan du si
Vi må fram med spaden. Måker for harde livet. Plutselig kommer det en tenåringsjente ut fra intet. Trolig datteren til Hulken. “Sett deg inn i bilen!” får hun beskjed om. Hun setter seg inn. I passasjersetet. Hunden er nå i førersetet. Rottweileren har ikke lappen og får ingenting til. Hun beordres bak rattet. Hulken og jeg dytter sammen. Jenta trøkker ned gasspedalen og bilen er endelig fri.
Jeg takkes for hjelpen. Trolig burde den spaden takkes mer, men jeg nevner det ikke. Tørker bare øret, for sikkelet etter hunden var i ferd med å fryse i øregangen og jeg er fortsatt skikkelig redd hunder.
Jeg har alltid hatt et åpent kommentarfelt der hver en leser som har ønsket det har kunnet sakt sin hjertens mening om både meg og det jeg har skrevet. Jeg har forbeholdt meg retten til å svare, og det har selvfølgelig ikke vørt like populært. De fleste som kaster skitt misliker sterkt å bli tilsnakket med fornuft og folkeskikk.
Prøvde først med tilsvar, men innså nokså fort at det var til ingen nytte. Undrer også over at enkelte av kommentarene overhodet ikke passer inn under emnet som det skrives om. Det må liksom bare tømmes en plass.
En god latter inn i natten? Les kommentarfeltet på de to nevnte bloggene 😀
Kom kjørende med henger fra Kåfjord, ti minutter fra Alta. Hadde vært å hentet en brukt, men flott sofa som guttene skulle få ha i kjellerstua si. Nærmer meg Statoil, unnskyld Circle K, i Bossekop. En eldre herre, godt over åtti år, kanskje nitti, står i veikanten med en avis, VG, under armen. Han står helt rolig, som en pinne, eller krok om du vil. Jeg bremser litt, men ikke mye. Nok.
Plutselig tar gamlingen sats og med et imponerende fraspark setter han til å jogge opp av grøfta. Som en reinbukk i brunst. Jeg har så pass avstand at jeg, frasparket tatt i beregning, regner med at han er over veien i god tid før jeg når han smurt inn i frontruta panseret. Jeg liker ikke å innrømme feil, men denne gangen bomma jeg. Skikkelig.
Like brått som han satte inn spurten stanser han og alderen innhenter han med all sin grosomme elde. Mannen hiver etter pusten. Beina stivner fullstendig og jeg innser at han trolig ikke kommer over før i slutten av november. Hvis noensinne.
Han ser på meg med panikk i blikket før han vender det oppover, smiler forsiktig og finner tydeligvis fred med både Faderen, Sønnen og den hellige ånde. Den får han IKKE av meg!
Jeg tramper på bremsen! Skrenter over i motsatt veibane. Skrenter tilbake da et vogntog plutselig dukker opp over BP-bakken. Valgets kval, men jeg valgte mitt liv der og da. Akkurat i det jeg tror mitt håp er ute og hans bønner hørt stopper bilen. Treffer mannen så vidt i armen så avisen ramler ned. Asfalten er tørr så avisen blir ikke våt. Var enda godt, så slapp jeg å kjøpe en ny til han.
Ruller ned ruta. Spør om det går bra med han. Nei, sier han. Måtte kjøpe VG. De var fri for Dagbladet. Ertesuppe til kvelds. Reidun pleier å koke i store porsjoner og fryse ned. Reidun er snill, men sliter kanskje med litt overvekt. Man skal ikke være tjukk sier dem. Det kan man dø av, men det kan jo gjøre av alt nå til dags. I dag er det til og med farlig bare å gå over veien. Hvorfor kjører du ikke? Kan ikke stå her hele kvelden. Suppa blir kald. Kjenner du Reidun? Hun er skilt, de gjør det nå til dags, men jeg liker det ikke.
Du får ha en fin kveld da, sier jeg, og beklager at jeg skremte meg. Så kjørte jeg hjem.
PS! Historien er stort sett sann og dukket opp som et minne på fb i dag. Man skal oppleve mye rart.
Dette skjedde i går, men først nå har jeg fått roet pulsen såpass at jeg klarer å skrive om det. Som dere husker dro jeg en liten tur ned på jobb på morgenkvisten for å bestille snus. Etter en halv times tid lukket jeg gitterporten og gikk tilbake mot heisen og parkeringstaket. Det var da jeg så ham. Ryggen på ham i alle fall. En diger fyr som lusket rundt med hette på hodet. Lett haltende, men så absolutt kapabel ut til både det ene og, i verste fall, det andre.
Det er ikke uvanlig at jeg møter folk på Amfi på søndager. De flinkeste butikksjefene har sjeldent helgefri, men det er ikke ofte jeg møter noen så pass tidlig. De fleste kommer etter tolv. Det er heller ikke vanlig at de lusker rundt med hette på hodet og haltende ben. Jeg ante ugler i mosen.
Først bestemte jeg meg for å følge etter ham å spørre om jeg kunne hjelpe. Det har jeg gjort en gang før en gang da jeg plutselig fant en forvirret mann inne på handicaptoalettet. En svært sliten fyr, men heldigvis vennligsinnet. Jeg slapp ham ut. Var visstnok noen folk som var på jakt etter ham, men jeg så ingen. Ikke hadde jeg lyst til å møte dem heller.
Tilbake til denne digre mannen som lusket rundt. Var vel ca 15 meter fra ham da han ble vár meg og huket seg ned bak et hjørne, som for å gjemme seg for meg. Nei, dette tar jeg rett og slett ikke sjansen på, tenkte jeg. Mine barn skal ikke bli farløse bare fordi jeg leker helt og prøver å stoppe knivdesperadoer tidlig en søndags morgen i et stengt kjøpesenter. Jeg snudde på hælen og sprang tilbake mot heisen med hjertet i halsen mens jeg frenetisk ringte senterledelsen og fortalte at jeg såvidt kom meg levende hjem fra jobb.
Dette tok de naturligvis på største alvor. Når en mann på 115 kg kaller en annen mann for stor så er det gjerne noe alvor i det. De tok ingen sjanser og møtte opp mannsterk for å avvæpne desperadoen. Problemet var bare at han hadde rukket å gjemme seg og de kunne ikke finne ham noen steder. Ikke så de tegn til innbrudd heller. Dette var tydeligvis en slu faen, kanskje en del av et profesjonelt nettverk. Trolig er speider som skulle sjekke ut forholdene før det avgjørende angrepet.
Heldigvis har vi kameraovervåkning og da de sjekket disse så de klart og tydelig hvem det var.
Åpenbart en diger mann
men vennligsinnet. Det var bare sjefen på Bagorama som skulle på tidlig søndagsjobb. Han hadde ikke sett meg og det jeg trodde var en nedhukingsmanøver for å gjemme seg var bare bevegelsen da han bøyde seg ned for å sette nøkkelen til butikken i nøkkelhullet.
Kniven, og det mulige skytevåpenet, var bare et produkt av en mørk korridor og min egen fantasi som løp nesten like løpsk som jeg gjorde på vei mot bilen og tryggheten.
Om jeg var flau da senterlederen ringte meg og fortalte at de hadde fanget drapsmannen? Ja, litt.
Så satt jeg her da, fanget i en korridor i et søndagsstengt senter. Helt alene. Ikke et menneske er på jobb. Vaskerene kommer ikke før om lenge, trolig ikke før i morgen tidlig. Hvordan, og hvorfor, jeg har satt meg i denne utrolig kjipe situasjonen? Jo, det skal jeg fortelle deg.
Dro jo på jobb tidligere i morges for å bestille snus og litt andre varer. Ta oppgjøret. Slike ting. Klokka var vel rundt åtte og jeg var ferdig. Skulle bare gå ned på kontoret i kjelleren med oppgjørsposen før jeg dro hjem igjen. Fornøyd, og relativt glad, trykte jeg på nøkkelknappen på utsiden av døren og gikk inn i korridoren som fører ned til kjelleren. Døren slo igjen bak meg og døren foran meg var låst. Nøkkelkortet lå i jakken som jeg hadde lagt fra meg i Spisesalen.
Hva i all verden gjør jeg nå??? Kunne selvfølgelig gå masse på do for å få tiden til å gå. Kanskje til og med prøve ut dametoalettet, men slo tanken fra meg. Måtte ikke på do. Måtte komme meg ut.
Skulle jeg våge å ringe Driftsjefen så tidlig på morgenen og fortelle at det satt en tulling innelåst i en korridor. Nei, det turte jeg ikke. Sendte han en melding, men fikk ikke noe svar. Normale folk sover vel på denne tiden av søndags morgen vil jeg anta. Skulle jeg ringe og vekke Kjærest? Slo det også fra meg. Hun kunne jo ingenting gjøre siden hun ikke har nøkkelkort og ikke kommer seg inn på senteret. Ekskjærest? Hun har nøkkelkort, og samtidig inderlig klar over at jeg er en dust, men ville ikke vekke henne heller så tidlig. Viktig å ikke irritere ekser for mye.
Så fikk jeg en lysende idé! En av mina ansatte, med nøkkelkort, bor bare ti minutter unna. Han pleier å stå tidlig opp. Jeg sendte han en melding og femten minutter senere sto han leende i døra og slapp en flau sjef ut til friheten. Tusen takk!
Nå har jeg akkurat kommet meg hjem. Skal vekke Datter og Kjærest og late som om ingenting har skjedd. Ikke si noe til dem. Sliter nok med å beholde en slags verdighet og manndighet og jeg ikke skal ha dette hengene over meg også i tillegg til alt annet.
Møtte han i banken i morges. Han så godt ut. Jeg skulle sette inn forrige ukes omsetning. Jeg vet ikke hva han skulle. Han beklaget igjen for å ha stjålet det fenalåret før jul. Det er helt i orden, svarer jeg. Godt nytt år!
Vi har fenalårene i en egen disk utenfor hoveddisken. Han hadde sett seg ut et saftig et og stukket det under den slitte jakka. Noen andre kunder tipset meg. Jeg gikk etter han. Fant han på en benk inne på senteret. “Jeg satte det tilbake. Mista det i gulvet, ombestemte meg og satte det tilbake” sa han. Jeg trodde han. Ville tro han. Selv om jeg så at han satt på en litt rar måte.
Gikk tilbake. Kundene som tipset sa at historien ikke stemte. Han hadde stukket låret under jakka og gått. Helvete, tenkte jeg. Faen! Jeg snudde og gikk bort til benken igjen. Han var selvfølgelig borte. Gikk til utgangen og så han tilfeldigvis gå mot Rema på andre siden av veien. Jeg satte opp farten og nådde han igjen. Motet meg litt opp, for vet aldri hva som kan skje i slike situasjoner. Jeg har opplevd det aller meste.
Takk skal du ha, sa jeg og strakk ut hånden. Han tok fram låret fra jakka umiddelbart og beklaget. Sa han var sulten. Vurderte et øyeblikk å gi han låret i julegave, men slo det fra meg. Hvis man er sulten i Norge trenger man ikke stjele et fenalår til 759 kroner. Så bløt er jeg ikke.
Gikk “seirende” tilbake til min egen rikdom og satte låret tilbake på plass. Solgte det bare minutter etterpå. 759 kroner i mitt favør. 0 til han.
To uker etter, i dag, møtte jeg altså samme mann i banken, av alle steder. “Unnskyld for at jeg tok det låret. Var virkelig ikke meningen. I dag er jeg endatil edru.” Jeg smilte til han, tror jeg. Er selv i dasshumør for tiden, men sa at det gikk helt greit og ønsket han et godt nytt år. Håper det ikke hørtes ut som en fornærmelse, for det var virkelig ikke ment slik. Håper av hele mitt hjerte at han får et bedre år til neste år. At han ikke trenger å stikke fenalår, og gudene vet hva annet, under jakka for å skape seg noen minutter med kulinarisk nytelse og mening i en hverdag som neppe er enkel.
Vet du hva? Neste gang jeg ser han skal jeg faktisk gi han et fenalår! Han gjorde en feil og har beklaget seg til meg to ganger. For en tid tilbake fikk jeg litt penger av dere. Da jeg selv lå nede med brukket rygg. 759 kroner av disse bruker jeg på et fenalår til en mann som jeg er helt sikker på kommer til å sette enormt pris på det. Håper ingen reagerer negativt.
Jeg rykker til. Klokka er vel rundt halv åtte. Noe hadde våknet inne på soverommet. Hørtes ut som Ursula i “Den lille havfruen” etter fjorten år på whiskeyfylla. Det var tydeligvis en som nettopp hadde lest FRIERIET på bloggen, og kanskje blitt litt satt ut kan du si. Selv lurte jeg på om jeg skulle ringe politiet bare for sikkerhets skyld, for den stemmen der var det drap i, og slett ikke det jeg hadde forventet. Hadde håpet på et lykkelig jentehviiiin. Det fikk jeg ikke.
Jeg tok på meg vernebriller, hansker og en tjukk skinnjakke og nærmet meg forsiktig soveromsdøren. Det var en voldsom romstrering der inne, banking i veggen, bøker og glass som gikk i gulvet, og en konstant og uforståelig strøm av skremmende gutturale lyder. Dette kommer aldri til å gå bra, tenkte jeg, mens jeg livredd stålsatte meg til få en stålstang rett i panna, og åpnet døren. Takk for alt, alle. Hvil i fred.
Det ble helt stille. Var mørkt, så bare to rødglødende øyne som stirret på meg og konturene av flerrende tenner fra en frådende munn. Vet ikke hvor jeg hentet motet fra, men våget meg litt nærmere, og da så jeg at det faktisk var et slags smil som møtte meg. Og de rødmussede øynene var fulle av tårer. Gledestårer og sjokktårer. Vil anta mest det siste.
Hun svarte ja!
Vi kan nå fortsette denne vandringen vi hadde startet på. Vi skal reise oss og vi skal reise oss sammen! <3
Selv om vi har opplevd mye så har ikke Kjærest og jeg vært sammen så veldig lenge. Faktisk er vi bare halvannet år gamle. Erklærte oss som kjærester 13. mai 2018, men bodde hver for oss, i alle fall på papiret, fram til mai i år. Da solgte hun leiligheten sin og flytta inn til Datter og meg. Noen vil sikkert mene at alt har gått for fort, og det har de kanskje rett i, men det ble bare slik. Av og til blir det bare det.
Hvor var jeg? Jo, fjert! Jeg var jo mye på besøk hos henne i fjor sommer. Kjørte dit rett etter jobb de dagene jeg ikke hadde Datter. Stakk innom på kveldene, men dro alltid hjem til meg selv igjen for å overnatte. Var redd for å overnatte. Det er skummelt. Hva hvis hun hørte noe. Mens jeg sov. Nei, jeg var ikke klar for det riktig ennå.
Grudde meg skikkelig til første overnatting, men det måtte jo skje en gang. Jeg er av typen som sovner med en gang jeg legger meg. Hun er ikke slik skapt. Hun kan ligge våken lenge. Og jeg visste det. Hun skulle ligge der våken mens den nye typen hennes lå ved siden av henne med storm i kastene. I starten av et forhold går man jo rundt og holder seg i tillegg, så det var nok høytrykk å ta av for å si det slik. Det fikk briste eller bære. Jeg lukket øynene. Sovnet fort. Hun gjorde det ikke. Arme kvinne.
Våknet neste morgen. Jeg våkner tidlig. Hadde hun overlevd natten? Snudde meg mot henne. Hun pustet. Takk og pris! Trodde hun fortsatt sov og tok sjansen på å slippe ut et voldsomt rabalder. Var mer enn jeg hadde planlagt. Ikke alltid man vet slikt på forhånd. Hun slo opp øynene. Hadde fått med seg hele orkanen. Jeg trodde jeg skulle dø.
Slik fortsatte det i mange måneder. Jeg sovnet. Hun ikke, men hun flytta etter hver inn hos meg. Det er jo alltid et godt tegn. Dessuten var hun gravid. Det var virkelig på tide å starte fjertingen. I våken tilstand. Noen måtte ta ansvar! Hvis vi skulle ha barn sammen måtte vi jammen meg kunne fjerte også. Jeg tok det ansvaret. Og jeg tok det alvorlig.
Første gangen gikk jeg ut på verandaen. Sikkert andre og tredje gang også. Så stilte meg i døra med rumpa ut. Flytta meg gradvis, nærmest umerkelig, innover i stua helt til jeg havna i sofaen, eller hvor enn jeg måtte befinne meg. Ikke alltid like populært naturligvis, men slik er det vel i de fleste hjem.
Fjerting er trygghet. Dette er ikke bare tull. Hvis man ikke tør fjerte hjemme er det ikke et trygt hjem. Derfor har vi alle tre snakka mye om det. Datter skal ikke være nødt til å gå rundt å holde seg bare fordi pappa har fått seg kjærest. Derfor har jeg kanskje dratt ansvaret mitt vel langt enkelte ganger, bevise at det ikke er flaut, og sagt det er for å skape trygghet. Mens det egentlig bare har vært luft i magen.
Årstiden vi er inne i nå er egentlig en fantastisk tid. Ser du bort fra den iskalde vinden og regnet som ustanselig høljer ned, uke etter uke, så er det mye å glede seg over. Og da tenker jeg ikke på alle oss med et par ekstra velferds-kilo som endelig slipper og vise all vår velstand for gud og hvermann i sommervarmen. Nei, jeg tenker på all soppen, rypene, bær i både bøtter og spann.
Lammet. Mørke kvelder. Sene middager. Høsten byr oss på så fantastisk mye godt hvis vi bare kommer oss opp av sofaen, går ut i skogen og høster av gavene som gud har gitt oss.
I fare for å bli stemplet som en villmarkens ektefødte sønn nå, noe jeg vitterlig ikke er, skal jeg fortelle deg en historie. Den første, og faktisk inntil nå, siste gangen jeg var på rypejakt med våpen i hånd, fant sted høsten 1999. Hadde lånte meg en hagle som ingen vill bruke lenger og hadde kjøpt inn klær for anledningen. Måtte jo se litt ordentlig ut.
Så la vi av sted da, jeg og to karer som vil være anonyme. Vi trasket og gikk. Gikk og trasket. Oppover i dalsøkk og nedover dalsøkk. Time fulgte time. Ikke en eneste rype var å se.
Vi spredte oss og plutselig, etter noe som føltes som jødenes 40-årige ørkenvandring, fikk jeg øye på en enslig rype som lå gjemt delvis bak et tre. Jeg fikk lade og skutt i et tempo som selv Lucky Luke ville nikket anerkjennende til, og tror du herren klype meg ikke at jeg traff også. På første forsøk!
I lykkerus sprang jeg som en stolt elgokse fram til det åstedet for mitt første rypedrap. Jeg løftet, noe skuffet, medgir det, det istykkerskutte hvite saukraniet triumferende over hodet. I det jeg står der, elgoksen, og feirer mitt drap post mortem, kommer mine to erfarne jegere inn i lysningen. Har siden ikke fått flere jaktinvitasjoner fra den kanten for å si det slik.
Jaja, ble kanskje aldri en god jeger, men jeg ble ganske god til å lage mat. Litt av hemmeligheten bak min kokekunst har ofte vært at jeg har evnet, og turt, å tenke litt nytt. Ofte på de aller enkleste ingrediensene. De som ingen tenker på.
Eksempel: Rørte tyttebær med honning og frisk timian. Rørte tyttebær er godt, vanvittig godt, men prøv å bytt ut litt av sukkeret med honning og du får en helt annen opplevelse. Er du ennå så spik spenna gal at du tør å røre inn litt finhakket fersk timian og grovmalt pepper, så snakker vi virkelig smaksbombe! Det skal så lite til.
Eksempel 2: Multekrem med fersk rosmarin. Lag multekrem som du pleier, men dropp vaniljesukkeret. Det gir kremen din et billig, syntetisk preg som du slett ikke ønsker. Bruk vaniljestang og vend inn litt finhakket fersk rosmarin. Litt whiskey er heller ikke å forakte. Plutselig har du fått en spennende multekrem som smaker litt annerledes. Du har lagd noe som folk husker.
Eksempel 3: Høstsmør. 1/2 kg meierismør, 2 ss tyttebær, 2 ts knuste einebær, 1 ss gin, 1 ss akevitt. 1 ts grovmalt svart pepper, 2 ts salt, 2 ts tørkede urter som timian, rosmarin, løpstikke, oregano. Bland dette sammen og prøv å steik f.eks. reinfileten i dette smøret. Helt fantastisk!
Slik kunne jeg holdt på i timevis, men vi skal spise frokost nå. Huset er i ferd med å våkne. Senere skal vi fylle huset med unger og spille bingo faktisk. Nei, det var ikke min ide! 😀
Det hender seg at Kokkejævel, motvillig og vrangt, vrenger av seg sin naturlige uniform og vandrer en gang i året inn i en militærleir nesten som en helt vanlig soldat. Jovisst er han flott å se på, men neppe noe mer. Ingen burde føle seg trygge i alle fall. Her følger hans daglige innblikk fra nasjonens største militær-øvelse på førti år, sett fra innsiden av en slags «soldat».
Dag 1
Norge viser i disse dager sine militære muskler, og 5000 av Forsvarets aller beste menn og kvinner har inntatt Finnmark. Menig 17 Sandøy, en av HV 17s tapreste menn og bærebjelken, for ikke å si bautaen, i selveste stabstroppen, er naturligvis selvskreven når farer truer…
Møtte opp mandags morgen, full av iver og lyst, kl. 08:00 i full uniform. Riktignok kokkeuniform, men dog uniform. Dette var visstnok ikke bra nok, så jeg ble sendt hjem for å skifte til den grønne…
Vel tilbake i leiren og gode fire timer med venting ventet før jeg satte fram noe godt kneipbrød, litt ost, majones og skinkeost til lunsj på et bord ute i «felten». Dvs. området utenfor garasjen. Uansett, viktig at gutta trives med god mat! Etter lunsj kjørte jeg opp på skytebanen på hemmelig oppdrag. De manglet en tang og et stjerneskrujern…
Etterpå kjørte jeg tilbake. Sto litt før jeg satte meg. Reiste meg opp igjen. Nytt oppdrag. Denne gangen var det pappesker som skulle bæres ut i en container. Utførte oppdraget i henhold til reglement og militær sedvane.
Erindrer faktisk ikke hva som skjedde etter dette oppdrag, så vil tippe tiden fram til 16:00 gikk med til å spise proteinbar, frysetørket ett-eller-annet, samt kaffedrikking.
Dag 2
Starta dagen kl. 08:03 rundt et bord. Drakk pulverkaffe og spiste kjeks. Etter en god time ble jeg nysgjerrig på hvordan det var å sitte på den andre siden av bordet. Så meg ut en stol jeg likte, strakk på stive knær og marsjerte rundt bordet med taktfaste skritt og satte meg på målet. Opplevelsen på den andre siden var ikke voldsomt annerledes, men ble likevel sittende der også i rundt en time. Klødde meg av og til i hårfestet. Blir så tørr på denne årstiden.
Ca kl. 10:11 ble jeg gjort oppmerksom på et syketelt av sanitetsoffiseren. Perfekt tenkte jeg, siden jeg har er gnagsår på hofta etter at de starta med å bare lage for trange boxere. Marsjerte om lag femten meter og var framme. Ble tatt vel imot av både lege, sykepleier og sanitetsoffiser. Ba om plaster på såret, men ble i stedet lagt i stabilt sykeleie for undersøkelse av denne krigsskaden. Fikk kraftig bandasje, og en ny time var forduftet …
Gutta må ha mat, og som kokk er jeg naturligvis selvskreven til lunsjbuffeten. Åpnet majonestubene, ostepakkene og salamien. Putta søppel i en sekk og kasta avfallet i kontainer. Lunsjen varer halvannen time.
Livet i stabstroppen, HVs ryggrad og bærebjelke, kan kanskje virke noe langtekkelig, men gutta viser et overraskende godt humør og moralen er på topp i opptil flere minutter av gangen. Vet ikke hvor de finner styrken fra, men jeg er mektig imponert, og glad for at jeg tross alt havnet i denne gjengen.
SÅ, lunsjen er svelget og transporten mot havna, øvelsens store mål og mening, kan starte. Bedre at soldatene står der nede enn i skogen på Kvenvikmoen. Å være soldat handler for det meste om å stå. De som har kjørt litt rundt i Alta i dag har sett at det har stått soldater i alle kryss. Det ser tilsynelatende ut som om de har en misjon og et oppdrag, men mest trolig er de bare satt der for å stå. Skulle tatt seg ut om de satt…
Endelig skjer det noe!
Kjører fram og tilbake fra Kvenvikmoen til havna. Ca 2 mil hver vei. Fortrinnsvis med soldater i setene, men også på andre viktige oppdrag. Som å kjøre en nøkkel. Plasserte den i baksetet slik at den skulle føle seg opphøyd og verdsatt. Lite ble sakt, men tror vi begge følte at vi var med på noe stort og utenfor vår fatteevne…
Etter at nøkkelen var avlevert kjøpte jeg meg en rosinbolle på Coop Extra. Den var tørr og fæl, men kjente en slags tilfredstillelse av å knuse den mellom tennene mine og svelge den ned. En stille protest mot systemet, kanskje dårlig og lite effektiv, men dog en protest.
Menig 17 Sandøy er, mot alle odds, fortsatt ved godt mot og ser fram til nye utfordringer i morgen.
Dag 3
Ny dag truer! Startet dagen på butikkledermøte på Amfi kl. 09:00. Troppssjef hadde, elskverdig nok, gitt meg perm slik at jeg kunne stille på møtet. Drakk kaffe der en time mens jeg hørte på Mammons tale. Hastet så innom Ica og kjøpte meg en skolebolle og en Cola Life, før jeg kastet meg i bilen slik at jeg i alle fall rakk tre timer med sitting før lunsj. Jeg rakk det, og det med god margin!
Etter lunsj ble det litt mer dramatikk. Det viste seg at toalettene var tette. Tela hadde trolig slått opp i rørene, og ingen kunne lenger bæsje inne. Noen gråt, andre ble apatiske, men de fleste tok beskjeden med militær verdighet. Fagfolk i kloakkfaget ble kontaktet og minuttene marsjerte sakte seg videre.
13:29 skjer det igjen noe som skal skremme opp hele troppen. En av soldatene velter en pappkopp med glovarm pulverkaffe ut over hele bordet. Ingen blir direkte skadet, men tror nok at hendelsen satte et støkk i de fleste. Det er alvor nå!
Etter hendelsen med kaffekoppen prøvde vi etter beste evne å holde både mot og moral oppe. Sersjanten, som hadde vært ute en øvelse før, visste råd. Det ble besluttet at vi skulle rydde i lagerhyllene. Toalettpapir skulle skifte plass med lampeolje.
Jobben ble utført relativt raskt og snart var vi på plass rundt kaffebordet igjen. Denne gangen gikk det over en time uten uhell.
I rettferdighetens navn skal det nevnes at vi i løpet av dagen også hengte opp et telt til tørk, samt prøvde ut flere retter med frysetørkede feltrasjoner. De fleste var enig i at sukkerbiten var best.
Øvelsen går mot slutten. I morgen er siste dag. Jeg vil ikke framstå negativ, så jeg gruer meg skikkelig…
Dag 4
Litt sent ute i dag og hastet ikke inn porten før kl. 08:11. Gikk helt fint da ingen hadde merket at jeg manglet. Spiste en sakte frokost og drakk pulverkaffe i om lag en time. Leste litt nettaviser og hørte på røverhistorier fra de «ordentlige» soldatene. Artig nok, men kjente at jeg var i ferd med å mettes.
Litt over kl. 09:17 ankommer det en tilhenger full av utstyr fra feltleiren i havna. Var blitt fortalt at det ble mye å gjøre i dag siden det var øvelsens siste dag og mye skulle pakkes vekk. Endelig! Er det noe jeg kan og liker så er det sjauing!
Gleden skulle bli kortvarig. Tok oss ca tretten minutter å tømme den hengeren, og opp mot en halvtime å henge teltene til tørk. Etterpå var det ingenting. Absolutt ingenting! Og klokken var ennå ikke 10:30…
For første gang på denne øvelsen kjente jeg at jeg var i ferd med å bli negativ, og klarte ikke en gang å se på dette vaset med ironisk snert. Timene gikk veldig sakte. Ikke hadde vi kaffe heller, for den hadde vi klart å supe i oss de tre første dagene…
13:24 reiser jeg meg apatisk opp og sier til sersjanten at jeg kjører til Statoil, ca 1 mil, for å kjøpe meg en pølse. Vet ikke om han hørte meg, men tror han nikket langt der inne et sted. Igjen var jeg ute på oppdrag! Riktignok både privat og meningsløst, men oppdrag er oppdrag. Kjøpte meg en liten pommes frites også. Bare for å drøye tiden…
14:03 og tilbake i leir. To timer til dimisjon. Nå er det litt mer aktivitet og soldater kommer inn for å pusse sine våpen. Riktig så trivelig faktisk. Er jo artig også disse øvelsene. Med ett entrer kapteinen, områdesjefen, garasjen. Han ser militært myndig på meg, marsjerer helt inn til kaffebordet og ber meg følge med han inn på kontoret.
Epilog
Egentlig føler jeg ingen lettelse, ingen glede, selv om år med kamp mot systemet nå er over. Alt militært utstyr er nå levert inn, og menig 17 Sandøy er historie. Merket det med en gang på gutta i troppen. Plutselig var jeg en fremmed, en som ikke hørte til. Jeg sto på utsiden av gjerdet og i et kort glimt av vemod ville jeg desperat tilbake. Tilbake til det meningsløse, men dog trivelige livet en gang i året. Høre til i et system der alle er i samme forbannede båt der ingen vil være, men som de fleste egentlig trivdes sinnsykt godt i.
Alt har imidlertid sin ende, også militære karrièrer. Kokkejævel ser nå fram til å slippe å tape tid og penger på å sitte og drikke kaffe i nesten en uke sammenhengende mens det mest dramatiske som skjer er at en kaffekopp velter og ny må kokes.
Vi smattes!
(Teksten er skrevet under den siste øvelsen jeg var med på, Joint Viking i 2015. Dette er hva jeg faktisk gjorde. Det er ikke tull)
