Det må hvile en forbannelse over meg…

Jeg vet ikke hvor lenge Adam var i Paradis, men jeg fikk i alle fall bare én dag…

 

Merket jo at jeg hadde litt vondt i høyrefoten da jeg gikk ned fra Komsalaia i går, men jeg har så mange vondter, til og fra og fram og tilbake, at jeg egentlig ikke bet meg spesielt merke i enda en som plutselig dukket opp. Still deg i kø liksom. Jeg bare haltet på en litt ny måte, og kom meg trygt ned og hjem uten at jeg brydde meg det minste grann.

 

Vel, 01:30 i natt brydde jeg meg til de grader! Jeg må vel kunne påstå at jeg er rimelig vant med sterke smerter, men dette var i sannhet en ny (delta)variant. Jeg så på klokka og måtte slukøret konstatere at det ennå var et par timer til jeg kunne ta nye tabletter. (Det er tross alt grenser for hva denne arme kroppen klarer å absorbere av smertestillende.

 

03:30 var tiden endelig inne. Jeg fikk, på en svært umandig måte, forflyttet meg fra sofaen til kjøkkenet og kunne livreddende medisiner. Var dessverre helt fri for de med aller størst effekt, men i nøden spiser fanden rosa, og etter en halv times tid var effekten såpass at jeg klarte å duppe av i alle fall.

 

05:26 ringte jeg legevakta. Fikk ikke svar. Ringte igjen 06:01 og fikk time 08:00.

 

Det ble ikke røntgen, for hun var ganske sikkert på at det ikke var brudd, men trolig noen avrevne muskelfester-et-eller-annet(hun brukte MANGE fremmedord til å være en moderne, ung lege. Har vært mye hos forskjellige leger de siste årene, og mitt inntrykk er at de aller, aller fleste prøver så godt de kan å snakke et språk som vanlige folk forstår. Ingen kritikk fra min side altså, bare en observasjon.), som det var gått betennelse i pga. den voldsomme belastningen det faktisk er for en stakkars fot nederst på en 135 kilos tung kropp,  å kreke seg opp Komsalaia fra Tolleviksiden 83 ganger på 83 dager.

 

Hun ba meg holde meg i ro. No shit, jeg kom inn, haltende på krykker og med maksdosen av paralgin forte presset til det aller ytterste. Selv jeg forstår at det neppe blir noe Komsala-tur i dag…

Fikk Vimovo, et medium sterkt betennelsesdempende middel, og hvis foten ikke ble litt bedre til over helga måtte vi ta MR for å sjekke bløtvevet. Jeg både håper og tror legen ha rett. At dette ikke er brudd, men bare en heidundrende betennelse.

 

En prøvesten skal livet være. Her er solen, ta den kjære. Snart er dagen ny og du står opp.

Ole Paus

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Den forbannede

 

 

 

 

Topptur nummer 70 på rad!

Etter direktesendingen på helleristningsfeltet, (tusen takk til arkeolog Rune Normann som tok oss med på en helt utrolig reise!), droppet jeg Komsalaia og gikk heller rett opp på Hjemmeluftstoppen. Selv om turen er litt Kortere enn mektige Komsalaia, så var dette uansett topptur nummer 70 på rad. Feiringen ble en rødmusset selfie.

 

Så bar det hjem til stille hus igjen. Lilllebror og Konemor har lagt seg. Kjenner at det er greit en liten stund, men orker ikke dette opplegget veldig lenge. Grenser for hvor mye jeg skal ofre for andre. Føler det var riktig av meg å selge. Mennesker må jobbe, men ikke hele tiden. Mennesker kan ikke bære alles små og store byrder på egne skuldre et helt liv. Jeg gleder meg så inderlig til høsten at dere aner ikke.

 

Jeg avslutter nå. Skal dusje vekk dagen, spise litt, (sikkert mye) og deretter legge meg som en rundball på sofaen og sovne relativt kjapt. Ny dag i morgen. Fredag. Ukens desidert beste dag. Deretter følger lørdag. Deretter søndag. Før en ny uke er i gang. ( Alt jeg heretter følger slettet jeg før jeg postet innlegget. Best slik.)

 

Kjenner jeg blir i litt dårlig humør når jeg skriver disse innleggene, men snart er det slutt. Jeg gleder meg veldig.

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Utålmodig

Topptur nummer 60!

Verken vekta eller magen har bitt merkbart mindre på disse 60 dagene på rad med blod, svette og tårer, men humøret, livsgnisten og kamplysten har blitt mye større! Og tiden! Nå bruker jeg bare en time og opp ned. Les HER hvordan den første turen gikk.

 

Dere hører ikke så ofte fra meg lenger, og det er jeg veldig lei meg for, for dere er en av grunnene til at jeg har klart meg så godt som jeg har, men det er så utrolig mye arbeid for tiden. Det er svært krevende tider, og min kropp og min kompetanse kreves både på Hoftepluss og på Kokkejævel.no. Sommeren står for døren og Hoftepluss er helt avhengig av en god sommer for å…

 

Nok om det! Jeg sliter med mangt og meget, men jeg føler meg litt lysere til sinns? Spørsmålstegnet satt jeg bevisst fordi jeg egentlig ikke vet om det er fordi jeg er i kampmodus og bare prøver å komme helskinnet ut, eller om det bare er tablettene som snakker.

 

Aner ikke og ikke bryr jeg meg heller. Jeg næres av utfordringer og katastrofer! Jeg elsker når alt går galt, samtidig. Det er alt jeg egentlig vet om, og på det grunnlag opparbeidet meg en absurd kompetanse.

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Maskin

 

 

 

 

 

Nesten ikke til å tro, men jeg GRUSET gårdagens rekord! (Første tur uten en ENESTE pustepause)

Kom hjem klokka fem etter å ha vært på kontoret hele dagen. Var ikke veldig motivert, men heller ikke umotivert. Toppturene må jo gjennomføres, enten jeg vil det eller ikke. I dag var det topptur 37 på rad som skulle til pers.

 

Småprata litt med Lillebror mens jeg kledde på meg og tappa meg 250 ml med vann. Har helt slutta å ta med meg kamelpungen med 3 liter vann, banan, energibar, smoothie og jeg vet ikke hva. (Se HER hva jeg hadde med meg på min aller første tur.) Jeg trengte det da, men gjør det ikke lenger. Glemte til og med vannet i vinduskarmen i gangen.

 

For aller første gang på 37 turer klarte jeg å gå helt til toppen uten en eneste pause! Framgangen er jo helt formidabel. Husk at jeg brukte 1 time og 35 minutter opp første gang.

 

og i dag gikk jeg både opp og ned på under en time!

 

Nå skal det feires med hjemmelaget fiskegrateng. 😀

 

Jeg er ganske stolt over meg selv. Selv om jeg ikke en gang er halvveis i topptur-prosjektet mitt, så kjenner jeg jo at det har skjedd noe. Før det første er det bare en brøkdel så vondt i ryggen når jeg går oppover som det var de første ukene. Husker jeg bokstavelig talt måtte krype langs bakken enkelte partier fordi det var så vondt. I dag plagde ikke ryggen min mer enn det som må forventes av tett mann, 43 og et halvt år.

 

For det andre har det skjedd noe nede i lungene. De første 10-15-20 turene kunne jeg pese så mye jeg bare ville, men lungene virket tette på en måte. De klarte ikke å ta til seg oksygenet som jeg pumpet ned. Det kjentes ut som lungeveggene var spaklet igjen. Luften gikk ned, men ble ikke tatt opp. Alt gikk tilbake.

 

Skal ikke skryte på meg en voldsom lungekapasitet nå heller, men jeg kjenner i alle fall at noe oksygen siger gjennom lungeveggene. Det har skjedd noe og det er så deilig!

 

 

Jeg har vært, og fortsatt er, så syk, så nede, så tung, så feit, så fæl, men jeg kom meg til slutt ut og opp, og nå gir jeg meg faen ikke!

 

#kanjeg,såkandu

 

 

  FACEBOOK          INSTAGRAM          NETTBUTIKK            PODKAST          YOUTUBE        KONEMOR

 

 

 

Topptur nummer 30:100 ble en mental kraftanstrengelse av de sjeldne!

Det var tungt i dag. Veldig. Rett og slett urolig tøft. Vurderte flere ganger om jeg bare skulle snu og dra og hjem, og brukte alt jeg klarte å grave fram av mental styrke til å la det være.

 

Det var ikke pusten det sto på. Den har i grunnen blitt ganske grei. Ryggen fungerer også relativt bra oppover nå. Ja, den skadde ankelen er vanvittig vond, men det er egentlig mest nedover og er derfor en dårlig unnskyldning oppover.

 

Jeg var rett og slett ikke motivert. Føttene er kjempeslitne konstant. 29 dager oppover uten ene eneste hviledag merkes i et par utrente føtter. Jeg vet det vil gå seg til, (artig ordspill) etter hvert, men akkurat nå i dag skrek hver enste celle i kroppen: “Hold deg hjemme! Du blir jo faen ikke noe tynnere uansett hvor mye springer opp og ned den toppen. Nei, hold deg i sofaen og et og drekk din feite faen!”

 

Noe i den duren…

 

Jeg hørte ikke på stemmen. Jeg gikk. Kom meg både opp og ned. Ufattelig tungt, men jeg klarte det. Det tror jeg at jeg jan takke dere for. Det at jeg er så åpen om dette “100 toppturer på 100 dager” prosjektet mitt har hjulpet meg opp mer enn en gang disse 30 dagene. Likevel tro jeg at jeg snart må sette av en dag og gå 2-3 toppturer slik at jeg kan ta meg et par hviledager inn i mellom. Det er tross alt 70 toppturer igjen, og da kan det være greit at man har noen “å gå på”, hvis man en dag ligger helt nede, f.eks. pga en operasjon.

 

Må bare bli ferdig med boka først. Gjorde en kjempejobb i dag og fortsetter i samme steam i morgen. Da skal jeg i alle fall være ferdig med absolutt alt av oppskrifter og ingresser. Fy fillern det er mye arbeid!

 

Nå klarer jeg ikke mer. Må legge meg ned på sofaen. Oppvarmet bidos til kvelds. “90 days to wed” etterpå. 17. mail i morgen. Nok en spesiell nasjonaldag. Gjør den så fin du kan. Vi begynner å venne å til dette viruset nå.

 

Takk for at dere følger denne trøtte typen fra Nord!

 

 

HKH

Kokkejævel

 

 

FACEBOOK          INSTAGRAM          PODKAST          NETTBUTIKK            YOUTUBE        KONEMOR

 

 

 

 

 

.

 

 

GRUSA rekorden på topptur nummer 25! :D + pluss et hint om noe som selv JEG anser som sensasjonelt, og både gleder, (men kanskje mest) gruer meg til…

Herre Gud folkens, æ klarte det! Etter en meget lang, intensiv og innholdsrik dag på jobb, så var det ikke en veldig pigg og lysten Kokkejævel som pressa magen bestemt til siden for å klare bøye seg ned for å knyte militærstøvlene og sette snuten mot toppen.

 

Likevel kjente jeg det nesten umiddelbart når jeg kom meg opp på det første berget at dette gikk lett. Tanken på rekord streifet meg ikke før jeg var halvveis til Basecamp og jeg la merke til at jeg ikke hadde så vondt i ryggen. Hørte også at lungekreften var i ferd med å slippe taket der nede i bronkiene. Jeg klarte nesten å få utbytte av luften hvis jeg pusten dypt inn. Noe hadde skjedd.

 

Derfor trasket jeg videre. Høres sikkert idiot ut, for jeg hørte på podkasten Fem på (P4), og jeg lo bokstavelig talt så jeg disset oppover fjellsidene. Spesielt episoden “Fersk VIPPS-bruker”, jeg klarte faktisk ikke slutte å le. Dere  høre den episoden!

 

Den nye rekorden, tatt på topptur NO. 25, er 43 minutter og 24 fåkkings sekunder!!!

 

Så, pust ut. Rolig. Alt er fint. Pust inn. Pust ut. Fokuser på et punkt. Pust inn. Og pust ut.

 

Den nye rekorden, tatt på topptur NO. 25, er 43 minutter og 24 fåkkings sekunder!!!

 

Foto: Frikant

Ellers har jeg ikke så mye å melde før i morgen på direktesendingen på FB og podkasten. Da “snakker jeg ut” om slaget av Hoftepluss. Vi skal også innom, siden det er Kristi himmelfart på torsdag, og Jesus bare er tull eller om det faktisk er hold i historien. Blir spennende!

 

Enda mer spennende blir episoden på fredag, for da får jeg faktisk min aller første gjest, og uten å røpe for mye er hovedtemaet “Livet som blogger barn, fra innsiden”. Jeg både gleder og gruer meg, for showet heter jo (har bytta navn)  “Kokkejævel, dirEKTE og usensurert”så jeg vet faktisk ikke hva gjesten vil fortelle, men jeg vet at jeg ikke kommer til å like alt som blir sagt. Slik er det, direkte og usensurert.

 

Som dere ser av bildet blir det restemat i kveld. Tomatsuppe med pannekaker. Samt en(da) en episode med “Første date” og “90 days to wed”. Livet er tøft, men det skal gjennomføres.

 

 

Alt godt inn i kvelden!

Kokkejævel

 

 

Rolig, rolig, Konemor trenger IKKE flere begravelser!

Det skulle være en (slags) parademarsj, men sannheten er at det var så vidt jeg klart å komme meg opp i det hele tatt. Flere ganger vurderte jeg så snu. Var så sliten, svimmel og hadde så vondt i den jævla  forbanna ryggen. E så fette lei! I morgen, (glemte det i dag), ringer jeg til UNN og ber de/dem sette meg opp til operasjon, for dette orker jeg ikke lenger!

 

Nå var det ikke bare ryggen som sviktet, men også det faktum at det kreves enormt med både krefter, kondis og viljestyrke å dytte dette berget av en mann opp 209 høydemeter på 2 kilometer. Det går, men av og til er det nesten en umulig oppgave.

 

Inspirert av i går, da jeg gikk helt opp til toppen uten å legge meg ned og hvile ryggen på rasteplassen, og uten en eneste energibar, bestemte jeg meg for å la kamelpungen være og dra på vei mot toppen uten både vått og tørt.

 

Det skulle jeg ikke gjort!

 

Jeg kom meg nå opp på et vis, så orker ikke ynkeliggjøre meg selv.  Ikke rekord, men 50 minutter er ikke flau tid heller. I morgen tar jeg med meg både vann og energi. Bare 80 toppturer på rad igjen før målet er nådd. Kjenner jeg gleder meg til akkurat den dagen. Da blir det eplekake med både krem og is!

 

Foto:Frikant

Blir rester i kveld også. Livet som kokebokforfatter er beintøft. Reinsteik med fløtesaus, grønnsaksstrimler og urtebakte poteter. Herre Guud, så lei jeg er skikkelig god mat!

 

Hør dagens episode av “Kokkejævel jårre mainnskitHER

 

 

Vi smattes!

 

20:100

 

 

 

 

 

 

Første topptur uten en eneste energibar!

På den 16. toppturen på rad skulle altså behovet for kjappe kalorier utebli hele veien opp. Ikke en eneste gang kjente jeg at det svimlet foran øynene eller at beina ikke lot seg rikke et eneste skritt til uten påfyll. Det var fryktelig tungt i dag også, men det var tungt på en annen måte. Energien fra de to bananene jeg tok før jeg dro, samt reservelagrene jeg har lagret i hver rævball, holdt faktisk hele veien opp, og ned!

 

Det er jo ikke all verdens nyhet, men det betyr at formen definitivt er på stigende kurve. Et hvert friskt, voksent menneske burde være i stand til å gå opp Komsatoppen, selv fra Tollevika, uten påfyll av ekstra energi, og med dagens seier kommer jeg definitivt til å prøve å gjenta det samme i morgen. Ingenting er bedre enn at jeg i stedet for å fylle på 2-300 kalorier i barer pr tur, heller kan brenne ræv, hofter og mage.

 

Kjenner jeg er litt kjørt nå, så skal gjære ferdig de siste forberedelsene til i morgen, samt å rydde på kjøkkenet før vi spiser en sen middag, Pulled og panert kyllingburger. (Oppskriften finner du i nyboka.)

Se gjerne dagens livesending HER. Tema er oppførselen til godt vokse folk på sosiale medier, pluss masse annet mainnskit! 😉

 

Vi smattes!

Kroppen i tall (og bilder) etter 14 dager på rad med toppturer

Selv om jeg innrømmer at jeg har vært på vekta et par ganger i løpet av disse to ukene, så var jeg likevel ganske spent da jeg kom ned fra Komsalaia i går. Drakk minimalt på turen og spiste bare én energibar full av sukker, (og kanskje en banan og en energibar til før jeg dro), og en aldri så liten smoothie midtveis for å klare de siste kneikene. Ellers ingenting.

 

Jogget, eller gogget, ned fra toppen for maksimal svetteeffekt. Ventet fem minutter etter at jeg kom hjem før jeg kledde av meg, for å presse ut de aller siste dråpene fra hudporene. Tisset en liten seig skvett og tørket meg godt med en håndduk slik at det ikke skulle være overflødig svettevekt på ryggen eller gjemt i en armhule.

 

Alt dette forarbeidet til tross, bare ett kg ned på 14 dager!!! Litt skuffende, innrømmer det. Selv om jeg helt bevisst ikke har slanket meg i denne perioden, altså redusert energiinntaket, (kanskje snarere heller tvert i mot), så hadde jeg likevel håpet på litt mer “lønn for strevet”. Neste uke skal det bli andre boller. Det vil si, det blir ingen boller!

 

For å kompensere for den manglende vektnedgangen vil jeg heller fokusere på min vakre mage, (127 cm). Dette skriver jeg uten ironi, for da jeg startet dette prosjektet sto den rett og og var knallhard som et trommeskinn, av fett. Jeg tok dessverre ikke bilder av det, men den var relativt voldsom. Det er den jo fortsatt, men det har skjedd noe!

 

Foruten at den har blitt mindre, har den blitt “slappere”. Den er ikke så stram lenger. Fettet er der, (uff, dette ble egentlig en litt mer ekkel blogg en jeg hadde tenkt), men det har liksom “løst seg litt opp”, og gjort seg klar, håper jeg, til fettforbrenning.

 

Uansett vekt eller magemål, jeg er veldig, veldig, veldig glad for at jeg satte i gang med dette spinnville prosjektet. Det har uten tvil bidratt til at jeg er i litt bedre form, og bedre skal den bli, men viktigst av alt, disse turene har gitt meg masse ekstra energi og livsglede. Etter en veldig tungt vinter trengte jeg virkelig et energiløft, og det har jeg virkelig fått med disse turene.

 

Det betyr slett ikke at jeg er fornøyd med vekta. På disse turene har jeg brukt om lag 14 000 kalorier mer enn jeg ellers ville gjort. Enkelt kalkulert betyr det en vektreduksjon på 2 kg, men ingenting er riktig like enkelt som på et papir. Jeg har jo også spist mer enn vanlig. Ikke bare diss energibarene og bananer, men også mer mat, for jeg er jo sulten når jeg kommer ned.

 

Dette har jeg bevisst latt skje, for det aller viktigste for meg disse ukene har vært at jeg kom meg ut og opp hver dag uten å dø, så fikk jeg heller ta tak i energiinntaket når jeg var kommet meg skikkelig i gang.

Vel, nå er jeg skikkelig i gang, og det er på tide å også tenke på hva jeg putter inn i munnen. Det er ikke alt man trenger å svelge selv om det er godt. Jeg har 86 toppturer på rad igjen. I skapet er det fire pakker energibarer. De skal jeg spise opp, men kommer ikke til å kjøpe nye. 250 ml smoothie skal jeg fortsette med, men jeg skal lage dem selv. Vi har tatt vare på alle flaskene, så kommer nok en del smoothie-oppskrifter etter hvert 🙂

 

Søte saker skal fortsatt være lov, men utelukkende i helgen, fortrinnsvis lørdag, og ikke torsdag til mandag.

 

Vel, nå skal jeg spise litt frokost og sette i gang med den kokebokmaten. Skal gjøre ferdig kyllingrettene i dag.

 

Jeg svarer eller drodler over alle deres kommentarer her:

 

Kokkejævel jorre mainnskit om: Slanking, (eller det stikk motsatte), kosthold, livsstilsendring og bla, bla, bla

 

 

 

 

 

 

Frisk (og freidig) fredagskveld!

Jeg vet ikke hva du liker å gjøre når snøen virvler ned fra absolutt alle kanter, og vinden pisker mot ansiktet ditt når du får presset ut ytterdøren, men jeg liker å gå topptur i slikt vær. Herre Gud, finnes da ikke dårlig vær, bare dårlige knær!

 

Toppbildet er fra nettopp toppen, og vinden roet seg faktisk ned noen minutter slik at jeg fikk tatt den obligatoriske toppselfien, samt skrevet meg inn i boka. I dag var det jo nesten litt “jubileum”, for var den 14. toppturen på 14 dager.

 

(Veide meg da jeg kom ned. Legger ut i morgen tidlig, men kan røpe at jeg ikke har gått opp i vekt, men klarer du å gjette hvor mye jeg har gått ned?)

 

Her ser dere meg ved foten av Komsalaia. Ved friskt mot selv gårdagens tur friskt i minne, (les om den HER), så skal jeg faktisk gi mine kritikere rett i én ting: Ja, jeg er komplett idiot, for dette, det er intet annet enn galskap.

 

Rett så det var, mens jeg, omtrent halvveis til toppen, sto og klamret meg til en kampestein for å berge liv og lemmer, midt under en usedvanlig kraftig vindråke, hører jeg lyder bak meg på det som en gang var en sti. Der kommer det en smilende kar i et voldsomt tempo trampende opp.

 

“Hva er du for en”, skriker han til meg for å overdøve vinden, “som står her og gnager på en energibar proppfull av sukker. Vet du ikke at raske kalorier ikke er godt for kroppen. Spesielt ikke for en kropp som din. Hvordan, og når,  gikk det egentlig så galt med deg?”

 

Så trasket han bare videre

 

og ble til slutt helt borte.

 

Da jeg kom fram til boka prøvde jeg å se om han hadde skrevet seg inn. Det hadde han ikke. Var han egentlig virkelig? Det spiller egentlig ingen rolle. Jeg var så sliten som et overflodsmenneske kan bli da han kom, men han fikk meg, med sitt vinnende vesen, på beina igjen. Jeg gikk en stund i hans fotspor, før vinden visket også disse ut.

 

Til tross for alt, eller nettopp derfor, har jeg det veldig bra akkurat nå. Tusen, tusen takk for at du gidder å følge meg i tykt og tynt og opp og ned. Betyr mye. Det er også utrolig artig at så mange av dere liker eksperimenteringen min med både lyd og bilde, for der kommer det nemlig mye mer etter hvert. Artig med litt nytt! Nå har jeg jo omtrent bare skrevet til dere i halvannet år, og da er det på tide med en kombinasjon. Hvor ofte det blir vet jeg ikke ennå, det vil sikkert variere, men trolig ganske ofte i starten før jeg finner “formen”.

 

Planen, i tillegg til de kulinariske filmsnuttene, er at jeg først skriver en blogg om et emne som opptar meg der og da. Dernest jabber  jeg i vei om emnet i videopodcasten “Kokkejævel jorre mainnskit om:” 

 

Tror dere det blir bra eller?

 

 

 

 

Foto:Frikant

Nei, nå er steika ferdig og jeg kan utnytte til fulle at jeg har forbrent 1159 kalorier på dagens topptur. Jeg slanker meg ikke, jeg lever!.

 

Ønsker dere alle en helt fantastisk fredagskveld/lørdagsmorgen og husk:

Kan jeg, så kan du!

 

Kyss og klem fra

Kokkejævel

 

(Jodel har kastet seg over Konemor. (Det tok en uke). Les HER hvorfor. (Nei, du vil heller ikke forstå det…)