Så kom fader meg politiet!

Det ble et voldsomt engasjement da jeg gjenbrukte 5 gamle balkongflagg som duker i stedet for å kaste dem, (les den saken HER), men at politiet skulle storme inn døren og legge meg i jern for grovt brudd på Flaggloven hadde jeg aldri i verden sett for meg.

 

Det var mange tanker som gikk gjennom hodet mitt da politiet kom inn butikkdøren tidligere i dag: “Det er faen ikke sant!” og “En ting er at folk anmelder meg for både overdreven julepynting, og nå 17.mai-pynting, men at politiet faktisk tar det seriøst er en RETTSKANDALE!”

 

-Hei, vet du hvor psykologen holder til? spurte hun.

 

“Ja, hun er i 2. etasje. Bare gå rundt hjørnet og inn inngangen på baksiden.”

 

Tror jeg begynner å bli paranoid…

 

Les også:
Flaggskjending eller respektfull (gjen)bruk?

 

 

 

Flaggskjending eller respektfull (gjen)bruk?

Det er lenge siden det gikk opp for meg at jeg trolig har en slags genfeil som gjør at nær sagt alt jeg sier eller gjør på en eller annen måte er kontroversielt. Det lever jeg godt med, man venner seg til alt, men må innrømme at jeg ikke hadde forutsett alle de sterke tilbakemeldingene jeg fikk i går da jeg la ut bilder av min 17.mai-dekorering på utsiden av eventyrbutikken min, KuliNarnia.

 

 

Av ulike årsaker har jeg en del balkongflagg liggende. To av dem har jeg hengt opp i hver ende av langveggen på fasaden, men kan liksom ikke teppelegge resten av fasaden med de fem resterende. Derfor tenkte jeg det ville bli feiende flott å stryke dem og legge dem over over fasadebordene nå i 17.mai-uka. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at noen ville reagere negativt på sådan bepyntning. I alle butikker nå kan man jo tross alt få kjøpt flaggservietter, flaggsokker, flaggslips, flaggsjokolade, flagglys, flaggsolbriller, flaggkjærligheter, flaggskjorter, flaggdresser, flaggdopapir og jeg vet ikke hva.

 

At grensen for flaggskjending skulle gå ved å pent legge det over et bord var ikke en gang i mine tanker. Hadde jeg, (og det kunne jeg sikkert fort ha gjort i et ubetenksomt øyeblikk), funnet ut at jeg skulle bytte ut den røde løperen inn til butikken med flagg, eller fyrt opp bålpanna, så hadde jeg skjønt reaksjonene litt bedre, men dukbruk? Nei, den så jeg ikke komme.

 

Jeg er lært opp til at man skal ha respekt for flagget. Det skal ikke i bakken, ikke tråkkes på, opp og ned til riktig tid osv. Jeg har til og med jobbet som flaggheiser en hel sommer i min ungdom. (Forsvaret. Fikk 450 kr (dobbelt på helligdager) for å heise flagget på morgenen og fire det om kvelden. Det var MYE penger for 25 år siden!) Selv om jeg har forståelse for at noen kan reagere på min “flaggskjending” , så mener jeg oppriktig at dette er respektfull bruk av flagget, og flaggene fjernes selvsagt etter at pinsehelga er over. Da vil flaggene bli vasket og støket, klar til bruk til neste år.

 

Jeg prøvde å spørre en i kommentarfeltet i går hvorfor hun reagerte så voldsomt på disse dukene, all den tid butikkene er fulle av duker som ser ut som flagg. Forklaringen var at mine flagg var sydd, altså med sømmer,  mens flaggdukene  man kjøper i butikken er trykket. Akkurat det argumentet kjøper jeg ikke. Flagget er et symbol, uansett om fargene er sydd sammen eller trykket på.

 

Håper dere alle får en helt fantastisk 17-mai! Dere skal vite at, (og dette kommer trolig til å klistre seg til minnene deres til evig tid), på selveste dagen bruker jeg en litt trang flaggtruse som jeg svinser rundt i byen med. Ikke sant, etter det bildet som dukket opp i hjernebrasken blir flaggdukene mine helt ubetydelige…

 

Les også:

Så kom fader meg politiet!

 

 

 

 

 

 

 

Dette sa urologen da han var ferdig med fistingen

Kjørte til Hammerfest sykehus i dag. 2,5 timer hver vei, men var vel verdt hele arbeidsdagen. Fikk jo både ballemassasje og finger i rumpa. Dessuten ultralyd av urinblæren. Den var forresten tipp topp. Rumpa også. Balla var heller ikke så verst, men de skal videre på ultralyd de også, men det blir i Alta. Trolig til uka. Rart opplegg, men det er neppe noe alvorlig.

 

Takk for alle lykkeønskninger! Det varmer <3

Er Gladkokken og Kokkejævel egentlig samme person?

Skjermdump av Gladkokkens Facebookside

I en stadig mer fragmentert verden der både hornhinner og trommehinner hver eneste dag teppebombes av millioner av inntrykk, er det ikke alltid så enkelt å skille den ene influenseren fra den andre. I alle fall ikke når begge er:

  1. Kokker
  2. Flotte, litt “fyldige” menn
  3. Midt i 40-åra
  4. Bruker “pseudonym”
  5. Er på slanker’n
  6. Deler bra oppskrifter på blogg
  7. Gir ut profesjonelle kokebøker
  8. Aktiv på sosiale medier
Skjermdump av Kokkejævels, (altså min), Facebookside

 

Selv om jeg har gjort meg selv om til en karikatur ser jeg absolutt likheten. Han er, (irriterende nok), nesten dobbelt så stor som meg i antall følgere, men så er han, helt ærlig, også minst dobbelt så profesjonell på sosiale medier enn meg. Han driver med dette, og han driver det godt! Jeg derimot, driver en liten eventyrbutikk i Alta, KuliNarnia, (som jeg av helsemessige årsaker ikke  ønsker skal bli for stor), samtidig som jeg “flakser litt med vingene” på Facebook.

 

Likevel får jeg stadig vekk meldinger som dette:

 

 

Jeg syns det bare er artig, men spørs om hvordan en som kaller seg for GLADkokken liker å bli forvekslet med en som kaller seg for KokkeJÆVEL. Bortsett fra hvis jeg hadde kaldt meg for SURkuken kan jo ikke kontrasten i navnet bli særlig større, hehe.

 

 

Lag dere en god dag folkens, både de glade og lystige blant dere og de litt mer sure og livsbitre!

 

PS! Det hører med til historien at den joviale Gladkokken selvsagt ordnet med signert bok til bursdagsbarnet 🙂

 

 

 

 

 

Et vinnende vesen!

Til tross for manglende selvinnsikt og sterke narsissistiske trekk blir jeg likevel daglig overrasket over at jeg faktisk er en gift mann, og at hun mot alle odds har holdt ut med meg i nesten 5 år. Hadde hun vært en underkuet stakkar med dragning mot menn med depresjon, alkoholisme og manglende sosiale ferdigheter kunne jeg forstått det, men hun jeg fikk er vel så langt unna underkuet som det er mulig å komme. Faktisk i så stor grad at jeg tidvis skulle ønske jeg var muslim så jeg med Gud i ryggen kunne sette henne litt på plass ved behov.

 

Nei da, tuller bare! Har selvsagt ikke lyst til å tukte min kone. Setter (stort sett) stor pris på hennes egenrådighet, manglende respekt og nesevishet. Hun er dessuten dyrisk god på gaver! Gir alltid gaver som er personlige og som skal speile mottakerens personlighet. Som i morges da hun ga meg en ny musematte og kaffekrus. Hun leser meg som en åpen bok!

 

 

 

 

-Hei, det er *** fra Alta kommune som ringer!

Dere husker jeg fortalte at jeg fikk besøk på døra av en streng representant fra Alta kommune da jeg prøvde å pynte opp “porten” inn til Alta sentrum med nisser og lys før jul?

 

Vel, nå har jeg blitt kontaktet igjen. Innrømmer glatt at jeg ikke er noen glatt eksteriørarkitet, men prøver i alle fall etter beste evne å pynte opp det ufattelig grå og kjedelige uteområdet utenfor butikken min. Forhåpentligvis til glede for både venner og fiender. Har kjøpt lit møbler og “plantet” litt falske blomster i påvente av at frosten skal gi seg og man kan sette de ekte i jorda om to-tre uker.

 

Jeg ble bare sånn passelig fornøyd med resultatet av “beplantingen”, og var derfor veldig spent da kommunes representant ringte. Var egentlig litt i “brumlehumør” fra før, da jeg på morgenen hadde blitt hengt ut på “Oppslagstavla i Alta” på FB som en hensynsløs type som mobber unger på bakgrunn av utseende.

 

-Hei, det er *** fra Alta kommune! Er du fortsatt interessert i de pallestolene vi har hatt nede i parken i vinter? Da tar du bare med deg en drill og en torkbit størrelse 25 og kommer ned og henter det du trenger. Hvis du venter til i morgen kan du få låne en tilhenger også.

 

Herre gud, ja! Tusen takk, jeg kommer med en gang!

 

Resten av dagen gikk med nedskruing i parken, henting, flis i fingeren og oppskruing igjen utenfor KuliNarnia. Fikk lagd to separate sittegrupper av alle pallene og pallesetene. Skal kjøpe noen friske sitteunderlag å legge på setene slik at folk slipper å få flis i rumpa når de skal nyte en duggfrisk iskaffe på for eksempel 17. mail.

 

Igjen, tusen hjertelig takk til representanten fra Alta kommune som ringte for å hjelpe meg å pynte opp byen, selv om det ikke er kommunal grunn!

 

For livet skal vi sloss, så lenge det går blod i gjennom oss!

Aller først må jeg bare få lov til å takke for de vanvittig mange fine tilbakemeldingene jeg har fått fra dere den siste uka! Det har virkelig varmet et aldrende, men fortsatt narsissistisk hjerte. (Lenge siden noen har kaldt meg det forresten).

 

Jeg er jo en åpen fyr og har opp gjennom årene fortalt dere nøkternt og ærlig om både sorger og gleder, oppturer og nedturer. Stort og smått. Viktig og vettig, men også masse uviktig. Hver gang jeg skriver om noe vondt og vanskelig, (som jo ikke akkurat har vært noen mangelvare hos denne kokken), så kommer de nedsettende kommentarene om hvor mye jeg surker, syter og klager. (Noe jeg personlig mener jeg ikke gjør. Å fortelle om noe vondt, ofte på en selvironisk og humoristisk måte, er for meg ikke surking og klaging, men det vi alle, spesielt vi menn, blir oppfordret til å gjøre, (kanskje til og med av de samme folka som klager når man faktisk gjør det), nemlig å være åpen og prate om følelser.

 

Denne uka har det omtrent vært helt tyst fra den fronten. Det er noe med selve ordet “kreft” som er så fryktinngytende at selv de tommeste tønnene slutter å rumle. Det viser jo et det tross alt fortsatt finnes litt vett og forstand der ute, men bare vent, hvis det viser seg at dette ikke er kreft, men bare klassisk hypokondri, (noe jeg både håper og tror), så dukker de garantert opp igjen. Hyggelig det altså. Koselig at folk bryr seg, enten det er fans eller fiender.

 

Bildet er fra 2019. Det er lørdag 4 uker etter begravelsen. Første dag bak disken etter at hele min verden ble bombet sønder og sammen. Hadde vel egentlig ikke så lyst til å dra på jobb, men det var sommer og hvis vi skulle klare å gjennomføre de ansattes ferieavvikling på en god måte så kunne ikke sjefen selv bare sitte hjemme og surke og klage over tapet av døde unger.

 

Jeg tok bildet og la det ut på Facebook. Ingen tekst. Alle forsto. Bortsett fra meg selv. Det føltes helt meningsløst å være der. Brakk meg konstantover hele situasjonen, men jeg gjennomførte selvsagt. Bortsett fra jula var sommeren den viktigste tiden omsetningsmessig, så skulle jeg ikke miste bedriften også hadde jeg ikke noe annet valg enn å brette opp ermene og jobbe på. De døde trenger ikke å bli forsørget, men de som fortsatt lever gjør.

 

Selv om jeg aldri ga opp, så fikk jeg verken gnisten eller gleden helt tilbake der nede, og det var tusen tonn som ble løftet fra mine skuldre da jeg (endelig) fikk solgt Hoftepluss AS i 2021. Jeg var så sliten. Mine beste stunder i den perioden var akkurat det øyeblikket om kvelden da man går fra våken til bevisstløs og blir borte noen timer. (Før man våkner og alt starter på nytt igjen).

 

Hva gjør man når man er sliten og livet er en ru murvegg som du konstant stanger hodet i? Søker man seg en jobb i kommunen med trygg lønn, kaffepauser og trygge arbeidstider? Nei da, man åpner opp et nytt foretak, denne gangen en såkalt eventyrbutikk (KuliNarnia), samtidig som man gir ut enda en bok. (Og enda en året etter). Er det rart man drikker!

 

Til tross for alt er jeg glad for alt som har skjedd meg opp gjennom. Det har kanskje ikke gjort meg til et bedre menneske, men tror jeg har blitt et klokere og tryggere et. Ikke smartere altså, både sier og gjør fortsatt masse dumt, men jeg er idiotien bevisst. Tror jeg i alle fall. Det sies jo at de som skryter mest av stor selvinnsikt er de som har minst av sorten, men det blir jo selvsagt umulig å bevise.

 

Jeg skriver meg helt bort! Dette innlegget skulle egentlig handle om at jeg ikke sitter livredd hjemme og biter negler mens jeg venter på urologtimen og blodprøvesvarene. Jeg googler ikke i det hele tatt. Kjenner heller ikke ekstra godt etter, men det er noe der nede som ikke er som det skal. Jeg vet jo hvordan de stort sett har føltes opp gjennom livet, men de enorme mengdene med smertestillende jeg har tatt daglig de siste fem årene har naturligvis gjort at jeg ikke vet eksakt når dette startet. Det er jo ikke mer enn et par måneder siden jeg fortsatt slukte 8 paralgin forte om dagen. (Pluss masse annet snop). Da blir man jo litt nummen både her og der.

 

Nå spiser jeg ikke smertestillende i det hele tatt. Prolapsene har på mirakuløst vis bare blitt borte etter over fire kroniske år. Da leter selvsagt hypokonderen med lys og lykter etter noe annet, og den som leter han finner!

 

Les også:

Kreft

 

VI LEVER

(Jan Eggum/Wenche Myrhe)

 

En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk
Vi lever
En er frisk og en er syk, en får stå og en får stryk
Vi lever
Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur
Vi lever
Hvis du blir helt stille nå, kan vi høre hjertet slå
Vi lever

 

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

 

Vi er som en lillebror, som vil gjemme seg hos mor
Vi lever
Vi som hører med til dem, som vil stikke hodet frem
Vi lever
Om vi blir terrorisert, undertrykt og torturert
Vi lever
Om vi kryper eller går, om vi er fortapte får
Vi lever

 

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

 

Noen stupte for en sak, minnesteinen står der rak
De lever
Noen vandrer slik som deg, anonyme kjempers vei
De lever
Noen mister alt de har, noen mister mor og far
De lever
Morgendagen er en venn, det finns alltid håp for dem
Som lever

 

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

 

Mørke skyer er et tegn, på at jorden trenger regn
Den lever
Vannet strømmer fra de grå, de blir mange bekker små
Som lever
Mange bekker blir en elv, sol og himmelhvelv
Vi lever
Fossen styrter i et hav, og det spirer på hver grav
Vi lever

 

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

 

Les også:

Kreft

 

 

Kreft

Som dere vet var jeg, (etter flere måneders utsettelse), hos legen tidligere i uka og fikk undersøkt understellet. Da ville jeg ikke bruke ordet kreft. Det endte med en hurtighenvisning til urolog for ultralyd, samt en masse blod-og tissprøver på stedet. Forhåpentligvis er dette bare et klassisk utslag av heftig hypokonderi, men greit å være på den sikre siden.

 

Det kan selvfølgelig også være en slags form for “slitasjeW der nede. Det er jo slett ingen hemmelighet at jeg har tatt Bibelens ord om å “befolke Jorden og bli mange” bokstavelig, og har,(til tross for alle de jeg har mistet), befolket en middels Finnmarkskommune omtrent på egenhånd. Ikke rart man har blitt både stiv og øm.

 

Spøk til side. Selv om jeg personlig ikke er spesielt redd for å dø, så er jeg så egosentrisk utrustet at jeg ikke unner verken mine barn eller min kone å miste (fantastiske) meg i livet sitt. Mistet jo selv faren min da jeg var rundt 12, og selv om man venner seg til det så har det jo absolutt vært et savn at han har vært borte. I likhet med ham har jeg aldri blitt kåret til “Årets pappa”, men har da gjort så godt jeg har kunnet, og mener selv jeg har, om enn kanskje knepent, har bidratt med mer pluss enn minus i livene deres.. Har uansett ikke lyst til å gi dem en ny begravelse å gå til. Er tross alt ikke veldig lenge siden den forrige, så sitter nok fortsatt i.

 

Nei, kan ikke sitte her og dagdrømme om min egen bortgang! Må jobbe noen timer nå. Har jo tross alt en arv som må bygges opp før jeg reiser heden.

 

Folkens, lag dere en god søndag! (For alt vi vet kan den bli den siste, hehe)

 

Les også:

For livet skal vi sloss, så lenge det går blod i gjennom oss!

 

 

 

 

Hastehenvist til urolog

Det gikk som det måtte gå. Etter morgenens testikkelundersøkelse, samt den ene blod- og urinprøven etter den andre, ble jeg hastehenvist til urolog (spesialist på bla. mannlige kjønnsorganer) for ultralyd og videre undersøkelser. Jeg vil fortsatt ikke bruke ordet kreft, det ville heller ikke legen, men symptomene var alvorlige nok til spesialistundersøkelse. Det trenger ikke bety at jeg er syk, ikke i det hele tatt, men det kan bety det.

 

Så får vi se da, om jeg overlever helgen, hehe.

 

PS! Jeg fikk veldig godt inntrykk av den nye fastlegen forresten. Var egentlig ikke så flaut å bli undersøkt heller. Jeg er såpass øm på venstre side at jeg hadde andre ting enn forlegenhet å tenke på mens hun klemte i vei der nede.

God morgen!

Jeg har fått legetime 09:40, men åpner (eventyr)butikken umiddelbart jeg er tilbake.

 

Kan ikke si jeg gleder meg. Har blitt fratatt min dyktige mannlige og erfarne fastlege til fordel for en ung og uerfaren kvinnelig lege. Satser på at hun gjør skam på alle mine fordommer, men akkurat i dag, spesielt hvis det blir noe “grafsing”, skulle jeg helst hatt en mann. Så ærlig må jeg være.

 

Vel vel, det går sikkert bra uansett. Har utsatt denne timen alt for lenge. Jeg vil fortsatt ikke bruke ordet kreft, men greit å få tatt en sjekk, for noe er det der nede.

 

Lag dere en nydelig helg folkens!