Folkens, nå skjer det, på virkelig!

Siden batterinivået er faretruende rødt, så har jeg INGEN tro på at jeg kommer til å stå opp i halv fem-tiden i morgen tidlig før jeg drar på jobb for å skrive  at ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!

Siden jeg heller aldri noen sinne skriver blogginnlegg ferdig når jeg “har tid”, for så poste dem når anledningen er mer passende, så er jeg nesten nødt til å både skrive og poste innlegget nå i kveld. Slik er det å være “ærlig blogger, rett fra skrumplevra”!

 

Ikke for det, har som vanlig ikke så mye å fortelle, og det jeg faktisk har har jeg skrevet oppatt og oppatt i ukevis, for ikke å si månedsvis, nå:

 

ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!

 

“I dag” er altså lørdag 31. juli 2021. Jeg stiller, som vanlig, klokka 06:00, men tar meg den friheten, siden det liksom er min aller siste dag som sjef i restaurantbransjen, å gå hjem til Velsignelsen og Konemor ganske tidlig. (FØR fire i alle fall!)

 

Dere er sikkert lei dette gnålet mitt om denne æraen min som er over, men for meg er dette virkelig stort. Ikke minst fordi, (hvis jeg klarer å leve av nettbutikken), det kommer til å frigi så utrolig mye tid i løpet av en dag, en uke. I snitt vil jeg faktisk frigi halvannet døgn med våkentid pr uke. Det er veldig mye og jeg gleder meg til å bruke den tiden på Velsignelsen først og fremst, men også mine andre unger naturligvis, som Bortkommen Sønn. Planlegger å reise på besøk sørover til ham i høst. Skulle jo nedover, både i våres og  nå i sommer, men det skar seg hver gang. Ble sykevikar i stedet.

 

Nå, altså i morgen, (men som skrives i dag, som har blitt til kveld), er det altså slutt. Resten av min tid på Hoftepluss og FyFader blir som (en slags) vanlig ansatt. De nye eierne overtar, og de, sammen med butikksjefen og soussjefen Robin (Startet som utplasseringselev vinteren 2014, fikk sommerjobb og ble lærling høsten samme året. Til tross for en diktatorisk sjef fullstendig uten skrupler og mellommenneskelige egenskaper, så har han liksom bare blitt her. Heldigvis for oss, ha tror jeg er blant topp 5, kanskje til og med topp 3 av ALLE jeg noensinne har jobbet med i mitt liv!

 

Nok skryt, tilbake til meg, meg, meg! Kokkejævel trenger en pause nå. På mange måter kan du kanskje si at jeg har gitt alt, kanskje for mye, til Alta i løpet av disse to tiårene. Rik ble jeg aldri, men jeg har levd veldig godt likevel. Ufattelig mye morsomt har det vært. Blod, svette, tårer og tenners gnissel. Jeg har kost meg glugg i hjel. Helt fram til sommeren 2019.

 

Etter det har jeg bare holdt ut. Nå er det imidlertid over, for ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!

 

😀

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Ansatt

 

 

Dagens helt!

Hadde det ikke vært for denne mannen, for dette er virkelig en MANN, som stiller opp, til tross for at han har vært og vrikket ankelen under en eller annen idiotisk fotball-ett-eller-annet,, så hadde vi faktisk ikke klart å holde både Hoftepluss og FyFader åpent i dag. Det hadde rett og slett ikke vært nok bemanning, men dagens helt kom subbende klokka sju i morges, plasserte seg i veiing, og sammen med butikksjefen fikk de unna bagettdisken før lunsj. Jeg bøyer meg i støvet av slik ungdom. Tusen takk for at du stiller opp for arbeidsplassen din! ( <3 )

 

Til tross for heltens voldsomme innsats, så har jeg selv til tider vært så sliten i dag at jeg nesten har spydd, flere ganger. Sommeren begynner å merkes, og det er ikke til å legge skjul på at det har vært noen voldsomme uker. Skal ikke “skryte” på meg lange, travle dager, sju dager i uken, flere uker i strekk, men veldig, veldig, veldig glad for at det snart er høst. Ikke er jeg noen unghval lenger heller, og det merkes. Godt!

 

Men jeg stiller da opp likevel, hver eneste morgen med den kroppen jeg har, og selv om jeg til tider sikkert er en svært krevede sjef som krever, (artig ordspill), topp kvalitet i alle ledd, så tipper jeg de likevel er mer glad for at jeg kommer enn at jeg ikke hadde dukket opp. DA hadde det blitt kaos da!

 

(Sikkert noen som gleder seg til det kommer nye sjefer på mandag også. (Jeg er en av dem.))

 

Litt skummelt å skryte av enkeltansatte, for da er det alltid noen som føler seg forsmådd og urettferdig behandlet, men i dag MÅ jeg også trekke fram butikksjefen. Han har sprunget AKKURAT like mye, og sikkert ENDA raskere enn meg, (han har fire meter lange, tynne bein), og til alt overmål sendte han meg hjem klokka fire. (Vi kom begge på jobb klokka seks, men selv skulle han gå til åtte.)

 

Det var bare det jeg ville si akkurat nå. Det finnes fortsatt helter!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Vaskeklut

 

 

Framtiden

Aller først må jeg bare få lov til å takke alle dere fantastiske mennesker som de siste dagene har utvist en helt VOLDSOM varme rettet mot et egentlig ukjent menneske langt mot Nord. Det er en stor ÆRE for meg å kunne kalle dere mine følgere, for jeg tror faktisk at dere er den mest hjertevarme og inkluderende menneskebunten som finnes i Norge.

 

Kommentarfeltet på Facebook, der man ikke kan være anonym, taler sitt tydelige språk. Der er det humør, medmenneskelighet, høflighet og åpenhet som råder. Kommentarfeltet inne på bloggen derimot, der man kan være anonym, er nok litt mer negativt fargelagt

 

Jeg har absolutt ingenting i mot kritikk. Det vil si, KLART JEG HAR! Ingen mennesker LIKER jo å bli kritisert, og jeg er intet unntak. Like fullt prøver jeg å besvare kritikken etter beste evne. Jeg liker faktisk en god diskusjon. Selvfølgelig kan det være litt krevende å sitte og svare høflig til mennesker som mener jeg selger både sjela og familien min for såkalte “klikk”. De forstår, eller VIL ikke forstå, at jeg ikke skriver for “klikk”, men for MENNESKER. Jeg VIL at så mange som mulig skal lese meg. Dette er ikke en dagbok, men en blogg, og jeg kommer til å fortsette å blogge på daglig basis så lenge mange nok gidder å følge meg.

 

***

 

Jeg tenker mye på den, framtiden. Livet er komplett med Lillebror, men jeg vet at _visse_ andre ønsker seg en liten søskenflokk. Jeg vet også at det er helt fantastisk å ha en, (i mitt tilfelle), en nesten like gammel bror å være sammen med, uansett hvor vi dro. Alltid noen å leke med. Utforske nye steder med.  Glede seg til jul med. Krangle med. Vokse opp med.

 

Jeg vet også at jeg begynner å bli godt voksen. Å bli pappa er ikke som å få seg enda en hund. Vil jeg klare det? En ting er den fantastiske småbarnstiden, der hver eneste dag egentlig er en fest der Lillebror bare blir finere og finere, men jeg VET jo at en oppvekst er langt mer enn godnattaklemmer og kos.

 

En oppvekst består OGSÅ av et absurd stort antall dugnader, foreldresamtaler, foreldremøter, kjøring hit og dit, mattelekser (avskaff lekser NÅ!) og en lang rekke andre elementer som var hyggelige nok, (bortsett fra matteleksene), men har i over et tiår ansett meg FERDIG med slikt.

 

Som egosentriker, som fikk sitt første barn som 19-åring,  hadde jeg jo gledet meg til å kunne sette MEG SELV først i den siste halvdelen av livet.

 

Vi får se. Først må jeg få tak i en badeshorts som passer. Har fader meg vært OVERALT her i byen, men INGEN forretninger fører badeshorts størrelse HVALROSS. Jeg kler meg nok naken på bloggen , og jeg ikke også i tillegg skulle måtte velte meg rundt i Adams drakt, også i bassenget.

 

(Vi har nemlig begynt å dra i bassenget 1-2 ganger i uka. Deilig å bli litt “vektløs” når man er såpass muskuløs som meg. Dessuten formelig elsker Lillebror å bade, så det er en fin ting å kunne gjøre sammen som en familie. Jeg er veldig glad i “familieting”. Da trives jeg som aller best.

(I alle fall hvis jeg hadde hatt en badeshorts som kunne omsluttet nedre del av mitt legeme. Fader, det flommer over av feite folk, hvor får DE badeshortsene sine fra???)

 

Nå skal jeg dra hjem og plante et tre. Syrinen som jeg kjøpte tidlig i forrige uke står fortsatt i potta. Det ene prosjektet tar det andre. Rekker ikke å skrive om alt, da blir dere bare oversvømt, men treet SKAL ned i dag! (Eller i morgen…)

 

Det er fortsatt ikke for sent å lage en vakker dag, både for seg selv eller andre. Kanskje vi bare GJØR det, hva?

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Avlshingst

 

Framtiden

Aller først må jeg bare få lov til å takke alle dere fantastiske mennesker som de siste dagene har utvist en helt VOLDSOM varme rettet mot et egentlig ukjent menneske langt mot Nord. Det er en stor ÆRE for meg å kunne kalle dere mine følgere, for jeg tror faktisk at dere er den mest hjertevarme og inkluderende menneskebunten som finnes i Norge.

 

Kommentarfeltet på Facebook, der man ikke kan være anonym, taler sitt tydelige språk. Der er det humør, medmenneskelighet, høflighet og åpenhet som råder. Kommentarfeltet inne på bloggen derimot, der man kan være anonym, er nok litt mer negativt fargelagt

 

Jeg har absolutt ingenting i mot kritikk. Det vil si, KLART JEG HAR! Ingen mennesker LIKER jo å bli kritisert, og jeg er intet unntak. Like fullt prøver jeg å besvare kritikken etter beste evne. Jeg liker faktisk en god diskusjon. Selvfølgelig kan det være litt krevende å sitte og svare høflig til mennesker som mener jeg selger både sjela og familien min for såkalte “klikk”. De forstår, eller VIL ikke forstå, at jeg ikke skriver for “klikk”, men for MENNESKER. Jeg VIL at så mange som mulig skal lese meg. Dette er ikke en dagbok, men en blogg, og jeg kommer til å fortsette å blogge på daglig basis så lenge mange nok gidder å følge meg.

 

***

 

Jeg tenker mye på den, framtiden. Livet er komplett med Lillebror, men jeg vet at _visse_ andre ønsker seg en liten søskenflokk. Jeg vet også at det er helt fantastisk å ha en, (i mitt tilfelle), en nesten like gammel bror å være sammen med, uansett hvor vi dro. Alltid noen å leke med. Utforske nye steder med.  Glede seg til jul med. Krangle med. Vokse opp med.

 

Jeg vet også at jeg begynner å bli godt voksen. Å bli pappa er ikke som å få seg enda en hund. Vil jeg klare det? En ting er den fantastiske småbarnstiden, der hver eneste dag egentlig er en fest der Lillebror bare blir finere og finere, men jeg VET jo at en oppvekst er langt mer enn godnattaklemmer og kos.

 

En oppvekst består OGSÅ av et absurd stort antall dugnader, foreldresamtaler, foreldremøter, kjøring hit og dit, mattelekser (avskaff lekser NÅ!) og en lang rekke andre elementer som var hyggelige nok, (bortsett fra matteleksene), men har i over et tiår ansett meg FERDIG med slikt.

 

Som egosentriker, som fikk sitt første barn som 19-åring,  hadde jeg jo gledet meg til å kunne sette MEG SELV først i den siste halvdelen av livet.

 

Vi får se. Først må jeg få tak i en badeshorts som passer. Har fader meg vært OVERALT her i byen, men INGEN forretninger fører badeshorts størrelse HVALROSS. Jeg kler meg nok naken på bloggen , og jeg ikke også i tillegg skulle måtte velte meg rundt i Adams drakt, også i bassenget.

 

(Vi har nemlig begynt å dra i bassenget 1-2 ganger i uka. Deilig å bli litt “vektløs” når man er såpass muskuløs som meg. Dessuten formelig elsker Lillebror å bade, så det er en fin ting å kunne gjøre sammen som en familie. Jeg er veldig glad i “familieting”. Da trives jeg som aller best.

(I alle fall hvis jeg hadde hatt en badeshorts som kunne omsluttet nedre del av mitt legeme. Fader, det flommer over av feite folk, hvor får DE badeshortsene sine fra???)

 

Nå skal jeg dra hjem og plante et tre. Syrinen som jeg kjøpte tidlig i forrige uke står fortsatt i potta. Det ene prosjektet tar det andre. Rekker ikke å skrive om alt, da blir dere bare oversvømt, men treet SKAL ned i dag! (Eller i morgen…)

 

Det er fortsatt ikke for sent å lage en vakker dag, både for seg selv eller andre. Kanskje vi bare GJØR det, hva?

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Avlshingst

 

 

 

 

 

 

 

 

Piller, alkohol og selvmordstanker

De fleste har tunge og vanskelige perioder gjennom livet. For alt for mange, (totalt tok 639 personer, 467 menn og 172 kvinner sitt eget liv i 2020),  ble disse periodene HELT uoverkommelige. Mørket vinner over lyset.

 

Til tross for alt, eller nettopp derfor, har jeg aldri aktivt, verken forsøkt eller villet ta mitt eget liv, men jeg har LENGTET etter døden. Jeg har bedt til min gud mange ganger at han umerkelig skulle hente meg i løpet av natten.

 

Han hentet meg aldri. Han hadde mer sansen for de aller vakreste, aller minste, de aller mest umistelige. Jeg ble igjen. Hver eneste gang.

 

OG DET ER JEG GLAD FOR!

 

Jeg er så glad i hver eneste dag jeg får her på jorden. Livet mitt er, for å bruke et veldig enkelt ord, komplisert, men jeg ringer min “bortkomne sønn” hver ENESTE dag, og hver enste dag tar han telefonen. Det står det faktisk respekt av, for jeg er ikke akkurat en FEST å snakke med, ha ha.

 

Jeg kommer hjem til Konemor og levende Lillebror og bare ALT faller på plass! (Bortsett fra det som HELE tiden skurrer i bakgrunnen, men jeg prøver, jeg PRØVER hver eneste våkne time å ignorere det, men når natten kommer er muren borte, så det finnes fortsatt. Selv om jeg MANN.

 

(Kjæreste Gud, kan du ikke i alle fall fikse dette? Du som er allmektig og kan både drepe og vekke til liv, burde kunne klare dette med armen bak på ryggen.)

 

***

 

Nei, vi skal ikke “dyrke” verken sorg, sykdom eller annet (v)ræl, men vi skal heller ikke late som om fortiden, (eller NÅTIDEN for den del) aldri har funnet sted, for da visker vi ut selve LIVET, og det vil i alle fall ikke jeg!

 

 

Ta vare!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pornostjerne

 

( I dag er det hele 4 måneder siden jeg og Konemor ble smidd i Hymes lenker. Jeg er så glad for at jeg blir likt og elsket, og, kikke minst, at kan elske tifolds tilbake. Hjertet blir aldri fullt. Jeg har det veldig bra, og om bare noen dager nå så er jeg ikke sjef på jobb lenger heller. Jeg gleder meg veldig. I del to av livet skal jeg ikke være sjef, bare være til stede.

 

For de som trenger meg.

 

 

 

 

 

 

 

Hvordan kunne det egentlig gå så galt?

Legenden sier at jeg ble født i skyggen av et isfjell, 16 nautiske mil vestafor Helvete. Riktig så ille var det nok ikke, men at jeg, som ikke en gang ble ved erkjent som ektefødt sønn av min egen far, og som avslutta siste året på barneskolen med å sitte inne på do i friminuttene med beina trukket opp mot veggen så ingen skulle vite at jeg var der, skulle ende opp med å henge opp digre bilder av meg selv, samt sitte og klistre hodet mitt på tusenvis av krydderbokser, se det hadde jeg ALDRI trodd!

 

Jeg har jo aldri vært noen “tomsing”, (hvis det er lov å si), så skjønner egentlig ikke hvorfor jeg havnet utenfor i så mange sammenhenger, til og med blant de voksene. Huser godt da jeg ble konfirmert. Jeg fikk 500 hundre kroner fra et godt vennepar av familien. Folk vi hadde kjent hele livet. Tror faktisk jeg gråt da jeg la meg den kvelden. Broren min fikk dobbelt så mye året før da han konfirmerte seg. Klarere kan det vel ikke sies hvem av brødrene man setter mest pris på.

 

Jeg får ikke lov til å skrive om ham på bloggen, men det var i alle fall ikke jeg, som kanskje trengte det aller mest, der jeg satt med beina opp mot veggen på do), som morfar inviterte med på utallige fisketurer rundt forbi, både lokalt og i andre nasjonalparker, med . Det var ikke jeg, (som aldri egentlig ble anerkjent som en skikkelig sønn før noen dager før han døde), som gråtkvalt ble kalt for “min andre sønn” da morfar holdt en tale i anledning en rund dag eller noe i den duren.

 

Da sønnen min døde takket de nei til å komme i begravelsen. “Deres andre sønn” fikk dem på bedre tanker, og de kom likevel. Likevel gjorde det vondt. Heldigvis hadde jeg verre ting å tenke på i den perioden.

 

Det er klart det gjør noe med et menneske når man allerede som bitte liten baby føler forakten fra en av dem som skal elske deg over alt på jord, før man siden ikke bare blir mislikt og utestengt på skolen, men fader også av helt nær familie.

 

Sekunda vare. Andrevalget. Alltid.

 

Gjennom maten og mine kulinariske ferdigheter ble jeg ganske fort etter læretiden det som kalles for en “anerkjent kokk”. Selv om jeg uten tvil har opparbeidet meg en ikke ubetydelig flokk i Alta som har behov for å fortelle verden at jeg ikke er noe til kar, så er det ikke MATEN de kritiserer. Mine kulinariske ferdigheter er ubestridte. Min kokekunst har dunstet godt over Alta i snart to tiår. Først på Alfa Omega, siden Mega og de åtte siste årene på Hoftepluss og FyFader.

(Kjenner faktisk at det snurper seg litt i strupen når jeg skriver dette, for det gjør meg stolt. Gutten som satt med beina hevet og pustet så lavt han kunne, mens tårene sakte rant ned langs kinnene, han fikk det faktisk til. Han BLE noe! Mange vil til og med si at han ble best i sin klasse. Jeg er slett ikke uenig, he he.)

 

Så døde plutselig ENDA en unge! Hvor mye piss i ett og samme liv skal liksom EN mann klare? Jeg ga opp. Det fantes ikke mening med noe som helt lenger.  Prøvde å drikke meg til døde.  men klarte det dessverre ikke. Hvordan i helvette skulle jeg klare å komme meg gjennom resten av livet når det faen var så vidt jeg klarte å karre meg gjennom dagen?

 

Prosjektet med å drikke meg i hjel feilet dessverre, og etter seks uker måtte jeg, enten jeg ville det eller ikke, tilbake på jobb. “Sørgeperioden” var over. Det var midt på sommeren og butikken holdt på å rakne fullstendig. Dessuten skulle de ansatte på ferie og sommerhordene måtte betjenes og bespises.

 

Jeg hadde mistet ungen min for bare noen uker siden. HELE Alta visste at dette hadde jeg vært gjennom en gang før. Normalt oppegående mennesker MÅ da for faen ha klart å sette seg LITT inn i hvordan en far, en forelder, har det etter at du har funnet din egen sønn, FOR ANDRE GANG, stiv og lunken, ikke helt iskald ennå, på lakenet, med lett marmorert ansikt og rosa spytt ut av munnviken.

 

Likevel KOKER kommentarfeltene på Facebook, og sikkert på andre sosiale medier også som ikke jeg er på, om hvor nedrig, jævlig og kynisk jeg er som setter meg ned med koppen min og TIGGER fordi hele bedriften, hele jævla livet, virker å gå rett til helvete!

 

Sørgetiden var ÅPENBART over, for man kunne kalle meg og bruke akkurat de karakteristikkene man ville på meg, og slike innlegg med delt, kommentert og ledd MED.

 

Jeg, som lå der i søla og GISPET etter luft. Hvor nedrig er det mulig å være mot en mann som ÅPENBART ikke var inne i en god periode av livet.

(Ikke EN eneste av dem som raljerte aller verst har sendt meg melding i ettertid og bedt om unnskyldning…)

 

Bortsett fra det åpenbart aller verste, så er denne perioden, fra akkurat seks uker etter dødsfallet, og i alle fall seks måneder framover, den aller verste perioden i mitt liv. Verden, og folka rundt deg, går selvfølgelig videre, det må den jo, men du selv er fortsatt i et slags sjokk, og ruinene av det som en gang var ditt liv virker helt umenneskelig å bygge opp.

 

Midt i alt dette kaster de stein på deg. Igjen og igjen og igjen. De VET jo at du ligger nede, hva i all verden er det i menneskets natur som får mennesker til å påføre deg denne ekstrabelastningen, bare fordi du ber om En tier til en kaffe?

 

(Merker at jeg snakker meg bort dra det som EGENTLIG var temaet for dette innlegget, nemlig hvordan jeg ble så utrolig selvsentrert og fikk et slikt behov for å bli sett, likt og anerkjent, mens det egentlig bare viser hvor lang tid det tar å komme seg opp igjen etter at ungene dine dør og folk i bygda står og spytter på deg.

De fleste vil deg bare godt og tror tror/vil tro at bare fordi Lillebror har kommet (og Gud velsigne Lillebror!) så er alt bra, en slik er det jo selvfølgelig ikke. Lillebror er ingen “ny valp”. Han er egentlig storebror, men mangler en lillebror.

 

Jeg vet, fordi jeg har lest det mange ganger, at folk er LEI at jeg skriver om døden “opp at og opp at”, at jeg “koker supper på en spiker”, “at jeg “dyrker sorgen” og “MELKER tragediene mine”. Jeg kan ikke FATTE at mennesker kan i det hele tatt kan få seg til å skrive noe slikt. Hva feiler det folk!?)

 

Til tross for alt det negative som den OGSÅ førte med seg, så ble bloggen umiddelbart REDNINGEN min fra en tilværelse jeg ikke så neon som helst utvei fra. Livet som toppblogger har for meg aldri vært glamorøst, men det har gitt meg mange muligheter, som bok-kontraktene,  som jeg nok ALDRI ville fått uten at jeg kom inn blogg-verdenen som en frisk og freidig nordavind høsten 2018. Tre måneder etter katastrofen.

 

Jeg er veldig glad i å skrive, og for meg er gleden av noen faktisk LESER det jeg skriver vel så viktig som selve skrivingen. Jeg har formidlingstrang, ikke skrivekløe.

 

Bloggen gjorde meg synlig. Jeg ble sett, likt, ja nesten elsket. For han som aldri fikk en rørende tale fra sin egen morfar om hvor mye han ble satt pris på, så satte jeg kanskje ekstra pris på de gode ordene fra egentlig fremmede mennesker, men det er rart, for dem, for DERE, så virker jeg egentlig ikke så fremmed siden jeg deler mange av mine opp og nedturer, men heller ikke dere er helt fremmede for meg, for jeg kjenner igjen navnene, får med meg glimtene fra også DERES liv. Jeg setter faktisk PRIS på dere. På ordentlig!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Sett

 

(Og til dere som mener jeg er et flykrasj i sakte film og burde beskyttes mot meg selv. Vel, jeg har mine opp. og nedturer, men jeg klarer meg. Kjemper meg av og til gjennom dagene, mens andre ganger er alt bare godt. Det kalles et ekte liv. Dere burde prøve det i stedet for å sitte der bak tastaturet og snakke DRIT om andre!)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tusen takk, Sønn! ❤️

I går kom jeg i skade for å skrive at “Jeg er redd for å dø. Alene“. Livet mitt føles av og til vanskelig, fryktelig komplisert, betent og fastlåst. Begynner også å bli litt sliten av dette sommerkjøret på jobb. Det er ganske voldsomt. Vondt har jeg også. Noe så inn i helvete.

(Bu huhu, stakkars, stakkars meg,..)

 

Skriver ikke dette for sympati, men kanskje som en forklaring på at jeg av og til bikker i feil retning. (I motsetning til de som alltid vet best, (ikke bare i sitt eget liv, men også i andres), og har svaret på absolutt alt, så tør jeg åpent innrømme at jeg på ingen måte er perfekt.)

 

Jeg slutta dessuten på de artige tablettene for et to-tre uker siden, og det kan sikkert gå begge veier. I går var jeg rett og slett det man før i tiden ville kalle _molefonken_.

 

Det blir det naturligvis “juling” av, både i kommentarfelt og andre steder. Siden jeg skriver slikt, så er det liksom ikke måte på hvor håpløs pappa jeg har vært. “MAN HØSTER SOM MAN SÅR” går igjen, og jeg har tydeligvis sådd djevelsk dårlig. Ikke kan jeg forsvare meg heller, for det er så mange involvert. Jeg blir rett og slett lei meg, for dette er vel noe av det aller verste man kan bli stemplet som; en som ikke bryr seg om sine barn. Jeg, som har dedikert absolutt hele mitt voksne liv til familien min,  og jobben.

 

Alt dette prøver jeg å formulere i en blogg, men får det ikke til. Er helt nede på felgen, men tenker jeg MÅ skrive noe om dette, men alt er så komplisert at det rett og slett ikke lar seg gjøre.

 

Så tikker det inn en melding i kveld, 19:33

 

Kanskje jeg ikke har vært så jævlig likevel. Kanskje man ikke skal være så rask med å kappe hodet av andre mennesker mens man “ler så man gråter”. Kanskje livet faktisk er komplisert av natur.

Det har vært jævlig tøft å lese alt som har blitt insinuert.

 

Du aner ikke hvor glad jeg ble for den meldingen, Sønn!

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Først og fremst pappa

Jeg er redd for å dø. Alene.

En mannevond type som meg har ikke venner i øst og vest. Det kommer ikke til å være kø foran Nidarosdomen den dagen jeg skal legges i krypten, men det bekymrer meg heller ikke. Det jeg er redd for er å ligge alene på dødsleiet. Trekke mitt aller siste hark uten at noen jeg bryr meg om er der, eller i alle fall har vært innom samme uka, måneden. Året.

 

Jeg skal ikke bli for personlig på andres vegne, men begge mine bestemødre er veldig mange år over nitti, og har blitt skrøpelige for å si det forsiktig. Min mormors barn, den yngste over 50, og den eldste rundt 70, veksler med å besøke henne, og de bor spredt over hele Norges land. Likevel reiser de, tar av sin tid og sine penger, for å være sammen med sin mor på det som trolig er siste året.

 

Vil noen komme til meg? Trille meg ut på café, til frisør, på Vinmonopolet? Være sammen på rommet noen dager uten å si stort, for ikke hører jeg, og ikke husker jeg noe særlig heller?

 

Heldigvis har jeg, statistisk sett, sikret meg besøk, siden jeg har giftet meg med en ti år yngre kvinne, men det gir ingen garanti. Vil ungene komme? Det vet jeg faktisk ikke. Livet er veldig komplisert.

 

Jeg håper alt blir bra. Til slutt.

 

 

 

Hjem til stille hus

Det var TO alternativer, enten hadde de flyttet fra meg, eller så hadde de lagt seg. Jeg anså sjansen for å være 50/50. I fall de ikke hadde forlatt meg, eller rett og slett bare glemt meg, så turte jeg ikke gå ned på soverommet og sjekke. Har lest på melding at han våkner lett for tiden pga at tenne presser på, så jeg holder for sikkerhets skyld en lav profil.

 

Plutselig hørte jeg en lyd, en dør i underetasjen åpnet seg forsiktig og lukket seg like lydløst. Opp kom en trøtt, men vakker kvinne som virket kjent, men jeg klarte ikke i farten å gjenkjenne skjønnheten. Det kunne ligne på kona mi, men det kunne også være en av de mange, mange hundre kundene som bespises hos oss hver eneste dag.

 

For å ta en helgardering, sa jeg: “Vil du ha noe å drikke?”. Det er et vanlig spørsmål som  kan bruken både på kunder og koner. Hun svarte ikke og kom bare rett mot meg, ga meg et kyss og presset ansiktet mitt inn mellom brystene sine og bevegde seg sakte fra side til side. Dette kunne da UMULG være en kunde!

 

***

Det er noen få uker i året midt på sommeren. Da gjelder å stå på, gjøre flest mulig kunder fornøyde og fylle bankkontoen, for høsten kommer, og den kommer alltid som et knyttneveslag med lave kundetall og dårlig omsetning.

 

Dette er min siste sommer. Neste sommer blir det ferie. Kanskje ikke reise langt, men bort fra jobb i alle fall. Være sammen med mine. La dagene flyte, gjøre alt den ene dagen hvis man vil og ingenting den neste, hvis det er det som frister mest. Gå litt i fjellet. Arbeide i hagen. Spille fotball med Lillebror. Rase, leke, kose, lese, fiske, fjerte, flire.

 

***

Etter jobb dro jeg på jobb. Har fått inn mange nye produkter, men siden det er så absurd på Hoftepluss, så tar det ukesvis å legge det ut for slag. Det gjør egentlig ingenting, for det er dårlig omsetning i fellesferien uansett. Derfor bestemmer jeg her om nå at nettbutikken holder stengt i fellesferien til neste år! Da har jeg ikke tid til å jobbe, for jeg skal være sammen med familien min 😀

 

***

 

Nå må jeg sove. Ny dag av samme slag i morgen. Heldigvis er den største av de to ovnene våre reparert. Den døde fredag ettermiddag, men vi har på et underlig vis klart oss. Det nytter liksom ikke sutre over at den største ovnen ikke virker. Vi har fokusert på den som faktisk lever, den lille. Det har tatt litt, (dobbelt) så lang tid, men vi har fader meg klart det. Vi e en sabla gjeng! Best på hele jordkloden og kanskje vel så det!

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pillenarkoman

 

I dag var jeg SKIKKELIG frekk med en kunde…

Det hender seg nok rett som det er at jeg slenger litt  med leppa. Sure og frekke kunder som fortjener et spark et spark i ræva, de får det gjerne hos meg. Kunden har på ingen måte alltid rett. De er bare helt vanlige mennesker som deg og meg, med alt som finnes av feil og mangler.

 

I dag var det imidlertid litt annerledes. Det var ingen sure eller frekke kunder så langt øye kunne se. Bare en helt vanlig kunde som ikke likte cappuccinoen fra kaffemaskinen. Kunden lurte på om det var laktosefri melk i kaffen, for den var ikke god, mente kunden.

 

Innrømmer at akkurat slike ting irriterer meg litt, (er tross alt en grunn til at jeg selger…), kunder som liksom ikke “liker” et helt vanlig produkt. Jeg gikk bort til kaffemaskinen til kunden, åpnet skapet og begynte å lese på posen med granulert melk for å finne ut om den inneholdt laktosefri melk.

 

“Bruker dere granulert melk? Da er det jo ikke rart at den ikke er god!” sa den fortsatt ikke sure eller frekke kunden, (men likevel litt irriterende).

 

Så kommer det syrlig fra den “trivelige” sjefen:

 

Ja, dette er en kaffemaskin. Ser DU noen barista her, eller?

 

Det var helt tydelig at kunden, som fortsatt var verken sur eller frekk, ikke likte svaret mitt. Det var jo dessuten litt sant, vi HAR bare en enkel kaffemaskin, men ærlig talt, kunne da bare sagt “beklager, men jeg kan fikse deg en skikkelig cappuccino på UNO, de nye eierne, null stress!

 

Det sa jeg imidlertid ikke. Jeg ropte etter dem da de gikk: “Du kan få en VANLIG kaffe altså!”

 

Rett eller galt, det ER ikke slik en eier på et spisested med respekt for seg selv oppfører seg og jeg vil benytte mitt lille talerør her til å si:

UNNSKYLD!

(og jeg MENER det! Ønsker dere ellers en riktig god sommer og et fantastisk opphold i Alta 😀 Jeg GARANTERER dere GRATIS cappuccino på UNO i morgen! :D)