Mitt siste blogginnlegg

Foto: Frank Rune Isaksen

Etter at Vår Herre natt til sankthansaften 2019 iskaldt og brutalt ombestemte seg og plutselig tilbakekalte Lille Vakre etter bare 14 dager her nede hos oss, så har bloggen betydd veldig mye for meg. Den ble det lille halmstrået jeg trengte for å gradvis klare å klatre opp av ruinene etter et liv som for andre gang var bombet fullstendig sønder og sammen.

 

Alt har imidlertid sin tid og det siste året har jeg bare blogget mindre og mindre. De siste månedene nesten ingenting.  Lysten, motivasjonen og gleden har gradvis blitt borte. Det er mange årsaker til det, men hovedårsaken er nok det giftige, og til dels direkte ondsinnede, klimaet inne på selve plattformen fra enkelte medbloggere. Over tid har det blitt så stor belastning for både meg og min familie at det har gått ut over hverdagen og min psykiske helse. Da dialog overhodet ikke fungerer er det egentlig bare en ting å gjøre, nemlig å trekke seg ut. Det koster meg en årslønn, men helsa må komme først. Livet er for kort, og jeg har blitt alt for gammel, til å fortsette på en “skole” som ikke gjør meg godt. Jeg tar ansvar for meg selv og min familie, og flytter derfor fra “bygda”.

 

 

I løpet av disse 2,5 årene jeg har blogget har mine ringe bloggposter blitt lest nesten 27 millioner ganger av litt i overkant av 4 millioner IP-adresser. Det er voldsomme tall for en kulinarisk kjøpmann fra Alta med “hovedfag” i kakepynt og reinsdyrshjerter. Det har vært litt av et eventyr, og jeg vil takke hver enkelt av dere for at dere har fulgt meg på hele eller deler av denne ferden. Ikke bare har dere lest meg, men dere har også kjøpt bøkene mine og handlet i både butikk og på Kokkejævel.no. Kort sagt gjort det mulig for meg å på en måte starte livet litt på nytt når verden falt i grus samtidig som kokkekroppen etter hvert ikke klarte å holde seg stående mer enn 15 minutter i slengen. Tusen, tusen takk!

 

Nå er det jo ikke slik at jeg blir borte selv om jeg forlater Blogg.no.  Kanskje snarere tvert i mot! Jeg vil fortsatt skrive om stort og smått fra livet mitt, men det kommer jeg å gjøre på Facebook. (Slik jeg gjorde i gode, “gamle” dager.)

 

Dere har kanskje også lagt merke til har jeg blitt langt mer aktiv på Instagram i det siste. Der er hovedfokus på mat, kaker- og desserter og generell kulinarisk inspirasjon. Følg meg gjerne der også.

 

Hva oppskriftene mine angår, så vil jeg fortsatt poste dem her inne på bloggen inntil jeg får min egen kulinariske nettside opp og stå. Det vil ta litt tid, for det er sykt mye arbeid, og  jeg har en god del andre baller (og babyer) i luften, men det kommer forhåpentligvis i løpet av året.

 

Tusen millioner takk for reisen så langt!

 

 

Jeg ønsker dere alt godt og håper dere følger meg videre på:

 

 

Facebook          Instagram          Kokkejævel.no

 

Les også:

Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tørka reinhjerter og bitte små mennesker

Det har vært en lang dag for en gammel mann. Langåpent til 18:00 hver torsdag, men innså allerede i firetiden at jeg aldri i verden rakk å bli ferdig til da. Ja, jeg hadde både rukket å tømme tørkeskapet, pakke de tørre hjertene og hengt opp nye 40-50 kg med hjerter i løpet av dagen, men det var ingenting sammenlignet med jobben som ventet…

 

Jeg ble ferdig klokka 22. 80 kg rå, runde hjerter skjært og lakesaltet på dunk. Nå skal de få stå på kjøla i ca en uke før de henges opp. Har bare litt over 100 kg igjen på frysa før det er slutt. Får ikke tak i mer før til høsten. Heldigvis har jeg tørkakjøtt også, men det er liksom hjertene som er “gullet”.

 

Dere aner ikke hvor fin Lillesøster har blitt! Joda, hun var jo fin da hun var nyfødt også, men da først og fremst fordi hun var et mirakel, men nå har hun blitt virkelig vakker. Så klare, fine øyne som følger våkent med på det som skjer når jeg er nær nok. På søndag blir hun 14 dager. Jeg gleder meg veldig til akkurat den milepælen er over. Da er det bare en igjen før jeg er “fri”.

 

Oi, var Konemor våken likevel??? Hørte hun var å tasset nede i gangen. Vet du, da går jeg og legger meg. Trodde hun sov, og ble derfor oppe i stua da jeg kom hjem, men nå som hun er våken avslutter jeg kvelden heller vertikalt ved hennes side. Koselig å småprate litt om dagen før man sovner inn.

 

God natt!

 

 

Hjemkomsten

Under et døgn etter at Lillesøster kom til verden i et badekar på føden i Alta tok vi henne med oss hjem. Savnet etter Lillebror/Storebror, (heretter kalt Goliat), ble for stort. Vi ville inkludere ham i den boblen man havner i etter at et nytt lite mirakel har kommet til verden, ikke lukke oss inne på føden i Alta mens han skulle være sammen med bestemormor.

 

Jeg skal ikke fortelle alt for mye om hvordan han reagerte på et nytt lite familiemedlem plutselig dukket opp i sofaen, det er ikke min historie å fortelle, men du verden så rørende det var er å se han sitte og se på henne med et smilende og nysgjerrig ansikt mens han stryker henne forsiktig over kinnet. Klart det kommer til å bli noen tøffe tak for ham, og har vært det allerede, men det kommer til å gå seg til.

 

Og kjæreste Datter. Denne stolte, vakre, flinke storesøster, som kom ned så fort hun kunne i går for å hilse på sin eneste søster, men først og fremt for å sørge for at Goliat ikke skulle føle seg sjalu, så hun ha ham enda mer oppmerksomhet enn hun uansett alltid gjør, og det var ham som ble hilst på først. Ikke den minste. Klok og snill.

 

Jeg har fått litt kritikk for at jeg har fokusert mest på meg selv, både i tekst og bilder, når jeg har fortalt om fødselen. Det har jeg gjort helt bevisst og etter avtale med hovedpersonen selv, flinke, dyktige, profesjonelle og tapre Konemor. Fy fader for en fødsel hun har gjennomført, men det er ikke min historie å fortelle. Det er hennes. Hvis hun vil.

 

Folkens, tusen, tusen takk for alle gratulasjoner og engasjement som har kommet oss til del under denne fødselen. Som dere ser var Lillesøsters komme Norges 4. mest delte sak i går. Utrolig hyggelig at så mange bryr seg. Om oss.

 

Tusen takk! <3

Fra himmel til helvete, og tilbake til himmel igjen

Angret kanskje litt, der jeg lå avsvimt i mitt eget spy inne på badet, at vi ikke hadde gjennomført fødselen i Hammerfest, der det er døgnbemannet fødeavdeling, men jeg fikk bare gjøre det beste ut av det. Christine la et digert pledd over meg og jeg stumpet av på de deilige vamekablene et par timer. Da jeg våknet tok jeg meg en dusj og fikk vasket gulvet for spy. Heldigvis hadde jeg rukket å sette meg på ramma da det sto på som aller verst rundt midnatt, slik at det tross alt bare var spy å vaske opp.

 

Fødselen tok om lag 14 timer fra begynnelse til slutt. Jeg har bistått/bivånet noen fødsler, og de to siste timene var skikkelig intense. Finnmarks største by mangler ikke bare døgnbemannet fødestue, vi mangler også epidural, slik at de som velger/får lov til å føde her må like at det “svir litt” nedentil kan du si. Det er helt forferdelig å sitte og se på at kvinnen du elsker har så umenneskelig vondt, så lenge, uten at du kan gjøre noe annet enn å klemme henne på puta mellom tommel og pekefinger. Det hjelper under riene de første timene, men har ikke akkurat epiduralistisk virkning når en unge på neste fire kg skal presses ut gjennom det alt for trange hullet.

 

Lillesøster er kjempe, kjempe, kjempevakker! Siden Lillebror/Storebror fortsatt tar seg en sup fra tid til annen, så har hun deilig melk fra første sug. Hun har allerede spist godt et par ganger, men stort sett har hun sover hele natta gjennom. Hun er så bitte liten i forhold til den goliaten som herjer rundt der hjemme. For øvrig sammen med bestemormor. Hun, og tante, har vært sammen med han under hele prosessen, og nå er han i barnehagen, lykkelig uvitende at det ikke bare er mamma og pappa som kommer hjem i ettermiddag, men også Lillesøster. Det blir nok bra.

 

Nå skal jeg gå og legge meg igjen. Har renset og desinfisert hele kroppen og Christine vil at jeg skal komme i senga til dem. Herregud for en jobb hun har gjort! Hun er selvfølgelig veldig sliten, men til tross for at smertene ikke akkurat knipses bort rett etter fødselen, så har hun fått sovet godt i natt. Kreftene kommer nok sakte, men sikkert tilbake. Jeg er så stolt av henne!

 

3765 g

50,5 cm

En helt perfekt liten prinsesse.

 

Tusen, tusen takk for alle lykkeønskninger og gratulasjoner. Det er veldig hyggelig og vi setter stor pris på det. 🙂 Nå logger jeg av igjen. Hadde tenkt meg på jobb noen timer, men ber om forståelse for at jeg holder stengt i dag, og ordrene derfor blir en dag forsinket.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ventetiden er endelig over!

Da var vi endelig i gang. Etter et par heftige timer hjemme var vi på plass på føden i seks-tiden. Er inne i en rolig periode nå, men i løpet av dagen kommer hun vi har ventet slik på.

Dette blir en «lystig» dag 😉

 

PS! Alt vel med både mor og Lillebror/Storebror 🙂

 

 

 

Etter over en uke i helvete klarte jeg rett og slett ikke mer

Jeg hadde prøvd absolutt alt, inkludert skyllinger flere ganger daglig med alt fra Vademekum, Hydrogenproksid og endatil rent brennevin, men ingenting hjalp. Den betente byllen, (eller hvite kjøttkaka om du vil), bakerst i munnen, som bare plutselig dukket opp onsdag i forrige uke, ville slett ikke krympe.

 

I går morges var jeg blitt så betent at hvitt kinnkjøtt dekket de bakerste jekslene fullstendig. Jeg er jo forholdsvis vant til steke smerter kan du si, men denne munn- og klovsyken kom fryktelig ubeleilig. Ikke bare går jeg på absolutt maks dose med paralgin  og Vimovo fra før, men  jeg risikerer å dra i fødsel når tid som helst, og jeg hadde helst sett at jeg kunne bistå Konemor 100% uten kjeften full av byllepest.

 

Natt til i går lå jeg og googlet “tannlege øyeblikkelig hjelp Alta”, og da jeg så at Eurodent faktisk hadde vakttelefon var det bare ren viljestyrke som forhindret meg fra å ringe midt på natta, men på slaget 09:00, da jeg åpnet, ringte jeg og forklarte at jeg hadde fått manneinfluensaens onde fetter, nemlig  mannepest i kjeften. Jeg fikk time kl. 10:00.

 

Det ble veldig mange sprøyter. Først med bedøvelse, tre tror jeg. Deretter i alle fall fire digre med noe brunt  (eller blått) rensemiddel som hun stakk og stakk og stakk inn i kjøttkaka. Vet ikke om hun skar også, for jeg holdt øynene igjen for sikkerhets skyld. Hun holdt i alle fall på der inne i over en time.

 

Full av bedøvelse gikk jeg derfra lykkelig og glad. Takket henne dypt og inderlig, og betalte med den største glede. Hadde jeg ikke vært gift fra før hadde jeg nok fridd til henne også, for det var bare så sinnsykt deilig å være smertefri at dama som hadde frigitt meg fra pinselens lenker hadde fortjent en skikkelig belønning. Nemlig meg selv.

 

Nu vel, en time etterpå gikk bedøvelsen sakte og ubønnhørlig ut av tannkjøttet og smertene vendte tilbake. Likevel kjente jeg at det var blitt bedre plass der inne, og smertene var heller ikke så altoppslukende jævlige. Noe var definitivt blitt bedre, men jeg vil anta at titalls med nålestikk også gir en viss ømhet.

 

Jeg er bedre i dag. Omtrent som jeg var på dag en eller to etter at dette dukket opp. Det virket det hun gjorde og jeg både tror og håper at smertene sakte, men sikkert vil gi seg i løpet av helga. Er jo tross alt termin i morgen, og termindagen er en jævlig dårlig dag å være selvsentrert og sutrete på, så jeg er veldig glad for at jeg dro til tannlegen i går. Skulle dratt for mange dager siden.

 

Nå må jeg jobbe! Hele tørkeskapet er fult av ferdig tradisjonelt tørkede hjerter, og første runde med de sirupsaltede hjertene er klare til å bli hengt opp. De er ferdige til neste helg. Gleder meg! Runden deretter blir tørka reinhjerter med mjødurt, rosmarin og vanilje. Mennesker, gled Eder!

 

 

 

 

 

 

 

Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker en runde til…

Egentlig skulle jeg opereres i begynnelsen av midten av januar, men da de ringte fra St. Olav uken før operasjonen var begge parter enige om å avlyse operasjonen. De nye MR-bildene viste en kraftig tilbakegang av prolapsen og smertene var redusert til noe jeg beskriver som helt vanlige 40-års smerter. Ja, jeg knipset fortsatt daglige doser med Paracet og Ibux, men ikke maksdosering lenger. Dessuten hørte alt av de sterke smertestillende heldigvis 2021 til.

 

Etter to år med helt absurde smerter som ikke på noe som helst tidspunkt i løpet av døgnet ble borte, så var disse pinglesmertene jeg nå drasset rundt på for rene himmelriket å regne. Jo da, det samme hadde skjedd i januar i fjor, så visste innerst inne at jeg var ikke helt trygg, men etter et par gode uker tillot jeg meg å tro på mirakler, og så for meg en framtid der jeg lekende lett og grasiøst danset rundt på en blomstereng i hvit kjortel, vind i håret og blomsterkrans på hodet.

 

Krasjlanding. I går var jeg hos legen for 3. gang på tre uker. Ny MR er bestilt og det står nye bokser merket med trekanter i skapet. Det er ganske fortvilende. Ja, jeg vet at det finnes folk som har det mye verre enn meg, jeg er ikke dødssyk, har bare vondt, men kjenner jeg gruer meg fryktelig til et nytt år med disse helvetes smertene. På sitt verste er de helt altoppslukende og jeg må tidvis bruke alt jeg har av positiv energi for å komme meg gjennom dagen.

 

Faen, faen, faen!

(Sånn, lenge siden jeg har surket og klaget her på bloggen. Det var deilig!)

 

 

 

Er det altså i natt det skal skje?

Det er ennå noen dager til termin, men noe er definitivt på gang. Noe er i emning. Det skjer alltid en endring i sluttfasen og endringen har allerede skjedd. Når tid som helst nå kan det vi alle går rundt og venter på skje, og jeg vedder den største marsipanrosa jeg har på at hun garantert ikke drøyer helt til 19. februar før hun stanger seg ut i friluft.

 

På bildet ser dere meg på den første og siste turen på sykehuskiosken før vi, pga korona, ble låst inne på rommet i sju dager til ende da alle trodde Lillebror skulle komme. Siden vi har den dystre forhistorien som vi har så ble også far innlagt, derav bekledningen. Les mer om den bisarre, og langdryge, fødselen til Lillebror HER.

 

Skal legge meg på sofaen nå. Etter 5-6 uker uten sterke smertestillende er helvete i ferd med å komme tilbake. Etter 2,5 år fra og til med faenskapen så begynner vel etter hvert å innse at jeg kommer til å bli en kroniker, kanskje resten av livet, så kommer ikke til å skrive særlig mer om det. Fikk ny resept for 10 dager siden. Den skulle holde i 30 dager. Det gjorde den altså ikke.

 

Folkens, i morgen kommer Datter! Jeg gleder meg alltid i dagevis i forkant. Da skal det bakes og pyntes, etter hennes ønske, en saftig og deilig gulrotkake som vi skal ta med til Svigermord til søndagsdessert. (Pluss at vi må pynte den farlig gode ostekaka som jeg akkurat har tatt ut av ovnen…). Og mens kaken steiker drar vi sammen ned i butikken og plukker ut kakepynt. Jeg gleder meg veldig. Timene med Datter er uvurderlige for meg. Håper og tror at de også er verdifulle for henne <3

 

Til tross for alt, eller nettopp derfor, føler jeg meg som en meget, meget heldig mann. Jeg ønsker meg ikke all verden og setter umåtelig stor pris på det jeg faktisk har. Ja, jeg vet at alt kan forsvinne på et øyeblikk, men det skjer ikke. Ikke denne gangen. Ikke nå.

 

Og snart, veldig snart, kommer hun. Den fullbårne. Den siste. Den fullkomne.

 

 

 

 

 

 

 

Stengt pga. korona

Reklame | Kokkejævel.no

Så var det altså Kokkejævel-familien sin tur, (igjen). Denne gangen er det Lillebror som skal ut i “krigen”. Etter å ha vært hjemme fra barnehagen nesten hele forrige uke pga. magen, så tror jeg både han og vi så fram til endelig å komme seg i barnehagen og rase igjen.

 

Selv om det ikke er noe krav på så små unger, så valgte vi, til tross for god allmenntilstand,  likevel å ta en koronatest på han i morges før vi skulle dra, for han hadde fått en ny type hoste i løpet av natt, (og en viss søster ligger hjemme i karantene).

 

Vel, testen viste seg å være positiv. Da var det bare å kle av seg jakka og uteskoene og teste mor og far i samme slengen. Ingen av våre tester beviste imidlertid smitte, men vi skal teste oss daglig for sikkerhets skyld.

 

Litt kjedelig å akkurat ha kjøpt inn kakepynt for nesten 100 000 kroner for så måtte stenge ned butikken, men slik er det. Kakepynten har svært lang holdbarhet og det er jo uansett høysesong for kakepynting midt i svarteste januar. Håper likevel dere bestiller litt så jeg får unna så mye som mulig slik situasjonen utviklet seg. Klikk HER for å se nettbutikken som ikke bare er Norges største gavebutikk til den som “har alt”, men som også i løpet av januar kommer til å bli Norges største utvalg i kakepynt.

 

Ja ja, slik ble det. Skulle bare informere dere. Lillebror har det helt fint. Mine tanker går først og fremst til Christine som jeg vet hadde gledet seg veldig til å levere ham i barnehagen, for så kjøre hjem å legge sin høygravide kropp til lading i tomt hus…

 

 

 

 

 

 

Bare fire uker igjen…

I dag er det akkurat fire uker til mitt 9. og (bank i bordet) aller siste bidrag i min nidkjære og nærmest sykelige streben etter å følge Guds ord fra Første Mosebok om å “vær fruktbare og bli mange”. Vi vet vi blir velsignet med en jente. Min andre noensinne.

 

Dette lille pikebarnet blir faktisk født nesten på dagen, (pluss/minus en måned i alle fall…), 25 år etter at min førstefødte ble født en stormfull vinterdag i 1997. Da er det sannelig på tide for meg å gi seg. Jeg vil jo gjerne kunne gå for egen maskin, uten rullator, når jeg en dag skal følge henne opp kirkegulvet til sitt første bryllup.

 

Ja, det har vært noen voldsomme tap i løpet av disse 25 årene, men i sum vil jeg si at jeg har kommet ut i pluss. Til tross for de jeg har mistet så sitter jeg tross alt igjen med  tre flotte mer eller mindre voksne unge menn, en tenåringsdatter og en liten røver på litt over året. Og snart altså, et jentebarn som skal okkupere min tid, interesser og prioriteringer også de neste 25 årene.

 

Bare fire uker igjen. Historisk sett trolig kortere. Dagene fylles ikke med mer enn de må og er egentlig bare nødvendige transportetapper, noe vi må gjennomføre, mot det som skal skje i februar. Det er selvfølgelig mulig vi kvikner litt til litt etter hvert nå som dagene lysner litt mer for hver dag, men jeg tviler. Akkurat nå handler livet aller mest om det som er i ferd med å skje.

 

Det er som å leve i en boble som over to år med korona og begrenset antall nærkontakter bare har forsterket. Verden har blitt mindre, men for min del har den blitt varmere. Noen dager er bedre enn andre og de blir flere og flere. Det lover godt for framtiden.

 

Håper dere også opplever noen fine øyeblikk gjennom dagen 🙂

 

 

 

.