04:17 gikk alarmen!

Etter en helt utrolig behagelig kveld med bare kos og pupp og soving så har det vært en del styr i natt med både pupping og byssing, men fra rundt halv tre sluknet vi alle tre. Fullstendig utmattet og trette. Himmelrike.

 

Plutselig slo jeg opp øynene. Pustealarmen gikk!

 

PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP

 

Tusen tanker gikk i alle retninger gjennom godet på meg. Katastrofen i fjor. Gjenopplivningskurset. Jeg spratt opp i sengen og røsket hardt i Kjærest slik at hun også skulle våkne. Hun kom meg i forkjøpet og sto allerede livredd over Lillebror. Alarmen sluttet like fort som den hadde startet. Varte bare noen få sekunder, men bar bud om et veldig langt år.

 

Freden senket seg igjen og nå var det min tur til å våke litt. Lillebror var mett og trøtt og Kjærest bare trøtt. Jeg sto opp, satte Lillebror foran meg og satte meg ned for å se på mine to som sakte forsvant inn i drømmeland.

 

Bank-bank-bank***Bank-bank-bank

 

-Ja, kom inn!

 

Klokka var visst blitt halv åtte og inn kom det en overlege og en jordmor på morgenvisitt. Overlegen har fulgt oss, og spesielt Kjærest, på en helt fantastisk på helt siden Katastrofen og har virkelig bidratt til at dette svangerskapet, og oppholdet på sykehuset, har blitt så trygt som det har vært mulig å få det. Hun kom for å si far vel og ønske oss god tur til Alta og lykke til videre i barseltiden. Veldig koselig!

 

Hos jordmor bestilte vi frokost og kaffe og fikk det levert et kvarter senere. Jeg prøvde å spise så stille som jeg klarte, men hvis jeg tolket gryntene fra Ursula, unnskyld Kjærest, riktig, så lyktes jeg ikke spesielt godt. Lillebror derimot sov som bare det gjennom hele seansen og Kjærest klarte også etter hvert nesten falle tilbake til den etterlengtete søvnen.

 

Bank-bank-bank***Bank-bank-bank

 

-Ja, kom inn!

 

“Hei, jeg heter *** og er hjelpepleier. Er dere klare for veiing?”

 

Kjærest ga opp, satte seg opp i sengen, smilte og sa ja.

 

 

Nå er vi ferdige her i Hammerfest. Jeg vil benytte denne kanalen til å takke for et fantastisk opphold. Selv om selve bygningen er gammel og slitt, og dusjen ser ut som et åsted, så er betjeningen på ingen måte av samme forfatning! Takk for profesjonell og god pleie og tusen takk for at dere anerkjenner pappa som en helt naturlig del av både fødsel og barseltid. God likestilling starter nemlig på fødestua. Pappa er ikke et fremmedelement der inne, han hører naturlig til i 2020.

 

Takk for oss!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gripende, men veldig lærerikt

Vel innlosjert på Hammerfest sykehus og lykkelig gjenforening, du vet sånn som på film med strykere i bakgrunnen, med Kjærest og Lillebror, ble musikken stoppet brått da barnelegen kom inn på rommet og var klar for gjenopplivingskurs for nyfødte.

 

Jeg hadde gruet meg veldig, men det gikk overraskende greit. Litt ekkelt akkurat i det legen kom inn med babydukken, men det var nettopp bare det, en dukke.

 

Hva har vi lært? Jo, nyfødte under tre måneder skal man bruke frekvensen 3 hjertekompresjoner og 1 innånding. På større unger går man gradvis over til frekvensen 15 kompresjoner og 2 innåninger. Man skal holde på helt til ambulansen kommer. Uansett hvor lang tid det tar.

 

  1. Legg ungen på et fast underlag, ikke sengen.
  2. Knips ungen veldig hardt under foten eller klip det i nesen som en okse. Poenget er at det skal gjøre vondt. Begynner ungen å skrike var det bare i dyp søvn. I motsatt fall:
  3. Ta grep om ungen med begge hendene og press tomlene raskt 3 ganger godt ned i bryskassen, langt lengre enn du tror. Ribbeina på små barn brekker ikke.
  4. Dekk både bunn og nese og blås inn en munnfull med luft. Brystkassen skal heve seg, men ikke eksplodere. Ungen er ikke et voksent menneske.
  5. Gjenta helst 120 ganger per minutt helt fram til ambulansen kommer. Samarbeid om mulig.

 

Etterpå var det veldig godt å holde ham. Lenge.

 

Jeg føler meg veldig mye tryggere nå, men jeg håper aldri, aldri jeg noensinne får bruk for dette. Det er noe helt annet å stå og presse ned på enn dukke enn din egen sønn, men nå vet jeg i alle fall hva jeg skal gjøre. Det gir trygghet. Til tross for alt.

 

 

 

Nå drar jeg over fjellet for å hente Kjærest og Lillebror

På andre siden av fjellet, innelåst i et lite rom, sitter det en Kjærest med en bitte liten Lillebror ved brystet. De har ventet på meg siden jeg dro fra dem for to dager siden. Det har vært mye styr. Viruset gjør oppholdet på sykehuset innelåst og vanskelig. Det er ikke sunt for verken kropp eller sjel å se de samme veggene 24 timer i døgnet. Slik sett tror jeg det er til det beste for oss i alle fall at de tømmer sykehuset og deporterer oss til Alta. Forhåpentligvis får hun der lov til å gå i korridoren og kanskje treffe andre fødende. I Hammerfest har dette vært ulovlig og hun har kun møtt andre mennesker når jordmødrene kommer inn med mat eller sjekker om alt står bra til. Til slutt så spiser rommet deg opp. Tror de gleder seg til jeg kommer, selv om jeg tar stor plass i et rom. Eller nettopp  derfor.

 

Klokka tre er det førstehjelpskurs beregnet på småbarn og babyer. Kan ikke se jeg gleder meg veldig til det. Ligge med en bitte lite dukke og forsiktig blåse luft ned i “lungene” på den. Hjertekompresjon. Nei, gruer meg faktisk veldig, men forstår at det er nødvendig og en kjempetrygghet å vite nøyaktig hva man skal gjøre hvis det aller verste skulle skje igjen. Likevel har jeg liksom sett nok livløse små kropper, selv om de denne gangen er laget av gummi.

 

Har vært på jobb noen timer nå. Gjort unna litt bak kulissene. Kommer jo tilbake på tirsdag så ikke voldsomt mye jeg ikke kan vente med. Tenkte å overnatte et døgn sammen med dem på føden i Alta før jeg må dra og ikke kan komme tilbake grunnet Viruset. Hater det viruset, men det gjør vel alle egentlig, men man blir voldsomt selvsentrert i en slik situasjon. Alt handler om meg og min lille familie. Ser ikke på nyheter, følger ikke med på noe annet. Alt viktige som skjer i universet nå skjer i et lite rom på Hammerfest sykehus. Det høres sikkert egoistisk ut, men jeg innrømmer det. Ingenting annet betyr noe.

 

Nei, nå må jeg kjøre så jeg rekker det kurset. Selv om jeg har veldig lyst til å komme for sent og akkurat parkere på utsiden av sykehuset i det kurset er ferdig. Skikkelig kylling. Mann deg opp for faen!

 

Vi snakkes i kveld!

 

Og igjen, tusen takk for alle gode ord og ønsker som sendes vår vei! Helt ufattelig hyggelig! <3

Kjærest og Lillebror blir “kastet” ut av sykehuset!

 

Hammerfest skal tømmes for pasienter for å få bukt med Viruset, men lenge trodde vi at barselavdelingen skulle skånes for evakueringen. I morges kom kontrabeskjeden. Mandags morgen må både Kjærest og Lillebror forlate sykehusets trygge vegger og legges inn i Alta som ikke har sykehusstatus, med alt det måtte medføre. Jeg kjører over i morgen, søndag, overnatter på sykehuset og kjører dem selv tilbake til Alta.

 

Det var en spak og fortvilet Kjærest som ringte meg med denne nyheten i morges. Dette er det motsatte av trygghet. Dessuten betyr dette at jeg ikke får sett Lillebror igjen etter at jeg har fulgt dem inn på avdelingen i Alta. Jeg får lov til å bli, men jeg får ikke lov til å komme tilbake. Drar jeg får jeg ikke sett dem før de kommer hjem og jeg har ingen mulighet til å bli der i dagevis uten å dra ut i verden.

 

En helt fortvilet situasjon. Planen var at de skulle være innlagt i alle fall til han hadde overlevd storebroren, altså 14 dager. Ikke fordi det er en garanti mot noe som helst, men det er en magisk grense. Neste grense blir fire måneder, men alle forstår at det ikke kan stå en lege på sengekanten så lenge.

 

Jeg er skikkelig fortvilet og lei meg nå. Ja, jeg forstår at smitteverntiltak må komme foran det meste, men det hjelper ikke vår situasjon i det hele tatt. Vi trenger hverandre mer enn noen gang nå i begynnelsen, og så går alt sammen bare til hevete!

 

Da får jeg altså bare et døgn til med sønnen min før vi igjen må skilles uten mulighet til å komme på besøk. Kanskje vi bare skal ta sjansen på at de kommer hjem tidligere, men hva hvis det aller verste skulle skje? Kommer aldri noensinne til å klare å tilgi meg den avgjørelsen. Likevel tenker jeg tanken, for vi har jo pustealarm på ham og i morgen skal vi på gjenopplivingskurs for spedbarn på sykehuset. Det er en trygghet fram til ambulansen kommer.

 

Nei, faen dette var leit!. Til helvette med Korona!

Familiemiddag

Koselig å samle alle ungene man har i landet rundt samme bord på en fredagskveld. Lillebror og Kjærest er selvsagt også med på måltidet, live in from Hammerfest. Det er ikke det samme som å være sammen, men det er som det er og mye bedre enn ingenting.

 

Lillebror har hatt et par vanskelige dager. Han har pattet og pattet, ofte flere timer i slengen, men har blitt mindre og mindre fornøyd. Har bare fått sove litt før han har måttet patte igjen. Etter hvert har det blitt litt gråt, samt at han gikk ned 10% av fødselsvekten på bare tre dager.

 

Det viste seg at han hadde litt stramt tungebånd og i går morges snittet de det. Det høres fryktelig vindt ut, men det er visstnok ikke det og han har ikke gitt utrykk for ubehag, snarere tvert i mot. Nå suger han som en helt, og på en helt annen måte. Brystene flommer over av melk og med sitt spiller nye tungebånd klarer han å få det skikkelig ut. Gjett om det var noen som (endelig) fikk sove noen gode timer i natt!

 

Herregud som jeg unner dem det! Pleierne kom og hentet han ca halv ett i natt og leverte ham ikke tilbake før klokka seks. Blir varm i hjertet bare av å skrive om det. Unner henne det så enormt.

 

I går var jeg så dum at jeg la ut dette bildet. En babyseng full av bamser, suttekluter, tepper, ammeputer og babynest. Jeg var til og med så teit at jeg sa at sengen var “klar”. Det skulle jeg aldri gjort! Les innlegget HER 

 

Jeg kan berolige alle dere som både har vært bekymret og dere som har vært forbannet at nei, Lillebror kommer ikke til å sove med alt dette i sengen! Ja, vi vet om absolutt alle kjente risikofaktorer for krybbedød. Vet ikke om dere husker det, men vi mistet en sønn i fjor, så vi har lest oss litt opp kan du si. Vi trenger ikke meldinger, verken de “snille” eller de “sinte”, der vi blir forklart hvordan vi unngår at også Lillebror dør. Vi vet det garantert bedre enn deg. Ikke vondt ment fra min side altså. Jeg bare sier i fra.

 

 

Skal straks dra ned på jobb en liten tur. Ikke lenge, men bare stikke innom og prate og få litt oversikt. Etterpå skal jeg dra hjem og stelle litt hjemme slik at det ser rent og pent ut nå de en gang kommer hjem langt, langt inn i framtiden. Det skal være rent når man kommer hjem fra fødestuen.

 

Ellers skal jeg børste katta. Hun ser ut som en villsau. Mulig jeg har vært litt sløv å børste henne i sommer. Det kan jeg ikke forklare meg bort fra. Av og til kan man lure på om hun virkelig er en katt og ikke en gigantisk hybelkanin, he he 😉

 

Han er så ufattelig fin! Gleder meg absurd mye til å møte ham igjen. Denne barselperioden blir veldig annerledes enn det som er normalt, men slik må det være. Vi tar absolutt ingen sjanser. Skulle noe skje er det en enorm trygghet at han befinner seg i en bygning full av leger og sykepleiere. Selv om jeg har veldig lyst til at de skal komme hjem snart slik at vi kan starte på livet.

 

Ha en vidunderlig lørdag, folkens!

 

 

 

Endelig skal den senga fylles igjen!

I over et år nå har sprinkelsengen stått inne på soverommet vårt. Først som et åpent sår som på brøkdelen av et sekund kunne få følelsene til å renne over, selv på en i utgangspunktet god dag. Etter hvert utviklet jeg teknikker for å ikke se direkte på sengen, selv om soverommet er ganske lite og sengen står nesten helt klistret inn til garderobeskapet.

 

Husker ikke helt, men tror det det tok flere måneder før vi klarte å skifte på sengen. Etter det ble det litt lettere. Slapp å se sengetøyet som han lå i. Det lille putevaret. Smokken.

 

Nå skal sengen igjen fylles! Lå og så på sengen før jeg sovnet i går. Alt har hun ordnet klart. Babynestet som hun sydde i fjor skal igjen befolkes. Jeg gleder meg til til å kjøre tilbake i morgen tidlig!

 

Selv om Maria er koselig nok hun. Sitter alltid i trappa og venter nå man står opp. Hun sover inne på Datter sitt rom, men med en gang hun hører vi våkner så står hun opp og setter seg i trappen og venter. Litt artig.

 

Ellers er det en nydelig vinterdag i Alta. Får snart besøk av min mor, før jeg drar ned på jobb og ordner en del til nettbutikken. Har vært ganske mange som har bestilt boka mi og forstykker den siste uka, så tenkte jeg skulle få pakket og sendt dette til de heldige.

 

Klokka seks kommer de andre barna mine. Da blir det taco på bordet og facetime på tven, så får de liksom vært sammen med Lillebror selv om de ikke får sett han i virkeligheten ennå, både på grunn av det ene og det andre.

 

Tusen, tusen takk for alle brev og små gaver som jeg finner i postkassa! Så utrolig hyggelig og rørende. Tenk at det er så mange som bryr seg om Lillebror. Blir helt satt ut. Blomster får vi ikke, for jeg har avtalt med Mester Grønn at de setter alle leveringer på “vent” fram til vi alle forhåpentligvis er hjemme om en drøy uke.

 

Det er koselig med blomster forresten. Husker jeg sa til Kjærest  om alle blomstene vi fikk da Lille Vakre døde, at “han fikk flere blomster i døden enn han gjorde i hele sitt liv”. Det er et tankekors, selv om vi selvfølgelig var svært takknemlige for blomstene vi fikk da han døde.

 

Nei, ble litt negativt igjen her nå. Det er bare så lett å gli inn i de tankene akkurat nå, men jeg er ikke trist, jeg er kjempeglad. Lillebror er født og er frisk. Alt annet blir  av mindre betydning!

 

Jeg håper dere alle får en helt fantastisk fredag! Takk igjen for at du bryr deg. Nå bare MÅ jeg ringe Kjærest og Lillebror på facetime før moder`n kommer. Hørte rykter om noe bading…

 

 

 

Hvor mye er det egentlig mulig å savne en unge?

Etter over en uke i “fangenskap” var det deilig å komme seg ut av sykehusrommet , sette seg i bilen og kjøre over fjellet og hjem til pizza og pils, men fy faen som jeg har lyst til å kjøre tilbake med en gang. Det eneste som holder meg igjen er promillen.

 

Nei da, men dette er helt vilt. Vil bare være sammen med dem. Vil tilbake i “bobla”. Skal bare gjøre unna litt jobbting et par dager, så bærer det rett tilbake til framtiden. Lillebror, jeg savner deg sånn!

Blir ikke heeelt det samme med katta…

 

Måtte selvfølgelig innom Stalloen på vei fra Hammerfest. Hadde ingenting å ofre, men håper at stalloen  godtar publisiteten dette innlegget gir som offergave. Hvis ikke vil det gå meg veldig vondt. Det ønsker jeg ikke. Klikk inn HER for å gi publisitet.

 

Jeg savner ham enormt! Hva gjorde egentlig mannfolka før i tiden da de skulle være tøffe og uanfektet etter en fødsel og heller gikk ut på byen og for å drekke og sloss i stedet for å ringe til kjerringa for å få henne til å filme ungen mens han sover fram til midnatt på facetime?

 

Jeg er glad i ungene mine og jeg er stolt av det!

 

Herregud som jeg gleder meg til å treffe ham igjen. Tenk å bli velsignet med en sønn som 43-åring! Hadde det ikke vørt for at Gud hadde tatt så mye fra meg i fortiden, så hadde Lillebror alene vært nok til å gjøre meg religiøs. Han er helt perfekt. 100%

 

Skal lage meg litt mat nå. Etterpå ringer jeg Kjærest. Hun savner meg sikkert. Er jo tross alt nesten en time siden jeg ringte sist. Hun sitter sikker t å tripper og lurer på hvorfor jeg ikke har ringt. Har jeg funnet meg en annen? Er jeg virkelig utro bare noen et par dager etter at hun født vår felles sønn?

 

Kjæreste Kjærest; hvis det er EN ting du kan være helt sikker på, så er det at jeg aldri noensinne kommer til å være utro med deg. Jeg vet hva jeg vil ha, og det er deg alene. Det eneste jeg vil er å gi deg og barna våre et godt, trygt og trofast liv. Dere er min hovedarbeidsgiver. Alt annet gjør jeg  er på hobbybasis.

 

Enkelte ganger leser jeg ikke over teksten jeg har skrevet. Dette er en slik gang, selv om jeg allerede nå vet at dette pål langt nært er i nærheten av det beste jeg har skrevet.. Savner han for mye. Ville  bare at hele verden skulle vite det før jeg igjen ringte til Hammerfest. Forstår nå hvorfor vi skal gifte oss. Det er riktig.

 

 

 

 

Dødsangst

Det er morgen på Hammerfest sykehus. Her fra 5. etasje ser jeg den lille, sjarmerende etterkrigsbyen sakte, men sikkert våkne til liv. Har alltid syntes det har vært så stygt i Hammerfest, men jeg har endret mening totalt. Det er faktisk veldig vakkert her. Jeg kan absolutt anbefale et besøk, men drøy litt til dette viruset har rast fra se litt. Hammerfest er ikke kommunen du reiser til hvis du er i risikogruppen. Med mindre du er suicidal da, men da ville jeg nok heller anbefalt deg å søke hjelp på annet hold.

 

Akkurat nå ligger både Lillebror og Kjærest og sover. Lillebror har vært hos oss hele natten og det har gått veldig bra. Hver kveld  kobler vi en sensor på magen hans som overvåker pusten hans. Hvis de aller verste skulle skje så går alarmen etter 20 sekunder slik at vi har tid til gjenopplivning mens der ennå er håp.

 

Datter hadde også pustealarm. Hun brukte den helt til hun var halvannet år gammel. Klarte ikke å koble den av. Orket ikke våkne opp til blå lepper enda en gang. Første natt uten alarm var en påkjenning, men det gikk heldigvis bra med henne.

 

Lillebror er tilsynelatende frisk på alle mulige måter. Alt virker som det skal. Han spiser masse og Kjærest har å gi han, selv om det ikke “flommer over” før på dag 3 eller 4. Han virker i alle fall fornøyd med det han får ut. Sist gang han spiste var rundt halv to i natt og siden har han mer eller mindre sovet i ett, kun avbrutt av et bleieskift.

 

Nå skjer det ting bak meg her! Klokka har akkurat blitt 07:40 og det suges så remmer og tøy kan holde. Minner om en annen kar jeg kjenner. Skal ikke nevne navn, he he 😉

 

Jeg er livredd for at han også skal dø! Angsten blir bare sterkere og sterkere etter hver time jeg blir bedre kjent med ham. Nå er øynene helt oppe og vi kan se på hverandre mens vi prater hvis jeg er helt nært. Jeg har ikke turt å slippe han helt inn ennå, men kjenner at det forsvarsverket kommer til å rakne når tid som helst nå. Han er så fin. Han er så uendelig fin.

 

I går fikk jeg skikkelig panikk. Han lå og sov på brystet mitt. Pusten gikk raskt, inn og ut, som det gjør med små barn. Umerkelig gikk han inn i skikkelig dyp søvn og jeg kjente ikke pusten hans lenger. Jeg satte meg opp i panikk. Gutten var helt stiv. Ristet forsiktig i ham, men ingen effekt.

 

Herregud, nå skjer det igjen!

 

Kjærest kom til, men heller ikke hun klarte å se pusten. Panikken begynte å spise også henne opp. Akkurat da trakk ham pusten og rykket til. Dere vet, så litt “sprell” som babyer ofte gjør.

 

Hele opptrinnet hadde bare vart i noen få sekunder, men jeg var svett over hele kroppen og så kvalm at jeg hadde lyst til å spy. Dette skjedde to ganger i går. Det kommer til å bli et langt år.

 

Jeg høres kanskje hysterisk ut, men jeg prøver virkelig å tenke gode tanker. Det er ikke slik at jeg går rundt å er redd for at han skal dø hele tiden, men hver gang jeg ser på leppene hans så ser jeg for meg hvordan de ser ut nå e blir blå, og stive. Blå lepper har jeg sett alt for ofte.

 

Nei, men vi koser oss skikkelig også altså. Morgenene og kveldene er fantastiske. Bli kjent. Kose oss med mat og hverandre. Dagene er litt verre, med sola som skinner inn på et rom vi ikke kan forlate. Da blir det litt kjedelig. Har lyst til å gå ut og trille og kjenne frisk luft i lungene. Blir ikke det samme å åpne vinduet.

 

Om bare en liten time skal jeg forlate mine fine to her inne og kjøre tilbake til Alta. Jeg har en del ting jeg bare  få gjort, har jo vært her i halvannen uke nå, og da er det bare å sette seg i bilen. Dessuten er en av mine fraflyttede sønner, samt min mor faktisk, også Alta akkurat nå, og hadde vært koselig å møtt dem også. Samt gitt Datter en klem fra Lillebror.

 

Livredd inntil margen, men likevel lykkelig hilsen fra Kokkejævel

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Morgen, dag 1

Når ungen din dør så ønsker du at hele verden skal stoppe opp i et minutt i resept og medfølelse for ham og din bunnløse sorg. Likeledes, bare motsatt når ungen din blir født. Det eneste du vil er å stille deg opp midt på torget og skrike i lykkerus til alle som går forbi at du har blitt pappa. Jeg har stått på “torget”, les bloggen, nå en uke og i går kunne jeg endelig skrike ut av full hals til hele verden at jeg var blitt pappa igjen!

 

Responsen har vært så overveldende at selv en kjepphøy kokk fra nord får klump i halsen. Tenk at vår etterlengtete lille skatt skulle bli møtt med begeistring og glede av så vanvittig mange mennesker.

175 000 sidevisninger fulgte Lillebror i går. Helt vilt!

Lillebror, min sønn, var Norges mest delte sak i går!

 

Og tusener på tusener på tusener av gratulasjoner, lykkeønskninger og gode ord. Det er nesten så man mister pusten og sliter med å ta at det gode inn over seg. Det er virkelig mange som bryr seg om oss, som har fulgt oss siden tragedien i fjor og som ønsker oss alt det beste som finnes i hele verden. Jeg vet det er mange som i dagevis har gått spent rundt som om det var noen i helt nære relasjoner som skulle føde. Slik er det. Lillebror har allerede flyttet inn i hjertet til veldig mange over hele Norge.

 

Det er riktignok ikke alle som er like imponert over verken den nye verdensborgeren eller kanskje aller helst, faren til gutten:

Deretter blokkerte hun meg for å kunne svare henne, så jeg må gjøre det her i stedet:
Tusen takk for gratulasjon! Kjærest var kjempeflink og har det etter forholdene bra. Vondt naturligvis, men lykkelig. Lillebror? Han spiser og spiser og spiser. Og sover. Og du, har forresten ikke vært i kontakt med Dagbladet i det hele tatt. De bare lagde en sak. Sorry!

 

Allerede dagen etter kjenner jeg at magen begynner å trekke seg litt tilbake. Målet er å være tilbake til normalen etter bare tre måneder. Det burde være et realistisk mål. 😉

 

Igjen, tusen, tusen takk for alle hyggelige meldinger og kommentarer!

 

<3

 

 

 

 

 

Lillebror

 

Kjære alle sammen! 14:29 i dag formiddag kom den gutten vi alle har ventet så intenst på så lenge ut i friluft. Kjærest brukte akkurat en arbeidsdag på jobben. Hvis man ikke da regner med forarbeidet som ble gjort i går kveld. Kremt.

 

50 cm og 3595 gram

 

Helt fullstendig fullkommen!

Jenta og den lille gutten er ikke langt unna perfekte de heller.

 

Finsk jordmor etter vaktbyttet. Da blir det pils og nøtteskål etter fødselen for å komme seg til hektene. Man skal respektere kulturforskjeller. Ja, det var en spøk. Flir for faen.

 

Selv om Kjærest er godt vant så er dette au, au, AU!

 

Jeg er så stolt og glad!

Disse to <3

 

Tusen takk til vår fantastiske vestlandske jordmor som gjorde denne dagen til en trygg og god opplevelse både for mor, far og barn. Du har virkelig grunn til å klappe deg på dine spede skuldre etter endt arbeidsdag. Takk også til alt annet personell som ikke har vært mindre fantastiske. Hammerfest sykehus <3

 

Vil også igjen få takke alle dere vakre mennesker som følger og støtter oss i tykt og tynt. Vi setter umåtelig pris på dere, og har derfor valgt å dele noen fine bilder av dette herrens mirakelet som kom oss i hende i dag. Det betyr slett ikke at vi har tenkt å gjøre ham til en såkalt “bloggerunge” og dele alt som skjer i oppveksten hans, men vi mener man heller ikke skal bli helt hysteriske og ikke kunne vise fram ungene sine i det hele tatt. Vi tror på en gylden middelvei for vår familie.

 

From

Kokkejævel, Kjærest og Lillebror with love