“Beklager, men vi leier ikke ut til homofile!”

Min sønn er på leilighetsjakt i et regionsenter. Det er mange om beinet. Ofte kan det være 50-60 stykker som viser interesse for en og samme leilighet. Det er definitivt utleiers marked og kan velge og vrake i desperate studenter og andre som er på jakt etter et krypinn, et hjem med ok standard.

 

 

§ 1-8.Forbud mot diskriminering

Ved utleie av husrom kan det ikke tas hensyn til kjønn, graviditet, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet. Ved diskriminering gjelder likestillings- og diskrimineringsloven.

Reagerte du på overskriften? Bra, for det er jo ikke bare absurd i dag å diskriminere homofile, mørkhudede eller andre grupper, men det er faktisk forbudt ved lov!

Min sønn er ikke homofil, jeg brukte bare ordet “homofil” for å vise hvor absurd dette er. Min sønn er, (som alles sønner er), en flott ung herremann. Høflig og pen i tøyet. Ofte får han dette svaret når han ringer og viser interesse for en leilighet:

Beklager, men vi leier kun ut til jenter.

Det er ikke lov! Det er kjønnsdiskriminering av aller verste sort! Til og med Huseiernes landsforbund er meget klar på dette med kjønnsdiskriminering. På deres hjemmeside står det, sitat:

Når man leier ut en bolig er man naturlig nok opptatt av å finne «riktig» leieboer – det vil si en som holder sin del av avtalen. Tidligere kunne man innimellom se utleiere som søkte etter «kristne jenter» eller lignende, som om det var en slags garanti for et uproblematisk leieforhold. Slik diskriminering er forbudt i dag. Det skal ikke tas hensyn til kjønn, graviditet, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder.

Det er gode måter å finne en god leieboer på uten å diskriminere: Spør for eksempel etter referanser fra tidligere leieforhold. Det kan imidlertid være mange grunner til at en person ikke har referanser – det kan for eksempel være personens første leieforhold. Husk at da er det jo lov å spørre om nettopp dette.

 

Min sønn vil ikke ha min hjelp til å finne bolig, han vil klare dette selv. Jeg både forstår og respekterer det, samtidig som det irriterer meg grenseløst, for trolig hadde han fått boplass på dagen hvis jeg hadde fått lov til å hjelpe til litt på Facebook. I stedet må han kjempe mot ulovlige fordommer mot å leie ut til enslige unge menn. Antageligvis fordi de tror det er mye bråk med unge menn, men det er intet annet enn en fordom uten rot i virkeligheten. Det er jo ikke slik at bare fordi du er gutt, så inviterer du til fest og faenskap hver helg.

Hva mener dere, er det bedre med kjønnsdiskriminering enn for eksempel å nekte å leie ut til jøder, muslimer, svarte, homofile etc

 

En hverdag helt uten øl

De tre siste årene, etter at Lille Vakre bare døde, har jeg drukket øl i alle fall seks av ukas dager. I begynnelsen, da alt bare var svart, håpløst og ødelagt, drakk jeg ganske massivt for å i det hele tatt klare å komme meg gjennom dagene, slik at jeg kunne lukke øynene og få fred når kveldene kom. Så ble jeg borte noen timer, før jeg våknet og alt bare startet på nytt igjen.

 

Slik gikk de seks første ukene. Jeg var sykemeldt og bortsett fra de dagene Datter var hos oss, så kunne jeg godt ta min første av veldig mange øl tidlig på ettermiddagen. Så på serier om kvelden. Sovnet. Våknet dessverre igjen neste morgen. Ja, du fatter tegningen.

 

Etter seks uker var det ingen bønn og jeg måtte tilbake for fullt på jobb. Det var fellesferie og høysesong, samtidig som de ansatte skulle ut i sommerferie. Da kan ikke sjefen ligge hjemme, drikke lavkarbo-øl og se på serier.  Veldig fort ble det veldig lange dager, men før jeg dro hjem kjøpte jeg alltid med meg minst fire Ringnes Lite som jeg avslutta dagen med. Da hadde jeg noe å se fram til. Noe som holdt meg oppe. Enda en dag.

 

Tiden gikk. Den aller mest brutale sorgen var drukket bort og hverdagene kom og gikk. Sakte, men sikkert var kanskje ikke behovet for å bedøve hjernen vekk fra det grufulle like stort. Likevel fortsatte jeg, hver eneste dag bortsett fra søndager. Dro innom butikken etter jobb og kjøpte med meg “dagens skudd”, minst fire Ringnes lite. Enten som trøst etter tunge dager eller som belønning etter lange og slitsomme dager. Det finnes alltids noe man kan feire eller noe man kan surke og sørge over, men ganske fort ble det egentlig mer av en tvangshandling enn noe jeg hadde nytte eller glede av.

 

Nå skal ikke jeg sitte her å påstå at jeg ikke drakk for mye øl også før Lille Vakre døde, for det gjorde jeg så absolutt. I over et tiår hadde jeg drukket øl, lavkarbo selvsagt, minst tre ganger i uka. Da jeg var yngre ble øl brukt til fest og moro naturligvis, men også kreativt når jeg skrev menyer eller tekster til avisa. Som belønning etter lange og strevsomme dager. Og som trøsteslukker.

 

Det finnes en diagnose for slike som meg, og den har jeg da også åpent brukt om meg selv i mange år, inntil jeg nå har fått en svært overraskende, men veldig positiv åpenbaring disse siste to ukene på diett. (Forrige gang jeg gikk ned i vekt, 24 kg fra 2016-2018, så kutta jeg ikke ut ølene, bare justerte matinntaket enda mer.)

 

Denne gangen har jeg, (og det sier litt om hvilken enorm motivasjon jeg har nå), kuttet vekk hver bidige hverdagspils og ikke en eneste kveld har jeg sittet i sofaen og savnet det. Ikke litt en gang. Overhodet ikke! Jeg var visst ikke så avhengig av øl som jeg trodde. Nå har jeg gitt meg selv lov til å drikke fire på fredager og lørdager, men det er ikke slik at jeg sitter tirsdags kveld og gleder meg til fredagen, for da kan jeg drikke igjen. Ikke i det hele tatt! I den grad jeg tenker over det, (og det jeg gjør jeg jo  åpenbart siden jeg skriver om det), så er det i undring over hvor lite, eller rettere sagt, ikke savner det.

 

Du har kanskje lagt merke til at jeg ikke har brukt ordet _alkohol_ en eneste gang i denne teksten. Det er ikke fornektelse altså, men det er ikke alkohol, i alle fall ikke utelukkende, jeg har vært avhengig av/har tvangsdrukket, det er øl, og da i form av  Ringnes lite. Hvis butikkene, (har alltid kjørt rundt til forskjellige butikker slik at ikke “totalbelastningen” på en enkelt butikk har blitt for stor og pinlig. Selv om det også, etter hvert som uker, måneder og år har gått, definitivt har vært pinlig nok…), har vært fri for Ringnes Lite, så har jeg selvfølgelig kjøpt andre merker, men de har slett ikke gitt meg samme glede.

 

Brennevin har jeg ikke drukket på et tiår tror jeg, og vin gjør ikke godt for hodet mitt, blir bare “bomull” der oppe, så det drikker jeg heller omtrent aldri. Derfor kan jeg slå fast at det ikke er utelukkende alkoholen jeg har trodd jeg har vært avhengig av, men av totalsammensetningen mellom alkohol, humle, malt, karamell, kullsyre og sikkert mange andre ingredienser som finnes i en iskald Ringnes lite.

 

I dag har det gått to fulle uker med hverdager uten øl. Det må være første gang på 15 år. Jeg har tatt kontrollen over livet mitt tilbake! Ikke bare hva mat angår, (det blir nok en livslang kamp), men også når det gjelder inntaket av øl. Den kampen føler jeg at jeg har vunnet allerede.

 

Tvangstanken er brutt. Det jeg (etter hvert) trodde var en sterk avhengighet jeg veken kunne, eller kanskje til og men heller ikke ville, komme meg bort fra, var egentlig bare en veldig, veldig dårlig uvane. Tenk dere, hver eneste uke har jeg fått i meg minst 3360 kcal fra skummende ølglass. Veldig ofte har det nok vært betraktelig høyere. Dette er nå redusert ned til maks 1120 kcal. Det sier seg selv at det vil være mye enklere for meg denne gangen å både redusere og stabilisere vekten enn noen gang før.

 

Jeg er veldig stolt over meg selv. Kampen mot idealvekta fortsetter ufortørnet videre, men kampen mot pilsen er over nesten før den i det hele tatt har begynt.

 

 

God helg, alle!

 

 

 

 

 

 

 

 

Når slike ting skjer

Døden er så nådeløs, grusom og så fullstendig hjerteløst endelig. Livet bare stopper på brøkdelen av et sekund, og det som er igjen er bare et skall som du kanskje klamrer deg til, klemmer desperat og hulkende, men det er ingenting der, ingenting igjen. Livet, den du kjente, var glad i og elsket over alt på jord, finnes ikke mer. Tomheten livet etterlater seg er uutholdelig.

 

Absolutt alle mine tanker i dag går til de som står igjen. De som plutselig og uforberedt står midt i ruinene av sitt eget liv fordi døden bare kom og bombet det sønder og sammen. Ja, de er kanskje fortsatt i live, men de hadde gitt alt og gjort alt, ofret seg selv om de måtte, bare for å få tilbake den som døden uten nåde bare utslettet, og tok med seg.

 

Hold ut. Ta vare.

Drikk om du må.

Sov. Sov masse.

La tiden gå.

Det blir bedre.

Stol på meg!

Det blir bedre.

 

 

 

 

Hyttedrømmen ble knust

Reklame | Kokkejævel.no

På mange måter var det hytta jeg alltid har drømt om. Fantastisk beliggenhet 20 meter fra vannkanten, og med en utsikt mot vannet og fjellet som umiddelbart skaper ro i sjelen. Renovert tømmerkoie. Stor terrasse. Delvis isolert anneks. Innlagt strøm, men ikke vann. Forbrenningstoalett. Sengeplasser, dog med til dels svært kreative løsninger, til alle, og vel så det. En nydelig liten hytte med stor H.

 

Dessverre, eller heldigvis, er jeg ikke alene om dette hyttekjøpet. Jeg kan være så entusiastisk og impulsiv jeg bare vil, men det hjelper lite når Konemor på død og liv skal være så fornuftig og framovetenkt. “Den ligger litt for langt unna”. “Det er litt for lite gulvplass”. “Det er minst en fjellovergang for mye”. “Det er ikke bare hytta som koster, men utgifter til forsikring, strøm og ved, klær, utsyr, møbler, drivstoff, bla, bla, bla.”

 

Jeg skal gi henne rett med dette med fjellovergangene. Det kan bli et problem. Et stort et. På bildet ser dere en oversikt over hvor ofte fjellovergangene i Finnmark stenges grunnet uvær. I tillegg kommer alle de gangene det er behov for kolonnekjøring med brøytebil foran. For å komme oss til denne drømmehytta må vi over de to øverste fjellovergangene, Hatter og Sennalandet. Vi skal dessuten også helst tilbake igjen.

 

På sommerføre tar det 1,5 time, (hvis jeg kjører litt for fort, og det gjør jeg), å komme fram. Konemor syns det er litt for langt, men jeg syns det er helt greit, faktisk perfekt. Blir nesten litt “ferie” å komme dit når det er litt avstand. Problemet er definitivt vinterstid. Jeg er ingen grisekjører vinterstid, både pga. føret og mørket, (det er jo egentlig mørkt døgnet rundt),  og vil anta turen vil bli nærmere 2 timer enn 1,5. Hvis føret er bra. (Og man ikke må stoppe for amming, bleieskift, trøsting osv.) Ved kolonnekjøring og uvær kan reisetiden fort blir 3 timer. Hvis ikke fjellet stenger.

 

Jeg skal også gi henne rett i at det er litt for lite gulvplass. Hadde ungene vært litt større, 2-3, kanskje 4 år, så hadde det vært null stress, men det kunne fort blitt litt ukoselig med to toddlere innesperret med en glovarm vedkomfyr med grind rundt som gjør gulvplassen enda mindre. Uteområdet er dessuten heller ikke tilpasset så små barn. Ja, ungene vokser til, men akkurat nå er ikke denne hytta et kjempebra sted for dem.

 

Argumentet med økte kostnader respekterer jeg også, men jeg er uenig i at det er er problem. Jeg ser på de økte kostnadene som investering i kvalitetstid med familien. Det koster å leve, og vi får ikke med oss en eneste krone når vi hører singelen skingre over kistelokket.

 

Selvfølgelig vil heller ikke jeg “investere” så mye i økt kvalitetstid at vi må dra fra butikk til butikk for å samle inn skalkene rundt brødskjøremaskinene for å ha mat til ungene, men jeg er villig til å måtte prioritere litt annerledes. Tenke meg om en ekstra gang når jeg er i butikken og handler. Spare inn der jeg kan. Trenger jeg egentlig den pakken med roastbiff på en tirsdag? Slike ting.

 

Vi har diskutert mye fram og tilbake. Kranglet litt til og med. Det har naturligvis vært langt flere argumenter involvert enn de tre jeg listet opp her. Vi har vært både enig og uenig, og det er nok jeg som ønsker meg en hytte til familien aller mest. Jeg er ti år eldre og fikk det aldri til når de andre ungene mine var små. Hun er ti år yngre og ungene “hennes” er ennå så små at de egentlig har det aller best hjemme.

 

Selv om jeg er kjempeskuffet, så er vi enige, (og har egentlig vært det hele tiden). Det blir ingen hytte på oss. I denne omgang. Den er litt for liten, ligger litt for langt unna og med (minst) en fjellovergang for mye.

 

Vi fortsetter imidlertid å lete! Budsjettet er ikke all verden siden vi tross alt  kjøpe oss en større bolig om to-tre år, men plutselig står den der, drømmehytta, og venter på oss, og da kjøper vi den!

 

 

Ønsker dere alle sammen er riktig fin mandag og en uke dere ikke har sett maken til på mange, mange år 😀

 

Jeg stikker på jobb nå, så husk og  stikk inn i nettbutikken, Kokkejævel.no, og se etter julegaver til nære og kjære. Sortimentet begynner å nærme seg fullendt for i år, så det er ingen grunn til å ikke gjøre seg ferdig med julegavene.

 

Folk har mer enn nok lysestaker og nips. Kanskje jeg anbefale tørket reinhjerte ,viddas aller mest eksklusive råvare, til den som “har alt”. Fantastisk både rundt bålet, som kveldssnack eller på tapas- og koldtbord. For virkelig å toppe opplevelsen, anbefaler jeg å dyppe kjøttet i Nordlysgelé. Den er så godt til mørkt kjøtt, som hjerter, vilt, ryper, og LUTEFISK faktisk!

 

Sjekk ut nettbutikken min HER

 

 

 

 

 

 

 

Vi legger inn bud på hytta!

Som dere vet har Konemor og jeg vært på hyttevisning i dag. 2 fjelloverganger, (som ofte er stengt om vinteren), og 1,5 times kjøring fra Alta. Konemor mener det er en halvtime og (minst) en fjellovergang for mye. Jeg er enig i det med fjellovergangen(e), men den siste halvtimen mener jeg er tull. Om vi kommer fram klokka seks eller halv sju på fredagen spiller da ingen rolle, men jeg ser poenget altså.

 

Like fullt har vi bestemt oss for å legge inn bud. Hytta var liten, men veldig koselig, og med sengeplasser nok til besøk av alle mine barn. Det er riktignok ikke plass til alle rundt bordet, heller ikke innlagt vann, men vi er ikke på jakt etter noe palass. Sjansen for at de skulle komme samtidig er uansett mikroskopisk, da to av dem bor utenbys, og den ene av dem igjen skikkelig utenlands. New Sealand.

 

Nei, nå skal sende melding til selger. Dere fikk faktisk vite det først, (skulle da bare mangle!), og jeg skal selvfølgelig holde dere oppdatert underveis.

 

Dette blir spennede!

Bot og bedring

Det er lett å sitte her 44 år gammel å være etterpåklok. Riste på hodet og fortelle den unge Asbjørn alt han gjorde feil og burde gjort annerledes. Den kanskje største av mange feil den unge Asbjørn gjorde, var å bli boende i 12 år med en stadig større familie, de siste årene var vi seks, i en liten leilighet med bare tre små soverom, uten en gang å ha en hytte å reise til i helgene.

 

Det er den unge Asbjørns kardinalsynd.

 

Jeg får ikke gjort så mye med fortiden, ingenting faktisk, men framtiden har jeg full råderett over. Derfor skal vi i dag på hyttevisning. Det er langt fra noe palass og har veldig enkel standard, men den ligger veldig fint til og har faktisk flere sengeplasser enn den familien som bodde 12 år i den lille leiligheten hadde i sin tid.

 

Jeg sier ikke at vi kommer til å by eller kjøpe på akkurat denne hytten, men vi er i gang. Tar grep om egen framtid. Vi bor jo også i en liten og trang leilighet, denne med bare to soverom, men pga. babyen i magen, så kommer vi i alle fall til å bo her to-tre år til før vi må kjøpe hus. Derfra tar det i alle fall to-tre år før man har tid/ork/råd til å kjøpe seg en liten hytte. Skal jeg ha hytte før jeg blir femti, små må den kjøpes “nå”.

 

Hvordan det står til med Konemor siden hun ikke har blogget på evigheter? Jo, takk som spør, hun har det bra, men begynner virkelig å merke at hun er over halves i graviditeten. Det er tungt å både være både gravid og mamma til en aktiv kar under året  (som får den ene tannen etter den andre), samtidig som man går på skole og gjør både det ene og det andre i nettbutikken.

 

Jeg hjelper henne etter beste evne, men jeg kan jo ikke (heldigvis) bære barnet for henne. Kan heller ikke fullføre studiene hennes. Hun kan selvsagt droppe ut selv, men det vil bare straffe seg på sikt. Tror det beste jeg kan gjøre er å bare være der for henne og ta større ansvar for både husarbeid og Lillebror. Jeg prøver, men kan sikket bli enda flinkere.

 

Folkens, nå må jeg faktisk på jobb en tur. Skal forberede litt før ungdommen kommer. Vi har nemlig ansatt ungdom som kan holde åpent fra 12:00-16:00 på lørdager. Da kan de ta i mot kunder samtidig som de setter klistermerker på krydderboksene. En vinn-vinn situasjon, både for meg, kundene og ungdommen.

 

Riktig god lørdag!

 

Kokkejævel veid og funnet for lett… (Oh, the irony!)

Da var det bekreftet, Kokkejævel, (meg altså), kommer ikke til å vinne en eneste Vixen-pris i år. Dere var mange nok til å gjøre meg til semifinalist i tre priser, Årets gullpenn, Årets business og Folkets favoritt, men juryen slapp meg ikke gjennom i noen av prisene, og utdelingen blir derfor helt uten antihelter på over 130 kg i år. Synd, for jeg tror folk trenger antihelter, men slik be det.

 

Tusen takk til dere som stemte på meg og gratulerer til finalistene!

 

Om jeg er skuffet? Ja, selvfølgelig! Det går ikke ut over livskvaliteten min, men selv om jeg ikke skulle reise nedover, så hadde jeg jo et håp om å komme meg til finalen i en eller flere av kategoriene. Hva vinnersjanser i selve finalen angår, så var det lik null. Jeg føler meg verken som “Årets gullpenn”, “Årets business” eller som noen “Folkets favoritt”, så sånn sett har jo juryen for så vidt gjort en god og riktig beslutning.

 

***

 

Jeg får trøste meg med at jeg, for 4. uke på rad, er blant landets mest solgte bøker, uavhengig av bokkjede. Debuterte på en ellevill 1. plass før dalte ned til en svært respektabel 9. plass. Da trodde jeg mine dager var talte, men nei da! Forrige uke ble det 13. plass og denne uka 14. plass. For å si det slik, dette lover MEGET godt for julesalget setter inn.

 

***

 

Skjermdump fra Finn.no Bare et illustrasjonsbilde. Ikke denne hytta vi skal se på!

 

I morgen skal Konemor og jeg på hyttevisning! Siden vi ikke blir å kjøpe hus på et par-tre år, så har vi bestemt oss for å kanskje kjøpe oss en (liten) hytte hvis prisen, avstanden, beliggenheten og standarden er ok. Min store drøm er å kunne ta med ungene litt bort i helgene. Det trenger ikke være luksuriøst, men det må være enkelt, relativt praktisk og koselig.

 

Vi stresser ikke og kommer ikke til å kjøpe noe som helst på impuls, men det er spennende med visning likevel. Dessuten er det godt å ha en slik felles greie å jakte litt på.

 

Hun kommer forresten nedover snart, Konemor. Hun holder på å male en vegg. Koselig når hun er her. Da blir det plutselig en “ordentlig” arbeidsplass. 🙂 Dessuten blir veggen nesten like fin som henne…

 

 

Lag dere en sabla god fredag, folkens!

 

PS! Håper ingen av dere ble fornærmet på meg i går?

 

 

 

Slik skal jeg lykkes med å gå ned i vekt, og faktisk BLI der!

Reklame | Kokkejævel

I går fortalte jeg dere at jeg har nådd en vekt, 138,5 kg, som mest sannsynlig ville tatt livet av meg i løpet av en tiårsperiode hvis jeg ikke trakk i nødbremsen. Hos meg har nemlig ikke kiloene de siste tre årene kommet snikende, de har formelig blitt kastet på meg som smørbomber. 77 pakker smør siden sommeren 2018. Da hadde jeg akkurat brukt to år på å komme meg ned fra 124,5 til 100 kg.

 

Samme vår traff jeg Kjærest/Konemor, hun ble gravid og sommeren 2019 ble Lille Vakre født. To uker etterpå gikk livet fullstendig til helvete. Jeg spiste lite de to første ukene, men jeg kan love deg at etter det var det ikke måtehold jeg fokuserte mest på. Det var å overleve.

 

Samme sommer kom den første prolapsen og mitt inntak av medikamenter, både fysisk og psykisk smertelindrende, hadde neppe en god effekt på verken fordøyelse eller forbrenning. Jeg både spiste og drakk alt for mye.

 

Den andre prolapsen kom året etter, omtrent samtidig som pandemien holdt å rive levebrødet mitt over ende og gjøre meg både profesjonelt og personlig konkurs. Tøffe tak, der jeg nok også både spiste og drakk mer enn jeg burde.

 

Unnskyldninger, unnskyldninger, unnskyldninger!

 

Jeg kunne holdt på hele dagen med forskjellige bortforklaringer, (det skjer jo noe hele forbanna tiden), men jeg blir ikke noe slankere av det. På et eller annet tidspunkt så må man våkne opp og kjenne kaffelukta, og det har jeg nå gjort.

 

Den eneste grunnen til at jeg har blitt feit er at jeg har spist og drukket alt for mye. Enkelt og greit. Jeg har vel egentlig ikke vært sulten siden sommeren 2018, (ha ha), men har likevel spist som en tømmerhogger. I tillegg til å spise for å leve og som ren nytelse, så har jeg brukt mat som en slags virkelighetsflukt fra alt som har vært vondt og vanskelig. De minuttene det tar å tømme en tallerken tenker jeg ikke på noe annet enn maten. Når jeg da i tillegg spiser så fort at tallerken må fylles igjen etter få minutter fordi jeg ikke vil bort fra virkelighetsflukten riktig ennå, ja da har jeg plutselig spist dobbelt så mye som jeg burde, SELV om jeg ikke var spesielt sulten i utgangspunktet.

 

(Plutselig forsvinner det et par bananer og en brun Gomorgen-yoghurt (de er så gode!) mens man står og vasker opp etter middag. Tar bare noen få sekunder. Og snart er det kvelds…)

 

Alkohol

Helt siden jeg ble kjøkkensjef har jeg brukt øl, både i den kreative prosessen med menyskriving, men også som et antistressmiddel etter spesielt stressende, eller lange dager. Og de var det jo mange av. Et ikke ukjent fenomen, eller problem, i denne bransjen. Har egentlig alltid følt at jeg har hatt en slags kontroll over øl-konsumet, men etter at Lille vakre døde har det helt klart blitt alt for mye.

 

Det er ikke tvil om at alle disse ølene, hvor lavkarbo de enn har vært, har bidratt godt til vektoppgangen min de siste årene, og er nå kuttet ut, i alle fall i ukedagene. Så kan jeg heller kjøpe meg et par-tre iskalde i helgen, som normale folk gjør.

 

Jeg er veldig, veldig motivert for denne livsstilsendringen. Jeg klarte det fra 2016-2018 og jeg skal klare det igjen! Takker for alle tips og råd, men som jeg skrev i går, så trenger jeg dem ikke. Det sier jeg ikke for å være cocky, men jeg vet nøyaktig hva som skal til for å gå ned i vekt. Har ingen planer om å sette injeksjoner i mageflesket, veie maten, be legen om piller eller gå på noen som helst kur over hodet.

 

Min 9 veier mot et slankere liv

  1. Fortsette med å spise 4 havreknekkebrød med pålegg til frokost og lunsj.
  2. Spise bare én porsjon middag, ikke to og tre. Mye grønnsaker
  3. Ingen dessert, heller ikke banan eller yoghurt, bortsett fra (lørdag) og søndag
  4. 4 havreknekkebrød med pålegg + 1 frukt til kvelds
  5. Ikke drikke øl i ukedagene
  6. Kutte ut all sukkerholdig mat en periode
  7. Bevege meg mer, (men trening er gram, kosthold er kg.)
  8. Ingen, og da mener jeg ingen, middag nummer 2 på kvelden!!!
  9. Repetisjon av punkt 8!

 

Mitt største problem kommer nok til å bli det der med middagsporsjonene. Jeg er veldig glad i god mat, og det kommer nok til å kreve det jeg måtte ha av viljestyrke til å ikke forsyne meg en gang til. Har gitt meg selv “lov” til å forsyne meg ekstra med grønnsaker med litt suas på, men aller helst skal det holde med en porsjon. Magesekken trenger å krympes og selv om grønnsaker er sunt og kalorifattig, så utvider det magesekken like mye som kaloritett mat. For hver dag jeg er “flink” blir også magen litt etter litt mindre.

 

Uvanen med at jeg “må” ha noe søtt etter middag, eller litt ut på kvelden, vet jeg av erfaring kommer til å gi seg bare i løpet av noen dager. Det er lett å bli sukkeravhengig, men det er heldigvis også ganske “lett” å bli kvitt avhengigheten også. Visst kreves det litt viljestyrke noen dager, men jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å klare akkurat den.

 

Hva gjelder øl i ukedagene tror jeg heller ikke kommer til å bli noe problem. Jo visst har det etter hvert utviklet seg til å bli en stygg uvane, kanskje til og med en (innbilt) avhengighet, men når jeg kjenner riktig godt etter kommer jeg ikke til å savne dem i det hele tatt. Det var ingen problem å slutte med sigaretter etter 40 om dagen i over 20 år. Slutta også, (selv om det var mye verre), med nikotinsnus for et par år siden, etter 10 års misbruk, så har jo viljestyrke hvis jeg bare vil.

 

Trening blir det nok lite av fram til operasjonen. Snakka med Tromsø i går, og ventelistene er så lange, (har stått der halvannet år nå), at hun bare anbefalte meg å ringe noen andre. Jeg ringte derfor Trondheim, og der kunne jeg bli operert innen 2-3 måneder. Har derfor fastlegetime i dag, for å be henne sette meg opp i Trondheim i stedet for Tromsø. Da kan jeg be om operasjon i januar, for jeg MÅ kunne gjennomføre julehandelen, hvor vondt det enn måtte gjøre. Som nyoperert tåler ikke ryggen den belastingen. (Faen at hun ikke kunne operere meg i januar da jeg faktisk ble innkalt og møtte opp!)

 

Nei, opp og hopp, sitt ikke der og surk! Jeg er supermotivert i alle fall og er helt sikker på at de klærne jeg akkurat har kjøpt i 2 og 3XL snart kommer til å bli gitt bort bort til Fretex, nå er jeg fader meg i gang her!

 

 

(Sånn, sett meg i arbeid! Gå inn på Kokkejævel.no og bestill julegaver, så får jeg pakket av meg litt sideflesk 😉 )

 

 

Og lykke til sjøl med egen vektnedgang, hvis du også blir litt motivert til å røske deg litt i nakken!

 

 

 

((Hvordan i all verden jeg skal klare å skrive tidenes bok om søte saker midt opp i alt dette? Meget godt spørsmål som jeg skal besvare i en egen bloggpost. Jeg har en plan!))

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Konemor har bursdag!

Vi har en blåbæreng bare noen meter fra huset vårt, og der pleier du av og til å ta med deg Lillebror, (prøvde å klippe han ut av bildet, men fikk det ikke helt til. Han er for søt), ut i “skogen” og plukke blåbær og bare kose dere ute. Kanskje vanker det en blåbærpai på kvelden også, hva vet vel jeg.

 

Du gjør så mye, absolutt hele tiden. Produserer, skaper og planlegger alltid noe du kan lage til eller gjøre for andre. Du får ikke til å se et eneste TV-program uten så produsere en eller annen ullsokk, genser eller vott. “Snart er det jul!” sier du allerede i begynnelsen av februar, og strikker i vei til en eller annen heldig sjel 11 måneder unna.

 

Jeg vet de siste 10 dagene har vært tunge og slitsomme for deg. Lillebror krever naturligvis sitt, spesielt når både du og ham har vært litt pjusk. Selv om jeg kanskje ikke er den aller mest “moderne” pappaen hva barnestell angår, så er jeg likevel helt sikker på at det merkes at jeg er borte så lenge. Alle disse små pustelukene av tid som jeg tar han i løpet av døgnet faller nå alle sammen på deg.

 

Tilfelle ville også at samtidig som jeg bare satt meg i bilen på signeringsferd, så hadde du samling på skolen. Heldigvis begynte vi tilvenningen i barnehagen, (fantastisk barnehage forresten!), så tidlig, at det ikke har vært noe problem for Lillebror å være der såpass lenge hver dag.

 

For du har jo ikke bare hatt ansvaret for deg selv, Lillebror og skolen denne tiden, nei det har jo stått en nettbutikk uten arbeidene kapital i Løkkeveien 2 som har krevd sitt hver eneste dag. Mail fra kunder som må besvares, ordrer som må pakkes og sendes, arbeidsintervjuer som må gjennomføres og julevarer som må tas imot, kontrolleres og legges inn i systemet. Selv om jeg har passet på og ikke reklamere noe som helst for butikken denne perioden, så kommer det jo likevel inn bestillinger hver enste dag. Det er jo tross alt Norges mest smakfulle nettbutikk, og folk vil jo gjerne ha det beste, om jeg er bortreist eller ikke.

 

I dag har du, verdens vakreste, sterkeste, fineste, flinkeste kvinne, fødselsdag. Jeg skulle ønske jeg hadde kunnet være der og bakt for deg, for jeg vet at du er så sliten nå at du mest av alt bare har lyst til å ta med deg Lillebror og bare bli under dyna til jeg kommer hjem. Like fullt er det mange som er glad i deg som nok uansett stikker innom for å la sitt ansikt lyse over deg, være deg nådig og gi deg fred.

 

Mor di tar med seg gaven fra meg. Den er stor og tung, og jeg tror du kommer til å bli veldig glad for den. Du liker jo store og tunge ting, ha ha. Datter har også med seg en gave som er fra ungene. Den, eller de, er ikke så store, men tror du blir vel så glade for dem, og, ikke minst, kommer til å bruke dem hver enste dag.

 

Jeg elsker deg virkelig og selv om jeg tydeligvis ikke har ete enste bilde av deg uten en eller annen unge fra de siste to-tre årene, (der må jeg skjerpe meg!), så er det kanskje ikke så rart. Du har jo stort sett vært gravid eller ammet så lenge jeg har kjent deg, og ikke ser det ut til å stoppe med det første heller. “Vilde” is coming…

 

Jeg gleder meg virkelig til å tilbringe den siste halvdelen av livet sammen med deg. Vi har jo virkelig vært gjennom våre prøvelser, og at vi som helt ferskt par klarte å overleve da Lille Vakre bare ble borte, sier sitt om at vi hører sammen. Overalt. Alltid. EWWG.

 

***

Vil også benytte anledningen til å gratulere min kjære søster med 50-års dagen! Den feires på Holmstad i konfirmasjonen til vår vakre niese. Gratulerer til dere begge. Til min vakre niese: Jeg vipser deg noen kroner i gave. Jeg skulle gi deg en viss kokebok jeg kjenner til i tillegg, men de ble jo utsolgt på Sortland før jeg fikk grabbet til meg en, så sender deg penger til boka også 🙂

 

Og ikke nok med det, har faktisk enda en vakker niese som har noe å feire i dag. Jeg tror hun blir 20, men er ikke heelt sikker. Uansett, til lykke med fødselsdagen! 😀

***

 

Nei, nå er det på tide å starte dagen! Sitter fortsatt på et hotell i Bodø, men skal straks pakke mine saker og dra hjemover. Det er 770 km så jeg tenker å overnatte i Bardufoss. Det er bare 400 km unna. Jeg verken orker eller klarer kjøre hjem i ett strekk. Med todeling kan jeg også stikke enda en tur innom Mormor, uten at jeg stresser meg i hjel.

 

Jeg vet jeg sa jeg ikke skulle blogge mer i helga, men da jeg skrev det glemte jeg litt at Konemor hadde bursdag i dag, og det kommer ikke på tale at hun ikke skulle få en vakker hyllest på bloggen. Uten henne er jeg ingenting. Absolutt ingenting.

 

Folkens, håper jeg er tilgitt for at jeg ikke klarte å holde meg helt “bloggfri” i helga. Jeg har uansett hatt et flott opphold med min sønn. Tenk at jeg, unge mannen, har tre vokse sønner. Det er lett å ytre sin kjærlighet til de som er små, men sannelig er jeg glad i de tre store også. Oppveksten deres fylte hele mitt voksne liv, fra jeg var 19 til jeg var 40. Det var ganske heftige år. I denne perioden ble vi jo alle sammen preget av en begravelse, men også et nytt søsken, en skikkelig attpåklatt, som tror jeg har betydd mye for at vi tross alt klarte oss så godt, alle sammen.

 

Nok om det, blir trist å reise herfra, men også godt å komme hjem til Tollevika. Det har vært en lang reise. Tusen takk til alle som møtte opp på min ferd. Det har enkelte steder vært helt uvirkelig. Tusen takk!

 

Gratulerer med dagen, Christine! <3

 

 

Besøk henne på egen blogg HER

 

 

 

 

På et godt sted å være, et godt sted i livet

Uavhengig av hvor jeg er, så er det er alltid spennende å våkne opp på fredager, for da kommer Norges offisielle bokliste, Bokhandlerforeningens “Boklista“, ut ca kl. 07:30. For tre uker siden debuterte jeg, blant ca 10 000 årlige titler, på en helt sinnsyk 1. plass! Nye kanoner kommer jo hver eneste uke, så ble kjempeglad for at jeg berget en 9. plass i forrige uke. (Topp 10 blant 10 000 er godt jobba uansett)

 

Spenningen var derfor veldig stor hvor jeg, etter at mange butikker faktisk har vært utsolgt for boka, lå an i terrenget i min 3. uke. Nyhetens interesse er over og det er enda noen uker til julesalget starter for fullt, så helt ærlig fryktet jeg stort at jeg var ute av hele lista.

 

Først våknet jeg litt før fem? Var lista ved en tilfeldighet allerede lagt ut. Nei, den var jo ikke det, så satte på et gammelt program av Abels tårn, og sovna igjen under en forklaring om det finnes månemåner rundt måner i vårt solsystem, og hvis ikke, hvorfor ikke? (Tror det handlet mye om gravitasjonskrefter og tilfeldigheter. Dessuten, selv om vi har natt og dag, så er det jo stummende mørke i verdensrommet, så veldig vanskelig å få øye på så små objekter som månemåner naturlig nok må være.

 

Våkna igjen klokka sju. Sjekka lista igjen, men ingen oppdatering. Fortsatt på 9. plass. Gikk heller og spiste frokost. Bor på et Thonhotell, så alltid deilig frokost, men denne tror jeg var den beste jeg har sett noensinne faktisk. Ikke at det spiller noen rolle for min del, jeg spiser bare brød, egg, bacon, litt eggerøre og en osteskive på de tre brødskivene, (Ja, vet, det er for mye, men har i alle fall gått ned fra fire til tre.), men uansett. Blir glad av å se alt det gode. dessuten handler det ikke bare om mengde, men også om hvor kreativ kokkene legger opp godsakene. En soleklar sekser til Thon Nordlys Bodø!

 

Tenk så heldig jeg er som kan våkne opp til en slik vakker utsikt denne første oktoberdagen i 2021! Det er et eller annet med båter, fjord og fjell som får Vesterålingen i meg til å tine. Jeg ønsker meg en hytte med havet! Jeg klarte aldri å gi det første “ungekullet” den gaven det er å kunne dra “på hytta” i helgene, men det skal jeg gjøre bot for denne gangen.

 

Wow, fortsatt på lista! Forlaget sier til meg at dette hadde de ikke forventet allerede nå så lenge før jul. Det viser at boka “traff” markedet som man (de) sier. Over 7 000 bøker har de så langt sent ut til bokhandlerne og 3 000 til er forhåndsbestilt. Vi er farlig nær et 3. opplag, folkens! 😀

 

Livet er mye mer enn bøker! Litt senere skal jeg på lunsjdate med min sønn, og etter jobb, (hans altså), så skal vi dra på shoppings. Du vet, man vil jo så gjerne hjelpe nåe man først er her, så vi skal handle litt garderobe, (klær altså), kjøkkenutstyr og du vet, ting man trenger, som skohylle i gangen. Det er vanskelig når ungene bosetter seg så langt unna. Faens unger!

 

Lørdagens planer er fisking i Saltstraumen og James Bond. To gode planer som tar hele hele dagen. Vet ikke om jeg reiser mandag eller søndag. Da nærmer seg halvannen uke siden jeg reiste hjemmefra. Er så redd for at Lillebror skal glemme meg eller bli sur på meg for at jeg reiste. Vet jo at det i så fall går fort over, men likevel. Vi får se. Nå gjelder det å kose seg i “nuet” rett og slett. Det var jo det jeg skulle trene meg mer på.

 

God helg!