Mitt siste blogginnlegg

Foto: Frank Rune Isaksen

Etter at Vår Herre natt til sankthansaften 2019 iskaldt og brutalt ombestemte seg og plutselig tilbakekalte Lille Vakre etter bare 14 dager her nede hos oss, så har bloggen betydd veldig mye for meg. Den ble det lille halmstrået jeg trengte for å gradvis klare å klatre opp av ruinene etter et liv som for andre gang var bombet fullstendig sønder og sammen.

 

Alt har imidlertid sin tid og det siste året har jeg bare blogget mindre og mindre. De siste månedene nesten ingenting.  Lysten, motivasjonen og gleden har gradvis blitt borte. Det er mange årsaker til det, men hovedårsaken er nok det giftige, og til dels direkte ondsinnede, klimaet inne på selve plattformen fra enkelte medbloggere. Over tid har det blitt så stor belastning for både meg og min familie at det har gått ut over hverdagen og min psykiske helse. Da dialog overhodet ikke fungerer er det egentlig bare en ting å gjøre, nemlig å trekke seg ut. Det koster meg en årslønn, men helsa må komme først. Livet er for kort, og jeg har blitt alt for gammel, til å fortsette på en “skole” som ikke gjør meg godt. Jeg tar ansvar for meg selv og min familie, og flytter derfor fra “bygda”.

 

 

I løpet av disse 2,5 årene jeg har blogget har mine ringe bloggposter blitt lest nesten 27 millioner ganger av litt i overkant av 4 millioner IP-adresser. Det er voldsomme tall for en kulinarisk kjøpmann fra Alta med “hovedfag” i kakepynt og reinsdyrshjerter. Det har vært litt av et eventyr, og jeg vil takke hver enkelt av dere for at dere har fulgt meg på hele eller deler av denne ferden. Ikke bare har dere lest meg, men dere har også kjøpt bøkene mine og handlet i både butikk og på Kokkejævel.no. Kort sagt gjort det mulig for meg å på en måte starte livet litt på nytt når verden falt i grus samtidig som kokkekroppen etter hvert ikke klarte å holde seg stående mer enn 15 minutter i slengen. Tusen, tusen takk!

 

Nå er det jo ikke slik at jeg blir borte selv om jeg forlater Blogg.no.  Kanskje snarere tvert i mot! Jeg vil fortsatt skrive om stort og smått fra livet mitt, men det kommer jeg å gjøre på Facebook. (Slik jeg gjorde i gode, “gamle” dager.)

 

Dere har kanskje også lagt merke til har jeg blitt langt mer aktiv på Instagram i det siste. Der er hovedfokus på mat, kaker- og desserter og generell kulinarisk inspirasjon. Følg meg gjerne der også.

 

Hva oppskriftene mine angår, så vil jeg fortsatt poste dem her inne på bloggen inntil jeg får min egen kulinariske nettside opp og stå. Det vil ta litt tid, for det er sykt mye arbeid, og  jeg har en god del andre baller (og babyer) i luften, men det kommer forhåpentligvis i løpet av året.

 

Tusen millioner takk for reisen så langt!

 

 

Jeg ønsker dere alt godt og håper dere følger meg videre på:

 

 

Facebook          Instagram          Kokkejævel.no

 

Les også:

Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tørka reinhjerter og bitte små mennesker

Det har vært en lang dag for en gammel mann. Langåpent til 18:00 hver torsdag, men innså allerede i firetiden at jeg aldri i verden rakk å bli ferdig til da. Ja, jeg hadde både rukket å tømme tørkeskapet, pakke de tørre hjertene og hengt opp nye 40-50 kg med hjerter i løpet av dagen, men det var ingenting sammenlignet med jobben som ventet…

 

Jeg ble ferdig klokka 22. 80 kg rå, runde hjerter skjært og lakesaltet på dunk. Nå skal de få stå på kjøla i ca en uke før de henges opp. Har bare litt over 100 kg igjen på frysa før det er slutt. Får ikke tak i mer før til høsten. Heldigvis har jeg tørkakjøtt også, men det er liksom hjertene som er “gullet”.

 

Dere aner ikke hvor fin Lillesøster har blitt! Joda, hun var jo fin da hun var nyfødt også, men da først og fremst fordi hun var et mirakel, men nå har hun blitt virkelig vakker. Så klare, fine øyne som følger våkent med på det som skjer når jeg er nær nok. På søndag blir hun 14 dager. Jeg gleder meg veldig til akkurat den milepælen er over. Da er det bare en igjen før jeg er “fri”.

 

Oi, var Konemor våken likevel??? Hørte hun var å tasset nede i gangen. Vet du, da går jeg og legger meg. Trodde hun sov, og ble derfor oppe i stua da jeg kom hjem, men nå som hun er våken avslutter jeg kvelden heller vertikalt ved hennes side. Koselig å småprate litt om dagen før man sovner inn.

 

God natt!

 

 

Ulmende hodepine

Etter en ukes fravær på bloggen tok jeg i dag sats, takk pusten, og satte meg ned for å skrive et innlegg. De siste ukene har jo vært rimelig heftige både psykisk og fysisk. Først og fremst privat selvfølgelig, men også på jobb. Sikkert mange årsaker til det, men det har i alle fall ført til en ulmende hodepine som har ridd meg i ukesvis.

 

Hovedpoenget i bloggposten var imidlertid ikke min egen hodepine, men hvor latterlig trivielt en hver utfordring som jeg, og de aller fleste andre i dette landet, baler med blir sammenlignet med grusomhetene i Ukraina og heltemotet som befolkningen der nede utviser.

 

Som overskrift til denne tematikken valgte jeg, idioten, “Hjernehinnebetennelse“. Ikke ment som en spøk, men som en beskrivelse. Logikken, (som trolig bare jeg selv fikk med meg), var at vi gjør våre små hverdagsproblemer mye større enn de egentlig er sammenlignet med ting som virkelig er alvorlig.

 

Kommentarfeltet kokte. Ikke av støtteerklæringer til det ukrainske folk eller fordømmelse av Russlands grusomme krigføring, men av mitt “smakløse” valg av overskrift. Jeg gjør meg mine tanker om hva mange ga stort fokus, men ønsker likevel å beklage at jeg med den overskriften ikke klarte å sette fokus på det jeg egentlig ønsket å formidle.

 

Må også innrømme at jeg ikke egentlig ikke visste at hjernehinnebetennelse var en så alvorlig sykdom. Jeg trodde det var i samme kategori som blindtarmbetennelse. Jeg tok feil og har ingen problemer med å innrømme det.

 

Ha en fortsatt fin kveld!

 

-Kokkejævel

 

 

 

 

Hjernehinnebetennelse

Den siste halvannen uka har jeg våknet opp med en gnagende hodepine hver eneste morgen. Det har vært en relativt stri tørn for en aldrende herremann å plutselig bli babypappa igjen. I alle fall når det det er en liten røver der fra før. Forskjellen mellom en og to småttiser er som natt og dag. Når den ene (endelig) har sovnet våkner den andre. Når den ene er mett er den andre sulten. Når den ene har fått tørr bleie har den andre en våt. Når den ene har blitt trøsta og sluttet å gråte tar den andre over.

 

Jeg overdriver kanskje litt. Etter fire-fem nokså heftige innkjøringsdøgn, så har vi egentlig kommet inn i en nokså fin rytme, men det er ikke til å underslå at det er fullstendig slutt på å sove sammenhengende gjennom natta. Det er ikke det at det er så mye skriking, men man må være våken for å kunne yte omsorg og min “jobb” er å stå opp og roe Bror når han våkner gjennom natta. Det holder som regel at jeg går inn og stryker han over kinnet og sier “sove godt”, men hvor kort tid det enn tar er det et oppbrudd i søvnen til en gammel mann.

 

I Ukraina er det også mange fedre som sover dårlig om natta. Vil anta at de har andre bekymringer enn ulmende hodepine når de våkner. Mens jeg står der inne på rommet hans i helt stille Tollevika så tenker jeg ofte på de ungene som sikkert livredde ligger i bomberommene og hører på eksplosjoner natt etter natt natt. Hvor hjelpeløse foreldrene må føle seg. Hvordan skal de kunne gi trøst når de selv er livredde. Snart fri for mat, vann, strøm og medisiner.

 

Jeg er full av beundring for den ukrainske befolkningens imponerende mot og motstandskraft som våger å stå opp mot den voldsomme overmakta på den måten som de gjør og som egentlig tar kampen for oss alle.

 

Dette setter den pinglete “hjernehinnebetennelsen” min i et voldsomt perspektiv. Den går nok over om en uke eller to, når rutinene bare får satt seg skikkelig. Jeg er intet annet enn privilegert på alle måter og har over hodet ingenting å sutre og bære meg over.

 

Nei, nå må jeg jobbe! Har over 50 kg reinhjerter som skal skjæres og saltes. Vi får se hvor langt jeg kommer i dag. Prøver å dra hjem klokka fire hver dag, men det har vært nokså mange lange jobbdager i det siste. Nok å gjøre og det er jo for så vidt bra, men hadde jeg kunne valgt fra øverste hylle hadde jeg nok tatt ut permisjon et par uker for bare være i babybobla, men slik ble det ikke. Denne gangen heller.

 

Oppfølger:

Ulmende hodepine