Pappa døde 3. juledag. Det var en gledens dag. Vi, mamma og mine søsken, feiret julen hos tante. Det var trygt hos tante. Trodde vi. Nå vet jeg bedre. Det finnes ikke trygge steder.

Annonsørinnhold

15 «hemmelige» ferieperler: Disse bør du oppleve i løpet av livet

Vi kom kjørende natt til julaften. Mamma var utslitt og trøtt. Det hadde vært en lang advent. Vi ristet henne våken gjennom hele turen. Vi gledet oss til jul. Hos tante og onkel.

Fram kom vi, men ble meget skuffet over juletreet. Stort og flott, bevares, men det var jo ikke pynt på det i det hele tatt! Ingen glitter, ingen stas. Hang noen julekuler som sikkert var flotte hist og hær, noen få lys, men ellers INGENTING! Dessuten var det en furu, ikke gran. Jeg så på det som et dårlig tegn. Jeg så rett.

Ellers hadde vi det sikkert trivelig. De hadde en trampoline, tenk det, i treningsrommet i kjelleren.  Bare det å ha et eget treningsrom i kjelleren. Onkel var en okse.  Det ønsket jeg meg. Ikke en okse, men et treningsrom med trampoline. En kjeller også for så vidt.

Telefonen ringer. Fasttelefon. Henger på veggen. Alle er nysgjerrig hvem som ringer og går ut i gangen. Tante svarer. Tante gråter. Tante gir telefonen til mamma. Mamma bryter sammen.

Herregud, nå er broren min død! Han og onkel er i slalombakken. Brodern er tøffere enn meg og har knekt nakken i et tre.

Mamma legger på røret. Forteller at pappa er død. Druknet.

Det første jeg kjenner er lettelse. Brodern lever! Jeg blir så glad at jeg skammer meg, men jeg kan ikke noe for det. Jeg så opp til storebror og var fryktelig glad i han. En fra før tung barndom virket helt ubestigelig uten han.

Pappa. Er død. Jeg er 13 år.

Nå er jeg 42. Pappa er fortsatt død, men snart er det jul. Og den gleder jeg meg faktisk veldig til. Da skal jeg skrive bok.

Hvor starter egentlig en interesse, en lidenskap? Det er naturligvis vanskelig å si, men for meg tror jeg den startet for ca førti år siden eller deromkring, når mor mi tok oss med på kjøkkenet for å bake. Dere ser den som en gang skulle vokse opp til å bli Kokkejævel i midten. Med lyst krøllet hår. Søt som en rosinbolle.

Jeg er veldig glad i dette bildet.Tror det er min tante Ragnhild som har tatt det, men er ikke helt sikker.  Bildet viser en stemning, en glimt inn i en annen tid. Glimtet fra en barndom. Som ennå bare var god.

Annonsørinnhold

15 «hemmelige» ferieperler: Disse bør du oppleve i løpet av livet

Jeg har nok ikke vært flink nok til å gi mine egne gutter like gode kjøkkenminner. Tiden har vært for knapp og kjøkkenet så alt for lite i de viktigste årene. Tre gutter på rappen. I løpet av seks år. Det er en av mine største sorger. Ikke guttene altså, men at kjøkkenet  ofte ble for lite for tre ivrige krabater og en pappa med ganske kraftig rumpe.

Har derfor prøvd å gi Datter denne muligheten, denne gleden. Kjøkkenet er litt større og hun er bare en. Får veldig god hjelp av Kjærest. De lager ofte middag til oss som er klar når jeg kommer hjem fra jobb. Eller i helgene. Av og til noe spennene, nye smaker. Alltid noe godt. De elsker det, begge to. Og jeg elsker dem. De er så søte der de står der inne. Med kjøkkenvifta på full guffe og hvisking og tisking slik at ikke jeg skal få høre hva de lager. For det er alltid hemmelig. En overraskelse. Jeg lukter jo og hører litt, og vet jo egentlig hva som er kjøpt inn, men jeg later som om jeg ikke har peiling i det hele tatt.

Så setter vi oss til bordet de har dekt. Spiser. Datter kaster stjålne blikk over bordet på meg. Liker pappa maten? Er den like god som han selv ville lagd den? Er pappa stolt?

Pappa ELSKER maten! Den er MYE bedre enn jeg selv ville lagd den og jeg er VELDIG stolt!

Men først og fremst er jeg glad. Glad for å kunne gi henne egne glimt. Glimt fra en barndom hun kan se tilbake på med glede når hun en gang selv blir voksen.