Norges enkleste slanketips!

 

Jeg spiser mye ost og byttet derfor av økonomiske årsaker over fra den vanlig Norvegia til Coop Extra sin hvitost. Den er, til tross for en liten smaksforskjell, nesten akkurat like god, men smaken er som baken og irrelevant i denne sammenhengen. Det jeg imidlertid oppdaget etter hvert var at den faktisk inneholdt hele førti gram mindre fett per kg. Det høres ikke voldsomt mye ut, men jeg spiser ca et kg i uken. På 52 uker utgjør dette intet mindre enn 2080 gram, eller to kg fett! Da begynner vi å snakke.

 

Et gram fett gir 9 kcal. To kg fett gir 18 000 kcal. Når man da vet at 1 kg kroppsfett utgjør 7000 kcal så slanker man seg faktisk 2,5 kg bare med å bytte ost! Spiser man litt mindre ost enn jeg gjør, si halvparten, så slanker du deg 1,25 kg med denne metoden. Hvis dette er det eneste tiltaket du gjør så går du faktisk ned mellom 10 og 25 kg på ti år. Langt bedre enn det motsatte i alle fall.

 

Ja, jeg kunne slanket meg langt mer med å bytte osten til en lett eller mager variant, men det liker jeg ikke. Blir for tørt, så det hadde ikke fungert i lengden. Man skal kunne kose seg med maten selv om man må være obs på kaloriinnhold. Sitte å tygge i meg tørre osteskiver som kjennes som gummi orker jeg bare ikke, men litt mindre fett kan jeg leve godt med. Skal innrømme at det tok et par uker før jeg vente meg til smaken skikkelig, for det er jo litt smaksforskjell når fettinnholdet reduseres, men nå går det helt fint og jeg savner ikke den feite varianten i det hele tatt.

 

Så kan man naturligvis undres over at det alltid er de litt tjukke og kraftige som har de beste slanketipsene, men den lar jeg heller henge i luften, he he 😉

 

Ha en mager dag!

Les også: Kokkejævel truet med boikott etter slanketips!

 

 

 

 

Uten sukker og søppel: Uke 7

Et skritt fram og tre tilbake. I morges var vekta igjen rundet 113 kg og det er bare så jævlig frustrerende! Ja, jeg vet jeg ikke har vært flink nok. Jeg vet jeg ikke har beveget meg nok. Jeg vet alt om hvorfor vekta har gått opp igjen. Det startet så deilig lovende i UKE 1 og litt mer forsiktig, men fortsatt lovende i UKE 2, men siden har alt, unnskyld uttrykket, gått strake veien åt helvete.

 

Jeg har vært en del og reist. Har jobbet mindre enn jeg pleier. Skrevet mer og jeg sitter vanligvis når jeg skriver. Ikke vært helt topp topp, for å si det forsiktig, psykisk og da er det lett til å ty til kjøleskapet. Min plan om å holde meg fullstendig unna brød, ris og poteter har sprukket fullstendig. I går spiste jeg til og med alle de tre “forbudte” råvarer. Jeg må ta meg sammen! Ikke gi opp, men se på dette som et midlertidig tilbakeslag, ikke som en tapt krig.

 

Heldigvis satte jeg meg som mål å komme under 100 kg i løpet av 2021, så har enda mer enn god nok tid til å ta meg i nakken og gjennomføre dette på en skikkelig måte. Den største faren med slike tilbakeslag er at man gir opp og lar kroppen få akkurat det den vil, når den vil. Kroppen vil jo for alltid lengte tilbake til “the good old days” da den vralte seg rundt på over 120 kg, og bruke en hver unnskyldning til å komme tilbake dit.

 

Jeg kan alt dette. Jeg vet jo hva som må til. Matematikken er på førsteklassenivå. Inntaket må være bittelitt mindre enn forbruket. Så enkelt og samtidig så sinnsykt vanskelig, men jeg gir meg ikke!

 

Neste onsdag skal det stå 112 ett eller annet på denna bloggen! Det lover jeg!

 

Mislykkes jeg kan det for så vidt være en fordel med litt ekstra tyngde hvis det skulle bli en langvarig atomkrig eller noe. Kan overleve i månedsvis i et bomberom jeg, he he 😉

 

 

 

 

 

 

Slank deg eller dø!

Dette er Dagfinn Johansen sin historie. Han måtte til slutt ta tak i eget liv for å kunne leve rett og slett. Tusen takk for at du vil dele din historie med oss. Utrolig inspirerende lesning!

 

Jeg nekter å spise meg til døde!

Jeg er en mann på 36 år, ruver ca. 180 cm over bakken og har vært overvektig hele mitt liv. Veide rundt 140 kg på mitt tyngste.
Jeg var stort sett ikke særlig plaget selv med at jeg var tykk, og jeg lot det aldri bli ett hinder for meg. Jeg var relativt flink til å være aktiv og gjorde de samme tingene som alle andre.

Var, og er, glad i å går turer i skog og mark, både bortover som oppover.
Jeg ble for det meste kun oppmerksom på overvekten de få gangene jeg uforberedt plumset over et speil og fikk øye på meg selv. åh faen, er det sånn jeg ser ut!”

 

Men når jeg nærmet meg 130 kg begynte vekten å bli et alvorlig hinder. Ting ble plutselig fryktelig tungt, humøret, gnisten og lysten forsvant gradvis. De enkleste ting ble til store oppgaver som jeg gjorde alt for unnslippe. Helt hverdagslige gjøremål som å hente posten, bære ut søplet eller å ta en dusj ble et «ork». Det var tungt bare det å knyte skolissene, og det ble litt sånn at når man hadde bøyd seg ned og skoene var knytt, måtte jeg stoppe opp å tenke meg om,  «er noe mer som skulle vært gjort når jeg først er her nede?»
Jeg er også arvelig belastet med kolesterolsemi og min far døde i en alder av bare 42 år, min onkel døde 5 år etter, og min bror ble hjerte- operert da han var bare 41 år. Jeg var på god tur til å kjøre meg fast i mine arvelige fotspor, og sannsynligvis hadde jeg under 10 år igjen før jeg enten fulgte etter min far eller min bror.

Dette ble en tankevekker og tanken skremte meg, så nå var tiden inne for å investere mer i helsen min.

Jeg hadde ikke vektreduksjon som hoved mål, men det å komme meg i form. Få en enklere hverdag, både hjemme og på jobb, men også ned i vekt for å forebygge de sykdommene som overvekt kan føre med seg. Jeg er nok antageligvis over gjennomsnittet glad i mat. Jeg har stor interesse for å lage mat, og enda større interesse for å spise den. Søtsaker derimot, som kaker, sjokolade og den slags har jeg heldigvis aldri hatt særlig stor appetitt for, og ikke noe stort problem, som det kanskje ofte er for mange andre.

 

Så problemet var for meg var ikke søtsaker, men derimot middagsmat og smørbrød og sånn… Mmm..
Jeg er svak for god mat, og det kommer jeg alltid til å være. Mat er for meg så mye mer en bare det å forsyne kroppen med næring.
Jeg tenker mat er en arena som samler oss, noe som gir oss ro og velvære, og jeg er veldig glad sosiale sammenkomster rundt et godt måltid. Men endring måtte skje, men det kunne ikke være større enn at jeg kunne klare å leve med denne endringen resten av mitt liv.
Altså gjorde jeg en endring måtte den være permanent. Jeg måtte ta tiden til hjelp, og endringene måtte først og fremst skje i hodet.

 

Det er noe som heter at du kan ikke lære en gammel hund å sitte, men det går faktisk hvis du bare bestemmer deg og bruker tid.
Ingen var så flink å lure meg, som meg selv. Jeg unnskyldte ofte min overvekt for meg selv. Sa til meg selv at jeg spiste da ikke så mye eller skylte på at jeg var arvelig belastet med dårlig forbrenning. Ingenting var min egen feil. I tillegg var jeg en ekspert på utsettelser. Bestemte meg for å ta tak i problemet, men “Starter i morgen”, “i neste uke” eller “etter jul” osv.

 

Jeg var på den tiden ikke spesielt glad i å trene, så det var heller ikke noen umiddelbar god løsningen for meg. Selv om det var en øvelse jeg begynte å gjøre hele tiden. Nemlig å hver gang noen bydde meg noe å spise, beveget jeg hake- partiet fra skulder til skulder, gjentatte ganger. For det å takke nei, var noe jeg ikke var særlig flink til.

 

Fikk jeg et tilbud om et måltid så takket jeg som oftest ja, selv om jeg kanskje nettopp hadde spist og egentlig var mett.
Jeg spiste også hvert eneste måltid som om det var mitt siste, og var jeg ute for spise på restaurant eller lignende, bestilte jeg ikke ut ifra hvordan jeg trodde det smakte, men ut fra hva jeg trodde gav størst volum. Jeg var konstant redd for å ikke få nok mat!!

 

Nå høres det kanskje ut som om jeg gikk rundt og spiste hele dagen, men det gjorde jeg ikke, heller tvert om.
Jeg kunne gå hele dagen uten å spise, og når kvelden kom, og jeg var ferdig på jobb, da var det tid for mat.
Sulten som jeg naturligvis var, så jeg heller ikke mine begrensninger; og selv om jeg var alene, lagde jeg mat til en «hel hær».
Resultatet var at jeg spiste alt, alt for mye, og stapp- mett og vel så det, trillet jeg mer eller mindre inn på soverommet hver eneste kveld.

 

Jeg startet livsstilsendringene tilbake i 2014 og det skulle ta nærmere to år før jeg begynte å se noen klar effekt. Men tålmodighet er en dyd. Og etter mye tålmodighet begynte altså ting å skje. Jeg ble i bedre form, og jeg begynte å merke at ting ble lettere igjen.

 

Matematikken var enkel, jeg måtte bruke «mer» enn jeg puttet inn. Enten putte mindre inn, eller så måtte jeg bruke mer.
Denne formelen brukte jeg et annet sted i hverdagen min, nemlig på min bankkonto. Der brukte jeg hele tiden mer enn det som kom inn,
og så resultatet klart og tydelig. Kontoen ble slankere og slankere hele tiden.

 

Det ble mange små endringer både i tankemønster og holdninger i tiden som lå fremfor meg, men endringene måtte først og fremst skje i hodet. Men det var selvsagt mange konkrete ting også, og noe med det første og mest konkrete jeg gjorde, var å kutte ut mat på kveldstid etter klokken seks.

 

Dette tenkte jeg måtte være en relativ enkel oppgave å starte med. Det var det ikke!! Deg hold rett og slett på å bli gal.  Når klokken ble rundt ni/ti på kvelden, da var kroppen vant til å få mat, og det ville den fortsatt ha. Jeg gikk inn og ut av kjøkkenet hele kvelden, inn og ut av kjøleskapet,  fryseren,  skuffer og skap, og rev meg selv i håret mens jeg kjempet en voldsom kamp mot gamle  uvaner.

 

Det var en tøff kamp, og det var mange ganger hvor jeg holdt på å knekke.
Til eksempel skjedde det at jeg i et svakt øyeblikk en gang slengte en Grandiosa i ovnen, og når den var ferdig stekt og klar til å spises,
hadde jeg klart å ta meg sammen, og pizzaen bar rett i søpla. Det var nok de første tre, fire ukene som var verst, og etterhvert ble jeg flinkere å spise på dagtid og kom inn i skikkelige rutiner, og da ble det også enklere på kvelden. Men suget på kvelden ble aldri helt borte, det er der enda og det kommer sikkert alltid til å være sånn fremover også.
Når klokken passerer ni, da får jeg lyst på mat.

 

Men som sagt, jeg begynte å bli i bedre form, bedre humør og gnisten begynte å komme tilbake igjen.
Etterhvert begynte også vekten min å få samme effekt som bank kontoen min, en veldig hyggelig bivirkning av et sunnere liv.

 

Det var mange utfordringer på veien, store og små, men det var en utfordring jeg ikke kunne ha forutsett. Jeg trodde alltid at jeg også utad, kom til å være stolt av resultat og fremgang. Men i lang tid håndterte jeg dårlig kommentarene og komplimentene fra de rundt meg.
Tidligere fikk jeg ofte høre at jeg var tykk, fikk kommentarer på vekten,  mange dårlige vitser, og mange av dem kom gjerne først fra meg selv. Dette hadde jeg vært vant til hele livet,  og det var derfor var dette stort sett ikke et problem. Men det som overasket meg veldig, var at når det gikk andre veien, ble jeg veldig utilpass. Jeg var såpass utilpass med det i starten, at jeg begynte å skjule det, med å bruke større klær, flere lag med klær osv, dette for å unngå dette som samtaleevne.
Hvorfor det var slik vet jeg ikke helt, men det var helt nytt for meg, og det var mange spørsmål hele tiden, som ikke var like enkelt å svare på bestandig. Men dette endret seg relativt fort og fort mye bedre, og etter hvert klarte jeg å være stolt av det jeg hadde mestret også utad.
Så i løpet av våren 2017 viste vekten min 79 kg og over 60 kg var historie. Livet var blitt noe helt annet, gnist og lyst var tilbake. Jeg var blitt mye friskere, og nesten alle plagene og sykdommene jeg bar med meg forsvant også med livsstilsendringene og vektreduksjonen. Formen er generelt mye bedre, jeg er mye sjeldnere forkjølet og syk en tidligere.
Vekten går selvsagt litt opp og ned hele tiden, men har klart ganske greit å holde både vekt og form vedlike, og i skrivende stund viser den 83 kg. (men det har jo nettopp vært jul også)

 

Det finnes nok ingen fasit. Det som funket for meg trenger ikke å funke for deg. Men, mitt råd er, ikke ha det travelt, sett deg små mål, ikke gjør endringer du ikke tror du klarer å holde. Jeg spiser fortsatt for det meste akkurat det jeg vil, når jeg vil!! Jeg tror bare det som har endret seg mest for meg er, hva jeg vil.

Jeg vil leve godt og så lenge som mulig, og jeg vil ikke spise meg til døde!

 

Dagfinn Johansen.

 

 

 

 

Bloggen som gir deg de gode historiene som skjer mellom måltidene som Vixen-vinner? Stem HER

Bildene jeg ALDRI trodde jeg kom til å poste, noensinne!

Plutselig reiser hun seg fra bordet. Hvor skal du, spør jeg. “Skal stikke en tur og trene. Blir du med?” Spørsmålet slo ned som en bombe. Hun pleier ikke spørre meg. Hun pleier å trene med venninner. Herregud, hva gjør jeg nå? Var jo akkurat på tur til å flytte meg fra den ene rumpeballen til den andre, før jeg planla å legge meg i horisontalen for å se på noe døvt på TV. Bloggerne kanskje.

 

OK, svarer jeg, jeg blir med! Blir like overrasket over svaret som henne, om ikke mer. Er jeg besatt av en slags demon? Er jeg syk? Burde jeg ringe mamma og si at jeg trolig er i ferd med å dø? Skal liksom jeg på et treningsenter før første gang på 30 kg? WTF, vi peiser på!

I stedet for å gå kjørte vi til treningsenteret og startet økten på tredemølle omtrent samme distanse som vi kjørte. Litt ironisk egentlig, men artig å se hvor mange kalorier man forbrenner. Kom opp i 100 eller omtrent like mye som en God morgen yoghurt.

 

Gjør jeg noe, gjør jeg det skikkelig!

 

En liten stund i alle fall 😉

 

Blir faktisk i godt humør av å trene.

 

…og fryktelig, fryktelig sliten

 

Nå tar jeg kveld med god samvittighet! 😀

 

Vil du se en topptrent Kokkejævel som har trent bort en Go morgen-yoghurt eller to som Vixen-vinner? Stem HER

Uten sukker og søppel: Uke 2

Resultat uke 2: Minus 100 gram

 

Tja, ikke voldsomme greier denne uken, men helt etter “planen”. 100 gram her og 100 gram der blir fort 200 gram… Ok da, er litt skuffet, men ikke veldig overrasket. Jeg slanker meg tross alt ikke. Prøver bare å være litt mer bevisst hva jeg putter i meg, og har først og fremt kuttet ut matvarer med tilsatt sukker og overdrevent mye fett. For øvrig spiser jeg helt normalt.

 

En mann på over 110 kg bruker veldig mange kalorier bare for å holde en slik vekt, så hvis jeg hadde villet, og trodd det hadde fungert i lengden, hadde det ikke vært noe problem for meg å gå ned 2-3 kg i uken, men det ligger ikke for meg i det hele tatt. Sist jeg var skikkelig sulten var vel under 5-mila under OL på Lillehammer i 1994. Begynner å bli noen dager siden. Sulting ligger ikke for meg.

 

Ikke måtehold heller, for den saks skyld, men man er jo nødt til å ta tak når vekta er blitt så pass høy. Man kan kalle det trivselsvekt så mye man vil, men akkurat nå er jeg, om ikke sykelig overvektig, så i alle fall helseskadelig tjukk. Sånn er det og jeg prøver å gjøre noe med det. Sakte.

 

Jeg trener ikke, men både Kjærest og jeg har begynt å gå flere ganger i uken. Ikke kjempefort, eller kjempelangt, men fort nok og langt nok  til at pumpa slår litt fortere og man kjenner at kroppen har vært i bevegelse. Kjærest har i tillegg vært noen ganger på treningssenteret, men det orker jeg bare ikke. Er så ufattelig kjedelig! Dessuten dårlig luft. Da går jeg heller på ski! Skryter jeg, men sannheten er at jeg bare har vært en tur på ski i vinter. Der skal jeg ta meg sammen. Ski er god trening. Dessuten deilig.

 

Slik ble uke 2. 100 gram. Nå tenker jeg ikke mer på det. Resten av dagen er i sin helhet satt til bokskriving. Rammeverket er klart, men har fått beskjed fra forlaget om at teksten trenger mer fylde. Lengre og større setninger. Mer tekst. En “slankende” forfatter skal altså skrive en bok som må legge på seg. Litt artig, men bare litt.

 

 

Les også:

Uten sukker og søppel: Uke 1

Tett mann, 42, gjør noe med det!

 

 

Tett mann, 42, GJØR NOE MED DET!

Egentlig har man bare to valg i livet. Det første, og kanskje letteste, er å grave seg ned, trekke for gardinene og bare vente til alt er over. Det andre, og kanskje lureste, er rett og slett å gjøre det beste ut av den tiden man har fått utdelt. Det har jeg alltid vært god på. Ikke alltid jeg har fått det til, men jeg har prøvd. Faller med jevne mellomrom, men jeg børster støvet av knærne og reiser meg opp igjen!

 

Som jeg skrev i morges har jeg lagt om kostholdet litt. Modererer meg når det gjelder sukker, karbohydrater og, ikke minst, mengden man trøkker inn hullet mellom ørene. Målet er å komme under hundre kilo i løpet av to år. Jeg har ca 10 kg igjen. Det er 5 kg i året og det er et mål som tåler både snubling, falling og en og annen “sprekk” i helgene.

 

Men det er også viktig for humøret å komme seg ut og røre litt på seg. Skal ikke så mye til. Vi, Kjærest og jeg, har begynt å la bilen stå hvis vi ikke skal så langt. 15 minutter til butikken hver vei. Perfekt tur som ikke tar hele kvelden. Eller som i ettermiddag, da Mor ble 93, gratulerer!, så gikk vi. Halv time hver vei, en time til sammen. Ja, jeg drakk bare kaffe. Kakene ble ikke rørt. Hadde ikke lyst på en gang! Ok, hadde litt lyst på, men motsto. Gikk helt fint.

 

Bildet? Jo, nå skal du høre, i dag formiddag, da jeg egentlig satt og skulle jobbe med oppskriftene til den store kloke boken, så gikk jeg i stedet ut i uteboden, hentet skiene, tok et par paracet og en vimovo og satte av sted. 5 kilometer. Ikke verdens lengste tur, men fy fader så deilig det var! Javel, så var ikke smurningen fra i fjor perfekt for føret i dag, men jeg staket i vei og kjente etter hvert at det faktisk er jævlig deilig å leve.

 

Bevegelse gjør noe med humøret. Du kommer nok aldri til å se meg på et treningstudio, den tid er forbi, men jeg liker ski, fjell og jogging. Det gjelder bare å lette den feite rævva opp fra sofaen og komme seg ut. Så lett er det faktisk. (Og så vanskelig)

 

Så hva sier du, blir du med å GJØR NOE MED DET?

 

 

Tett mann, 42, som gjør noe med det, til Vixen? Stem HER