Herre Gud, så FINT det ble! :D (Og litt trist…)

Hoftepluss, smattestedet jeg åpnet opp høsten 2013, er i ferd med å bli voksen og løsrive seg fra faren. Alle skilt og postere av Kim Jong-un, unnskyld Kokkejævel, tas sakte, men sikkert ned og erstattes av nye, moderne skilt uten persondyrkelse og narsissisme.

 

Slik så det ut for bare to dager siden. Jeg lyser fred over Kokkejævels minne.

 

Nei da, var da voldsomt så svulstig vi skulle være. Med ny sjef som, på sikt, skal modernisere og forbedre driften, så nytter det ikke at jeg henger og dingler overalt. Jeg hadde i alle fall ikke klart å lede en bedrift med bilder av andre menn, endatil svært vakre, på veggen.

 

Hva syns dere, ble det ikke fint?

Jeg skal faktisk bli pappa igjen…

Datter var et såkalt “hjerteplaster” da hun kom med Lyset  en midtsommerdag i 2008. Aldri noensinne har jeg trengt en liten skapning mer enn jeg gjorde da hun kom. Hun reddet, bare med sitt vakre lille vesen, en hel familie som tumlet rundt i kulden og mørket. Hun vil for alltid ha en helt spesiell plass i pappa sitt hjerte <3

 

Likevel gikk familien etter hvert i oppløsning. Folk som mister, mister også ofte hverandre, og vi lot det bare skje. Ingen av oss hadde verktøyet som skulle til for å komme oss gjennom et slikt tap, sammen. Vi ble hverandres verste fiender. Vi imploderte, ble ødelagt. Innenfra. Napalm. Brann. Ødeleggelse. Destruksjon.

 

Etter å ha møttes på Tinder etter påske, så tok Kjærest og jeg et valg 13. mai 2018 og bestemte oss for at vi ikke bare skulle bli kjærester, men også skape oss en felles framtid sammen. Selv om jeg hadde gjort det klinkende klart for henne at Datter var mitt aller siste barn, så forsto jeg ganske fort at det er umulig å beholde en vakker, barnløs 30-års gammel kvinne i lengden hvis jeg ikke skjenkte henne et barn.

 

40 år og ferdig med unger for lenge siden. Ja, særlig! Siste pinsedag, 09. juni 2019 sendte Vår Herre ned den aller vakreste skapningen han hadde ned til oss. En intenst ønsket og elsket unge. For meg ble han i tillegg også et slags symbol på starten av resten av mitt liv. En ny sjanse. En velsignelse i voksen alder.

 

14 dager senere ombestemte Vår Herre seg og tok ham, helt uten forvarsel, tilbake.

 

Stummende mørke.

 

Lenge.

 

Nytt liv!

 

Vår Herre ombestemmer seg, IGJEN!

 

Et voldsomt knyttneveslag. Igjen ble vi liggende og gispe etter luft. Etter den episoden måtte vi begge virkelig nullstille oss selv. Skulle vi virkelig tørre å utsette oss for dette en gang til? Hvordan i all verden skulle vi klare å komme oss på beina enda en gang hvis det verste skulle skje, for tredje gang?

 

 

Så kom Lillebror! 

 

På bildet er han en dag, men i morgen er han faktisk blitt hele 3 måneder. Stor gutt! Jeg har naturligvis vært glad i ham hele tiden, men det er først de siste 3-4 ukene at jeg virkelig har turt å elske ham. Jeg har, for å beskytte meg selv, distansert meg litt gjennom hele svangerskapet og de første ukene. Jeg var så glad, men samtidig så inderlig redd for at det skulle skje igjen. Jeg, av alle, visste at det kunne skje absolutt når som helst.

 

Litt etter litt slipper angsten taket og omdannes til litt mer “sunnere” bekymring. Pustealarmen virker og kurset i hjerte- og lungeredning for spedbarn like etter fødselen har gjort meg trygg på at vi i alle fall skal klare å puste oksygen til hjernen fram til hjelpepersonell ankommer. Jeg går ikke rundt og er redd, men samtidig vet jeg at jo faren slett ikke er over. Faren er aldri over. Michael rakk å bli hele 4 måneder da han dro i forveien. Sterkeste ungen du kan tenke deg. Klatret selv over fra sprinkelsenga til dobbeltsenga der jeg lå. Vi hadde det ganske artig før vi sovnet. Du vet, sang litt og kittet litt og lagde grimaser. Slik man jo gjør når de er så små. Dagen etterpå skulle vi på sommerferie til Finland. Vi ble hjemme.

 

(Hvorfor i helvete GJØR jeg dette mot meg selv?)

 

Kjærest har alltid ønsket seg to barn. Det har jeg sagt nei til helt fra starten. I begynnelsen fordi jeg mente jeg var for gammel og tjukk, og livredd for at jeg skulle dø fra ungene mine før de rakk å bli konfirmerte. Etter hvert som livet bare skjedde mer og mer, så ble jeg ,naturligvis og med rette, livredd for at de skulle dø fra meg før de ble konfirmerte.

 

Likevel har jeg ombestemt meg. Jeg skal bli pappa igjen! Det er ingenting jeg heller vil enn å bruke den siste halvparten av mitt liv til å skape en familie med min kommende kone, Christine Emilie Pedersen Sandøy. Jeg elsker deg! Livet med deg er ikke bare fint, det er alt jeg noensinne har drømt om. Du fortjener alt godt, men fikk meg. Likevel er du fornøyd. Det er nesten ikke til å tro, men kynisk jævel som jeg er, så borer jeg meg inn i deg og skaper en felles framtid. Jeg klarer meg ikke uten dere. EWWG

 

(For ordens skyld: Min kommende hustru, Kjærest, er altså ikke gravid, men jeg gir grønt lys når tiden er inne 🙂 )

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pappa, kjærest, kokk og forfatter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til Tuva!

Aller først vil jeg bare si susen takk, Tuva! (Sjefsredaktør i Kagge forlag) Ikke bare fordi det er høflig, (det også naturligvis), men fordi jeg mener det. Hadde det ikke vært for deg hadde aldri min første bok kommet ut. Ikke på grunn av manglende interesse fra andre forlag, tror jeg fikk tilbud fra alt som kunne krype og gå av forleggere, men fordi jeg aldri hadde klart å gjennomføre uten din hjelp. Tror egentlig ikke du er klar over hvor mye du betydde for meg i den perioden. Jeg hadde mista sønnen min og ga egentlig fullstendig faen i denne boka. Jeg ville bare sove, spise og drikke øl hver eneste dag Datter ikke var her. Forsvinne fra jordens overflate uten å dø. Viske ut hodet mitt. Bedøvelse.

 

Midt i denne elendigheten skulle vi altså utnytte, (smi mens jernet var varmt) min plutselig bloggsuksess og gi ut en skikkelig bok. Ikke bare korte bloggsnutter fra livet i Alta, men altså en skikkelig bok til fire hundrede kroner. Et verk. Kjære Gud, kom og hjelp meg!

 

Egentlig så husker jeg ikke så mye fra selve skrivingen annet enn at det var enormt vanskelig å klarne hjernen såpass at teksten virkelig kunne bli god. Ikke var vi bestandig enig om hva som var en god tekst eller ikke heller. Jeg var drittlei meg selv. En ting er å fortelle om meg og mitt liv, hva jeg har opplevd, på bloggen, men å sitte der å se på den samme historien og terpe på setningsoppbygging, bøyning av ord fandens oldemor, var pyton!

 

Fortid, det var fortid, og jeg ville se framover, men siden jeg ikke verken var eller er noen Nostradamus, så var jeg nesten nødt til å skrive om min egen fortid, og jeg hatet det!

 

Så ringte du da,

…neida, dette går så fint så. Veldig bra, men… Litt mer “farger ” her og noen “lukter” der.  Kan du skrive litt lengre setninger. Ja, jeg vet du er kjent for ditt korthugde språk, men prøv i alle fall, jeg lover det vil gjøre seg bedre i en bok. Kjempe bra det avsnittet der, men kansje du kan fortelle litt mer om…

 

 

Slik holdt du på, måned etter måned og boka kom ut den, tre måneder etter at siste manus var sendt inn. Jeg var fortsatt pisslei min egen historie, men da jeg fikk boka i hånden kjente jeg at jeg var stolt. Jeg klarte det! En vaskeekte, skikkelig bok med stive permer, utgitt av et stort forlag. Den så jævlig fin ut! (Mye pga bilde av meg på forsiden…) Faen, så artig!

 

Boka ble akkurat det vi ønsket oss og inneholdt vel absolutt hele følelsesregisteret som en mann kan inneha.  Lun, fin og morsom, men også hjerteskjærende grusomt. Blandet med noen av mine aller beste oppskrifter. Som på bloggen, bare mye, mye, mye bedre. Takket være deg har jeg fått hundrevis, kanskje tusenvis, av gode tilbakemeldinger på boka. Takket være deg har jeg fått oppleve å være landets mest solgte bok i en uke. Hvem faen opplever det liksom? Ingen jeg kjenner i alle fall! Takk for at du ikke ga meg opp.

 

Og for at du fortsatt har troen på meg! Ingen vet at da vi snakket sammen før jul så ba jeg om å bli løst fra kontrakten på bok nummer to. Jeg orket ikke tanken på å skrive enda en bok. Klarte ikke se for meg hvordan jeg i all verden skulle få det til. Dere hadde allerede gitt meg 100K i forskudd, men disse ville jeg gi tilbake. Presset ble rett og slett for fort. Jeg hadde ikke sjans i havet til å bli ferdig med manus innen avtalt tid, 31. mars 2021.

 

Det fikser vi! Du kan få en frist til 1. juni. Klarer du det?

 

Kjære Tuva, ja! Den nye fristen kan jeg leve veldig godt med. “Mitt nye liv” har jo gjort at jeg får mer tid til å fokusere bare på boken når jeg setter meg ned å skriver. Hoftepluss har fått en ny flink sjef, nettbutikken går godt og jeg har stabilisert meg på bloggtoppen. Jeg har ingenting mer å bevise. Fra nå og utover kan jeg konsentrere meg om å utvikle meg skriftlig. Skrive den boken som jeg, etter 20 år i den utsøkte smaks tjeneste har gitt meg kompetanse til å skrive. Boken jeg alltid har drømt om å skrive. Boken Norge lengter etter, hver eneste dag!

 

Den boken skal jeg skrive for deg. Denne gangen trenger du ikke trekke meg opp, for jeg er supermotivert! Jeg vet  hva jeg holder på med. Jeg er trygg i teksten. Dette er ikke svada skrevet for å melke kua. Dette er det beste jeg har, og jeg vet det er godt nok for de fleste. Denne gangen gruer jeg meg ikke til mottakelsen, for jeg vet at dette er bra. På samme måte som jeg alltid har laget mat slik jeg selv har ønsket å spise den, så skriver jeg nå en bok som jeg selv har ønsket meg, nesten hver eneste dag. Det beste lages når man er trygg på det en gjør. Dette prosjektet er jeg trygg på. Det er dette jeg, kan og jeg kan det bedre enn de aller, aller fleste.

 

Tusen takk!

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pappa, kokk og forfatter

 

 

 

 

Lillebror ser deg!

Hadde det ikke vært for denne lille kompisen, så hadde kanskje dagen vært litt vanskeligere. Skal ikke gå inn på det, men alle skjønner at når man driver og renner dørene ned på familievernkontoret tre år etter et brudd, så er det ikke alt som er like enkelt, men fra og med i dag er det herfra og framover med denne lille hjerteknuseren som gjelder! Jeg kan ikke gjøre noe med fortiden, men framtiden er kun opp til meg selv! 🙂

 

Egentlig har jeg litt dårlig samvittighet, for når dette bildet ble tatt i morges, så hadde han ikke peiling i det hele tatt hvor vi skulle. Han var nypuppa, nyskifta og godt humør. Han liker bilstolen og vet vi skal ut på kjøretur når han settes i den.

 

Praktisk bilstol for øvrig, for den kan også brukes til trillevogn. Den var ikke billig, men absolutt verdt pengene 🙂

 

Lillebror vet fortsatt ikke hva som skal skje, men det vet mamma og hun gruer seg veldig! Tror de fleste mødre kan kjenne igjen akkurat denne følelsen. Vi gutta også, men vi skal jo være så tøffe og fjotter det bare bort.

 

Vet ikke hva jeg skal si om gulvbelegget, men som det ofte sies i kommentarfeltet mitt: Har du ikke noe positivt å si, så er det best å bare holde kjeft”. Jeg velger å holde kjeft…

 

Hjelp, pappa, hjelp!

 

Ja, det gjør litt vondt noen sekunder, men etterpå venter det en deilig pupp og alt er bra igjen.

 

Fantastisk dyktig og erfaren helsesykepleier forresten. Tusen takk for en veldig trygg, god og likestilt opplevelse! Du så på oss begge to når du snakket og brukte konsekvent personlig pronomen, 2. person flertall, altså “dere”. Det er det slett ikke alle som gjør, og det skal du virkelig ha honnør for! (PS! Jeg glemte å spørre om jeg kunne bruke bildet, så derfor tør jeg ikke vise hele det blide ansiktet)

 

Hvilken vaksine han fikk? Det var trippelvaksinen han fikk i lårene. Den mot difteri, stivkrampe og kikhoste. I tillegg fikk han en nymotens vaksine som han skulle drikke. Den var for et svært smittsomt magevirus. Husker ikke hva det heter, men det er sikkert noen av dere som vet?

 

Jeg er veldig glad for at vi har et så godt vaksineprogram i Norge og jeg oppfordrer alle til å følge det. De fleste sykdommene som det vaksineres mot er faktisk dødelige. Jeg har mistet min part.

 

Det handler om å beskytte hverandre. Ikke bidra til at barn skal bli alvorlig syke eller dø unødvendig. Vaksiner ungen din!

 

 

 

 

 

 

Klar for kjøttøksa!

Rart å tenke på at i går på denne tiden satt jeg og snakket med en NRK-journalist om kjærlighet via Tinder, og ante ikke noe om at jeg bare et døgn senere skulle skrives inn på ryggkuttavdelingen på UiT.

Vel, er vel strengt tatt ikke innlagt ennå. Har sittet på en VELDIG hard stol på venterommet i over to timer nå. Hadde det ikke vært for at jeg er såpass overvektig at jeg har med to egne, store, myke og gode, stolputer, så hadde jeg sittet på meg brist i halebeinet. Av og til lønner det seg å være feit!

 

Ikke heelt sant ar jeg har sittet på samme stol i snart tre timer, for har nemlig også sittet på en annen stol, inne i en liten cafe. Spiste kyllingsalat til frokost. Den var ganske god. Litt tørr kanskje, men enkel og god på smak.

 

Måtte spise ganske fort, for fikk beskjed om å være tilbake på den vonde stolen klokka elleve. Jeg spiste så det slo gnister mellom tennene og salatblader, dressing og parmesan  fløy som prosjektiler mellom nabobordene, men jeg rakk det. 11:00 presis satte jeg den store, men deilige rompa ned på stolen i venterommet.

 

Vel, nå er klokka over tolv og jeg sitter her fortsatt. Så bra jeg stressa med å komme meg til Tromsø tidlig da.

 

Hva syns forresten de som hater Joika-bollebokser om dette kunstverket som henger på Tromsø lufthavn? Anyone?

 

 

 

Kokkejævel -bloggen for interiør, livstil, trening og mote

Selv en rik og berømt toppblogger som meg må av og til innse at størrelsen på stua ikke nødvendigvis står i forhold til det oppblåste selvbildet, og rett og slett kjøpe et spisebord som ikke tar halvparten av gulvarealet. Ikke er det lov med gjester heller, så det er grenser for en liten familie på tre-fire stykker trenger.

 

Her ser dere det gamle spisebordet, som vi kjøpte da jeg flyttet inn for to-tre år siden. Har alltid likt disse store spisebordene, og dette var det største jeg klarte å presse inn i stua.

 

Selv om det ser lite ut, så er det klaffer under, så tror det er plass til åtte. Mer enn nok for oss. Og i venstre hjørne ser dere hvorfor vi kjøpte nytt bord. Snart er det en liten krabat som trenger all den gulvplassen han kan få 🙂 Bordet er forresten kjøpt på Jysk og kostet bare 2700. Virker svært solid i konstruksjonen i alle fall.

 

Ellers har jeg, som alltid ulastelig antrukket i smart lue og frekt skjef, vært ute og trimmet sideflesket i dag. Andre tur denne uken, så dere forstår, jeg har ikke startet “livsstilsendringen” alt for hardt. Det har jeg forresten gjort bevisst. Greit å ha noen gode kort på hånden når vektnedgangen stagnerer etter hvert. Først i neste uke starter jeg med å gå til og fra jobb. Tror det er en halv times tid hver vei. Passe lang tur for en fortsatt veldig tung mann.

 

Nå skal vi bruke et par timer, (vi bare koser oss for tiden!), på sofaen og se “My 600-lb life”, for både avskrekking, fascinasjon og inspirasjon. Sofasnack: Et par epler.

 

Takk for at du stakk innom bloggen i dag også, og følger meg i tykt og tynt gjennom uka og året! Det setter jeg enormt stor pris på 🙂

Ønsker deg en så god søndag som overhodet mulig.

 

Alt godt!

Kokkejævel

Blogger på heltid?

 

Mens kongressbygningen i USA blir stormet, 4 mennesker blir drept og en rape gal president på sine siste dager blir sperret ute av alt som finnes av sosiale medier i et døgn, og for ikke å glemme en verdensomspennende pandemi, så sitter jeg her i Alta og funderer over de viktige tingene i livet, nemlig at jeg nå offisielt, og dette høres skikkelig rart ut, faktisk har blitt en blogger på heltid. Hva jobber du med da? Jeg er blogger, på heltid, lizzom.

 

Hans Kulinarisk Høyhet Kokkejævel
Etter over et år, men bare en hånfull unntak, på 1. plass, så er det vel ikke helt unaturlig et en fyr, narsissist og kjepphøy på seg selv, omtaler seg selv som HKG Kokkejævel. Bloggkongen.

 

Jeg har endret innstillingene på min FB-side fra “Mat og drikke” til “Personlig blogg”. Nettadressen er ikke lenger hjemmesiden til mitt Hoftepluss,  Hoftepluss.no, men min bloggadresse, kokkejaevel.blogg.no. Det var litt rart å gjøre det, men det var riktig og nødvendig. Akkurat nå har jeg ingenting annet enn min erfaring å gi til Hoftepluss. Jeg klarer rett og slett ikke arbeide. Har ingen problemer med å stikke innom, “kontrollere forholdene”, men tar jeg på meg uniformen for å jobbe så får jeg vondt i magen, begynner å kaldsvette og ønsker meg egentlig bare bort. Høres nesten ut som et lite angstanfall og er det kanskje også. Spiller ingen rolle. Akkurat nå trenger jeg ikke være der annet enn nede på kontoret for å “lære opp” Martin, den nye kapteinen.

 

Selv om jeg ikke på noen som helst måte er noen rakettforsker, så er til og med jeg såpass oppegående at jeg forstår jeg det må komme enn en viss sum penger hver eneste måned for å betale huslån, barnebidrag, mat, bleier, øl og alt det andre man trenger for å holde seg varm, trygg og aktivisert. Er det virkelig mulig å kunne leve godt, for jeg har blitt så gammel at jeg må leve relativt godt, for en middelaldrende mann med middels utseende og middels liv bosatt langt mot nord? Svaret på det er egentlig nei.

 

I fjor omsatte bloggen for 445 380 kroner, eller 37 115. Ikke voldsomt, men slett ikke ille for en reklamefri blogg hvis det hadde gått rett inn i min egen lomme. Det gjør det selvsagt ikke. Dette er jo penger som mitt firma, Kokkejævel AS, får inn på sin konto. Derfra skal det blant annet dekke kostander til regnskap, utstyr, husleie, skatt osv. Rundt regnet kan du si at jeg i fjor satt igjen med 25 000 kr pr måned, før skatt. Jeg vet det er noen som dessverre klare seg for denne summen, men jeg verken kan eller vil leve for så lite penger.

 

Heldigvis har jeg en bokkontrakt med Kagge Forlag. Eller, jeg har faktisk to. I fjor høst ga jeg ut min første bok, Livet mellom måltidene. Jeg har alltid høye mål, og håpet på over 10 000 solgte. Slik gikk det ikke. I skrivende stund har den passert litt over 6 000. Forlaget er strålende fornøyd. Jeg bare sånn passe. Selv om jeg “bare” får ca 48,40 kr pr solgt bok, så blir det litt penger når du selger over 6 000. Faktisk om lag 300 000. Nå begynner vi å nærme oss en sum man kan leve godt med.

 

RETT inn på 1. plass på boklista!
Varte riktignok bare én uke, men en uke som Norges mest solgte bok, hallo! Hvem opplever dét liksom?

 

Jeg nevnte to kontrakter, og det stemmer. Fram til sommeren jobber jeg med manus til en bok som 75% av Norges befolkning ønsker seg. De bare vet det ikke ennå. Jeg tør ikke fortelle hva jeg skriver om i frykt om at en eller annen jævel skal stjele ideen min, så vi venter til sommeren. Da er det ingen som rekker og både stjele ideen og skrive den ut. Jeg blir skuffet hvis den boka selger under 25 000.

 

Så har vi nettbutikken da, kokkejævel.no, som vi plutselig kastet oss rundt med i slutten av oktober i fjor og bare, PANG, omsatte for over 1 million på fire novemberuker, og fortsatte godt et par uker inn i desember også. Konseptet er like enkelt som det er genialt; jeg plukker ut det beste fra de lokalprodusentene som jeg har valgt produkter fra gjennom 20 år i bresjen for servering av lokalmat i Finnmark. Det beste, fra de beste. Denne skal jeg perfeksjonere og virkelig gjøre til Norges beste netthandel i sin nisje i løpet av de første månedene i året. Må bare puste litt først.

 

Tre føtter der altså, BBB, blogg, bok og (nett)butikk, er framtiden min nå. Jeg mottar fortsatt litt lønn fra Hoftepluss, men målet er total løsrivelse i løpet av året. Det er litt skummelt, men jeg er veldig, veldig klar for det.

 

Jeg blir kjempeglad hvis dere stiller meg spørsmål i kommentarfeltet under dette innlegget, så svarer jeg dere i et eget innlegg i kveld. Jeg tar svært gjerne i mot kritiske spørsmål, men ikke glem at jeg svarer deg i samme tone som du stiller spørsmålet, så er du forberedt, hehe.

 

Vi blogges!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvor feil er det egentlig mulig å ta???

Reklame | Fagmøbler

Jeg sa nei. Nei, nei, nei, nei og atter nei!

Ka i fan ska vi med det??? Ætter å ha kjøpt ei sæng te over førti tusen, så ska vi fan ikkje bruk ti-tolv tusen krone på en føkkings sængegavvel! E folk virkelig så lamma i hauet at de går på deinna svindeln din?  Ka i fan ska æ BRUK den te? Ja, ser kanskje fint ut,  men det er svært sjeldent vi har omvisning på soverommet. Stort sett har vi det MØRKT der inne! Syns du æ ser ut som IDIOT, hæ?! Å, nei du, du lure ikkje mæ!

 

Noe i den duren. Selgeren, som heldigvis er en venn av meg, spurte høflig og forsiktig, mens han hjalp meg å montere den, om vi skulle ha sengegavl til senga. Var visstnok helt vanlig. Hørt sånn tull!

Selve senga derimot, var en gave fra gudene. Aldri noensinne har jeg brukt så mange penger på en seng, men det var nødvendig. Kroppen skrantet, og som alle nå vet, så var jeg bare blitt tyngre og tyngre i løpet av året. Vi lå i en seng som var god nok for Kjærest da hun var alene, men nå var vi begge høygravide og snart kom Lillebror. Vi måtte ha en skikkelig seng, men vi måtte slett ikke ha en sengegavl.

 

Kjærest og Lillebror kom endelig hjem etter 14 dager på føden! Les om det HER. Etter noen dager merket jeg at Kjærest ble stivere og stivere i nakken. Lillebror ville jo spise, også om nettene, og da satt jo Kjærest der, i den nye senga uten sengegavl, og ammet. Hver eneste natt.

 

Bare tre-fire dager etter at de kom hjem kom plutselig denne blide, (men når jeg studerer bildet nøyere, kanskje litt skremmende karen?) Uansett, inni bildet hadde han en sengegavl som han sa var en fødselsgave til Lillebror og Kjærest, og jeg fikk bare rive kjeft så mye jeg ville, men gavlen skulle i hus!

 

Det ble en helt annen verden! Jeg trekker tilbake alt negativt jeg har sagt om sengegavler. De er ikke bare nyttige til amming, men også helt uunnværlige når man ser på tv eller leser. For ikke å snakke om suveren som oppbevaringsplass til garn, smokker, fjernkontroll og (nikotinfri) snus osv.

 

Tusen, tusen takk Fagmøbler!

Ikke bare for sengegavlen, men også for trivelig og kunnskapsrik service når vi kjøpte senga. Det er jo så mange typer senger, så helt umulig å vite hva man trenger uten en kunnskapsrik selger. Senga har gjort i alle fall våre dager, (og netter) langt bedre enn vi hadde det i den gamle senga.

 

Tusen takk igjen, for super service, absurd god seng og for en helt fantastisk sengegavl!

 

Sånn, da var det sagt. Da går jeg og legger meg igjen. Klokka er jo tross alt bare 10:50, og det er lørdag 😉 Jeg liker mitt “nye” liv, he he 😀

 

 

 

 

 

 

 

Søndagsåpent

I dag sparkes julehandelen i gang for alvor. Fra og med i dag skal ikke varehandelen holde stengt før julaften kl. 13:00. Galskap spør du meg! Jeg har alltid vært motstander av tre åpne søndager før jul. To burde holde i massevis. Da hadde vært “vaktlag” i bransjer som min, men jobb annen hver helg(lørdag), fått én søndag hver. Såpass må man tåle i desember når man skal ut i “krigen” for arbeidsplassen sin, og sope sammen så mye penger som overhodet mulig.

 

Problemet oppstår med en gang tre skal deles på to. Det lar seg nemlig ikke gjøre, og ender med at det ene vaktlaget må ta belastingen det er å jobbe to søndager, mens det andre laget bare får en. Det kunne vært motiverende hvis det hadde vært masse kunder og stå og hei, men sannheten er at den første søndagen egentlig er et tapsprosjekt. Det er rett og slett ikke kunder nok til å dekke kostnadene, og da blir det jo helt meningsløst å være på arbeid. Du bruker hele søndagen din på jobb og vet at for hver time du står der taper arbeidsplassen din penger.

 

Kjøpesenterledelsene rundt omkring argumenter med at “nettbutikkene stenger aldri, og derfor må vi ha så mange og lange åpningstider som mulig”. Jeg mener det er et dårlig argument. Vi kan aldri konkurrere med nettbutikkenes åpningstid. Min egen nettbutikk, hvis vi kan bruke den som eksempel, har allerede, fra midnatt og fram til 06:00, tjent inn hele lønna mi, og vel så det. Det betyr jo ikke at jeg hadde gjort det samme hvis jeg hadde hatt Hoftepluss åpent døgnet rundt.

 

Nei, jeg mener vi heller burde gå motsatt vei i handelsnæringen! Åpningstidene burde reduseres, framfor stadig forlenge dem. Det blir jo ikke en eneste kunde ekstra med lang åpningstid, de bare spres over lengre tid. Akkurat i en pandemisituasjon er jo  riktignok det positivt, men pandemien varer ikke evig. Vi har sett det helt tydelig når det er kvelds- og nattåpent; det er ikke “som før” i det hele tatt. Det vrimler ikke av folk sent en fredags kveld og hva er da hensikten egentlig. For meg fremstår det å gå bakvendt inn i framtiden.

 

Når vi har disse, unnskyld uttrykket, teite åpningstidene helt fram til midnatt, så blir vi, butikkene, sterkt oppfordret til å kjøre “timetilbud” bare for å trekke folk inn på senteret etter normal åpningstid. Det hadde da vært MYE bedre om vi hadde fylt den NORMALE åpningstiden med aktiviteter og tilbud. Butikkene bruker jo uhorvelig med unødvendig bemanning på dette tullet, og er det noe vi ikke trenger i 2020 så er det å bruke unødvendig mye penger på bemanning.

 

(Vil presisere at vi ikke blir bedt om å ha timetilbud nå under koronaen, snarere tvert i mot for å unngå folkeansamlinger)

 

En annen ting som irriterer meg kraftig med søndagsåpent, er at det ikke er lov å åpne før to. Hva er det slags tull. Antar det har noe med kirketid å gjøre, men jeg mener at kirketiden ikke burde ha noe å si for åpningstiden. Slik det er nå hos oss så er det åpent fra to til åtte i stedet for tolv til seks, som jo er en LANGT mer “kristelig” tid å jobbe på en søndag.

 

Ja da, skal puste med magen, men dette opptar meg. Hvorfor skal kirketiden bestemme når jeg skal få åpne forretningen min? Vi skal ha respekt for de som er religiøse, men jeg mener vi ikke skal tilpasse oss dem. Respekt må gå begge veier!

 

Minner til slutt om at vi ikke sterter å pakke før to-tre i dag, og du derfor fortsatt har muligheten til å vinne det sirupssaltede fenalåret. Jeg bare nevner det 🙂

 

Nå skal jeg dra på jobb. Skal bygge om diskene en siste gang før jul. Suksess er en evig kamp der fjorårets “vinneroppskrift” ikke er verd noen ting lenger. Alt må skapes på nytt. Hver dag.

 

Jeg ønsker deg alt godt!

 

 

God helg fra Alta!

Vi har tatt helg. Fått sånn noen lunde kontroll på bestillingene, men ingenting sendes før mandag nå, så vi stresser ikke. Skal skifte bleie og trille en tur opp bakken på butikken. Lillebror trenger frisk luft og jeg trenger å kjenne at rumpeballene klasker fra side til side opp bakken. Slanke folk trenger også trim.

 

Var egentlig bare det jeg ville si. Ønsker dere alt godt. Har vært så mye reklame fra meg nå at det var deilig med en god gammel stemningsrapport uten at jeg skal selge noe som helst.

 

Vi har det bra akkurat nå og håper av hele mitt hjerte at du også har det.

 

God helg!

 

(Lillebror har blitt så stor. Lang og sterk. Jeg velger også å tro at han bevisst, i alle fall babybevisst, tar meg i fingeren når jeg strekker den fram. Smile til meg gjør han i alle fall. Livet er et greit sted å oppholde seg for tiden.)