Tilgi dem gjerne, men vit hva de gjør

Reklame | Omtale av egen bedrift

“Hvis du vil knekke nakken på meg, så kan du jo bare senke prisen på salatbar til 100 kr pr kilo et par måneder, så er du kvitt meg” sa jeg til butikksjefen i kjedebutikken rett ved siden av oss for en tid tilbake. Det burde jeg nok aldri sagt…

 

Idéen falt tydeligvis i smak, for siden har det vært en rekke kampanjer på salatbar som har vart flere dager, men aldri, som nå, over en måned i strekk. Klart vi merker det på veldig vårt eget salg. Det er jo faktisk halv pris av vår, så forstår godt at mange kunder velger det billigste. I alle fall når prisforskjellen blir så stor. Vil anta at det er hensikten med kampanjen også…

 

Det er et fritt land og alle priser naturligvis sine varer som de vil. Får likevel en litt vondt smak i munnen når en kjedebutikk og nærmeste kulinariske nabo bruker sine muskler på denne måten. Jeg har jo ikke mulighet til å selge med tap et par måneder for å ta opp konkurransen. Det er jo nå i denne tiden at jeg virkelig skal tjene penger. Slik er det å være liten. Dette vet kjedene. De kan tape penger en periode på en enkelt varegruppe uten at det får voldsomme konsekvenser, mens små frittstående butikker er avhengig av hver eneste krone de får inn.

 

Hvorfor skriver jeg dette innlegget? Sutrer og klager og synd i meg stakkars, buhu, som taper omsetning og alt er så leit. Nei, jeg gjør det for at dere skal være klar over hva som foregår og at det faktisk betyr noe hvor dere handler. Ja, ser at dere kan spare noen kroner et par måneder, men jeg er ganske sikker på at prisen settes opp igjen den dagen vi eventuelt må gi tapt for kjedemakten og lukke dørene. Det er slik det fungerer. Ingen kjeder senker prisene for å være snille. Da hadde de heller dannet en veldedig organisasjon. De driver butikk og den drives for å tjene penger. Tydeligvis koste hva det koste vil.

 

Håper ikke jeg med dette innlegget starter noen krig, for den er jeg i så fall dømt til å tape, men heller bevisstgjør deg som kunde. Jeg har tenkt meg om et par uker og har vært veldig usikker på hva som er klokt å gjøre, men kan jo ikke sitte helt stille i båten og se på at en kjedebutikk sakte kveler mitt konsept, mitt livsgrunnlag. Det ville vært feigt.

 

Dette skjer overalt. Sikkert der du også bor. Små frittstående butikker tynes av kjedene. Det er fullt lovlig. Kanskje til og med forståelig, men det er du som bestemmer til slutt hvilken by du vil ha og hvilke butikker som skal fylle den. 🙂

 

Vi smattes!

 

 

 

 

Fant levende hund i plastpose i bekk!

Beina var tapet sammen. Hunden levde! Hva er det egentlig med folk?! Hvorfor gjør vi dette mot dyr? Hvorfor leser vi årlig i lokalavisa at katter blir torturert av unger? Værhår klippes av og det som langt verre er. Er det sånn mennesket er? I akkurat denne saken, som jeg leste om i Nettavisen nå nettopp vet politiet hvem eieren er. Jeg vet ikke hva strafferammen er, men jeg håper eieren, eller den som evebntuelt har gjort dette, straffes hardt. Meget hardt! Jeg orker ikke høre at det er en “personlig tragedie” som vi ofte hører om når bønder ikke tar vare på dyrene sine på en skikkelig måte. Det er en dyretragedie!

 

Har vi alltid vært slik? Hvordan var det før i tiden? Når ble dyr bare en slags ting vi bare kunne gjøre som vi ville med? Når mistet vi all vår respekt for dyrevelferd? For selve livet? Skjedde det samtidig som vi introduserte industrilandbruket, der tusenvis av høns stues sammen og hundrevis av griser vasser rundt på harde betonggulv hele sitt liv fra til de blir slaktet?

 

Jeg vet ikke, blir bare så sint. Ta vare på dyrene dine, fader heller!

Endelig freddan!

Jeg var så depressiv tidligere i dag at jeg tenkte at jeg måtte rette opp inntrykket en aldri så liten smule. Datter er avlevert og jeg er i ferd med å spise godt, ekte og lokalt 😉 Uff, den var tørr. Eller saftig. Vi får se…

 

Neida, vi skal faktisk spise Same som nachos , fantastisk god fredagsmat når jobbhelg venter. Lett å lage, lett å like.

Same som nachos

 

Har lest et sted at alle kjærester elsker digre tunger i øret. Min Kjærest er litt mer skeptisk. Må finne fram artiklene jeg har lest og vise henne at jeg har rett og hun tar feil.

 

Tro det eller ei, men jeg har aldri hatt hull i tennene. Det er viktig å vise verden. Kjærest er kjempestolt av meg og er utrolig glad for at jeg lager denne bloggposten. Jeg skjønner henne godt. Vise verden for en vakker mann hun har. Kjærest er heldig!

 

Har alltid vært viktig for meg med gode, sylskarpe fotos som treffer den iscenesatte stemningen akkurat når den skjer slik at det skjer helt naturlig ut. Eller vent, det var ikke meg, men de andre toppbloggerne. Jeg bare knipser. Og elsker leppene til Kjærest!

 

Bare ett kyss til da! Et halvt? Et der vi later som i alle fall? Ikke det nei.

 

 

Riktig god fredagskveld fra Alta!

 

 

 

 

(U)frivillig barnløs

Da var det plutselig over igjen. Datter drar tilbake til sin mor. En uke går veldig fort. Dette er noe med det verste med samlivsbrudd. Det at man ikke får sett ungene sine i lange perioder. Ja, man blir kjent på en helt annen måte med delt bosted. Er nok litt mer kvalitetstid med en slik ordning. Litt mer fokus på samværet og, ikke minst, kvaliteten på det. Likevel er det alltid trist når hun drar. Det blir så tomt. Og stille.

 

Egentlig skulle vi jo hatt nok å gjøre. Skiftet bleier og trilla tur og kanskje snart krabbet rundt på gulvet. Småkjeftet litt hvis han dro katta i halen. Spist grøt. Hadde faktisk spist grøt i to måneder allerede nå. Hvis alt hadde vært som det skulle.

 

Kan ikke henge med hodet! Ingenting blir bedre av det. Er lei av det også. Sliten. Ønsker egentlig all faenskapet langt, langt vekk, og gjør alt jeg kan for å viske ut alt det vonde, men det er der. Hele tiden. Likevel.

 

Gruer meg litt til jul også. Min første jul på 22 år uten egne unger. Han er jo naturligvis ikke hos oss, og de andre er hos moren, bortsett fra han som er på NZ. Det blir rart. Veldig, veldig rart. Går selvfølgelig greit det også. Har opplevd verre ting. Vi skal være hos faren til Kjærest. Det blir koselig, men jeg liker egentlig best å være hjemme. Litt særing. Også på det punktet.

 

Nei, skal vi se, var det noe annet depressivt jeg kunne skrive om i samme slengen? Noen nye kriger, sultkatastrofer eller annen elendighet? Neida, blir nok bra. Det verste blir kanskje i morgen tidlig når rampenissen ikke lenger trenger ta hensyn til at det er barn til stede. Kjenner jeg gruer meg allerede…

 

Denne bloggposten gjorde deg sikkert både oppmuntret og glad, så du får ha en fortsatt fin fredag inntil vi leses igjen 🙂

 

 

Et stengt fylke!

I snart en uke har Finnmark vært mer eller mindre stengt. En ting er uvær, det kan ingen rå over, men ras-sikring, brøyting og veistandard er og blir et økonomisk spørsmål. Det handler rett og slett bare om penger. Hadde du godtatt at hele fylket ditt var stengt i nesten en uke pga penger? Nei, ingen andre hadde godtatt det! Det hadde blitt ramaskrik og folk hadde i alle fall ikke oppført seg i kommentarfeltet.

 

Her oppe er det liksom bare slik det er. Nesten hvert eneste år. E6 og fylket er stengt, javel, vi skal jo ingen steder likevel, trygda som vi er. Penga går stort sett bare til rullings, sukker og gjær likevel. Og antibiotika, siden vi er så full av kjønnsykdommer. Kanskje derfor det ikke bevilges penger? For å unngå at vi mingler og, i verste fall, formerer oss med resten av befolkningen. Begynner faktisk å lure litt.

 

Selv om vi mangler varer så ser vi selvfølgelig også positivt på situasjonen. Vi overlever vi, det er ikke det og siden E6, den eneste norske innfartsåren til Finnmark er stengt, så slipper vi i alle fall å bekymre oss for at det kommer søringer oppover, så aldri så galt at det ikke er godt for noe i alle fall!

 

Nei da, tuller litt, men det er faktisk jævlig irriterende og faktisk også litt frustrerende, og nå er jeg ikke en gang i nærheten av sykehusdebatten. Den handler om langt mer enn varer som blir forsinket og at søringer ikke kommer seg oppover, men det er en helt annen skål.

 

Ha en forhåpentligvis åpen og fin kveld!

( 🙂 )

 

 

 

 

 

 

Jeg har en sønn på New Zealand!

Jeg skvatt til da jeg så meldingen som tikket inn på mobilen min tidligere i dag. “Hei, pappa! Husker du meg?”

 

Hva i all verden er dette for noe, tenkte jeg. Er dette en slags spøk? Ukjent nummer. Åpenbart utenlandsk. +64 startet det med. Det kjenner jeg igjen. Det er landskoden til New Zealand. Kjenner jeg noen jeg burde ha husket, men som jeg har glemt på New Zealand?

 

Selvfølgelig! Nå demrer det for meg. Jeg har jo en sønn der borte! Han har bodd der et par år faktisk, og jeg er åpenbart ikke flink nok til å sende han meldinger. Har faktisk ikke snakka med han siden 12. november, og han har tydeligvis skiftet telefonnummer siden sist. Hadde det ikke vært for at vi faktisk satt og planla julegaver til han hadde jeg nesten fått litt dårlig samvittighet, og fikk det faktisk også. Selv om han er voksen burde jeg være flinkere med meldinger. Koster så lite og betyr så mye, for oss begge.

 

Julegaver ja. New Zealand har en laaaang liste over ting som ikke er lov å sende til landet. Nesten ingenting av det jeg hadde planlagt er tillatt. Hadde tenkt å sende et grantre, men det er visstnok ikke lov. Ikke granater heller av en eller annen grunn. Den fine revolveren jeg opprinnelig hadde tiltenkt han i et fremmed land må jeg også skrinlegge. Det samme med all cannabisen jeg kjøpte i Oslo tidligere i vinter. Hadde også skrevet en uanstendig og umoralsk artikkel som jeg tenkte kunne more han med, men dette er også i følge Posten ulovlig. Penger da? Nei, ikke snakk om.

Vi får se hva det blir til. Noe må jeg i alle fall sende. Jul på andre siden av kloden, i sommervarmen, langt vekk fra familien er spesielt og kanskje også litt trist. Da er det koselig å få en gave fra pappa. Hvis jeg finner noe som er lov å sende da, he he.

 

Ha en fin onsdagskveld, alle, og sorry den litt spekulative overskriften 😉

Jeg skal oppføre meg i kommentarfeltet!

Tidligere i dag hadde jeg en konkurranse på min FB-side hvor jeg loddet ut tre fenalår. Jeg kjører aldri disse lamme “lik og del”- konkurransene, men ingenting kommer gratis hos meg heller. For å vinne deg et fenalår var du nødt til å skrive “Jeg skal oppføre meg i kommentarfeltet!” i kommentarfeltet. På bare noen få timer har jeg altså fått nesten 6000 mennesker til å “garantere” at de skal oppføre seg som folk. Det er rimelig kult og det kun for prisen av tre fenalår. Intet mindre enn fantastisk!

 

Nei, jeg kommer naturligvis ikke til å komme løpende og klubbe noen rett i skallen, hvor mye jeg enn hadde hatt lyst, med fenalåret hvis de ikke holder “garantien”, men jeg tror at slike stunt som dette, (og jeg vil oppfordre alle bedrifter i Norge til å gjøre noe lignende), bidrar til å skape bevissthet om hvordan vi omtaler hverandre, både på sosiale medier og ellers. Som jeg skrev litt om i går burde hver og en av oss tenke litt over, både hva vi sier og gjør, både til og om andre mennesker. De drøyeste utsagnene er ikke de som treffer hardest. De verste er alle de små stikkene som over tid bidrar til at du til slutt kan miste både selvtillit og troen på deg selv og, i verste fall, miste lysten til å stå opp om morgenen. Noen blir til slutt liggende. Fordi summen av negativitet til slutt ikke var til å bære.

 

I går mante jeg til kamp og oppfordret alle til å slå ned på negative omtaler som de ser på sosiale medier, på samme måte som vi slår ned på rasistiske kommentarer. Hvis bare 10% av mine lesere gjør dette av og til er vi veldig godt i gang. Kampen kan til og med vinnes! Det er ikke så utrolig artig å være spydig hvis ingen ler av ufyseligheten din eller trykker “liker”, er det vel?.

 

Men altså, fenalår! Jeg lovet fenalår til tre stykker som blir med ut “i krigen” og siden jeg er en mann av mine ord holder jeg det jeg lover. Her er de heldige. Holdt på å si grisene, men lot det være. Var ikke noe morsomt. Fenalår er lagd av lam:

 

Evy Vibeke Håbet

May Nergård

Vivian Lauridsen

 

Gratulerer til dere og tusen takk for at dere er med på denne aksjonen mot nettmobbing, for det er det det er! Send melding til meg om navn og adresse, eller om dere vil donere låret til f.eks. Hjerterom Alta , så ordner jeg med overlevering 🙂

 

Men krigen er faen ikke over! Jeg donerer nemlig, av egen lomme, 10 kg pinnekjøtt fra Horns slakteri i Lofoten til en av dem som deler denne bloggposten med kommentaren “JEG SKAL OPPFØRE MEG I KOMMENTARFELTET!” Vi kan vinne denne kampen hvis vi står sammen mot trakassering og tør å vise verden at dette godtar vi faktisk ikke lenger!

Kommentér på bloggen eller fb at du har delt. Jeg stoler på deg og trekker ut en vinner i løpet av uken. Jeg håper på et voldsomt engasjement. Det er nok nå!

En kampklar aften ønskes! 🙂

 

 

 

 

 

 

 

Dette er ikke greit!

Regionsavisene her oppe i kulden og mørkets rike, Nordlys og Finnmark Dagblad, kjører i dag et intervju med meg (bak betalingsmur) der jeg, nok en gang, tar et oppgjør med måten vi omhandler andre mennesker på nettet. Det er spesielt de anonyme nettforumene jeg omtaler, men også folk som i fullt navn av en eller annen grunn finner glede i å trampe på andre.

 

Det er ikke sikkert at hver enkelt kommentar, spesielt ikke de åpne, er direkte ondsinnet ment i utgangspunktet, men veldig mye er i alle fall ikke ment i beste mening. Den samlede belastningen over tid kan bidra til at man faktisk ikke kan bruke noe annet ord enn mobbing om fenomenet. Når jeg snakker tar jeg naturligvis utgangspunkt i meg selv og mine opplevelser, men saken er så uendelig mye større enn det jeg har opplevd av hets og mer eller mindre ondsinnede kommentarer. I bunn og grunn handler saken om hvilket samfunn vi egentlig ønsker og hvor mye våre barn og unge er nødt til å tåle hvis vi ikke snart tar grep, for vi kan rett og slett ikke fortsette på denne måten.

 

Jeg er i den heldige situasjon at jeg mottar enormt mye positive tilbakemeldinger fra hele landet. Det har jeg gjort i mange år, men det er klart at de siste tre månedene, der jeg har etablert meg som Norges desidert mest leste blogger, har gitt meg selvtillit og styrke nok til å ta opp kampen mot alle som vil andre vondt. Både på nettet og i det “virkelige” livet. Jeg tolererer det faktisk ikke!

 

Da jeg lå nede med brukket rygg i sommer fikk jeg faktisk ikke en eneste negativ kommentar eller melding på nesten fjorten dager. Ikke som jeg registrerte i alle fall. Det skal de ha, jeg fikk i alle fall et par uker med ro for å få sønnen min ned i jorda, men så var det over. Unnskyld, men husker feil mens jeg skriver. Var åpen på FB om det som hadde skjedd, og det falt enkelte svært tungt for brystet. Forstår fortsatt ikke hvorfor. Leste noen åpne kommentarer i kommentarfelt om hvor feil dette var, men var i en slik tilstand at jeg egentlig ikke brydde meg om det. Noen var til og med så bekymret for at jeg brukte for mye tid på FB i stedet for å ta meg av familien min i en vanskelig tid, at de satte seg ned og brukte av sin tid for å skrive meldinger til meg om emnet. Sikkert i beste mening. Eller kanskje ikke.

 

Så kommer man seg opp i knestående. Tar et bilde av seg selv på egen bursdag der man er så frimodig at man faktisk smiler og poster det på FB. Ville vise verden at man har overlevd, klarer seg, til tross for alt. Dette var noen dager etter den ufattelige helikopterulykken som rammet fem familier i Alta i høst. Dette var selvfølgelig også galt, og sinte meldinger tikker inn på innboks. Overskriften i denne bloggposten er et direkte sitat fra en av disse meldingene. Sinnet kommer til tross for at jeg hadde skrevet offentlig og uttrykt min sorg over ungdommene som ble rammet av tragedien, flere ganger. Dette har jeg forresten også lest har vært forkastelig gjort av meg. Bruke helikopterulykken for å få klikk. Det er nesten så man mister pusten. Holdt selv på å drukne i min egen tragedie, og skrev bare i beste mening fordi jeg trodde jeg klarte å sette meg litt inn i hva disse familiene faktisk gikk gjennom.

 

Det var en tung tid og jeg kunne fortsatt med eksempler i en evighet, men velger å ikke gjøre det. Hensikten er ikke å “sutre”, som det så vennligsinnet kalles når jeg snakker om disse temaene, men å rette fokus på de som virkelig trenger vår hjelp mot nettmobbing, og annen mobbing. De som ikke har en populær blogg, tilgang til media og en stor, hjertevarm tilhengerskare i ryggen.

 

Alle de som står helt alene ute i skolegården og ikke vet hvem som kom med de stygge kommentarene i går. Var det venninna? Eller kanskje læreren? Treneren? Problemet med anonym hets er at du ikke aner hvem som sier disse tingene om deg. Det kan være hvem som helst og om hva som helst. Alt kan brukes mot deg, uansett hva du gjør. Til slutt begynner du faktisk å lure på om trollene har rett. Kanskje du faktisk er et ufyselig vesen som jorden hadde vært best tjent med om du bare forsvant. Og ble borte. For godt.

 

Vi vet det skjer. Alt for ofte. Selvmord er dessverre ikke et fremmed og sjeldent ord. Det har aldri vært et tema for meg, men jeg klarer å forstå hvorfor noen blir drevet til denne aller mest brutale løsningen. De klarer rett og slett ikke mer og jeg forstår dem.

 

Jeg maner til kamp! På samme måte som vi ikke lar rasistiske kommentarer stå uimotsagt på FB ol. så burde vi heller ikke la negative kommentarer mot andre mennesker få lov til å stå i fred. Jeg forstår at folk kan bli sinte på politikere som gjør vedtak som direkte rammer livene til folk, eksempelvis skolenedleggelser, skatt eller hvor sykehuset skal ligge, og politikeren må naturligvis tåle å bli motsagt, men hun er jo ikke en idiot som burde skyte seg selv likevel. Hun mener bare noe annet enn deg.

 

Hva alle oss andre gjelder, vi som ikke har makt til å gjøre vedtak som rammer noen andre enn oss selv, burde vel egentlig slippe å lese om hvor dårlige mennesker vi er, for det er vi ikke. Vi er bare mennesker. Som hver dag gjør så godt vi kan. Det er ikke alltid vi får det til, men vi prøver. Akkurat som deg.

 

Ja, jeg hever meg over det nå. Gjentar meg selv, men dette handler ikke om meg, men kanskje om ungen din. Kanskje ikke i dag, men ingen vet når vinden plutselig snur og meldingene begynner å tikke inn på hans telefon. Tør han si det til noen eller må han stå i det alene? Mobbing er skambelagt og fryktelig, fryktelig flaut, og svært få forteller foreldrene om det. Det er en taus og ensom kamp. Jeg håper jeg kan gjøre kampen litt lettere. Med å fortelle litt av min historie. Høyt. Hvis ikke en gang jeg tør, og jeg vet jeg sikkert tirrer på meg mange, hvem skal tørre da?

 

 

 

 

 

 

 

 

Slaget er tapt, men det er helt greit

Jeg har alltid, bortsett fra da jeg selv vær liten, vært motstander av pakkekalender. Har egentlig sett på det som forsøpling og en utvanning av selve gavedrysset på julaften. Et  gavedryss som jeg for øvrig også har hatt et svært ambivalent forhold til. Har ment at ungene blir bortskjemte hvis de i tillegg til julaften skal få 24 gaver ekstra, en for hver dag, i desember. Det er jo egentlig galimathias, men vi lever i en gal tid. Vår egen barndom er over, og det må vi faktisk snart ta inn over oss.

 

Ungene i dag er bortskjemte, men det er vi alle. Vi har helt andre krav til egen velvære og velstand enn vi hadde for bare tjue år siden. Vi forventer mer, av alt. Har vi lyst på noe, kjøper vi det. Vi spiser sjokolade og drikker alkohol i hvilken ukedag som helst. Roastbiff er ikke luksus lenger, det er nesten blitt litt kjedelig. I tillegg til sommerferien reiser vi på både en og to langhelger i løpet av året. Kanskje vi til og med drar til Levi eller Trysil i påsken også. Vi har blitt grenseløse, og pakkekalenderen har blitt et slags symbol på overfloden vi velter oss i.

 

Leste et sted om en mor som hadde fått nok og kjøpte en melkesjokolade som hun tegnet 24 skjeve ruter med tusj på og ga til barna som en slags protest. Hun kunne jo bare kjøpt en vanlig sjokoladekalender til 29 kroner på Nille i stedet, billigere enn en melkesjokoladeplate faktisk, men neida. Blir ikke skikkelig protest av slikt. Går i alle fall ikke viralt, og da er det jo ikke så gøy å protestere.

 

I år har vi pakket inn en adventsgave for hver dag Datter er hos oss i desember. Vi har ikke kjøpt veldig dyre ting, men vi har kjøpt ting hun trenger. Ikke sokker, truser og slikt, men ting som er nyttige og litt artige. Ting vi kanskje uansett ville kjøpt. Da er det bedre og faktisk pakke dem inn og lage litt spenning rundt det. Alle som har jenter kjøper hårstrikk fra tid til annet. Perfekt adventsgave! Nye malerpensler? Det blir jo kjøpt likevel. Pakk dem inn med god samvittighet.

 

Hvis vi tenker oss litt om så er det vel ikke de 24 små pakkene som henger på den adventskalenderen som skaper bortskjemte og ufyselige unger, men heller det voldsomme overforbruket vi har vent oss til i årets 11 første måneder. Hvor mange middager med julemat, ribbe, pinnekjøtt og lutefisk spiser du forresten før selve julaften? Du klarer ikke vente, sier du. Nei, nettopp, men pakkekalender er du i mot!

 

Jada, jeg vet at det også finnes mange i Norge som ikke har god råd. Noen er til og med det som kan betegnes som fattige, men de aller fleste av oss har økonomi til å lage en pakkekalender. Det syns jeg faktisk vi skal få lov til uten å føle noen som helst form for skam. Det er koselig og skaper glede og forventning hos de små. Da jeg så øynene til Datter da hun kom hjem i går og så den stygge korsfestede nissen som hang i trappa, tynget av kapitalismens overflod, bestemte jeg meg for å innse at slaget var tapt og at det faktisk føltes helt greit. Det er til og med koselig.

 

Hva mener du?

 

 

 

 

 

 

 

 

Harmoni gjenopprettet

Annen hver fredag skjer det noe her hos oss. Noe som føles godt og skaper en slags ro i huset. Ikke harmoni, det blir galt ord å bruke, men vi blir til en familie igjen. Jeg liker det selv om det selvfølgelig er godt å bare være to også av og til. Spesielt etter at man har lagt seg og før man har stått opp. Eller mens man lager middag eller ser på en film, men lå nå det ligge. Altså ligge som å legge bort. Hold de skitne fantasiene for deg selv, jeg har barn i hus nå!

 

Det har vært en hektisk dag. Veldig mye folk. Faktisk litt sliten nå og kanskje vel så det, men det føles godt. Jeg lever av å selge mat og da er det utrolig deilig at så mange faktisk kjøper det jeg selger. Eller jeg, blir helt feil å si! Vi selger mat. Jeg har en hel bråte, 20 stk faktisk, av særdeles dyktige medarbeidere som står på som bare rakkern for å gi dere en god opplevelse. De gjør en sykt bra innsats og uten dem står jeg på bar bakke. Jeg vet det og de vet det. En slags kulinarisk terrorbalanse, hehe.

 

Nå er det “kveld”. Klokka er seks. Taco om et par timer. Kjenner jeg kommer til å sovne ikke veldig lenge etterpå. Jobb i morgen. “Frityrvakt” som vi kaller det. Det består i at jeg har ansvaret for varmmaten på Fy Fader. Ti meter med varmedisker skal holdes tipp topp gjennom hele dagen. Jeg gleder meg egentlig. Har ikke den vakta så veldig ofte, så jeg har bare godt av å springe litt jeg også.

 

Det er så koselig når dere kommenterer. Jeg håper dere forstår at jeg ikke har mulighet til å svare absolutt alle, men jeg leser hver eneste kommentar. Hvis dere kommenterer i dag hadde det vært artig å høre hva dere skal få i dere i kveld. Ja, tenker på mat altså.

 

Ha en vakker aften!