Kjære sønn, du som er i himmelen!

Siste gang pappa så deg lå du helt stille med øynene lukket nede i kista. Jeg så det trolig var siste dagen vi kunne ha åpen kiste, men likevel var du så nydelig der du lå og” svettet” litt på nesen og i pannen. Hendene var blitt varme og myke av all strikingen, men resten av kroppen var kald og stiv. Det var helt forferdelig. Det er fjorten år siden i dag, men tårene bare fosser ut likevel nå når jeg skriver om det. Akkurat nå ser jeg ikke tastaturet foran meg en gang. Det er så vondt nå at det nesten føles som begravelsen bare var for noen timer siden.

 

Tårene bare renner og renner. Savner deg av og til så ufattelig mye, men det er lenge siden jeg har grått så mye for deg som i dag. Så ærlig må jeg være. Det begynner jo å bli noen år siden. 14 år og konfirmant skulle du blitt i år. Det er så ufattelig trist å tenke på at jeg blir kvalm. Vet ikke hva som skjer med meg, men hulker faktisk nå. Klarer ikke. Må ta en pause.

 

+++

 

Jeg har det litt bedre nå. Mammaen til Lillebror ringte faktisk akkurat i det jeg tok pause. Jeg klarte ikke si et ord, bare lyder. Hørte henne bare si “Vi kommer!” og fem minutter senere sto det en gråtende kone og en smilende Lillebror i døråpningen på kontoret. De kom mot meg og holdt rundt dette vraket av en mann som var i full oppløsning.

 

+++

 

Nå hører jeg de plundrer ute i nettbutikken, mens jeg er tilbake til kontoret for å gjøre ferdig bloggen. Den ble jeg overhodet ikke slik jeg hadde tenkt før jeg knakk fullstendig sammen. Egentlig skulle jeg fortelle deg hvor fantastisk glad og lettet jeg var i dag etter at Hoftepluss i går offisielt og på ordentlig ble solgt, og pappa ENDELIG kanskje kan ta seg ordentlig fri en helg uten at det skjer noe eller uten at jeg er REDD for at det skjer noe på jobb.

 

Husker du natta du døde? Du må ha vært litt pjusk på kvelden, (nå i ettertid vet jeg jo at du var dødssyk), for du surket litt på kvelden. “Ka e nu han remje førr denn ungen??!” hadde jeg visst sagt før jeg irritert gikk å la meg i lag med deg. Jeg var sliten. Hadde vært en intens sommer på jobb, (det er det jo alltid), og nå skulle vi ENDELIG på sommerferie. Dagen etterpå faktisk.  Kunne du ikke bare sovne så det ble stille i huset?

 

+++

 

Vi skal dra på kirkegården nå. Tror heller pappa skal skrive til deg en dag når forsvarsverket har blitt sterkere. Det har vært rimelig intenst noen år nå og pappa er skikkelig, skikkelig sliten. Det går bra altså, pappa er en kriger, men trenger bare hvile meg litt noen uker. Om jeg skal ta fri og bare knipse med tærne? Nei, ikke ennå. Skal jobbe et par uker fra seks til tolv på Hoftepluss, (slik at de nye eierne får litt innføring), før jeg drar opp i nettbutikken noen timer hver dag, men jeg slipper personalansvaret. Det er et stort ansvar som kan være tungt vanskelig når du egentlig burde tenke mest på deg og ditt for å bli frisk, men du simpelthen ikke kan fordi du har plikter som arbeidsgiver som bare MÅ komme foran deg selv og din egen familie, slik ER det bare.

 

Det er nok det som har slitt meg mest ut. Det at jeg har måttet forsøke å tilfredsstille så mange, så lenge, samt jobbe så mye for andre, selv om jeg på så mange plan kanskje kunne trengt en lantidssykemelding eller to selv. Nå slipper jeg det, og det kommer til å gjøre meg, og familien veldig godt.

 

+++

 

Vi kommer til å tenne et lys for deg i kveld, Michael. Du var pappa sin aller minste. Jeg savner deg sånn.

 

Pappa

 

 

 

 

 

 

 

 

2 år

 

Selv om vi har lært oss å ikke bare leve igjen, men faktisk også glede oss over livet, så er du fortsatt savnet hver eneste dag. Far din har ikke verdens beste hukommelse, men jeg kommer aldri til å glemme dagen du ble født og jeg sto på en fergekai på ei øy utenfor Ålesund mens mormor filmet fødselsøyeblikket så jeg likevel kunne ta del i dramatikken som utspant seg langt, langt mot nord.

 

Sjeldent har vel en unge vært så ønsket og elsket som du var da du kom. Vi fikk umiddelbart kontakt da vi møttes første gang. Du hadde store, svarte, kloke, levende øyne. Selv om du var nyfødt virket du helt bevisst. En gang hadde sett slike kloke nyfødtøyne før, 12 år tidligere, men koblet det bare som en tilfeldighet. Var ikke redd i det hele tatt. Vi fikk 13 helt fantastiske dager sammen.

 

I dag ville du vært to år. Husker ikke helt om to-åringer gleder seg i dagevis før bursdagen, men du hadde i alle fall gledet deg  bursdagen. Mamma, og dette vet jeg, hadde garantert styrt i dagevis med pynting og baking og andre overraskelser som hun alltid finner på. I barnehagen hadde de sikkert laget en krone til deg og dere hadde kanskje spist noe godt. Vet ikke om det er lov med kake i barnehagen lenger, men i så fall skulle pappa bakt den gode sjokoladekaka du garantert hadde rukket å bli glad i.

 

Tilfeldigheter gjør at vi i dag for første gang skal tilbake til den samme kirken som du ble begravd i. Mitt siste minne derfra er at mamma og jeg satt foran og holdt deg i hånden hele tiden. Det var fint. Husker også at vi hadde feilberegnet lengden musikken slik at den stoppet før den skulle, men da spratt Onkel opp og ordnet. Ellers husker jeg bare bruddstykker og det tror jeg egentlig er til det beste.

 

Hvordan Lillebror har det? Han har det kjempefint. Blitt skikkelig diger og krabber rundt og klatrer overalt. I går fikk han seg et saftig kutt i haka, men vi fikk stripset han sammen igjen, og alt er bra nå. Kjempegodt humør og elsker mat. Spiser nesten mer enn Pappa, men bare nesten. Pappa har nemlig blitt litt tjokk etter at du dro, men finner nok ut av det. Ikke noe du trenger å bekymre deg over i alle fall.

 

Mamma har det også ganske bra. Hun har det litt vondt i dag, men det går over. Jeg vet hun savner deg veldig, veldig mye. Vi kommer på besøk til deg i dag etter begravelsen. Det blir koselig.

 

 

Til lykke med fødselsdagen, gutten min!

 

Klem fra Pappa

 

Les også:

1 år

 

 

Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner!

Selv om jeg har viet livet mitt til å spre kulinarisk nytelse og glede til så mange som overhodet mulig, så betyr det jo ikke at jeg selv skal vandre rundt på jorden i armod, filler og nød. Jeg bruker, riktignok med stor glede, enormt mye tid, og veldig mange penger, på å utvikle, og forbedre, oppskrifter slik at dere slipper å tråle internett for hundre tusen middels gode oppskrifter. Finner dere en oppskrift dere vil prøve hos meg, så garanterer jeg at den er god! Enkelt og greit!

 

Derfor vil jeg heretter kaste en kulinarisk forbannelse over alle som heretter bare lager seg de herligste retter uten tanke på verken opphavsmann eller anstendighet. Enkelte vil dø. Faktisk alle.

 

Har du råd til mat, har du råd til et par kroner pr oppskrift. Du trenger ikke betale hver gang, men gjør det enkelt og vipps 100 kroner, så klan du boltre deg i oppskriftene mine i et helt år! 😀

 

(Ja da, jeg betaler selvfølgelig  både moms og skatt av betalingen, som jeg gjør med all annen omsetning)

 

Skriv Kokkejævel i Vipps, enkelt og greit. 🙂

 

Vi smattes!

 

 

 

 

 

Tredje sønnebrev: Fire uker i dag!

Du karte det! I dag er du dobbelt så gammel som Storebror ble og det er egentlig en stor dag å feire. Om vi har gjort det? Nei, langt i fra. Barseltiden med deg har blitt så langt fra det som jeg så for meg i forkant. Det eneste Pappa får tid til nå er å styre med Hoftepluss, men også først og fremst den netthandelen. Du aner ikke hvordan dert har tatt av på bare litt over to uker.

 

Det er litt skummelt også. Da jeg forsto at dette var i ferd med å bli en skikkelig suksess, så klarte jeg ikke la være å prøve å gjøre det til noe virkelig stort, så i dette øyeblikk har jeg fakturaer for over en halv million å betale i løpet av de fire neste ukene. Det er fryktelig mye penger, så hvis jeg ikke lykkes er jeg ferdig. Flat som en pannekake. Vel, akkurat det var feil bilde å beskrive bankerott for en mann på over 121 kg.

 

Merker du hva jeg gjør nå? Snakker meg bort fra saken. Akkurat  på samme måte som jeg hele tiden har hat en viss distanse til deg. Jeg sier det hjerteløst ærlig, men jeg har ikke turt å bli skikkelig glad i deg ennå. Du er så nydelig og Pappa elsker hele deg og vel så det, men jeg har prøvd å holde igjen. Holde igjen i fall Storebror ropte etter deg.

 

Pappa har vært mye redd. Senest i dag. Du lå og sov i “reiret” og jeg så at det lå noe over ansiktet ditt. Magen ble tusen kg, pulsen stoppet og jeg sprang fram for å riste liv i deg. Da så jeg at det bare var Mamma som hadde lagt “puppekluten” over ene kinnet ditt fordi du sovner raskere med den på kinnet, men fra den vinkelen jeg sto på så det ut som om du hadde den over den bitte lille nesen din og munnen. Du hadde jo ikke det. Mamma vet hva hun gjør.

 

Jeg trodde det hadde løsnet litt, men den episoden ga meg en påminnelse om hvor livende redd jeg er for at du skal dø fra oss. Jeg orker det bare ikke. Vet ikke hva jeg skal gjøre uten deg. Trolig ingenting.

 

Pappa er 43 år. En voksen pappa som har levd seg gjennom halvparten av livet. Jeg vet , tror jeg, hva jeg har gjort feil tidligere, men også hva jeg har gjort bra. Tror det er uavgjort, men med deg skal seieren være overlegen.

 

Selv om Pappa er redd, så tillater jeg meg å bli mer og mer glad i deg. Det er veldig lange dager for tiden pga jobb og nettbutikk, men du gjør dem mer enn verdt det. Du har lært meg gleden av lite søvn, he he.

 

Veldig, veldig glad i deg, Lillebror!

 

Andre sønnebrev

Det er rare dager nå. På fredag er det bare tre uker igjen til terminen og da blir du født uansett. Fødselen settes nemlig i gang når foreldrene “mistet” den forrige ungen sin. Pappa liker ikke det ordet, “mistet”. Høres ut som om vi har svinset skjødesløst  rundt og bare mistet ungen vår et eller annet sted. Vi har ikke mistet ungen vår for svarte helvete. Han døde fra oss!

 

Bror døde bare plutselig mens vi sov. Han var ikke syk eller noe. Var til og med kjempeglad den siste kvelden han levde, for han hadde hatt noe som kalles “økedøgn” noen dager i forveien. Økedøgn kommer du forresten også til å ha masse av. Det betyr at du patter ekstra hardt og lenge på puppene til mamma for at de skal produsere mer melk. Den siste kvelden Bror levde hadde han fått til masse, masse melk i mamma sine pupper.

 

Vi hadde en utrolig fin kveld. Det regnet ute, men det var sol inne.

 

Du skal ikke dø! Pappa skal passe på deg både dag og natt. Mamma også. Vi skal feste på deg noe som kalles for pustealarm, slik at vi vet når hvis du slutter å puste. Da kan vi riste liv i deg igjen. Hvis det aller, aller verste skulle skje, men det skjer ikke. Det skal ikke skje!

 

Vet ikke hvorfor jeg begynte å snakke med deg om dette. Skulle jo bare skrive et lite koselig brev til deg om hvor mye jeg gledet meg til du kommer. Pappa holder på å ansette flere slik at jeg kan ta meg litt fri når du kommer. Jeg vil være sammen med deg så mye som mulig i fall du ikke blir så lenge. Ser du, det begynner jeg igjen! Hele tiden denne angsten for at du skal bli borte. Hver gang jeg gleder meg over deg så kommer angsten snikende og trenger seg inn i øregangen og skriker plutselig med en øredøvende og heslig stemme: “DET ER BARE TULL Å GLEDE SEG, FOR UNGEN DØR UANSETT, HA HA HA!”

 

Jeg bryr meg ikke om stemmen. Jeg gleder virkelig til du kommer. Pappa vet hva han går til. Dette har jeg gjort før. Du kommer til å bli tatt veldig, veldig godt vare på. kanskje litt for godt, men siden han pappa har den erfaringen han har så tror jeg også det kommer til å gå bare godt. Jeg vil ikke ha en bortskjemt strik, men en arbeidskar og jobb, ja det kommer jeg til å skaffe deg. Vær du trygg!

 

Dette ble ikke en gang i nærheten av det jeg hadde tenkt å skrive, men det er vel det som er essensen med disse brevene til deg. De blir aldri slik de var tenkt, de bare blir til mens pappa skriver. Jeg orker ikke beklage en gang, for det bare er slik pappa er. På godt og vondt.

 

Mamma sitter nede på “Kjerringrommet” og lager bordpynt til bryllupet og dåpen. Det kommer til å bli så fint! Mamma er så flink med hendene og lager alltid et eller annet. Ikke slik som pappa som etter at jeg har skrevet brevet ferdig kommer til å legge fra meg pcen og se et eller annet på tv før jeg sover på sofaen. Tror du har verdens kjedeligste pappa, men også den tryggeste av dem alle.

 

Jeg kommer til å være der for deg. Uansett. Overalt. Alltid.

 

 

 

 

Første sønnebrev

Snart kommer du. Unnfanget i bunnløs sorg og fortvilelse,  båret fram i redsel, bekymring og skrekk, men født inn til evig trygghet og kjærlighet.

 

Pappa både gleder og gruer seg til du kommer. Så pass ærlig må jeg være. Akkurat nå ser du bare ut som en rund ball, men jeg vet jo at du er en fiks ferdig guttehvalp der inne. Vi pleier å “snakke” når mamma sover. Jeg ligger helt tett inn til mamma med ryggen og du sparker meg hver gang jeg sier noe. Forteller jeg en vits så flirer du høflig og sparker litt ekstra. Som regel ligger vi bare helt stille og kjenner at vi er der. For hverandre. Med mamma i midten.

 

Vi elsker mamma himmelhøyt begge to og hvis du syns hun kjennes god ut fra innsiden, så bare vent til du møter henne her på utsiden. Herregud, !for en dame du har vært så heldig å få som din mamma. Pen, vakker og deilig, ja vel, men snill og god som lun og lys sommernatt i Vesterålen der du og Pappa “kommer” fra. Pappa er ganske god med ord, men hvis jeg skal beskrive Mamma så kommer det bare ut utbrukte klisjeer, men hun  er dem alle sammen!

 

Hun holder forresten på å rydde der nede nå. Gjøre det klart til du kommer. Det er egentlig ganske rotete her. Har vært så mye å gjøre i sommer. Masse, masse jobb og pappa har hatt litt vondt både her og der. Mamma går også på skole midt opp i alt dette og Pappa prøver å leke forfatter av alle ting. Ville tilstander. Du kommer til å trives, ha ha.

 

Jeg ser gutter overalt. Som du vet jobber pappa på senteret, masse, og der er det unger overalt. Pappa pleier å se på dem i trillevogner. Ikke dem i barnevogner, men når de har blitt så pass store, ca et år eller to, at de sitter i disse trillene og følger med verden. Gleder meg til du og jeg skal trille litt rundt. Det blir neppe så veldig mye på senteret, for når pappa først er ferdig på jobb så vil jeg helst væres skikkelig sammen med deg, ikke valse rundt på kjøpesenteret. Pappa er en usosial faen, men jeg liker deg. Vi skal være sammen for alltid. I alle fall helt til du blir så gammel at du kan jobbe. Pappa er litt over gjennomsnittlig opptatt av jobb. Kall det gjerne en slags hobby om du vil,  og er det en ting jeg kan garantere deg i livet så er det en sommerjobb, så her er det bare å glede seg allerede 😉

 

Vet du, det var kjempehyggelig å “snakke” med deg på denne måten. Kommer garantert til å gjøre det igjen. Det er så mange tanker og følelser knyttet til det at selveste DU kommer når som helst, og du er unnfanget under slike spesielle omstendigheter at jeg tror det er godt for oss begge å “lufte” litt. Onde tunger, for de finnes, vil sikkert si at bardommen din ødelegges fullstendig hvis du kommer over disse tekstene når du blir i stand til å lese, men det er jeg 100% sikker på ikke stemmer. Alt dette kommer vi til å snakke om, og i min verden er det ingen som blir skadet av å være intenst elsket, ønsket og ventet. Slik som du er.

 

Gleder meg til du kommer!

 

Hilsen Pappa