Kanskje tar jeg meg HELT fri i kveld?

 

Jeg kjørte fra jobb halv åtte. Måtte rekke apoteket. Kom hjem til kald og tom leilighet. På kjøkkenbenken lå en håndskrevet lapp. Hun hadde tatt med seg ungene og flyttet til mora. Orket ikke mer av den jævla “EVENTYR”butikken! Ønsket meg “lykke til” med julesalget. Jeg trengte ikke møte på Familievernkontoret, for hun ville ha full omsorg, enten jeg var enig eller ikke. Jeg brydde meg jo uansett mest om pinnekjøtt og marsipanroser.

 

Nei da, jeg tuller selvfølgelig bare! (?) Ikke at jeg dro tidlig hjem, men at de hadde flytta fra meg. En skjebne verre enn døden! Grøsser bare ved tanken. På kjøkkenbenken lå en halv pizza fra Peppes og en hel tjukklefse (uten smørfyll, jeg hater smørfyll!). Hun og søsteren baker hvert år før jul, og i dag var visst dagen. Koselig, og UTROLIG gode lefser!

 

Alle sov. Satte meg selvsagt foran PCen. Bestillinger, mail, reklamasjoner,  spørsmål, forespørsler og Fanden S. Oldemor. Så slo det meg, det er faktisk bare en time jeg skal legge meg. Hvor mye får jeg egentlig gjort? Kanskje jeg heller bare skal ta HELT fri? Se på lineært TV eller noe?

Det var veldig godt å komme hjem i kveld.

Bildet er fra i fjor og en helt annen butikk enn dagens helt vanvittige eventyrbutikk, men smilet illustrerer hvordan jeg har det inni meg akkurat nå. De siste ukene, kanskje månedene, har jeg bokstavelig talt vasset i kaos og rot. Stort sett har jeg klart å holde butikken i relativ  respektabel stand, men de trange bakrommene/lagrene har vært, også der helt  bokstavelig, til å gråte over.

 

Det er ikke spesielt sunt for et menneske å jobbe slik over tid. Ikke er det veldig sunt for et ekteskap heller. Det har egentlig vært det verste. Hun har gjort det hun har kunnet for å hjelpe meg, men jeg har jo hele tiden visst at hver eneste time hun hjalp meg måtte hun ta fra arbeidet med bacheloren. For ikke å snakke om ungene…

 

I dag ansatte jeg Kristina! Voksen. Masse erfaring. Flink og trygg med kunder. Ser og gjør også “usynlig” arbeid. Selv om dette bare var første dagen ser jeg forskjell på butikken allerede!

 

Jeg tillater meg å senke skuldrene litt. Kombinert med pakkehjelpen fra min svigersøster, min Datter, og alt det uvurderlige Konemor bidrar med, så tror jeg faktisk vi skal klare å gjennomføre julehandelen på en måte der alle slipper levende ut. (ha ha)

 

I fjor klarte jeg meg alene. I år ble det mer og mer åpenbart at jeg ikke gjorde det. Greit nok. Jeg solgte en bedrift med 20 ansatte for å få litt ro. Nå er det på’an igjen…

 

Se what all the fuss is about:

Eventyrbutikken

 

Helten, horebukken, huleboeren

Det har vært litt voldsomt de siste ukene, men man venner seg til alt. Nå begynner både kroppen og hodet å venne seg til den voldsomme arbeidsmengden. Det ser fortsatt ut som en slagmark på hver eneste cm av bakrom og lager som vi har, men kontrollen begynner å senke seg over eventyrbutikken. I løpet av helga blir jeg klar. Klar til “krigen”. Eller julehandelen som det også kalles. Jeg håper den blir voldsom.

 

Mange ymter, for så vidt med rette, at jeg ser ungene mine lite akkurat nå, og det stemmer. Jeg skal ikke gå inn på hvordan vi gjør det konkret i hverdagen, men ja, akkurat nå ser jeg ungene mine for lite. Alt for lite!

 

Jeg jobber ikke for meg selv. Tro meg, jeg har absolutt ingen personlige ambisjoner igjen. Det eneste jeg vil er å bygge opp en ny suksess, et fantastisk lite sted som gir såpass mye av seg at jeg kan hjelpe ungene mine inn på boligmarkedet med god margin. Det er mitt store mål. Jeg har såpass mye vondt at jeg ikke vet hvor lenge jeg varer. Da må jeg sikre mine, så lenge jeg fortsatt har mulighet.

 

På mange måter kan man sammenligne meg med en steinaldermann. Stam, kjekk og muskuløs selvsagt, men også en som kunne bli borte i dagevis, ukevis. Ikke for å sikre ungene sine et fortrinn i hulemarkedet, men for å gi dem mat på bålet. Han hadde nok mye vondt han også, der han jaktet omkring i all slags vær, men han gjorde det for familien sin. Ungene og kjærringa. Den lille flokken han om så ofret sitt eget liv for å beskytte.

 

Nå skal jeg legge meg. Ny dag i morgen. Jeg gleder meg! Konemor Christine kommer og hjelper meg før lunsj og Lillesøster våkner og gir blanke blaffen i at vi jobber for hennes framtid. Hun skal ha mat og hun skal ha det N.U.H!

 

Nei, god natt folkens, nå kaster jeg inn klubba!

Søvnløs eller rett og slett bare på jakt etter gode, spiselige julegaver som ikke finnes på “vanlige” butikker til noen du er glad? Klikk inn på nettbutikken min HER

 

Til slutt måtte jeg bare dra hjem

Jeg kunne sikkert holdt på hele natta uten å bli ferdig. Har flytte hele “strøsselvdelingen” for å gjøre plass til alle spekepølsekse. 30 i slaget. I morgen får jeg flyttet siste rest av strøssel på høyre flanke for å gjøre plass til de tørka reinhjertene, den tørka reinfileten og fenalårene. Håper Alta kommer til meg for å kjøpe spekepølse  til jul i år.

Mer om det i morgen eller en annen dag. Jeg er grøsselig trøtt. Øynene glipper, og jeg tror jeg har brukt nesten 30 minutter bare på denne lille teksten. Da er det på tide å gi seg. For i dag.

 

Adjø!

 

 

Han som kom like etterpå. Bærende med Lyset.

Vær snill å ikke døm meg, men det ble veldig sent  også i dag før jeg kom meg hjem. Klokka bikka vel 22. Tidlig egentlig. Rekker både pils, finnbiff og dessert.

 

For meg selv og helt alene, for alle har sovnet. Det er bare meg her. Vi bor i en relativt liten leilighet, så det merkes veldig godt når alle sover, og jeg sitter for meg selv ved  det lille runde spisebordet fra Jysk og fekter for livet med tankene som kommer fra alle kanter. De fleste farer bare forbi. Dulter kanskje borti meg i forbifarten, men forsvinner igjen like fort som de kom.

 

Andre er jeg sjanseløse mot.

 

Går ned og stryker ham over håret. Retter litt på dyna. Legger merke til at den har blitt mye større siden sist jeg var der inne på kvelden og ballet om. Det stikker å tenke på det, men hva i all verden skal jeg gjøre? Prøver så godt som jeg kan å balansere den bitte lille tiden jeg har til rådighet mellom å sikre ungene mine en økonomisk trygg framtid når jeg blir borte, og være en aktiv del av livene deres i så mange av døgnets timer som mulig.

 

Det er mye nå, men jeg glemmer aldri grunnen til at jeg i det hele tatt er i stand til å _komme_ hjem. Han ligger der nede  under en litt for stor dyne og sover. Klart ligger det ei overveldende vakker frøken med øyebetennelse i rommet ved siden sammen med sin mor, som jeg selvsagt elsker og forguder over alt på denne jord, men det var han som kom like etter katastrofen. Bærende med lyset.

 

“Har du fyr, har du løkter langs din vei?” spør Kari Bremnes i sangen. Vel, opp gjennom årene har jeg har blitt “velsignet” to slike bærere av Lyset. Det kan jeg ikke være annet enn lykkelig over. Til tross for alt. Eller nettopp, derfor.

-Hei, jeg kommer rett fra gata!

Jeg satt bak kassa da hun kom inn og stilte seg rett foran meg der jeg satt og ventet på at kundene skulle komme og betale. “Jeg leste på FB at du var i ferd med å drukne her inne, så “well, here I am, sett meg i arbeid!”

 

Jeg kjente henne jo fra før. Ikke sånn “gå på besøk-kjent”, men absolutt kjent gjennom mange år. Ble likevel veldig overrasket over tilbudet og ble litt usikker på hvordan jeg skulle reagere. Klarte så vidt å unngå et slikt rørende b-film øyeblikk, der jeg bare faller sammen som en potetsekk da hjelpen endelig kom og jeg ruller meg sammen i fosterstilling på gulvet i krampegråt. Reagerte heldigvis motsatt, fikk satt henne inn i det enkleste arbeid vi har, (men som vi til gjengjeld har uendelig mye av), pakke og sende Toros flytende oksekraft med lavt saltinnhold, ekstremt lang holdbarhet og en smak som lett kan forveksles med hjemmelaget.

 

Hun ble i timevis. Hjalp meg kjempemasse. Både med pakkingen selvfølgelig, men også gjennom at det ble en veldig trivelig ettermiddag, til tross for alt, eller nettopp derfor, her på jobb. Det var deilig 🙂

 

Tusen, tusen takk!

Jævla idiot! Ikke jeg altså, men du.

Jeg vet ikke hva du følte da du på vei opp til kiropraktoren i 2.etasje, gikk forbi bakdøra min og så bokomslaget av meg på døra, men jeg kan fortelle deg hva jeg, mennesket på bildet, følte da jeg skulle gå ut med søpla og så at du, antageligvis et voksent menneske, hadde tatt deg bryet med å smøre begge øynene og munnen min inn med masse gugge som kunne minne om vaselin.

 

Jeg hadde ikke en spesielt god dag fra før, innrømmer det, så kanskje ble min første reaksjon ble litt vel preget av det, men jeg ble rett og slett trist. Lei meg.

 

Ingen kan bli likt av alle, heller ikke et så flott og feilfritt eksemplar av menneskearten som meg selv, selveste Kokkejævel. Likevel føler jeg det er litt unødvendig at jeg skal måtte tåle at det står et voksent menneske og griser meg til på denne måten. Det er ikke greit. Det er ikke greit i det hele tatt!

 

Jeg husker veldig godt, sikkert fordi det var så fryktelig vondt, da sympatien etter min sønns død plutselig forsvant, og det ble skrevet ufattelig mye stygt om meg på sosiale medier her i Alta. Det var massivt! Det var ikke bare de “vanlige” trollene, men også høyt respekterte mennesker i Altasamfunnet som ikke kunne få sagt klart nok hvilken dårlig person jeg var. Til og med tidligere høyt respekterte helsepolitikere brukte hyppig sine “taleevner” mot meg på sosiale medier i en lengre periode.

 

Hva jeg hadde gjort? Vel, først døde sønnen min etter bare 14 dager på jorden. 4 uker etter begravelsen var jeg tilbake på jobb. Jeg ville ikke veldig, men jeg måtte. De ansatte skulle ut i sommerferie ferie. Slik er det bare, men alt bare raknet. Kjøledisker, fryserom nede, kjølerom oppe, kjølerom nede, fryserom oppe, frityr 1, frityr 2, osv. Samtidig som mitt personlige liv var bombet tilbake til steinalderen.

 

Kreftene bare forsvant. Det ble rett og slett for mye. Satte meg ned med foran disken med en pappkopp mellom beina. Bare for å illustrere hvor håpløst alt var. En ansatt til å ta bilde av meg. Resten er historie.

Jeg var kanskje, 3 år etter, litt uforberedt, men da jeg så “jobben” du hadde gjort med bildet av meg, mannen bak døra, så kom all denne voldsomme negativiteten mot meg  på lokale some tilbake. Følelsen av å gå gjennom Amfi med blikket rettet stivt mot gulvet, fordi du ikke aner hvem som har skrevet et eller annet piss om deg.

 

Dette ble lengre enn jeg hadde planlagt. Nå vet du. Hvis planen var å gjøre meg trist, så klarte du det. Gratulerer!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Påregn litt ventetid nå…

 

Jeg trodde jeg hadde det travelt fra før, men de to siste ukene har vært så sinnsyke at jeg ikke en gang i min aller villeste fantasi hadde sett for meg dette. Det går i ett fra tidlig morgen til langt på kveld. Av og til også til langt over midnatt. Så sovner man omsider, og alle som har småunger i hus vet hvor lenge man får sove i slengen etter at øynene glir igjen…

 

Så er natta over, nesten før den har begynt. Kanskje en kjapp kopp kaffe før man setter på refleksen, og spaserer i rask gange mot eventyrbutikken så rumpeballer, sideflesk og manboobs rister og disser i alle retninger. Det er ikke mange man møter så tidlig, men skulle det dukke om en stakker kaster han seg i grøfta for å unngå å få en av de massive rumpeballene slått inn i haka.

 

Dagen etterpå gjentar alt seg.

 

Og dagen etter der.

 

Og etter den igjen.

 

Mandag gikk det ikke lenger og Konemor kom inn etter avlevering i barnehagen og hjalp meg mens Lillesøster sov i vogna utenfor. Det var så godt med hjelp! Vi avtalte at hun skulle komme både tirsdag og onsdag, kanskje torsdagen med, for at jeg igjen skulle få hodet over vannet. Med det i sikte kjente jeg at jeg kunne puste igjen, ikke bare gispe.

 

Hvor lenge er egentlig Kokkejævel i paradis, noensinne? På ettermiddagen begynte lille storebror (selvfølgelig) å hoste, og feberen kom i løpet av natta.  Siden har han vært hjemme fra barnehagen. I går kom også øyebetennelsen. Det går helt fint med ham altså, men han har best av å være hjemme enn i barnegangen, men innrømmer at jeg ble fryktelig skuffet over at Konemor ikke kunne komme. Heldigvis har svigersøster vært her noen timer etter skolen tirsdag for å pakke og pakke og pakke og pakke. Hadde det ikke vært for henne vet jeg ikke rett og slett.

 

Midt opp i alt dette må jeg på nytt bale med en personlig tragedie som er så stor, tung og komplisert at jeg faktisk ikke vet hvordan jeg skal komme meg gjennom den.  Den spiser meg fullstendig opp og jeg må bruke masse krefter på å ikke tenke for mye på det når jeg er på jobb. Hvilket jo er hele tiden, så er litt vanskelig det der…

Hvordan det går med nervesmertene i den helvettes foten? Ikke spør!

Vel, vel, det er mye verre i Ukraina, så jeg skal ikke klage. I alle fall IKKE over bestillingene! Det håper jeg IKKE er det etterlatte inntrykket! Jeg er dypt takknemlig over at det er så mange av dere som legger igjen en bestilling. Jeg har ALLTID satt hele min ære på å få sendt bestillingene SENEST to dager etter bestilling, men det er helt umulig nå. Spesielt siden vi har tømt alle de Nord-Norske lagrene for Torsos flytende kraft med lavt saltinnhold og smak (nesten) som hjemmelaget. Det har gjort at vi ble hengende etter fra start, siden den jeg opprinnelig hadde bestilt inn ble utsolgt på bare en halvtime. Skjønner du, vi er liksom DER!

Nå vet dere. Varene kommer, men det KAN noen dager ekstra enn normalt. Alle ordrene dere ser på bildet skal i alle fall sendes senest på mandag, men dere som har bestilt oksekraft, (og SPESIELT dere som har bestilt BARE det), kan risikere å måtte vente helt til onsdag før jeg får det sendt, siden mengdene er så absurd enorme, og jeg ikke får inn VIRKELIG store mengder på lager før på tirsdag.

 

Vel, ha en fin torsdag, for nå skal det fader meg pakkes!!!
(Og selvfølgelig betjene alle de fantastiske lokale som kommer og støtter opp om butikken! <3 )

 

Beklager for i går! Blir sletta fra FB.

Det er ikke alle dager som er like lette, men i går gikk jeg over min egen strek og skrev, om enn bare meget vagt, hva jeg står i. Det burde jeg ikke gjort og har egentlig ikke noe på en blogg, i alle fal ikke på en så stor en, å gjøre. Når man blir lest av flere titalls tusen mennesker daglig er det viktig å holde munnen rett på tunga.

Det var en utløsende årsak som gjorde at demningen bare brista totalt. Hadde bare lyst å fortelle alt. Få ut all oppdemmet gørr, sinne, fortvilelse og absolutt og total maktesløshet.

 

Heldigvis gjorde jeg ikke det. Jeg gikk over grensa, men ikke i en slik grad at jeg trenger å unnskylde for andre enn meg selv. Det er jeg veldig glad for! Selv om denne bloggen til dels er svært personlig, så skal den ikke være dyneløftende og privat. I går ble den litt for privat,. og derfor har jeg sletta den fra feeden på FB, der jeg får bror parten av leserne min fra. Har ikke sletta den fra bloggen, for der er terskelen min veldig mye høyere. Den er en del av min virkelighet, og man kan ikke bare slette bort biter av virkeligheten.

 

Nei, nå skal jeg jobbe videre! Som vanlig er det et osean av arbeid som venter fra jeg slår opp øynene til jeg legger meg, men jeg vet det kommer _veldig_ mye roligere tider i januar, februar og delvis også i mars, så her gjelder det å smi mens ræva er varm!

 

 

Kan menn bryte sammen og bare gråte, gråte, gråte med æren i behold?

Nei, vi kan ikke det. Derfor gikk jeg på bakrommet, da jeg kjente at jeg ikke klarte å holde tilbake lenger. Butikken var stengt, så jeg risikerte ingen kunder, men likevel. Noen kunne sikkertse meg gjennom vinduene, og INGEN skulle se at jeg, voksne, store, tjukke, kule, muntre, “artige” mannen, sto der og  krampegråt over utslagsvasken halv ni en mandags morgen, litt over halvveis i et liv.

 

Privatlivet mitt, det jeg aldri skriver om, er egentlig ikke så veldig komplisert. Bare ekstremt vondt og vanskelig, men man venner seg jo for så vidt  til det meste. Har sittet på første rad i massevis av begravelser, så man skulle anta jeg har opplevd det værste. Likevel er dette på mange måter verre. Likevel kommer jeg meg gjennom dagene forholdsvis greit.

 

 

Helt til demningen brister. Litt for trøtt, litt for sliten. Alt for uforberedt. Lyset hadde sluket igjen.

 

“Har du fyrHar du løkter langs din veiHar du fyrEt signal om riktig leiEi lampe som gløde i mørketOg lose dæ ut og fremSom tar dæ bort og hjemmefraMen også tar dæ hjem”

Christine kom ned og fikk meg på beina. Tok seg av kundene som kom da vi åpnet. Smilte, log og anbefalte. Selv gikk jeg rundt som et litt tjukt spøkelse. Det var det beste jeg klarte, men jeg klarte i alle fall noe.

 

Etter hvert våknet Lillemor som lå utenfor og sov, og jeg måtte forholde meg til virkeligheten igjen uten at noen så det på meg. Tror jeg klarte det rimelig greit. Helt til jeg gikk hjem i kveld. I mørket og småregn er det heldigvis ingen som kan se.

 

Ingenting er bedre i morgen, bortsett fra humøret. Jeg er en MESTER på å takle elendighet! Etter hvert venner man seg til det og blir normalsituasjonen. Jeg var bare uforberedt i dag. Håpet vokste seg større en forstanden. Det tar jeg utelukkende på min kappe. Resten får jeg ikke gjort noe med. I det hele tatt.