Ned 16 spekepølser i januar!

Som dere kanskje husker veide jeg ikke mindre enn 141,1 kg 1. januar. Selv om jeg er 183 cm på strømpelesten, så finnes det egentlig bare ett dekkende ord for en slik vekt, nemlig bælfeit.

 

Nok en gang var jeg altså i ferd med å ete og drikke meg i hjel. Det siste året har jeg omtrent ikke gitt meg selv begrensinger i det hele tatt. Jeg har stappa i meg absolutt alt jeg til en hver tid har hatt lyst på. Har stappa i meg det jeg ikke har hatt lyst på også. Har bare stappa og stappa.

 

  1. januar var det (nok en gang) slutt. Ingen stapping på ukedager. (Kun på lørdager). Har ikke veid maten slik som spist, men jeg har konsekvent bare spist 4 måltider om dagen. Ingen mellommåltider. På kvelden, etter siste måltid klokka 20, har jeg gitt meg selv lov til å spise så mange epler og pærer jeg vil. Ingen øl i ukedagene.
1. januar 2023

 

1. februar 2023

Resultatet ble litt over 8 kg på en måned. Det er jeg godt fornøyd med! Målet for (den korte måneden) februar er å komme meg under 130 kg. Det kommer jeg til å klare!

(PS! Pølsene veier 500 g)

 

Les mer på

Kokkejævelkuren

Ny rekord! 😀

På årets første morgengry måtte jeg naturligvis rulle meg opp på vekta for å se om jeg hadde nådd fjorårets hårete mål om vektoppgang, og gjett om jeg hadde lyktes! Aldri tidligere har jeg gått opp så mye på ett og samme år, og aldri tidligere har jeg vært så tung som jeg er nå. Det føles helt fantastisk. Jeg er så lykkelig og fornøyd!

Les mer i  morgen…

Skremmende rolig fredag

Det er ingen garanti for noen, heller ikke for meg, uansett hvor mye du jobber eller hvor fin/flott/fantastisk du ordner butikken din, at det kommer tilstrekkelig mange gjester til butikken slik at den faktisk blir lønnsom.

På mange måter kan du si at jeg har satset absolutt alt på denne julehandelen. Alt jeg har tjent på boksuksessene og alt jeg fikk for salget av Hoftepluss og FyFader har jeg brukt til å bygge opp sortimentet til det det er i dag. Vi snakker ikke titalls millioner, men vi kommer fort opp i 2-3 millioner hvis vi begynner å fintelle blant reinhjerter, marsipanroser og villaks.

 

Da monner det liksom litt lite å dra inn litt i overkant av 27 000 kroner fredagen fire uker før jul. Målsettingen i dag var 50 000 i eventyrbutikk og 50 000 på nett. Altså 100 K til sammen. Fasiten ble altså fattige 27 000 i butikk og litt over 20 000 på nett…

 

Ja da, jeg vet det ennå er lenge igjen til jul og jeg vet jeg har det på denne måten hvert eneste år, men jeg legger alltid så sinnsykt mye i potten, alltid briste eller bære, at det er et Herrens mirakel at jeg ikke har bekymret på meg et blødende magesår for mange år siden.

Nei, skal ikke sitte inne og sutre! I morgen er det atter en dag. Til og med lørdag, og da, og DA kommer vi til å gruse aller tidligere rekorder!

(Viktig å være positiv, ikke sant? 🙂 )

NETTBUTIKKEN

 

 

 

 

 

 

 

Kanskje tar jeg meg HELT fri i kveld?

 

Jeg kjørte fra jobb halv åtte. Måtte rekke apoteket. Kom hjem til kald og tom leilighet. På kjøkkenbenken lå en håndskrevet lapp. Hun hadde tatt med seg ungene og flyttet til mora. Orket ikke mer av den jævla “EVENTYR”butikken! Ønsket meg “lykke til” med julesalget. Jeg trengte ikke møte på Familievernkontoret, for hun ville ha full omsorg, enten jeg var enig eller ikke. Jeg brydde meg jo uansett mest om pinnekjøtt og marsipanroser.

 

Nei da, jeg tuller selvfølgelig bare! (?) Ikke at jeg dro tidlig hjem, men at de hadde flytta fra meg. En skjebne verre enn døden! Grøsser bare ved tanken. På kjøkkenbenken lå en halv pizza fra Peppes og en hel tjukklefse (uten smørfyll, jeg hater smørfyll!). Hun og søsteren baker hvert år før jul, og i dag var visst dagen. Koselig, og UTROLIG gode lefser!

 

Alle sov. Satte meg selvsagt foran PCen. Bestillinger, mail, reklamasjoner,  spørsmål, forespørsler og Fanden S. Oldemor. Så slo det meg, det er faktisk bare en time jeg skal legge meg. Hvor mye får jeg egentlig gjort? Kanskje jeg heller bare skal ta HELT fri? Se på lineært TV eller noe?

Det var veldig godt å komme hjem i kveld.

Bildet er fra i fjor og en helt annen butikk enn dagens helt vanvittige eventyrbutikk, men smilet illustrerer hvordan jeg har det inni meg akkurat nå. De siste ukene, kanskje månedene, har jeg bokstavelig talt vasset i kaos og rot. Stort sett har jeg klart å holde butikken i relativ  respektabel stand, men de trange bakrommene/lagrene har vært, også der helt  bokstavelig, til å gråte over.

 

Det er ikke spesielt sunt for et menneske å jobbe slik over tid. Ikke er det veldig sunt for et ekteskap heller. Det har egentlig vært det verste. Hun har gjort det hun har kunnet for å hjelpe meg, men jeg har jo hele tiden visst at hver eneste time hun hjalp meg måtte hun ta fra arbeidet med bacheloren. For ikke å snakke om ungene…

 

I dag ansatte jeg Kristina! Voksen. Masse erfaring. Flink og trygg med kunder. Ser og gjør også “usynlig” arbeid. Selv om dette bare var første dagen ser jeg forskjell på butikken allerede!

 

Jeg tillater meg å senke skuldrene litt. Kombinert med pakkehjelpen fra min svigersøster, min Datter, og alt det uvurderlige Konemor bidrar med, så tror jeg faktisk vi skal klare å gjennomføre julehandelen på en måte der alle slipper levende ut. (ha ha)

 

I fjor klarte jeg meg alene. I år ble det mer og mer åpenbart at jeg ikke gjorde det. Greit nok. Jeg solgte en bedrift med 20 ansatte for å få litt ro. Nå er det på’an igjen…

 

Se what all the fuss is about:

Eventyrbutikken

 

Helten, horebukken, huleboeren

Det har vært litt voldsomt de siste ukene, men man venner seg til alt. Nå begynner både kroppen og hodet å venne seg til den voldsomme arbeidsmengden. Det ser fortsatt ut som en slagmark på hver eneste cm av bakrom og lager som vi har, men kontrollen begynner å senke seg over eventyrbutikken. I løpet av helga blir jeg klar. Klar til “krigen”. Eller julehandelen som det også kalles. Jeg håper den blir voldsom.

 

Mange ymter, for så vidt med rette, at jeg ser ungene mine lite akkurat nå, og det stemmer. Jeg skal ikke gå inn på hvordan vi gjør det konkret i hverdagen, men ja, akkurat nå ser jeg ungene mine for lite. Alt for lite!

 

Jeg jobber ikke for meg selv. Tro meg, jeg har absolutt ingen personlige ambisjoner igjen. Det eneste jeg vil er å bygge opp en ny suksess, et fantastisk lite sted som gir såpass mye av seg at jeg kan hjelpe ungene mine inn på boligmarkedet med god margin. Det er mitt store mål. Jeg har såpass mye vondt at jeg ikke vet hvor lenge jeg varer. Da må jeg sikre mine, så lenge jeg fortsatt har mulighet.

 

På mange måter kan man sammenligne meg med en steinaldermann. Stam, kjekk og muskuløs selvsagt, men også en som kunne bli borte i dagevis, ukevis. Ikke for å sikre ungene sine et fortrinn i hulemarkedet, men for å gi dem mat på bålet. Han hadde nok mye vondt han også, der han jaktet omkring i all slags vær, men han gjorde det for familien sin. Ungene og kjærringa. Den lille flokken han om så ofret sitt eget liv for å beskytte.

 

Nå skal jeg legge meg. Ny dag i morgen. Jeg gleder meg! Konemor Christine kommer og hjelper meg før lunsj og Lillesøster våkner og gir blanke blaffen i at vi jobber for hennes framtid. Hun skal ha mat og hun skal ha det N.U.H!

 

Nei, god natt folkens, nå kaster jeg inn klubba!

Søvnløs eller rett og slett bare på jakt etter gode, spiselige julegaver som ikke finnes på “vanlige” butikker til noen du er glad? Klikk inn på nettbutikken min HER

 

Til slutt måtte jeg bare dra hjem

Jeg kunne sikkert holdt på hele natta uten å bli ferdig. Har flytte hele “strøsselvdelingen” for å gjøre plass til alle spekepølsekse. 30 i slaget. I morgen får jeg flyttet siste rest av strøssel på høyre flanke for å gjøre plass til de tørka reinhjertene, den tørka reinfileten og fenalårene. Håper Alta kommer til meg for å kjøpe spekepølse  til jul i år.

Mer om det i morgen eller en annen dag. Jeg er grøsselig trøtt. Øynene glipper, og jeg tror jeg har brukt nesten 30 minutter bare på denne lille teksten. Da er det på tide å gi seg. For i dag.

 

Adjø!

 

 

Han som kom like etterpå. Bærende med Lyset.

Vær snill å ikke døm meg, men det ble veldig sent  også i dag før jeg kom meg hjem. Klokka bikka vel 22. Tidlig egentlig. Rekker både pils, finnbiff og dessert.

 

For meg selv og helt alene, for alle har sovnet. Det er bare meg her. Vi bor i en relativt liten leilighet, så det merkes veldig godt når alle sover, og jeg sitter for meg selv ved  det lille runde spisebordet fra Jysk og fekter for livet med tankene som kommer fra alle kanter. De fleste farer bare forbi. Dulter kanskje borti meg i forbifarten, men forsvinner igjen like fort som de kom.

 

Andre er jeg sjanseløse mot.

 

Går ned og stryker ham over håret. Retter litt på dyna. Legger merke til at den har blitt mye større siden sist jeg var der inne på kvelden og ballet om. Det stikker å tenke på det, men hva i all verden skal jeg gjøre? Prøver så godt som jeg kan å balansere den bitte lille tiden jeg har til rådighet mellom å sikre ungene mine en økonomisk trygg framtid når jeg blir borte, og være en aktiv del av livene deres i så mange av døgnets timer som mulig.

 

Det er mye nå, men jeg glemmer aldri grunnen til at jeg i det hele tatt er i stand til å _komme_ hjem. Han ligger der nede  under en litt for stor dyne og sover. Klart ligger det ei overveldende vakker frøken med øyebetennelse i rommet ved siden sammen med sin mor, som jeg selvsagt elsker og forguder over alt på denne jord, men det var han som kom like etter katastrofen. Bærende med lyset.

 

“Har du fyr, har du løkter langs din vei?” spør Kari Bremnes i sangen. Vel, opp gjennom årene har jeg har blitt “velsignet” to slike bærere av Lyset. Det kan jeg ikke være annet enn lykkelig over. Til tross for alt. Eller nettopp, derfor.

-Hei, jeg kommer rett fra gata!

Jeg satt bak kassa da hun kom inn og stilte seg rett foran meg der jeg satt og ventet på at kundene skulle komme og betale. “Jeg leste på FB at du var i ferd med å drukne her inne, så “well, here I am, sett meg i arbeid!”

 

Jeg kjente henne jo fra før. Ikke sånn “gå på besøk-kjent”, men absolutt kjent gjennom mange år. Ble likevel veldig overrasket over tilbudet og ble litt usikker på hvordan jeg skulle reagere. Klarte så vidt å unngå et slikt rørende b-film øyeblikk, der jeg bare faller sammen som en potetsekk da hjelpen endelig kom og jeg ruller meg sammen i fosterstilling på gulvet i krampegråt. Reagerte heldigvis motsatt, fikk satt henne inn i det enkleste arbeid vi har, (men som vi til gjengjeld har uendelig mye av), pakke og sende Toros flytende oksekraft med lavt saltinnhold, ekstremt lang holdbarhet og en smak som lett kan forveksles med hjemmelaget.

 

Hun ble i timevis. Hjalp meg kjempemasse. Både med pakkingen selvfølgelig, men også gjennom at det ble en veldig trivelig ettermiddag, til tross for alt, eller nettopp derfor, her på jobb. Det var deilig 🙂

 

Tusen, tusen takk!

Jævla idiot! Ikke jeg altså, men du.

Jeg vet ikke hva du følte da du på vei opp til kiropraktoren i 2.etasje, gikk forbi bakdøra min og så bokomslaget av meg på døra, men jeg kan fortelle deg hva jeg, mennesket på bildet, følte da jeg skulle gå ut med søpla og så at du, antageligvis et voksent menneske, hadde tatt deg bryet med å smøre begge øynene og munnen min inn med masse gugge som kunne minne om vaselin.

 

Jeg hadde ikke en spesielt god dag fra før, innrømmer det, så kanskje ble min første reaksjon ble litt vel preget av det, men jeg ble rett og slett trist. Lei meg.

 

Ingen kan bli likt av alle, heller ikke et så flott og feilfritt eksemplar av menneskearten som meg selv, selveste Kokkejævel. Likevel føler jeg det er litt unødvendig at jeg skal måtte tåle at det står et voksent menneske og griser meg til på denne måten. Det er ikke greit. Det er ikke greit i det hele tatt!

 

Jeg husker veldig godt, sikkert fordi det var så fryktelig vondt, da sympatien etter min sønns død plutselig forsvant, og det ble skrevet ufattelig mye stygt om meg på sosiale medier her i Alta. Det var massivt! Det var ikke bare de “vanlige” trollene, men også høyt respekterte mennesker i Altasamfunnet som ikke kunne få sagt klart nok hvilken dårlig person jeg var. Til og med tidligere høyt respekterte helsepolitikere brukte hyppig sine “taleevner” mot meg på sosiale medier i en lengre periode.

 

Hva jeg hadde gjort? Vel, først døde sønnen min etter bare 14 dager på jorden. 4 uker etter begravelsen var jeg tilbake på jobb. Jeg ville ikke veldig, men jeg måtte. De ansatte skulle ut i sommerferie ferie. Slik er det bare, men alt bare raknet. Kjøledisker, fryserom nede, kjølerom oppe, kjølerom nede, fryserom oppe, frityr 1, frityr 2, osv. Samtidig som mitt personlige liv var bombet tilbake til steinalderen.

 

Kreftene bare forsvant. Det ble rett og slett for mye. Satte meg ned med foran disken med en pappkopp mellom beina. Bare for å illustrere hvor håpløst alt var. En ansatt til å ta bilde av meg. Resten er historie.

Jeg var kanskje, 3 år etter, litt uforberedt, men da jeg så “jobben” du hadde gjort med bildet av meg, mannen bak døra, så kom all denne voldsomme negativiteten mot meg  på lokale some tilbake. Følelsen av å gå gjennom Amfi med blikket rettet stivt mot gulvet, fordi du ikke aner hvem som har skrevet et eller annet piss om deg.

 

Dette ble lengre enn jeg hadde planlagt. Nå vet du. Hvis planen var å gjøre meg trist, så klarte du det. Gratulerer!