Hjemmelaget lasagne

Nå som jeg har kjøpt meg nye store bukser er det absolutt ingenting som hindrer meg fra å meske meg på en helt vanlig tirsdag med en skikkelig saftig, deilig og høykarbosiv hjemmelaget lasagne! Oppskriften er, som alt jeg lager, superenkel, men spekket til randen med god smak.

Jeg er ingen tilhenger av hvit saus i lasagne. Fatter ikke hvem som fant ut at det liksom var en gode idé. Nei, jeg blander melken i kjøttsausen. Mindre oppvask blir det også. Greit før i tiden da kvinnfolka faktisk gjorde litt nytte for seg og vasket opp etter oss, men det er visst andre tider nå. Ikke alle framskritt er gode framskritt.

 

LASAGNE

1 kg kjøttdeig, stekt i panne

8 dl  H-melk

1 liter vann

3 cl flytende oksefond, ev. 2 buljonterninger

1 boks hakket tomat

100 gram tomatpuré

1 ss hvitløkspulver

1 ss løkpulver

2 ss  paprikapulver

1 ts cayenne

2 ts peppermix

2 ts timian

2 ts  salt

2 ts  sukker

50 g maisenna utrørt i kaldt vann

 

  • Pisk alt sammen og kok skikkelig godt opp
  • Tilsett masennaen halvveis i prosessen
  • 4 lag med lasagneplater
  • Start og avslutt med kjøttsaus
  • Steikes i ovn på 225 grader til osten er så gylden og deilig at du mest har lyst til å ta hele formen med deg ned på soverommet og låse døren

Eventuelt kan du dele lasagnen med en kjærest hvis du har. Hvem vet, kanskje blir det en tur på soverommet likevel…

 

Eller, har du lyst på lasagne med reinkjøtt i stedet? Oppskriften finner du HER

 

Vi smattes!

 

 

Nederlaget #2

Jeg var så glad. Juni 2018. For første gang på mange, mange år kom jeg meg inn i ei på 36. Ei bukse altså. Jeg, som en periode hadde vært helt oppe i 40, skulle plutselig valse rundt, stram og lekker, i 36. Lykkefølelse rett og slett. Jeg skulle aldri tilbake til 38 og kasta derfor alle de gamle buksene. Jeg er en luring.

 

Bukser slites. Spesielt hvis du ikke har så mange og de du har kanskje er litt for trange. Tør påstå, med bortimot 100% sannsynlighet, kanskje til og med 110%, at jeg er den eneste toppbloggeren i Norge med bare fire bukser, inkludert dressbuksa og joggebuksa. Da det til slutt bare var frynser igjen, og den ene buksa revna på kneet og den andre i skrittet, tok jeg i går grepet jeg skulle gjort for lenge siden. Jeg kjøpte meg rett og slett to nye bukser. En grå og en svart.

 

Et bilde sier mer en tusen ord. For det første at jeg er jævlig kort i beina og for det andre at 36 nå bare er et fjernt sommerminne. Jeg er tilbake til 38. Det er kanskje der jeg hører hjemme. Skomaker, bli ved din lest.

 

-Du ser så godt ut! sa folk til meg i fjor. Folk som slanker seg får en drøss med komplimenter.

-Du har blitt så fin! Jo, takk, var jeg så stygg før da?

-Du er så flink! Det er så enkelt. Færre kalorier inn enn ut. Det har egentlig ikke vært noe problem. Jeg har ikke slanket meg, har bare endret kostholdet litt og blitt mer bevisst.

 

Det er ingen som sier noe når du legger på deg igjen. Ingen komplimenter. Ingen som ser litt for lenge på magen din og sier du har blitt så flott i det siste, men det er helt greit, for jeg er ikke fornøyd selv heller. Jeg skal tilbake til 36, jeg gir meg ikke, men det kreves motivasjon og viljestyrke og det tar tid å finne dem fram igjen.  Akkurat nå tror jeg det kanskje er lurest å være fornøyd med to nye bukser og heller være glad for at de tross alt ikke var i størrelse 40.

 

Ønsker dere en strålende dag, uansett midjemål og lengde på beina!

 

Bade i mine nederlag?: Les mer HER

 

WTF, vikar for Wenche, jeg!?

Det ene øyeblikket skal man liksom “bare” være gjest på God Morgen Norge og lage litt mat sammen med Wenche, for så i det neste endres planen og jeg skal ta over hele kjøkkenet og kjøre hele sendingen alene! På nasjonalt fjernsyn! Hva pokker er det som skjer? Ikke for det, blir garantert artig det altså. Wenche er en travel dame og fortjener sikkert litt fri. Godt å sove litt på morningen. Ta det litt rolig i trygg forvissing om at det kommer en Kokkejævel fra nord som kan redde stemningen i studio, hehe.

 

Det eneste som er helt sikkert er datoen, fredag 22. november. Før jeg vet ordet av det må jeg vel spille inn en hel sesong der nede. Vi som skulle kose oss i Oslo og all tingen! Hva vil Kjærest si, der hun sitter alene på hotellrommet mens jeg slaver og svetter for TV2? Tør ikke tenke tanken en gang. Blir i alle fall et år før jeg får produsert dåpsbarn neste gang tipper jeg…

 

Vi får se hva som skjer…

 

 

 

Travel uke

Det er iskaldt i Alta for tiden. Vinteren kom brått på. Knitrer under skoene når jeg går. Ikke fordi jeg ikke har betalt dem, men fra den iskalde snøen. Motorvarmeren virker ikke, så må starte bilen tre kvarter før jeg skal på jobb. Det er kveld klokka fire og enda er ikke mørketida kommet skikkelig i gang. Tre måneder med natt. Jeg både gleder og gruer meg. Fint med mørketid. Hvis man liker mørket.

 

Tenker ofte på hvordan de hadde det før. Her i Alta bodde det jo folk allerede i steinalderen. Eneste lyset var et og annet bål som brant. Og en iskald måne som med varierende hell lyste opp landskapet. Og menneskene. Må ha vært beintøft. Ingen veier. Ikke kunne de sette seg på et fly til Syden heller hvis mørket ble for kraftig. De hadde jo ingen penger. Ikke hadde de fly heller. De slapp i alle fall å irritere seg over  kjøttfrie julebord og kjempe seg gjennom en hel måned med mer eller mindre gode gode råd i alle kanaler om hvordan du får til den perfekte ribbesvoren . Ellers tror jeg de var mye kalde på tærne og sikkert også fingrene. Det er der man fryser først hvis man har dårlig bekledning.

 

Amfi Alta er 10 år i år og feirer hele denne uken til ende med gode tilbud i alle butikkene. På vinteren liker jeg faktisk konseptet med kjøpesentre. Av den enkle grunn at det rett og slett er varmere hvis du skal handle noe. Slipper å reke gatelangs hvis du skal ha deg en ny jakke. Eller bare en pølse på Narvesen. Jeg kjøper meg av og til baconpølse. I grovt brød med ketsjup og hotdog-dressing. Pølse er godt av og til. Kjøper to hvis jeg er sulten, men er egentlig litt ekkelt med pølser. Vet ikke hav de inneholder. Det vil si, jeg vet hva de inneholder. Det er det som gjør det ekkelt. Prøver å ikke tenke på det. I alle fall ikke mens jeg spiser.

 

På torsdag har Kjærest eksamen. Jeg ønsker henne alt mulig hell og lykke. Hun har ikke hatt det så lett, men har klart å presse seg gjennom både undervisning og praksis likevel. Hun studerer til barnehagelærer. Dere kan tenke dere resten selv. Torsdag klokka fire er det over, for denne gang, kjære. Jeg vet du gleder deg veldig.

 

Og allerede på fredag tennes julegrana og julegata åpnes. Nissen kommer, nattåpent og god jul. 15 november. 1 desember er helt ute. Handelstanden har talt. Vi handler rett og slett mer hvis vi ser et juletre. Slik er det. Jeg har ikke noe i mot det. Jeg er en del av handelstanden og lever av at folk handler mer når de ser et juletre. Dessuten er det koselig. Med lys. Vi trenger lys. Når det er mørkt. Og kaldt. Det er derfor jula finnes. Før Jesus kom og redda verden.

 

Datter kommer ikke før på lørdag. Hun har gledet seg til nattåpent i flere uker. Tenk å kunne shoppe etter leggetid. Er jo helt fantastisk. Jeg er en trøtt type. Ikke liker jeg shopping heller, så jeg gir henne en ekstra dag hos moren. Vippser over litt penger, må jo det. Betaler meg ut av problemet kan du si. En skikkelig mannegreie egentlig.

 

Tiden flyr! Nå må jeg på jobb. Klokka er straks seks. Håper dere får en riktig fin dag uansett temperatur og lysstyrke.

 

Vi smattes!

Så kommer man hjem fra jobb…

 

Kom hjem fra jobb i fem-tiden. Ingen hjemme. Kjærest er hos faren sin. På bordet sto dette og ventet på meg. Utrolig hyggelig, ekstremt faktisk, men samtidig så usigelig trist. Når hun kommer hjem skal hun få en skikkelig bamseklem. Det tror jeg hun trenger. Jeg gjør i alle fall det.

 

Over og ut.

Folk med bare yrkesfag er dumme!

Vi bruker mye engangshansker, du vet slike som ikke er sterile, men som ofte brukes på kjøkken, i fiskeindustrien og på gamlehjem for å hindre smitte og holde hendene rene. For folk med utdannelse på høyskolenivå og høyere er dette sikkert et enkelt konsept, men for oss arme yrkesskoleutdannede eller, enda verre, de som er uteksaminert fra Livets harde skole, er dette slett ikke så enkelt.

 

Heldigvis følger det med bruksanvisning i hver kartong. Ikke bare en pr kartong, men faktisk en helt egen for hver eneste pakke med hansker. De kommer godt med, for vi roter og tuller så fælt, så ingen finner bruksanvisningen når vi trenger dem. Da står vi der, ser dumt på hverandre, og aner ikke hva vi skal gjøre. Leter i skuffer og skap etter bruksanvisningen, men det er ingen å finne. Ofte må vi springe ned på lageret og panisk se om det står en uåpnet kartong med ti ferske bruksanvisninger i. For en lykke de gangene det faktisk gjør det og det smilet på den luringen som kommer opp med dem.

 

Den av oss som er flinkest til å lese får æren av å gå gjennom brusanvisningen med oss andre. Forklarer og viser. Åpne pakken. Ta ut hansken. Hånden skal inn i hullet. Trekk opp. Gjenta samme prosedyre på neste hånd. Hvis hansken er for trang, prøv en større størrelse.

 

Ofte går vi gjennom denne prosedyren på personalmøtene også. Vi glemmer så lett, så greit med litt repetisjon, men det setter seg liksom ikke. Vi er rett og slett ikke smarte nok. Heldigvis vet hanskeprodusentene dette og sender med rikelig med bruksanvisninger. Hver enste gang.

 

Jeg registrerer at bruksanvisningen kommer på hele fem språk, så dumme yrkeskolefolk er tydeligvis ikke noe særnorsk fenomen. Dette er trolig noe man sliter med over hele verden. Om jeg blir fornærmet? Ikke det grann! Jeg er takknemlig, for det er så jævlig flaut når man står og baler med en hanske foran en universitetsutdannet kunde og du rett og slett ikke husker hvordan du får på deg hansken. Da er det godt å ha en bruksanvisning for hånden, lese litt og vipps er hånden inne i hansken og du kan ekspedere som om ingenting har skjedd.

 

Ha en fin søndagskveld! For det er søndag i dag, er det ikke? Jeg glemmer så lett.

 

 

En annerledes farsdag

Det var ikke slik det skulle bli, men det ble det. Har vært oppe hos begge guttene. Bare en snartur. Iskaldt, men det er lys. Ganske mange faktisk. Fem måneder siden fødselen i går. Da blir det litt lys. Det er hyggelig. At han ikke er glemt. Ennå. Jeg vet han blir det. Etter hvert. Broren fikk også masse lys det første året. Til slutt er det bare foreldrene som husker. Eller bryr seg. På ordentlig. Slik er det. Og slik må det være. Folk har sine egne liv. De skal også leves.

 

 

Dagen skal brukes til å steike ribbe. Det går enorme mengder framover. Flere tonn. Vi må derfor steike annen hver dag. Søndager er gode dager for å steike opp reservelagre. Vi har stengt på søndager, så begge ovnene kan brukes. Satser på 300 kg i dag. Ribba avkjøles, før vi skjærer dem i porsjonbiter og fryser dem ned. Da har vi litt hvis vi ikke rekker å steike nok annen hver dag. Dette gjentar jeg hver søndag fram mot jul.

 

Ribba salter vi i to dager. Masse salt og passe med  grovmalt svart pepper. Svoren ned. Uten tilstrekkelig med salt, ingen knasende sprø svor. Hard kanskje, men ikke sprø. Det er forskjell. En stor en. Legg svoren på et helt flatt underlag slik at det danner seg en saltlake som svoren får godgjøre seg i.

 

 

Kjærest strikker. Og strikker. Og strikker. Julegaver skal produseres. Hun har mange i sitt liv og hun er veldig flink til å ta vare på dem. Der har jeg litt å lære. Ganske mye faktisk. Jeg er veldig lite flink til å gi folk gaver. Har alltid sett på ting som søppel. Eier nesten ingen ting selv. Har en gammel dunjakke med en halv logo på. Var hos skredderen å fikk fiksa glidelåsen her om dagen. Ser snart ut som kong Harald gjorde på nittitallet.

 

Farsdag. Jeg husker min aller første farsdag. Da var jeg akkurat fylt nitten år. Det var litt rart, litt uvirkelig. Jeg forsto jo at det lille nurket på 10 måneder ikke hadde skrevet ordene, det hadde vært helt sykt, men han hadde tegnet, eller i alle fall fargelagt kortet i modernistisk stil. Det kan ikke bli koseligere.

 

I år blir det ingen kort i modernistisk stil. Jeg vet jeg ville fått det hvis alt hadde vært annerledes. Det kommer til å bli en rar dag. Det beste er egentlig bare å late som om det er en helt normal dag, men det er jo ikke det. Da er det bedre å jobbe. Er jeg riktig heldig kommer Datter og Sønn en tur på besøk i ettermiddag. Det blir koselig.

 

Nei, alle fruentimmere, sønner og døtre der ute, legg fra deg mobilen og stikk og lag noe godt til gubben eller far din! Helst uten så mye sukker, for han har lagt seg litt ut i det siste. Noen må ta ansvar. Han gjør det ikke selv.

 

God farsdag ønskes alle!

 

Tips til farsdagskaker finner dere HER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Pappa <3

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kom plutselig til å tenke på pappa. Han har jeg ikke sett siden lille julaften året jeg fylte 11. Natt til andre juledag gikk han ned med bruket og ble aldri funnet igjen. Jeg har etter hvert skrevet mange dikt om ham. Dette er vel kanskje et av de mest nakne. Vi hadde et spesielt forhold, pappa og jeg. Har blitt mer og mer glad i ham etter hvert som jeg har blitt eldre. Savner han veldig.

 

Fem år. Kanskje seks. Jeg sto og så opp til deg.

Ønsket intenst du skulle ramle ned.

Brekke nakken.

Bli borte og forsvinne. For alltid.

Jeg hatet.

Deg.

 

Du ble.

Du prøvde. Etter hvert.

Fikk det ikke til, men du prøvde.

Jeg prøvde ikke hardt nok.

Fikk det ikke til. Jeg heller.

Vi bare var. Vi måtte.

Leve.

Ingen av oss kunne velge.

Annerledes.

 

Du dro til slutt. Ble helt borte.

Fullstendig.

Jeg savner deg veldig. Fortsatt.

Det vet du.

For vi er venner nå.

Egentlig har vi alltid vært det.

Vi visste det bare ikke.

Nå vet vi bedre.

 

Du er fortsatt borte, men du finnes.

Et sted.

Du ser. Det vet jeg.

Du bryr deg. Det føler jeg.

Takk. Og det mener jeg.

For at jeg finnes.

Og for at du var.

Pappaen min.

Nederlaget

I går kveld gikk jeg i fryseboksen, tok opp en pose med verdens saftigste sjokoladekake , tinte den på en tallerken jeg hadde forvarmet i ovnen og spiste. Det smakte bare nederlag, men jeg spiste opp likevel. Akkurat slik jeg pleide å gjøre. Før andre påskedag 2017.

 

Da veide jeg 120,5 kilo. Det er voldsomt mye, selv for en nokså høy og muskuløs kar som meg. Jeg var blitt feit rett og slett. Noe måtte gjøres. Grep måtte tas. Jeg kutta ut sukker i alle unødvendige former. Ingen kaker, vafler, iskrem, smågodt eller sjokolade. Det var overraskende enkelt. Gikk en uke, så hadde jeg ikke lyst på slikkerier i det hele tatt.

 

Jeg kutta også ut brød, ris og potet. Det var ikke like enkelt, gikk helt fint det også. I alle fall en periode. For en som er normalt skrudd sammen i hodet er det ikke noe “farlig” å spise vanlig mat med hurtige karbohydrater, men for slike som meg, som ikke har magemål, selvrespekt eller selvbeherskelse nok til å stoppe når man er mett, så er dette skumle saker.

 

Brød er jo så sykt godt. Dessuten er det mykt og går så fort å spise. Spiser du fort, og det gjør jeg, så har du plutselig spist 4-5 brødskiver før du vet ordet av det. Da er det tryggere med knekkebrød. Blir jo sår i halsen hvis du sluker det på samme måte.

 

En bonus ved å kutte ut hvetemel er jo at energirik kost som pizza med masse ost og pepperoni, pasta med kjøttdeig og bacon, sprøstekte hvitløksbrød og ferske hveteboller med rosiner automatisk blir ulovlig og du sparer enormt mange tusen kcal i løpet av et år. Man kan jo ikke la det være for alltid, men som en kikkstart på en slankekur er det helt suverent.

 

I fjor sommer veide jeg 99,5 kg. Jeg hadde klart det! 45 pakker smør var borte og jeg hadde egentlig ikke slanket meg en dag, jeg hadde bare kuttet ut sukker. Spiste så mye middag jeg ville, men når man går ned i vekt, og lykkes, så blir man automatisk litt mer obs på hvor mye man tar på tallerkenen. Jeg holdt meg som regel til en porsjon.

 

Så skjedde det som alltid skjer. Ting sklir ut. Potetmosen er tilbake. Pizzaen også. Deilige rundtykker til søndagsfrokosten. Ikke spiser du bare ett heller, men to for mye. Holder meg fortsatt unna sukker i det daglige, men de siste månedene har jeg spist kaker i bursdager og selskapeligheter. Aldri hjemme. Inntil i går. Den siste barrièren var igjen brutt. Muren falt. Jeg spiste sjokoladekake rett før jeg skulle legge meg. Helt unødvendig.

 

I dag morges var jeg 109,7 kg. Fortsatt over 10 kg lettere enn jeg var på mitt tyngste, men jeg  ta grep igjen. Jeg vet hvordan jeg gjør det. Kan alt om dette. Det er så enkelt i teorien. Det ligger to biter sjokoladekake igjen på kjøkkenbenken. De kommer jeg ikke til å spise. Det er jeg nesten helt sikker på!

 

Ha en strålende lørdag, både med og uten sukker!

 

 

 

Så dro hun igjen

Jeg har vært pappa siden jeg var 19 år gammel. Over halve livet. Det er den eneste mannerollen jeg kan skikkelig. Den eneste jeg er helt trygg på. Hvis jeg gjør noe feil, og det gjør jeg ofte, så vet jeg hva jeg har gjort galt. Jeg vet hvordan jeg kan gjøre det bedre. Vet hva som skal til. Det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg prøver. Gjør mitt beste. Alltid.

 

Det blir så stille når hun drar. Tiden stopper liksom opp. Du hører plutselig lyden av kjøleskapet som durer og naboen som skraper bilen i 32A.  Spesielt hvis vi er litt slitne og trøtte begge to, Kjærest og jeg, og ikke sier så mye. Hvordan er det mulig at et lite menneske på 11 år klarer å skape et så stort tomrom etter seg? Til om med katta rusler rundt, leter og mjauer lengtende. Det er noen som mangler. Noen som hører til.

 

Da jeg var yngre misunte jeg litt de skilte kompisene som hadde “barnefri” annen hver uke, i alle fall annen hver helg. Få et pusterom for seg selv, for livet er jo tross alt mer enn unger. Slik tenker jeg ikke lenger. I alle fall ikke annen hver fredag. Dagen hun drar. Da er det bare litt trist egentlig.

 

Klart det er deilig å bare være to også! Kunne prate fritt. Krangle litt hvis vi vil. Se på skumle filmer. Slippe å bite i puta hvis man finner ut at man plutselig vil produsere et dåpsbarn. Slike ting. Og mange andre ting. Fordeler, masse, men jeg savner henne likevel.

 

I kveld skal vi spise noe enkelt kjøttdeiggreier. Greit av og til når livet er litt slapt. Se på en litt skummel film. Drikke noen lavkarboøl. Være kjærester. Fylle kvelden med hverandre. Det er viktig. Spesielt når det er noen som mangler. Hos oss vil det alltid være noen som mangler. Ikke bare annen hver fredag. Det må vi lære oss å leve med. Vi er ikke der riktig ennå, men vi prøver. Hver eneste dag. Så godt vi kan.

 

Alt godt!