Det våres i Alta også og jeg kjenner det gjør godt i både kropp og sinn. Har ennå ikke vært min første tur på Komsatoppen, (som dere ser litt av på bildet), ennå, men det kommer. Er en veldig fin tur herfra. Planen er, etter hvert, 3-4 turer opp hver uke. Neste uke tar jeg min første tur!
Ja, det har vært litt furore på bloggen de siste par dagene. Toppet seg i går da jeg var så frekk, oppmerksomhetssyk og ufyselig, at jeg klippet inn noen av kommentarene fra de anonyme nickene på tråden min på Kvinneguiden. Innrømmer at jeg feilberegnet reaksjonene totalt. Naiv som jeg er så trodde jeg faktisk at mange av disse ville få seg en slags aha-opplevlse når de så sine egne kommentarer, svart på hvitt, i et annet forum; at de ville tenke: “Herre Gud, har jeg virkelig skrevet dette???”
Dessverre skjedde det motsatte. Det var som å stikke en pinne inn i en maurtue. Noen ble illsinte og satte alle piggene ut, andre syntes det vår dårlig gjort at jeg “hengte dem ut” på denne ondsinnede måten. Vel, jeg klipte jo faktisk bare ut deres egne kommentarer og lot dem tale for seg selv.
For øvrig fryktelig ironisk at noe av det disse anonyme nickene har kritisert meg aller mest for i tiden jeg har blogget, er måten jeg takler kritikk på. Eller “konstruktiv kritikk” som de kaller sine egne kommentarer der inne for. I går fikk de en slags “kritikk” tilbake, gjennom deres egne ord, og det tålte mange av dem ikke.
I rettferdighetens navn så vil jeg for øvrig nevne at det slett ikke er alle kommentarene der inne som jeg tolker ondsinnet. Negativt ja, men ikke ondsinnet, hvis dere forstår hva jeg mener. Mitt poeng er at det bruks så fryktelig mange stygge ord, insinuasjoner og karakteristikker av et levende menneske, meg, og at ingen av disse ondsinnede kommentarene blir korrigert av noen av de andre. De får endatil ofte masse “likes”. Det er på bakgrunn av så mange av disse dirkete ondsinnede kommentarene jeg har kalt den tråden for “kloakken på Kvinneguiden”.
Første gangen jeg brukte det uttrykket var da en bruker på tråden insinuerte at jeg hadde tatt livet av ungene mine for oppmerksomhet, penger og berømmelse. Kommentaren ble ikke korrigert av en eneste bruker, og sto i et helt døgn før en moderator fjernet den. Det ble selvfølgelig ikke skrevet direkte at jeg hadde drept dem, men det var noen som undret seg over om det “gikk an” å miste to ganger, så ble det snakk om en kvinne som hadde mistet tre unger, og det viste seg i ettertid at hun hadde drept dem. Prikk, prikk, prikk selvfølgelig, så drodlet man videre om oppmerksomhetsyk, klikk, penger, osv.
Ingen tok til motmæle mot den avsindige insinuasjonen før kommentaren, og alle underkommentarene, altså til slutt ble slettet av en klok moderator.
Nok om det!
Bildet av min sønn og meg vekker sterke reaksjoner. Det forstår jeg veldig godt. Det er et bilde som fanger absolutt alt ved en slik opplevelse. Det et vondt å se for meg, og må også være vondt og se for andre. Enkelte mener jeg ikke viser min døde sønn respekt ved å vise det bildet, og den kritikken tar jeg til meg og faktisk også forstår. Vi har alle ulike grenser. Når jeg skal vise fram dødens voldsomme brutalitet, så trekker jeg gjerne fram det bildet. Har mange andre bilder som jeg mener ikke hadde vist ham verdighet, og de bruker jeg altså ikke. Det er min sønn, og jeg ønsker ham et så godt ettermæle som overhodet mulig, men for å få et ettermæle må noen vite at du har funnes. Det er det jeg på en eller annen måte prøver å gi ham.
Kritikken at det er respektløst mot hans mor| kan jeg også til en viss grad forstå. Hun ønsker overhodet ikke å være en del av denne bloggen, så skal ikke kommentere akkurat det, men det er absolutt en avveining jeg må ta hver eneste gang han omtales eller vises bilde av.
Dette har vært et veldig spennende prosjekt. Sett så utrolig mange tolkninger, ikke bare av bildene, men også av reaksjonene i etterkant. Vi mennesker er i sannhet forskjellig, og godt er det, men snakk pent om hverandre. Ikke bruk nedsettende ord om folk med ansikt. Jeg har registret at de anonyme nickene i tråden min på Kvinneguiden syns det var stygt sagt å kalle dem for “kloakk”, og det var kanskje det, men de er anonyme. Det er ingen som vet hvem de er. Kan man krenke en anonym person?
Klippfisk ferdig utvannet når jeg kommer hjem fra jobb. Blir Kokkejævels bacaklao. Nam! Oppsikt kommer 🙂
Lagde “Panna cotta Irish coffeee” i går kveld. Oppskrift kommer på den også 😀
Nå MÅ jeg stikke! De ringte fra flyplassen og sa at rekene kommer klokka 09:00. Det er bare TI minutter!!!!
Herre Gud, for et prosjekt dette har vært! Nå er jo jeg vant til at det skrevne ord, selv når det står helt klart og tydelig, svart på hvitt, kan tolkes i absolutt alle bauer og kanter. Det kan misforstås, både med vilje og i beste mening. Teksten leses ikke bare i lys av egne erfaringer, etikk, moral, fordommer og forventninger, men også dagsform kan spille inn, stress eller tusen millioner andre ting som til en hver tid strømmer gjennom hodet.
Hvis en tekst, noen ganger til og med god tekst, kan forstås på så mange forskjellige måter, hvordan kan ikke da et bilde tolkes? Det var det vi var vitne til i går, da jeg utelukkende la ut 11 bilder på bloggen. Riktignok fulgt av en overskrift, men det er ikke tvil om at bildene ble forstått på hundrevis, for ikke å si tusenvis, av forskjellige måter.
Veldig interessant å å følge med på, og enkelte av kommentarene må nok ses i lys av at jeg dagen før fortalte at jeg var manisk depressiv og at jeg samme dag var blitt kåret til Norges peneste kokk!
Under har jeg plukket ut en del reaksjoner som viser det voldsomme spennet i lesergruppen. Jeg velger bare å dele kommentarer fra bloggen, da disse er anonyme, men de fleste tilbakemeldingene finner dere på FB, og vil anbefale dere å ta dere tid til gå gjennom kommenterene der på dette prosjektet, for det er i sannhet interessant lesning!
Jeg vil også forsøke å komme med en forklarende kommentar der jeg føler for det, men jeg vil anbefale deg, hvis du ikke allerede har gjort det, å lese min egen forklaring til bildene HER før du setter i gang 🙂
Av og til er det best å bare holde kjeft…
12 kommenterer på bloggen og 64 på FB
monak
Ha uansett en fin dag, da 😄🌞
Wiwi-Ann Arild
Sånn e det bare.
Liv Anita
Mye er også gjort om en bare trekker pusten tre ganger før en slenger ut en kommentar på feks Facebook 😉 Ha en fin dag der du er 😉
Bien
Ja det er sant.. de usagte ord er ofte de beste 🙂
Ole Morten
Dette var første bilde og ingen visste jo egentlig ikke hva jeg holdt på meg. Ikke en gang jeg selv, som egentlig bare potet bildet fordi jeg ikke hadde noe fornuftig å formidle. Syns Ole Morten svarte best for seg og Bien burde kanskje tatt til seg egne ord litt oftere…
Kvinneguiden var ennå ikke våknet, men det kommer, det kommer…
,men på den annen side…
WOW!! Vakkert!!
Naturen er terapi! Tenk å våkne til en sånn utsikt!
Need no words!
La dagen skinne! 🌞
Naturen er det beste terapirom for kropp og sinn🥰.
Vakkert 🤩
Bare 6 kommentarer på bloggen, men 37 på FB. Noen mente jeg var ordknapp. Andre trodde jeg bygde opp til et “heidundrende blogginnlegg”. Atter andre mente jeg kjedet meg, og mye skryt for utsikten selvsagt.
Tiggerkokken
32 kommenterer på fb og 3 på bloggen.
Nå er det mange som begynner å lure på hva i all verden det er som skjer. Hvorfor legger jeg ut disse bildene? Noen ble irriterte, noen bekymret, men det er åpenbart for de fleste nå at det er et eller annet som “skjer”.
Marit
Bestemt deg for en dag uten ord, bare bilder? Uansett gjør dagen god😊
Berit
Bestemt deg for en dag uten ord, bare bilder? Uansett gjør dagen god😊
Hva han holder på med nå gjør jo så jeg spekulerer veldig på hva han holder på med. Trenger han hjelp, eller er det bare clickbait triks?
Jeg skjønner absolutt ingenting, og det er vel kanskje det som er meningen.
Hvis han er så ustabil i humøret så håper jeg han får profesjonell hjelp. Slik det er nå ser det ikke bra ut og jeg blir faktisk bekymret for både han og de han har rundt seg. De rundt han har også et ansvar.
Winter
Håper familien går inn nu å hjelper han å få hjelp fra legen. Trist å lese alt han legg ut, det går bare ut over han selv. Blodfansen klapper i 👏👏👏, roper egentlig mer, mer. Det girer han nok opp, han er så dønn ærlig, utsagn fra fansen. Nu har han selv lagt ut at han er bipolar.
Vel, vet ikke helt hva jeg skal svare. På dette tidspunkt har jeg bare lagt ut tre bilder på bloggen. Til “Hjernevasket” vil jeg si at jeg vet ikke om taktikken med å kommentere andre bloggere er riktig vei å gå for å skaffe lesere til din nyopprettede blogg, men hyggelig at du er så bekymret for meg og de rundt meg. Forresten, “Winter”, hakk i plata, jeg vet hvem du er.
KYNISK JÆVEL ELLER JÆVLIG ÆRLIG?
Så kommer bildet av meg og sønnen min. Jeg velger å ikke dele det igjen nå, for dette er en såkalt “oppfølgingsblogg” og ønsker virkelig ikke han han skal brukes i en form for underholdning. Jeg har ingenting i mot å vise døden på det aller mest sårbare, og grusomme, men ikke i akkurat denne settingen.
144 kommentarer på FB og 24 på bloggen. De fleste svarer “ærlig”, men ikke alle og det er en _ærlig_ sak det altså. Noen reagerer også på bildet. Selvfølgelig! Det er et grusomt bilde, døden i all sin brutalitet, men jeg finner det også vakkert og minnes de timene vi fikk med ham hjemme nesten utelukkende med glede. Men rått og brutalt, har ingen vanskelighet med å forstå at folk syns dette en vanskelig. Døden er vanskelig.
Så kynisk at det kvalmende. Hvor mange ganger skal han høste klikk på det bildet av bunnløs sorg og fortvilelse?
Panzerpølsa
Mannen er psykisk syk, det fortalte han jo om selv i går. Og slik som han holder på, gir han i alle fall ikke sykdommen ett positivt ansikt utad. Ingen friske mennesker bruker tragedier på denne måten, eller fremstår så utrolig lite reflektert. Alle innlegg lyser bitterhet og kaos, så det beste er nok å ikke gi denne mannen mer oppmerksomhet.
Kollantaj
Håper forlaget hans setter ned foten. 😶
Finlay
Jeg tenker også at kanskje både Blogg.no og hans nærmeste bør reagere sånn som han nå holder på nå.
Men så er det det med denne skøyeren da, at PLUTSELIG kommer den en oppskrift, og alt er såre vel. Og fansen puster lettet ut, og vippser 100 kr. Igjen.
Man MÅ faktisk ikke oppføre seg som en spinnvill jojo selv om man har denne diagnosen. Det handler om å ta kontroll over seg selv, ta ansvar for eget (og familiens) liv, noe jeg håper han gjør etterhvert.
ClusterofGrapes
Disse bildeinnleggene han har publisert i dag er i fra en mann som roper om hjelp. Håper familien og de rundt ham hjelper ham til å søke dette. Han virker som om å trenge skjerming nå.
Cessa74
Jeg klarer ikke å forstå hva det er med denne mannen som fasinerer så mye. Det har lenge vært tydelig at han er psykisk ustabil. Hans oppførsel både på egen blogg og i kommentarfelet hos andre er både skremmende og latterlig. Han har et ekstremt usunt behov for konstant oppmerksomhet. Og han går langt i å holde på oppmerksomheten. Altfor langt.
Sett utenifra synes jeg han er en ynkelig mann. En som går over lik for penger og oppmerksomhet og berømmelse. Måten han svarer på saklig kritikk er også en patetisk hersketeknikk som tydelig viser en grandios syn på seg selv som er skremmende. Han er jo bare seg selv, og dumme kritikere vil han jo bare vondt fordi de hater han og ikke unner han suksess..
Måten han utlevere seg selv så til de grader er jo også en indirekte måte å utlevere eller tilføre skam til hans nærmeste -og da særlig mindreårig. Men han virker blottet for evnen til å tenke konsekvenser utover jaget etter oppmerksomhet.
Og han utlever seg selv så til de grader at blodfansen skal føle en slags omsorg og nærhet som han trenger (og får). Og nåde den som retter kritikk mot alt han skriver og gjør.
Det hele har blitt et slags sirkus hvor en psyk mann fritt for styre på uten begrensninger. At han nok en gang bruker sitt døde barn for sympati og oppmerksomhet er kvalmenes. Hele mannen er en patetisk katastrofe som ikke burde få mer oppmerksomhet. Det virker jo som det har tippet helt over for han. Han fremstår så stakkarslig og desperat..
Håper forlag og medie ser dette og tar sitt ansvar her. Ikke gi han oppmerksomhet. Ikke akseptere denne måten å tjene penger på. Han har virkelig ikke godt av dette kaoset. Virkelig ikke.. Og nå skal jo kua melkes til siste dråpe med at kona skal blogge også -men hva skal hun blogge om som ikke allerede er utlevert og skrevet om av kokkejævel sjøl? Døde barn, oppskrifter, psykisk helse, sammenbrudd, pillebruk, familiekonflikter, såre baller som smøres i sofaen og utlevering av kritikere er jo oppbrukt. Og gode strikkeblogger har vi allerede nok av. Det samme gjelder matblogger. Vi har mange gode matbloggere som holder seg langt vekk fra miserabel sosial pornografi av psykisk ustabile folk. Så jeg håper folk ser hvor usunt hele hans avhengighet av oppmerksomhet er at han gjør hva som helst for oppmerksomhet. Bare ikke gi han mer oppmerksomhet. Det har gått altfor langt dette her..
Mykemule
Jeg har mye sympati for kokkens nærmeste.
Linn11
Altså de følgerne! De topper virkelig alle blogglesere og kommentarfelt jeg har sett. De sluker sosialpornografien de får servert rått. Uten refleksjon overhodet! Stakkars de rundt som er i nære relasjoner som må forholde seg til denne dramakongen.
Stjernekikkeren
Jeg bladde litt i bloggen hans og det er ekstremt og sjokkerende hvordan det varierer mellom oppskrifter og det helt personlige som burde vært forbeholdt den innerste krets. Jeg ser at han får veldig mye støtte og skryt for å være så åpen og ærlig, jeg personlig mener han har krysset grensen til oversharing for lenge siden. Han sier han mangler filter og hemninger, men da bør han forstå at det møter motreaksjoner og ikke kalle folk for hatere og mobbere. Han kan ikke dele alt han vil og så innta rollen som offer dersom det blir møtt med noe annet enn trøst og forståelse, det virkelige liv og Internett fungerer ikke på den måten. Å bruke det aller mest personlige til å tjene penger og berømmelse, for så å bli sint for at noen kritiserer ham for det, er svært dobbeltmoralsk og hyklersk. Han må gjerne dele alt i ærlighetens navn, men sannheten er jo at han har nytt godt av å høste forståelse og ermpati hos folk som blir truffet av at det aldri ordner seg helt for ham.
Når man setter seg i en så sårbar posisjon som det han gjør så bør han være tykkhudet nok til å flyte gjennom all kritikken. Og blir det for tøft så er det ingen som tvinger ham til å sitte der og dele vanskelige ting, om skriving er terapi for ham så finnes det alltids word dokumenter på dataen..
Vinglass
Mannen er psykisk syk,det kommer nå klart frem. Kan ha blitt forsterket av å utlevere seg selv ,og leve av å være “influencer” . Å være en influencer er et usunt liv. Uavhengig av diagnose.
HøomPø
Egentlig ufattelig at jeg var en av “blodfansen” I begynnelsen, han har helt sporet av og hele greia har blitt til et bilkræsj man ikke klarer å ta blikket bort fra. Stakkars mann og stakkars de rundt han, jeg tror dette blir å ende skikkelig ille. Men håper virkelig han får hjelp før det ender i fordervelse 😞
EtFo
Hele fyren er så klein og patetisk at jeg blir flau.
Så utrolig usjarmerende, umandig og lite sexy🤮
Hadde min mann holdt på sånn som kokken, så hadde jeg skammet meg på hans vegne, og kicka han på huet og ræva ut døra!
Andrea 59
Men det var en smart taktikk, da. Enorme mengder klikk bare for å legge ut gamle bilder på nytt, uten tekst, med jevne mellomrom hele dagen. Alle de trofaste klikker seg inn mange ganger, bare for å se at det ikke har blitt lagt ut noe nytt.
Hvor mye tjener man på en sånn dag med ca 60.000 klikk? 🙈
HøomPø
Har han forresten jentungen lengre? Var jo noe styr med familiværnkontoret han var så frustrert over, mulig ex syntes jenta burde skjermes.
Andrea59
Jeg tror ikke hans eldre barn føler at ikke de betyr noe, at han ikke nevner dem i særlig grad er vel fordi de ikke ønsker det.
Men, jeg kan ikke forestille meg at – selv i Alta, om de nå skulle være forskjellig skrudd sammen der – at ikke en tenåring synes det er flaut å lese om – og vite at andre i hennes nærhet, på skole osv, alt det han skriver om. Klamme hentydninger til kjærlighetsliv, intime detaljer, bilder av ham i alle mulige settinger, mer og mindre avkledd, utkjørt, smerter, sorg, piller….
Skruf
Å eksponere barn i sosiale medier synes jeg er ille, å eksponere døde babyer for å holde seg på topplisten og tjene penger synes jeg er direkte forkastelig.
Diagnose eller ei, man har ikke frikort til å ikke bruke sunt vett og verne om sine barn, levende eller døde, bare pga man er bipolar.
Hadde jeg vært moren til det døde barnet så hadde jeg anmeldt han.
Linnita
Jeg og min datter har og bestandig spist der når vi har vært i Alta. Men sist ville vi begge gå en annen plass. Som hun sa “hun får spysyke i ryggmargen av hele mannen”. Synd, de ansatte der er jo uskyldig i det hele og helt sikkert avhengig av jobben/en jobb. Og jobben er jo avhengig av betalende kunder. Men det får de 20-30000 faste leserne sørge for…
Ser han har lagt ut et nytt innlegg nå. “Del 2:3”. Men jeg får meg ikke til å klikke inn på innlegget og slik gi han enda flere klikk….
CMarie
Mitt spørsmål til bloggeren er: Blir sorgen større om bildet ikke publiseres? Hva med feks beskjære bildet så kun kokkens sørgende ansikt vises, ikke en død og obdusert person?
Jeg vet han leser her, men regner ikke med noe svar.
FjellFrua
Det han skriver om dødsfallet til sønnen er jo utrolig godt skrevet. Han skriver nært, hjerterått og veldig bra, når han er i rett lune.
Han er en god skribent. Men ofte på bloggen føler jeg det blir for mye at han skal være tøff og fjasete og så utrolig rett fra levra.
Men det om han som gikk i forveien, det er utrolig utrolig godt skrevet. Det skal han ha.
Finlay
Hele det vanvittige prosjektet han hadde for seg i går ( “Jeg gidder ikke blogge i dag, legger ut bilder og lager en historie som passer i morgen”) kunne se ut som et fullstendig sammenbrudd, med mulig dramatisk utgang.
Tusener av engstelige følgere klikket seg desperat inn i håp om et sunt livstegn. Det fikk de ikke. Snarere tvert i mot. Siste bilde for dagen var av en kokk liggende med lukkede øyne, og tittelen “Fine”. Noe som betyr “slutt”. (Om noen ikke visste det, så opplyser han om det i dag)
Det er så ondskapsfullt og kynisk at man kan knapt tro det. Men blir kjerringene sure? Å neida. Langt derifra.
På tross av at kanskje flere av dem har ligget søvnløse i natt og lurt på hvordan det går, så blir dagens oppklaring ikke uventet tatt svært godt i mot av fansen. De synes det var rørende ❤️
Dette var bare et lite utvalg, og blant alle disse “kloke, etisk opphøyde ordene” var det altså bare en positiv kommentar!
Det er tre bilder igjen, men jeg tror likevel jeg lar “Finlay”s kommenter fra i dag avslutte denne delen av prosjektet. Hun tolket altså min billedserie på bloggen som “så ondskapsfull og kynisk at man knapt kan tro det”. Jeg forstår det bare ikke. Trur hun jeg er et slags geni fra helvete som kalkulerer hvert eneste ord, hvert eneste bilde jeg legger ut, og at alt er en del av en slags masterplan der hensikten er å presse så mye penger som mulig ut av de som jeg så snedig og ondskapsfullt har “lurt” inn i denne bloggfella mi?
Hvordan tolket du prosjektet mitt i går, og har du noen meninger om det, gode eller dårlige? Jeg er også åpen for spørsmål, også hvis noen fra Kvinneguiden lurer på noe. Jeg lover, til tross for hvordan dere omtaler et levende menneske, å svare både åpent og ærlig.
Og for de som lurte, nei, jeg tar meg ikke nær av tråden min på Kvinneguiden. Den er liksom så avsindig at man klarer ikke å ta til seg alle skjellsordene.
I går var jeg en mann av relativt få ord. Det startet litt mer tilfeldig enn jeg egentlig har lyst til å innrømme, men endte opp i et slags kunstprosjekt, med omtrent like mange ulike tolkninger og reaksjoner som “lesere”. Det skal jeg imidlertid skrive litte senere om i “Del 3”, for akkurat nå skal nå gi dere akkurat de samme bildene, men denne gangen med en forklaring på både bilde og overskrift. Klar?
Morgenbloggen. Jeg gjorde flere forsøk på å skrive noe interessant, men hadde egentlig ikke noe spesielt på hjertet og kastet derfor forkastet alle idéene. Selv om jeg tjener litt for hvert eneste klikk, så har jeg en liten “leveregel”, både på bloggen og ellers i livet, om at hvis jeg ikke har noe å fortelle verden, så lar jeg det heller være.
Vel, jeg hadde ingenting, verken fornuftig eller ufornuftig, å si, derfor lot jeg det være. Fant et bilde fra den tiden jeg var 105 og slank, og som jeg synes utstråler mild bestemthet. Alvorlig og tankefull, men likevel relativt glad til sinns. Akkurat slik jeg følte meg.
Planen var at dette bildet skulle bli min eneste bloggpost i går. Slik gikk det ikke…
“Eg er ein klok mann, difor skifter eg ofte meining”, eller noe i den duren, sa salig Aasmund Olavson Vinje, og allerede mens jeg kjørte til jobb hadde jeg ombestemt meg om antall bloggposter. Ja, jeg skulle fortsatt ikke skrive noe, men heller poste bilder som betydde mye for meg. Ennå hadde jeg ikke helt klart ennå hva jeg egentlig ønsket å formidle, men jeg hadde Helene Uris ord i hodet om at et prosjekt alltid endrer seg hele tiden, så det viktigste er at man har en god grunnidé, så ville på mange måter prosjektet selv få et slags liv og føre deg i riktig retning.
Jeg husker så godt at hun sa det, for det er egentlig slik jeg jobber med det meste. Da jeg åpnet Hoftepluss på bare seks uker høsten 2013, så hadde jeg en helt klar formening om hva dette skulle bli, men det er jo noe helt annet i dag enn det var på åpningsdagen. Samme når FyFader, verdens største salat- og snackbar, åpnet høsten 2015. Der har konseptet/prosjektet virkelig endret seg til det det er i dag. Fra stort sett fokus på salat, har markedet gradvis endret fokus, og nå er det den varme delen som har tatt overhånd. Alltid i endring.
Nettbutikken også, samme greia. Opprettet den egentlig bare for å selge boka mi da den kom ut, samt et og annet forstykke med mitt navn på, men har blitt noe helt annet på bare et halvt år…
Jeg hadde altså en formening om hvor jeg ville da jeg postet dette bildet, en slags rød tråd, men var trygg på, i kjent Kokkjævel-stil, at prosjektet prosjektet ville bli enda bedre hvis jeg ikke planla det i detalj.. Det eneste jeg visste helt sikkert var at jeg skulle poste et nytt bilde hver annen time, sånn cirka.
Bildet som gjorde at jeg tok steget fra FB, der jeg hadde hatt en slags “miniblogg” i mange år, til en kanskje mer egnet plattform for alle mine krumspring, nemlig blogg. Bildet er tatt 1. august 2019, bare litt over en måned etter at sønnen min døde. Det kom på toppen av noen svært vanskelig år, både på jobb og privat. Jeg hadde ikke mer igjen. Hadde brukket ryggen og alle kreftene var borte. Ante faktisk ikke om jeg kom til å klare å gå igjen. Les mer om akkurat dette bildet, som av en aller annen grunn irriterte så mange, HER.
Dette er den helt for jævlige sannheten når ungen din dør. Det er ingenting vakkert med døden. Ingenting. Jeg har opplevd akkurat dette to ganger. Klart jeg er preget av det. Ikke ødelagt, men det har gitt meg erfaringer som virkelig har gitt meg perspektiv på hva som er viktig, og hva som ikke betyr noe i det hele tatt. I likhet med alt annet jeg har opplevd, både alt det gode, men også alt det vonde, så har det bidratt til å bli den jeg er i dag.
TIL HAN SOM GIKK I FORVEIEN
Vi ventet til alt håp var ute før vi rolig og fullstendig utmattet vekket guttene. De hadde heldigvis sovet seg gjennom alt. Nå satt de på rekke i sofaen. Tre alt for små brødre. De fikk holde han etter tur. Lillebror var fortsatt varm. Han lå der i armene deres som om han sov, men han var selvfølgelig borte. Han hadde gått i forveien.
Jeg hadde jobbet ekstremt mye den sommeren. Den også. Ti år siden nå. Vi gledet oss til å reise på ferie. Skulle reise fra alt stress, kjas og mas neste morgen. Mor pakket. Flaut å innrømme det, men det var alltid bare hun som pakkert Jeg tok meg et par feriepils og knipset lett med tærne.
Rundt åtte la vi ham. Jeg sang, som alltid med rusten røst, men han sovnet like fullt. Stor gutt. Sterk. Oksenakke. Nesten fire måneder. Følte sikkert at vi skulle ut og reise. Gledet seg masse. Men for ivrig. Så alt for ivrig.
Jeg la meg rundt ti. Gjør som regel det. Trøtt type. Han hadde kravlet over fra sprinkelsenga og over i vår seng. Slik han pleide. Var halvvåken. Vi pludret litt. Mor kom inn og hentet litt sommerklær fra klesskapet. Skravlet på kvinners vis. Jeg sovnet.
Plutselig vekker hun meg! Klokken er kanskje rundt tolv. Hun holder en livløs kropp i armene.
– Asbjørn, Asbjørn, Michael puster ikke!
Bruddstykker av minner. Alt er uvirkelig. Jeg tror ikke et sekund at dette er sant, men jeg ringer 110 mens hun forsøker å presse hjertet tilbake i rytme og få oksygen tilbake i lungene på gutten.
«Du har kommet til brannvesenet, du må ringe 113 hvis det er akutt medisinsk.» Helvetes jævla, forbannede norske nødnummer! Hvem faen kan vel huske alle de forskjellige numrene når ungen din ligger der og dør?! Ringte 113 og snart kom både bil og helikopter.
Jeg trodde alt skulle ordne seg da stua fyltes med røde og hvite uniformer. Jeg var faktisk helt sikker. De hadde med seg hjertestarter og greier. Alt kommer til å bli bra. Alt blir bra igjen.
Ingenting ble bra! De jobbet intenst i noe som virket som en evighet. Hjertestarteren gjorde alt den kunne, men den kunne ingenting gjøre. Absolutt ingenting. De ga til slutt opp. Han hadde reist for langt. Stuen tømtes for folk. Jeg satte på kaffen. Røkte sikkert mens jeg gjorde det. Ringte mamma. Seksten timer unna svarte hun. Hun slapp alt hun hadde, satte seg i bilen og ventet fire timer før ferga gikk. Svigermor bor nærmere. Hun kom også så fort hun kunne.
Michael hadde kloremerker på hodet og ble funnet midt i senga. Jeg har store grove hæler. De kan ta livet av en mann. I to uker var jeg overbevist om at jeg hadde tatt livet av min egen sønn. At jeg rett og slett hadde drept han med mine usle og ustelte føtter.
Obduksjonen viste at jeg tok feil. Herregud, for en lettelse! Michael døde av medfødte infeksjoner i indre organer. Plutselig oppblomstring. Plutselig død. Kloremerkene hadde han laget selv. Jeg kunne konsentrere meg om sorgen. Den var mer enn tung nok, også uten frykten for sønnedrap.
Vi satt bak i ambulansen til Hammerfest sykehus. To timer unna. Holdt han hele tiden. Husker lite av turen. Heldigvis. I Hammerfest tar de prøver for å finne ut hvorfor han døde. Sendes videre til obduksjon i Tromsø. Husker ikke om han ble sendt med fly eller hurtigruta, men tror det var med hurtigruta. Han reiste alene. Helt alene.
Vi kjørte selv og hentet han på flyplassen etter obduksjonene i Tromsø. Husker ikke helt, men tror vi lånte min brors bil. Bitte liten kiste i fanget på mammaen sin i forsetet. Vi fikk lov til å ta han med oss hjem. En aller siste gang. Absurd. Alt var hinsides galt, men det var fryktelig godt å få han hjem.
Bror min med familie var der. Kista lå åpen. Vi var sammen. Sang. Holdt ham og tok bilder. Han var kald, men vakker. Usigelig vakker. Bakhodet var bandasjert og brystet hadde også en stor bandasje. Etter obduksjonen. Ellers var alt vanlig. Han var rolig. Veldig rolig.
Min daværende svigersøster jobbet i barnehage. Hun lagde gipsavstøpninger av føtter og hender. Absurd å tenke på i ettertid, men jeg elsker henne evig for at hun gjorde det. Evig.
Ellers lå han den uken på kjølerommet på helsesenteret. Vi var på besøk hos ham hver eneste dag. Tror vi hadde fast tid. Pratet litt. Koste litt. En dag hadde han besøk av en stor kiste på kjølerommet. Det er jo flere som dør i Alta. Sto et par støvler på toppen av kisten. Han var sikkert glad i de støvlene. Det var ikke ekkelt. Vi var ikke redde. Ikke i det hele tatt. Vi var på besøk, men vi visste det ikke ville vare.
Jeg bar selv kista til graven. Det var det minste jeg kunne gjøre. Jeg hadde sviktet i alt annet. Sønnen min hadde dødd i min egen seng mens jeg selv lå der og drømte lette feriedrømmer. Han ble borte på min post. Jeg vet det aldri var noe jeg kunne gjøre, men jeg fikk aldri sjansen. Jeg sov. Jeg sviktet da det virkelig gjaldt.
Ett år etter kommer Lyset. Vi døpte henne Datter. Hun vet det ikke selv ennå, men hun reddet en hel familie der de famlet rundt i kulden og mørket. Hun lyser opp verden og veien, men hun går ikke for langt. Hun går ikke i forveien. Hun bærer bare lyset. Datter bærer lyset.
TIL HAN SOM GIKK I FORVEIEN
Jeg våknet opp til ruiner.
Gutten var livløs og slapp.
Vi kjempet og sloss gjennom timer,
men absolutt ingenting hjalp
Vi la oss tidlig den kvelden.
Sang litt og sovnet i kor.
Brutalt ble jeg vekket fra søvnen,
av en desperat og fortvilet mor.
Husker jeg hørte sirener.
Stuen ble fylt opp med folk.
De kjempet med alle midler,
men absolutt ingenting hjalp.
Stuen ble tømt, det var over.
Håpet vi hadde var knust.
Igjen der på gulvet lå gutten.
Naken, og helt uten pust.
Vi måtte jo vekke dem, broran.
En klem mens der ennå var tid.
Tre barnesoldater gråt stille.
En bror var blitt borte i strid.
Jeg ringte til mamma, hvem ellers?
Fortalte at gutten var død.
Hun slapp det hun hadde og reiste.
Hennes egen sønn var i nød.
Jeg husker hun kom inn den døren.
Et morskred av trygghet og savn.
Endelig kunne jeg gråte.
Endelig var jeg i havn.
Uken som fulgte var grusom.
Han sendes til obduksjon.
Vi fikk han tilbake med svaret.
Han døde av infeksjon.
Vi fikk ta han med hjem noen timer.
Latet som alt var normalt.
Tok bilder og sang som vi pleide.
Det føles så godt og så riktig.
Samtidig så galt og brutalt.
Kisten var åpen i kirken.
En bitte liten kropp.
Vi ville gjøre veien lettere.
Veien videre opp.
Jeg bar deg alene til graven.
Ingen andre fikk lov til det.
Jeg klarte imidlertid ikke
alene å senke deg ned.
Sorgen vil aldri bli borte.
Selv om den eldes og tør.
Vi møtes igjen lille vennen.
Den dagen da også jeg dør.
Klem fra Pappa
(Dette skjedde for 14 år siden. For to år måtte jeg igjen skrive for å komme meg gjennom dagene. Jeg har kalt det “Sorg på SoMe“
Dette bildet betyr enormt mye for meg og ble førte gang postet på FB sommeren 2019, nøyaktig fire uker etter enten begravelsen eller selve dødsdagen, husker ikke helt. Var i alle fall første dag på jobb og postet dette bildet helt uten tekst. Jeg ville vise at jeg var kommet meg på beina, i alle fall opp i knestående. Jeg er veldig glad i dette bildet.
Mitt lille fotoprosjekt var nå utviklet seg til en liten reise i mitt “offentlige” liv, men også i mitt indre. Var kommet hjem fra jobb, men innså at hvis jeg skulle plukke ut alle bildene som har vært spesielt viktige for meg, så måtte jeg holde på en hel uke, og da tror jeg folk hadde gått litt lei, helt ærlig. Derfor måtte det herfra og ut plukkes med hard hånd.
Dette bildet, tatt av Frank Rune Isaksen, viser “Kongen” som skuer ut over sitt kongerike. Jeg liker dette bildet godt, og tror dette er slik veldig mange ser på meg. Da har de lest veldig lite av det jeg har skrevet, for å si det slik, he he 😉
Dette bildet oppsummerer “koronasommeren” nokså godt, men kunne også valgt andre bilder. Jeg holdt, bokstavelig talt, på å jobbe livet av meg. Prolapssmertene var nesten ikke til å holde ut, og jeg hakket enkelte ganger opp tablettene i håp om at de skulle virke litt i alle fall. Det var norgesferie og FyFader hadde akkurat, og ut av intet, fått lov til å åpne etter fire tvangstengte måneder. Flere av ekstrahjelpene hadde sluttet uten at jeg hadde erstattet dem, for trodde faktisk vi ikke fikk lov til å åpne før jul. Jeg tok feil, og plutselig på en pressekonferanse var plutselig visst ikke “mat serververt fra buffet” farlig lenger. Flott det, jeg trengte hver eneste krone, og jobbet all min våkne tid den helgen for å være klar til åpning påfølgende mandag.
Sommeren eksploderte og det var så mange kunder som vi aldri får hadde hatt. Alt var usikkert og ingen ante om vi igjen skulle bli tvangsstengt uken etter, så det var en helt umulig situasjon å ansette folk i. Jeg jobbet som en gal. Absolutt alt av våken tid gikk med til arbeid. Smertene var helt hinsides. fatter ikke at jeg klarte det, men jeg gjorde det, og det er jeg faktisk ufattelig stolt over.
Kjærligheten til mine barn, her vist gjennom et skikkelig far-sønn øyeblikk på pasienthotellet i Hammerfest dagen før vi skulle overførers til Alta, overgår absolutt alt på denne jord. Denne gutten, som vi ser litt av bildet, definerte jo også så til de grader både 2020 og så langt i 2021. Hver eneste gang jeg får et barn blir jeg like forundret over hvor stor plass det egentlig er i hjertet. At det slett ikke blir fullt, det bare utvider seg for hver gang.
Noen som husker “Streken” på NRK i “gamledager”? I den grad jeg skal trekke fram noen som har inspirert meg, så er det ham. Det var liksom ikke måte på hvilke utfordringer han møtte på sin vei, enten hull i veien, steiner som ramlet i hodet på ham, eller mobb som kom etter ham, men han fikk alltid stablet seg på beina igjen etterpå, uansett. Fascinerende type!
På slutten av disse snuttene sto det alltid “Fine”, som jeg tror betyr “slutt” på italiensk eller noe. Alle bilder kan tolkes, men for meg potet jeg dette bildet rett og slett fordi det var kveld og jeg skulle legge meg.
Nå må jeg stikke på jobb så jeg rekker å pakke de siste bestillingene før postens frist 13:00. I ettermiddag kveld kommer “Del 3” av dette lille kunstprosjektet mitt, og det er kanskje rosinen i pølsa 🙂
WOW!! Vakkert!!
Naturen er terapi! Tenk å våkne til en sånn utsikt!
Need no words!
La dagen skinne! 🌞