04:17 gikk alarmen!

Etter en helt utrolig behagelig kveld med bare kos og pupp og soving så har det vært en del styr i natt med både pupping og byssing, men fra rundt halv tre sluknet vi alle tre. Fullstendig utmattet og trette. Himmelrike.

 

Plutselig slo jeg opp øynene. Pustealarmen gikk!

 

PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP

 

Tusen tanker gikk i alle retninger gjennom godet på meg. Katastrofen i fjor. Gjenopplivningskurset. Jeg spratt opp i sengen og røsket hardt i Kjærest slik at hun også skulle våkne. Hun kom meg i forkjøpet og sto allerede livredd over Lillebror. Alarmen sluttet like fort som den hadde startet. Varte bare noen få sekunder, men bar bud om et veldig langt år.

 

Freden senket seg igjen og nå var det min tur til å våke litt. Lillebror var mett og trøtt og Kjærest bare trøtt. Jeg sto opp, satte Lillebror foran meg og satte meg ned for å se på mine to som sakte forsvant inn i drømmeland.

 

Bank-bank-bank***Bank-bank-bank

 

-Ja, kom inn!

 

Klokka var visst blitt halv åtte og inn kom det en overlege og en jordmor på morgenvisitt. Overlegen har fulgt oss, og spesielt Kjærest, på en helt fantastisk på helt siden Katastrofen og har virkelig bidratt til at dette svangerskapet, og oppholdet på sykehuset, har blitt så trygt som det har vært mulig å få det. Hun kom for å si far vel og ønske oss god tur til Alta og lykke til videre i barseltiden. Veldig koselig!

 

Hos jordmor bestilte vi frokost og kaffe og fikk det levert et kvarter senere. Jeg prøvde å spise så stille som jeg klarte, men hvis jeg tolket gryntene fra Ursula, unnskyld Kjærest, riktig, så lyktes jeg ikke spesielt godt. Lillebror derimot sov som bare det gjennom hele seansen og Kjærest klarte også etter hvert nesten falle tilbake til den etterlengtete søvnen.

 

Bank-bank-bank***Bank-bank-bank

 

-Ja, kom inn!

 

“Hei, jeg heter *** og er hjelpepleier. Er dere klare for veiing?”

 

Kjærest ga opp, satte seg opp i sengen, smilte og sa ja.

 

 

Nå er vi ferdige her i Hammerfest. Jeg vil benytte denne kanalen til å takke for et fantastisk opphold. Selv om selve bygningen er gammel og slitt, og dusjen ser ut som et åsted, så er betjeningen på ingen måte av samme forfatning! Takk for profesjonell og god pleie og tusen takk for at dere anerkjenner pappa som en helt naturlig del av både fødsel og barseltid. God likestilling starter nemlig på fødestua. Pappa er ikke et fremmedelement der inne, han hører naturlig til i 2020.

 

Takk for oss!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå drar jeg over fjellet for å hente Kjærest og Lillebror

På andre siden av fjellet, innelåst i et lite rom, sitter det en Kjærest med en bitte liten Lillebror ved brystet. De har ventet på meg siden jeg dro fra dem for to dager siden. Det har vært mye styr. Viruset gjør oppholdet på sykehuset innelåst og vanskelig. Det er ikke sunt for verken kropp eller sjel å se de samme veggene 24 timer i døgnet. Slik sett tror jeg det er til det beste for oss i alle fall at de tømmer sykehuset og deporterer oss til Alta. Forhåpentligvis får hun der lov til å gå i korridoren og kanskje treffe andre fødende. I Hammerfest har dette vært ulovlig og hun har kun møtt andre mennesker når jordmødrene kommer inn med mat eller sjekker om alt står bra til. Til slutt så spiser rommet deg opp. Tror de gleder seg til jeg kommer, selv om jeg tar stor plass i et rom. Eller nettopp  derfor.

 

Klokka tre er det førstehjelpskurs beregnet på småbarn og babyer. Kan ikke se jeg gleder meg veldig til det. Ligge med en bitte lite dukke og forsiktig blåse luft ned i “lungene” på den. Hjertekompresjon. Nei, gruer meg faktisk veldig, men forstår at det er nødvendig og en kjempetrygghet å vite nøyaktig hva man skal gjøre hvis det aller verste skulle skje igjen. Likevel har jeg liksom sett nok livløse små kropper, selv om de denne gangen er laget av gummi.

 

Har vært på jobb noen timer nå. Gjort unna litt bak kulissene. Kommer jo tilbake på tirsdag så ikke voldsomt mye jeg ikke kan vente med. Tenkte å overnatte et døgn sammen med dem på føden i Alta før jeg må dra og ikke kan komme tilbake grunnet Viruset. Hater det viruset, men det gjør vel alle egentlig, men man blir voldsomt selvsentrert i en slik situasjon. Alt handler om meg og min lille familie. Ser ikke på nyheter, følger ikke med på noe annet. Alt viktige som skjer i universet nå skjer i et lite rom på Hammerfest sykehus. Det høres sikkert egoistisk ut, men jeg innrømmer det. Ingenting annet betyr noe.

 

Nei, nå må jeg kjøre så jeg rekker det kurset. Selv om jeg har veldig lyst til å komme for sent og akkurat parkere på utsiden av sykehuset i det kurset er ferdig. Skikkelig kylling. Mann deg opp for faen!

 

Vi snakkes i kveld!

 

Og igjen, tusen takk for alle gode ord og ønsker som sendes vår vei! Helt ufattelig hyggelig! <3

Kjærest og Lillebror blir “kastet” ut av sykehuset!

 

Hammerfest skal tømmes for pasienter for å få bukt med Viruset, men lenge trodde vi at barselavdelingen skulle skånes for evakueringen. I morges kom kontrabeskjeden. Mandags morgen må både Kjærest og Lillebror forlate sykehusets trygge vegger og legges inn i Alta som ikke har sykehusstatus, med alt det måtte medføre. Jeg kjører over i morgen, søndag, overnatter på sykehuset og kjører dem selv tilbake til Alta.

 

Det var en spak og fortvilet Kjærest som ringte meg med denne nyheten i morges. Dette er det motsatte av trygghet. Dessuten betyr dette at jeg ikke får sett Lillebror igjen etter at jeg har fulgt dem inn på avdelingen i Alta. Jeg får lov til å bli, men jeg får ikke lov til å komme tilbake. Drar jeg får jeg ikke sett dem før de kommer hjem og jeg har ingen mulighet til å bli der i dagevis uten å dra ut i verden.

 

En helt fortvilet situasjon. Planen var at de skulle være innlagt i alle fall til han hadde overlevd storebroren, altså 14 dager. Ikke fordi det er en garanti mot noe som helst, men det er en magisk grense. Neste grense blir fire måneder, men alle forstår at det ikke kan stå en lege på sengekanten så lenge.

 

Jeg er skikkelig fortvilet og lei meg nå. Ja, jeg forstår at smitteverntiltak må komme foran det meste, men det hjelper ikke vår situasjon i det hele tatt. Vi trenger hverandre mer enn noen gang nå i begynnelsen, og så går alt sammen bare til hevete!

 

Da får jeg altså bare et døgn til med sønnen min før vi igjen må skilles uten mulighet til å komme på besøk. Kanskje vi bare skal ta sjansen på at de kommer hjem tidligere, men hva hvis det aller verste skulle skje? Kommer aldri noensinne til å klare å tilgi meg den avgjørelsen. Likevel tenker jeg tanken, for vi har jo pustealarm på ham og i morgen skal vi på gjenopplivingskurs for spedbarn på sykehuset. Det er en trygghet fram til ambulansen kommer.

 

Nei, faen dette var leit!. Til helvette med Korona!

Hvor mye er det egentlig mulig å savne en unge?

Etter over en uke i “fangenskap” var det deilig å komme seg ut av sykehusrommet , sette seg i bilen og kjøre over fjellet og hjem til pizza og pils, men fy faen som jeg har lyst til å kjøre tilbake med en gang. Det eneste som holder meg igjen er promillen.

 

Nei da, men dette er helt vilt. Vil bare være sammen med dem. Vil tilbake i “bobla”. Skal bare gjøre unna litt jobbting et par dager, så bærer det rett tilbake til framtiden. Lillebror, jeg savner deg sånn!

Blir ikke heeelt det samme med katta…

 

Måtte selvfølgelig innom Stalloen på vei fra Hammerfest. Hadde ingenting å ofre, men håper at stalloen  godtar publisiteten dette innlegget gir som offergave. Hvis ikke vil det gå meg veldig vondt. Det ønsker jeg ikke. Klikk inn HER for å gi publisitet.

 

Jeg savner ham enormt! Hva gjorde egentlig mannfolka før i tiden da de skulle være tøffe og uanfektet etter en fødsel og heller gikk ut på byen og for å drekke og sloss i stedet for å ringe til kjerringa for å få henne til å filme ungen mens han sover fram til midnatt på facetime?

 

Jeg er glad i ungene mine og jeg er stolt av det!

 

Herregud som jeg gleder meg til å treffe ham igjen. Tenk å bli velsignet med en sønn som 43-åring! Hadde det ikke vørt for at Gud hadde tatt så mye fra meg i fortiden, så hadde Lillebror alene vært nok til å gjøre meg religiøs. Han er helt perfekt. 100%

 

Skal lage meg litt mat nå. Etterpå ringer jeg Kjærest. Hun savner meg sikkert. Er jo tross alt nesten en time siden jeg ringte sist. Hun sitter sikker t å tripper og lurer på hvorfor jeg ikke har ringt. Har jeg funnet meg en annen? Er jeg virkelig utro bare noen et par dager etter at hun født vår felles sønn?

 

Kjæreste Kjærest; hvis det er EN ting du kan være helt sikker på, så er det at jeg aldri noensinne kommer til å være utro med deg. Jeg vet hva jeg vil ha, og det er deg alene. Det eneste jeg vil er å gi deg og barna våre et godt, trygt og trofast liv. Dere er min hovedarbeidsgiver. Alt annet gjør jeg  er på hobbybasis.

 

Enkelte ganger leser jeg ikke over teksten jeg har skrevet. Dette er en slik gang, selv om jeg allerede nå vet at dette pål langt nært er i nærheten av det beste jeg har skrevet.. Savner han for mye. Ville  bare at hele verden skulle vite det før jeg igjen ringte til Hammerfest. Forstår nå hvorfor vi skal gifte oss. Det er riktig.

 

 

 

 

Morgen, dag 1

Når ungen din dør så ønsker du at hele verden skal stoppe opp i et minutt i resept og medfølelse for ham og din bunnløse sorg. Likeledes, bare motsatt når ungen din blir født. Det eneste du vil er å stille deg opp midt på torget og skrike i lykkerus til alle som går forbi at du har blitt pappa. Jeg har stått på “torget”, les bloggen, nå en uke og i går kunne jeg endelig skrike ut av full hals til hele verden at jeg var blitt pappa igjen!

 

Responsen har vært så overveldende at selv en kjepphøy kokk fra nord får klump i halsen. Tenk at vår etterlengtete lille skatt skulle bli møtt med begeistring og glede av så vanvittig mange mennesker.

175 000 sidevisninger fulgte Lillebror i går. Helt vilt!

Lillebror, min sønn, var Norges mest delte sak i går!

 

Og tusener på tusener på tusener av gratulasjoner, lykkeønskninger og gode ord. Det er nesten så man mister pusten og sliter med å ta at det gode inn over seg. Det er virkelig mange som bryr seg om oss, som har fulgt oss siden tragedien i fjor og som ønsker oss alt det beste som finnes i hele verden. Jeg vet det er mange som i dagevis har gått spent rundt som om det var noen i helt nære relasjoner som skulle føde. Slik er det. Lillebror har allerede flyttet inn i hjertet til veldig mange over hele Norge.

 

Det er riktignok ikke alle som er like imponert over verken den nye verdensborgeren eller kanskje aller helst, faren til gutten:

Deretter blokkerte hun meg for å kunne svare henne, så jeg må gjøre det her i stedet:
Tusen takk for gratulasjon! Kjærest var kjempeflink og har det etter forholdene bra. Vondt naturligvis, men lykkelig. Lillebror? Han spiser og spiser og spiser. Og sover. Og du, har forresten ikke vært i kontakt med Dagbladet i det hele tatt. De bare lagde en sak. Sorry!

 

Allerede dagen etter kjenner jeg at magen begynner å trekke seg litt tilbake. Målet er å være tilbake til normalen etter bare tre måneder. Det burde være et realistisk mål. 😉

 

Igjen, tusen, tusen takk for alle hyggelige meldinger og kommentarer!

 

<3

 

 

 

 

 

Folkens, nå skjer det!


  1. Da var ventetiden over. Vi kjører over fjellet til Hammerfest, der sykehuset ligger, jeg i bil, hun i ambulanse. Turen tar i overkant av to timer hvis ikke fjellet et stengt grunnet uvær. Det skjer ofte på vinteren, men vi finnmarkinger lar ikke en stengt fjellovergang stoppe en god fødsel, vi bare graver ut en snøhule i veikanten med inngang øverst, så mor bare kan føde ungen rett ned i den lune hula.

Skjer rett som som det er, men ikke så vanlig i oktober. Fjellet er nok glatt, men åpent. Var å skifta til piggdekk i går for sikkerhets skyld. Fikk bare på følelsen at jeg fikk bruk for dem og det gjorde jeg.

 

Nå drar vi. Takk for at dere bryr dere <3

Wish us luck!

 

Stor skuffelse på ultralyden

Jeg hadde gledet meg skikkelig! Ultralydi 6., snart 7. måned. Hvem får det liksom? Gutten har blitt stor, nesten 34 cm leste vi på forhånd og nesten halvannet kg. Litt tynn, men en stor gutt. En fullbåren baby som bare trenger å legge litt på seg. Der har jeg en del gode tips jeg kunne gitt ham, men han er ikke lydhør ennå dessverre.

 

Jeg så for meg at vi skulle se en stor og vakker skapning på ultralyden. Kanskje var vi til og med så heldig at han vinket til oss og vi kunne le og fryde oss over det. Selv om vi selvfølgelig ville være klar over at han ikke visste han ble “fotografert”. Slik ble det ikke.

 

Ble møtt av en veldig hyggelig og voksen, erfaren jordmor. Hun satte i gang, men til min store skuffelse var faktisk gutten blitt for stor til at ultralydapparatet kunne “filme” ham skikkelig. Fikk bare inn deler av ham og det ble liksom ikke det jeg hadde sett for meg. Ikke kunne hun 3D-ultralyd heller.

 

Skuffet, men herregud, slutt å jamre og bær deg, gutten var frisk! Ingen tegn til noen som helt farlig eller risikabelt. Vekten og høyden og hjertet og nyren og magesekken og bæra og absolutt alt det andre så helt perfekt ut. At han da var for stor til en perfekt fotosesjon er egentlig og absolutt helt ubetydelig! Har opplevd lengt verre ting.

 

Etter ultralyden hadde vi time hos barnelege. Planla hvordan fødselen og dagene forut og etter skulle gjøres. Opplæring i pustealarm og førstehjelp til spedbarn. Hjerte- og lungeredning på så små barn er jo noe helt annet enn på et større barn eller en voksen. Selv erfarne ambulansefolk blir nervøse når ungen er så liten. Dette skal vi kurses i. Skulle det aller verst tenkelige skje igjen, alle “gode” ting er tre liksom”, så skal vi kunne, men hjelp av alarmen, i alle fall holde blodsirkulasjonen og oksygennivået i gang fra 25 sekunder etter pustestopp fram til vi får profesjonell hjelp. Ingenting, absolutt ingenting skal være overlatt til tilfeldighetene!

Nok om det, og beklager at jeg i det hele tatt nevnte det. Ligger som et beksvart bakteppe over hele dette svangerskapet. Vi prøver virkelig å være positive og ikke være alt for redde, men det er klart vi tenker på det. Ønsker å være mest mulig forberedt hvis det skulle skje igjen, for vi vet nå at det slett ikke er utenkelig. Forrige gang var trodde vi oddsene var for små. Nå vet vi bedre.

 

Jeg syns Hammerfest er en vakker by og jeg tuller ikke. Landskapet er litt sånn grønt månelandskap og det er helt spesielt. Nesten ikke et eneste tre. Til gjengjeld er det mye rein! De er overalt og de har absolutt ingen respekt for digre kjøretøy som veier 1500 kg mer enn dem, neida. De står, eller ligger, akkurat der de vil. Litt irriterende, men mest koselig. I alle fall for oss fra Alta som bare kan kjøre fra dem etter at vi har vært på sykehuset, ha ha.

 

Viktig å holde tunga rett i munnen, he he 😉

 

Mat må man ha! Hjemmelaget burger. Ganske godt, men jeg vil ha FRØ på burgerbrødene mine. FRØ!

 

Kjærest ba meg hilse dere før hun gikk å la seg. Var så sliten etter turen. Det er klart at alle lykkehilsningene berører henne også. Vi setter ufattelig stor pris på dere 🙂

 

Nå skal jeg en liten tur ned på jobb for å “vise ansikt” og kanskje hjelpe litt til. Hvem vet, kanskje møtes vi til og med  😉

 

Vi smattes!

 

(Og i morgen kommer BOKA MI ut! 😀 )