En halv time hver dag

Reklame | Meg og mitt

Jeg har fryktelig mye å gjøre. Det er korona, med alt det måtte medføre av merarbeid, og det er oppbygning i butikken til tidenes rareste julehandel. Pluss at jeg plutselig fant ut at jeg skulle starte noe som må være Norges hurtigst voksende nettbutikk. Midt opp i dette har jeg fått en gave fra himmelen som heter Lillebror. Det vakreste vesen du kan tenke deg og som umiddelbart du ser ham kjenner at hvis alt annet raser sammen så er livet likevel verdt å leve.

 

Det er viktig å knytte bånd og siden jeg har så avsindig mye å gjøre, så har vi et fast ritual når jeg kommer hjem fra jobb at vi to gutta legger oss en halvtime på sofaen og bare koser oss. Så kan mamma dusje, dra på butikken eller bare puste rett og slett. Jeg elsker disse halvtimene! Nirvana.

 

Nå skal jeg pakke sammen her på jobb og komme meg hjem. Gleder meg til halvtimen før resten av min våkne tid går med til å pakke varer i nettbutikken. Har fått masse nytt og spennende og mer kommer i løpet av uka. Dette må da være Norges beste julegavebutikk? Jeg er i alle fall veldig stolt over hva Kjærest og jeg har klart å få til på et par uker. Trykk HER hvis du vil sjekke utvalget.

 

Nei, halvtimen venter!

Lag en vakker ettermiddag for deg og dine

Hjemkomsten

Så kom de altså hjem til slutt. Ikke mange i våre dager får lov til å ligge 15 dager på barsel, med pleiere til rådighet 24 timer i døgnet,men Finnmarksykehset, ved overlege Marit i spissen, har vært helt suverene med og mot oss helt siden katastrofen i fjor sommer. De har gjort absolutt alt som har stått i deres makt for at vi skal føle oss trygge og godt ivaretatt, både under graviditeten, men ikke minst også nå i ukene etter Lillebrors fødsel. Jeg er både imponert og takknemlig.

 

En nydelig bukett fra Kagge forlag ventet oss på trappa. Tusen takk!

 

Syns det er mye triveligere å se dem ved siden av meg i sofaen enn via facetime fra føden…

 

Og endelig fikk bestemor se og holde ham for aller første gang! Jeg tror hun hadde gledet seg veldig og kommer til å huske det lenge. Også bestemor ramlet ned kjellertrappa i fjor sommer. Da gjør det ekstra godt med en Lillebror. Bestefar og Oldemor kom også, men det er ikke alle som er like glad i blogg.

 

Ser dere forresten det flotte pleddet. Det kom i posten fra en følger. Tusen hjertelig takk. Kjærest og Bestemor sier at det er nydelig og da er det sikkert det.

 

Det er viktig å lade opp batteriene før natta kommer…

 

For Lillebror er nemlig en såkalt natterangler. Han ser ingen mening i å spise seg ferdig i elleve-tolv tiden, å nei da. Her skal det festes til langt på natt! Tror han var ferdig spist, ferdig rapet, ferdig skiftet og ferdig surket rundt klokka tre eller der omkring. Til gjengjeld sov ha helt fram til halv åtte, så egentlig er det helt luksus.

 

Var så deilig å se dette på badet igjen i morges. Jeg er ikke skapt for å være ungkar, det er i alle fall helt sikkert!

 

Tenk å være så velsignet at man stå opp til en slik stue 43 år gammel. Jeg er veldig heldig 🙂

 

Nå skal jeg bare gjøre unna et par møter på jobb på morgenkvisten, så blir jeg (stort sett) hjemme med familien helt fram til søndag. Bli kjent. Prøve å skape en boble noen dager før julehandelen, eller koronaen, setter inn før fult.

 

PS! Har mange flere bilder, men de aller fleste inneholder en pupp av en eller annen merkelig grunn, og siden jeg ønsker å leve til Lillebror blir voksen, så unnlater jeg å vise slike bilder 😉

 

Ha en vakker dag!

 

 

 

 

Gaven fra de ansatte

Satt på kontoret i går og knotet med et eller annet meningsløst da Mikkelsen plutselig kom inn døra. Eller dør og dør, jeg har ikke dør på “kontoret”, men har laget meg et lite avlukke bak garderobeskapene på lageret. Til å være såpass høy på meg selv har jeg overraskende lave krav til både bil, bosted og altså kontorplass.

 

Tilbake til Mikkelsen, han rundet den ødelagte kjølebenken jeg bruker som en slags endevegg på “kontoret” og hadde med seg en diger bukett og en papirpose med masse fint til Lillebror oppi.

Veldig hyggelig å få gave fra de ansatte. Som regel går det jo andre veien. Da er det ekstra koselig med en liten, (i dette tilfellet overraskende stor) oppmerksomhet når det skjer noe ekstraordinært som en fødsel. Tusen takk!

(I fjor rakk de de ikke å kjøpe noe som helst før det hele var over. Livet er skjørt.)

 

UTROLIG artig at det er så mange av dere som bryr dere om oss. Blir både stolt, rørt og ydmyk over at jeg klarer å skrive noe som fenger så mange, så lenge. Og det uten at jeg føler at jeg utleverer verken Kjærest eller Lillebror, eller meg seg for den saks skyld. Tror jeg har funnet en ganske god balanse mellom det private og det personlige. Dere har sikkert lagt merke til at jeg nesten ikke legger ut bilder av Lillebror der ansiktet vises. Tror det er best slik. Det er jo ikke hans skyld at faren er narsissist og gjør hva som helst for klikk og førsteplassen.

Ja, det var en spøk. Flir for faen!

 

Bare en 51minutter igjen til jeg setter meg i bilen og henter familien min.

FINE de er!

 

 

Framtiden starter i dag..

Den lengste natten er over. Denne symbolske natten som markerte skillet mellom lammende dødsangst og framtidstro. Natten Storebror ikke overlevde.

 

Lillebror derimot, ikke bare overlevde, men han ranglet, supte og drakk som en sliten kokk med helgefri hele natten til kranene stengte klokka fire. Da stumpet han lykkelig og mett, men sliten av mellom brystene på jordmora. Stolt pappa! 😉

 

I morgen kommer de hjem. Det blir godt. Har satt av torsdag til søndag der vi skal gå oss til hjemme og bli selvstendige uten døgnvakt. Smelte sammen som en familie. Og på søndag kommer sikkert Storesøster.

 

Tror framtiden blir bra jeg.

 

Og Lillebror, gratulerer med dagen!

 

 

Den lengste natten

Hvis ikke Lillebror dør i natt så har han overlevd den bitte lille storebroren sin. Rakk akkurat ikke å bli 14 dager. Han var veldig død da vi våknet. Det var så forferdelig. Jeg trodde ikke det var sant. Ikke en gang til! Likevel så jeg på det lett marmorerte lille ansiktet at det var sant. Det aller verste hadde faktisk skjedd igjen. Nå var det bare å brette opp ermene. Jeg visste så alt for godt hva som ventet oss…

 

Jeg er ikke redd! Tror ikke det kommer til å skje noe galt, verken i natt eller noen andre netter. Det trodde jeg for så vidt ikke i fjor sommer heller. Eller for tretten år siden for den saks skyld. Det er kanskje det som plager meg aller mest, det at jeg har erfart, gjentatte ganger, at du kan legge deg på kvelden som konge i ditt eget liv, og neste morgen står du opp og ser utover kongeriket ditt og det er bombet sønder og sammen, uten at du våknet av det en gang.

 

Men seriøst altså, jeg er ikke redd. Jeg er bare dønn ærlig. Klart jeg tenker på dette. Ikke først og fremst som katastrofetanker, men heller som et slags forsvarsverk, både under graviditeten og nå etter at han ble født. Det er skummelt å bli skikkelig glad i ham. Stirrer aldri lenge på bilder som Kjærest sender. Jeg ser på dem, med både glede og forelskelse, men jeg blar fort over dem. Jeg har sett for lenge på bilder før, og det gjorde vondt. Veldig, veldig vondt.

 

Redd er jeg likevel ikke, men gleder meg fryktelig til denne natta er over. Veldig glad Kjærest og Lillebror er på føden i Alta med døgnvakt, slik at hvis det aller verst tenkelige skulle skje, så er ikke medisinsk personell, og utstyr, ikke langt unna. Skulle det skje noe så klarer de garantert å redde ham.

 

Husker for tretten år siden. Helikopteret og ambulansen kom. Stua fyltes endelig opp med røde og hvite drakter. Jeg var helt sikker på at det skulle bra. Gikk inn på kjøkkenet mens de arbeidet med den lille kroppen ute i stua, satte på kaffe og røkte masse sigaretter under kjøkkenvifta. Dette går så bra så, tenkte jeg.

 

Et par sigaretter senere tømtes stua for de røde og hvite draktene, og tilbake, ved siden av tv-benken, lå en liten naken kropp. De hadde ikke fått det til. Nå var det bare å brette opp ermene. Ante ikke hva jeg gikk til, men jobben måtte gjøres.

.

Jeg er pissredd! Jeg orker ikke tanken på at det skal skje enda en gang. Vet ikke hva jeg skal gjøre da. Vet ikke hvordan jeg skal takle det. Ikke helt sikker på om jeg faktisk gjør det. Lillebror er siste sjanse. Det er grenser for hva én mann alene skal klare.

 

Ellers er jeg i veldig godt humør i dag. Dere vet jo at jeg er litt “Bjørnebo light”, så måtte faktisk sende melding til Kjærest tidligere i dag å fortelle at jeg hadde et lyst hjerte i dag. Da blir hun også glad. Ikke så lett for henne heller, å leve sammen med dette sammensatte lappeteppet av en mann. Beundrer henne stort for det, men både tror og vet at jeg gir henne så mye positivt tilbake at det veier opp for alt det negative jeg har brakt inn i hennes liv. Det er jeg veldig glad for og bruker en del krefter for å tilstrebe. Hun er ti år yngre enn meg og det forplikter. Da må jeg, av og til i alle fall, være større, sterkere og klokere. Det er langt fra alltid jeg får det til, nesten aldri, men jeg prøver. Det tror jeg hun både merker og setter pris på. (Og irriterer seg over, he he)

 

Jeg gleder meg vilt til i morgen tidlig! Har gitt beskjed til førstevakta på jobb at han tar oppgjøret, for jeg vil kose meg hjemme før jeg drar på jobb. Vil se på bilder, videoer. Snakke med Kjærest. Lillebror spiser sikker da. Dere vet hvile lyder en fornøyd baby lager når dem spiser? Den lykken finner mennesket aldri tilbake til, og den vil jeg høre på i morgen tidlig. Hvis han ikke dør. Da er det bare å brette opp erma igjen.

 

Jeg vet jeg bruker harde og stygge ord, men døden finnes ikke vakker.

 

I morgen tidlig blir alt bedre. Det er jeg helt sikker på.

 

 

 

 

 

 

Pappa, 43, på barselsbesøk

Dette bildet er tatt 03:17 i morges. Lillebror og jeg hadde et par timer tidlige funnet ut at vi i stedet for å purke og sove bort en hel natt, så kunne vi mye heller valse rundt på gulvet å synge og vræle. Mye koseligere å gjøre noe sammen, når jeg først kommer på besøk, enn å ligge i hver vår seng å kaste bort verdifull kvalitetstid. Halv fire gidda han ikke mer og sovna bare. Dårlig gjort! Jeg som syntes vi hadde det så koselig. Ja ja, gikk bare og la meg jeg også.

 

Måtte bare tisse først. Toalettet er strategisk plassert rett foran senga slik at Kjærest kan ligge og slikke seg om munnen mens hun ser på denne skulpturen av en mann.

 

Hun har i det hele tatt hatt mye fint å se på dette døgnet, for tror noen hadde skrudd termostaten på minst 86 grader, så jeg gikk for det meste bare rundt i underbuksa.

 

Tok på meg skjorte hvis vi gikk tur i korridoren da. Ikke for at jeg er sjenert, men ville ikke at Kjærest skulle se jordmødrene kaste sultne blikk på meg. Noe de garantert hadde gjort hvis jeg hadde skvulpet rundt i bar overkropp. Hadde lett blitt dårlig stemning.

 

Var forresten utrolig deilig å kunne bevege seg utenfor rommet. Husk at i Hammerfest satt vi innelåst inne på samme rom i over en uke. Ble litt lei til slutt.

 

Her i Alta fikk vi gå på kjøkkenet å ordne oss egen mat.  Deilig å sitte med kjøkkenbordet i stedet for inne på et klamt rom.

 

Kjøkkenbordet ja, dette er de eneste stolene som finnes på hele avdelingen som gjester av de fødende har å sitte på. Finnes ingen stue, ingen sofagruppe, ingen tv-krok. Den splitter nye fødeavdelingen på Klinikk Alta er bare halvparten så stor som den gamle fødestua, og den er bygd slik at den er umulig å utvide med enkle grep. Veldig rart sett i lys av at Alta, med sine over 20 000 innbyggere, er en by i stadig vekst og kommer til å føde stadig flere barn de neste tiårene. Da er det litt rart at fødestuen faktisk reduseres når de bygger nytt. Forstå det den som kan.

 

Selv om babyer ikke bryr seg om fedrene sine i det hele tatt, de kunne rett og slett ikke brydd seg mindre, så betyr de jo ikke at vi bryr oss noe mindre om dem. Jeg hadde faktisk nesten glemt hvor mirakuløst fantastisk det er å bli pappa til en et sånt lite knøtt. Helt fullstendig hjelpeløs. Jeg skal hjelpe ham. Overalt. alltid.

 

 

Shows over! Nå har jeg kommet hjem igjen. Det var et altfor kort døgn. Jobb i morgen tidlig.

Ha en fantastisk ny uke!

 

 

 

Gjenforent

Han er så bitte, bitte liten. Hodet hans får god plass i hånden min. Likevel er han sterk, kanskje ikke som en bjørn eller en ulv, men heller som en liten røyskatt. Eller ilder. Han kan spenne tak når han ligger på rygg stellebordet og nesten rulle over på magen.

 

Jeg kom hit til føden i Alta i går på formiddagen og i løpet av bare noen sekunder klarte kombinasjonen Lillebror, Kjærest og milde jordmødre med munnbind å stenge all verdens problemer ute, og fylle barselsbobla med deilig bedøvende ammetåke. Jeg må dra hjem igjen i kveld, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg er her, her og nå, og nyter hver eneste sekund.

 

Vel, nå tok jeg kanskje litt vel hardt i. Skal ikke skryte på meg at jeg nøt hver eneste sekund i natt. Lillebror var så trøtt så trøtt, men klarte ikke å roe seg ned. Det gikk noen timer der jeg måtte ta fram gamle rustne barnesanger, og det hjalp en stund helt til han innså hvor jævlig det egentlig hørtes ut da jeg sang. Tror klokka ble over tre før han endelig sovnet skikkelig. Da sov han til gjengjeld til over halv åtte og nattens tårer og tenners gnissel var plutselig glemt. Rart det der.

 

Hun tok han da over i vår seng, er dobbeltseng her på føden, og ga han mat. Vi tre.

 

Og jeg ligger og følger med på pustealarmen. Hver gang han puster så lyser det. Det gir en veldig trygghet. Med alarmen på unngår vi i alle fall å finne han død etter to timer slik vi gjorde i fjor sommer. Nå går alarmen etter maks 20 sekunder uten pust og da er det nesten umulig å dø hvis foreldrene kan hjerte- og lungeredning, og det kan vi. Gir en voldsom trygghet, selv om den er et hvelvete om natta å drasse med seg når man bysser han rundt, men jeg vet at alternativet er så uendelig mye verre.

 

HVORDAN GÅR DET SÅ MED MARIA?

Joda, tror hun klarer seg bare fint

 

Wilma har blitt en lydig undersått somgjør alt for å blidgjøre den nye diktatoren.

 

Og all opposisjon slås hardt ned på og låses ute i kulden.

 

Nei, sorry folkens, jeg må gå og legge meg igjen! Klokka er tross alt elleve og jeg har en boble å gå inn i. Takk for alle meldinger angående forrige post. Jeg har valgt å ikke besvare noen kommentarer, for det ville tatt alle min tid og gjort vondt mye verre, men velger heller å takke dere her. Takk for at dere bryr dere <3

 

Vi smattes!

 

 

 

 

04:17 gikk alarmen!

Etter en helt utrolig behagelig kveld med bare kos og pupp og soving så har det vært en del styr i natt med både pupping og byssing, men fra rundt halv tre sluknet vi alle tre. Fullstendig utmattet og trette. Himmelrike.

 

Plutselig slo jeg opp øynene. Pustealarmen gikk!

 

PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP-PIIP

 

Tusen tanker gikk i alle retninger gjennom godet på meg. Katastrofen i fjor. Gjenopplivningskurset. Jeg spratt opp i sengen og røsket hardt i Kjærest slik at hun også skulle våkne. Hun kom meg i forkjøpet og sto allerede livredd over Lillebror. Alarmen sluttet like fort som den hadde startet. Varte bare noen få sekunder, men bar bud om et veldig langt år.

 

Freden senket seg igjen og nå var det min tur til å våke litt. Lillebror var mett og trøtt og Kjærest bare trøtt. Jeg sto opp, satte Lillebror foran meg og satte meg ned for å se på mine to som sakte forsvant inn i drømmeland.

 

Bank-bank-bank***Bank-bank-bank

 

-Ja, kom inn!

 

Klokka var visst blitt halv åtte og inn kom det en overlege og en jordmor på morgenvisitt. Overlegen har fulgt oss, og spesielt Kjærest, på en helt fantastisk på helt siden Katastrofen og har virkelig bidratt til at dette svangerskapet, og oppholdet på sykehuset, har blitt så trygt som det har vært mulig å få det. Hun kom for å si far vel og ønske oss god tur til Alta og lykke til videre i barseltiden. Veldig koselig!

 

Hos jordmor bestilte vi frokost og kaffe og fikk det levert et kvarter senere. Jeg prøvde å spise så stille som jeg klarte, men hvis jeg tolket gryntene fra Ursula, unnskyld Kjærest, riktig, så lyktes jeg ikke spesielt godt. Lillebror derimot sov som bare det gjennom hele seansen og Kjærest klarte også etter hvert nesten falle tilbake til den etterlengtete søvnen.

 

Bank-bank-bank***Bank-bank-bank

 

-Ja, kom inn!

 

“Hei, jeg heter *** og er hjelpepleier. Er dere klare for veiing?”

 

Kjærest ga opp, satte seg opp i sengen, smilte og sa ja.

 

 

Nå er vi ferdige her i Hammerfest. Jeg vil benytte denne kanalen til å takke for et fantastisk opphold. Selv om selve bygningen er gammel og slitt, og dusjen ser ut som et åsted, så er betjeningen på ingen måte av samme forfatning! Takk for profesjonell og god pleie og tusen takk for at dere anerkjenner pappa som en helt naturlig del av både fødsel og barseltid. God likestilling starter nemlig på fødestua. Pappa er ikke et fremmedelement der inne, han hører naturlig til i 2020.

 

Takk for oss!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå drar jeg over fjellet for å hente Kjærest og Lillebror

På andre siden av fjellet, innelåst i et lite rom, sitter det en Kjærest med en bitte liten Lillebror ved brystet. De har ventet på meg siden jeg dro fra dem for to dager siden. Det har vært mye styr. Viruset gjør oppholdet på sykehuset innelåst og vanskelig. Det er ikke sunt for verken kropp eller sjel å se de samme veggene 24 timer i døgnet. Slik sett tror jeg det er til det beste for oss i alle fall at de tømmer sykehuset og deporterer oss til Alta. Forhåpentligvis får hun der lov til å gå i korridoren og kanskje treffe andre fødende. I Hammerfest har dette vært ulovlig og hun har kun møtt andre mennesker når jordmødrene kommer inn med mat eller sjekker om alt står bra til. Til slutt så spiser rommet deg opp. Tror de gleder seg til jeg kommer, selv om jeg tar stor plass i et rom. Eller nettopp  derfor.

 

Klokka tre er det førstehjelpskurs beregnet på småbarn og babyer. Kan ikke se jeg gleder meg veldig til det. Ligge med en bitte lite dukke og forsiktig blåse luft ned i “lungene” på den. Hjertekompresjon. Nei, gruer meg faktisk veldig, men forstår at det er nødvendig og en kjempetrygghet å vite nøyaktig hva man skal gjøre hvis det aller verste skulle skje igjen. Likevel har jeg liksom sett nok livløse små kropper, selv om de denne gangen er laget av gummi.

 

Har vært på jobb noen timer nå. Gjort unna litt bak kulissene. Kommer jo tilbake på tirsdag så ikke voldsomt mye jeg ikke kan vente med. Tenkte å overnatte et døgn sammen med dem på føden i Alta før jeg må dra og ikke kan komme tilbake grunnet Viruset. Hater det viruset, men det gjør vel alle egentlig, men man blir voldsomt selvsentrert i en slik situasjon. Alt handler om meg og min lille familie. Ser ikke på nyheter, følger ikke med på noe annet. Alt viktige som skjer i universet nå skjer i et lite rom på Hammerfest sykehus. Det høres sikkert egoistisk ut, men jeg innrømmer det. Ingenting annet betyr noe.

 

Nei, nå må jeg kjøre så jeg rekker det kurset. Selv om jeg har veldig lyst til å komme for sent og akkurat parkere på utsiden av sykehuset i det kurset er ferdig. Skikkelig kylling. Mann deg opp for faen!

 

Vi snakkes i kveld!

 

Og igjen, tusen takk for alle gode ord og ønsker som sendes vår vei! Helt ufattelig hyggelig! <3

Kjærest og Lillebror blir “kastet” ut av sykehuset!

 

Hammerfest skal tømmes for pasienter for å få bukt med Viruset, men lenge trodde vi at barselavdelingen skulle skånes for evakueringen. I morges kom kontrabeskjeden. Mandags morgen må både Kjærest og Lillebror forlate sykehusets trygge vegger og legges inn i Alta som ikke har sykehusstatus, med alt det måtte medføre. Jeg kjører over i morgen, søndag, overnatter på sykehuset og kjører dem selv tilbake til Alta.

 

Det var en spak og fortvilet Kjærest som ringte meg med denne nyheten i morges. Dette er det motsatte av trygghet. Dessuten betyr dette at jeg ikke får sett Lillebror igjen etter at jeg har fulgt dem inn på avdelingen i Alta. Jeg får lov til å bli, men jeg får ikke lov til å komme tilbake. Drar jeg får jeg ikke sett dem før de kommer hjem og jeg har ingen mulighet til å bli der i dagevis uten å dra ut i verden.

 

En helt fortvilet situasjon. Planen var at de skulle være innlagt i alle fall til han hadde overlevd storebroren, altså 14 dager. Ikke fordi det er en garanti mot noe som helst, men det er en magisk grense. Neste grense blir fire måneder, men alle forstår at det ikke kan stå en lege på sengekanten så lenge.

 

Jeg er skikkelig fortvilet og lei meg nå. Ja, jeg forstår at smitteverntiltak må komme foran det meste, men det hjelper ikke vår situasjon i det hele tatt. Vi trenger hverandre mer enn noen gang nå i begynnelsen, og så går alt sammen bare til hevete!

 

Da får jeg altså bare et døgn til med sønnen min før vi igjen må skilles uten mulighet til å komme på besøk. Kanskje vi bare skal ta sjansen på at de kommer hjem tidligere, men hva hvis det aller verste skulle skje? Kommer aldri noensinne til å klare å tilgi meg den avgjørelsen. Likevel tenker jeg tanken, for vi har jo pustealarm på ham og i morgen skal vi på gjenopplivingskurs for spedbarn på sykehuset. Det er en trygghet fram til ambulansen kommer.

 

Nei, faen dette var leit!. Til helvette med Korona!