I natt døde en av Konemors aller beste venner og en av mine uhyre få inspirasjonsmennesker. Helvetes jævla fittekreft! Trolig døde hen omtrent samtidig som jeg satt og skrev en blogg om hvor, buhu og stakkars meg, trøtt jeg har vært den siste uken, og at jeg har buklandet litt etter en kort, men veldig god periode.
(Herregud, som jeg skjemmes over meg selv!)
På onsdag, samme dag som jeg skal snakke med en kirurg angående en litt vond rygg, så skal en i min nærmeste familie legges under kniven for å forsøke å skjære vekk en ondartet kreftsvulst. Hvis ikke ryggvondten forsvinner, kan jeg ta tabletter og leve nokså normalt. Hvis ikke svulsten forsvinner, vel, orker ikke skrive ned ordene en gang.
Jeg har ikke gått rundt og syntes synd på meg den siste uka altså, men jeg har heller ikke bekjempet trøttheten, reist meg opp mot den og nektet den innpass, Jeg har snarere latt den omsvøpe meg som en deilig dyne med rent sengetøy, lukket øynene og blitt borte. Ja, jeg har vært på jobb og jeg har gått min daglige tur opp Komsalaia, men ellers kan jeg ikke skryte på meg stort.
Jeg har vært så trøtt at jeg tidvis knapt har klart å stå på beina.
Har tatt masse blodprøver. I alle fall åtte-ti stykker tror jeg. Svarene kommer i løpet av uka. Sikkert ikke noe, men greit å sjekke i alle fall.
Turene opp Komsalaia går på automatikk nå, og jeg bruker til sammen ca en time opp og ned. I dag var tur nummer 42 på rad. Har nesten ikke vondt i korsryggen oppover lenger. Knærne derimot skriker som syke esler, men de får bare holde på. Det blir nok stille når ræva og magen blir litt mindre.
“Prosjekt rotfjerning” er i gang! Har vel 10-15 stk som skal bort i sommer, og startet med den største. Alt etterpå blir en lek.
På torsdag reiser jeg til Tromsø for å snakke med kirurgen. Hun hadde lyst på en prat før hun satte kjøttøksa i ryggtavla mi. Egentlig betryggende. Jeg lover for øvrig å ha munnbindet skikkelig på meg i flyet. Jeg var en idiot i 2020. Det er jeg for øvrig i 2021 også, men har i alle fall lært meg å gå med munnbind.
Som alle andre har jeg mine demoner som må nedkjempes fra tid til annen. Er helt greit, for jeg vet jeg vinner.
Takk for at du holder ut meg og bloggen min. År etter år.
Aller først vil jeg bare takke for alle meldinger og gode ord som jeg har fått de siste dagene fra dere. Selv om jeg ikke en gang har svart på halvparten, så setter jeg utrolig stor pris på hvert eneste ord. Tvil aldri et øyeblikk på det. Det har bare ikke vært verken fysisk eller psykisk mulig å svare på alt.
Det sies at å følge meg er som å se på et flykrash i sakte film. Vel baby, flyet har nådd bakken. Redningsmannskaper er på vei, og til tross for massive skader er det foreløpig ikke meldt om noen omkomne, men innsatslederen som nærmer seg ulykkesstedet sier at det er alt for tidlig å konkludere da øyevitneskildringene spriker i alle retninger. Noen melder om full eksplosjon mot en fjellvegg, mens andre skildrer en nokså kontrollert buklanding.
***
I ettermiddag kommer Datter på besøk. Det gleder jeg meg veldig til. Lillebror og Datter, mine minste, deler felles skjebne. Begge er unnfanget i sorg og fortvilelse, og begge er elsket som bare slike barn kan elskes. Å se de to sammen på gulvet er helt spesielt. To lys. To framtidshåp. To søsken.
Skal servere henne denne nydelige grove fiskesuppa som vi har blitt helt hekta på. (Har hatt den til middag tre dager på rad!) Lager den med 45 gram smør og 45 gram sammalt hvete som jeg lager jevning av, og pisker inn 7 dl vann, 3 dl laktosefri fløte, to fiskebuljongterninger og 1 ss av mitt eget fiskesuppekrydder, og koker opp.
Mens dette skjer har jeg skjært 300 gram laks og 300 gram torsk/sei i terninger og blandet inn 1 ts salt. Fisken både smaker bedre og holder seg bedre i suppa hvis den får ligge 30 minutter i saltet før den tilsettes.
Når suppa har kokt opp har jeg i 300 gram strimlet gulrot, 100 gram strimlet sellerirot og 200 gram strimlet purreløk og koker opp igjen. Småkoker i 2 minutter før jeg tilsetter 1 ss presset sitron. Så skal fisken i, koker opp igjen, og suppa er ferdig tre minutter senere.
***
Dagens tur opp Komsalaia er tur nummer 40 på rad. Selv om det er helt på grensen, (og kanskje til og med bikka over), til en tvangstanke, så har det gjort godt for både kropp og sjel. Formen er ikke god, ikke en gang i nærheten, men den har blitt enormt mye bedre. Om ikke lenge er jeg klar for å bytte til et større fjell. Ikke riktig ennå, men snart.
Visste du forresten at de siste 40 dagene har jeg til sammen brukt 2,2 døgn på å gå opp og “jogge” ned Komsalaia?
***
Ellers vil jeg egentlig bare ønske dere en riktig god helg. Lørdagen skal for min del tilbringes ute i hagen. Holder på med “Operasjon stubbefjerning”, og det er en voldsom jobb, men det er viktig å gjøre noe. Holde seg i gang.
Mitt største mareritt er at jeg igjen skal måtte holde en bitte liten livløs kropp i armene mine. Panikken. De mislykkede gjenopplivingsforsøkene. Ventetiden fra du har ringt 113 og til de kommer i strie strømmer inn døren. Den lille gnisten av håp som tennes. Disse folka kan det og får det til. Skuffelsen når også de gir opp. Og den svarte røyken som fra det øyeblikket kastes inn i livet ditt som en tåregasspatron. Røyken og mørket fyller hver eneste celle i kroppen din, hvert rom i huset, hvert minutt av døgnet. Du puster, men hvert eneste åndedrag er svart, giftig røyk. Du drikker. Så får du i alle fall sove. Bevisstløsheten er din nærmeste venn og støttespiller. Likevel svikter han deg og blir borte hver jævla morgen. Du slår opp øynene. Og alt starter på nytt igjen.
I dag er Lillebror 7 måneder. Han er sterk og frisk på absolutt alle måter. Reiser seg opp overalt og klarer å gå hvis vi støtter ham. Enormt aktiv, men er også veldig flink til å sitte og leke for seg selv. Veldig glad, men du skal ha flaks hvis du får en gode(klem) som varer mer enn tre sekunder, men de tre sekundene fra han selv velger å legge hodet sitt i halsgropen min er helt ubetalelige. Så blir han lei og skal heller klore meg i øret. Eller stikke pekefingeren sin inn under øyelokket mitt og pirke ut øyeeplet. Herre Gud, så glad jeg er i den gutten!
Vi fikk utlevert pustealarm på sykehuset da han ble født. Det er en sensor som hver kveld tapes fast i magen og registrerer om han puster eller ikke. En voldsom trygghet. Skulle han dø, så våkner vi i alle fall før det er for sent og kan starte gjenopplivning før kroppen er kald, ansiktet marmorert og det kommer ut rosa spytt fra munnvikene.
Pustealarmen er imidlertid ikke trådløs. Sensoren er koblet til selve alarmen med slags tynn plastkabel. Perfekt til å snurre rundt halsen når man begynner å bli så aktiv som han har blitt. Det er ikke lenger slik at vi kan legge han på rygg og han blir liggende slik. Nei, han ligger på rygg, mage, side, hode, skulder, kne og tå.
Dessuten tar plasteret som sensoren er festet med veldig på magen. Vi prøver naturligvis å variere plasseringene, men selv om han begynner å bli stor gutt så er jo ikke magen veldig stor og belastingen på den tynne huden har nådd en grense.
Derfor sov han sin første natt uten pustrealarm i natt. Det gikk helt fint og han overlevde. Var overhodet ingenting i veien med lungekapasiteten grytidlig på morgenkvisten da han våknet og var melkesulten. Han kastet seg over de arme puppene som han var en illsint løve, og puppene var to skadde og utslitte antiloper som hadde gått ned på kne, gitt opp kampen og var klare til å bli spist.
Jeg er ikke nevrotisk. Sov i grunnen godt i natt. Våknet selvfølgelig noen ganger og bare lå helt stille og hørte om han pustet. Det gjorde han. Fin liten pust. Litt rask slik så små unger har. Han er så fin. Klarer ikke å forestille meg et liv uten ham nå. Alt jeg måtte ha av reservasjoner for å beskytte meg selv i begynnelsen er borte.
Lillebror overlevde natten. Selvfølgelig gjorde han det. Han er stor, sterk, frisk og rask. Det er absolutt ingenting som tyder på at han ikke skulle overleve. Styggen på ryggen sier selvfølgelig at det har det ikke vært de andre gangene heller, og det har han for så vidt rett i. Lille Vakre ble kanskje bare 14 dager, men det var overhodet ingen tegn på at han bare skulle dø. Bortsett fra at han var usedvanlig vakker, så var han en helt normal baby med absolutt ingen tegn til sykdom eller svakhet. Han spiste, sov og var glad. Ingen kolikk. Lite skriking. Absolutt ingen advarsler før vi plutselig våknet opp til ruiner.
Samme med Han som gikk i forveien for 14 år siden. Han var veldig sterk og stor. Rakk å bli nesten fire måneder før han bare ble borte. Ingen advarsler der heller. Sterk, frisk og glad. Så død.
Lillebror skal ikke dø! Unger på 7 måneder dør ikke bare plutselig. Det skjer omtrent aldri. Styggen på ryggen gjentar ordet “omtrent” og lar det henge i luften som en slags trussel.
Jeg kommer nok alltid til å være redd, men den lammende frykten har sluppet taket for lenge siden. Nå ligger den mer og ulmer under overflaten, klar til å styrte opp og fram hvis man trenger den. Det gikk jo bra med Datter. Hun brukte også pustealarm, faktisk hun var godt over året, og lever som bare det.
Ikke si at jeg dyrker det negative, for det gjør jeg ikke. Til tross for alt, så syns jeg egentlig at jeg er veldig positiv og glad, dette er nå en gang en del av livet mitt. Jeg vet hvor galt det kan gå. Det betyr ikke at jeg konstant er redd og nevrotisk, men ja, et sted inne i meg vil jeg alltid være forbedret på det aller verste.
Gi ungen din, eller noen andre du er gald i, et ekstra kyss på kinnet, (eller en tekstmelding) i kveld. Det skal jeg gjøre.
Tung dag. Eller tung _tid_ egentlig. Mye skummelt og negativt som skjer i livet rundt meg. Dødelige sykdommer, alvorlige forbrytelser, sorg, savn, fortvilelse og hjelpeløshet. Jeg vet alt om at livet kan snu på en femøring. Det eneste man kan gjøre er å kjempe seg gjennom det. Legge ut på svøm i iskaldt vann med alt for liten redningsvest. Det får briste eller bære.
Når de store og altoppslukende vonde tingene skjer, blir alt annet så smått og ubetydelig. I går var jeg opptatt av lyttertall på podkasten, men det er jo ikke viktig i det hele tatt. Det er bare et artig tidsfordriv. Genererer ikke inntekt en gang. Dagens planlagte episode er derfor avlyst. Kanskje er jeg tilbake på onsdag. Kanskje ikke.
Det er vanskelig å konsentrere seg. Siden dette er min siste dag, så sto jeg tidlig opp for å få noen ekstra timer foran skjermen, men klokka er allerede over ni, og jeg har ikke skrevet et eneste ord. Jeg bare tenker og scroller meningsløst rundt. Må ta meg sammen. Vet jeg klarer det. Har klart det før. Mange ganger.
Jeg er allerede 14 dager på overtid og det er rett og slett ikke flere utsettelser å få. I dag må jeg skrive mine aller siste ord på manuset. For å rekke både språkvask, design, innsalg til bokkjedene og produksjon, (og sikkert mange andre ting også) så må manuset bli ferdig i dag og sendes til redaktør i løpet av kvelden. Jeg har bare to oppskrifter igjen, men det gjenstår fortsatt masse skriftlig arbeid slik at det blir en bok.
Jeg blir ferdig, og jeg føler selv det er i ferd med å bli boka jeg selv alltid har ønsket meg. En arbeidsdag til så er vi der. Siste ord skal skrives. Jeg må bare rense hodet, fokusere på det jeg skal, og konsentrere meg.
Ja, en kokebok er kanskje helt ubetydelig når livet skjer rundt deg, men samtidig skal man jo ha noe å leve av også. Uten godt salg på kokeboka, ingen inntekt. Da er det kanskje lurt å legge vekk livet , å heller rømme inn i den kulinariske verdenen for noen timer. Det er et godt sted å være.
Dette var kanskje en forvirrende bloggpost, men livet er forvirrende og uoversiktlig. Det tror jeg de fleste kan skrive under på. Vi har det egentlig ganske bra.
Kom hjem klokka fem etter å ha vært på kontoret hele dagen. Var ikke veldig motivert, men heller ikke umotivert. Toppturene må jo gjennomføres, enten jeg vil det eller ikke. I dag var det topptur 37 på rad som skulle til pers.
Småprata litt med Lillebror mens jeg kledde på meg og tappa meg 250 ml med vann. Har helt slutta å ta med meg kamelpungen med 3 liter vann, banan, energibar, smoothie og jeg vet ikke hva. (Se HER hva jeg hadde med meg på min aller første tur.) Jeg trengte det da, men gjør det ikke lenger. Glemte til og med vannet i vinduskarmen i gangen.
For aller første gang på 37 turer klarte jeg å gå helt til toppen uten en eneste pause! Framgangen er jo helt formidabel. Husk at jeg brukte 1 time og 35 minutter opp første gang.
og i dag gikk jeg både opp og ned på under en time!
Jeg er ganske stolt over meg selv. Selv om jeg ikke en gang er halvveis i topptur-prosjektet mitt, så kjenner jeg jo at det har skjedd noe. Før det første er det bare en brøkdel så vondt i ryggen når jeg går oppover som det var de første ukene. Husker jeg bokstavelig talt måtte krype langs bakken enkelte partier fordi det var så vondt. I dag plagde ikke ryggen min mer enn det som må forventes av tett mann, 43 og et halvt år.
For det andre har det skjedd noe nede i lungene. De første 10-15-20 turene kunne jeg pese så mye jeg bare ville, men lungene virket tette på en måte. De klarte ikke å ta til seg oksygenet som jeg pumpet ned. Det kjentes ut som lungeveggene var spaklet igjen. Luften gikk ned, men ble ikke tatt opp. Alt gikk tilbake.
Skal ikke skryte på meg en voldsom lungekapasitet nå heller, men jeg kjenner i alle fall at noe oksygen siger gjennom lungeveggene. Det har skjedd noe og det er så deilig!
Jeg har vært, og fortsatt er, så syk, så nede, så tung, så feit, så fæl, men jeg kom meg til slutt ut og opp, og nå gir jeg meg faen ikke!
Et langt liv i butikk- og restaurantbransjen har lært meg at det sjeldent er kundenes skyld hvis de finner grønnere gress et annet sted, men HALLO! Riktignok har jeg kanskje ikke Norges proffeste show, men etter ti programmer nå føler jeg at programmet begynner å “sette” seg, og vi virkelig begynner å servere dere et godt innhold.
Elller, vi og vi, bortsett episoden der Datter var gjest, så er jeg jo helt alene i “studio”, men i direkte dialog med dere som ser direktesendingen. Jeg føler vi både har det hysterisk morsomt, trist, irriterende, provoserende og informativt i ett og samme program.
Lyden har også blitt bedre, og bedre skal den bli, for dyrt utstyr (1299,-) er på vei.
Nå er det pinse og tusenvis sitter hjemme i karantene. Det er jo perfekt for å høre
dirEKTE og usensurert!, med, om og av Kokkejævel 😀
Med over 90 smittede totalt har episenteret for Covid-19-pandemien forflyttet seg fra Oslo Øst til Hammerfest og Alta. Foruten polet, apotek, matbutikk og bensinstasjon er Hammerfest, verdens nordligste by, stengt ned. Ingen vet hva som kommer til å skje i Alta over pinsehelgen. I skrivende stund er det, i følge Alta kommes hjemmeside, 19 smittede. Alle med såkalt villsmitte. Det er mye i en bykommune med 25 000 innbyggere.
I tillegg til de som er påvist smittet, så kommer alle som er i ventekarantene. I Hammerfest er hele 10% av befolkningen i en eller annen form for karantene. Et tilsvarende tall for Oslo ville vært 70 000 mennesker. Det er helt vilt!
Akkurat nå er situasjonen uoversiktlig, men det testes gjennom hele helgen, og jeg vil anta at et hvert menneske med symptomer, eller som har vært eller kjenner noen som har vært på de idiotfestene, sporenstreks ringer Alta kommunes koronatelefon, 913 90 344, som er åpen mellom 10 og 14 i pinsehelgen, og avtaler testing.
Samtidig vil jeg gjerne spørre Alta kommune om hvorfor i all verden de ikke kunne bruke noen tusenlapper ekstra i en slik potensiell ekstremsituasjon, og i alle fall bemanne den en hel arbeidsdag. Her risikerer næringslivet og befolkningen full nedstengning over pinse, så kan dere ikke en gang dagbemanne koronatelefonen. Fire timer og dagen er for dårlig!
Vi på Hoftepluss, Fy Fader og alle andre butikker på Amfi Alta tar i alle fall denne situasjonen svært seriøst. Vi bruker munnbind, desinfiserer kontaktflater hele tiden og skal bli kjempestrenge på at kunder må overholde 1 meters-regelen. Hos oss kommer vi til å bli sylkvasse på dette punktet, og jeg er sikker på at 99% av kundene setter stor pris på at vi er så strenge.
Vil også opplyse om at det ved alle inngangene til sentret er det dispensere med både sprit og gratis munnbind. Bruk dem!
Folkens, etter over et år med pandemi så vi vet hvordan vi slår dette ned, og det er heldigvis fryktelig enkelt:
Vask og sprit hendene overalt og hold minst en meters avstand!
Ja, så enkelt er det faktisk.
OPPDATERT:
Det er nå over 110 smittede, bare i Hammerfest! Ordføreren sier de har mistet kontrollen. Alt ligger i befolkningens hender.
På min 37. topptur på like mange dager kom jeg meg endelig under den magiske grensen på 40 minutter til topps. (Minner om at jeg på min første tur i år brukte hele 1 time og 35 minutter til toppen). Det hender seg jeg stopper og puster, men jeg tar ikke pauser lenger. Trenger ikke legge meg ned midtveis for å hvile ryggen. Trenger ikke stappe i meg en neve paralgin forte en time før for å holde ut. Trenger ikke bar og banan, verken underveis, før eller etterpå. Jeg bare går.
Som en fokkings MASKIN!
***
Kos dere med MGP i kveld. Vi er så hektet på “90 days to wed” at Eurovisjon, (heldigvis) utgår meg høye kneløft, men vi følger likevel med på VG, for Konermor er faktisk ENORMT fan av Tix. Ikke av selve musikken tror jeg, men av mennesket Andreas Haukeland. Selv er jeg fortsatt litt jentesur for at ikke Keiino gikk videre, og håper derfor på en svært hederlig sisteplass.
Uansett plassering, det er pinse, og for 2 000 år siden sende Gud den hellige ånde ned til apostlene slik at de plutselig kunne tale alle verdens språk. Det er forskjell på folk! Jeg var et friskt pust som ble til dårlig ånde, mens bror min, Jesus, var et friskt pust som ble til hellig ånde. Herrens veier er uransakelige.
Dette er ikke tull, men noe jeg har tenkt på lenge. Faktisk har jeg hatt flere perioder av livet mitt der jeg ikke har spist kjøtt. Det har riktignok vart i noen timer, men denne gangen er Konemor med, og da er det enklere å gjøre alvor ut av det.
La det være klart med en gang, jeg skal ikke bli veganer! Ikke en gang noe som ligner. Selv om jeg kan virke både bestemt og tverr, så er fanatisme ikke noe for meg. Planen min er å bli en såkalt pescetarianer, altså en vegetarianer som spiser fisk.
Vi er allerede godt i gang. Kokt torsk (uten bacon) på torsdag, laksetaco (med bacalaokrydder) i går og i kveld, til MGP blir det klassisk kokt seifilet, med kokt potet, gulrot, heimbaka flatbrød fra Finnmark (og rørte tyttebær faktisk. Konemor bruker tyttebær til fisk).
Herre Gud, som jeg gleder meg allerede!
Som dere forstår, så er det kun kjøtt som fjernes fra menyen. Meieriprodukter og egg er fortsatt hjertelig velkommen. Først og fremt gjør jeg dette i et forsøk på et litt lettere liv. Jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å få litt drahjelp på badevekta nå som jeg kutter ut bacon, pølser, kjøttdeig og nakkekoteletter. Håper det i alle fall.
Dessuten er fisk skikkelig digg! Både Konemor, Lillebror og jeg er veldig glad i fisk, så dette handler bare om å tenke bitte litt annerledes. Luke litt i gamle (u)vaner. Jeg tror det kan bli mange gode middager framover, og de vil jeg naturligvis dele med dere.
***
Nå må jeg skrive videre i kokeboka mi. Har fått en absolutt siste frist for å levere manus tirsdag 25. mai, altså over helgen. Jeg trodde etter 17. mai-helgen at jeg var nesten ferdig, men jeg var ikke det. Fortsatt masse arbeid som gjenstår, men på tirsdag er det altså over. Jeg gleder meg veldig. Selv om jeg har konstruert og skrevet oppskrifter i 19 år, så var veldig, veldig mye mer arbeid å skrive en (god) kokebok enn jeg trodde.
For ordens skyld, det blir ikke en pescetarian-vegetarbok!
