Konstatert demens. Hva i all verden gjør jeg nå?

Jeg snakker ikke om smerter. Det har jeg snakket nok om. Skulle jeg være så uheldig å stikke tærne mine inn i gressklipperen, min største frykt faktisk, i alle fall én av de største, så kommer jeg ikke til å nevne hvor vondt det var. Er lei av smerter.

 

Dette er noe annet. Dette er alvorlig. Mest sannsynlig har jeg bare noen måneder, maks et år, før jeg blir innlagt på en institusjon. Det er jeg helt sikker på. Leste et sted at jeg var hypokonder. Det er jeg altså ikke. Jeg har bare en endeløs rekke med plager. Eneste jeg mangler i samlingen nå er kreft og hjerteinfarkt, men heldigvis er jeg en relativt ung og har ennå mange vonde år leve.

 

Demens. Min aller største frykt. I alle fall nest største frykt. Min aller største frykt er å bli skalla. Jeg kler det ikke. har dor rundt hode. Ser ut som en fotball. En rød en.

 

Tilbake til demens. Jeg tuller ikke. I alle fall ikke helt. Medisinene jeg går på, Neurontin, kan gi hukommelsessvikt. Den gjør meg ikke ruset, klarer å fokusere, men det føles som hjernen min er litt “bløtere” på en måte. Jeg kan kjenne den. Føles som risengrynsgrøt like før den koker inn og blir tykk. Hjernen min er bløt.

 

Jeg glemmer navnene på mine ansatte. Må se på vaktlista eller telefonlista for å huske hva de heter. Bruker kallenavn som “han nye”, “hun på FyFader”, “han høye tynne”. Det er påfallende, men det fungerer.

 

I dag toppet det seg. Hadde jobbet hele dagen. Først i butikken fram til litt over elleve før jeg gikk ned på lageret og styrte med vareleveranse resten av dagen. Gikk greit. Litt sakte pga foten, (Nevnte ikke smerter i det hele tatt!), men ble ferdig rundt tre.

 

Vi var fri for gass på lageret. Bruker gass på kjøkkenet. Fredag og lite taktisk å gå helt fri så tenkte jeg skulle avslautte dagen med å kjøre å få fylt gassflaskene. Ordnet de klar på jekketralla og kjørte de ut i varemottaket. Så gikk jeg til butikken og fortalte min grandiose plan. Ha på telefonen, så kommer dere og henter gassen på utsiden når jeg kommer tilbake.

 

Tok heisen opp på parkeringstaket, satte meg inn i bilen og ringte Kjærest, verdens vakreste, deiligste og nydeligste dame, som jeg er så ufattelig heldig å være elsket av og med, for alltid. Kjørte så de rundt 8 minuttene til gass-stasjonen og parkerte. Går ut av bilen og åpner opp bak.

Der ligger bare dentasticks og et sykkelstativ. FAEN! Gassen står fortsatt på varemottaket. Hvordan i all verden er det mulig?

 

Ja ja, fram og tilbake er like langt. Ikke hadde jeg noe viktigere å gjøre likevel, så egentlig var det jo en vinn-vinn-situasjon. Jeg fikk jobbe litt til. Under skyfri himmel og 20 grader. Skal ikke hjem og sole seg da. Skal hente gass si. Flere ganger!

 

Historien er sann og skremte meg litt, men samtidig glemmer jo også normale folk uten demens både det ene og det andre. Demens eller ikke, gleder meg veldig til jeg er ferdig med medisinene, for bivirkningene begynner nå og overgå selve årsaken til bruken.

 

Uansett, nå er det tilbake på jobb for å hjelpe sistevaktene  å bli ferdig. Det er absurd mye å vaske og jeg registrerer at det er veldig populært de kveldene vi kommer ned, Underlig 😉

Etter jobb er det grillkveld hos broren til Kjærest. De har flyttet tilbake til Alta etter fire år i utlendighet. Kjærest er veldig glad for det. De er nære. Veldig nære. Jeg liker ham også. Gjorde tiden før og etter begravelsen .levelig og organisert. Selv om jeg både er mannevond og narsissistisk så liker jeg ham. Veldig.

 

Med dette lille skriv vil jeg ønske dere en vidunderlig helg! Dere er fantastiske mennesker og jeg er så glad for at dere følger meg! I neste uke skal vi gjøre historie, dere og meg, for da gir vi ut bok! Jeg sier VI for det føles helt rett. Uten dere hadde det ikke blitt noen bok. Enkelt og greit.

 

God helg, kulinaster!

 

 

Mitt kanskje teiteste innlegg, noensinne!

.

Denne gangen trampet jeg skikkelig i salaten. Jeg prøvde å være artig på et par bilder, men framstod bare ubetenksom og idiotisk. Uten tanke på at flere titalls tusen mennesker ser bildet av meg som bryter smittevernreglene så det synger. Jeg tror ikke at vi fra i morgen ser fulle fly med jublende mennesker som river av seg munnbindene fordi Kokkejævel gjorde det, men likevel. Dette skulle jeg aldri gjort. Det var teit, dumt og idiotisk.

 

Til og med tittelen var teit. Egentlig satte jeg “Salme ved reisens slutt” etter et album av Ole Paus, men så var det noen som kom med en lam morsomhet i kommentarfeltet som jeg selvfølgelig syntes var genial, og derfor endret jeg tittelen til “Same ved reisens slutt”. Dette var også dumt og ubetenksomt gjort av meg. Mente ikke å støte noen, men kun skøye litt med mitt samiske opphav. Det skulle jeg ikke gjort. Det var også teit, dumt og idiotisk.

 

Unnskyld!

 

Same ved reisens slutt

Der var “signingsferden” over. To hektiske dager i hovedstaden er forbi. Jentene sover fortsatt, men skal vekke dem om en liten time. De fortjener å få sove litt til. Vi må ta flytoget fra Oslo S klokka sju hvis vi skal rekke flyet uten stress. Blir godt å komme seg hjem. For min del er det rett på jobb klokka 12. Slik er mitt liv. De siste 20 årene har vært preget av jobb 24 timer i døgnet, 360 dager i året. Det har vært en livsstil som jeg stort sett har elsket, og som jeg etter hvert ikke har hatt noe alternativ til, men kjenner jo etter hvert at det begynner å holde nå. Jeg har tre år igjen av kontrakten med Amfi og den kommer jeg ikke til å forlenge. Etter 10 år vil da er også den epoken være over og en ny forhåpentligvis godt i gang.

 

Om jeg fortsatt er smertefri i foten? Ja, jeg er egentlig det. Hadde litt vondt i går ettermiddag, men ikke på langt nær slik det har vært og dessuten tror jeg det skyldtes at jeg ikke har tatt medisinene så regelmessig som jeg burde mens vi har vært her. Akkurat nå kjenner jeg ingenting i foten. Det er så deilig. Har vært så vondt i noe som virker som en evighet og når jeg tenker etter har det vel vart i tre-fire måneder, med et crescendo de siste seks ukene som i forrige uke gikk over i et decrescendo.  Jada, har faktisk spilt cello i Ofoten- og Lofoten symfoniorkester i sin tid. Nå skvatt du litt tenker jeg, he he!

 

Selv om vi har vært mye fra hverandre så tror jeg jentene mine har hatt en fin tur. Datter har kost seg skikkelig og fått handlet mange fine topper og slikt. Ikke det at vi ikke har klær i Alta, men det er jo sikkert mye større utvalg her i Oslo. Selv sitter jeg her i den samme skjorta som jeg kjøpte i mormors 80 års dag. Husker ikke i farta hvor gammel hun er akkurat nå, men hun har passert 90 for å si det slik. Jeg trenger nok en ny skjorte. Vi får se hvor godt boka selger. Kanskje jeg til og med kan kjøpe meg to.

 

Nå må jeg faktisk vekke dem straks. Tusen takk for at dere har fulgt med oss ned til Oslo, både på bloggen og på Instagram. Vi setter utrolig stor pris på de fleste av dere og har stor glede av å dele store deler av livene våre med dere. Datter har blitt litt mer reservert som dere sikkert har lagt merke til og det respekterer jeg selvsagt. Hun har passert 12 og bestemmer helt selv hvor stor del av bloggen hun vil være. Skulle egentlig bare mangle. Avslutter med noen bilder sett gjennom mine briller. Skal jeg be Kjærest gjesteblogge om hvordan turen har vært for henne?

 

Takk for turen!

Les også:

Første gang sammen

Det aller, aller, aller sykeste jeg har vært med på!

Æ klarte det!

 

 

Takk for turen!

Les også:

Første gang sammen

Det aller, aller, aller sykeste jeg har vært med på!

Æ klarte det!

Kan du i alle fall ikke bare smile til meg?

 

Du vet senteret har stengt. Du må vite det, for alle de andre kundene har gått hjem for flere minutter siden. Du ser vi står og vasker. Noen av oss svetter, for det er hardt arbeid og vi har som må å være ferdig 21:30.

 

Du står lenge og ser på produktene i disken. Jeg skjønner deg godt, for vi har gode produkter og det er nok å se på. Jeg smiler til deg. Spør om jeg kan hjelpe. Selv om det er stengt. Jeg vet det. Du vet det. Du later som ingenting. Ser bare videre. Det går kanskje et minutt, så ser du opp på meg. “Hva koster det for røkt havlaks?” 549,-  pr kg svarer jeg. “Det var veldig dyrt!” svarer du. “Spørs hvor mye penger du har” prøver jeg å spøke tilbake. Ikke en mine i ansiktet ditt. Ikke en gang en rykning. Det har nå gått fem minutter siden du kom.

“Kan jeg få smake en bit?” Ja, selvfølgelig, svarer jeg. Jeg vet det er fantastisk god. Ulf Krane kan sine saker og sender aldri fra seg dårlige varer. Skjærer en god bit fra det aller beste stykket og gir til humørsprederen på andre siden av disken. Han tar i mot uten å se på meg. Han lukter på disken. Smaker, først med tungen før han putter hele det rause stykket inn i munnen. Tygger. Lenge.

 

“Einerøkt?” Nei, Ulf har aldri brukt einer. Han bruker bare bøk. “Jeg liker einerøkt best”. Ok, men Ulv bruker ikke einer. Skal du ha en bit? “Hva koster det for en bit?”

 

Til slutt så orker man ikke mer. Jeg er ikke en hund. Jeg har en liten familie hjemme som jeg vil hjem til. Jeg er ikke villig til å stå en halvtime ekstra for å selge en bit røyklaks. Kanskje hvis du hadde smilt til meg, men det gjorde du ikke. Du så ikke en gang på meg.

-Beklager vi har stengt, men vi åpner igjen i morgen klokka ni. Velkommen da!

Så snudde jeg ryggen til kunden som ikke var en kunde og vasket videre. Selv om jeg selger varer så er jeg ikke hunden din. Skjerp deg!

 

Riktig eller galt?

Æ klarte det!

Reklame | Omtale av egen bok

Der var det gjort! 2032 bøker signert! Det er nesten ikke til å tro. To tusen og trettito tusen mennesker venter spent på boka mi! Selv en kjepphøy mann som meg selv kanne kjenne et snev av ydmykhet over et slikt forhåndssalg. Tusen takk!

 

Dagsrevyen stakk innom for et innslag.Hvor fantastisk er ikke det? Innslaget sendes onsdag 5. august, dagen etter bokslippet. Herregud, dette er syke tilstander altså!

 

Snart ferdig, faktisk bare femten bøker igjen, så kommer det en trivelig fyr inn døren med en mail. Om jeg kunne signere 200 ekstra bøker! Ark hadde glemt å fjerne muligheten for signatur på netthandelen og det hadde strømmet inn med bestillinger siden i går. Ja, herregud, svarte jeg, selvfølgelig! Det er jo derfor jeg er her! 🙂

 

Nå skal jeg ta toget tilbake til Oslo og møte jentene mine. De har styrt for seg selv i hele dag og savner meg nok voldsomt. “Ja, særlig pappa!” ville nok Datter sagt til den påstanden tenker jeg, he he 😉

 

Ønsker dere en fortsatt fin dag og tusen takk igjen til dere som har kjøpt boken. Håper den vil gi dere mange fine stunder. Til dere andre, så kommer den til en bokhandel nær deg  allerede fra 4. august, men det kan være lurt å dra innom allerede nå og bestille slik at du er sikker på at de bestiller inn nok. Førsteopplaget er bare på 7000 bøker og 2000 av dem er allerede kjøpt, så her kan det være lurt å være litt tidlig ute spør du meg.

 

Vi smattes!

 

 

Det aller, aller, aller sykeste jeg har vært med på!

Reklame | Omtale av egen bok

Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal skrive. Nesten 2000 bøker. Kjøpt og betalt av ekte mennesker før de i det hele tatt har holdt boken i sin hånd, bladd i den og funnet ut at dette er noe for dem. De har bare kjøpt den. Fordi det er jeg som er forfatteren og fordi de mener, vil jeg anta, skriver godt og fengslende.

 

Jeg er fullstendig overveldet, for ikke å si overrumplet. Da Datter, Kjærest  og meg kom oss bort på Kagge forlag etter en kjapp tur på Burger King, (ikke spør) så ble vi møtt av hele forlaget  på rød løper og velkomstrop. Herregud, tenkte jeg etterpå, vi fikk jo ikke tatt bilder, he he. Utrolig koselig og veldig uventet. Kagge forlag gjør i alle fall stas på forfatterne sine, det er i alle fall sikkert!

 

Så var det rett i arbeid! 1000 bøker skulle signeres. Nesten like mange i morgen. Her var det ingen tid å miste! Jeg ville skrive et lite “visdomsord” i hver bok, men der satte forlaget seg på bakbeina. Det ville jeg verken rekke eller klare. Prøv selv å skrive navnet ditt 1000 ganger og pluss på noen visdomsord. Jeg fattet fort tegningen for å si det slik 😉

 

Fikk kranglet meg til å i alle fall få skrive signaturhilsningen min, “Vi smattes!” Det er jeg veldig glad for! Da ble det plutselig langt mer enn bare en signatur. Dette er jo tross alt ikke bøker som skal selges, men bøker som allerede er solgt. Disse fantastiske menneskene, mine aller største fans, dere skal vite at jeg ikke kjedet meg et sekund. Forlaget sa jeg kom til å bli “drittlei”, men sannheten er at selv om jeg ble sliten, veldig sliten, så tenkte jeg på et menneske for hver gang jeg sendte boken “til høyre”.

 

For slik var det lagt opp. Jeg satt i midten og  på min venstre side sto det en flink ung herremann og pakket bøkene ut av kartongene gjorde bøkene klare for signering, og på min høyre side sto det en ikke mindre flink herremann og pakket bøkene tilbake i kartongene. 33 bøker pr kartong. 30 kartonger. Tusen takk for hjelpen gutter! Uten dere hadde jeg sittet der til langt ut i september. Fy Fader dere var RÅ!

 

1000 bøker. 10 penner. Ferdig.

 

Og mens jeg er i Oslo og leker populær forfatter så eksploderer selvfølgelig glasset  over den ene varmedisken på FyFader. Maten  i fire av seks disker må kastes. Nesten hundre kg med mat, men la oss ikke fokusere på det negative, nå er vi på SIGNINGSFERD!  😀

 

4. august kommer boken ut i alle landets bokhandlere. Jeg er utrolig spent på mottagelsen og håper inderlig at dere, kjæreste lesere, vil bidra med anmeldelser av boken på sosiale medier og blant venner og kjente. Det hadde jeg satt ufattelig stor pris på. Det slippes tusenvis av bøker ut denne høsten og da gjelder det å synes. Jeg er heldig. Jeg har dere. Og der er jeg evig takknemlig for <3

 

I morgen tidlig er det i gang igjen. Nesten tusen bøker til like mange mennesker skal signeres. Etterpå skal jeg intervjues av en journalist fra Dagsrevyen. De skal lage et innslag om meg og boken. Takker ikke nei til det for å si det slik!

 

Nei, nå får bok være så mye bok den vil, for vi skal ut og spise oss fete. I alle fall mette. Datter bestemmer restauranten og da blir det en tacorestaurant like ved her vi bor. Helt greit for meg. Jeg er bare en enkel sjel fra Vesterålen og har ingenting i mot taco. Heller ikke når jeg kan spise på Michelin-nivå. Datter har talt og det er helt greit.

 

Alt godt!

Kokkejævel

Forresten, hvis dere vil se meg i “levende live” på dere å inn på storyen min på Instagram. Trykk HER eller DER og dere overføres på magisk vis automatisk 😉

 

Vi smattes!

 

 

 

 

 

 

Første gang sammen!

 

I dag reiser vi til hovedstaden. For oss i provinsen er det alltid litt stas. Nå er ikke dette akkurat noen kosetur, i alle fall ikke for min del. Vi lander i Oslo rundt tretten og da er det rett til forlaget for å starte jobben. De har gjort det slik at jeg signerer halvparten av bøkene på forlaget i dag og resten i morgen på bladcentralen. Det er satt av to hele arbeidsdager, så er er visst litt bøker. Heldigvis får jeg hjelp og det er en person som legger boken foran meg og en annen som fjerner den når den er signert. Er det rart man er skyhøy på seg selv , he he 😉

 

Dette er faktisk vår første tur til hovedstaden sammen. Har vært der mange ganger det siste året, men enten alene, sammen med Kjærest eller sammen med Datter, aldri vi tre i lag. Det blir kos. Datter er glad Kjærest er med. Jeg er visst ikke like spennende å reise sammen med. Forstår henne godt. Jeg er nok ikke verdens meste spennende reisefølge der jeg leser meg gjennom flyturen og er lettere allergisk mot shopping.

 

Nei, dette blir trivelig selv om det blir kort. Vi reiser tilbake på torsdag slik at jeg rekker jobb før 12. Hadde egentlig satt av hele uken til ferie, men åpningen av FyFader gjorde dette umulig. Slik er det å drive for seg selv, men skal ikke klage. Fortsetter omsetningen omtrent som nå gjennom hele sommeren, så blir Korona-tapet til å leve med. Det er litt godt kjenner jeg.

 

Jeg skal kjøre en tur på jobb nå klokka seks. Vi hadde en voldsom oversvømmelse i går da det flommet flere hundre liter vann ut av en av ovnene. Heldigvis var jeg på huset, dog ikke til stede, men fikk stoppet vannet via stoppekranen, men da var allerede hele lokalet fylt opp med enorme mengder vann. Håper vi får det reparert i dag, for med det trøkket vi har nå så er det omtrent umulig å gjennomføre en normal dag med bare en ovn.

 

Heldigvis er Robin, soussjefen, tilbake etter tre lange uker med ferie, så jeg kan reise et par dager til Oslo uten hjertet i halsen. Økonomisjefen, mor til mine levende barn, er også i Alta og tar seg av kassa og oppgjør og slikt, så tror rett og slett jeg bare skal nyte denne turen. To dager går fort og er for kort til at jeg skal sitte og bekymre meg for mye over jobben. Hva kan gå galt liksom?

Vel, for oss som husker tilbake et år, omtrent alt, inkludert den samme ovnen. Håper inderlig ikke dette bare er starten på et reperasjonsskred, men vi får håpe og tro det beste.

Følg med på instastoryen min hvis dere vil følge oss på turen 🙂

Om jeg fortsatt er “smertefri”? Ja, det er et herrens mirakel!

 

 

 

 

Jeg er smertefri!

Folkens, klokka er kvart over elleve, jeg har vært på jobb siden klokka seks og jeg har ikke vondt i det hele tatt i foten! Er det virkelig mulig? Hadde det ikke vært for at jeg kjenner det selv, så hadde jeg ikke trodd det. Jeg halter ikke og det gjør ikke vondt uansett hvor hardt jeg kjenner etter. Er virkelig smertehelvetet plutselig over eller er dette bare en pause? I så fall er det en pause jeg skal NYTE i fullt monn. Jeg er smertefri!

 

Dere som leser meg fast vet at jeg har spist strek smertestillende som bringebærdrops den siste halvannen måneden. Smertene har vært hinsides fatteevne og det har liksom ikke vært noe som virkelig har kunnet fjerne dem, men med et nazistrengt pilleregime der jeg dopet meg litt hver annen time, så klarte jeg stort sett å holde meg oppreist. Ikke alltid, men som regel. På fredags kveld var det imidlertid slutt på den hurtigvirkende tramadolen og jeg kjente panikken bredte seg i kroppen. Jeg hadde jo tatt maksdosen på åtte stk i døgnet i ukevis og var meget usikker på om jeg i det hele tatt ville overleve helgen til jeg igjen kunne ringe dealeren, unnskyld legen, på mandag og få ny resept.

 

Jeg bestemte meg for å bite tenna sammen og gjøre et ærlig forsøk. En slags rehab for en helg kan du si. Byttet ut Tramadol med Ibux. For å være helt ærlig merket jeg ikke noe forskjell, verken positivt eller negativt. Hadde litt abstinenser etter mangelen på tramadol, litt stressa, men absolutt til å leve meg. På søndagskvelden, og morgenen faktisk, så sluttet faktisk en av de verste bivirkningene også. Kjærest forsto ingenting, men ble glad og sa ja takk. Var en stund siden sist si.

 

Jeg har legetime i ettermiddag og hvis dette fortsetter kommer jeg ikke til å be om mer Tramadol, bare Neurontin. Jeg er på tredje uken med den og har trappet opp til nesten maksdose. Før jeg begynt med den virket ikke en gang morfin. Håper dette går mot slutten. Hadde vært deilig å reist smertefri til Oslo på tirsdag.

Var ikke dette helt fantastiske nyheter dere! Hvis dette varer så er det jo helt slutt på sutring og klaging om smerter, og føtter og rygg og skulder. Hva i all verden skal jeg klage om da??? Vel, kjenner jeg meg rett dukker det nok opp noe annet ganske så snart, he he 😉

Vi smattes!

Jeg gruer meg!

Reklame | Kokkejævel, Kagge forlag og Ark

Jeg er egentlig en ganske introvert og litt sjenert type som er svært bevisst mine mindre heldige egenskaper. Derfor finner jeg det så fremmed når jeg bli kalt selvgod, bedreviter og høy på meg selv. Jeg registrer at noen har denne oppfatningen av meg og det gjør meg i grunnen ingenting. Gir meg faktisk litt selvtillit, men jeg syns det er rart. Veldig rart.

 

Hvor vil jeg med dette? Som alltid er jeg ikke helt sikker, men 4. august slippes det en bok. Og ikke hvilken som helst bok,  men min bok! Hva hvis den blir en flopp? Hva hvis det høye forhåndssalget  viser seg å være bare blodfansen som har kjøpt og thats it liksom. Alle de høye forhåpningene mine og de de høye forventningene til forlaget krashlander så det synger. Tenk hvor mange som kommer til å le med skadefryd da. Fråden kommer til å renne i store strømmer ut av enkelte.

 

Jeg husker godt kommentarerene da jeg “bare” vant én pris på Vixen og ikke fire. Herregud som kommentarfeltet og andre koste seg. Her skulle jeg, den selvutnevnte “bloggkongen”, (Var faktisk Nrk som først brukte det navnet), dra ned til Oslo og ta “storeslem”, men jeg var visst ikke så heit som jeg trodde. Fikk bare én pris, og det var den minst prestisjefylte. Ha ha ha, hvem trodde han egentlig at han var? For en selvgod dust! Der fikk han!

 

Innrømmer at jeg ble skuffet. Hvem hadde ikke blitt det? Stiller du til startstreken i 3-4 konkurranser og har, eller i alle fall tror du har reelle vinnersjaner i alle øvelsene så er det klart du blir skuffet. Hvis ikke hadde du jo ikke stilt opp. Vi vil vel helst vinne alle sammen. I alle fall de fleste av oss.

 

Slik er det med denne boken også. Det jeg er aller mest redd for er latteren til alle hvis det ikke blir en voldsom bestselger. For meg vil 5000 solgte bøker til 399,- være en voldsom seier, men jeg er ganske så sikker på at jeg kommer til å bli kalt en flopp av mange  hvis jeg ikke i alle fall selger 10-20 000 bøker. Selv om en normal debutant ikke en gang selger det jeg har solgt i bare forhåndslaget.

 

Ja ja, slik er det. Det er veldig mange år siden jeg innså at man ikke kunne bli likt av alle, men det siste året har jeg også lært at enkelte faktisk også liker å mislike deg. Vrir og vrenger absolutt alt du sier og gjør til det til slutt ikke ligner det du egentlig mente, men det spiller absolutt ingen rolle for enkelte. De vil bare framstille deg slik du “egentlig” er. De har nemlig “avslørt” alle dine sleipe triks og ser en helt annen person enn de fleste andre. Alt blir mistenkeliggjort og tolket i verste mening. Forteller du at omsetningen har vært dårlig og mye har røket så sutrer du. Forteller du i lykkerus at du har hatt en fantastisk uke med masse kunder,  ja da skryter du og breier deg. Ligger du på bakken og gisper etter luft like etter at en katastrofe har bompet deg sønder og sammen og noen oppfordrer deg til å starte en vippsaksjon, og du faktisk gjør det i ren desperasjon, ja da forblir du “tiggerkokken” eller “tiggerkongen” for all framtid.

 

Egentlig er det ekstremt fascinerende å se på. Jeg tar meg som regel ikke nær av det lenger, men av og til blir man litt lei. Lei av å bli misforstått med vilje. Innrømmer det.

 

Hadde egentlig tenkt at dette skulle være en reklame for boken som kommer til en bokhandel nær deg 4. august, men hodet var visst fylt opp med andre ting. Kjøp den HER eller DER eller la det vær hvis du er av den typen som heller venter til filmen kommer, he he 😉

Nå drar jeg på jobb, er for sent ute allerede! Og husk, framsnakk, ikke nedrakk!

Lag en vakker dag 🙂

 

Foto: Frikant

Aller, aller siste sjanse for signert bok til redusert pris!

Reklame | Kokkejævel, Kagge forlag og Ark

På tirsdag setter vi oss på flyet og reiser ned til Oslo for å signere et lass med forhåndssolgte bøker. Tror vi er oppe i nær 2000 eksemplarer, men for å være ærlig så er jeg ikke helt sikker. Det blir i alle fall veldig, veldig mange hilsninger. Det er satt av to hele arbeidsdager til signeringen. Det høres kanskje fryktelig kjedelig ut, men jeg gleder meg faktisk voldsomt. Tenk å være så privilegert at man kan bli flydd ned til hovedstaden sammen med den lille familien sin for å signere boken du har skrevet og som så anre mennesker har kjøpt. Jeg er ganske vilt! Det må da være lov å være litt stolt da.

Nei, gjør ferdig julegavene allerede i dag og bestill boken HER

 

 

 

 

Nei, men ka inn i den aller svartaste avkroken av hælvette, e du heilt lamma i haue? Sett du fortsatt der uten å ha bestilt den boka, så hut dæ te å bestill ho HER!