Takk for oss!

Det har vært et voldsomt år. Alle andre snakker om korona, men dette har først og fremst vært Lillebrors år for oss. Både før, under og etter. 20. oktober kom han, mens  mamma og pappa lå i koronakarantene på Hammerfest sykehus. I dag er han 10 uker 2 dager. Nesten konfirmant.

 

Takk til alle som har sendt ord, oppmerksomhet og gaver til Datter. Selv om hun blir litt brydd, så setter hun enormt stor pris på det. Både sorg, nervespenning og glede er minst like stor hos søsken som hos foreldre. Tusen, tusen takk! Varmer enormt. Dere aner ikke.

 

Det skrives og sies så mye i dag. Skal ikke være en av dem som ikke klarer å avslutte talen. Jeg ville bare takke. Dere betyr så mye, spesielt for meg, men også for Kjærest. Takk for at dere finnes <3

 

Godt nytt år!

 

Det første møtet mellom Lillebror og Oldemor.

For meg er dette kanskje et av årets aller sterkeste bilder, og i alle fall det mest symboltunge. Lillebror og Oldemor sitt første møte i koronaens år 2020. Hun 94 år gammel og han 15 dager. Bildet er tatt dagen etter at han kom hjem og aldri tidligere publisert på bloggen. Selv om vi var redde for korona, både den ene og den andre veien, så inviterte vi Oldemor hjem. Hun rakk aldri å møte Storebror og det var derfor viktig for oss alle at hun fikk møte Lillebror. I fall.

Tar med dette bildet av Mormor også, tatt samme dag. Nesten like symboltungt med tanke på korona og smitte, men for oss nærmeste også et voldsomt sterkt første møte. Mormor var, i mitt fravær, med på fødselen til Storebror. Det var nok ekstra tungt for henne å måtte vente over to uker før hun fikk sett og holde Lillebror. Sterkt møte!

 

 

Dette er også et mektig bilde. Dagen han overlevde storebroren. En voldsom merkedag med følelser i alle retninger.

 

Dette setter jeg også på øverste hylle. Øyeblikket de kommer hjem. Se så glad, spent, sliten, sterk, trist og lykkelig hun ser ut.

 

Dette er kanskje ikke så sterkt, men i alle fall dekkende for livet hjemme når jeg ikke jobber, ha ha.

 

Enormt viktige blinkskudd i livet mitt i år, men tankene trekker likevel til Gjerdrum mens jeg skriver. På brøkdelen av sekund endret livet seg plutselig for en lang rekke familier. Jeg vet hvordan det er. Min gutt ligger trygg og våken nede i sengen og blir ammet av mammaen sin. Kontrasten kunne ikke vært større.

 

Da sender jeg de varmeste tankene jeg har sørover til Gjerdrum <3

 

 

 

Det er på høy tid at jeg gir meg selv en pause nå

09:15 ringte telefonen. Jeg sov, som vanlig. Eller, hadde akkurat sovna igjen. Er jo en del lyd fra en viss liten mann om nettene. Uansett, telefonen ringte. Det var fra jobb.

“Du, det er noen her som skal hente noe lammecarré. Vet du noe om det?”

 

Å, herregud! Jeg våknet umiddelbart, og med knusktørr strupe fikk jeg stammet fram at jeg hadde glemt å bestille det, men tilbød meg å betale for varen hvis de hadde det på andre butikker. Ett eller annet i den duren. Jeg vet ikke om de fikk det med seg. Hjertet banket så hardt og så høyt at jeg ikke en gang hørte min egen stemme. Jeg dro på meg joggebuksa, den eneste buksa jeg passer for tiden, og kjørte sporenstreks nedover.

 

Da jeg kom ned var de selvfølgelig dratt og jeg fikk et lass med emballasje til nettbutikken som jeg plutselig måtte få i hus. Da det endelig var gjort og jeg fikk satt meg ned på mitt første kontor med dør, åpnet jeg pcen og jeg så at det var en mail fra en svært skuffet kunde øverst i mailboksen. Jeg kokte meg en diger kopp med pulverkaffe, stålsatte meg og begynte å lese:


Hei

I dag kjørte min pappa fra <Bostedet, (halvannen times kjøretur fra Alta)> til Alta for å hente lammecaren, han fikk beskjed om at den ikke var der. Dere hadde ikke bestilt den inn slik som jeg ble lovet. Min pappa var også i kontakt med dere på mandag hvor han sa at han ikke kom før onsdag for å hente varen. Fikk beskjed om at dette var helt okei. Nå sitter det to skuffede eldre mennesker i <bostedet> som nå må finne en alternativ nyttårsmiddag for to. Jeg syns dette er dårlig kundeservice. Håper dere kan fikse opp i dette og levere varen til min pappa i <bostedet> før nyttårsaften. 

Min pappa kan nåes på tlf <telefonnummeret>

 

 

Som en slags botsgang, og for å ta inn over meg for en idiot jeg egentlig er, så måtte jeg lese mailen flere ganger. Slike feil er utilgivelige, og jeg hadde ikke blitt den jeg har blitt hvis det var slik jeg hadde drevet butikk opp gjennom årene. Jeg var så flau at jeg rødmet for meg selv, alene inn på kontoret. Måtte til og med lukke døren til kontoret, men det var mest fordi jeg endelig har fått meg en kontordør.

 

Hva gjør man egentlig når man ikke bare har bæsjet på leggen, men når man fader meg har fylt hele septiktanken?

 

Jeg skrev tilbake:

Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge meg paddeflat. Lammet forsvant fra hodet mitt med en gang jeg jeg postet mailen, og kom ikke tilbake før de ringte fra jobb i morges og sa det var noen som var der for å hente varen. Jeg er fryktelig, fryktelig lei meg.

 

Det tar en uke å få tak i nytt kjøtt, men jeg tilbød over telefon å betale for en tilsvarende vare i en annen butikk. Noe annet enn det kan jeg nesten ikke gjøre. Jeg beklager igjen. Som dere forstår holder jeg på å gi meg, hodet henger ikke med lenger. Det hjelper ikke dere det grann.

 

Be din far kjøpe det han vil til nyttårsmiddag, så betaler jeg for det. Det er det beste jeg kan gjøre.

 

Unnskyld!

 

Så drakk jeg en kopp kaffe til, stappet inn TO chilirubba nikotinfrie snus inn under leppa og motet meg opp til å ringe telefonnummeret som sto på mailen. Til faren. Etter noen minutter med hjertebank, så gjorde jeg det eneste man kan gjøre i slike situasjoner, tok telefonen og la meg om mulig enda flatere enn i mailen. Han var, heldigvis, en trivelig og løsningsorientert mann som hadde tatt opp kalkunbryst som nyttårsmiddag i stedet. Ikke dårlig middag det. Jeg sa han uansett bare kunne dra på butikken og kjøpe absolutt alt han ville, og jeg skulle betale for det. Vi ble enig om at han heller skulle få et sentergavekort pålydende 1000 kr neste gang han var i Alta, som et plaster på såret. For som jeg sa, noe mer enn det kan jeg nesten ikke gjøre.

 

Unnskyld!

 

Tror det blir veldig bra for både Hoftepluss og kundene at det kommer en ny sjef 1, januar. Det er på høy tid.

 

 

 

Gode tanker

Til tross for at jeg ikke klarer å puste samtidig som jeg knyter skolissene mine, og et par-tre andre negativiteter, så har jeg det egentlig ganske bra. Oftere og oftere kjenner jeg på en følelse av velsignelse. Slik som nå. Svigermord og typen har vært her på middagsbesøk. Lagde baconsurra kalkunbryst med ferske grønnsaker, karrisaus, waldorf og gaffelmosa poteter bakt med smør og kraft. Fruktsalat med piska krem (uten sukker) til dessert.

 

Maten var ganske god, men det var først og fremt koselig. Vi er velsignet med vakre mennesker i livet vårt. Folk vi  bryr oss om og folk som bryr seg om oss. Det er godt å vite. Jeg er veldig klar over at ikke alle har det som oss. Jeg gikk selv ensom gjennom store deler av barndommen, og selv om man venner seg til det, så er det ganske tøft. Gode tanker går til deg som ufrivillig sitter alene i jula, ja resten av året også, men det kjennes ekstra hardt rundt høytidene.

 

Gode tanker sendes også tilbake til i høst da jeg “bare” veide 120 kg. Voldsomt tungt det også, men jeg så i alle fall ikke så stappa ut som jeg gjør nå. Og jakka gikk igjen, he he.

 

Lillebror bryr seg ikke om hva jeg veier, men også han har sikkert lyst på en pappa når han blir 20, så jeg er helt sikker på at jeg tok det riktige valget i går morges. Kjenner meg faktisk bedre allerede. Bare det at jeg fikk satt en stopper for galskapen som har vart i halvannen måned nå. Jeg har vært fullstendig grenseløs og ikke brydd meg i det hele tatt hva jeg har puttet i meg. Tror faktisk ikke jeg har væert sulten siden en tilfeldig dag på vårparten. Ellers har jeg vært konstant mett. Morgen, middag, kveld og natt. Likevel har jeg spist. Mange ganger til jeg har fått vondt i magen.

 

Det er snart på tide å gå og legge seg. Er fortsatt trøtt fra jeg står opp til jeg legger meg. Mangler ingenting, det har jeg sjekka hos legen. Tror jeg rett og slett bare har fått en reaksjon etter mange år og trenger veldig mye søvn nå en periode. Mørketiden går også veldig inn på meg. Det er mørkt når du står opp og mørkt når du kommer hjem fra jobb. Kun et par timer midt på dagen er det skjømt. Tror ikke jeg er den eneste som blir trøtt av det, men nå har sola snudd og snart blir det lyst igjen.

 

 

Jeg har det bra, kanskje bedre enn de fleste. Er veldig, veldig glad for at jeg møtte Kjærest.

 

Hvorfor Lillebror har en klut over hodet? Han er som en fugl og liker det faktisk. Gir ham ro og gjør at han sovner mye raskere. Ja, det ser litt drastisk ut, men han får puste altså.

 

En riktig god kveld ønskes de aller fleste av dere.

Alt godt!

Årskavalkade 2020: De mest delte innleggene i JANUAR

Det har vært et voldsomt år. 13 millioner 932 tusen og 49 sidevisninger totalt i 2020. Det er helt vilt! Det er over en million i måneden det. Jeg blir målløs. Tenk at så mange vil lese om meg og mitt. Faktisk hele 1 941 801 unike mennesker har vært innom bloggen min i 2020. Det er nesten HALVE NORGE! 

 

Veldig mye av det jeg skriver blir delt veldig mye. Tusen takk for det. Faktisk er det slik, og nå er jeg nesten heslig ærlig, så føler jeg det som et lite nederlag hvis noe av det jeg har skrevet blir “engasjert”, altså delt, likt eller kommentert, mindre enn 1000 ganger. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Tror en gjennomsnittlig bloggpost skrevet av meg “engasjeres” ca 1300 ganger. Hvis man ikke får en babygutt da.

Da skjer DETTE, herregud og he he

 

Vel, her har dere i alle fall de 20 med DELTE bloggpostene jeg skrev i januar. Artig å lese dem igjen. 🙂 Spesielt artig er det å se at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom delinger og lesertall.

 

23.01.2020 kl. 16:22

Delinger: 23 K

Lesertall: 78 626

“Man kan ikke sitte femti år gammel og skylde på en ødelagt barndom!”

 

21.01.2020 kl. 08:55

Delinger: 5,8 K

Lesertall: 31 031

Når ingen liker ungen din

 

24.01.2020 kl. 07:14

Delinger: 4,5 K

Lesertall: 59 699

Vi teller ikke dager lenger!

 

03.01.2020 kl. 13:53

Delinger: 4,2 K

Lesertall: 14 762

Sterkeste jeg har hørt, noen gang!

 

31.01.2020 kl. 18:17

Delinger: 4,1 K

Lesertall: 10 785

En time igjen og NRK skal visst følge oss med et kamerateam

 

20.01.2020 kl. 13:55

Delinger: 3,4 K

Lesertall: 12 570

Jeg kom meg fa*en meg til finalen!

 

15.01.2020 kl. 13:38

Delinger 3,6 K

Lesertall: 16 516

Fy faen, jeg syns du er ynkelig!

 

31.01.2020 kl. 11:56

Delinger: 3,3 K

Lesertall: 9 967

Første del av dagen unnagjort!

 

27.01.2020 kl. 16:34

Delinger: 3,3 K

Lesertall: 7 393

Disse gutta!

 

25.01.2020 kl. 07:14

Delinger: 2,6 K

Lesertall: 30 788

Denne gangen kom det i alle fall en prest!

 

30.01.2020 kl. 22.32
Delinger: 2,5 K

Lesertall: 18 527

Dagen oppsummert i tre ord av Kjærest: Jeg skal bare…

 

30.01.2020 kl. 07:18

Delinger: 2,5 K

Lesertall: 9 687

God tur til oss!

 

29.01.2020 kl. 19:57

Delinger: 2,5 K

Lesertall: 5 559

Når Wenche ringer og spør hva vi skal lage på fredag…

 

21.01.2020 kl. 17:34

Delinger: 2,4 K

Lesertall: 24 024

Kjærest som gjest i God Morgen Norge?

 

04.01.2020 kl. 19:24

Delinger: 2,1 K

Lesertall: 14 390

Maud Angelica gjorde pappaen til et menneske igjen

 

10.01.2020 kl. 16:13

Delinger: 2 K

Lesertall: 14 070

Når barndommen plutselig sender deg en melding

 

29.01.2020 kl. 11:56

Delinger: 2 K

Lesertalll: 9 419

TV2 bekrefter: Kjærest som gjest i GMN!

 

07.01.2020 kl. 14:47

Delinger: 1,8 K

Lesertall: 18 234

Forkastet av forlaget

 

11.01.2020 kl. 05:49

Delinger: 1,5 K

Lesertall: 29 122

Bloggen ødelegger forholdet!

 

14.01.2020

Delinger: 1,3 K

Lesertall: 28 734

Det er nesten for godt til å være sant

 

Del gjerne, he he 😉

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Prosjekt bryllupsdress. Uke 0:13. Vekt: 129,3 føkkings jævla hælvettes fittekilo!

Første januar i år veide jeg 110,6 kg, (opp 10,6 kg på et år), og jeg satte i gang, for å komme meg ned i hundre kg igjen, en storstilt slankekampanje som jeg kalte Uten sukker og søppel. Første uken gikk jeg ned 100 gram og i ukene og månedene fram til i dag, så har jeg faen meg klart å legge på meg TYVE KILO!!! Det er nesten ikke til å tro, men det er det.

 

Det er ingen unnskyldning, mer en slags forklaring, men det har “vært et tøft år”. Fader, alle år er jo tøffe, men man trenger faen ikke bade i twist, melkekjeks og ubegrensede porsjoner av absolutt alt. Det siste halve året, kanskje spesielt den siste måneden, har jeg mistet absolutt alt jeg hadde av hemninger. Jeg spiser, og drikker, alt for mye, av alt. Det er ingen hemmelighet at jeg er litt over gjennomsnittlig glad i øl, og bruker det både kreativt, rekreerende og som trøstedrikke. Gudene skal vite at det har vært nok av grunner til å poppe seg en boks eller fire de siste to årene.

 

Du blir ikke 130 kg av øl, i alle fall ikke lavkarboøl, men du blir ikke tynn av det heller. Her har jeg definitivt en del kalorier, og penger, å spare i 2021.

 

Mellom 2016 og 2018 så kutta jeg ut all mat som var tilsatt sukker, altså is, kaker, godterier, vafler etc. Kutta også ut hvetemel, altså brød, pasta, pizza1 etc.

Sommeren 2018 hadde jeg gått ned fra 120,4 til 99,9. Det var helt fantastisk!

 

Livet er så mye lettere når man er “tynn”. Ja, mine 184 cm veide 100 kg, men jeg følte meg slank og attraktiv. Det var en deilig følelse. Jeg vet det er tabu å si det og derfor gjør jeg det. Jeg ELSKET å være “bare” 100kg!. Jeg kunne kjøpe klær som så ok ut på kroppen. Jeg slapp å bli sliten av å gå opp en liten trapp. Jeg kunne knyte skolissene mine på første forsøk og uten å holde pusten. Jeg kunne skrevet en roman om alt som blir lettere, men hvis jeg skal korte det ned til ett ord, så sier jeg LIVET. Hele livet blir lettere, ikke bare kroppen. Det er vanskelig å forklare, men slik er det.

Jeg skal ikke skrive så veldig mye mer. Dette er veldig privat, og faktisk også litt flaut. Jeg har ikke kontroll over kaloriinntaket mitt. Jeg eter og drikker for mye. Regnestykket er enkelt. Jeg vet alt om det. Vær så snill å ikke kom med råd etterpå, for dette kan jeg virkelig, men det handler om indre motivasjon. Den hadde jeg ikke i starten av året, ikke på ordentlig, men jeg har den nå, og den er STERK!

 

Det er så tungt å være tungt, samtidig finner jeg ingen glede i all den dritten jeg trøkker i meg. Den gir meg bare dårlig samvittighet. Det er ikke den gode maten jeg lager som har gjort meg tjukk, det er mengden av den, samt alt det “andre”; at jeg ikke klarer å spise bare én vaffel, én sjokolade, én yoghurt, etc., jeg må ha to, kanskje tre, gjerne tre, helt til det er helt tomt, i absolutt alle skap…

 

Nå er det nok!  I løpet av dette året skal jeg, I ALLE FALL, gå ned like mye som jeg har gått opp, og helst 5 kg til. Det betyr at jeg på samme dag til neste år kan feire med en skive kålrot, og slankehyllest fra dere, at jeg “bare” veier 115 kg.

 

Det er ikke et hårete mål, men det er TRETTI PAKKER MEIERISMØR!

 

Jeg tok et valg i dag morges. Bare joggebuksa får jeg fortsatt på meg. Ser ut som et eggeskall i jakka jeg kjøpte i sommer. Det siste halve året har vært helt vilt, spesielt den siste måneden. Jeg har vært grenseløs. Skillet mellom dag og natt har nesten blitt borte. Døgnrytmen er det lillebror som bestemmer.

 

Så har det vært jul; med alt den tar med seg.  Jeg har takket ja til alt. Mange ganger. Hver eneste dag.

 

Men nå er det slutt!

Følg med på bloggen hver mandag og se meg magres som en pelikan og forbered dere på en skyhøy Kokkejævel når dette prosjektet er avsluttet og jeg er slank, deilig og sexy. Herregud, som jeg kommer til å skryte av kroppen min, i alle kanaler!

 

Kanskje det er tett mann/feit mann 43, som skaper overskrifter om kroppspress i 2021?

 

Tro ikke det og er heller ikke målet7. Jeg vil bare ha en SUNN vekt og se BRA ut for Kjærest. Hun fortjener en lekkerbisken og jeg vet jo den er her inne et sted, jeg må bare slanke den fram.

 

Har du planer om å ta av noen kg, eller peiser du på med smult og suksessterte også i 2021?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Perfekt helstekt kalkun!

I fjor proklamerte jeg brautete og bryskt at KALKUNEN MÅ VÆRE FERSK! Både fordi jeg mente det, men sikkert også for å skape litt debatt. Jeg er jo blogger og lever tross alt at folk blir engasjert og leser det jeg skriver, men jeg ville nok ikke skrevet det samme i dag. Ikke fordi den ferske varianten plutselig ikke gir et langt saftigere resultat, men fordi det egentlig ikke spiller noen rolle i det hele tatt. Det siste året har virkelig fått meg til å innse at det er ikke det som er  bordet som er viktig, men de som sitter rundt det.

 

Det betyr selvfølgelig ikke at de rundt bordet ikke skal få skikkelig tilberedet mat, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at de faktisk kommer og setter seg. Det betyr så uendelig mye mer enn om dyret har vært frosset på forhånd.

 

PERFEKT STEKT KALKUN

-TRINN FOR TRINN

  • Kjøp fersk kalkun hvis du har mulighet! (Kjøper du frossen må den tines forsiktig i 3-4 dager i kjøleskap)
  • Ikke kjøp større dyr enn nødvendig. Jo mindre dyret er, jo lettere er det å oppnå perfekt resultat. Beregn 4-500 gram pr person (En familie på 5 trenger altså bare et dyr på 2,5 kg)
  • Legg kalkunen i 5% saltlake 24 timer før steiking. Ha gjerne krydder i saltlaken.
  • Jeg liker timian, rosmarin, chili, sitron og hvitløk, med kalkun er “alt lov”.
  • Tørk kalkunen før steiking og la den gjerne ligge et par timer på benken før varmebehandling

Nå har du TO valg:

  1. Skjær et par-tre snitt i lårene helt inn til beinet, eller:
  2. Kutt av lårene og steik de ved siden av dyret

Fordi: Kjernetemperatur på kalkunbryst er  65 grader, mens lårene må opp i 75 grader for å bli ferdige. Blir de ikke snittet eller skjært av er det umulig at bryst og lår blir perfekt samtidig!

  • Putt dyret inn en stekepose. Da forsvinner ikke dampen fra dyret ut i ovnen, men blir til god kraft i posen
  • Sett ovnen på 160 grader og steik til kjernetemperatur 62 i brystet. Dyret er så stort at den stiger til 65 mens den hviler

og viktigst:

  • la dyret hvile en time/halvannen før du skjærer i det. Det er for lite med 20 minutter! Renner det ut saft nå du skjærer er dyret hvilt for lite. Ja, det er fortsatt varmt etter en time på benken. Dessuten, kalkun nytes best lun som alt annet kjøtt.

 

Hadde dette vært en skikkelig matblogg skulle jeg hatt flotte bilder av prosessen både før, under og etter, men siden heller ikke jeg skal ha kalkunen før i morgen må dere nesten vente med bildene. Slik er det på denne bloggen. Drittblogg!

 

Bilde av saltlake med masse godt i. Avkjøles og stapp dyret nedi så det dekker helt. Beregn ca 1 liter lake pr kg dyr.

Oppskrift 5 liter lake:

5 liter vann

250 gram salt

1 hvitløk delt i to

1 ss timian

1 ss rosmarin

2 ss hel svart pepper

1 sitron i skiver

1 chili i biter

noen laurbærblad (bare fordi man liksom har det i alle laker 😉 )

Kok opp og avkjøl

 

Still gjerne spørsmål så skal jeg svare etter beste evne. For å gjøre det litt enkelt, så svarer jeg på det jeg TROR dere kommer til å spørre om her:

 

Det der e jo bare noe farbanna tull! Æ har stekt kalkun i 30 år og det e ennu ingen som har klaga!!!

Mulig det. Det er ikke høflig å klage på maten som blir servert, men det betyr jo ikke at ikke kokken har forbedringspotensiale likevel.

 

Hva er greia med saltlake?

“Greia” er art du får et langt saftigere resultat. Jeg er ikke kjemiker, så jeg vet ikke hvorfor, men det bare blir slik. Dessuten vil du med en god saltlake få krydret alle kriker og kroker av dyret, og det er mange, noe du ikke hans sjans til når du bare gnir litt salt og pepper hist og her.

 

Hvorfor mener du det er så viktig at kalkunen ikke har vært frosset?

Som sagt, det viktigste er at du har noen du er glad i som faktisk spiser kalkunen du serverer, men kalkun er et ekstremt magert kjøtt, langt mer magert enn kylling,  og trenger hver dråpe av fuktighet som den kan få. Nå den fryses så forsvinner ca 10% av vekten når den tiner. Cellene er dessuten blitt frostsprengte, noe som gjør at den også slipper langt mer væske under selve stekeprosessen enn fersk kjøtt. Selv om forskjellen også er stor på et lammelår, så merkes det ikke like godt fordi kjøttet er feitere og mer saftig.

 

Hva med langtidsteikng da, blir ikke kalkunen bra da?

Det spør hva du definerer som bra. Uansett hvor lav temperatur du steiker dyret på, så blir ikke temperaturforskjellen mellom lår og bryst borte. Den er fortsatt 10 grader og det er ekstremt mye.

 

Kan man ikke dekke til brystene da?

Joda, det er jo mulig, men det holder ikke med noen skiver bacon, spekk under skinnet og litt aluminiumsfolie den siste halve timen. Du må ha to temperaturmålere, en i brystet og en i låret, og styre og orge med våte kluter og jeg vet ikke hva.

 

Skal stuffingen være i kalkunen mens den steiker?

Ikke hvis du vil ha en perfekt stekt kalkun. Stapp/stuff inn stuffingen (stappingen?) like før servering.

 

Kokkejævelsk stuffing

1 pose jasminris kokt etter anvisningen på pakken

250 gram bacon i fine terninger

1 ts tørket timian

1 purreløk

1 neve rosiner

salt og pepper

kalkunkraft

 

 

Fres bacon og timian i panne. Tilsett purreløk. Kutt den gjerne opp slik at det ikke bare blir en lang bit. Rør inn en neve rosiner og  den kokte risen. Rør inn litt kalkunkraft. Smak til med salt og pepper.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter 30 år fikk jeg det endelig til!

Jeg tror pappa tok sitt eget liv for 30 år siden. Ikke bevisst og planlagt, men når han først fikk en mulighet 3. juledag 1990, så lot han det bare skje. I voksen alder syns jeg det egentlig er en vakker historie. Han hadde fått fred. Les historien min  HER

 

3. juledag, 30 år senere, i en liten leilighet i Tollevika, Alta, står den vakreste sønnen til denne fiskeren som mistet livet 30 år tidligere. Sønnen har klart seg relativt greit opp gjennom årene. Han har i alle fall kommet seg velfødd gjennom dem. Derom råder det absolutt ingen tvil. Er faen så vidt han får igjen jakka!

 

Vel, denne vakre, men velfødde mannen i alt for trang jakke, (og bukse), har i 30 år planlagt å markere dagen med å kaste blomster på sjøen, men hvert eneste år hadde noe kommet i veien. I år lå alt til rette, han bodde til og med ved sjøen. Blomster hadde han også. Riktignok opprinnelig kjøpt til sin kjære på julaften, men hun er av den varmhjertete typen og mente det var en god idé å bruke denne buketten for å markere dagen.

 

Jeg gikk alene ned til fjæra. Iskaldt, sikkert 18 minus + ganske kraftig vind, så uaktuelt å ta med seg Lillebror. Derfor ble de hjemme. Jeg vagget av sted de fire minuttene det tar å komme seg ned til vika. Finner et bra sted å kaste buketten, sender en tanke til pappa og kaster rosene i det iskalde vannet.

 

Jeg spekulerer ikke om årsaken, men med en gang buketten var kastet så sluknet lyset i hodelykta og vinden tok tak i buketten slik at den fikk skikkelig fart utover. Var umulig å ta skarpe bilder. Øyeblikket var over før det i det hele tatt var startet, og buketten var ikke lenger synlig i mørket.

 

Først tenkte jeg “helvette”, men så innså jeg at dette var akkurat slik det skulle være. For 30 år siden hadde det riktignok både vært fint vær og lyst, men det hadde vært iskaldt. Tenk dere å havne i svarte havet, midtvinters, i vadestøvler. I løpet av 5 sekunder er hele kroppen fullstendig nedkjølt. De riktige valgene bør gjøres innen de to første minuttene er over.

 

Pappa tok sitt valg.

 

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham, ikke en uke uten at jeg savner ham, men siden jeg egentlig alltid har  levd uten ham, også da han var i live, så tapet var nok tyngre for mine søsken, som ble vist større kjærlighet mens han levde enn den som var meg til del. Slik er det og det lever jeg godt med.

 

Jeg var ikke, men har blitt veldig, veldig glad i pappa. Både fordi han gav meg livet, men mest fordi han har gjort meg til et langt klokere menneske. Både måten han behandlet meg på da jeg var liten, måten vi ble forsonet på og måten han forlot meg på. Det har vært tøft, men i dag er jeg evig takknemlig for ballasten og erfaringene han har gitt meg. Da nytter det ikke å surke til meg at du fikk for lite sukker på grøten da du var liten, hvis du forstår hva jeg mener.

 

Jeg har vært “produktiv” i dag. Senga venter. De to vakre har allerede gått og lagt seg. Klokka er 19:59. Dere forstår, vi tar begrepet “en rolig jul” enda et skritt videre, ha ha 😉

 

Alt godt!

Kokkejævel (Sønnen)

 

 

 

 

 

Der var det slutt

For aller siste gang har jeg vært nede på jobb på en rød dag for å klargjøre Hoftepluss, FyFader, Mega eller Alfa Omega. I 18 år har jeg jobbet i absolutt alle høytider. Jul, nyttår, påske, pinse, frigjøringsdager, nasjonaldager og jeg vet ikke hva. Nå er det slutt. Det er på tide at ungdommen tar over slik jeg kan nyte en hel jul sammen med familien min uten å måtte tenke på bestilling, produksjon, klargjøring og kundenes behov og forventinger.

 

Heretter skal jeg fokusere mer på familiens min sine behov og forventninger. Lillebror sine, Datter sine, Kjærest sine og selvfølgelig, også de store bøllene sine hvis de skulle trenge noe fra pappa.

 

Klokka er 14:07. Nede fra senga hører jeg Lillebror gråte og Kjærest som trøster. Da jeg kom hjem for en halv times tid siden var det helt stille i huset. Jeg turte ikke gå ned i frykt for å vekke dem. Det har vært mye gråt i natt. Kjærest spiste gele i går kveld. Type “rød” med jordbærsmak. Måtte sjekke i natt hva den inneholdt, og den inneholdt ALT annet enn jordbær. Lillebror like den i alle fall ikke.

 

Vi har ligget så mye som vi har kunnet i jula. Det har vært en tøff barseltid. En absurd netthandelsuksess i november som ble avløst av julehandelen på Hoftepluss. Samtidig som Familievernkontoret og Datter skjedde, etterdønninger etter katastrofen og operasjon og korona og hele fandens feite oldemor. 2020 ha rommet så mye. Til slutt så sier det bare stopp.

 

Derfor har vi ligget så mye vi har kunnet i jula. Vi er slitne, på hver våre måter, begge to. Lillebror liker å sove når han ikke spiser, så han trives. På TVen på veggen ser vi “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Fantastisk serie som vi akkurat nå i jula har begynt  å se på. Passer oss og sinnsstemningen.

 

Nå er det stille. Han spiser og sovner straks. Skal avslutte bloggen og gå ned og legge meg sammen med dem. Se en eller annen episode. Kanskje sovne selv. Mer enn kanskje. Garantert.

 

Riktig god jul videre. Håper du har det like godt som meg.

 

Les gjerne også

I dag døyr far min

30 år siden pappa druknet i dag.

 

 

 

I dag døyr far min

Det finnes ingen grav, for han ble aldri funnet. Han ble bare borte. I mange år håpet jeg at han bare skulle dukke opp igjen. Ringe på. Fortelle at han hadde tatt seg i land på en eller annen holme der han ble tatt vare på av en gammel kone som levde i en enkel, men varm trehytte og livnærte seg på fisk og fugleegg.

 

Pappa ringte aldri på igjen. Det var kapteinen som ringte. Tante som tok telefonen. Vi feiret jula hos henne det året. Samme år som kong Olav døde.

 

På lille julaften hadde vi kjørt fra Sigerfjord der vi bodde i en leid lærerbolig, selv om foreldrene mine ikke var lærere. Sent på kvelden hadde vi kommet fram til Målselv, der tante bodde sammen med onkel  og de to små barna deres. Selv om det bare er en fem timers tur, husker jeg den som uendelig. Mamma var helt utkjørt. Vi måtte dytte til henne flere ganger under bilturen slik at hun ikke skulle sovne. Hun var så trøtt. Det var et sjansespill, men vi måtte komme oss bort. Adventstiden hadde vært for vond. For mye spetakkel. Nå skulle vi feire jul hos tante Ragnhild. Alt skulle bli bra igjen. Bare vi kom oss litt vekk.

 

Lukten av furu slo mot oss da vi åpnet døren, og det første jeg husker fra stua, er et digert furutre. Hvem i all verden er det som bruker furu som juletre? Ikke var det særlig med pynt på det heller. En og annen dyr julekule og tolv lys. Ikke noe glitter, flagg eller  barnehagepynt. Helt stilrent og sterilt. Kanskje det styggeste juletreet jeg noensinne hadde sett. Hjemme hos oss kunne man jo knapt se treet, gran naturligvis, for all pynten. Både den vi selv hadde lagd opp gjennom årene i barnehage og skole, og masse kjøpt ræl. Jeg forsto at det var liten vits i å skryte av treet vi hadde hjemme. Vi hadde jo tross alt reist fra det. Da er det ikke mye verdt til syvende og sist.

 

Tredje juledag var det telefonen ringte. Alle samlet seg i gangen, slik man gjorde før i tiden når telefonen ga lyd. Jeg forsto med en gang at det hadde skjedd noe, for tante ble helt grå i ansiktet og begynte å gråte. Ikke hulkende, men helt stille, med store tårer fra begge øynene. Hun ga røret til mamma. Telefonen var til henne.

 

Mamma knakk fullstendig sammen. Jeg forsto at noen var død og at det måtte være en nær oss som ikke var gammel. Jeg hadde tross alt sett henne noen år tidligere da de ringte og fortalte at onkel Øystein uventet døde bare 40 år gammel. Var noe med hjertet. Det var også forferdelig å se på, men kunne ikke sammenlignes med det jeg var vitne til nå. Onkel og broren min var i slalåmbakken. De likte fart og spenning begge to. Litt sånn halvgærne. Helt motsatt av meg. Jeg har alltid søkt tryggheten. Stillheten. Roen.

 

Nå har jeg mista broren min, tenkte jeg. Han har garantert kjørt inn i et tre og knekt nakken. Jeg hadde advart ham mange ganger om ikke å kjøre i skogsløypa og heller holde seg der det var preparert og trygt, men han hadde aldri villet høre. Nå var det for sent. Jeg så for meg at jeg skulle bli helt alene i verden.

 

– Pappa er død, fikk mamma hulket fram.

Det eneste jeg kjente, var lettelse. Broen min levde! Jeg skulle ikke bli alene likevel. En intens lykkefølelse spredte seg gjennom hele kroppen. Jeg skammet meg fryktelig, men jeg kunne ikke hjelpe for det. Selv om vi var forskjellige på nesten alle mulige måter, så var det broren min og meg. Mot verden. I alle fall fra min synsvinkel. Han hadde flere i sin verden. Var mer omgjengelig. Mer normal. Hadde lettere for å få seg venner, knytte seg til mennesker, også dem i familien, som pappa og morfar. Jeg hadde ikke overlevd hvis han hadde truffet det treet. Det er jeg helt sikker på.

 

Etter et par timer gikk det opp for meg at pappa faktisk var død, borte for alltid, og at han kom til å være det i resten av mitt liv. Vi som nettopp, bare noen dager tidligere, liksom hadde funnet hverandre igjen etter flere år på leting. Han hadde gitt meg en klem før vi kjørte fra ham og mot jula. Sagt at han var glad i meg. Mamma og pappa hadde skilt seg et par år tidligere, og han bodde ikke lenger hos oss. Uken før jul kom han på besøk. Nå var han borte. Tanken tok pusten fra meg. Jeg trodde ikke på det. Ville ikke tro på det! Tolv år gammel. Barndommen hadde allerede vart altfor lenge, men det var ennå mange år igjen å holde ut.

 

I dag døyr far min

Druknar

Eller frys i hel

Kanskje begge delar

Det har han gjort medan eg var berre gutungen

Vi minnast han med eit ljos

Og held fram med dagen


Vi er snart like gamle

Far min og eg

Om berre nokre få år er eg eldre enn min eigen far

Det er ikkje alle unt

 

Eg saknar han meir enn før

Eg gjer det

Har bruk for han nesten dagleg

Meir enn eg nokon gang trudde

Men han tek ikkje telefonen når eg ring

Høyrer ikkje når eg ropar

 

Eg skrik ikkje meir

Gir ingen meining,

Men eg kviskrar stille,

Og viser fram bilete av ungane

Seier eg har det bra hvis eg har det

Og er ærlig om dei tunge dagane

Han svarer ikkje, men eg veit han høyrer
Bryr seg

Trur i alle fall det

Må jo det

Kva skal man ellers gjere?
Gløyme?

 

Pappa tok sitt eget liv. Han hadde sjansen til å bli reddet, men tok den ikke. Det var havblikk. Ikke en krusning på vannet. Ingen dør når det er havblikk hvis de ikke vil. Mannskapet kastet ut livbøya til ham. Han tok den ikke. Holdt heller fast i det flere hundre kilo tunge garnet, selv om han visste det ville synke til bunns når de slapp det helt ut for å kunne trekke det inn i båten igjen. Denne operasjonen tar flere minutter. Det visste han også. Han lot livbøya være i fred og ble med garnet til bunns. Han kom aldri opp igjen. Selv om de lette i flere dager. Pappa tok sitt eget liv. Han orket ikke mer.

 

Fem år. Kanskje seks. Jeg sto og så opp til deg.

Ønsket intenst du skulle ramle ned.

Brekke nakken.

Bli borte og forsvinne. For alltid.

Jeg hatet.

Deg.

 

Du ble.

Du prøvde. Etter hvert.

Fikk det ikke til, men du prøvde.

Jeg prøvde ikke hardt nok.

Fikk det ikke til. Jeg heller.

Vi bare var. Vi måtte.

Leve.

Ingen av oss kunne velge.

Annerledes.

 

Du dro til slutt. Ble helt borte.

Fullstendig.

Jeg savner deg veldig. Fortsatt.

Det vet du.

For vi er venner nå.

Egentlig har vi alltid vært det.

Vi visste det bare ikke.

Nå vet vi bedre.

 

Du er fortsatt borte, men du finnes.

Et sted.

Du ser. Det vet jeg.

Du bryr deg. Det føler jeg.

Takk. Og det mener jeg.

For at jeg finnes.

Og for at du var.

Pappaen min.

 

Jeg var ikke pappa sin da jeg var liten. Han likte meg ikke. Jeg var en fremmed. En fiende. En som ikke hørte til. I meg så han en annen mann sammen med mor mi. Han så svik, utroskap og brutte løfter. At mamma skulle ha gått bak ryggen på ham. Han trodde at jeg var skapt i en annen manns seng. Han tok feil, men skaden var allerede skjedd. Han likte meg ikke. Jeg hatet ham tilbake.

 

Pappa drakk. Det er det mange som gjør. Jeg også, men pappa drakk på en annen måte. Det kunne vare i dagevis. Brennevin, både kjøpt og selvlagd. Fester. Skikkelige fester som man egentlig bare ser på norske filmer fra 1970- og -80-tallet. Jeg likte best når festene ikke var hos oss. Når de heller dro til venner. Så jeg kunne slippe å ligge i senga og høre voksne mennesker bli fullere og fullere. Høylytt, rar latter. Musikk. Krangling. Av og til slåssing. Det var skummelt. Og lukten når man sto opp. Den klamme, kvalmende lukten av fyll, fjert og tobakksrøyk som ikke engang har rukket å bli gammel. Snorkelyder fra sofaen. Fulle askebeger og masse tomme flasker med brennevin på bordet. Tomme flasker er forresten som regel et godt tegn. Da er det mest sannsynlig over. Hvis ikke apparatet ute på badet har rukket å produsere ferdig.

 

Pappa drakk aldri på julaften. Jeg er oppriktig sikker på at han ønsket oss det aller beste og gjorde så godt han kunne. Han visste hva som kunne skje hvis han tok seg en dram. Derfor lot han det være på slike dager, og det står det respekt av.

 

Jeg har aldri fått juling, som jeg kan huske. Har heller aldri blitt misbrukt. Mat og klær har jeg egentlig aldri manglet, til tross for at vi nok i perioder ville blitt betegnet som fattige, selv etter datidens standard. Husker til og med navnet på saksbehandleren på sosialkontoret. Ikke detaljert og heller ikke hvorfor vi var der så pass mye. Det er heller ikke viktig. Mamma og pappa gjorde så godt de kunne, men det var en annen tid. Jeg bærer ikke nag og tror heller ikke jeg har blitt skadet i særlig grad. Formet naturligvis, men ikke skadet.

 

Vi fant hverandre til slutt helgen før han døde. Før vi kjørte mot jula i Målselv og han dro tilbake til det livet han levde i Lofoten. Jeg opplevde at vi ble forsonet, far og sønn. Alle klisjeene på en gang, samtidig. Det skjedde egentlig ikke noe spesielt, men jeg tror det gikk opp for oss begge at vi var lagd av samme materiale. Han reddet oss på en måte fra det bråket som var i den perioden. Gjorde oss trygge. Beviste at han var en pappa med stor P, eller i alle fall med en p. Det var godt å se, godt å oppleve. Tror det var godt for ham også. Ga ham en slags ro. Og jeg er fortsatt glad for at han valgte å bli borte 3. juledag og ikke uken før. Da hadde alt vært annerledes.

 

30 år siden i dag. Jeg lyser fred over pappas minne.