Winter is coming…

Søndags morgen. Kjærest sover. Bare katta som har vært oppe en tur, spist og gjort det eneste fornuftige, gått ned og lagt seg igjen. Hun og Datter deler soverom, men denne uken sover hun alene siden Datter er hos moren sin. Tror hun kjeder seg litt.

 

Jeg skriver ofte i et lett poetisk språk, og er derfor glad i i skrive dikt faktisk. Jeg er ikke så veldig flink til det, men av og til får jeg til fine stemninger også i denne sjangeren. Jeg beundrer veldig de som er skikkelig gode, for jeg kan finne stor glede i å lese et dikt som treffer meg. De fleste av mine dikt er skrevet på gammeldags måte med enderim. Når man får det til syns jeg kanskje de er finest, men har også skrevet dikt uten rim i det hele tatt. De er litt lettere for meg, siden mange av mine tekster egentlig er endeløse dikt, he he.

 

Dette er ikke mitt eget egentlig, men min tolkning av Tove Janssons “Høstvisa”. Har alltid, helt siden jeg var liten, vært så glad i den. Jeg kaller min versjon for “Høsttrøst”. Håper dere liker den.

 

 

HØSTTRØST
Veien hjem var lang og tung. Ingen har jeg møtt.
Nå blir kveldene kjølige og sene.
Trøst meg du min venn, for nå er jeg veldig trett,
og så innbitt, inderlig alene.

Det falt meg aldri inn at mørket var så stort.
Går og tenker på alt jeg hadde fore.
Det er så alt for mye jeg skulle sagt og gjort,
men så alt for lite jeg gjorde.

Jeg leter etter noe som kanskje har gått tapt.
Glimtet av en barndom i et minne
Sommeren er over, den er alltid like kort.
Intet varer evig noensinne.

Kanskje møtes vi i natten, før vinteren slår inn.
Før viddene er hvitkledde og øde.
Kanskje finner vi hverandre. Kanskje lærer vi å se.
At alle ting på ny en gang skal grøde.

Høststormene herjer. Sommeren er død.
Drept er lengselen og håpet
Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
men ikke mindre inderlig og såret.

Vi vet det finnes lysglimt, men høsten er så hard.
Drømmen er blitt redusert til splinter.
Send takk til hjertets venner. De er alt vi har.
Og gir oss styrke til å takle nok en vinter.

Kom til meg kjæreste, tiden er moden.
Dager blir korte og kalde.
Tenn alle lys. Kjenner pusten av natten.
Snart er det mørkt for oss alle.

 

Ønsker dere en riktig fin dag, alle! Når dagen kommer skikkelig i gang skal Kjærest og jeg dra sammen med noen venner og spise lunsj på et sted der god mat serveres, Trasti & Trine. Det blir koselig. Hvis det er skikkelig bra skal jeg ta noen bilder og fortelle dere om det. Hvis jeg bare blir mett lar vi det bare gli stille forbi.

 

Fin høstdag til alle ønskes!

 

Lengt

 

Leste i Dagbladet i dag at jeg var Norges nye blogg-komet. Jeg er ikke noen komet, ikke en gang i nærheten. Jeg er et menneske. Et bitte lite et. Har skrevet dikt. Prøvd i alle fall.

 

Lengt
Alle trærne var hugget ned. Vet egentlig ikke hvorfor. De bare lå der. Strødd overalt. Så at de ikke var hugget samtidig, men alle lå nede. Jeg tråkket på de visne kvistene og skar meg i føttene. Flere ganger. Av og til var det en gren som fortsatt var grønn, men med en gang jeg tok i den tok vinden tak i de grønne, men knusktørre bladene og blåste dem bort.. Jeg sto og så etter dem. Lengtet sikkert også. Prøvde å fange dem, men jeg fikk det ikke til. Vinden var for sterk og bladene for lette. Og tørre. Til slutt ga jeg opp. Jeg fikk det ikke til. Ga opp. Jeg gikk.

Det er lett å lyve på papiret. Jeg gikk egentlig ikke. Jeg krøp. Jeg slepte meg langs bakken. Tok tak i gresstuster som var kraftige nok til å kunne trekke meg framover. De fleste ble røsket opp med roten og jeg ble liggende stille, lenge, men med en gang jeg så en ny grep jeg den med begge hendene og trakk meg framover. Igjen. Det gikk sakte. Men det gikk framover. Tross alt.

Vet ikke hvor lenge jeg egentlig gikk. Eller krøp. Vet ikke hvor langt. Vet bare at jeg ble sliten. Hadde faktisk nesten ikke krefter igjen. Det var tomt. Ingenting i reserve. Tørst. Sulten. Knusktørr. Ingenting. Jeg var ingenting. Jeg fantes ikke. Lenger.

Jeg ble borte. Jeg pustet, så vidt, men ingen hørte det. Ikke en gang jeg selv. Ble dekket med støv. Et stadig tykkere lag. Lå helt urørlig. Kunne ikke annet, for jeg fantes jo ikke. Jeg var borte. Utslettet.

Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres av meg. Finne næring. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men denne blomsten må være fra en ørken. Jeg åpner øynene og ser at bladene blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.

Kanskje jeg behøver noen. Som trenger meg?