Pappa <3

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kom plutselig til å tenke på pappa. Han har jeg ikke sett siden lille julaften året jeg fylte 11. Natt til andre juledag gikk han ned med bruket og ble aldri funnet igjen. Jeg har etter hvert skrevet mange dikt om ham. Dette er vel kanskje et av de mest nakne. Vi hadde et spesielt forhold, pappa og jeg. Har blitt mer og mer glad i ham etter hvert som jeg har blitt eldre. Savner han veldig.

 

Fem år. Kanskje seks. Jeg sto og så opp til deg.

Ønsket intenst du skulle ramle ned.

Brekke nakken.

Bli borte og forsvinne. For alltid.

Jeg hatet.

Deg.

 

Du ble.

Du prøvde. Etter hvert.

Fikk det ikke til, men du prøvde.

Jeg prøvde ikke hardt nok.

Fikk det ikke til. Jeg heller.

Vi bare var. Vi måtte.

Leve.

Ingen av oss kunne velge.

Annerledes.

 

Du dro til slutt. Ble helt borte.

Fullstendig.

Jeg savner deg veldig. Fortsatt.

Det vet du.

For vi er venner nå.

Egentlig har vi alltid vært det.

Vi visste det bare ikke.

Nå vet vi bedre.

 

Du er fortsatt borte, men du finnes.

Et sted.

Du ser. Det vet jeg.

Du bryr deg. Det føler jeg.

Takk. Og det mener jeg.

For at jeg finnes.

Og for at du var.

Pappaen min.

Langdrag

Jeg bor i en lang by. Nå har den blitt helt mørk. Månen gjør riktignok så godt den kan, men har verken krefter eller mot til å gi oss det lyset vi trenger. Klokken er fire eller fem. Aner egentlig ikke. Kjører hjem fra jobb. Snøen gjør det litt lysere ute, men det iser på bilen og dugger når jeg puster. Jeg kan jo ikke la være å puste, men jeg prøver. Åpner vinduet, men da fryser jeg bare. Selv om jeg er stor.

 

Av og til skulle jeg ønske jeg var liten. Og trygg, selv om det var mørkt. Akkurat spist kvelds. Og mamma hadde kokt kakao. Sånn skikkelig, ikke bare varm o’boy. Tre brødskiver. Hjembakte. To med brunost og en med bringebærsyltetøy. Ikke smør, det har jeg aldri likt.

 

Og søndager. Alltid naturprogram på tv. Voldsomme vulkaner, noen øgler. Haier. David Attenborough. Men av og til var det fra Norge. Elg. Alltid vært kjedelig med elg. Gi meg heller en antilope. Eller en gnu. Stolt og stor. Og Robin Hood. Han i skogen. Har alltid elsket skogen, selv om jeg er lite der. Alt for lite.

 

Jeg bor i en lang by, men jeg ser den ikke. Ser bare billysene. Bortsett fra i kryss, for ingen blinker. Vi vet likevel hvor de skal, for vi er ikke bedre selv. Vi legger oss i feil fil og håper det ikke er kontroll. Det går som regel bra. Men ikke alltid.

 

Hjemme er det øl. Eller en symaskin. Eller en blogg. Noen prøvekjører en scooter. Iskaldt. Andre sovner mens de ser på tv. De aller fleste puster. Fortsatt. De har ikke noe annet valg. Ingen kan faktisk holde pusten uendelig på kommando.

 

Men snart er det jul.

I lag

Jeg møtte Kjærest første gang etter påske 2018. Da var jeg egentlig ganske utkjørt. Vi ble kjærester 13. mai samme år. Da skrev jeg et dikt. Jeg er ingen stor poet, men finner av og til stor glede av å formulere ord på en litt annen måte enn jeg pleier.

 

I LAG
Plutselig bare sto hun der
Likte meg
Sånn skikkelig
På ordentlig
Ble helt satt ut
Innrømmer det
Gikk rett i bakken
Visste ikke om jeg bare skulle bli liggende
Eller om det det ville lønne seg å reise meg opp
Jeg valgte det siste
Mens hun holdt meg
Støttet meg
Og jeg er en tung mann
På mange måter
Kanskje på alle måter
Hun smilte
Til meg

Vi gikk videre
I lag

 

 

Winter is coming…

Søndags morgen. Kjærest sover. Bare katta som har vært oppe en tur, spist og gjort det eneste fornuftige, gått ned og lagt seg igjen. Hun og Datter deler soverom, men denne uken sover hun alene siden Datter er hos moren sin. Tror hun kjeder seg litt.

 

Jeg skriver ofte i et lett poetisk språk, og er derfor glad i i skrive dikt faktisk. Jeg er ikke så veldig flink til det, men av og til får jeg til fine stemninger også i denne sjangeren. Jeg beundrer veldig de som er skikkelig gode, for jeg kan finne stor glede i å lese et dikt som treffer meg. De fleste av mine dikt er skrevet på gammeldags måte med enderim. Når man får det til syns jeg kanskje de er finest, men har også skrevet dikt uten rim i det hele tatt. De er litt lettere for meg, siden mange av mine tekster egentlig er endeløse dikt, he he.

 

Dette er ikke mitt eget egentlig, men min tolkning av Tove Janssons “Høstvisa”. Har alltid, helt siden jeg var liten, vært så glad i den. Jeg kaller min versjon for “Høsttrøst”. Håper dere liker den.

 

 

HØSTTRØST
Veien hjem var lang og tung. Ingen har jeg møtt.
Nå blir kveldene kjølige og sene.
Trøst meg du min venn, for nå er jeg veldig trett,
og så innbitt, inderlig alene.

Det falt meg aldri inn at mørket var så stort.
Går og tenker på alt jeg hadde fore.
Det er så alt for mye jeg skulle sagt og gjort,
men så alt for lite jeg gjorde.

Jeg leter etter noe som kanskje har gått tapt.
Glimtet av en barndom i et minne
Sommeren er over, den er alltid like kort.
Intet varer evig noensinne.

Kanskje møtes vi i natten, før vinteren slår inn.
Før viddene er hvitkledde og øde.
Kanskje finner vi hverandre. Kanskje lærer vi å se.
At alle ting på ny en gang skal grøde.

Høststormene herjer. Sommeren er død.
Drept er lengselen og håpet
Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
men ikke mindre inderlig og såret.

Vi vet det finnes lysglimt, men høsten er så hard.
Drømmen er blitt redusert til splinter.
Send takk til hjertets venner. De er alt vi har.
Og gir oss styrke til å takle nok en vinter.

Kom til meg kjæreste, tiden er moden.
Dager blir korte og kalde.
Tenn alle lys. Kjenner pusten av natten.
Snart er det mørkt for oss alle.

 

Ønsker dere en riktig fin dag, alle! Når dagen kommer skikkelig i gang skal Kjærest og jeg dra sammen med noen venner og spise lunsj på et sted der god mat serveres, Trasti & Trine. Det blir koselig. Hvis det er skikkelig bra skal jeg ta noen bilder og fortelle dere om det. Hvis jeg bare blir mett lar vi det bare gli stille forbi.

 

Fin høstdag til alle ønskes!

 

Lengt

 

Leste i Dagbladet i dag at jeg var Norges nye blogg-komet. Jeg er ikke noen komet, ikke en gang i nærheten. Jeg er et menneske. Et bitte lite et. Har skrevet dikt. Prøvd i alle fall.

 

Lengt
Alle trærne var hugget ned. Vet egentlig ikke hvorfor. De bare lå der. Strødd overalt. Så at de ikke var hugget samtidig, men alle lå nede. Jeg tråkket på de visne kvistene og skar meg i føttene. Flere ganger. Av og til var det en gren som fortsatt var grønn, men med en gang jeg tok i den tok vinden tak i de grønne, men knusktørre bladene og blåste dem bort.. Jeg sto og så etter dem. Lengtet sikkert også. Prøvde å fange dem, men jeg fikk det ikke til. Vinden var for sterk og bladene for lette. Og tørre. Til slutt ga jeg opp. Jeg fikk det ikke til. Ga opp. Jeg gikk.

Det er lett å lyve på papiret. Jeg gikk egentlig ikke. Jeg krøp. Jeg slepte meg langs bakken. Tok tak i gresstuster som var kraftige nok til å kunne trekke meg framover. De fleste ble røsket opp med roten og jeg ble liggende stille, lenge, men med en gang jeg så en ny grep jeg den med begge hendene og trakk meg framover. Igjen. Det gikk sakte. Men det gikk framover. Tross alt.

Vet ikke hvor lenge jeg egentlig gikk. Eller krøp. Vet ikke hvor langt. Vet bare at jeg ble sliten. Hadde faktisk nesten ikke krefter igjen. Det var tomt. Ingenting i reserve. Tørst. Sulten. Knusktørr. Ingenting. Jeg var ingenting. Jeg fantes ikke. Lenger.

Jeg ble borte. Jeg pustet, så vidt, men ingen hørte det. Ikke en gang jeg selv. Ble dekket med støv. Et stadig tykkere lag. Lå helt urørlig. Kunne ikke annet, for jeg fantes jo ikke. Jeg var borte. Utslettet.

Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres av meg. Finne næring. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men denne blomsten må være fra en ørken. Jeg åpner øynene og ser at bladene blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.

Kanskje jeg behøver noen. Som trenger meg?