Det e alltid så fint vær på TV (A-ha på nord-norsk)

Posted on
Ta på mæ
Korsn i fan
Tru på mæ
Det e alltid så fint vær på tv
Hold mæ
Nært inn te hjærte
Ta på mæ
Og gje alt du har av elskov te mæ
Te mæ
Hø
Æ såg ætter liv på innsida av mæ
Men æ fant ikkje en skit
Bærre førr å lætte trøkket
På mine konstante bekymringa
Alle mine kræfta er bortkasta
Min største redsel e det fugleskræmselet
Som stirre på mæ i speilet
Det e ikkje nåkka hensikt i
Å be mæ forsvare alt det pinlige
Fader, kor æ skjæmmes
Over at alt bærre flyt av gårde
Heilt uten mål og meining
Æ såg ætter liv på innsida av mæ
Det må jo for fan vær en måte ut av dettan
uføre æ har rota mæ bort i
Ta på mæ
Korssn i fan
Tru på mæ
Været e alltid så fint på tv
Hold mæ
Nært inn te hjærte
Ta på mæ
Og gje mæ alt du har av elskov
Te mæ
(Av og til er det kanskje best med engelsk tekst) 😉
Touch me
How can it be?
Believe me
The sun always shines on TV
Hold me
Close to your heart
Touch me
And give all your love to me
To me
Huh!
I reached inside myself and found
Nothing there to ease
The pressure of my ever worrying mind
All my powers waste away
I fear the crazed and lonely
Looks the mirror’s sending me these days
Touch me
How can it be?
Believe me
The sun always shines on TV
Hold me
Close to your heart
Touch me
And give all your love to me
Please don’t ask me to defend
The shameful lowlands of the way I’m drifting
Gloomily through time
I reached inside myself today
Thinking there’s got to be some way
To keep my troubles distant
Touch me
How can it be?
Believe me
The sun always shines on TV
Hold me
Close to your heart
Touch me
And give all your love to me
Hold me
Close to your heart
Touch me
And give all your love to me
To me
Pål Waaktaar

Jeg er ikke klar for det riktig ennå! (Ikke for at det spiller noen rolle egentlig. Er jo bare på jobb uansett, he he ;) )

Posted on
Måtte stoppe bilden på vei til jobb i natt til i morges for å ta bilde. Melis på fjellene. Vi vet alle hva det betyr. Vet hva vi må gjennom. Noen gleder seg, men tror ikke det er så mange. Håper i alle fall de får den hjelpen de trenger.
Veien hjem var lang og tung. Ingen har jeg møtt.
Nå blir kveldene kjølige og sene.
Trøst meg du min venn, for nå er jeg veldig trett,
og så innbitt, inderlig alene.
Det falt meg aldri inn at mørket var så stort.
Går og tenker på alt jeg hadde fore.
Det er så alt for mye jeg skulle sagt og gjort,
men så ALT for lite jeg gjorde.
Jeg leter etter noe som kanskje har gått tapt.
Glimtet av en barndom i et minne
Sommeren er over, den er alltid like kort.
Intet varer evig noensinne.
Kanskje møtes vi i natten, før vinteren slår inn.
Før viddene er hvitkledde og øde.
Kanskje finner vi hverandre. Kanskje lærer vi å se.
At alle ting på ny en gang skal grøde.
Høststormene herjer. Sommeren er død.
Drept er lengselen og håpet
Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
men ikke mindre inderlig og såret.
Vi vet det finnes lysglimt, men høsten er så hard.
Drømmen er blitt redusert til splinter.
Send takk til hjertets venner. De er alt vi har.
Og gir oss styrke til å takle nok en vinter.
Kom til meg kjæreste, tiden er moden.
Dager blir korte og kalde.
Tenn alle lys. Kjenner pusten av natten.
Snart er det mørkt for oss alle.
Fritt inspirert av Tove Janssons “Høstvisa”

Alt brytes sakte ned

Posted on

Jeg liker å oversette sangtekster. Her har jeg forsøkt meg på en slags oversettelse av Bjørn Afzelius sin fantastisk vakre “Tusen bitar”. Har alltid likt den sangen, men har ikke gått inn i teksten før i voksen alder. Den oser av levd liv og en lang rekke med nederlag, men også en pragmatisk framtidstro som kun egen erfaring kan gi deg. Alt går seg til, blir bra, kanskje til og med bedre, men det blir annerledes.

 

Annonsørinnhold
Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++
Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

En vakker dag over skyene ønskes!

 

Alt brytes sakte ned

Det sies solen skinner over skyene et sted
Men det hjelper sjelden den som står i regnet
Det sies også alle sår skal leges før du dør
Men liten trøst hvis du må amputere

 

For når vennene forsvinner, eller kjærligheten dør
Ser man alt med nye, klare øyne
Man øver seg og sakte vil man godta sannheten
Ikke alt, men mye skapt av løgner

 

Alt brytes sakte ned
Men hjertet bryter fullstendig sammen
Du sier du er vennen min
Og da er du kanskje det

 

Det sies det er mening i alt som rammer oss
Og at troen bygger oss og gir oss styrke
Ja, det sies mye, men man er fullstendig for seg selv
Når tungsinnet og ensomheten kommer

 

For når vennene forsvinner, eller kjærligheten dør
Ser man alt med nye klare øyne
Man øver seg og sakte vil man godta sannheten
Ikke alt, men mye det var løgner

 

Alt brytes sakte ned
Men hjertet bryter fullstendig sammen.
Du sier du er vennen min
Og da er du sikkert det

 

 

 

 

 

 

Her er originalen skrevet av Bjørn Afzelius:

Det sägs att ovan molnen är himlen alltid blå
Men det kan var svårt att tro när man inte ser den
Och det sägs att efter regnet kommer solen fram igen
Men det hjälper sällan de som har blivit våta
För när vännerna försvinner eller kärleken tar slut
Ser man allt med lite andra ögon
Man övar sig och långsamt blir man bättre på att se
Skillnad mellan sanningar och lögner
Allting kan gå itu
Men ett hjärta kan gå i tusen bitar
Säger du at du är min vän
Så är du kanske det
Det sägs att det finns alltid nånting bra i det som sker
Och tron är ofta den som ger oss styrka
Ja, man säger mycket men man vet så lite om sig själv
När ångesten och ensamheten kommer
För när vännerna försvinner eller kärleken tar slut
Ser man allt med lite andra ögon
Så man övar sig och långsamt blir man bättre på att se
Skillnad mellan sanningar och lögner
Allting kan gå i tu
Men mitt hjärta kan gå i tusen bitar
Säger du att du är min vän
Så är du kanske det
RETTELSE!
Mange av mine lesere, som er langt klokere enn meg, har presisert at det slett ikke var Afzelius som hadde originalen, men danske Anne Linnet. Det visste jeg ikke, og beklager det. Her er i alle fall den danske originalen. Utrolig flott og kanskje den beste versjonen!
Tusind stykker
Anne Linnet
Man si’r at over skyerne er himlen altid blå
Det kan være svært at forstå når man ikke kan se den
Og man si’r at efter stormens pisken kommer solen frem
Men det hjælper sjældent dem der er blevet våde
For når vennerne forsvinder
Og når livet er betrangt
Ser man alt med ganske andre øjne
Man øver sig og bliver langsomt bedre til at se
Og skelne mellem sandheder og løgne
Man siger jo at det der sker er altid godt for noget
Og troen har vi fået for at bruge den
Man siger så meget men ved så lidt når angsten den tager fat
Og sjælen mærker illusioner briste
For når vennerne forsvinder
Og når livet er betrangt
Ser man alt med ganske andre øjne
Man øver sig og bliver langsomt bedre til at se
Og skelne mellem sandheder og løgne
Alting kan gå itu
Et hjerte kan gå i tusind stykker
Kaldte du mig for ven engang
Så er jeg her nok endnu…

Mannen fra havet

Posted on

Dette diktet skrev jeg sytten år gammel, voldsomt fascinert over en fantastisk statue som plutselig sto nede i fjærsteinene i Bø i Vesterålen, der min mor bodde. Et fantastisk kunstverk, statuen altså. Bildet av meg er tatt i dag i Tollevikfjæra der jeg bor. Et fantastisk vær! Ja, jeg vet at genseren er for kort. Krympet den med vilje i sommeren 2018 da vekta var noe annerledes enn i dag. Det burde jeg ikke gjort…

 

Annonsørinnhold
Ville Hoka-tilbud til dame og herre
Ville Hoka-tilbud til dame og herre

MANNEN FRA HAVET

Fisket var dårlig

Gårdsbruk lagt ned

Ungdommen flyktet

Gammelt folk led

 

Livet var sluknet

Sjelen var død

Folket var borte

Bygda het Bø

 

Dagen var kommet

Kista i jord

En innleid prest leste

De siste av ord

 

Av jord er du kommet

Til jord har du blitt

Din jord står nå øde

Gammel og slitt

 

På gravsteinen sto det

Vår kjæreste Bø

Du er elsket og savnet

Måtte du dø?

 

Tiden sto stille

Sommer ble høst

Stormene herjet

Vilt fra nordøst

 

Men stormen ble brutt

Av rop fra en mann

Han kom i fra havet

Og vasset i land

 

Han så seg utover

Hva er dette for sted?

Her er det så vakkert!

Her slår jeg meg ned

 

En dame fra havet

Fulgte med han på land

Hun så mening i dette

Derfor elsket hun han

 

De giftet seg sammen

De dyrket opp jord

Selv myra i utmark

Ble til dyrkbar jord

 

Rikdom var målet

Når planer ble lagt

Handelen vokste

Penger ble makt

 

Folk ble forandret

Fra aske til ild

Det som han skapte

Hører fortiden til

 

Mannen fra havet

Ga liv til en bygd

Ga arbeid til dem

Som før gikk på trygd

 

Nå har de glemt han

De klarer seg bra

Han er gammel og utslitt

På tide å dra

 

Tilbake til havet

En sirkel tar form

Er det stille om dagen

Kommer natten med storm

 

Du er gammel og utslitt

Et liv krever sitt

Du har gjort alt du kunne

Nå skal jeg gjøre mitt

 

Mannen fra havet. En del av skulpturlandskap Nordland. Inni ryggen var det gjemt en kvinne.

Jeg vet ikke hvem som er fotograf. Håper jeg blir tilgitt.

 

 

 

 

 

Pappa <3

Posted on

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kom plutselig til å tenke på pappa. Han har jeg ikke sett siden lille julaften året jeg fylte 11. Natt til andre juledag gikk han ned med bruket og ble aldri funnet igjen. Jeg har etter hvert skrevet mange dikt om ham. Dette er vel kanskje et av de mest nakne. Vi hadde et spesielt forhold, pappa og jeg. Har blitt mer og mer glad i ham etter hvert som jeg har blitt eldre. Savner han veldig.

 

Fem år. Kanskje seks. Jeg sto og så opp til deg.

Ønsket intenst du skulle ramle ned.

Brekke nakken.

Bli borte og forsvinne. For alltid.

Jeg hatet.

Deg.

 

Du ble.

Du prøvde. Etter hvert.

Fikk det ikke til, men du prøvde.

Jeg prøvde ikke hardt nok.

Fikk det ikke til. Jeg heller.

Vi bare var. Vi måtte.

Leve.

Ingen av oss kunne velge.

Annerledes.

 

Du dro til slutt. Ble helt borte.

Fullstendig.

Jeg savner deg veldig. Fortsatt.

Det vet du.

For vi er venner nå.

Egentlig har vi alltid vært det.

Vi visste det bare ikke.

Nå vet vi bedre.

 

Du er fortsatt borte, men du finnes.

Et sted.

Du ser. Det vet jeg.

Du bryr deg. Det føler jeg.

Takk. Og det mener jeg.

For at jeg finnes.

Og for at du var.

Pappaen min.

Langdrag

Posted on

Jeg bor i en lang by. Nå har den blitt helt mørk. Månen gjør riktignok så godt den kan, men har verken krefter eller mot til å gi oss det lyset vi trenger. Klokken er fire eller fem. Aner egentlig ikke. Kjører hjem fra jobb. Snøen gjør det litt lysere ute, men det iser på bilen og dugger når jeg puster. Jeg kan jo ikke la være å puste, men jeg prøver. Åpner vinduet, men da fryser jeg bare. Selv om jeg er stor.

 

Annonsørinnhold
Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%
Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Av og til skulle jeg ønske jeg var liten. Og trygg, selv om det var mørkt. Akkurat spist kvelds. Og mamma hadde kokt kakao. Sånn skikkelig, ikke bare varm o’boy. Tre brødskiver. Hjembakte. To med brunost og en med bringebærsyltetøy. Ikke smør, det har jeg aldri likt.

 

Og søndager. Alltid naturprogram på tv. Voldsomme vulkaner, noen øgler. Haier. David Attenborough. Men av og til var det fra Norge. Elg. Alltid vært kjedelig med elg. Gi meg heller en antilope. Eller en gnu. Stolt og stor. Og Robin Hood. Han i skogen. Har alltid elsket skogen, selv om jeg er lite der. Alt for lite.

 

Jeg bor i en lang by, men jeg ser den ikke. Ser bare billysene. Bortsett fra i kryss, for ingen blinker. Vi vet likevel hvor de skal, for vi er ikke bedre selv. Vi legger oss i feil fil og håper det ikke er kontroll. Det går som regel bra. Men ikke alltid.

 

Hjemme er det øl. Eller en symaskin. Eller en blogg. Noen prøvekjører en scooter. Iskaldt. Andre sovner mens de ser på tv. De aller fleste puster. Fortsatt. De har ikke noe annet valg. Ingen kan faktisk holde pusten uendelig på kommando.

 

Men snart er det jul.

I lag

Posted on

Jeg møtte Kjærest første gang etter påske 2018. Da var jeg egentlig ganske utkjørt. Vi ble kjærester 13. mai samme år. Da skrev jeg et dikt. Jeg er ingen stor poet, men finner av og til stor glede av å formulere ord på en litt annen måte enn jeg pleier.

 

I LAG
Plutselig bare sto hun der
Likte meg
Sånn skikkelig
På ordentlig
Ble helt satt ut
Innrømmer det
Gikk rett i bakken
Visste ikke om jeg bare skulle bli liggende
Eller om det det ville lønne seg å reise meg opp
Jeg valgte det siste
Mens hun holdt meg
Støttet meg
Og jeg er en tung mann
På mange måter
Kanskje på alle måter
Hun smilte
Til meg

Vi gikk videre
I lag

 

 

Winter is coming…

Posted on

Søndags morgen. Kjærest sover. Bare katta som har vært oppe en tur, spist og gjort det eneste fornuftige, gått ned og lagt seg igjen. Hun og Datter deler soverom, men denne uken sover hun alene siden Datter er hos moren sin. Tror hun kjeder seg litt.

 

Annonsørinnhold
I butikk: Vårens fineste sneakers
I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg skriver ofte i et lett poetisk språk, og er derfor glad i i skrive dikt faktisk. Jeg er ikke så veldig flink til det, men av og til får jeg til fine stemninger også i denne sjangeren. Jeg beundrer veldig de som er skikkelig gode, for jeg kan finne stor glede i å lese et dikt som treffer meg. De fleste av mine dikt er skrevet på gammeldags måte med enderim. Når man får det til syns jeg kanskje de er finest, men har også skrevet dikt uten rim i det hele tatt. De er litt lettere for meg, siden mange av mine tekster egentlig er endeløse dikt, he he.

 

Dette er ikke mitt eget egentlig, men min tolkning av Tove Janssons “Høstvisa”. Har alltid, helt siden jeg var liten, vært så glad i den. Jeg kaller min versjon for “Høsttrøst”. Håper dere liker den.

 

 

HØSTTRØST
Veien hjem var lang og tung. Ingen har jeg møtt.
Nå blir kveldene kjølige og sene.
Trøst meg du min venn, for nå er jeg veldig trett,
og så innbitt, inderlig alene.

Det falt meg aldri inn at mørket var så stort.
Går og tenker på alt jeg hadde fore.
Det er så alt for mye jeg skulle sagt og gjort,
men så alt for lite jeg gjorde.

Jeg leter etter noe som kanskje har gått tapt.
Glimtet av en barndom i et minne
Sommeren er over, den er alltid like kort.
Intet varer evig noensinne.

Kanskje møtes vi i natten, før vinteren slår inn.
Før viddene er hvitkledde og øde.
Kanskje finner vi hverandre. Kanskje lærer vi å se.
At alle ting på ny en gang skal grøde.

Høststormene herjer. Sommeren er død.
Drept er lengselen og håpet
Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
men ikke mindre inderlig og såret.

Vi vet det finnes lysglimt, men høsten er så hard.
Drømmen er blitt redusert til splinter.
Send takk til hjertets venner. De er alt vi har.
Og gir oss styrke til å takle nok en vinter.

Kom til meg kjæreste, tiden er moden.
Dager blir korte og kalde.
Tenn alle lys. Kjenner pusten av natten.
Snart er det mørkt for oss alle.

 

Ønsker dere en riktig fin dag, alle! Når dagen kommer skikkelig i gang skal Kjærest og jeg dra sammen med noen venner og spise lunsj på et sted der god mat serveres, Trasti & Trine. Det blir koselig. Hvis det er skikkelig bra skal jeg ta noen bilder og fortelle dere om det. Hvis jeg bare blir mett lar vi det bare gli stille forbi.

 

Fin høstdag til alle ønskes!

 

Lengt

Posted on

 

Leste i Dagbladet i dag at jeg var Norges nye blogg-komet. Jeg er ikke noen komet, ikke en gang i nærheten. Jeg er et menneske. Et bitte lite et. Har skrevet dikt. Prøvd i alle fall.

Annonsørinnhold
Ville Hoka-tilbud til dame og herre
Ville Hoka-tilbud til dame og herre

 

Lengt
Alle trærne var hugget ned. Vet egentlig ikke hvorfor. De bare lå der. Strødd overalt. Så at de ikke var hugget samtidig, men alle lå nede. Jeg tråkket på de visne kvistene og skar meg i føttene. Flere ganger. Av og til var det en gren som fortsatt var grønn, men med en gang jeg tok i den tok vinden tak i de grønne, men knusktørre bladene og blåste dem bort.. Jeg sto og så etter dem. Lengtet sikkert også. Prøvde å fange dem, men jeg fikk det ikke til. Vinden var for sterk og bladene for lette. Og tørre. Til slutt ga jeg opp. Jeg fikk det ikke til. Ga opp. Jeg gikk.

Det er lett å lyve på papiret. Jeg gikk egentlig ikke. Jeg krøp. Jeg slepte meg langs bakken. Tok tak i gresstuster som var kraftige nok til å kunne trekke meg framover. De fleste ble røsket opp med roten og jeg ble liggende stille, lenge, men med en gang jeg så en ny grep jeg den med begge hendene og trakk meg framover. Igjen. Det gikk sakte. Men det gikk framover. Tross alt.

Vet ikke hvor lenge jeg egentlig gikk. Eller krøp. Vet ikke hvor langt. Vet bare at jeg ble sliten. Hadde faktisk nesten ikke krefter igjen. Det var tomt. Ingenting i reserve. Tørst. Sulten. Knusktørr. Ingenting. Jeg var ingenting. Jeg fantes ikke. Lenger.

Jeg ble borte. Jeg pustet, så vidt, men ingen hørte det. Ikke en gang jeg selv. Ble dekket med støv. Et stadig tykkere lag. Lå helt urørlig. Kunne ikke annet, for jeg fantes jo ikke. Jeg var borte. Utslettet.

Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres av meg. Finne næring. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men denne blomsten må være fra en ørken. Jeg åpner øynene og ser at bladene blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.

Kanskje jeg behøver noen. Som trenger meg?