Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner!

Selv om jeg har viet livet mitt til å spre kulinarisk nytelse og glede til så mange som overhodet mulig, så betyr det jo ikke at jeg selv skal vandre rundt på jorden i armod, filler og nød. Jeg bruker, riktignok med stor glede, enormt mye tid, og veldig mange penger, på å utvikle, og forbedre, oppskrifter slik at dere slipper å tråle internett for hundre tusen middels gode oppskrifter. Finner dere en oppskrift dere vil prøve hos meg, så garanterer jeg at den er god! Enkelt og greit!

 

Derfor vil jeg heretter kaste en kulinarisk forbannelse over alle som heretter bare lager seg de herligste retter uten tanke på verken opphavsmann eller anstendighet. Enkelte vil dø. Faktisk alle.

 

Har du råd til mat, har du råd til et par kroner pr oppskrift. Du trenger ikke betale hver gang, men gjør det enkelt og vipps 100 kroner, så klan du boltre deg i oppskriftene mine i et helt år! 😀

 

(Ja da, jeg betaler selvfølgelig  både moms og skatt av betalingen, som jeg gjør med all annen omsetning)

 

Skriv Kokkejævel i Vipps, enkelt og greit. 🙂

 

Vi smattes!

 

 

 

 

 

Mitt aller første kyss

Tok bussen til Ballstad, et lite fiskevær i Vestvågøy kommune i Lofoten. Må ha vært rundt 10 år, for dette var sommeren før han døde. Søsteren min var der allerede. Tror hun hadde vært der et par uker før jeg kom. Hos pappa. Han bodde i en liten rorbu. Reagerte ikke spesielt på det. Koselig å bo i en rorbu. I alle fall et par uker.

 

For å få hjulene til å gå rundt jobbet han som prostituert på kveldene. Solgte seg til de gamle fiskerne som lå i land i månedsvis og ventet på ny torskekvote. Neida, jeg tuller selvfølgelig bare. Skulle bare sjekke om dere var våkne. Pappa jobbet som snekker på denne tiden og var borte på dagtid. Søster og jeg spilte kort og fisket krabber. En gang fikk jeg henne til å spise så mye spaghetti at hun måtte spy. Ellers skjedde det ikke så mye, men vi hadde det fint.

 

I helgene kjørte vi inn til Stamsund, et litt større sted i samme kommune, der pappa bodde sammen med en kvinne og hennes to eller tre barn. De hadde leilighet over et gammelt eller nedlagt postkontor. Fikk veldig god kontakt med datteren. Hun var noen år eldre enn meg og en kveld lurte hun meg inn på soverommet og opp i sengen sin. Der lå vi og leste dikt som hun hadde skrevet. Kjempefine dikt. Allerede da var jeg glad i det skrevne ord og at en eldre jente viste meg ordene verden var ganske stort for en guttunge som meg. Ble du litt skuffet nå? Det var meningen, he he 😉 Skjedde ingenting annet enn lesing i den sengen.

 

I nabohuset derimot bodde det en eksepsjonelt fin jente. Hun het Anette. Det gjør hun sikkert fortsatt, men det vet jeg ingenting om. Har ikke snakket med henne siden denne sommeren for over tretti år siden. Vi pleide å gå over og fortelle spøkelseshistorier i kottet bak rommet hennes. Hun hadde et slik kott inne i veggen hvis jeg ikke husker feil. Der satt vi, Anette, søsteren min og Einar, gutten til pappas kvinne, og fortalte mer eller mindre skumle historier.

 

Jeg var så forelsket! Ikke i Einar, selv om han var en flott fyr altså, men i Anette. Fikk stryke på henne og vet du hva? Hun strøk tilbake. Flere ganger. Bare stryking, men jeg er nesten sikker på at hun var litt forelsket i meg også. Hun strøk i alle fall tilbake og det var mer enn godt nok for meg.

 

Heller ikke Stamsund var forskånet for tyskerne under krigen og de hadde lagd, som så mange andre steder langs nordlandskysten, en rekke bunkerser i fjellet. Masse grotteganger som nå ble mest brukt av ungdomsgjenger som ville feste i fred for foreldrene eller, som i vårt tilfelle, en barnegjeng, helt i startgropen av ungdomstid og hormoner, som ville innerst inn på det aller mørkeste og skumleste stedet for å fortelle spøkelseshistorier.

 

Helt der inne, i lyset av en sliten lommelykt, etter en historie om en mann som plutselig ble slikket på håndflaten da han hang armen ned fra sengen, selv om han trodde han var helt alene i det mørke soverommet, for øvrig en grusom tanke, strakte jeg meg mot henne og kysset henne. Hun besvarte kysset og det var de deiligste sekundene jeg noensinne har opplevd i mitt liv! Aldri før, og veldig sjeldent senere hadde jeg kjent en slik følelse i kroppen.

 

Jeg hadde lyst til så ta henne i armene og gjøre slik jeg hadde sett i bladene til onkel, men kom plutselig på at jeg bare var ti år, og det var hun også, kanskje til og med bare ni, så det kom sikkert bare til å bli et sabla drama. Ikke visste jeg hvordan man gjorde det heller. Dessuten var søsteren min og Einar der i tillegg, så jeg så meg fornøyd og levde på dette ene kysset i mange år framover.

 

Så nå vet dere hvordan det gikk til. Neste gang skal jeg fortelle dere om første gang det ble skikkelig alvor noen år senere, men da blir det en videoblogg. Nei, er ikke seriøs. Det blir ingen video. Ikke bilder heller for den saks skyld. Legg det fra deg.

 

Ha en vakker dag!

 

Hvis du vil at jeg skal få et aldri så lite seierskyss fra Kjærest på Vixen, så må du nesten stemme på meg HER

(Herregud jeg gleder meg til denne avstemningen er over, for nå er jeg lei av å “tigge”stemmer. Glad jeg ikke er politiker å må gjøre dette annen hvert år. Til neste år vil jeg IKKE bli nominert! 😉 )

Juletrefesten

Vi flyttet til Sigerfjord sommeren jeg fylte åtte. Postkortvakkert. Naturskjønt. Idyllisk. Vi skulle aldri kommet.

 

Det kunne være voldsomt. Har selv stått å sett på at unge gutter har blitt slått og sparket sønder og sammen til de lå på bakken, blødende og gispende etter luft. Med knust nese, tryglende om nåde, som en sekk med søppel.

Sparking i magen og ryggen var spesielt populært, men noen durabelige spark i ansiktet, for variasjonen og treningens skyld, var langt fra uvanlig. Viktig at man ikke låser seg fast til et fast spor. Da blir man fort lei.

Ringo og Satan var vel de jeg husker som aller verst. De var året eldre enn meg. Ringo var pen og populær. Også blant jentene. Satan ville være det. For noen år siden leste jeg at Ringo hadde gått bort. Jeg gråt lite den dagen.

Jeg kan ikke minnes at jeg selv ble utsatt for den mest brutale volden bortsett fra det første året da jeg fikk mye juling på fotballbanen. På dagtid. Sjefen i barnehagen sto og så på. Hun sa ingenting. Hun gjorde ingenting. Gjengen fikk både slå og sparke seg ferdig. De gjorde skikkelig arbeid. Ikke noe slurv. Det skal de ha.

Har alltid vært stor. Ikke alltid tjukk, men sterk. Da begrenser banken seg etter hvert av seg selv. Klart kunne det samle seg en gjeng, med Ringo i spissen, etter korpsøvelsen som skulle ta meg, men det var ikke så ofte. Utestenging er langt mer effektivt i lengden. Sikkert mindre slitsomt også siden jeg var såpass sterk. Man skal ikke slite seg ut unødig.

 

Så var det jul da. Sikkert 3. juledag, og bygda samlet seg til juletrefest. Tombola, nisse, kaker og mandariner, som det het den gangen. Hele pakka. Møtte Lucifer nede i gangen. En liten sprett som i kraft av min lave status hadde kunnet plage meg i årevis, men som nå heldigvis hadde flyttet fra bygda og jeg fikk litt fred på skolen. Nå var han dessverre hjemme på juleferie og jeg kjente det stakk i magen da jeg så han. Lucifer. Bare navnet får magen fortsatt til å vrenge seg. Over 30 år etterpå.

 

Han ser på meg og smiler. Ondskapsfullt. Kommer sakte gående mot meg. Spyr ut av seg en av de vanlige nedsettende glosene sine og trekker meg ydmykende i slipset mens alle ser på. Hadde jo pynta meg. Juletrefest og greier.

Jeg slår han rett i magen! Beinhardt. Redselen for hvilke konsekvenser dette kunne få overskygges av tilfredsstillelsen av å endelig ta igjen. Det som måtte komme fikk bare komme. Jeg kunne ikke brydd meg mindre, men det kom faktisk ingenting. Jeg hadde satt skapet på plass. Jeg hadde ryddet plass til andre. For det fantes alltids andre man kunne banke. I Sigerfjord.

 

Jeg kommer nok til å skrive mer om dette i boken som kommer til neste år. Det er ikke tvil om at barndommen har satt nokså dype spor og bidratt til at jeg har blitt som jeg har blitt. Både på godt og vondt. Jeg har opplevd så mye og vært så mye alene at jeg tror jeg er bedre rustet enn de fleste til å takle livet mange nedturer og nederlag, og har utviklet teknikker som gjør at jeg tross alt har kommet styrket ut av det meste. Jeg er ikke redd mer. Det er mange år siden sist. Jeg er ikke en gang redd for å dø.

 

Slå aldri først, men slå tilbake! har jeg alltid lært mine egne barn. Ikke la deg bli trampet på av andre. Det er ingen som tar i mot deg hvis du faller. Det hjelper ikke å gråte og sladre til læreren. Da blir du bare slått enda hardere neste gang. Slå tilbake!

 

I løpet av mine snart 17 år med barn i skolepliktig alder har jeg bare opplevd ett oppstarts-foreldremøte der mobbing sto øverst på agendaen. Det var året etter at en unge nesten ble mobbet til døde. Siden har det vært stille. Har selvfølgelig blitt nevnt av og til, men aldri som hovedsak. Jeg blir aldri stille og kommer til å fortsette å skrive om dette temaet til jeg dør.

 

Ikke la unger gå alene. De har ikke godt av det. Hvem vet, plutselig en dag våkner de opp og blir som meg. Det unner jeg ingen! 😉

 

 

Del hvis du hater mobbing like mye som meg!

 

 

Om en uke brenner huset ned

Mamma sendte meg dette bildet i går. Spurte om jeg husket. Hvordan kan jeg glemme? (Foto: Tante Ragnhild)

Selv jeg har vært liten en gang. Og glad. Vi bodde på en småbruk i Vesterålen. Dette var mens pappa ennå levde. Han hadde en drøm om å drive en gård. Derfor kjøpte han en. Sau og gris og høns og jeg vet ikke hva. Husker han pleide å koke sauhau på kveldene. Ikke røkte, tror ikke det var vanlig i Vesterålen, men lettsaltede. Synet av min far som slurper i seg lettsaltede sauøyne, lepper og ørefester, og tygger over i voldsom vellyst, sitter fortsatt i meg. Vet ikke om det er et godt eller dårlig minne, men det er i alle fall et minne. Om far min.

Jo, tror forresten det er et godt minne! Han var skikkelig god til å lage mat, far min,  og da mener jeg skikkelig. Helt fra bunnen. Ikke noe juks! Pølser og fiskekaker, gryteretter og steker. Pinnekjøtt og buknafisk. Listen er lang. Tror kanskje der interessen for mat startet. Vanskelig å si. Var jo så liten.

Han spiste ikke bare sauhau forresten. Han var ekstremt glad i nakkekoteletter og disse likte han å spise etter at vi ungene var lagt oss. Husker den vanvittig deilige duften av ovnsbakte koteletter som smøg seg opp til soverommet der vi guttene lå. Vi fikk jo naturligvis ikke sove med slike dufter, men vi fikk ikke komme ned heller. Så der lå vi da, og hørte lyden av lette skritt ut av naborommet. Trippende ned trappen. Lillesøster. Hun fikk komme ned. “Hun var jo så liten” Og det var hun jo for så vidt, men vi var jo sultne vi også, arme gutter.

Nå høres det nesten ut som vi ikke fikk mat i det hele tatt, og det stemmer jo ikke. Magre har vi aldri vært. Noen av oss. Vi fikk masse mat, må presisere det, hvis ikke får jeg sinte meldinger fra modern,  men ikke på kveldene. Slik jeg husker det.

 

Dagen etter at bildet ble tatt satte vi oss i bilen, vi tre ungene og modern, og kjørte til Fauske hvor mormor og morfar bodde. Vi pleide å være der ganske ofte og der var det godt å være. Tante M, litt eldre enn oss gutta, var spennende å være sammen med. Tok oss med på mye rart. Så filmer som jeg ennå, den dag i dag, får frysninger på ryggen av når jeg går alene på en mørk vei, eller står i dusjen. Poltergeist. Skrekk og gru!

Vi dro hjem to dager tidligere enn vi skulle. Pappa hadde ringt. Huset var brent ned. Barndommen var i gang.