Jeg vet ikke hva du liker å gjøre når snøen virvler ned fra absolutt alle kanter, og vinden pisker mot ansiktet ditt når du får presset ut ytterdøren, men jeg liker å gå topptur i slikt vær. Herre Gud, finnes da ikke dårlig vær, bare dårlige knær!

 

Toppbildet er fra nettopp toppen, og vinden roet seg faktisk ned noen minutter slik at jeg fikk tatt den obligatoriske toppselfien, samt skrevet meg inn i boka. I dag var det jo nesten litt “jubileum”, for var den 14. toppturen på 14 dager.

 

(Veide meg da jeg kom ned. Legger ut i morgen tidlig, men kan røpe at jeg ikke har gått opp i vekt, men klarer du å gjette hvor mye jeg har gått ned?)

 

Her ser dere meg ved foten av Komsalaia. Ved friskt mot selv gårdagens tur friskt i minne, (les om den HER), så skal jeg faktisk gi mine kritikere rett i én ting: Ja, jeg er komplett idiot, for dette, det er intet annet enn galskap.

 

Rett så det var, mens jeg, omtrent halvveis til toppen, sto og klamret meg til en kampestein for å berge liv og lemmer, midt under en usedvanlig kraftig vindråke, hører jeg lyder bak meg på det som en gang var en sti. Der kommer det en smilende kar i et voldsomt tempo trampende opp.

 

“Hva er du for en”, skriker han til meg for å overdøve vinden, “som står her og gnager på en energibar proppfull av sukker. Vet du ikke at raske kalorier ikke er godt for kroppen. Spesielt ikke for en kropp som din. Hvordan, og når,  gikk det egentlig så galt med deg?”

 

Så trasket han bare videre

 

og ble til slutt helt borte.

 

Da jeg kom fram til boka prøvde jeg å se om han hadde skrevet seg inn. Det hadde han ikke. Var han egentlig virkelig? Det spiller egentlig ingen rolle. Jeg var så sliten som et overflodsmenneske kan bli da han kom, men han fikk meg, med sitt vinnende vesen, på beina igjen. Jeg gikk en stund i hans fotspor, før vinden visket også disse ut.

 

Til tross for alt, eller nettopp derfor, har jeg det veldig bra akkurat nå. Tusen, tusen takk for at du gidder å følge meg i tykt og tynt og opp og ned. Betyr mye. Det er også utrolig artig at så mange av dere liker eksperimenteringen min med både lyd og bilde, for der kommer det nemlig mye mer etter hvert. Artig med litt nytt! Nå har jeg jo omtrent bare skrevet til dere i halvannet år, og da er det på tide med en kombinasjon. Hvor ofte det blir vet jeg ikke ennå, det vil sikkert variere, men trolig ganske ofte i starten før jeg finner “formen”.

 

Planen, i tillegg til de kulinariske filmsnuttene, er at jeg først skriver en blogg om et emne som opptar meg der og da. Dernest jabber  jeg i vei om emnet i videopodcasten “Kokkejævel jorre mainnskit om:” 

 

Tror dere det blir bra eller?

 

 

 

 

Nei, nå er steika ferdig og jeg kan utnytte til fulle at jeg har forbrent 1159 kalorier på dagens topptur. Jeg slanker meg ikke, jeg lever!.

 

Ønsker dere alle en helt fantastisk fredagskveld/lørdagsmorgen og husk:

Kan jeg, så kan du!

 

Kyss og klem fra

Kokkejævel

 

(Jodel har kastet seg over Konemor. (Det tok en uke). Les HER hvorfor. (Nei, du vil heller ikke forstå det…)

 

 

 

 

 

 

 

Som dere forstår er det store ting på gang. (Les HER og, (ikke minst) HER Det gjenstår ennå noen små, men meget viktige detaljer før jeg kan fortelle dere hva dette dreier seg om, meg for meg er det svære greier. Sjelsettende. Et digert veikryss. Må bare vente på grønn mann.

 

Skulle taushetsplikten oppheves før tirsdag, så vil jeg naturligvis også underrette dere nokså umiddelbart. I alle fall samme dag.

 

Fortsatt god helg!

 

 

Det var bare 12 minutter igjen til styremøtet startet i banken, da jeg, uten en gang å rekke å ta på meg skoene skikkelig, satte meg inn i bilen og freste av sted. Jeg kjørte nok litt over fartsgrensen, for det skvatt både unger og hunder og noen gamle mennesker til begge sider da de traff panseret og ble slengt ut i veikanten, men måtte bare gasse på , for hadde papirene på kontoret, og de måtte jeg hente før møtet.

 

Ved nettbutikken/kontoret sprang jeg ut av bilen, (bare 6 minutter igjen) og skulle låse opp, men faen, hadde jo lagt nøklene i blomsterpotta hjemme da jeg gikk opp på Komsa i går. Det er ikke veldig ofte jeg banner, (jo, det er for så vidt det), men nå rant det gloser ut av den frådene og andpustne kjeften min.

 

Inn i bilen igjen, skrene ut av parkeringsplassen og ut på veien. Nye bulker, men nå ga jeg virkelig faen, for det var bare to minutter igjen!

 

Ringte hjem og forklarte situasjonen. Hun sa, overaskende bekymringsløst, at hun skulle ha nøklene klare da jeg kom. Hun sto klar med nøklene da jeg bråbremset rett foran trappa. Hun kom smilende mot mot meg, dinglet med nøklene og sa:

“Du, det styremøtet er ikke før 11:30, så du har fortsatt nesten en time på deg…)

 

Tok nøklene, ga henne et muss og kjørte rolig tilbake til kontoret mens jeg plukket opp skadde dyr og mennesker fra grøfta  og kjørte dem henholdsvis til helsesenteret og til dyrlegen. Ingen fikk heldigvis alvorlige skader. Litt hjernerystelse, en knekt fot og noen brukne ribbein, men ellers mest neseblod og skrubbsår.

 

Nå kan vi, tror jeg) si god helg, alle! 😀

 

Les også

God helg, alle! Del 1

 

 

 

Vær hilset, alle mine lesere! Både dere som, i all hovedsak, stort sett koser dere med bloggen, men også til dere som følger med bare fordi dere ikke klarer å ta øynene bort fra det litt tjukke flyet som krasjer i sakte film. Får håpe for deres del at det ikke er slå lenge til jeg treffer bakken, så dere slipper  kaste bot så mye tid.

 

Jeg er i godlune i dag, så drister meg også til å sende en aldri så liten hilsen til alle dere om  ikke leser meg av prinsipp, og som derfor ikke vil gi meg et eneste klikk, men som likevel  følger meg på FB, ser på bilder og leser overskrifter  og kommentarer, og på dette grunnlaget danner dere et stadig mer negativt bilde om av meg. Jeg syns faktisk dere er litt søte, og jeg kan love dere at fascinasjonen går begge veier. (Dere leser naturlivas ikke dette siden dere bare scroller bilder og overskrifter, men kanskje de som sitter og følger det menneskelige flykrasjet med kikkert kan gi dere en screenshot?)

 

Til tross for mitt litt sutrete og sikkert også noe usjarmerende vesen, så er jeg faktisk i et helt utrolig godt humør i dag.  De polske malerne med den litt rare polske popmusikken er borte, og jeg, (dette er ikke tull altså), våknet litt over åtte og stirret rett inn i Lillebror sine digre øyne. Han klatrer jo overalt nå og hadde lagt deg ned ved ansiktet mitt og lå og så på mens jeg våknet. Rett og slett et magisk øyeblikk som jeg kommer til å huske resten av mitt liv.

 

Det er noe med å bli far i godt voksen alder. Spesielt etter alt jeg har opplevd, alt jeg har erfart. Jeg vet så mye mer, og hvis vi legger redselen for en ny katastrofe bort et lite øyeblikk, så er jeg så uendelig mye tryggere på meg selv. Skulle selvfølgelig bare mangle. Over 20 års erfaring gjør noe med et menneske, men like fullt er det en en trygghet jeg er bevisst og bruker for alt den er verdt.

 

Det er ikke tvil om at de opplevelsene jeg etter hvert har kjempet meg gjennom, og, ikke minst, ut av, har gjort meg til et menneske som er trygg på meg selv om mine egne verdier. Jeg kan nok framstå litt pompøs av og til, for jeg elsker store ord, (nesten litt Behnsk kanskje), men likevel tar jeg meg selv ekstremt lite høytidelig.

 

Jeg har alltid vært et slags utskudd. En som det har vært greit å le av.Hele barndommen sto jeg på utsiden og ville inn. Det var tungt. Etter hvert lærte jeg meg å sette pris på å stå utenfor gjerdet, og det aller siste jeg ville var å presse deg inn i trengselen. På utsiden hadde, og fortsatt har,  plass til å gjære akkurat det jeg vill. Selvfølgelig kan det av og til føles både ensomt og litt trist, men ingen steder er fylt med bare fordeler.

 

Jeg trives, er trygg og har det godt.

 

Tiden renner fra meg. Har et styremøte om bare 25 minutter. Resten av dagen går med til å lage mat til den store k(l)oke boken. siste fotografering på mandag. Her så utrolig spent på mottagelsen! Kjenner det skikkelig i magen. Mye mer enn forrige gang faktisk. Selger den godt har jeg fått meg ny “jobb”. Selger den dårlig vet jeg faktisk ikke hva jeg skal gjøre, men det blir i alle fall ingen 3. bok uten godt salg.

 

Her ser dere utsikt opp til Komsatoppen da jeg sto opp i morges. Kommer til å gå opp til toppen uansett, men hvis ikke været bedrer seg starter jeg fra Komsa skole. Ruten derfra er kortere og mer “rett fram”. Gårdagens tur, les om den HER, ønsker jeg for alt i verden  ikke å gjenta.

 

Nå MÅ jeg stikke! Klokka er 10:16, styremøtet er 10:30, og jeg sitter her fortsatt i boxeren…

 

God helg, alle! 😀

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

 

Oi sann! Det skulle visst ikke være riktig så enkelt:

“God” helg, alle! del 2 (eller slatan i helvetle om du vil)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg så jo det var ruskevær da jeg startet, men ikke i min villeste fantasi kunne jeg forestille meg hvor jævlig denne turen egentlig skulle bli. Flere ganger vurderte jeg å snu. Ikke bare fordi det bare ble tettere og tettere snøkav, men kanskje mest fordi jeg ble så sliten, så fort.

 

Her ser dere utsikten fra den faste rasteplassen. Kameraet, eller kanskje helst fotografen, klarer ikke å fange opp at det er like tett snøkav rundt meg som det er i utsikten.

 

Her ser dere rasteplassen for to dager siden…

 

Men like blid!

 

Jeg kjempet meg, skritt for skritt, oppover, men det var tidvis såpeglatt på bergflekkene. Kanskje verken riktig tid eller sted for en tjukk brillejesus full av tinnitus, gangsperre, prolaps og paralgin forte.

 

Soria Moria i dag.

Soria Moria i går.

 

Soria Moria for tre dager siden.

I dag igjen… Det blåste som besatt fra nord, sør, øst eller vest. Kan ingenting om himmelretninger (heller).

 

Stolt toppfarer kom seg opp til slutt. Etter en slik tur forstår jeg meget godt de som bare totalt utmattet setter seg ned på Mount Everest og rett og slett ikke klarer mer. Jeg var på nippet et par ganger jeg også, men hadde væt litt flaut å omkommet på Komsalaia. Ettermælet mitt er frynsete nok fra før om jeg ikke i tillegg også skulle dø bare 213 meter over havet, under 1,5 km fra hjemmet mitt, bare fordi jeg var feit og det snødde litt.

 

Ka du trur råttan i septiktanken min på Kvinneguiden sku ha kosa sæ hvis æ hadde omkommet. Herre fred, ser førr mæ at det formeli hadde kokt der oppi septiktanken når de læsste om det på Konemor sin blogg dagen ætter. Snuta og hala og dopapir og bæsj i en salig blanding. Og lyden. Klare dåkker “se” for dåkker lyden av dettan ættermælet?  Et slags ormebol, bærre at det e rotte som kose sæ.

 

Sorry, ble bare litt revet med. Kom meg heldigvis helskinnet hjem. Konemor hadde faktisk vært litt bekymret for meg. Hun tok dette bildet fra verandaen da hun kom hjem. Da hadde været faktisk roet seg.

 

Det ble ingen rekord i dag, men jeg lever. Brukte 53 minutter opp til toppen (47,5 i går), og det er jeg, forholdene tatt i betraktning, meget godt fornøyd med.

 

Det var en skikkelig, skikkelig tung tur i dag. 1153 kalorier brukt. Det er en seier at jeg ikke snudde da jeg hadde aller mest lyst, men jeg fortsatte. Steg for steg, og klarte det! Tror dere det var en sliten, men meget glad Kokkejævel som skrev seg inn i boka?

 

Nå, mat og “90 days to Wed”

 

#kanjegsåkandu

 

Fine

 

Les også dages blogg fra Konemor:

Å miste kontroll over egen kropp

 

(Tipper det er MANGE som kan kjenne seg igjen…)

 

 

 

Som jeg skrev tidligere i dag, les HER, så er store omveltinger i livet i mitt i ferd med å skje, enten på den ene eller andre måten. Jeg er imidlertid ilagt taushetsplikt, i første omgang til i morgen ettermiddag. Jeg gir dere beskjed så snart jeg får lov.

 

Som et aldri så lite “plaster på såret” så kan jeg i alle fall, helt åpent fortelle at jeg er homofil, med dragning mot svette, hårete, muskuløse menn i trange dameklær. Nei da, nok en dårlig Kokkejævel-spøk. Vet ikke hvorfor de popper opp i hodet mitt hele tiden. Jeg skulle egentlig bare si at jeg skulle dra på butikken og kjøpe de siste hovedråvarene til den aller siste fotograferingen. Blir koking i helgen gitt. Mye kylling. Gleder meg vilt til jeg er ferdig nå! 🙂

 

Stikk innom en tur i kveld da, og les om jeg klarer å komme meg under 45 minutter på dagens topptur! Skal i alle fall gå for rekord!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Jeg har ventet lenge på denne dagen, kanskje i mange år. De siste årene har vist meg, flere ganger, at livet plutselig kan snu på en femøring og ta deg til en helt annen retning enn du hadde tenkt. I dag er en slik dag. Kl. 14:00 får jeg svaret, og hvis jeg ikke blir ilagt midlertidig taushetsplikt, så er dere de aller første jeg forteller det til.

 

Vi høres i ettermiddag!

 

 

EDIT

Les HER hvordan det gikk.

 

Jo da, takk som (endelig) spør! Vi sitter nå en gang fast i den feite ræva di, det er liksom ikke slik at at vi har noe som helst slags valg. Hvis du bestemmer deg for, lagt der oppe i det psykohodet ditt, at du, les vi, (av absolutt alle idiotiske idéer i hele verden), å trampe opp og ned 100 fjelltopper på 100 dager, så står ikke vi to igjen med mye valg, gjør vi vel?

 

Her er det bare å sette den ene foten foran den andre og se hvor langt det bærer. Vi har jo til en viss grad etter hvert vent oss til de digre rumpeballene dine og den stadig voksende magen, men det har jo ikke akkurat vært så mye arbeid på oss siden julehandelen i fjor egentlig. Ja, du har tuslet rundt i nettbutikken din, men stort sett har du holdt deg i ro. 

 

Du er sikkert en trivelig type, men må du være så ekstrem i alt du gjør? Først ingen trim i det hele tatt, så plutselig, helt ut av intet, bestemte du deg for å bli en fjellgeit. (Vi skal kalle deg for fjellbukk når du blir kvitt geitepuppene). Hvorfor han du ikke går, tja, fire/fem ganger i uken og la oss hvile et par dager? Du har hørt at muskler trenger noe som kalles restitusjon, eller bryr du deg overhodet ikke om hva verken eksperter eller andre måtte mene? Du bare peiser på uansett.

 

Vi er slitne nå! Stive, støle og ustelte. Vi trenger i alle fall en dag for å komme oss på, ja, beina igjen!

 

 

 

Takk for tilbakemeldingene, gutta! Som sjef er det viktig å lytte til de som jobber under deg og nå har jeg lyttet. Jeg vil be dere bare være litt mer tålmodige. Jeg er helt sikker på at det vil bli lettere, også for dere, etter hvert. Hvis vi bare klarer å komme oss under 130 kg så er mye gjort. Da er jeg sikker på at også dere begynner å synes at dette er et artig opplegg.

 

Inntil da, hvil dere fram til kl. 17:00. Da skal vi nemlig ta ny rekord. Vi, altså dere, skal vakle opp på intet mindre enn 45 minutter. Årsbeste så langt er 47,5 minutt.  Det klarer to tøffe karer som dere. Staute og sterke. Jeg har virkelig troen på dere, gutta!

 

Bamseklem

 

#kanjegsåkandu

 

 

Følg meg opp på

100 toppturer på 100 dager

 

 

 

 

Akkurat kommet ned fra min 12. tur på rad opp Komsatoppen. Lånte Kona sin pulsklokke for å sjekke hvor langt, høyt og tungt turen egentlig egentlig er, men først og fremst for å se det aller, aller viktigste: Hvor mange kalorier og fett jeg har forbrent mens jeg peste og presset meg oppover. Vi kommer tilbake til det.

 

Her ser dere fjellgeita (fjellbukken). Prøvde faktisk å smile, men ser jo at jeg ikke fikk det til. Tar du bilde av en ku (fjellbukk), så får du bilde av en ku (fjellbukk).

 

Var egentlig ganske tungt å gå. Nysnøen sugde seg fast til skoene som om det for hver eneste skritt lå en prostituert med dårlig råd, uansett kjønn, og sugde seg desperat fast i håp om høyere avkastning på jobben. Etter hvert utviklet jeg en teknikk for å komme meg løs fra den prostituerte snøen munnhule. (Vi går kjapt videre til enste bilde før dette bare blir ekkelt)

 

Slik så Soria Moria ut i dag. Jeg blir alltid så glad når jeg kommer hit. Fem minutter og bare en stigning igjen før man er ved veis ende.

 

Fant forresten en broddsko eller hva det heter. La den på benken på toppen, så hvis du som bare har gått fra den ene brodden uten å merke noen ting finner den på toppen. Minner meg om den gangen da jeg fant en elektrisk rullestol inne på handicaptoalettet en søndags morgen på salig Alfa Omega. Da har det vært en bra fest da!

 

Far stakk overraskende innom på toppen og sa hei. Alltid koselig når han har tid til en liten prat. Han har jo så mange, så ikke veldig ofte Han rekker å følge opp meg, men når det skjer er det alltid stor stas.

 

På vei ned fulgt jeg derfor den smale sti…

 

Nå vet jeg at turen totalt er på 3,75 km. Opp til toppen fra huset mitt er det 2 km.

 

Puls bryr meg midt på ryggen

 

Fart er litt artig. Jogger på en slags måte nedover, og det har tydeligvis gått ganske fort i enkelte svinger…

 

Ja da, dette kunne jeg jo googlet!

 

Dette derimot er interessant!

 

Og ikke minst dette! Jeg er jo helt åpen og ærlig om at det ikke er for utsikten jeg gjør dette, men for å bli slank, sexy og deilig.

 

Nei da, men jeg gjør dette, 100 toppturer på 100 dager, fordi jeg, akkurat nå, ikke klarer å redusere kaloriinntaket tilstrekkelig til å veie det jeg ønsker, altså mellom 100 og 110 kg. Da kreves andre tiltak. Jeg er godt i gang og jeg kjenner det har skjedd noe. På lørdags morgen skal jeg veie meg. Da er det 14 dager siden jeg veide over 134 kg.

 

Det er ikke meningen å fokusere så mye på vekt, men samtidig så er det jo inspirerende når vekta går ned. Kanskje man da klarer å kutte ut en fristelse eller fire, bare fordi man ser at det virker. Hvis vekta hele tiden går litt oppover så ender det til slutt med at man gir litt faen. En sjokolade, øl, ekstra biff, potetgull etc. fra eller til spiller ingen rolle, men det gjør det!

 

Hvis jeg kan, så kan du også! Jogging er ikke for alle, men man forbrenner trippelt så mange kalorier på en topptur enn samme distanse på flatmark. Dørstokker burde forbys!

 

Nå skal jeg lage meg mat. Med god samvittighet! 😀

 

Vi smattes!

 

Les også:

Hvordan kunne det egentlig gå å galt på bare tre år?

 

 

 

 

 

 

Sommeren 2018 veide jeg bare 100 bitte små kg. Da hadde jeg i to og et halvt år sakte, men sikkert, ved hjelp av toppturer, jogging og sukkerstopp, redusert vekten fra hele 122 kg. Jeg er 184 cm høy og livet er tungt når man veier 122 kg.

 

I 2019 var jeg ikke på vekta i det hele tatt. Sakte, men sikkert hadde sukkeret igjen fått en større og større plass i livet mitt. Toppturene hadde blitt færre og færre, og joggeturene hadde stoppet opp fullstendig. I tillegg fikk vi den vakreste gutten di kan tenke deg på sommeren, og den påfølgende høsten brydde jeg meg ikke det minste grann om verken kalorier, mosjon eller moderasjon.

 

Det ga selvfølgelig “resultater”, og vekta sa til meg 01.01.2020 at jeg måtte gjøre noe med den dårlige utviklingen mens det fortsatt var tid. Jeg kutta derfor ut sukkeret igjen, samt raske karbohydrater, og prøvde å bli flinkere til å mosjonere. Det varte et par måneder…

 

I år var 110 blitt til 124 og igjen satte jeg inn tiltak for å komme meg nedover. Gikk faktisk ned 5 kg, men det kom tilbake

 

med renter!

 

Egentlig er det smått utrolig at en fyr som meg, som har så ekstremt mye kunnskap om mat, behandling av råvarer og utvikling av gode oppskrifter, (også oppskrifter som inneholder et kg kroppsfett per tygge), rett og slett ikke makter å holde seg på en relativt stabil vekt, men tvert i mot er(VAR!) i ferd med å spise og drikke meg til den sikre død.

 

Ja, jeg la på meg 10 kg da jeg begynte på antidepressiva, men tror ærlig talt ikke det var kjemien i tablettene som bidro til det, men snarere at jeg ga omtrent fullstendig blaffen i om jeg la på meg eller ikke. Kunne ikke brydd meg mindre, tenkte jeg mens jeg tok en tygge til.

 

Eller, det er faktisk ikke slik det fungerer, at man gir faen,  men når slike som meg spiser, så forsvinner verden. Når fatet er tomt kommer verden tilbake. Da er det lett å hente seg en porsjon til, gjerne diger den også, og igjen lukke verden ute noen minutter.

 

Likevel, det skjedde noe med meg da jeg for 12 dager siden så at jeg nesten var blitt 135 kg og nærmet meg 140 kg med stormskritt.  Jeg hadde jo sett på de forferdelige bryllupsbildene at jeg var blitt skikkelig tjukk. Trodde faktisk ikke at det var så ille, men jeg gjorde ikke noe med det før jeg så den vekta. Der og bestemte jeg meg for å ta grep.

 

Toppturer har fungert for meg før, men det var denne prolapsen da. Hvordan i all verden skulle jeg klare å kreke meg til topps med ryggen full av kniver? Du får bare presse deg gjennom det, hvis ikke dør du faktisk om noen år. Fortjener virkelig Lillebror, Datter og guttene å bli farløs bare fordi faren ikke gadd, eller klarte buhu, å gå?

 

Nei, ikke helvete heller!

 

I dag er det min 12. tur. Har ikke veid meg, men jeg har blitt merkbart mindre rundt magen. Har ikke redusert på kosten, for akkurat nå klarer jeg faktisk ikke det, med den kokeboka og greier, men jeg klarer å gå toppturer. Og det virker!

 

Ja, det er et skippertak, men det er bedre med skippertak enn ingen tak i det hele tatt. Jeg er alt for glad i akkurat litt for mye mat til at jeg kan bli særlig slank, men håper er at jeg, ven hjelp av toppturer, og, etter hvert, annen trening, igjen kan se det 100-tallet. Et sted mellom 100 og 110 er jeg fornøyd med og jeg er sikker på at jeg kommer til å klare det!

 

Nå drar jeg hjem. Skal ligge en halv times tid på sofaen før jeg starter oppover. Fortsatt er det bare Komsatoppen som bestiges, men vi harr masse fine fjelltopper her i Alta-området, både for formen slik den er nå, og når formen etter hvert bedres og jeg trenger litt større utfordringer.

 

På lørdag skal jeg veie meg igjen. Da har jeg gått 14 toppturer på rad. Tror ikke på en voldsom vektnedgang, for tipper jeg har bygd en del muskler også disse ukene, men noe nedgang bør det være! Hvis ikke tar jeg en tur både morgen og kveld, he he 😉

(Bipolar, who?)

 

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg syns ikke de er noe morsomme disse “selvironiske” tjukkasbildene av meg selv. Jeg hater dem! Hater å være tjukk. Slite med å få på meg sko og sokker. Dårlig plass til lungene når jeg sitter fordi magen er så stor og hard.

 

Jeg sier bare: 100 toppturer på 100 dager

 

Klar, ferdig, gå!

Les også:

Så mange kalorier forbrenner jeg på EN Komsatopptur

 

 

 

#klarerjegklarerdu