Så kommer man hjem fra jobb…

Jeg hadde egentlig tenkt å bare la dere være i fred helt til i morgen tidlig, men dette jeg bare vise dere! Kommer kjørende hjem til jobb, og aner en slags fred og i alle fall ingen fare. Det første jeg ser er en rød løper på trappa…

 

Og et spisebord som er dekket til fest

 

Og ballonger og nyttårsvimpler i vinduet.

 

Et eller annet nyttårsfestlig som henger tvers over stua og norske flagg på juletreet. Vi snakka om det i går. Jeg sa det hadde vært fint med flagg. Aldri hatt det før. I dag fikk jeg det…

 

Sofabordet nydelig dekorert.

 

Huset er tomt. Ingen hjemme. Bare energien etter to jenter som av en eller annen merkelig grunn er veldig glad i meg og gjør alt dette for å glede meg. For det er derfor de gjør det. For å overraske meg. Gjøre meg glad. Jeg kan kjenne latteren deres ennå sitte i rommet. Gleden over å få gjøre dette sitter igjen i hele stua.

 

Tenk at jeg skulle bli så heldig! Det er slett ingen selvfølge at Datter og Kjærest skulle gå så godt over ens. At de skulle utvikle et forhold så fylt med både kjærlighet, ikke bare overfor meg, men også over hverandre. Det er kanskje det som gjør meg aller mest glad. At de finner glede i hverandre. På ordentlig.

 

Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene alt dere gjør for meg hele tiden, men jeg elsker dere begge to <3

Endelig er det over!

Så sitter man her da, den aller siste morgenen av et år som for bare noen få måneder siden gikk fullstendig til helvete. Alt var et eneste svart teppe av sorg, fortvilelse og utmattelse. Framtiden fantes ikke lenger. Den var død. Bokstavelig talt. Det eneste lyspunktet som fantes var det ene sekundet da man endelig falt i søvn på kvelden. Så fikk man ro i noen timer før man våknet. Og alt startet på nytt igjen.

 

Normalt bruker jeg å skrive en tekst som oppsummerer året, men denne gangen orker jeg ikke det. I alle fall ikke i dag. Vil egentlig bare raskest mulig inn i et nytt år. Starte på nytt på en måte. Legge alt av sorg, savn og elendighet bak meg og bare leve. Ha det bra. Slik er dessverre ikke verden lagd. Fortiden vil alltid være med oss uansett hvor mange ganger vi nullstiller oss. Det er vel i grunnen like greit. Skal vonde minner viskes ut må også de gode bli borte. Da står vi ribbet tilbake. Et kjedelig og tomt liv.

 

2019 har endret meg. Selv om jeg av alle ting har blitt blogger, så har jeg blitt merkbart mindre selvsentrert. Tusenvis av historier og glimt som dere har skrevet til meg fra deres egne liv har vært en liten øyeåpner for meg. Man klarer ikke ta inn over seg all verdens sorg og elendighet, men når man får små, personlige glimt fra andres liv så føler man på det på en annen måte enn hvis man leser om det i avisen. Jeg vil takke dere for de glimtene dere har vist meg og jeg ønsker dere alt godt. Måtte 2020 være vakker med dere!

 

2020 ja. Faktisk et helt nytt tiår. Forrige gang det skjedde var jeg 32 år. Like gammel som Kjærest er nå. Neste gang det skjer er jeg passert femti. Jeg har absolutt ingen planer om å spå om framtiden, for om du hadde sagt til meg for ti år siden at jeg skulle sitte her med to bedrifter, en populær blogg og snart en bok utgitt på et stort forlag, så hadde jeg bare ledd og bedt deg ta det litt roligere med alkoholen. For ikke å snakke om hvis du hadde sagt at jeg skulle sitte i en annen leilighet med Kjærest og enda en gravstein på kirkegården. Det hadde vært direkte ondsinnet og jeg hadde bedt deg om å gå.

 

Livet er rart. Mitt eneste ønske for det neste året er at jeg ikke må plante foran tre steiner. Ikke fordi jeg ikke liker å plante, jeg er glad i blomster, men fordi jeg ikke tror jeg kommer til å klare det. Det kommer til å bli for mye. Det er jeg faktisk veldig redd for, men tenker ikke på det, men tenker på det hele tiden.

 

Datter er hos oss i dag og skal gå inn i det nye året sammen med oss. Jeg er veldig glad for at Datter finnes. Uten henne vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Hun betyr enormt mye både for min selvfølelse  og livsglede, og definerer meg som både mann og menneske. Hun fyller livet med en mening som bare et barn kan klare. Hun ble skapt i sorg og savn for tolv år siden og nå opplever hun det samme selv. Jeg prøver å ta godt vare på Datter, men tror hun betyr mer for meg enn jeg gjør for henne. Hun vet det bare ikke selv. Jeg var like gammel som henne da Pappa gikk bort. Jeg overlevde. Jeg hadde ikke overlevd hvis hun skulle forsvinne.

 

Nyttårsaften er ikke bare tiden for ettertanke, selvmedlidenhet og sutring, men også dagen for fest! Svigermor med både voksne barn og yngre barn kommer i kveld. Det blir veldig koselig. Den ferske kalkunen skal straks i ovnen og Datter og Lillesøster skal bake kake til dessert. Vi spiser klokken 21:00. Presis.

 

Nei, årets siste dag betyr også varetelling. Nå drar jeg noen timer ned på jobb og starter arbeidet, men jeg tar det aller meste i morgen. Bedre å jobbe mye i morgen enn i dag og jeg er glad jeg har det valget.

 

Jeg vil med dette ønske dere oppriktig, og av hele mitt hjerte, et riktig godt nytt år! Jeg vil takke dere for at dere orker å følge meg, støtte meg, diskutere med meg og dele deres egne sorger og gleder med meg. Det setter jeg ufattelig stor pris på! Jeg vet at mange av dere virkelig ønsker meg, Kjærest og Datter alt det beste, men dere skal vite at det er gjensidig. I et vanskelig år har dere betydd veldig mye mer enn dere aner. Uten støtten fra dere hadde 2019 blitt nesten uutholdelig. Tusen takk!

 

Godt nytt år, alle!

 

 

 

 

 

 

“Unnskyld, i dag e æ faktisk edru”

Møtte han i banken i morges. Han så godt ut. Jeg skulle sette inn forrige ukes omsetning. Jeg vet ikke hva han skulle. Han beklaget igjen for å ha stjålet det fenalåret før jul. Det er helt i orden, svarer jeg. Godt nytt år!

Vi har fenalårene i en egen disk utenfor hoveddisken. Han hadde sett seg ut et saftig et og stukket det under den slitte jakka. Noen andre kunder tipset meg. Jeg gikk etter han. Fant han på en benk inne på senteret. “Jeg satte det tilbake. Mista det i gulvet, ombestemte meg og satte det tilbake” sa han. Jeg trodde han. Ville tro han. Selv om jeg så at han satt på en litt rar måte.

 

Gikk tilbake. Kundene som tipset sa at historien ikke stemte. Han hadde stukket låret under jakka og gått. Helvete, tenkte jeg. Faen! Jeg snudde og gikk bort til benken igjen. Han var selvfølgelig borte. Gikk til utgangen og så han tilfeldigvis gå mot Rema på andre siden av veien. Jeg satte opp farten og nådde han igjen. Motet meg litt opp, for vet aldri hva som kan skje i slike situasjoner. Jeg har opplevd det aller meste.

 

Takk skal du ha, sa jeg og strakk ut hånden. Han tok fram låret fra jakka umiddelbart og beklaget. Sa han var sulten. Vurderte et øyeblikk å gi han låret i julegave, men slo det fra meg. Hvis man er sulten i Norge trenger man ikke stjele et fenalår til 759 kroner. Så bløt er jeg ikke.

 

Gikk “seirende” tilbake til min egen rikdom og satte låret tilbake på plass. Solgte det bare minutter etterpå. 759 kroner i mitt favør. 0 til han.

 

To uker etter, i dag, møtte jeg altså samme mann i banken, av alle steder. “Unnskyld for at jeg tok det låret. Var virkelig ikke meningen. I dag er jeg endatil edru.” Jeg smilte til han, tror jeg. Er selv i dasshumør for tiden, men sa at det gikk helt greit og ønsket han et godt nytt år. Håper det ikke hørtes ut som en fornærmelse, for det var virkelig ikke ment slik. Håper av hele mitt hjerte at han får et bedre år til neste år. At han ikke trenger å stikke fenalår, og gudene vet hva annet, under jakka for å skape seg noen minutter med kulinarisk nytelse og mening i en hverdag som neppe er enkel.

 

Vet du hva? Neste gang jeg ser han skal jeg faktisk gi han et fenalår! Han gjorde en feil og har beklaget seg til meg to ganger. For en tid tilbake fikk jeg litt penger av dere. Da jeg selv lå nede med brukket rygg. 759 kroner av disse bruker jeg på et fenalår til en mann som jeg er helt sikker på kommer til å sette enormt pris på det. Håper ingen reagerer negativt.

 

En fentastisk aften ønskes!

En verdig vinner!

Det er aldri spesielt stas å “tape”, var jo selv nominert både som årets nordlending og årets finnmarking, men når vinneren er så til de grader soleklar gjør det meg heller ingenting. Da er det bare en ting å gjøre, bøye seg i støvet og gratulere med velfortjent seier.

 

Skal innrømme at jeg aldri så på “Stjernekamp”, men da jeg for noen dager siden “oppdaget”  Bilal  og så han framføre “Nordnorsk julesalme” med en innlevelse som kan ta pusten fra selv den tøffeste finnmarking, og måtte se den igjen og igjen og igjen, så tenkte jeg at Bilal er Finnmark! Bilab representerer med den fantastiske stemmen sin alt vi ønsker å være og hvordan vi ønsker å framstille oss og vår egen landsdel: Var, myk og vakker, men også mektig, kraftig og farlig.

 

Alt dette klarer Bilal å formidle når han synger. Dessuten er han en trivelig fyr som liker å handle bagetter hos meg. Folk som handler bagetter hos meg liker jeg av instinkt. 😉

 

Nei, gratulerer Bilal som årets finnmarking. Smykk deg med tittelen med stolthet. Jeg skal være forsiktig med å gratulere på vegne av hele Finnmark, men tror du er et forbilde for oss alle.

 

Honnør!

Mitt aller første blogginnlegg

12.09.19 kl. 17:10 postet jeg mitt aller første blogginnlegg.  Ville gjøre Sønn stolt og bli litt sånn “kul” blogger. Hadde ikke i min villeste fantasi drømt om at det skulle ta sånn av. Kul blogger ble jeg riktignok aldri, men tror jeg traff en nerve hos veldig mange, både på godt og på vondt, som har holdt meg helt i toppen hver eneste dag i snart fire måneder.

 

Hele tiden har jeg prøvd å være personlig uten å være for privat. Har ønsket å dele det som har skjedd og det som jeg har vært opptatt av uten å utlevere verken meg selv eller de rundt meg. Tror jeg stort sett har lyktes med det. De rundt meg føler seg i alle fall ikke utlevert. Irritert kanskje, siden jeg har brukt så mye tid på dette, men aldri utlevert. Det er jeg stolt over, for det er lett å tråkke over grensen når jeg skriver så personlig som jeg gjør.

 

Har registrert at enkelte som så på meg som et friskt pust i starten nå mener jeg har blitt til dårlig ånde, men tror det ofte er slik mange mennesker er. Vi heier folk til topps, men blir de værende der for lenge gleder vi oss minst like mye hvis vi ser dem falle. Slik er det og det bryr jeg meg ikke det minste om, men det er en interessant observasjon.

 

Skal ikke skrive så mye nå, må jo på jobb, men kommer til å bruke resten av 2019 til litt mimring og tilbakeblikk. Oppsummere året, for det har vært et voldsomt år. Et forferdelig år som jeg gleder meg vilt til å legge bak meg, men også et år som har sådd optimisme og framtidstro på en måte som jeg ikke i min villeste fantasi så for meg da jeg slo opp øynene 1. januar 2019.

 

Med ønske om en god dag og en vakker avslutning på årets siste dager!

(PS! Illustrasjonsbildet, mitt “terningkast seks”, er tre dager gammelt, men var ikke like artig å bruke dagens liste, for der er jeg “bare” på 2. plass 😉 )

 

Les mitt aller første blogginnlegg HER

Julemagi fra virkeligheten

På mange måter ble årets tredje siste dag en av årets aller beste. I alle fall hvis man legger alt grums jeg aldri skriver noe om til side, og det må man jo gjøre hvis ikke virkeligheten skal innhente deg. Sånn er det å være voksen.

 

Dagen startet som den som regel gjør, jeg sto opp. Skrev en blogg om fersk kalkun. Det er alltid artig å skrive om kalkun, for det er så mange som lager verdens beste, saftigste og deiligste kalkun, og man skal jammen ikke komme her å fortelle at ting kanskje kunne vært enda bedre hvis man gjorde ditt eller datt. Det er litt festlig. Skriver alltid minst ett kalkuninnlegg i året. Litt moro må jo jeg også få ha det.

 

Dro en liten tur på jobb, men ble bare noen timer, for i dag var det nemlig den store bingodagen! Kjærest har styrt med bingohjul, blokker, bingotusjer, premier og all tingen, og vi inviterte storfamilien til bingo, kahoot og julekakedag.

 

Skikkelige greier!

 

Kjærest leder med stø hånd bingohjulet. Bror og jeg sitter i sofaen og koser oss ironisk.

 

Etterpå dro vi alle sammen ned til fjæra, fire minutter unna, og grillet en meget enkel middag: Pølser med brød og karbonader som hamburger. Været var midt og fint, regnet faktisk bitte litt, men det er en gapahuk dere nede med benker så ingen problem.

 

Ungene koste seg med å lage snømann og en god gammeldags snøballkrig ble satt i gang. Faktisk lenge siden jeg har sett unger leke på samme måte som vi gjorde da jeg var barn. Utrolig deilig å se. Legger man forholdene til rette så er livet mer enn skjermer og dataspill.

 

Rett og slett en utrolig deilig dag. Lenge siden omtrent en hel dag har vært fylt med positivitet og glede. Julemagien er slett ikke borte selv om man er voksen, den åpenbarer seg bare annerledes enn da man var barn. Man må dessuten skape magien selv.

 

Akkurat nå styres det på kjøkkenet. Datter og Kjærest steller i stand en liten kulinarisk avslutning på kvelden. Lune rundstykker med eggerøre og litt påleggerester fra jula. Hørte også noen rykter om en fotmassasje etter at Datter har lagt seg. Jeg har det egentlig ganske bra og er snart klar til å ta fatt på et helt nytt år, med alt det måtte medføre av utfordringer, men den tid, den sorg. Først kvelds!

 

Ha en fortsatt magisk jul!

 

 

 

Topptur i mørketidslandet

Midt i hjertet av Alta ligger en liten fjelltopp ved navn Komsatoppen. Det er ikke høyt og uovervinnelig med sine småbarnsnlige 213 moh, men det er en flott liten tur som gir litt blodomløp og frisk luft i ansiktet. Hvis man ikke starter helt nede i fjæra der jeg bor tar turen opp ca 20 minutter. Akkurat passelig for juletunge kropper.

 

Jeg er veldig glad i Komsatoppen. I gode år har jeg godt over hundre turer til toppen, men i år er dette bare fjerde eller femte gang jeg slæber mine ben efter mig til topps, og det var helt fantastisk! Godt å kjenne at man faktisk har en muskulatur andre steder enn i setet og tastaturfingrene, men faktisk også har både lår og leggmuskler. Vet ikke magemuskler, for de er litt vanskelig på få øye på for tiden. Sikkert pga den tjukke genseren.

 

Klokka er halv to. Har fått med meg hele den lille familien min, som jeg er så uendelig glad i, med opp til toppen. Ikke alle like frivillig, men alle ble med, til slutt, under lett/moderat/svært kraftig  tvang. Hodelykt er greit å ha. Snart er det helt mørkt. Magisk.

 

Jeg nådde toppen først! I bakgrunnen ser dere solen som aldri klarte å stå opp, men gi opp og gå ned igjen der den kom fra. Heldigvis vet jeg at den prøver, igjen og igjen, og om bare noen uker vet jeg den kommer til å klare det.

 

Vel hjemme. Kjærest setter rundstykkedeig. Vi har så visst ikke tenkt å la kroppen avmagres til beinet, så her skal vi kose oss med fersk bakverk og godt pålegg i kveld. Er tross alt jul og Datter og lørdag og all tingen. Kvelden avsluttes med en julefilm eller to. Her skal det krampekoses!

De beste ønsker fra den lille familien i Alta!

 

Gi meg en blomst mens jeg lever

Hvorfor jeg skriver så mye om dette? Vet du, det går inn på meg og treffer meg rett i hjerterota, på absolutt alle plan. Jeg kan relatere meg til jentene som står igjen, for jeg har selv stått igjen, 13 år gammel på tredje juledag da min pappa ble borte. Han ble riktignok dratt ned i dypet og aldri funnet igjen, men følelsen av plutselig tap og bunnløs sorg i en høytid som egentlig skal være fylt av glede og forventning om gode dager er den samme.

 

Jeg kan relatere meg til fargeklatten som har måtte tålt så mye latterliggjøring, så lenge, bare fordi han var seg selv og turte å leve det ut. Dette var neppe noe som startet i voksen alder. Ingenting starter plutselig. Jeg har også blitt ledd av, og vitset om, i hele mitt liv. Bare fordi jeg er den jeg er. Ikke av alle, men av mange nok til at det kunnet gått begge veier også med meg. Det går ikke veldig inn på meg lenger, men det var tøft da jeg var liten.

 

Men først og fremst skal dette handle om blomster. Det slo meg da vi mistet Lille Vakre i sommer hvor utrolig mange blomster vi fikk etter at han ble borte, mens vi fikk nesten ingen da han ble født. “”Han fikk flere blomster i døden enn i hele sitt liv” sa jeg til Kjærest er par dager etter at han var død. Man reagerer ofte irrasjonelt og gjør seg mange rare tanker når man mister, og jeg reagerte ganske sterkt på dette. I stedet for å glede meg over de som faktisk viste omtanke i en ubeskrivelig tung tid, så tenkte jeg på at de kunne vel brydd seg mens han faktisk levde. Dette betyr naturligvis ikke at jeg ikke ble glad for blomstene som kommer etter hans bortgang. De betydde uendelig mye, men det var et tankekors.

 

Tror han fikk 2-3 buketter som han fikk se med egne øyne. Over hundre fikk han aldri sjansen til å lukte på. Nå ble han riktignok bare fjorten dager gammel og det hadde sikkert kommet noen flere etter hvert, men vi venter ofte til det er for sent med å bry oss. For vi bryr oss jo. Det er ikke der det ligger. Jeg vet egentlig ikke hvor det ligger.

 

Det er derfor denne nasjonale tragedien går slik inn på meg. Plutselig bryr vi oss alle så voldsomt. Du må ikke misforstå, jeg syns det er vakkert å observere all denne kjærligheten som nå rettes mot ham og hans døtre, men igjen gjør vi altså dette for sent. Han kan ikke lukte på blomstene, lese alle de fine ordene eller se alle lysene som er tent for ham. Hvem tenner vi da lys for? Er det egentlig for oss selv?

 

På bildet ser dere noen av blomstene som jeg og vi har fått bare den siste uken. Blomster med ukjent giver. Blomster som er gitt utelukkende for å glede oss. Mens vi fortsatt lever.

 

Tusen takk!

 

Les også:

Heldigvis kan vi fortsatt le av sjamanen

Hvorfor venter vi til de er døde?

Et hjerte til Aris barn

 

 

 

 

Heldigvis kan vi fortsatt le av sjamanen

Ari Behn fikk endelig sin velfortjente plass i nasjonens hjerte første juledag. Han måtte riktignok dø først, men bedre sent enn aldri. Glemt er alle presseoppslagene hvor han ble hengt ut og latterliggjort for sitt vesen, sin talemåte, sitt syn på livet. Alle vitsene rundt lunsjbordet. For et fjolls! Høy på seg selv var han. En lysfontene som lyste opp bare for å kunne se sitt eget speilbilde bedre.

 

Slik var det, uansett hvor mye han hylles nå. Det roet seg naturligvis etter hvert som han ble eldre og litt roligere. Dessuten fikk prinsessen en ny mann vi kunne le av. Latterliggjøre. Henge ut som en svindler og sjarlatan. En annerledestenker som ikke passer inn i kongeriket. Svart er han også. Dessuten har han hatt en mannlig kjæreste. Liksom alt på en gang. Korsfest, korsfest!

 

Vi trenger ikke være enig i alt, men latterliggjøring er kanskje den aller verste formen for mobbing vi har. Langt verre enn slag og til dels også spark. Bare spør alle de som har blitt mobbet hva som gjorde mest vondt, selve slaget eller latteren fra de som sto rundt og så på…

 

Det var egentlig bare det jeg ville si.

 

Les også:

Gi meg en blomst mens jeg lever

Hvorfor venter vi til de er døde?

Et hjerte til Aris barn

 

 

Hvorfor venter vi til de er døde?

Første juledag ble nasjonen slått i bakken av et forferdelig tragisk budskap. Sosiale medier kokte umiddelbart over av hyllester og lovord. Tror veldig mange ble overrasket over hvor mye han faktisk betydde. Han var blitt en del av folkesjelen uten at vi hadde merket det. Vi var rett og slett blitt skikkelig glad i ham uten at vi visste det.

 

Jeg syns det var vakkert å følge med på. Rørende, men samtidig hadde jeg en liten bismak i munnen. Han har blitt latterliggjort så mye av så mange så lenge, bare fordi han våget å være seg selv, fullt ut. En fargeklatt til de grader. Askeladden som fikk prinsessen og halve kongeriket, og som til slutt mistet prinsessen, men beholdt halve kongeriket.

 

Første juledag vant han hele kongeriket. På aller mest tragisk vis brant han seg fast i våre hjerter for alltid. Skulle ønske flere kunne kommet med lovordene mens han levde. Fortalt ham hvor fantastisk han var, både som menneske og kunstner.

 

Jeg har alltid vært stor fan. Kjent meg litt igjen i ham. Ikke fordi jeg verken er et fantastisk menneske eller noen stor kunstner, men fordi jeg tør å være meg selv. Tør å bli latterliggjort bare fordi man finnes. Er.

 

Håper du fikk med deg i går hvor mye du betydde for oss. Vi fortalte det bare alt for sent. Vi ventet til du var borte. Som vi så ofte gjør. Når ingen lenger kan høre. Eller det ikke spiller noen rolle. For noen.

 

Hvil i stolthet!

 

Et hjerte til Aris barn