Jeg var fryktelig mye alene på barneskolen. Bortsett fra den sosiale skammen, som var kanskje var langt vanskeligere å akseptere enn selve ensomheten, så gjorde det meg vel egentlig ikke så mye. Trivdes trivdes godt i eget selskap jeg. Vet ikke om det var fordi jeg måtte gjøre det beste ut av situasjonen for å komme meg gjennom barndommen på en relativt ok måte, eller fordi jeg rett og slett hadde et naturtalent i ensomhet.
Det er lenge siden barndommen. Bortsett fra et relativt sosialt “ungdomsopprør”, der jeg aktivt søkte både venner, verv og arrangementer, og tidvis også hadde stor glede av dem, så er jeg nå tilbake der jeg startet. Nesten helt alene.
Eller, alene blir vel egentlig et veldig feil ord, for jeg har selvsagt min lille familie. Tenk at en som meg, (ja jeg har tidvis lave tanker om meg selv), skulle bli velsignet med ikke mindre enn 8 barn, hvorav 6 av dem fortsatt puster. De to siste lykketrollene har endatil kommet til verden etter at jeg fylte 43 år. Til tross for alt, eller nettopp derfor, føler jeg meg uendelig heldig.
Som introvert, eller kanskje spesielt som kronisk deprimert, så er jeg helt håpløs på nettverksbygging. Selv om jeg de siste åra har blitt invitert på disse mange av disse hagefestene til forlagene i Oslo, så vurderer jeg det ikke en gang. Klarer ikke. Takker nei til tv-produksjoner, premierer, samarbeid, frokostmøter, etc., etc. Har mer enn nok. Med mitt lille liv.
Jeg streber altså ikke mot en himmel jeg ikke har vinger til å holde meg oppe i uten å falle. Livet lærte meg tidlig å ikke bare godta det, men også å sette pris på det. Livet mitt er kanskje bitte lite, men jeg setter uendelig stor pris på det likevel. Bare det å våkne til pludringen til jentungen ved siden av meg gir meg grunn god nok til å glede meg til å åpne øynene hver eneste dag. Det blir ikke akkurat verre av at jeg blir ønsket velkommen som en himmelsk konge hver dag når jeg kommer kommer hjem fra jobb. (En jobb jeg for øvrig også elsker). Smilene deres, konas, 8og mitt eget når jeg ser dem), betyr i grunn alt for meg
Jeg er fornøyd med livet mitt. Ikke alt er perfekt altså. (Det skal fader meg gudene vite…) Utfordringene står der i kø, hver eneste dag, men min enorme kjærlighet til mine barn, min kone, og, ikke minst, at de faktisk (som regel) gjengjelder denne uforbeholdne kjærligheten, gir meg alt jeg trenger for å finne både glede og mening i livet.
