Kanskje tar jeg meg HELT fri i kveld?

 

Jeg kjørte fra jobb halv åtte. Måtte rekke apoteket. Kom hjem til kald og tom leilighet. På kjøkkenbenken lå en håndskrevet lapp. Hun hadde tatt med seg ungene og flyttet til mora. Orket ikke mer av den jævla “EVENTYR”butikken! Ønsket meg “lykke til” med julesalget. Jeg trengte ikke møte på Familievernkontoret, for hun ville ha full omsorg, enten jeg var enig eller ikke. Jeg brydde meg jo uansett mest om pinnekjøtt og marsipanroser.

 

Nei da, jeg tuller selvfølgelig bare! (?) Ikke at jeg dro tidlig hjem, men at de hadde flytta fra meg. En skjebne verre enn døden! Grøsser bare ved tanken. På kjøkkenbenken lå en halv pizza fra Peppes og en hel tjukklefse (uten smørfyll, jeg hater smørfyll!). Hun og søsteren baker hvert år før jul, og i dag var visst dagen. Koselig, og UTROLIG gode lefser!

 

Alle sov. Satte meg selvsagt foran PCen. Bestillinger, mail, reklamasjoner,  spørsmål, forespørsler og Fanden S. Oldemor. Så slo det meg, det er faktisk bare en time jeg skal legge meg. Hvor mye får jeg egentlig gjort? Kanskje jeg heller bare skal ta HELT fri? Se på lineært TV eller noe?

Det var veldig godt å komme hjem i kveld.

Bildet er fra i fjor og en helt annen butikk enn dagens helt vanvittige eventyrbutikk, men smilet illustrerer hvordan jeg har det inni meg akkurat nå. De siste ukene, kanskje månedene, har jeg bokstavelig talt vasset i kaos og rot. Stort sett har jeg klart å holde butikken i relativ  respektabel stand, men de trange bakrommene/lagrene har vært, også der helt  bokstavelig, til å gråte over.

 

Det er ikke spesielt sunt for et menneske å jobbe slik over tid. Ikke er det veldig sunt for et ekteskap heller. Det har egentlig vært det verste. Hun har gjort det hun har kunnet for å hjelpe meg, men jeg har jo hele tiden visst at hver eneste time hun hjalp meg måtte hun ta fra arbeidet med bacheloren. For ikke å snakke om ungene…

 

I dag ansatte jeg Kristina! Voksen. Masse erfaring. Flink og trygg med kunder. Ser og gjør også “usynlig” arbeid. Selv om dette bare var første dagen ser jeg forskjell på butikken allerede!

 

Jeg tillater meg å senke skuldrene litt. Kombinert med pakkehjelpen fra min svigersøster, min Datter, og alt det uvurderlige Konemor bidrar med, så tror jeg faktisk vi skal klare å gjennomføre julehandelen på en måte der alle slipper levende ut. (ha ha)

 

I fjor klarte jeg meg alene. I år ble det mer og mer åpenbart at jeg ikke gjorde det. Greit nok. Jeg solgte en bedrift med 20 ansatte for å få litt ro. Nå er det på’an igjen…

 

Se what all the fuss is about:

Eventyrbutikken

 

Helten, horebukken, huleboeren

Det har vært litt voldsomt de siste ukene, men man venner seg til alt. Nå begynner både kroppen og hodet å venne seg til den voldsomme arbeidsmengden. Det ser fortsatt ut som en slagmark på hver eneste cm av bakrom og lager som vi har, men kontrollen begynner å senke seg over eventyrbutikken. I løpet av helga blir jeg klar. Klar til “krigen”. Eller julehandelen som det også kalles. Jeg håper den blir voldsom.

 

Mange ymter, for så vidt med rette, at jeg ser ungene mine lite akkurat nå, og det stemmer. Jeg skal ikke gå inn på hvordan vi gjør det konkret i hverdagen, men ja, akkurat nå ser jeg ungene mine for lite. Alt for lite!

 

Jeg jobber ikke for meg selv. Tro meg, jeg har absolutt ingen personlige ambisjoner igjen. Det eneste jeg vil er å bygge opp en ny suksess, et fantastisk lite sted som gir såpass mye av seg at jeg kan hjelpe ungene mine inn på boligmarkedet med god margin. Det er mitt store mål. Jeg har såpass mye vondt at jeg ikke vet hvor lenge jeg varer. Da må jeg sikre mine, så lenge jeg fortsatt har mulighet.

 

På mange måter kan man sammenligne meg med en steinaldermann. Stam, kjekk og muskuløs selvsagt, men også en som kunne bli borte i dagevis, ukevis. Ikke for å sikre ungene sine et fortrinn i hulemarkedet, men for å gi dem mat på bålet. Han hadde nok mye vondt han også, der han jaktet omkring i all slags vær, men han gjorde det for familien sin. Ungene og kjærringa. Den lille flokken han om så ofret sitt eget liv for å beskytte.

 

Nå skal jeg legge meg. Ny dag i morgen. Jeg gleder meg! Konemor Christine kommer og hjelper meg før lunsj og Lillesøster våkner og gir blanke blaffen i at vi jobber for hennes framtid. Hun skal ha mat og hun skal ha det N.U.H!

 

Nei, god natt folkens, nå kaster jeg inn klubba!

Søvnløs eller rett og slett bare på jakt etter gode, spiselige julegaver som ikke finnes på “vanlige” butikker til noen du er glad? Klikk inn på nettbutikken min HER

 

Til slutt måtte jeg bare dra hjem

Jeg kunne sikkert holdt på hele natta uten å bli ferdig. Har flytte hele “strøsselvdelingen” for å gjøre plass til alle spekepølsekse. 30 i slaget. I morgen får jeg flyttet siste rest av strøssel på høyre flanke for å gjøre plass til de tørka reinhjertene, den tørka reinfileten og fenalårene. Håper Alta kommer til meg for å kjøpe spekepølse  til jul i år.

Mer om det i morgen eller en annen dag. Jeg er grøsselig trøtt. Øynene glipper, og jeg tror jeg har brukt nesten 30 minutter bare på denne lille teksten. Da er det på tide å gi seg. For i dag.

 

Adjø!

 

 

Han som kom like etterpå. Bærende med Lyset.

Vær snill å ikke døm meg, men det ble veldig sent  også i dag før jeg kom meg hjem. Klokka bikka vel 22. Tidlig egentlig. Rekker både pils, finnbiff og dessert.

 

For meg selv og helt alene, for alle har sovnet. Det er bare meg her. Vi bor i en relativt liten leilighet, så det merkes veldig godt når alle sover, og jeg sitter for meg selv ved  det lille runde spisebordet fra Jysk og fekter for livet med tankene som kommer fra alle kanter. De fleste farer bare forbi. Dulter kanskje borti meg i forbifarten, men forsvinner igjen like fort som de kom.

 

Andre er jeg sjanseløse mot.

 

Går ned og stryker ham over håret. Retter litt på dyna. Legger merke til at den har blitt mye større siden sist jeg var der inne på kvelden og ballet om. Det stikker å tenke på det, men hva i all verden skal jeg gjøre? Prøver så godt som jeg kan å balansere den bitte lille tiden jeg har til rådighet mellom å sikre ungene mine en økonomisk trygg framtid når jeg blir borte, og være en aktiv del av livene deres i så mange av døgnets timer som mulig.

 

Det er mye nå, men jeg glemmer aldri grunnen til at jeg i det hele tatt er i stand til å _komme_ hjem. Han ligger der nede  under en litt for stor dyne og sover. Klart ligger det ei overveldende vakker frøken med øyebetennelse i rommet ved siden sammen med sin mor, som jeg selvsagt elsker og forguder over alt på denne jord, men det var han som kom like etter katastrofen. Bærende med lyset.

 

“Har du fyr, har du løkter langs din vei?” spør Kari Bremnes i sangen. Vel, opp gjennom årene har jeg har blitt “velsignet” to slike bærere av Lyset. Det kan jeg ikke være annet enn lykkelig over. Til tross for alt. Eller nettopp, derfor.