Lysglimt

Alle har vært hos fastlegen sin. Da setter man seg på venterommet, ser på telefonen, leser et blad og, tja, venter til man blir ropt opp. Asbjørn pleier de å si når det er min tur. (Jeg heter jo ikke Kokkejævel på ordentlig). Statistisk sett roper de noe ganske annet når det er din tur. Uansett. Ingen er flaue. Ingen vet hva som feiler deg. Kanskje skal du bare ta en vaksine. Hente resept på hostesaft som funker. Ingen vet, ingen bryr seg.

Hos psykologen er det annerledes. Veldig annerledes. Vi er i Tabuland nå. Der inne er det stille. Ja, det finnes et venterom, men det er lite. Ingen ser på hverandre. Ingen spør hvordan det går. Vi stirrer rett fram og later som om ingen skjønner hva du skal. Selv om alle der inne skal det samme. Vi vet, men vi sier ingenting. Vi later som ingenting og håper vi blir ropt opp snart.

 

Det blir vi altså ikke! Psykologen kommer inn, ser seg rundt i det stille venterommet og bare nikker til deg. Her skal visst ingen navn nevnes. Ingen skal vite noenting. Selv om det står psykologispesialist på døra. Underlige greier!

Samtalen gikk fint. Kartlegging. Har jo ingen diagnose. Er ikke suicedal eller noen som helst i nærheten en gang. Ser egentlig lyst på livet. Selv om jeg er sliten. Og sint. Og irritert. Og lei meg. Fryktelig lei meg. Og trist. Jeg vil bare prate. Med noen. Som ikke kjenner meg. og som ikke sier det videre.

 

45 minutter går fort. Alt for fort. Det sa jeg til henne. Første samtalen burde i alle fall vart halvannen time. Da blir det dyrere, sa hun. Ja vel, svarte jeg, men jeg går jo ikke til psykolog for å spare penger. Jeg er her fordi jeg tror jeg har behov for å prate med en psykolog, ikke en finansrådgiver.

Jeg likte henne. Får en time til om ca en måned. Håpløse ventetider. Glad jeg egentlig klarer meg fint selv. Jeg ville jo bare prate. Andre har det nok langt verre.

 

Er hjemme rundt halv fire. En og en halv time igjen til han ringer. Patologen. Den endelige gjennomgangen. Vi snakker litt om det, Kjærest og jeg. Gruer oss, men klarer å fokusere tankene bort. Øver litt på det foredraget jeg skal holde i morgen. Spiser middag. Kjærest hadde laget noe kyllingwok-greier til jeg kom hjem. Var veldig godt, men vi spiste ikke mye. Noen av oss.

 

17:00.
Telefonen ringer. Det skal de ha, patologene, de er presise. Og det er jo en god ting. Går ikke inn på samtalen, men den var fin. Beroligende. Selv om ingenting får han tilbake er det en enorm lettelse å få høre at det var absolutt ingenting vi kunne gjort annerledes. Ingenting vi har gjort feil. Ingenting var vår feil. Håper kommentarfeltet på enkelte anonyme nettfora leser dette, for det har vært tungt for meg, siden dette er andre gang, at det har blitt insinuert både det ene og det andre. Folk kan være stygge. Og onde.

Det er over nå. Klokka er sju. Kjærest er på besøk. Hos han. Jeg er hjemme. Alene. Er ikke så ofte med lenger. Det er en tid for alt. Nå blir jeg bare med hvis jeg føler for det og når Datter er hos oss. Hun liker å være på besøk. Hos han. Jeg er pappa. Til dem begge. Og blir med. For hennes skyld,

Resten av kvelden skal vi se på film. Eller “Første date” Fantastisk artig! Sikkert spise litt. Har ikke planlagt noe spesielt, men er velsignet å drive en butikk med gode, ekte og lokale råvarer, så blir sikkert noe godt i kveld også. Det pleier det.

Alt i alt en fin dag, faktisk. Kommer til å legge meg med godt hjerte. Håper du også har det relativt greit. Selv om jeg vet at ingen har det bra, hele tiden, så finnes det lysglimt. For oss alle. Alltid.

God natt!

 

EDIT

Tre dager senere  frir jeg faktisk!

Og her er  SVARET

 

 

Og plutselig ringte NRK…

Jeg vet faktisk ikke hva som er i ferd med å skje, kanskje ingenting, kanskje alt, kanskje bare litt, men NRK ringte meg nettopp og ville at jeg skulle være en slags kokkepersonlighet, siden jeg liksom var blitt hele Norges nye superkokk, på et direktesendt TV-show av noe slag i fra Tromsø på Samefolket dag, 6. februar.

Utrolig artig! Heldigvis er jeg voksen og har beina trygt plantet på jorda. Det faller meg lett, for jeg har en ræv av ikke uvesentlig tyngde som holder tyngdekraften godt i sjakk, og vel så det. Svarte ikke ja med en gang, måtte tenke litt, men hørtes unektelig skøy ut. Jeg ble jo tross alt sendt ned til jorden i sin tid for å spre kulinarisk nytelse og glede til verden. Det forplikter!

Nei, nå må jeg jobbe videre! Psykolog om bare en time. Snakk om berg- og dalbane-liv! Utrolig artig at du følger meg på min vandring gjennom livets opp- og nedturer. 🙂

Vi smattes!

Første psykologtime

Har opplevd mye i mitt liv. Kanskje mer enn de fleste, men mindre enn mange andre. Helt siden jeg var liten. Likevel har jeg aldri følt behov for “noen å snakke med”. Har egentlig hatt det ganske bra med meg selv, tross alt, og følt at jeg har vært tilstrekkelig. Denne gangen er det annerledes.

 

Merket det sist jeg var hos legen for tre-fire uker siden. Jeg fikk et voldsomt behov for å fortelle. Om alt. Det kunne jeg jo ikke gjøre på det lille kvarteret, som ble til en halvtime, men jeg satte meg i alle fall opp i stolen og ba om en henvisning. Den satt ikke langt inne heller. I dag klokken 10:30 har jeg den første timen.

 

Egentlig er det ikke noen stor sak. Tror mange er hos betalte samtalepartnere for å sortere tankene. Kanskje få hjelp til å sette ting litt i perspektiv. Få orden på kaoset. Uten at man nødvendigvis er så voldsomt psyskisk syke, men kanskje bare litt nede for telling. En psykologisk forkjølelse kan du si.

Mange tror jeg er åpen som en låvedør og skriver om absolutt alt, men jeg gjør jo ikke det. Det er mange hensyn å ta, både ovenfor meg selv, mine barn, Kjærest, tidligere samboer, øvrig familie og bedriften, ikke minst. Da kan det være greit med en med taushetsplikt. Noe kan det være av det gode stopper opp hos bare  dette ene mennesket.

Våknet ekstra tidlig i dag. Tror klokka bare var 03:24. Sovet dårlig helt siden jeg sovnet sent i går. Klokka ble over midnatt. Fysisk vondt i kroppen. Skulderen, som har vært bedre i flere uker nå etter trykkbølgebehandlingen, var igjen blitt verre. Mye verre. Stor spenning i kroppen. På grensen til høyspenning. Det skjer nemlig mer i dag en den psykologtimen.

Klokka 17:00 har vi møte med patologen fra Unn. Han som obduserte. Den endelige obduksjonsrapporten er klar og vi skal få en grundig gjennomgang. Vi vet jo konklusjonen, men det kommer til å bli tøft og følelsesladet å gjennomgå funnene, eller mangelen på funn, men det blir også godt. En slags avslutning. Vi har ventet i over tre måneder nå, og jeg vet av erfaring, at når den endelige rapporten foreligger er det enda et kapittel som kan avsluttes og man blir på en måte klargjort til å bla om til neste side.

 

Ellers skal jeg jo på jobb selvfølgelig. Hektisk i dag med mange forhåndsbestillinger, samt høstferie. Pleier å være mye folk i høstferien. Folk tar ungene sine med på cafe og koser seg. Det er trivelig, selv om det betyr ekstra mange barnevogner. Jeg er ikke så glad i barnevogner lenger, men det går sikkert over etter hvert.

Kvelden vies i sin helhet til litt finpuss av morgendagens foredrag. “Teft, evne og vilje -utvikling av et lokalt serveringkonsept, på mine premisser”. Hadde en liten gjennomgang i går, men trengs definitivt litt øvelse, men blir nok bra til slutt.

 

Da gjenstår det bare for meg å ønske dere alle en riktig god dag! Ikke vær bekymret for meg, jeg har det egentlig ganske bra. Håper du klarer å lage en god dag for deg selv og dine. Takk for at du leser meg. Det setter jeg enormt stor pris på, og håper at mine skriverier bidrar til en litt bedre dag, også for deg.

Vi smattes!

 

 

 

 

Fantastisk artig!

Reklame | Miksapix Interactive

Denne uken, fredag til fredag, var den første Datter har vært hos meg en hel uke til ende. Jeg har gledet meg enormt til dette og det er fantastisk å slippe stresset med hver onsdag, annen hver torsdag og annen hver helg. Vanskelig å holde kontroll på på ukeplaner, treninger, klær, venninner og alt annet som rommer en 11- årings liv. Den nye ordningen skaper ro, trygghet og tid til å skape hverdagen sammen. Skape et felles hjem. En familie.

 

Som en familiefar fra kulden og mørkets vakre rike, selveste Finnmark, ble jeg kontaktet av Miksapix Interactive for at Datter og jeg skulle teste ut et samisk 3-D mobilspill, Raanaa sjamanjenta. Fantastisk artig idè og en utrolig fin måte for meg å møte henne der hun ofte er, nemlig på mobiltelefonen.

Hele uke 40, til og med 6. oktober, får du hele 40% rabatt på Raanaa hvis du bestiller HER

 

Normalt sett er jeg ganske streng på hvor mye hun får være på mobilen, men gjennom dette spillet lærer hun litt om samisk kultur og mytologi på en helt ny og spennende måte. Jeg har alltid vært opptatt av å styrke identiteten til samiske barn og unge, og nå får også vi, som ikke er samiskspråklige, en mulighet til å bidra til dette, gjennom et mobilspill. Fantastisk!

 

Jeg innrømmer tvert at jeg ikke er i hovedmålgruppen, 7-13 år, og det tok litt tid før jeg kom meg inn i hvordan jeg både hoppa og kom meg framover, men det var utrolig koselig å gjøre noe som var helt på hennes premisser. Nå kunne hun vise meg, lære meg. Flire av meg og riste på hodet når jeg ikke fikk til selv de enkleste ting. Vi har hatt det så koselig! Og det må sies at jeg etter hvert, et par dager, ble en skikkelig racer med tommeltottene! Bare prøv selv med å trykke HER

 

Spillet er avhengighetsskapende, men gjør deg ikke psykotisk, selv om jeg ser slik ut på bildet.

 

Et annerledes spill der man faktisk LÆRER noe uten at man merker det selv. Raanaa er en slags samisk Super Mario med mening! Spillet bestilles med 40% rabatt HER

 

Mange spennende nivåer. Finnmarks- og samisk mytologi har mye å by på.

 

 

En koselig uke er over. Neste fredag er langt unna, men nå har jeg i alle fall et artig mobilspill jeg kan fikle med med jeg venter. På henne. En fattig trøst, men det hjelper litt.

 

Spillet kan ikke bare kjøpes med med 40% rabatt HER, men faktisk også     —–>                                     DER

 

 

 

 

 

 

 

 

Verdens beste hvitløksdressing! Vol. 1

Det vises kanskje ikke så altfor godt på mitt legeme, men jeg spiser faktisk mye salat. Er sykt glad i den knasende, nesten levende følelsen det er å tygge seg gjennom forskjellige teksturer, smaker og farger uten den evige dårlige samvittigheten mange av oss som regel får hver gang vi spiser noe godt.

 

Jeg er imidlertid ingen drøvtygger. Jeg knasker ikke i meg tørt gress og bladverk på fritiden bare for å fylle buken med gjæring. Nei, jeg søker etter nytelsen i alt jeg putter i meg, og med en skikkelig god hvitløksdressing kan du servere selv en halvmorken grankvist uten at dine gjester vil gi deg annet enn hyllest og lovord.

 

I løpet av min tid på jorden har jeg laget intet mindre enn tre skikkelig gode resepter på hvitløksdressing som jeg virkelig er stolt over. Alle tre er vidt forskjellige, men smaker bedre enn noen av de hundretalls andre jeg har smakt. Den første resepten lagde jeg som kjøkkensjef på Alfa Omega. Den lages av eggeplommer og olje og har vært med på å lage liv i retter som legendariske «Ole Mattis Hætta», «Lykken for meg» og utallige andre klassikere opp gjennom årene. De kommer sikkert på bloggen etter hvert. Følg med.

 

Den andre resepten lagde jeg på oppdrag for NO. 17, et nå nedlagt, men neppe på grunn av dressingen, spisested i Alta. Dressingen, i all sin enkelhet, var basis for mange gode retter.

 

Den tredje resepten lagde jeg da jeg fikk jobben som ferskvaresjef på Coop Mega Elvebakken, og perfeksjonerte den da jeg åpnet opp Hoftepluss i 2013. Det er ingen hemmelighet at ferskvarebransjen ikke har veldig mye med kokekunst å gjøre lenger, men handler først og fremst om å varme opp helfabrikata, ta på seg en hvit kokkejakke og selge det under falskt flagg som mat til folk som tror det er ekte eller ikke bryr seg.

 

Dette kunne naturligvis ikke jeg holde på med, og i løpet av de to årene jeg var chef på Mega så lagde vi etter hvert omtrent alt selv fra bunnen av. Omsetningen økte med flere millioner, men det er klart, jeg gjorde jo egentlig alt dette merarbeidet på fritiden min. For det tar tid å lage god mat til massene. Jeg gjorde det imidlertid med den aller største glede. Jeg ble slett ikke kokk for å åpne opp plastbokser og varme frossenmat i en ovn. Jeg ble kokk fordi jeg oppriktig mener at god mat smaker best når den er laget av mennesker, ikke maskiner. Jeg ble kokk fordi jeg vet at ekte mat gjør godt dypt inn i sjelens irrganger.

Og ofte er det bare en god hvitløksdressing som skal til…

Vi smattes!

 

Hvitløksdressing ó la la Hoftepluss

200 gram ekte majones

200 gram lettrømme

1/2 ts salt

1/4 ts grovmalt svart pepper

30 g Idun grov sennep

4 ts presset sitron

20 gram sukker

Blandes sammen med en slikkepott.

 

20 gram kinesisk hvitløk, uten spire

1/2 pk fersk persille (slik de har på butikken)

2 ss vann

2 ts grønn jalapeños

Kjøres til skikkelig puré på kjøkkenmaskin.

Bland pureen inn i resten og dressingen er ferdig!

 

 

 

 

En annen hvitløksdressing jeg har utviklet er denne:

Hvitløksdressing som på Alfa Omega i mine glansdager

 

 

Verdens beste vafler!

Finnes det egentlig noe bedre enn helt nystekte vafler med rømme og syltetøy på? Jeg tror faktisk ikke det. Det finnes et utall av gode vaffeloppskrifter der ute, men denne tror jeg er den beste av dem alle. Fra meg, til dere.

 

5 egg
275 gram sukker
1/2 ts mandelessens
– Piskes lett sammen

550 gram hvetemel
2 ts  vaniljesukker
1 ts  bakepulver
1 ts  natron
1/2 ts salt
1/2 ts kardemomme
-Blandes sammen

1/2 liter h-melk
1/4 liter kulturmelk

375 gram meierismør ELLER Supreme, rapsolje med SMØRSMAK

FRAMGANGSMÅTE
1. Smelt smøret og la det bli kroppstemperert
2. Pisk egg, sukker og mandelessens lett sammen
3. Pisk inn halvbarten av helmelken og all kulturmelken
4. Bland alt det tørre og sikt det over røra
5. Pisk inn melblandingen til glatt røre
6. Tilsett den siste halvparten med helmelk
7. Pisk inn den tempererte smøret

For sprø vafler: Pensle vaffeljernet med smør/supreme før steiking
For bløte vafler: Steik uten å pensle vaffeljernet

Røren holder seg 5-6 dager, men varer neppe like lenge 

 

Lag en god søndag, folkens!

 

 

Oppskrift på Grove havrevafler som smaker som FERSKE RUNDSTYKKER! finner du HER

eller klikk HER for andre gode vaffeloppskrifter fra meg 🙂

På gjengrodde stier

Du har kjørt i en evighet på smale, humpete grusveier. Du tar deg selv hvert eneste år i å glemme hvor langt det egentlig er. Du har med deg termos med lunken kaffe som du alltid glemmer å drikke. Dessuten har du jo  Statoilkopp eller hva det var det heter nå . Det er fire mil igjen, og bare femten minutter til ferga går.

 

Du presser bilen til det ytterste selv om du vet at slaget er tapt. Ved veis ende nærmest skrenser du inn på fergen som din mor på mirakuløst vis har fått til å vente på deg i nesten en halv time. På dekket står du og myser etter minnene fra i fjor. Det må du gjøre ganske kjapt, for overfarten tar bare knappe fem minutter.

 

Det første du ser når du stiger i land er en sliten hvitmalt bygning. En gang stolt handelshus og postkontor. En gang bygdas samlingsted og største arbeidsplass. Her møttes de, fiskere og bønder, sjømenn og lærere. Her fikk de kjøpt smør innpakket i matpapir. Kaffebønner i løsvekt. Ferske wienerbrød fra Hanøya. Her ble planene lagt for vinterens fiske i Lofoten eller på Finnmarken.

Butikken på Lonkan. Foto: Mamma

 

Her kjøpte jeg selv melk i trekanter da jeg var unge. Her tagg jeg sukkertøy og hørte historiene som karene fortalte rundt pokerbordet. Rundt middagsbordet hjemme fikk jeg imidlertid kjeft hvis jeg gjenfortalte de samme historiene. På dette stedet kjente jeg lukta fra kaffebønnene som oldemor ristet i steikepanna. Onkel Øystein lærte meg å spidde flyndre ute ved Kuholmen. Onkel Greger tok meg med på orrfugljakt på Bakkan. Onkel Rolf gav meg juling da jeg knakk fiskestanga hans ved Storvatnet. En herlig tid!

Tenk, slik så melka ut da jeg var liten!

 

Hjemme var det åttitall og fiskepinner. På Lonkan var det faktisk, i min tidlige barndom, fortsatt til en viss grad femtitall og sagopudding. Det var som å komme til en helt annen verden. En verden som for hvert år som gikk ble stadig mindre. Butikken. Skolen. Postkontoret. Oldemor. Morfar. Etter hvert ble alt dette borte. I dag bor det i underkant av 20 sjeler i bygda.

Hytta ved butikken. Der “bodde” vi da jeg var liten i mange år. Foto: Mamma

 

Det var her, på Lonkanbygda, at min interesse for mat og matkultur hadde sin spede begynnelse. En matkultur som sprang fram av selvforsyningprinsippet. Der Vår Herre og årstidene bestemte hva som kom på matbordet. Nøysomhet var en en grad av nødvendighet for i det hele tatt overleve. Du var fullstendig nådegitt det gården, havet og fjellet gav.

Artig å vise Datter et glimt inn i det som faktisk fortsatt var virkeligheten da jeg var liten

 

For de fleste i dag er dette helt utenkelig. Mange av de gamle matskikkene er i ferd med å dø ut. Det er kun ved de store høytidene at de fleste av oss tar oss tid til å lage den maten som oldemor en gang lagde. Det er veldig synd. For å si det veldig enkelt: Det er mulig å lage virkelig god mat uten ruccola, sitrongress og choritzo picante.

 

Misforstå meg for all del riktig! Tilførselen av råvarer fra andre land de siste tretti årene er udelt positivt. Folk flest har fått en større interesse for mat. Maten og måltidet har blitt en stadig større del av folks sosiale liv. Kokebøker av alle slag selger som varmt hvetebrød. Det som jeg imidlertid er litt redd for, i all denne gastronomien og nyervervede gourmetkulturen, er at vi mister våre egne mattradisjoner litt av syne. At vi mister gnikkalefsene og kjeleosten. Mister heilpølsene og rømmegrøten.

 

Når alt dette er sagt kan det være litt morsomt å minne om at det til alle tider har vært diskusjon om hva som er riktig mat til oss nordmenn. Rundt 1820 var det debatt om valutasituasjoenen i landet, og det var snakk om å forby innførsel av en del varer. I den forbindelse utga skolelærer Hovel Helseth anonymt ut “Den lille tarif”, der han sa sin hjertens mening om diverse importerte varer. Her kommer et lite utdrag:

Ansjoser innføres visst ikke, uttatt våre egne skulle returneres som fordervede og da neppe tallpliktige

Cacao lar vi amerikaneren beholde og erstatter savnet med innelandske frukter

Capers, der blott betar matens dens gode naturlige smak, kan visst unnværes uten å tape verken apetitt eller fordøyelse.

Coriander kan unnværes uten savn.

Dadler bør være forbuden frukt for oss nordmenn.

Mandler.. De vekster som ingenlunde trives i vårt klima, synes ikke å være skapt for oss.

Muskatblomme. Man venner seg av med denne forvente smak, og den kommende generasjon skal ikke savne dette krydder, det samme gjelder muskatnøtte.

Olivers er intet bedårende krydder og bør utgå.

Sukkade er en altfor kostbar lekkerbisken og burde vært femmed for nordmannen.

Sukker, hvis bruk er blitt så alminnelig, får vel settes blant de uunnværlige saker, for ikke å nekt vår forvente gane et så behagelig krydder.

Vanilje. Da vår plan med å gå ut på å bruke så lite som mulig av ost- og vetindiske varer, og da man er forvisset om at knapt en tidel av den norske nasjonen kjenner denne artikkel, hvilket er tilfelle med mange andre saker, hvis bruk kun er bekjent av kjøpstadsfolket,så bør man heller ved forbud nekte innførselen enn løpe fare for å se bruken forplante seg blant hele nasjonen som når den først har blitt en vane, vanskelig utryddes, for eksempel kaffe og tobakk.

Vin. De ni tideler av vår nasjon vil ikke savne denne som ble forbudt å innføre, hvilket var meget å ønske av de ved vanilje-berørte årsaker.

 

Vi er et lite skrint land som alltid har vært nødt til å importere matvarer fra store deler av verden. Etter hvert har disse blitt en naturlig del av vårt kosthold og matkultur. Det aller beste eksempelet er vel poteten som kom hit til landet på 1700-tallet. Det er vel få i dag som ser på den som en fremmed, importert mat-trend.

 

En levende matkultur er som språket, i stadig utvikling. Nye smaker og trender treffer oss hele tiden. Noe går fort over, mens andre ting blir værende og innarbeides etter hvert som en del av oss. Slik er det, og slik har det alltid vært. Poenget mitt er at  vi skal ta vare på, og være stolte av, maten som oldemor lagde. Jeg ser på det som et faresignal hvis den  eneste maten vi lager fra bunnen er fra oppskrifter vi finner i fancy kokebøker med glansa bilder.

Takk for oppmerksomheten! Nå kan du gå og steike pizzaen din. Husker du forresten når den kom til Norge? Det er ikke så alt for lenge siden. På 1960- tallet, men den ble ikke særlig populær før på 70-80 tallet. Det er litt artig å tenke på.

 

Vi smattes!

 

 

Jobbhelg

Noen må holde Norge i gang, også i helgene. Jeg har jobbet siden jeg 14 år gammel var så heldig å få jobb på Elvebakken Samvirkelag, som det het den gangen. Annen hver lørdag, noen ganger oftere, i 28 år. Da blir det en slags vane kan du si. En del av livet.

Jeg syns det er helt greit, men klart jeg misunner litt de som hver fredag, gjerne i ett-tiden, kan kvitre, som en annen lommelerke, “God helg folkens, nå drar jeg på hytta!”.

 

Man venner seg til alt, også helgejobbing. Jeg er ikke i restaurantbransjen lenger, så blir heldigvis ingen sene kvelder på jobb. Det tror jeg ikke at jeg hadde klart faktisk. Det er en tid for alt. 42 år. Full restaurant. Tusen bestillinger. Svetten som renner. Ny bordsetting. På an igjen. Nei, da er det bedre å starte seks på morgenen og være ferdig klokka to. Selv om man kanskje blir litt kveldstrøtt av det.

 

Ellers har vi ikke de store planene i dag, bortsett fra at vi skal spise reker i kveld. Fikk inn så fantastisk bra reker og da blir det rekeaften! Er invitert på hyttebesøk i helgen, så mulig vi gjør det i morgen, men lover ingenting. Energien er en berg og dalbane for tiden.  Datter startet på mammauken i går, så nå er det bare Kjærest og meg, og Maria. Den korthårete monsen som vokste opp til å bli en langhåret hunnkatt. Mer om det en annen gang.

 

Blir sikkert å bake litt i helgen, siden jeg plutselig fant ut at jeg skulle bli blogger i begynnelsen av september. Matblogging er ekstremt mye arbeid. Mye planlegging, koking, steking, bildetakning, oppskrifter som skal skrives. Nå har jo jeg hundre tusen oppskrifter i hodet, men de er jo gjerne ikke tilpasset en matblogg for folks flesk, så jeg må skalere dem ned. Ofte må jeg dele på både tjue og tretti for å få en nogen lunde ok mengdeberegning.

Nei, nå må jeg stikke! Dagjobben kaller. Ønsker dere alle en riktig god lørdag, både dere som har fri og dere som skal på jobb.

 

Vi smattes!

 

 

 

 

Et hjerte på Facebook

Dette skriver jeg ikke for å dømme noen eller gi noen dårlig samvittighet, men for å sette ord på hvordan det ser ut fra ruinen når katastrofen bomber livet ditt sønder og sammen.

 

Et hjerte som varmer, veldig

I løpet av sommeren har jeg fått titusenvis av hjerter på Facebook, både i kommentarfelt og som private meldinger. Det varmer enormt hvis det kommer fra noen du ikke kjenner eller noen du bare kjenner litt. Bare det å vite at det sitter et annet menneske et eller annet sted og sender deg en varm tanke akkurat i det hjertet sendes gjør ikke sorgen mindre eller lettere, men det gjør deg bedre rustet til å bære den. Takle den.  Tusen takk alle sammen. Slutt aldri å sende hjerter til hverandre!

 

Hvert eneste hjerte huskes

Vi har alle en omgangskrets, liten eller stor. Vi har de nærmeste, de nære, de midt i mellom, de perifere og de fjerne. Når katastrofen inntreffer kan disse stokkes totalt om. Noen av de fjerne viser seg å bry seg mye mer om deg enn du trodde,og noen av de du alltid har brydd deg om bryr seg ikke i det hele tatt. Herregud så vondt akkurat det gjør!

Alt er kaos, men du registrer hvert eneste hjerte, hver eneste blomst. Alle som nikker til deg. De som klemmer. Alt som blir sagt, og ikke sagt, huskes. Hvem snur seg bort når de ser deg? Hvem kommer på besøk? Hvem sender melding. Hvem ringer? Det betyr så uendelig mye. Du ligger og gisper etter luft og er i ferd med å synke til bunns. Da husker du hvem som strakte hånden ut for å redde deg. Og hvem som trakk hånden til seg, snudde seg og gikk.

 

Et hjerte er ikke alltid nok

Hvis det er noen du har kjent i mange år, eller har hatt mye med å gjøre, så føles det kanskje litt lite med bare et hjerte i et eller annet kommentarfelt. Man blir skuffet. Såret. Faktisk lei seg. Hjertet hadde motsatt effekt. Kan du ikke bare sende en melding og si at du tenker på meg eller, i det minste, sende det hjertet på en melding? Tar det så lang tid? Det betyr så uendelig mye mer når det kommer som en melding, du aner ikke. Da varmer det. Skikkelig. Jeg vet vi ikke er nære venner, men da viser du at du bryr deg.

 

Når hjertet aldri kommer

Hva gjør du med alle folka som ikke sier noe i det hele tatt? Nå snakker jeg ikke om kunder eller om folk du ikke kan forvente skal sette seg inn i din sorg, eller om folk som ikke vil tynge byrden din i en offentlig sammenheng, men om venner og bekjente som du ofte har regelmessig kontakt med i ulike sammenhenger. Mange ofte daglig eller ukentlig. Hva gjør du når disse ikke sier noe som helst?

Du er jo nødt til å forholde deg til disse menneskene. Omgås dem. Møte dem. Jobbe med dem. Samarbeide med dem. Smile til dem. Late som ingenting har skjedd, men det har det. Alt er ødelagt.

 

Kondolerer, tenker på deg, vet ikke hva jeg skal si eller bare ett eller annet!

I Norge har vi bare dette ene ordet for å uttrykke vår medfølelse til de som har mistet sine aller kjæreste. Et iskaldt ord. Dødt. Føles fremmed i munnen. Vanskelig å forme leppene å si det. Jeg vet det er vanskelig å si det, men tro du meg, det er vanskelig for oss som har mistet også når du lar være å si noe. Når du bare later som ingenting og går rett forbi.

 

 

 

 

Rulla reinskinn

Hver eneste fredag i snart atten år har jeg spist taco. Eneste unntaket har vært hvis fredagen har falt enten på julaften eller 1. juledag. Ellers har det vært taco, i absolutt alle varianter.

I dag drar Datter tilbake til sin mor. En trist dag, men det åpner også opp kulinariske muligheter som aldri ville blitt godtatt hvis hun hadde vært her. Vi bytter ut kjøttdeigen med røkt reinsteik eller vanlig finnbiff. Den steiker vi sammen med sopp, løk og litt rotfrukter. Jeg liker rotfrukter. Krydres med f. eks. viltkrydder eller andre lune krydder.

 

Seterrømme er godt, men det er jaggu meg hjemmelaget hvitløksdressing også.

 

Salsaen bytter vi lett ut med rørte tyttebær med litt urter i.

 

Jeg smører et tynt lag med hvitløksmør på utsiden av tortillalefsen. På innsiden, min favoritt, fetaostkrem. Så salat og reinblandingen. Ruller så stramt sammen før jeg gratinerer herligheten med ost på 225 grader til gylden og deilig.

 

Rømme/dressing ved siden av og en god klatt rørte tyttebær.

 

Jeg tar fire!