Til tross for mitt yrke som kulinarisk kjøpmann, så er jeg likevel en (forholdsvis) ærlig mann. Jeg ville derfor løyet hvis jeg hadde sagt at jeg ikke er bekymret i det hele tatt for året som lusker rett foran oss. For det er jeg. Helt oppriktig. Livredd faktisk.
Heldigvis er ikke bekymringer for framtiden noe som plutselig kom kastende over meg etter et av dette årets nesten umenneskelige mengder med renteøkninger. Det har heller nærmest blitt en slags vane jeg har tilegnet meg gjennom livets grusvei. Jeg er alltid bekymret. Det er derfor jeg drikker.
Spøk til side, for det har faktisk skjedd noe det siste året. Vi har alle fått mindre penger mellom hendene. Det går ikke ut over dem som selger melk og brød i særlig grad, men butikker som min, med kulinariske godsaker og fiffig utstyr, (hvor gode jeg enn måtte mene de er), ingen egentlig har bruk for. I alle fall ikke hvis det står om liv. Så pass ærlig må jeg være.
Akkurat nå driver jeg en butikk som for tre år siden ble unnfanget i en deilig orgie av de gode tiders overflod, framtidstro, arbeidslyst og optimisme. En butikk med masse godt for folk som har litt til overs og vil unne seg selv, og alle dem de er glad i, det lille ekstra.
Nisjebutikker som min er de første som ryker i dårlige tider. Med mindre de har en koko driver uten evne til å gi seg, og som ser på seg selv som et vulkansk fjell der det stadig, (after all these years), bobler over av nye ideer som renner nedover fjellsiden.
Kakepynt er en varegruppe jeg tjente mye på i 2022, men omsetningen på kakepynt har stupt med stadig økende hastighet gjennom hele 2023. Ok, så skalerer vi ned satsingen på kakepynt da, (hvor morsomt det enn var å ha størst utvalg i hele Norge), og finner på noe annet.
Ingen tårer fra min side. Svarer det seg ikke, så svarer det seg ikke. Har opplevd verre ting. Mye verre ting faktisk. Flere ganger gjennom livet har jeg nådeløst blitt plassert ned på de aller mørkeste, aller dypeste, aller kaldeste stedene på jorden. Naken og iskald har jeg hver eneste gang klart å klore meg oppover mot overflaten, gispe i meg luften og gradvis åpne øynene igjen.
Det tror jeg faktisk har gjort meg både litt fandenivoldsk og uredd. Skulle det butte i mot, og det gjør det jo med ujevne, men hyppige mellomrom, så krummer jeg bare nakken, knytter nevene og fortsetter framover. Alltid framover. Med en eller annen ny idé.
Hva er så min «overlevelsesstrategi» for 2024? Vel, de dårlige tidene har jo vært varslet en stund, så jeg har gjennom hele året gradvis redusert varelageret. Artikler som har solgt dårlig har jeg i år valgt å ikke erstatte bare fordi det er «artig» å ha inne når det to ganger i år kommer en kunde, (etter først å ha vært på alle de andre butikkene), å spør etter det.
Slike varer vil det bli færre og færre av. Jeg har rett og slett ikke kundegrunnlag stort nok for å forsvare alt svinnet slike varer fører med seg. Slanking av vareutvalg og være litt mindre redd for å bli utsolgt er altså punkt 1 i overlevelsesstrategien for 2024.
Punkt 2 er å børste støvet av kokkekniven og begynne å lage litt mat igjen, etter snart 3 års kokepause. Ja, vi har egenprodusert tørka reinhjerter her hele denne tiden, men tenkte å begynne litt med catering igjen. Ikke koldtbord og slikt, men i første omgang snitter til begavelser, møtermat ol. Selvsagt av førsteklasses lokale råvarer med de klassiske Kokkejævel-smakene som jeg har blitt så kjent for.
Punkt 3 er en ny produktserie jeg har stor tro på. Jeg er ikke helt i mål med planleggingen ennå, så jeg må vente litt med å offentliggjøre hva det er. Det er ikke sensasjonelt, men det kommer til å bli fantastisk godt. Og populært håper jeg.
Punk 4 bannet jeg på at jeg ALDRI igjen skulle gjennomføre, etter tre sammenhengende år med like mange bokutgivelser. Likevel slo det meg for et par-tre dager siden at jo, det kommer en ny bok til høsten og den kommer til å bli skrevet mens jeg er på en oppadgående kreativitetsbølge. Jeg kan ikke røpe ennå hva den skal handel om, men den kommer til å bli bra. Skikkelig bra!
Vel, det var noen av mine tanker for året som kommer. Ble vel egentlig bedt om å skrive om året som har vært også, men det er allerede historie. Jeg ser meg sjeldent tilbake, men hvis jeg skal ta en ting med meg fra 2023 og inn i det nye året, så er det nisselandsbyen vi skapte på utsiden av butikken gradvis fra 1. november og utover i desember. Den skal definitivt videreføres og videreutvikles, for jeg er rimelig sikker på at uten den voldsomme julepyntingen på utsiden, så hadde det ikke vært noe økonomisk buffer å tære på i året som kommer.
Ja, det kostet meg nok i overkant av 100 000 kr, (alt kjøpt lokalt), men samtidig trakk det veldig mange nye kunder som aldri før hadde besøkt butikken. Det nytter nemlig ikke å ha den «besteste» butikken i hele verden hvis alle bare kjører rett forbi. Du er nødt til å være relevant/spennende/viktig for tilstrekkelig mange for å overleve.
Etter en lang og ganske krevende høst føler jeg på mange måter at nissene «reddet» meg i havn og gir meg såpass med arbeidsro at jeg kan områ meg nå i de rolige månedene som kommer, slik at (eventyr)butikken blir enda bedre enn den var i fjor.
Det må også nevnes at mens vi i begynnelsen pyntet for våre egne kunder, og i ønske om å bli sett fra veien, så ble etter hvert galskapen så stor at vi ikke lenger gjorde det for vår egen del, meg for hele byen og byens gjester. Det ble liksom vårt lille bidrag til å skape julestemning og lys i mørketiden.
Kunder skal man aldri ta for gitt. I alle fall ikke når man helt frivillig har valgt vekk kjøpesenterets magnetfelt til fordel for et slitent lokale i utkanten av sentrum. Da må man ha noe annet å tilby enn å bare «være lokaleid og kjedeuavhengig». Man må være i stadig utvikling samtidig som man holder verdensklasse, hver eneste dag.
Folkens, tusen takk for alle hyggelige besøk i 2023! Måtte både dere og jeg komme oss helskinnet gjennom året som kommer. Det kommer nok til å bli tøft for mange, men det finnes mange steder på jorda, de aller fleste faktisk, som kommer til å slite mye mer i 2024 enn noen av oss her i Alta klarer å forestille oss. Det kan være et greit perspektiv å ha i baklomma.
Og, skulle alt annet feile, kan vi jo alltids sette oss ned med tiggerkoppen…
God nytt år!
Denne teksten ble første gang publisert i Kronstadposten
