I snart seks måneder nå har dere fått daglige oppdateringer fra meg. Ofte flere ganger om dagen. Vi har både grått og ledd sammen. Lagd mat sammen. Vi har åpnet adventskalender sammen og feiret både jul og nyttår sammen. Dere har fått glimt inn i mange av mine største gleder, men også noen av mine største sorger. Tatt del i livet mitt som det leves. Tilsynelatende har jeg vært åpen om alt, men det har jeg ikke vært.
Det vises kanskje ikke så godt på bilder, men jeg er inne i en ganske tung depresjon for tiden og har vært det en stund. Lenge trodde jeg at det bare skulle gå over av seg selv. At det bare var ettervirkningene etter katastrofen i sommer som ikke ville slippe taket. Og det kan det jo godt hende også det er, men det er mer. Så utrolig mye mer som har tæret på kreftene helt til det til slutt ikke har vært noen igjen. Når da forsvarsverket fra før var revet ned har jeg ikke så mye mer å kjempe med.
Jeg var vel ymtet frampå en stund at jeg ikke ville være på førsteplassen så veldig mye lenger. Selv om jeg som regel ikke skriver så veldig langt, så kreves det enormt mye arbeid med oppdateringer som holder førsteplassnivå. Uke etter uke, måned etter måned. Ikke bare selve skrivingen, men planleggingen og tankevirksomheten i forkant. Du må alltid være på hugget. Alltid ta bilder i fall det blir din neste bloggpost. Alltid tenke. Aldri hvile. Så går du på jobb.
De første månedene var det lett. Jeg boblet over av energi og bloggen ga meg virkelig noe annet å tenke på en den altoverskyggende sorgen som vi gikk å vasset i på den tiden. Da ble ordet en flukt fra virkeligheten. Et pusterom jeg trengte for å i det hele tatt overleve. Og det kan jeg si med hånden på hjertet at responsen fra dere har vært helt overveldende hele veien. Det har gjort meg godt og gjør det fortsatt.
Jeg er ikke trist. Depresjon trenger ikke handle om det. Jeg er ingenting. Er helt flat. Har store konsentrasjonsproblemer og sliter med å huske selv de enkleste ting. Får ikke gjort mer enn jeg absolutt må. Dagene er uendelig lange og det eneste virkelige lyspunktet er akkurat øyeblikket hvor jeg sovner om kvelden. Lengter etter det øyeblikket fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg går på medisiner. Har gjort det et par uker nå, men det kan visst ta både tre og fire uker før virkningen trer i kraft. Hvis den i det hele tatt gjør det. Jeg håper det. Har stor tro på kjemi.
Hvorfor skriver jeg dette? Hvorfor kunne jeg ikke bare tatt meg noen dagers pause uten å kle meg så naken som jeg gjør nå? Svaret er enkelt. Jeg tror på dette. Jeg tror på åpenhet. Ikke bare om de gode tingene, men også de dårlige. Livet mellom måltidene er ikke alltid rosenrødt. Av og til er det en kamp på liv og død. For de fleste av oss.
Denne helgen logger jeg av alt som heter sosiale medier. Jeg trenger å puste. Jeg trenger å bare være uten at noen vet at jeg finnes eller vet hva jeg gjør. Jeg vil bare ligge. Gjøre ingenting. Kanskje gå noen turer hvis det er fint vær. Lage litt mat. Se på film. Jeg har fri fra jobb på lørdag og Robin tar seg av eventuelle kriser. Datter er hjemme hos sin mor. Jeg kan være egoistisk og bare tenke på Kjærest og meg selv. Ingen forpliktelser. Det tror jeg kommer til å gjøre godt.
Jeg vet at mange som sliter med depresjoner har det langt verre enn meg selv og jeg ønsker slett ikke å bagatellisere denne diagnosen i en slik grad at det bare handler om litt ytre stress som noen uker med tabletter kan kurere. Slik er det naturligvis ikke. Mange kommer seg ikke en gang på do fordi livet virker så meningsløst. Noen har det til og med så tungt at de ikke ser andre muligheter enn å gjøre slutt på lidelsen på egen hånd. Jeg er ikke der. Ikke en gang i nærheten.
Jeg har alltid vært en optimist. Ikke en slik naiv optimist som ser lyst på en hver situasjon, men jeg har alltid hatt evnen til se lyst på framtiden. Sett på problemer som oppstår som utfordringer som kan løses, ikke som uoppnåelige barrièrer. Jeg håper noen dagers fullstendig hvile kan, om ikke kurere meg, så i alle fall tenne gnisten i meg igjen. For akkurat nå er lyset slukket.
Jeg vet det høres rart ut, men dere lesere betyr utrolig mye for meg. Alle kommentarene dere legger igjen. Det er så hyggelig å lese alle sammen, men samtidig har jeg hatt mye dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått svart på alle. Tiden har rett og slett ikke strukket til. Jeg har virkelig prøvd, men jeg har ikke lyktes. Får jeg kommentarer på denne bloggposten kommer jeg til å svare absolutt alle, men jeg gjør det ikke før på mandag. Jeg har alltid hatt stor tro på mandager. Starten på en helt fersk uke. Mandager er som våren. Helt ny og begynnelsen på bedre tider.
Jeg gleder meg til våren.
Alt godt!