I morges var det et svensk nummer som vekte meg. Som regel tar jeg aldri telefonen når det ringer fra utenlandske nummer, så jeg vet ikke hvorfor jeg tok den akkurat i dag. Enten var det Guds vilje eller så måtte jeg bare ta den for at ikke Lillebror skulle våkne. Uansett årsak, så tok jeg i alle fall telefonen og det viste seg at det var en journalist fra den svenske avisen Dagen
Vel, PR-kåt narsissistisk jævel som jeg er, takket jeg naturligvis ja til et lite intervju. Selve saken, at man ikke kan være flere enn 10 personer i kirkerom, uansett størrelse, skrev jeg om på bloggen for tre dager siden. Les den HER. Det førte til at Norges største kristen avis, Vårt Land, kjente sin besøkelsestid og tok tak i denne meget underlige regelen som ingen forstår. Deres sak kan du lese HER.
Håper snøballen nå begynner å rulle, slik at også noen av store mediehusene i Norge fatter interesse for dette. Da tror jeg faktisk det kan komme endringer ganske fort. Tips dem gjerne 🙂
Nei, nå må jeg hvile meg. Tar på å være megakjendis i Sverige, ha ha!
Det slaktes rekordlite rein, samtidig som de få som slaktes fortsatt bare har ett hjerte. Dette fører til en enorm mangel på tørka reinhjerter. Jeg har imidlertid fått tak i et lite parti. Kjøp det HER og gjør det NÅ, for det kommer til å tømmes fort.
Personlig er jeg ikke så glad i tørka reinhjerter, men jeg elsker tørka elgkjøtt og tørka reinkjøtt! Det han du bestille HER
Nei, men sitt ikke der og se dum ut, GJØR DET DA! HER, HER eller HER bestiller du, hvor vanskelig er det egentlig å skjønne? Tror du dette er en slags spøk og jeg sitter her og reklamerer for moro skyld?
Ikke for å utlevere Lillebror alt for mye, men jeg kan røpe at det ikke er mange minuttene han godtar å ligge med våt bleie før foreldrene vær så god har å hute seg til å skifte bleie, hvis ikke blir det et helsikkens spetakkel. Det har fått meg til å tenke på hvordan i all verden det var før i tiden, og da tenker jeg på virkelig før i tiden. Den gangen det ikke fantes tøybleier en gang, bare skinnfiller med mose i. Det må jo ha klødd noe grønnjævlig!
For ikke å snakke om hvis det kommer noe annet enn tiss. Da vaskes det og skiftes, kanskje man smører inn med en salve for at rumpa ikke skal bli sår. Et par ganger i uka bader vi for for at hele kroppen skal ble ren og ikke klø. Vi bysser og laller og tar et helt år fødselspermisjon der vi vier all vår våkne tid for å dekke denne nye lille verdensborgerens minste lille behov, og får til og med dårlig samvittighet hvis ungen ligger og leker på gulvet mens man selv sitter på telefonen og leser avisen. Byr jeg meg virkelig så lite om min egen unge at jeg ikke til en hver tid gidder å sette seg meg ned på gulvet sammen med ham?
Igjen får dette meg til å tenke på “før i tiden”. Den gang man faktisk ikke hadde verken tid eller mulighet, til å konsentrere seg så mye om babyens behov. Hvordan reagerte babyen på slike foreldre som “brydde” seg så lite? Lå det konstant og skrek etter menneskelig kontakt og kjærlig stimuli, eller innfant det seg etter hvert med situasjonen og ble en hardhaus, slik som foreldrene?
Og smokk, hvordan i all verden klarte de seg før smokken ble oppfunnet?
Det sies at man ikke kan skjemme bort en baby, men stemmer egentlig dette, og når slutter man å være baby slik at foreldrene ikke lenger dekker grunnleggende behov, men faktisk begynner å sy velferdsputer under de fra før feite armene?
Jeg syns det er svært gledelig å bidra til at Vårt land, Norges største kristne avis, tar tak i denne hårreisende regelen om kun 10, TI, personer i kirkerom, mens det i alle andre sammenhenger er det avstandsregelen som gjelder. Regjeringens begrunnelse til denne, unnskyld uttrykket, hjernedøde regelen, er at man spytter så mye når man, hold dere fast, synger!
Det går da i Herrens navn an å både gifte seg og døpes uten at man synger! Vi er tross alt inne i en pandemi, så jeg er helt sikker på at både Gud, Jesus og den Hellige ande hadde overlevd enda et udødelig liv, selv uten salmer i Kirken. Ja, jeg vet at Herrens veier er uransakelige, men akkurat dette er jeg HELT sikker på!
Regjeringen mener annerledes. I gigantiske Nidarosdomen i Trondheim, med sine over 5 000 m2, (102 m lang, 50 m bred og 21 m høy under skipets hvelv. Spiret er 91 m høyt.), er det kun lov med 10 personer, men i kinoen over gata er det lov med 200 personer.
Kjære Gud, du som er i Himmelen, hvor er logikken i dette???
Les og støtt saken i Vårt Land! Lik, del og kommenter på deres FB-side. Kanskje vi med tro, håp og engasjementet kan bidra til å få slutt på denne galskapen?
Hypotese: Overvektige eller “kraftige” mennesker er folk som ikke evner å spare på godene, men som, for et øyeblikks salighet, propper i seg uten tanke på verken morgendag, badevekt eller buksestørrelse. Jeg er, som dere vet, en av disse.
Jeg er også en av dem som aldri rygger inn på en parkeringsplass, selv om jeg jo VET at det blir mye enklere når jeg skal ut igjen, spesielt hvis det er mange biler. Jeg velger altså den, i øyeblikket, enkleste løsningen uten tanke på framtiden. Akkurat på samme måten som jeg gjør med maten.
Da slo det meg at dette måtte jo henge sammen! Jeg tok meg derfor en time på parkeringsplassen for å observere, (for en klin kokos ting å gjøre egentlig!) om de som rygga inn var tynnere enn de som bare peisa rett inn med fronten først. Jeg førte ikke statistikk, bare observerte, men det var påfallende mange med “kraftig beinbygning” som valgte å kjøre med snuten først inn i parkeringsplassen i stedet for å rygge inn slik at det blir lettere å kjøre ut.
Anser du deg selv som slank og ryggende eller feit, (unnskyld “kraftig”) og frontparkerende?
Hvis jeg skulle gitt livet mitt, akkurat her og nå i dette øyeblikk, et terningkast, så hadde det blitt SEKS! Dette sier jeg ikke _bare_ for at Kjærest og Lillebror akkurat har gått ned i sengen for å hvile, og det er helt stille og fredelig her oppe i stuen. Jeg er nemlig relativt kjørt oppe i hodet. Det har vært en heftig dag!
Dagen startet tidlig, eller sent om du vil. Fortsatt er det litt vanskelig å skille mellom natt og dag, hverdag og helg, jobb og fritid, men jeg ligger ikke til 12 lenger for å si det sånn. Og godt er det, for på slaget NI ringte husverten til min yngste _nest_ sønn ang. den depositumskontoen. Ble litt prat fram og tilbake og jeg hvisker ikke i telefonen…
Da våknet selvfølgelig min yngste sønn, ______OG_______mora hans! (Måtte Gud bevare oss alle…)
Sure og tverre sto de begge opp, og jeg fikk beskjed om at jeg ikke skulle snakke til noen av dem før etter sommerferien. Jeg prøvde meg med et sjarmerende smil og en dårlig vits, men det falt til steingrunn. Det tryggeste var i grunn bare å kjøre på jobb. Har jo tross alt en bestselger å skrive. For å skre at låsen ikke ble byttet ut mens jeg var på jobb, så stekte jeg tre ostesmørbrød med skinke til henne. Hvem kan vel være sur etter tre ostesmørbrød?
Vel, skal ikke utlevere noen, men jeg dro bare sekunder etterpå. Ostesmørbrødene var visst for mye stekt på den ene siden. På et eller annet tidspunkt må en mann bare sørge for å berge livet, og springe…
Alt går (sikkert) over. Dro på jobb. Først på Hoftepluss og snakket med Martin, nysjefen, og de andre ansatte. Full kontroll der (fantastiske folk), så kunne med god mage gå opp på det nye kontoret, (det med DØR), og skrive på den bestselgeren.
Det gikk trått. Først måtte jeg jo blogge. Det er ikke gjort på to minutter. Så måtte jeg lese og svare på meldinger og kommentarer. Så måtte jeg sende Kjærest en melding og si at jeg var gald i henne. (Kall det en investering). Så ble jeg sulten, kledde på meg og gikk de frem minuttene til senteret, forbi alt som godt er på Hoftepluss og FyFader, gikk inn på Bunnpris og kjøpte meg en pakke med Wasa havreknekkebrød. Gikk så tilbake. Spiste tre. Tine lettost (16%fett) og ekte hamburgerrygg (oppskrift kommer). Agurk. Alltid agurk. Gir både saftighet, volum og farge.
Klokka var plutselig blitt 13:15. Hadde egentlig ikke gjort en dritt. Åpnet (det hemmeligstemplede dokumentet) i Word og bare stirret på det. Scrollet opp og ned, fram og tilbake. Plutselig bare “løsnet” det og boka steg, i løpet av bare 2-3 timer, fram i all sin prakt. Ja, selvfølgelig! Det er slik den bare må skrives. Selv om både forlaget og jeg har forstått at det er gull jeg sitter og holder på med, så må gullet uansett graves fram. Man må finne metoder for å vaske det ut av ellvesanden.
Den metoden tror jeg faktisk at jeg fant i dag og det føles så (jævlig) deilig! Jeg er i siget, legger meg tidlig og kommer til å jobbe med boka i hele morgen også. Hvis jeg ikke da får besøk av en ung mann med ny depositumskonto. Da a legger jeg alt annet til side, lager fruktsalat uten tilsatt sukker, men med ekte krem og vaniljestang. Vi får se 🙂
ALLE som deler denne reklamen kan vinne et valgfritt fenalår, enten Mydland sitt sirupsaltede eller Aronmat sitt honnig-glaserte gourmetlår. DU bestemmer! 😀 OG et valgfritt! forstykke naturligvis!
(Bare legg igjen en kommentar på FB, så trekker jeg ut en vinner på søndag 🙂 )
En av mine sønner har fått seg sin første leilighet. Det er vel, sammen med debuten, førerkort og egen unge, en av livets aller største dager. Egen leilighet. Da er man voksen! Selv om jeg var noen år yngre, bare 17 år, så husker jeg meget godt den første kvelden i min første hybel. Den ble feiret med whiskey. Likte det ikke, gjør det fortsatt ikke, men det så så kult ut på filmer. Prøvede i flere år å like det, men tror aldri jeg klarte å presse i meg mer enn et glass. Selv ikke on the rocks. Voksent.
Det er ikke alle ungdommer, uansett hvor voksen de er, som har penger til depositum liggende og slenge i nattbordskuffen. Spesielt ikke når leiligheten er umøblert og mangler nattbord. Da må far trå til naturligvis, og det gjør jeg med den aller største glede. Det er derfor vi finnes, er det ikke? 😉
Likevel har jeg aldri likt å gi bort penger. Jeg har selv jobbet siden jeg var 12-14 år gammel og har alltid prøvd å lære ungene mine at man må yte hvis man skal kunne yte. Jeg var en av disse kipe foreldrene som faktisk trakk ungene i ukelønn, i håp om at de måtte lære seg at ingenting er gratis, hvis de ikke hadde gjort alle arbeidsoppgavene sine. Det var ikke veldig populært. Ikke lærte de noe som helst av det heller, bortsett fra at jeg var dust, for de hadde en mor som ga dem de pengene jeg hadde trukket fra ukelønna når jeg snudde ryggen til.
Anyway!
Likevel vil jeg jo selvfølgelig bidra! Nå som det er rund dag, så setter jeg meg på flyet om et par uker og kommer på besøk til den første, men umøblerte leiligheten, så drar vi rundt på bruktmarkeder og slikt for å gjøre det litt trivelig. Må jo det, men da er det liksom en gave, og da tenger jeg ikke kreve noe i gjengjeld. Går jo an å være litt grei av og til.
Som da han var hjemme i julen og jeg ville bidra med litt penger. Da måtte han jobbe sammen med meg på Hoftepluss en hel søndag. Jeg ga han 500 kr pr time, så det ble litt penger ut av det, og vi fikk tilbrakt kvalitetstid sammen. Vinn-vinn.
Litt annerledes med depositum syns jeg. Det er snakk om 14 000 kroner og det syns jeg er ganske mye penger. Penger som han vil få bruk for i alle framtid, enten som nytt depositum i en ny leilighet eller som egenkapital en gang i sin første selveide leilighet. Jeg ordnet med pengene, 14 000 ferdigskattede kroner, men sendte ham denne meldingen (han har ikke sett den ennå) sammen med pengene:
Depositumskonto er nå opprettet og 14 000 kroner satt inn. I løpet av max 28 måneder, altså min. 500 kr pr mnd, skal disse pengene tilbakebetales til meg, slik at du til slutt sitter igjen som eier av depsoitumskontoen, og kan bruke disse pengene til nytt depositum når du skifter leilighet eller trenger egenkapital til din første bolig.
Slik lyder Herrens ord
Hva mener du, er jeg en slem far som ikke bare gir ham pengene som en slags innflytningsgave, eller er dette god lærdom for unge herremenn?
Jeg legger igjen hodet på huggstabben, men denne gangen med vilje. Sving øksa!
Som dere vet skal Kjærest og jeg smis i hymens lenker palmelørdag 27. mars, samtidig som vi døper Lillebror i Faderen, Sønnen og den Hellige ånds navn.
Den opprinnelige planen var at vi skulle gjennomføre seremonien i vakre Nordlyskatedralen, men siden statlige føringer sier at det ikke er lov med mer enn 10 personer i et kirkerom, uansett størrelse, (kirkerommet i Nordlyskatedralen er 400 m2) der det gjennomføres andakt eller seremoni, så måtte vi se oss om etter andre løsninger. Vi vil jo gjerne i alle fall at både søsken og foreldre kan få plass.
Jeg tok meg derfor en tur rundt på Amfi Alta for å se etter egnede lokaler. Der er det også nasjonale føringer, men disse tilsier 11,5 m2 pr person. (Amfi Alta er enda strengere enn dette og gjennomfører 15 m2 pr person). Som dere ser kunne vi altså tatt med oss en prest inn på Vinmonopolet, døpt ungen i rødvin og akevitt, og faktisk økt gjestelista med hele 50%! Flere enn meg som ser galskapen i dette???
Vi har prøvd å gjøre dette bryllupet så lite, (billig) og stillferdig som overhodet mulig, men vi har likevel landet på en gjesteliste på om lag 100 personer, og da er ikke en gang søskenbarn invitert. Etter en kjapp runde på senteret fant jeg derfor ut at HM var perfekt for vårt bryllup og dåp. Med sine 120 fullt lovlige “plasser”, så er det plass til både gjester, prest og fotograf. Det er jo perfekt!
Nordlyskatedralen: 10 personer
Vinmonopolet: 15 personer
H&M: 120 personer
Galskap! Snakka med kirkeverge Gunnar Tangvik på telefon. Han kunne fortelle at kirkerommet, (stolene kan fjernes der) er så stort at de fint kan fylle det med 50 personer med 2 meters avstand i alle retninger. Likevel har det siden 4. januar vært begrenset ned til bare 10. (Og igjen sammenligner jeg altså med H&Ms 120…)
Han forteller videre, og dette er interessant, (og helt hull i hodet!), at de hver dag gjennomfører åpen kirke mellom 11:00 og 13:00, og da er det ingen restriksjoner, annet enn den normale 1 meters avstandsregelen. Skulle imidlertid lysten til presten bli for stor, til å preke altså, og reiser seg opp, igjen for å preke, så må kirkerommet tømmes slik at det bare er atter bare befinner seg 10 personer under Guds åsyn. Forstå det den som kan???
Det må nevnes at regelen om bare 10 i kirken ikke gjelder for begravelser. Der er regelen 50 personer. Det viser at det i alle fall er litt tankevirksomhet når man sitter å skribler ned forskrifter, selv om jeg vil anta at smitterykket er vesentlig høyere i en begravelse med tårer, klemmer og tenners gnissel, enn på en vanlig gudstjeneste…
Regjeringen viste med den vinmonopol-fadesen i forrige uke at de kan snu seg rundt på bare et døgn og omgjøre ukloke avgjørelser. Har jeg noen gode lesere som kan spre denne bloggposten helt opp til regjeringsnivå, for 10 stykker i et kirkerom på 400m2, og som fullsatt har plass til 400 mennesker, handler ikke om smittevern, det handler om hastverksvedtak.
Vel, hastverkvedtaket har vart i en måned nå. Det er kanskje på tide å se på dette på nytt? I alle fall i kommuner med lite eller ingen smitte, slik som Alta.
Selv om jeg ser slik ut, med babayface og slank, deilig kropp, så er jeg slett ingen ungfole lenger. Hvis jeg har regnet riktig så er det faktisk til høsten hele 44 år siden kirurgen snitta opp buken på mor mi og trakk meg motvillig og skrikende ut. Fader for et sjokk det må ha vært forresten! Her ligger man og dupper i fostervann og aner fred og ingen fare. Er til og med litt døsig etter at modern plutselig ble så rolig, for så plutselig, helt utenforvarsel, er det noen som trekker ut troppen på badekaret, alt vannet forsvinner og det blir iskaldt.
43,5 år senere, en godt voksen mann, syk og svak og dårlig bak, som for lengst var ferdig med småunger, skal man liksom late som man er tjue år yngre å plutselig bli, ikke bare blogger, men også småbarnsfar! Didn’t see that coming for par år siden, liksom!
Jeg trives! Dere aner ikke hvor ufattelig trivelig, koselig og forbanna godt det er komme hjem fra jobb, åpne døren, gå inn i stua og høre pludringen fra den lille karen. Det er som å gå inn i en annen verden, en annen tid, og jeg er helt sikker på at jeg har gjort det rette. Klarer rett og slett ikke forestille meg et liv uten ham. Vil ikke forestille meg et liv uten ham! Han gjør meg godt og jeg skal ofre livet mitt, om jeg må, for at han skal få det godt.
Parallelt med alt dette, og det gjør hele situasjonen ekstra spesiell, så fyller han som tidligere var min yngste sønn, hele 20 år om et par dager. Han bor ikke i Alta og, as we speak, driver jeg å hjelper ham med å fylle opp en depositumskonto (er det ikke det fedre er til for, he he? 😉 ) til den nye leiligheten hans, og i bursdagsgave har jeg gitt ham et snarlig besøk av sin gamle far slik at vi kan handle inn litt møbler og nødvendig utsyr.
Begge deler gjør jeg med glede, men kontrasten til han som, akkurat nå faktisk, har sugd seg fast, som en blodigle, i en av de arme spenene til Kjærest, er ganske voldsom. Livet har ikke alltid vært like snill med meg, men det har faen meg også gitt meg mange gaver!
(Bare så synd at de aller beste gavene skal være så jævlig dyre, ha ha! 😉 )
