Slank deg eller dø!

Dette er Dagfinn Johansen sin historie. Han måtte til slutt ta tak i eget liv for å kunne leve rett og slett. Tusen takk for at du vil dele din historie med oss. Utrolig inspirerende lesning!

 

Jeg nekter å spise meg til døde!

Jeg er en mann på 36 år, ruver ca. 180 cm over bakken og har vært overvektig hele mitt liv. Veide rundt 140 kg på mitt tyngste.
Jeg var stort sett ikke særlig plaget selv med at jeg var tykk, og jeg lot det aldri bli ett hinder for meg. Jeg var relativt flink til å være aktiv og gjorde de samme tingene som alle andre.

Var, og er, glad i å går turer i skog og mark, både bortover som oppover.
Jeg ble for det meste kun oppmerksom på overvekten de få gangene jeg uforberedt plumset over et speil og fikk øye på meg selv. åh faen, er det sånn jeg ser ut!”

 

Men når jeg nærmet meg 130 kg begynte vekten å bli et alvorlig hinder. Ting ble plutselig fryktelig tungt, humøret, gnisten og lysten forsvant gradvis. De enkleste ting ble til store oppgaver som jeg gjorde alt for unnslippe. Helt hverdagslige gjøremål som å hente posten, bære ut søplet eller å ta en dusj ble et «ork». Det var tungt bare det å knyte skolissene, og det ble litt sånn at når man hadde bøyd seg ned og skoene var knytt, måtte jeg stoppe opp å tenke meg om,  «er noe mer som skulle vært gjort når jeg først er her nede?»
Jeg er også arvelig belastet med kolesterolsemi og min far døde i en alder av bare 42 år, min onkel døde 5 år etter, og min bror ble hjerte- operert da han var bare 41 år. Jeg var på god tur til å kjøre meg fast i mine arvelige fotspor, og sannsynligvis hadde jeg under 10 år igjen før jeg enten fulgte etter min far eller min bror.

Dette ble en tankevekker og tanken skremte meg, så nå var tiden inne for å investere mer i helsen min.

Jeg hadde ikke vektreduksjon som hoved mål, men det å komme meg i form. Få en enklere hverdag, både hjemme og på jobb, men også ned i vekt for å forebygge de sykdommene som overvekt kan føre med seg. Jeg er nok antageligvis over gjennomsnittet glad i mat. Jeg har stor interesse for å lage mat, og enda større interesse for å spise den. Søtsaker derimot, som kaker, sjokolade og den slags har jeg heldigvis aldri hatt særlig stor appetitt for, og ikke noe stort problem, som det kanskje ofte er for mange andre.

 

Så problemet var for meg var ikke søtsaker, men derimot middagsmat og smørbrød og sånn… Mmm..
Jeg er svak for god mat, og det kommer jeg alltid til å være. Mat er for meg så mye mer en bare det å forsyne kroppen med næring.
Jeg tenker mat er en arena som samler oss, noe som gir oss ro og velvære, og jeg er veldig glad sosiale sammenkomster rundt et godt måltid. Men endring måtte skje, men det kunne ikke være større enn at jeg kunne klare å leve med denne endringen resten av mitt liv.
Altså gjorde jeg en endring måtte den være permanent. Jeg måtte ta tiden til hjelp, og endringene måtte først og fremst skje i hodet.

 

Det er noe som heter at du kan ikke lære en gammel hund å sitte, men det går faktisk hvis du bare bestemmer deg og bruker tid.
Ingen var så flink å lure meg, som meg selv. Jeg unnskyldte ofte min overvekt for meg selv. Sa til meg selv at jeg spiste da ikke så mye eller skylte på at jeg var arvelig belastet med dårlig forbrenning. Ingenting var min egen feil. I tillegg var jeg en ekspert på utsettelser. Bestemte meg for å ta tak i problemet, men “Starter i morgen”, “i neste uke” eller “etter jul” osv.

 

Jeg var på den tiden ikke spesielt glad i å trene, så det var heller ikke noen umiddelbar god løsningen for meg. Selv om det var en øvelse jeg begynte å gjøre hele tiden. Nemlig å hver gang noen bydde meg noe å spise, beveget jeg hake- partiet fra skulder til skulder, gjentatte ganger. For det å takke nei, var noe jeg ikke var særlig flink til.

 

Fikk jeg et tilbud om et måltid så takket jeg som oftest ja, selv om jeg kanskje nettopp hadde spist og egentlig var mett.
Jeg spiste også hvert eneste måltid som om det var mitt siste, og var jeg ute for spise på restaurant eller lignende, bestilte jeg ikke ut ifra hvordan jeg trodde det smakte, men ut fra hva jeg trodde gav størst volum. Jeg var konstant redd for å ikke få nok mat!!

 

Nå høres det kanskje ut som om jeg gikk rundt og spiste hele dagen, men det gjorde jeg ikke, heller tvert om.
Jeg kunne gå hele dagen uten å spise, og når kvelden kom, og jeg var ferdig på jobb, da var det tid for mat.
Sulten som jeg naturligvis var, så jeg heller ikke mine begrensninger; og selv om jeg var alene, lagde jeg mat til en «hel hær».
Resultatet var at jeg spiste alt, alt for mye, og stapp- mett og vel så det, trillet jeg mer eller mindre inn på soverommet hver eneste kveld.

 

Jeg startet livsstilsendringene tilbake i 2014 og det skulle ta nærmere to år før jeg begynte å se noen klar effekt. Men tålmodighet er en dyd. Og etter mye tålmodighet begynte altså ting å skje. Jeg ble i bedre form, og jeg begynte å merke at ting ble lettere igjen.

 

Matematikken var enkel, jeg måtte bruke «mer» enn jeg puttet inn. Enten putte mindre inn, eller så måtte jeg bruke mer.
Denne formelen brukte jeg et annet sted i hverdagen min, nemlig på min bankkonto. Der brukte jeg hele tiden mer enn det som kom inn,
og så resultatet klart og tydelig. Kontoen ble slankere og slankere hele tiden.

 

Det ble mange små endringer både i tankemønster og holdninger i tiden som lå fremfor meg, men endringene måtte først og fremst skje i hodet. Men det var selvsagt mange konkrete ting også, og noe med det første og mest konkrete jeg gjorde, var å kutte ut mat på kveldstid etter klokken seks.

 

Dette tenkte jeg måtte være en relativ enkel oppgave å starte med. Det var det ikke!! Deg hold rett og slett på å bli gal.  Når klokken ble rundt ni/ti på kvelden, da var kroppen vant til å få mat, og det ville den fortsatt ha. Jeg gikk inn og ut av kjøkkenet hele kvelden, inn og ut av kjøleskapet,  fryseren,  skuffer og skap, og rev meg selv i håret mens jeg kjempet en voldsom kamp mot gamle  uvaner.

 

Det var en tøff kamp, og det var mange ganger hvor jeg holdt på å knekke.
Til eksempel skjedde det at jeg i et svakt øyeblikk en gang slengte en Grandiosa i ovnen, og når den var ferdig stekt og klar til å spises,
hadde jeg klart å ta meg sammen, og pizzaen bar rett i søpla. Det var nok de første tre, fire ukene som var verst, og etterhvert ble jeg flinkere å spise på dagtid og kom inn i skikkelige rutiner, og da ble det også enklere på kvelden. Men suget på kvelden ble aldri helt borte, det er der enda og det kommer sikkert alltid til å være sånn fremover også.
Når klokken passerer ni, da får jeg lyst på mat.

 

Men som sagt, jeg begynte å bli i bedre form, bedre humør og gnisten begynte å komme tilbake igjen.
Etterhvert begynte også vekten min å få samme effekt som bank kontoen min, en veldig hyggelig bivirkning av et sunnere liv.

 

Det var mange utfordringer på veien, store og små, men det var en utfordring jeg ikke kunne ha forutsett. Jeg trodde alltid at jeg også utad, kom til å være stolt av resultat og fremgang. Men i lang tid håndterte jeg dårlig kommentarene og komplimentene fra de rundt meg.
Tidligere fikk jeg ofte høre at jeg var tykk, fikk kommentarer på vekten,  mange dårlige vitser, og mange av dem kom gjerne først fra meg selv. Dette hadde jeg vært vant til hele livet,  og det var derfor var dette stort sett ikke et problem. Men det som overasket meg veldig, var at når det gikk andre veien, ble jeg veldig utilpass. Jeg var såpass utilpass med det i starten, at jeg begynte å skjule det, med å bruke større klær, flere lag med klær osv, dette for å unngå dette som samtaleevne.
Hvorfor det var slik vet jeg ikke helt, men det var helt nytt for meg, og det var mange spørsmål hele tiden, som ikke var like enkelt å svare på bestandig. Men dette endret seg relativt fort og fort mye bedre, og etter hvert klarte jeg å være stolt av det jeg hadde mestret også utad.
Så i løpet av våren 2017 viste vekten min 79 kg og over 60 kg var historie. Livet var blitt noe helt annet, gnist og lyst var tilbake. Jeg var blitt mye friskere, og nesten alle plagene og sykdommene jeg bar med meg forsvant også med livsstilsendringene og vektreduksjonen. Formen er generelt mye bedre, jeg er mye sjeldnere forkjølet og syk en tidligere.
Vekten går selvsagt litt opp og ned hele tiden, men har klart ganske greit å holde både vekt og form vedlike, og i skrivende stund viser den 83 kg. (men det har jo nettopp vært jul også)

 

Det finnes nok ingen fasit. Det som funket for meg trenger ikke å funke for deg. Men, mitt råd er, ikke ha det travelt, sett deg små mål, ikke gjør endringer du ikke tror du klarer å holde. Jeg spiser fortsatt for det meste akkurat det jeg vil, når jeg vil!! Jeg tror bare det som har endret seg mest for meg er, hva jeg vil.

Jeg vil leve godt og så lenge som mulig, og jeg vil ikke spise meg til døde!

 

Dagfinn Johansen.

 

 

 

 

Bloggen som gir deg de gode historiene som skjer mellom måltidene som Vixen-vinner? Stem HER

Gjesteblogger: Biskop Olav Øygard

Jeg er invitert til å være gjesteblogger hos selveste kokkejævelen. Det er en ære å få en slik invitasjon!

 

Jeg er på jakt etter den ekte julestemningen.

Her er noen av mine ingredienser:

 

Adventsstjerne i vinduet fra 1. søndag i advent.

 

Hjemmebakte julekaker: Julebrød (de baker jeg selv, med rosiner, men ikke sukat), pepperkaker og fingerkremkjeks. De skal være akkurat slik som de min mor bakte: Kjeks fylt med vaniljekrem.

 

Julafta: Grøt på formiddagen, med mandel! Gå i kirka. For: Fortellingen om Jesu fødsel, selve juleevangeliet er helt nødvendig for at jeg skal ha julestemning. Og så: Pinnekjøtt til middag sammen med familie. I år er vi sammen med tre av de fire barna mine med familier! Det gleder jeg meg veldig til. Ikke minst å være sammen med barnebarna. Og: Kanskje kommer nissen..

 

Første juledag. For meg kanskje den aller viktigste dagen i jula. Og da er det egentlig fint å være på jobb. Jeg skal preke på gudstjenesten i domkirka i Tromsø. Domkirkas eget kor er med på gudstjenesten. De synger fantastisk. Her blir det både de gode og kjente salmene, og sikkert litt fra Bachs juleoratorium.

 

I prekenen kommer jeg sikkert til å si noe om at den vakre fortellingen om det lille barnet handler også om våre liv: At Gud bryr seg om oss. At det guddommelige finnes på jorda, og at vi mennesker trenger noe som er større enn oss. Vi trenger noe å klamre oss til, og kanskje særlig når livet blir vanskelig.

 

I jula blir alt så stort. De gode, glade følelsene kjennes ekstra godt når det er jul. Det er ekstra godt å være sammen med dem man er glad i akkurat i jula. Men de vanskelige følelsene blir også store. Det er veldig ensomt å være ensom i jula. For dem som sørger, kjennes sorgen ofte ekstra stor i jula. Kanskje sier jeg noe om det også i prekenen.

 

Jeg bor i Tromsø. Denne byen er sterkt preget av at en mamma og to barn døde på tragisk vis nylig. Vi har blitt minnet om at livet er skjørt, men også om at mennesker kan gjøre mye godt for hverandre.

 

Jul er for meg et tegn på at godhet finnes, også i en verden som er full av lidelse og ondskap

 

Jeg tror på det gode. Jeg tror på kjærligheten!

 

Jula er i mørketida. Men: Sola snur rett før jul. Det går mot lysere tider. Ola Bremnes har skjønt dette med lys bedre enn de fleste av oss, i denne sangen:

 

Har du fyr,har du løkter langs din vei.

Har du fyr, et signal riktig lei.

Ei lampe som gløde i mørket, og lose dæ ut og frem.

Som tar dæ bort og hjemmefra, men også tar dæ hjem.

 

Jeg ønsker alle blogglesere ei velsigna god jul!

 

Olav Øygard – Biskop i Nord-Hålogaland bispedømme

 

 

Se biskopen i levende live HER

 

Tusen takk for gjestespillet, biskop! Du sier det er en ære å bli spurt. Da kan du tenke deg til hvilken ære det er for meg at du faktisk takket ja. Det hadde jeg aldri trodd. Hadde alle prester vært som deg tror jeg det hadde blitt trangt på benkeradene og kirkene måtte bygges ut. Du er en fantastisk biskop! Tusen takk igjen, og god jul! 🙂

Gjesteblogger: Datter

Lykke til pappa!

Jeg syns det er veldig stort at pappa har blitt en så stor blogger. Og det er kult at jeg er med i så mange av bloggene hans. Har en liten mistanke om at han er litt glad i meg. Også skal han jo til Oslo igjen i morgen.  Jeg kan egentlig ikke helt tro det, men jeg gleder meg så til å se han på tv, både på torsdag og fredag. Det blir så koselig, min pappa på tv. Jeg er en veeeldig stolt Datter, men det tror jeg egentlig nesten alle vet, men sier det nå uansett.

 

Og Maria, katta som pappa elsker sååå mye (not), skal være på overnattingsbesøk hos mamma, Bror og meg, mens pappa og “Kjærest” er i Oslo. Håpe ikke det blir noe slåssing mellom henne og katta som jeg har hos mamma, selv om jeg tror det blir det. De er helt sinnsyke  begge to.

 

Men når Maria er med meg til mamma så må hun jo gå på do i en kattedo inne, og det tror ikke pappa helt på. Han er redd for at hun skal begynne å gjøre fra seg inne når hun kommer tilbake hit, uten innedo, men jeg tror ikke hun begynner med det.

 

Men uansett så skal jo pappa til Oslo i morgen, og det blir veldig gøy å se på han på tv nå som han skal lage mat og ikke bare sitte der å snakke som forrige gang. Håper det er mange som ser på og at du gjør det bra pappa.

 

Lykke til pappa! Jeg er super glad i deg. Kos deg på tv!

 

<3