Gjesteblogg: “Takknemlig for at jeg faktisk har en jobb å gå til!”

Jeg heter Brian og jeg er driftssjef i ISS Facility Services.

I dag når jeg gikk til jobb tenkte jeg at jeg er veldig takknemlig for at jeg faktisk har en jobb å gå til. Jeg er ikke bekymret for å bli permittert eller miste jobben min. Det er fordi jeg jobber i en bransje som i disse dager er regnet som samfunnskritisk. ISS holder på med alle typer service, men min avdeling holder primært på med renhold.

Renhold har på rekordtid fått en helt ny status i samfunnet. Folk ser viktigheten av det våre medarbeidere gjør og hvor flinke de er. Det gjør meg utrolig stolt.

 

Usikkerhet

Jeg ser videre til de som har det usikkert. De som jobber og driver i reiselivsbransjen, hotellbransjen, restaurant og uteliv, opplevelser, velvære, frisører, massører, tatovører etc. osv. Alle de som nå har fått pålegg om å legge ned sin virksomhet (inntil videre). Dette er bedrifter som tradisjonelt ikke har så god soliditet. Dvs at de ikke har store mengder penger på bok. De er avhengig av kontinuerlig drift for å kunne overleve. En slik type «lockdown» vil ramme denne typer bedrifter svært hardt. Hvis dette varer lenge, vil mange av disse bedriftene gå konkurs. Vi ser allerede arbeidsledighet på over 10 %, som er ny rekord i Norge med god margin. Og vi har nok ikke sett toppen av dette enda. Grunnet konkurser og oppsigelser.

 

Oppfordring

Når dette er over håper jeg folk umiddelbart begynner å bruke disse næringene igjen. Gå på restaurant, klipp håret, overnatt på hotell, ta massasje og gjerne en utepils.

 

Videre har jeg en oppfordring. Istedenfor at vi i år reiser til Spania, Kreta, Tyrkia etc. på ferie. Bruker vi feriepengene i Norge. Så lager vi tidenes største Norgesferie.

 

Grunnen til at jeg sier det er at da kan vi heller legge milliarder av kroner tilbake i egen økonomi og eget samfunn. Samtidig som vi har det flott på ferie og får sett hva vårt fantastiske land har å tilby. Dette vil løfte økonomien i hele landet. For det har seg slik at alt henger sammen. Så for å unngå en dominoeffekt som vil ramme absolutt alle i samfunnet, må vi tenke fellesskap fremfor palmesus.

 

Dette vil også støtte næringer som restauranter, barer, frisører og massører som man kanskje ikke kobler med feriepengebruk. Men man må altså både spise, drikke, sove og muligens klippe seg i ferietid også. Så dropp den billige tatovøren i Tyrkia, og sats på Norsk kvalitet og sikkerhet.

 

Tenk deg om

Tenk om det var deg som mistet jobben eller kanskje enda verre bedriften din, som du har jobbet årevis for lykkes med. Tenk om du måtte gå på Nav. Eller i verste fall søke om sosial stønad, fordi livsverket ditt er ødelagt. Tenk om du mister huset ditt …

 

Jeg avslutter med de udødelige ord fra De 3 Musketerer:

En for alle! Alle for en!

 

-Brian Rundhaug

 

Del gjerne

Vi møttes på Tinder

“I dag skriver jeg bloggen!” sa hun bestemt mens vi spiste middag. Noe kjøttdeig med grov spagetti, pastasaus fra glass og en hot wokblanding. Helt grei mat, men har skjedd mye i det siste som ikke har vært helt bra. Dette preger meg og tar voldsomt mye fokus og krefter. Krefter som ikke alltid finnes.

 

Du skriver bloggen? svarte jeg. Må du gjerne gjøre, for jeg har ingenting. Ikke et eneste ord. Dessuten må jeg skrive de vaktlistene. Henger etter så det synger. Og en bok! Hva har du tenkt å skrive om du da? “Vent å se, men jeg er veldig, veldig glad i deg, så ikke vær nervøs. ”

 

Hun setter seg ned og fingrene løper over tastaturet. Fra tid til annen ser hun opp på meg, eller ned da, siden jeg ligger som et litt fyldig slakt på sofaen og synes synd på meg selv, arme stakkar, og smiler. Lenge. Før hun klimprer videre. Irriterende lykkelig.

 

2 dager før hadde jeg tenkt å slette Tinder. Det var kjedelig. Ingen som klarte å fange interessen min. Eller var jeg kanskje ikke interessant nok? Ikke vet jeg, men jeg skulle slette Tinder.  Det skjedde jo ikke, men jeg brukte den ikke. 

 

Plutselig fikk jeg opp en varsel om at noen hadde `superliket`meg. Jaja, tenkte jeg. Jeg må vel gå å se hvem det er. Åpnet appen å sveipet. Å der kom han opp. Jeg lo litt mens jeg så på bildene av han. Kanskje av forlegenhet, jeg vet ikke, men jeg gjorde det og bladde gjennom bildene hans. Da jeg hadde sett meg ferdig var jeg på vei til å sveipe mot venstre, altså nei. Men noe inni meg sa at jeg ikke måtte gjøre det, så jeg ble veldig usikker. Jeg lukket appen, uten å ta et valg, og la telefonen vekk.

 

Jeg har jo i lang tid visst hvem han har vært, i 10 år faktisk, men han har ikke fanget interessen min. Har alltid likt øynene hans, de synes jeg er gode, men liksom ikke vært interessert.

 

Jeg tok opp mobilen og gikk inn på Tinder igjen. Der kom han opp igjen, jeg visste jo det, men nå måtte jeg kanskje ta et valg. Gjorde ikke det. I stede lukket jeg appen igjen og la vekk mobilen. Slik gjorde jeg noen ganger før jeg bestemte meg.

 

Jeg gikk inn på tinder igjen, han kom opp og jeg sveipet til høyre. Its a match!

 

Vi begynte å skrive samme kvelden. Det var hyggelig. Han var hyggelig. Og morsom. Vi skreiv og skreiv. Jeg moret meg under samtalene våre. Virkelig. Koste meg faktisk.

 

Vi gikk fort over til messenger. Da ble det litt mer avslappende å skrive. 

 

Det gikk ikke så lang tid før jeg begynte å håpe på at det var han som sendte meg en melding når mobilen ga lyd i fra seg. Som regel var det fra han. De gangene det ikke var fra han ble jeg litt skuffet. Jeg kjente at jeg begynte å bli interessert i han. Mannen som hadde de gode øynene, men som jeg opprinnelig ikke var interessert i.

 

En kveld så ringte han meg. Jeg skalv. Hvorfor skulle det være så skummelt å snakke med han? Han som jeg har skrevet så mye med. Jeg var begynt å like han. Han ga meg sommerfugler i magen. Skikkelig også. Vi snakket i flere timer. Om alt. Jeg lo mye. Vi lo mye. Stemmen hans var behagelig å høre på, så da vi omsider la på begynte jeg ganske snart å lengte etter å høre den igjen. 

 

Tiden fremover skreiv vi mye. Hver kveld snakket vi i telefonen. Jeg begynte oppriktig å like han. 

 

Da vi skulle møtes var jeg nervøs. Jeg var så nervøs for at han ikke skulle like meg likevel. Han hadde nemlig sagt at han likte meg. Skikkelig. 
Så da vi møttes skalv jeg litt. Tror ikke han merket det. Han sa ikke noe om det. 

 

Vi gikk oss en tur til båthavnen. Kjente det kriblet litt i magen. Det var så koselig. Han var så koselig. Å så kjekk! Etter som tiden gikk klarte jeg ikke å forstå at jeg ikke hadde lagt merke til dette før. Husker jo øynene hans, men ja.

 

Jeg var blitt betatt.

 

Vi fortsatte å være sammen. Han kom til meg etter jobb. Det var dagens høydepunkt. Jeg gledet meg alltid. Fikk sommerfugler i magen. Jeg ble forelsket. Skikkelig også. I denne kjekke mannen, med den gode stemmen og de snille øynene.

 

Min kjærest. Min fremtidige ektemann. Min bestevenn. Min hjertevenn. Mitt alt <3 

 

 

Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene slike ord. Kanskje ingenting, men jeg får dem hele tiden likevel. Veldig, veldig glad i deg også, Kjærest, og du, vi kommer til å klare det! <3

Dagen oppsummert i tre ord av kjærest. Jeg skal bare…

I flere uker har jeg gått å gledet meg til å reise til Oslo. Ikke bare fordi denne turen er litt spesiell med Vixen og god morgen norge. Men fordi reise betyr kjærestetid. Jeg elsker kjærestetid. Bare fokusere på hverandre uten at jobbtelefonen til sambo ringer ustanselig eller at skolearbeidet hopper mot meg så fort jeg tar tak i håndtaket på ytterdøren. Ingenting som kan brukes som en dårlig undskyldning for å slippe å ligge i sofahjørnet sammen med meg og se en dårlig film som man kan sovne til på kvelden.

Men.

Det startet i morges da jeg fortvilt sprang rundt som en hodeløs høne for å prøve å finne det som skulle fylle ut kofferten vi skulle ha med oss til Oslo.

“Kan du hente de klærne du skal ha med deg til Oslo?” spør jeg han fortvilt mens jeg ser at klokken springer mot 11 i en faderlig fart.

“Ja, vent litt. Jeg skal bare ordne skolissene”.

 

Greit. Det er kanskje en fordel å ha skolisser på skoene som skal pryde den røde løperen i morgen, tenker jeg mens jeg går å henter klærne hans.

“Er det disse du skal ha med?” spør jeg. Etterfulgt med “kan du bare putte de i kofferten når du har sett gjennom det?”. Før jeg har klart å tenke på det neste som må hentes hører jeg fra han, “jeg skal bare fikse buksen først”.

 

Greit. Dette bildet er tatt da håret var litt kortere, men det passet så godt inn.

Klokken springer fortere og fortere. Han har klart å fått lisser på skoene, klærne i kofferten og ringt drosje. Jeg springer opp og ned trappen med det ene etter det andre som på mystisk vis har spredd seg over hele leiligheten. Jeg blir aldri ferdig med den pakkingen.

Der kommer drosjen og vi går ut. Han springer ut døren i en faderlig fart mens jeg baler med bagasje og søppelposer å prøver å fiske opp husnøkkelen slik at jeg får låst etter meg.
Jeg snur meg rundt for å se hvor han er men ser han ikke så jeg roper etter han å hører om han har tenkt å bli med til Oslo.

“Jeg kommer”, hører jeg bak husveggen. “Jeg skal bare sette gressklipperen på plass”.

 

Det tar tid å reise med mann 42 år.

Inn i drosje. Ned til flyplass. Inn i flyet. Vi finner plassene våre og flyet tar av. “Endelig”, sier han. “Nå skal jeg bare lese litt”.

 

Han glemte å si at han bare skulle sove litt.

Endelig fremme i Oslo sammen med en nyoppstanden sambo. Kommer oss på flytoget og inn til sentrum. Hotellet neste. Det er alltid godt å komme frem til hotellet. Så avslappet og rolig. Jeg nyter det veldig, I ca 30 minutter før jeg blir rastløs. Han foreslår at vi går oss en tur før vi drar å spiser. Hurra! Det blir hyggelig. Jeg gjør meg klar og venter. Og venter. For han skal bare

Vi kommer oss ut og han spør meg om vi skal dra på Oslo city slik at jeg får kjøpe meg et målebånd. Jeg glemte mitt hjemme og jeg må ha et til strikketøyet.
Vi går bort over mot Oslo city, men plutselig er han borte. Jeg snur meg og spør om han kommer.

“ja, jeg kommer. Jeg skal bare svare på denne meldingen”.

Heldigvis er det åpent til kl. 22.00.

Tilbake til hotellet med dagens fangst før vi tar turen til Mantra. En indisk restaurant med himmelske smaker! Nam.

Maten kommer og jeg er på tur til å forsyne meg, men så hører jeg noe kjent. “Vent litt, jeg skal bare ta et bilde”.

2 timer etterpå, når vi har fotografert oss gjennom smaksmenyen deres, kommer vi oss tilbake til hotellet. Gleder meg veldig, for NÅ skal vi legge oss å se på tv. Det ser vi alltid frem til når vi er å reiser. Før jeg har rukket å få av meg skoene hører jeg det knitrer i poser og en kjent stemme si, “åå, dette var godt. Nå skal jeg bare lese litt før det er kveld”.

Å der ble han.

Ok da. Dagen i dag har vært helt perfekt. Å reise på tur med denne “jeg skal bare” mannen er igrunn ganske avslappende. Ingen stress og ingen mas. Godt selskap, et slitent bankkort eller to og utrulig god mat. Antar at han kommer til å skrive om måltidet vi fikk servert. Jeg er ikke glad i indisk mat, men fy fader hvor godt det smakte. Helt magisk faktisk.  Resten av kvelden “skal vi bare” ta helt med ro og falle i søvn, slik at vi er klare for morgendagen. Det blir spennende!

 

God helg, hilsen kjærest.

 

 

 

Slank deg eller dø!

Dette er Dagfinn Johansen sin historie. Han måtte til slutt ta tak i eget liv for å kunne leve rett og slett. Tusen takk for at du vil dele din historie med oss. Utrolig inspirerende lesning!

 

Jeg nekter å spise meg til døde!

Jeg er en mann på 36 år, ruver ca. 180 cm over bakken og har vært overvektig hele mitt liv. Veide rundt 140 kg på mitt tyngste.
Jeg var stort sett ikke særlig plaget selv med at jeg var tykk, og jeg lot det aldri bli ett hinder for meg. Jeg var relativt flink til å være aktiv og gjorde de samme tingene som alle andre.

Var, og er, glad i å går turer i skog og mark, både bortover som oppover.
Jeg ble for det meste kun oppmerksom på overvekten de få gangene jeg uforberedt plumset over et speil og fikk øye på meg selv. åh faen, er det sånn jeg ser ut!”

 

Men når jeg nærmet meg 130 kg begynte vekten å bli et alvorlig hinder. Ting ble plutselig fryktelig tungt, humøret, gnisten og lysten forsvant gradvis. De enkleste ting ble til store oppgaver som jeg gjorde alt for unnslippe. Helt hverdagslige gjøremål som å hente posten, bære ut søplet eller å ta en dusj ble et «ork». Det var tungt bare det å knyte skolissene, og det ble litt sånn at når man hadde bøyd seg ned og skoene var knytt, måtte jeg stoppe opp å tenke meg om,  «er noe mer som skulle vært gjort når jeg først er her nede?»
Jeg er også arvelig belastet med kolesterolsemi og min far døde i en alder av bare 42 år, min onkel døde 5 år etter, og min bror ble hjerte- operert da han var bare 41 år. Jeg var på god tur til å kjøre meg fast i mine arvelige fotspor, og sannsynligvis hadde jeg under 10 år igjen før jeg enten fulgte etter min far eller min bror.

Dette ble en tankevekker og tanken skremte meg, så nå var tiden inne for å investere mer i helsen min.

Jeg hadde ikke vektreduksjon som hoved mål, men det å komme meg i form. Få en enklere hverdag, både hjemme og på jobb, men også ned i vekt for å forebygge de sykdommene som overvekt kan føre med seg. Jeg er nok antageligvis over gjennomsnittet glad i mat. Jeg har stor interesse for å lage mat, og enda større interesse for å spise den. Søtsaker derimot, som kaker, sjokolade og den slags har jeg heldigvis aldri hatt særlig stor appetitt for, og ikke noe stort problem, som det kanskje ofte er for mange andre.

 

Så problemet var for meg var ikke søtsaker, men derimot middagsmat og smørbrød og sånn… Mmm..
Jeg er svak for god mat, og det kommer jeg alltid til å være. Mat er for meg så mye mer en bare det å forsyne kroppen med næring.
Jeg tenker mat er en arena som samler oss, noe som gir oss ro og velvære, og jeg er veldig glad sosiale sammenkomster rundt et godt måltid. Men endring måtte skje, men det kunne ikke være større enn at jeg kunne klare å leve med denne endringen resten av mitt liv.
Altså gjorde jeg en endring måtte den være permanent. Jeg måtte ta tiden til hjelp, og endringene måtte først og fremst skje i hodet.

 

Det er noe som heter at du kan ikke lære en gammel hund å sitte, men det går faktisk hvis du bare bestemmer deg og bruker tid.
Ingen var så flink å lure meg, som meg selv. Jeg unnskyldte ofte min overvekt for meg selv. Sa til meg selv at jeg spiste da ikke så mye eller skylte på at jeg var arvelig belastet med dårlig forbrenning. Ingenting var min egen feil. I tillegg var jeg en ekspert på utsettelser. Bestemte meg for å ta tak i problemet, men “Starter i morgen”, “i neste uke” eller “etter jul” osv.

 

Jeg var på den tiden ikke spesielt glad i å trene, så det var heller ikke noen umiddelbar god løsningen for meg. Selv om det var en øvelse jeg begynte å gjøre hele tiden. Nemlig å hver gang noen bydde meg noe å spise, beveget jeg hake- partiet fra skulder til skulder, gjentatte ganger. For det å takke nei, var noe jeg ikke var særlig flink til.

 

Fikk jeg et tilbud om et måltid så takket jeg som oftest ja, selv om jeg kanskje nettopp hadde spist og egentlig var mett.
Jeg spiste også hvert eneste måltid som om det var mitt siste, og var jeg ute for spise på restaurant eller lignende, bestilte jeg ikke ut ifra hvordan jeg trodde det smakte, men ut fra hva jeg trodde gav størst volum. Jeg var konstant redd for å ikke få nok mat!!

 

Nå høres det kanskje ut som om jeg gikk rundt og spiste hele dagen, men det gjorde jeg ikke, heller tvert om.
Jeg kunne gå hele dagen uten å spise, og når kvelden kom, og jeg var ferdig på jobb, da var det tid for mat.
Sulten som jeg naturligvis var, så jeg heller ikke mine begrensninger; og selv om jeg var alene, lagde jeg mat til en «hel hær».
Resultatet var at jeg spiste alt, alt for mye, og stapp- mett og vel så det, trillet jeg mer eller mindre inn på soverommet hver eneste kveld.

 

Jeg startet livsstilsendringene tilbake i 2014 og det skulle ta nærmere to år før jeg begynte å se noen klar effekt. Men tålmodighet er en dyd. Og etter mye tålmodighet begynte altså ting å skje. Jeg ble i bedre form, og jeg begynte å merke at ting ble lettere igjen.

 

Matematikken var enkel, jeg måtte bruke «mer» enn jeg puttet inn. Enten putte mindre inn, eller så måtte jeg bruke mer.
Denne formelen brukte jeg et annet sted i hverdagen min, nemlig på min bankkonto. Der brukte jeg hele tiden mer enn det som kom inn,
og så resultatet klart og tydelig. Kontoen ble slankere og slankere hele tiden.

 

Det ble mange små endringer både i tankemønster og holdninger i tiden som lå fremfor meg, men endringene måtte først og fremst skje i hodet. Men det var selvsagt mange konkrete ting også, og noe med det første og mest konkrete jeg gjorde, var å kutte ut mat på kveldstid etter klokken seks.

 

Dette tenkte jeg måtte være en relativ enkel oppgave å starte med. Det var det ikke!! Deg hold rett og slett på å bli gal.  Når klokken ble rundt ni/ti på kvelden, da var kroppen vant til å få mat, og det ville den fortsatt ha. Jeg gikk inn og ut av kjøkkenet hele kvelden, inn og ut av kjøleskapet,  fryseren,  skuffer og skap, og rev meg selv i håret mens jeg kjempet en voldsom kamp mot gamle  uvaner.

 

Det var en tøff kamp, og det var mange ganger hvor jeg holdt på å knekke.
Til eksempel skjedde det at jeg i et svakt øyeblikk en gang slengte en Grandiosa i ovnen, og når den var ferdig stekt og klar til å spises,
hadde jeg klart å ta meg sammen, og pizzaen bar rett i søpla. Det var nok de første tre, fire ukene som var verst, og etterhvert ble jeg flinkere å spise på dagtid og kom inn i skikkelige rutiner, og da ble det også enklere på kvelden. Men suget på kvelden ble aldri helt borte, det er der enda og det kommer sikkert alltid til å være sånn fremover også.
Når klokken passerer ni, da får jeg lyst på mat.

 

Men som sagt, jeg begynte å bli i bedre form, bedre humør og gnisten begynte å komme tilbake igjen.
Etterhvert begynte også vekten min å få samme effekt som bank kontoen min, en veldig hyggelig bivirkning av et sunnere liv.

 

Det var mange utfordringer på veien, store og små, men det var en utfordring jeg ikke kunne ha forutsett. Jeg trodde alltid at jeg også utad, kom til å være stolt av resultat og fremgang. Men i lang tid håndterte jeg dårlig kommentarene og komplimentene fra de rundt meg.
Tidligere fikk jeg ofte høre at jeg var tykk, fikk kommentarer på vekten,  mange dårlige vitser, og mange av dem kom gjerne først fra meg selv. Dette hadde jeg vært vant til hele livet,  og det var derfor var dette stort sett ikke et problem. Men det som overasket meg veldig, var at når det gikk andre veien, ble jeg veldig utilpass. Jeg var såpass utilpass med det i starten, at jeg begynte å skjule det, med å bruke større klær, flere lag med klær osv, dette for å unngå dette som samtaleevne.
Hvorfor det var slik vet jeg ikke helt, men det var helt nytt for meg, og det var mange spørsmål hele tiden, som ikke var like enkelt å svare på bestandig. Men dette endret seg relativt fort og fort mye bedre, og etter hvert klarte jeg å være stolt av det jeg hadde mestret også utad.
Så i løpet av våren 2017 viste vekten min 79 kg og over 60 kg var historie. Livet var blitt noe helt annet, gnist og lyst var tilbake. Jeg var blitt mye friskere, og nesten alle plagene og sykdommene jeg bar med meg forsvant også med livsstilsendringene og vektreduksjonen. Formen er generelt mye bedre, jeg er mye sjeldnere forkjølet og syk en tidligere.
Vekten går selvsagt litt opp og ned hele tiden, men har klart ganske greit å holde både vekt og form vedlike, og i skrivende stund viser den 83 kg. (men det har jo nettopp vært jul også)

 

Det finnes nok ingen fasit. Det som funket for meg trenger ikke å funke for deg. Men, mitt råd er, ikke ha det travelt, sett deg små mål, ikke gjør endringer du ikke tror du klarer å holde. Jeg spiser fortsatt for det meste akkurat det jeg vil, når jeg vil!! Jeg tror bare det som har endret seg mest for meg er, hva jeg vil.

Jeg vil leve godt og så lenge som mulig, og jeg vil ikke spise meg til døde!

 

Dagfinn Johansen.

 

 

 

 

Bloggen som gir deg de gode historiene som skjer mellom måltidene som Vixen-vinner? Stem HER

Gjesteblogger: Biskop Olav Øygard

Jeg er invitert til å være gjesteblogger hos selveste kokkejævelen. Det er en ære å få en slik invitasjon!

 

Jeg er på jakt etter den ekte julestemningen.

Her er noen av mine ingredienser:

 

Adventsstjerne i vinduet fra 1. søndag i advent.

 

Hjemmebakte julekaker: Julebrød (de baker jeg selv, med rosiner, men ikke sukat), pepperkaker og fingerkremkjeks. De skal være akkurat slik som de min mor bakte: Kjeks fylt med vaniljekrem.

 

Julafta: Grøt på formiddagen, med mandel! Gå i kirka. For: Fortellingen om Jesu fødsel, selve juleevangeliet er helt nødvendig for at jeg skal ha julestemning. Og så: Pinnekjøtt til middag sammen med familie. I år er vi sammen med tre av de fire barna mine med familier! Det gleder jeg meg veldig til. Ikke minst å være sammen med barnebarna. Og: Kanskje kommer nissen..

 

Første juledag. For meg kanskje den aller viktigste dagen i jula. Og da er det egentlig fint å være på jobb. Jeg skal preke på gudstjenesten i domkirka i Tromsø. Domkirkas eget kor er med på gudstjenesten. De synger fantastisk. Her blir det både de gode og kjente salmene, og sikkert litt fra Bachs juleoratorium.

 

I prekenen kommer jeg sikkert til å si noe om at den vakre fortellingen om det lille barnet handler også om våre liv: At Gud bryr seg om oss. At det guddommelige finnes på jorda, og at vi mennesker trenger noe som er større enn oss. Vi trenger noe å klamre oss til, og kanskje særlig når livet blir vanskelig.

 

I jula blir alt så stort. De gode, glade følelsene kjennes ekstra godt når det er jul. Det er ekstra godt å være sammen med dem man er glad i akkurat i jula. Men de vanskelige følelsene blir også store. Det er veldig ensomt å være ensom i jula. For dem som sørger, kjennes sorgen ofte ekstra stor i jula. Kanskje sier jeg noe om det også i prekenen.

 

Jeg bor i Tromsø. Denne byen er sterkt preget av at en mamma og to barn døde på tragisk vis nylig. Vi har blitt minnet om at livet er skjørt, men også om at mennesker kan gjøre mye godt for hverandre.

 

Jul er for meg et tegn på at godhet finnes, også i en verden som er full av lidelse og ondskap

 

Jeg tror på det gode. Jeg tror på kjærligheten!

 

Jula er i mørketida. Men: Sola snur rett før jul. Det går mot lysere tider. Ola Bremnes har skjønt dette med lys bedre enn de fleste av oss, i denne sangen:

 

Har du fyr,har du løkter langs din vei.

Har du fyr, et signal riktig lei.

Ei lampe som gløde i mørket, og lose dæ ut og frem.

Som tar dæ bort og hjemmefra, men også tar dæ hjem.

 

Jeg ønsker alle blogglesere ei velsigna god jul!

 

Olav Øygard – Biskop i Nord-Hålogaland bispedømme

 

 

Se biskopen i levende live HER

 

Tusen takk for gjestespillet, biskop! Du sier det er en ære å bli spurt. Da kan du tenke deg til hvilken ære det er for meg at du faktisk takket ja. Det hadde jeg aldri trodd. Hadde alle prester vært som deg tror jeg det hadde blitt trangt på benkeradene og kirkene måtte bygges ut. Du er en fantastisk biskop! Tusen takk igjen, og god jul! 🙂

Gjesteblogger: Datter

Lykke til pappa!

Jeg syns det er veldig stort at pappa har blitt en så stor blogger. Og det er kult at jeg er med i så mange av bloggene hans. Har en liten mistanke om at han er litt glad i meg. Også skal han jo til Oslo igjen i morgen.  Jeg kan egentlig ikke helt tro det, men jeg gleder meg så til å se han på tv, både på torsdag og fredag. Det blir så koselig, min pappa på tv. Jeg er en veeeldig stolt Datter, men det tror jeg egentlig nesten alle vet, men sier det nå uansett.

 

Og Maria, katta som pappa elsker sååå mye (not), skal være på overnattingsbesøk hos mamma, Bror og meg, mens pappa og “Kjærest” er i Oslo. Håpe ikke det blir noe slåssing mellom henne og katta som jeg har hos mamma, selv om jeg tror det blir det. De er helt sinnsyke  begge to.

 

Men når Maria er med meg til mamma så må hun jo gå på do i en kattedo inne, og det tror ikke pappa helt på. Han er redd for at hun skal begynne å gjøre fra seg inne når hun kommer tilbake hit, uten innedo, men jeg tror ikke hun begynner med det.

 

Men uansett så skal jo pappa til Oslo i morgen, og det blir veldig gøy å se på han på tv nå som han skal lage mat og ikke bare sitte der å snakke som forrige gang. Håper det er mange som ser på og at du gjør det bra pappa.

 

Lykke til pappa! Jeg er super glad i deg. Kos deg på tv!

 

<3