23. juni i år mistet vi sønnen vår, lille vakre Vebjørn, bare fjorten dager gammel. Han var var mett, glad og lykkelig da han sovnet og død da vi sto opp dagen etter. Ingen forvarsel. Førstehjelp var fånyttes. Ingenting, absolutt ingenting kunne bringe han tilbake til livet.
Vi har, via min fb-side, valgt å være åpen om det som skjedde. Det har vært krevende, men også veldig godt å kunne skrive av seg tanker og følelser når livet faller fullstendig sammen. Alt har selvfølgelig ikke vært bare positivt. Meldinger om at jeg har brukt min sønns død for å selge flere reker og at folk er “fette” lei av å se meg “surke” på fb er noen eksempler, men har valgt å ikke fokusere for mye på det. Selv om det går fryktelig inn på meg. Man har jo klett seg selv fullstendig naken, helt frivillig, men det gjør fryktelig vondt likevel. Hvorfor er det ofte de femten negative kommentarene man husker, og ikke de tusener på tusener av hyggelige og støttende kommentarene?
I forbindelse med min åpenhet har jeg blitt invitert, og takket ja, til å delta på en paneldebatt om offentlig sorg som forlaget Utenfor allfarvei i Harstad arrangerer i oktober. I forarbeidet til dette har jeg samlet hele historien, i alle fall alt jeg har delt, fra verden først fikk vite at han skulle komme, til dagen vi sendte han til sitt siste hvilested.
Det har vært fryktelig vanskelig å sette sammen dette offentlige kapitlet i mitt liv. Har vært grusomt å lese disse statusene på nytt. Gjenoppleve. Det er fortsatt så ferskt. Det er fortsatt så tungt, men å jobbe med dette har gjort meg til en sterkere mann, selv om jeg for alt i verden hadde ønske at jeg hadde sluppet. Å bli så sterk.
Som dere ser har jeg vært, og fortsatt er, veldig sparsom med bilder.
Dette er historien. Historien om Vebjørn.
HILS PÅ VEBJØRN!
(eller Emilie…)
“Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder…”
Hadde det ikke vært for at jeg har sett han, (eller henne), med egne øyne i dag hadde jeg ikke trodd det var sant, men det var det. <3
Jeg skal faktisk bli pappa igjen! 😀
Jeg var nitten år da min førstefødte kom til verden. Den aller yngste på foreldremøtene. Nå er jeg 41 og blir blant de eldste. Du vet, disse irriterende, erfarne bedreviterne. Når jeg tenker meg om var jeg en irriterende bedreviter da jeg var nitten også, så eneste forskjellen er jo egentlig bare hårfargen, OG midjemålet 😂
DET FØRSTE SPARKET
Hun har jo fortalt meg om det i flere uker, men jeg har ikke kjent noen ting. Jeg har klemt og jeg har strøket henne over magen hver gang hun har sagt at nå, NÅ sparker han. Ingenting. Han har vært for liten.
Inntil i dag. I dag kjente jeg det helt tydelig! Tre raske små spark. Sønnen min. Der inne. Egentlig helt ufattelig. Jeg gleder meg til å treffe han. Ikke så veldig lenge til juni.
🙂
- mars·
Ny ultralyd i dag. Vebjørn er nå ca 1 kg og 30 cm. En pakke melk. En fiks ferdig baby, et lite menneske, som bare trenger å legge på seg bittelitt til før han, med sitt blotte lille vesen, gjør et ferskt par om til en familie. Det er egentlig ganske utrolig. Didn´t se THAT coming liksom!
Jeg gleder meg jeg <3
Årene går. 12 år skulle vi feiret i dag. Stor gutt. Ut og teste nysykkelen. Husk hjelm. Jada, pappa! Det ble ikke slik. Ikke en gang i nærheten. Jeg ser framover. Alltid framover, men et par ganger i året stopper jeg opp, snur meg tilbake og ser oppover.
Sov godt, lille!
(Bildet er ikke postet på fb. Storesøster som sitter foran)
Datter har reist tilbake. Tomhet. På grensen til sorg. Men snart er det onsdag. Da er hun hjemme igjen. Gleder meg intenst. Alltid. ❤️
Ryggen? Den er bedre nå. Noen dager med påskehvile har gjort underverker. Klarer å stå oppreist i flere minutter sammenhengende uten at beina svikter. Framskritt! Satser på å være tilbake for relativt full maskin i morgen. 💪🏽
Har faktisk vært på jobb noen timer i dag. Gikk sakte, men fikk klargjort for åpning i morgen. Mye som må gjøres etter så mange stengte dager. Maten må være FERSK når dere kommer og det er den! 😋
Kjærest hviler. Siste del av svangerskapet nå. Tungt. Om bare 57 dager kommer Vebjørn. 🐣Er faen meg spik spenna surrealistisk hele greia, nesten en ut av kroppen-opplevelse, men det kommer til å bli helt fantastisk å oppleve på nytt det mirakelet som et lite nyfødt nurk faktisk er. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg takket gudene for Vebjørn, men det er jeg jo ikke, så takker heller mora 🤪
Siste påskedag 2019. Nyt kvelden, alle, og velkommen innom til oss på Hoftepluss og FyFader i morgen 😋
Vi smattes!
- mai·
PAPPAPERMISJON
Jeg hadde ALDRI trodd at jeg, i en alder av snart 142 år, skulle søke etter en kokk som kunne jobbe litt for meg mens jeg valser rundt med barnevogn, gulpeklut og brystmelk fra pumpe, men nå gjør jeg det altså 😂
Jeg er på jakt etter et voksent menneske, med erfaring fra både mat, salg og kundeservice, som kan jobbe ca 50% fra høsten av. Opplegget er ikke helt spikret, men enkelte uker blir det full rulle, andre uker mindre. Jobb annen hver lørdag i alle fall.
Ring meg gjerne på 913 80 129 hvis du lurer på noe eller send en søknad til [email protected] hvis du ikke lurer på noen ting og syns dette høres spennende ut. Merk søknaden med “pappapermisjon”.
Alle dere andre, for det er flest av dere, kan gjerne tipse noen dere tror kunne egnet seg dette litt underlige opplegget.
Vi smattes!
- juni·
DA DRAR JEG!
I morgen tidlig tar jeg med meg Datter og reiser ned til Møre- og Romsdal for å feire 70-års dagen til min mors ektemann, Palmar. Gratulerer med dagen!
Vi gleder oss, men det er med litt nervøs mage jeg setter meg i flyet, siden det bare er fjorten små dager til Vebjørn etter planen skal komme ut fra magen og inn i sollyset. Satser på at det går bra 😬
Stig, salatbarsjefen, styrer sjappa mens jeg er borte, men det er ikke så mye å styre. De ansatte klarer seg utmerket på egenhånd, og jeg VET de kommer til å selge ferske Varanger-reker i både bøtter og spann både torsdag, fredag og lørdag.
Nymenyen har de også full kontroll på, så det er liksom bare dette ene usikkerhetsmomentet med den der terminen 18. juni som gir meg en anelse feriemage. 😬😬😬
Nei, god helg folkens, når den tid kommer!
- juni·
DA LILLE VEBJØRN KOM TIL VERDEN ❤️
Lite visste vel jeg, der jeg satt på en øy uten veiforbindelse, ytterst ute i havgapet et sted på Nord-Vestlandet, at tiden var inne for å møte verden i dagslys. Ni dager før termin.
Vi visste jo selvfølgelig at vi tok en sjanse da vi satte oss på flyet til Molde torsdags morgen, Datter og jeg, for å feire min stefars 70-års dag, men jeg var egentlig ganske rolig. Dette kom til å gå så fint så. Nesten to uker til termin. Han kommer GARANTERT ikke før vi er tilbake igjen på tirsdag!
Vel, så ringte telefonen da. Tidlig lørdags morgen. Noe var i ferd med å skje. Sterke smerter. Usikkerhet. Frykt. Redsel. For om det var noe galt. For det som skulle skje. For aller første gang. Helt alene.
En helt fortvilet situasjon! Pinse. Ingen vei. Ingen ledige fly. Ingenting, absolutt ingenting jeg kunne gjøre for å hjelpe. For å være der. For henne. Mitt eneste håp var at modningsriene på mirakuløst vis stoppet opp og ikke startet igjen før jeg var tilbake på mandag. De stoppet ikke opp! Ikke en gang i nærheten.
Tidlig søndag kveld kom han. Mens faren spiste en baconpølse da han sto og venta på ei ferge på Aukra. Vebjørn. En helt perfekt liten skapning. ❤️
Moderne teknologi gjorde at jeg kunne følge fødselen live. Være der for mora og for ungen min, selv om jeg ulykkeligvis befant meg på den andre siden av landet. Jordmødrene likte ikke at jeg var til stede. Overføringen ble stanset. Lik min morfar ble jagd ut av fødestuen for over 50 år siden ble også jeg det. Hadde ingenting der å gjøre. De mente fars tilstedeværelse var forstyrrende for fødselen. Skapte uro. I 2019!
Jeg ble voldsomt opprørt. Såret. Lei meg. Sint, fryktelig sint. Ja, krenket rett og slett. I løpet av et nådeløst øyeblikk følte jeg at de frarøvet meg verdien av hele farskapet og reduserte meg til en hvilken som helst tilfeldig sæd-donor. En fremmed. En som ikke skulle være der. En som ikke hørte til.
Da jeg møtte han for første gang mandags kveld var alt dette glemt. Jeg var definitivt pappa! Vebjørn sin pappa.
Pinsehelgen for to tusen år siden sendte Vår Herre Den Hellige Ånd ned til menneskene. 9. juni 2019 sendte han Vebjørn ❤️
- juni·
«Asbjørn, Asbjørn du må våkne!»
Kjærest dulter meg hardt rett inn i nyrene. Gjentatte ganger.
Setter meg skrekkslagen opp i sengen. Har det skjedd noe? Har historien gjentatt seg?!Ser på klokka. 05:33. Herregud, hva er det? Har det skjedd noe med han!?
«Asbjørn, han sover fortsatt. Han har sovet hele natten! Er det ikke fantastisk?»
Hun er lykkelig. Glad. Og veldig, veldig våken!
Unnskyld, sier jeg, både litt lettet, men mest, innrømmer det, irritert, men VEKKER du meg halv seks på morgenen når jeg IKKE skal på jobb for å fortelle meg at han SOVER!???
«Ja, er det ikke helt fantastisk?» svarer hun, fortsatt like lykkelig 😂
God helg, alle!
- juni·
Fredag. Snart 42 år. De siste femten har jeg hatt kronisk skulderbetennelse, fortrinnsvis i den venstre skulderen, men også høyre side er vond noen ganger i året. Man venner seg til alt, men det siste halve året har vært annerledes. Betennelsen føles nå som en glo, eller lava, som hele tiden ligger og ulmer, konstant og hele tiden, men som plutselig blusser opp til et bål, som om noen har blåst liv i flammen. Venter på MR for hva som er årsaken til jævelskapet. Håper det går fort.
Nok sutring! I dag har vi vært å plantet litt sommerblomster på graven til storebror, han som gikk i forveien. Så blir det fint til St. Hans. 🙂 Det var koselig, men også litt rart, litt skummelt. Storebror ble fire måneder. Lillebror blir fjorten dager i morgen. Gleder meg til lillebror fyller året. Jeg gjør det.
Ellers koser vi oss mest hjemme. Blir kjent. Finner en slags rytme. Lar dagene gå. Planter litt i hagen. Ser på tv. Bader. Storesøster har bursdag på mandag. Skal bake en kake. Har kjøpt litt gaver. Håper hun blir glad. Jeg tror det. Håper det i alle fall.
Pizza snart. Uten løk. Uten ALT! Risikerer ingenting for lille magen. Smelta ost med kjøttdeig er jo også godt 😂
God helg, alle! 🙂
(Lillebror er med å plante sommerblomster til storebror. Ekstremt sterkt å se i ettertid. Nå ligger de der oppe i lag, rett ved siden av hverandre. Nesten hånd i hånd. (Dette bildet er heller ikke postet på fb)
Asbjørn Sandøy er med Christine Emilie Heitmann Pedersen.
- juni·
Regn ute, men sol inne ❤️
- juni·
Det skulle ikke kunne skje igjen. Men det gjorde det.
For akkurat fjorten dager siden sendte Vår Herre det aller, aller vakreste han hadde ned til oss. Vi var så takknemlige og lykkelige. I natt ombestemte han seg og tok han tilbake. Det er nesten ikke til å bære.
“Kjære barn, du va framtida for mæ. Alt æ trudd på sku væks i lag med dæ. Du va sannhet og sang. Sjølve livet.”
Kjæreste, vakreste Vebjørn, vi er så inderlig glade i deg og savner deg sånn! 🖤
Kokkejævel
- juni·
Det er så tungt. Så helt ubeskrivelig trist. Tomheten etter han eter seg inn i hver eneste celle i kroppen. Hele den verden vi hadde og det livet vi gledet oss sånn til ligger fullstendig i ruiner. Drømmene er knuste. Framtiden er borte. Sorgen er bunnløs.
Dag to er på mange måter den verste. Sjokktilstanden er i ferd med å gå over. Han finnes ikke mer. Bare de skitne klærne, som vi kan lukte på, igjen og igjen og igjen, til det slutt ikke er noe lukt igjen. Apotekturen for å kjøpe piller som kan stoppe melken. Melkespreng. Pumping.
Og denne helvetes tomheten!
I går skjedde det noe hele tiden. Ambulanse. Prest. Politi. Krimtekniker. Begravelsesagent. Syning. Familie. Gråt. Sorg. Sjokk.
I dag våknet vi opp helt alene. Han finnes ikke mer.
Vi lyser fred over hans minne. 🖤
Samtidig har Datter bursdag i dag. Blir stor jente. Det var ikke sånn det skulle bli. Pappa er så uendelig glad i deg ❤️
- juni·
Og det ble kveld, andre dag.
Har ikke spist i hele dag, så har akkurat vært på butikken og kjøpt Dr. Oetkers mozzarellapizza. Ikke for at det er nødvendig, denne kroppen hadde nok overlevd på sine ikke helt ubetydelige reserver en mellomlang verdenskrig, men mat klarner hodet og ølet vi har kjøpt lager en ørlite hinne, et pusterom, falskt som faen, over det som har skjedd. Datter er hos moren sin, så nå er det bare oss å ta vare på.
Har skjedd litt i dag også. Kjørte opp på kjølerommet og tok et midlertidig farvel med den vakreste før han ble kjørt til Tromsø for obduksjon. Møtene på kjølerommet og kapellet er tøffe, men ufattelig gode, samtidig.
Etterpå kom presten. Et nydelig vesen som har vært en utrolig støtte disse dagene. Minn meg på at jeg må si det til henne personlig.
Hjemmeavhør fulgte. Det er rutine når barn under 18 måneder går i forveien. To veldig dyktige fagfolk, type politi. Tungt, men egentlig veldig godt å forklare seg om det som akkurat har skjedd.
Slag i slag. Videre til Datters bursdag. ❤️ Hun hadde fått to marsvin, Marvin og Marek, i gave hos sin mor. Glede. Latter. Vi klarte å gjennomføre feiringen uten å nevne det unevnelige. Dette var hennes dag. Hun klarte nesten å dekke over sorgen, men pappa så at hun ikke fikk det helt til. Vi prøvde alle sammen.
Ny biltur. Opp til svigerfar. Ny familie samlet. Her slapp jeg å late som jeg var glad. Jeg er så sliten. Så ufattelig sliten.
Tusen, tusen takk til dere alle sammen for alle kommentarer, meldinger, dikt, hjerter, telefoner osv. osv vi har fått dette døgnet. Det varmer uendelig mye mer enn dere tror. Vi klarer ikke å takke hver enkelt tåre, men vi leser så mange vi klarer før vi bryter sammen. Det er så tungt.
Og blomster. Vebjørn har fått flere blomster i døden enn han gjorde i hele sitt liv. Et lite tankekors kanskje, men slik er det. Vi må alle bli flinkere på å ta vare og sette pris på det og de som finnes i verden, for plutselig er de borte og alt blir svart.
Tusen takk 🖤
- juni·
Og det ble kveld, tredje dag.
Jeg har ikke flere ord igjen. Det er helt tomt i hodet. Og i huset. Ikke en eneste lyd. Ingenting. Ikke en gang gråt. Tørt.
Vebjørn er i Tromsø nå. Helt alene. Obduseres i morgen. Håper de finner ut hva som har skjedd. Ikke at det egentlig spiller noen som helst rolle. Han kommer aldri mer tilbake. Noensinne.
Har hatt møte med begravelsesagenten i ettermiddag. Dødsannonse, salmer, sanger. Slike ting. Høres kanskje rart ut, men det er godt å gjøre slike ting. Sitte på Spotify og lete etter sanger som vi har sunget for han. Sanger som betyr noe. Lete etter symboler som skal være øverst på dødsannonsen. Visste du forresten at det finnes masse symboler i programmet for elger, laks, fotball og gud vet hva, men ingen for nordlyset. Det var så kraftig nordlys her den kvelden vi fikk vite at han skulle komme.
Vi håper så inderlig at han får begraves ved siden av storebroren sin. Det får vi bekreftet i morgen. Han har ligget alene i tolv år nå. Blir godt for dem å være to. Storebror og lillebror.
Jeg hater dette! Vil heller selge reker!!!!!!!!!!
- juni·
Til Vebjørn 🖤
Man skal ikke veie unger. Det går ikke an. Ingen kan det, men du veide så tungt. Selv om du var den letteste av dem alle.
Du var symbolet på resten av mitt liv. Du var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket. Du var alt jeg skulle gjøre bedre. Alt jeg hadde lært. Alt jeg skulle gjøre bedre. Du var min siste sjanse.
Jeg er så glad for at du får ligge ved siden av Bror. Han har vært alene der så lenge. Blitt ganske stor gutt nå. Det slipper du. Han viser deg rundt. Tar deg med. Beskytter deg. Elsker deg. Til vi kommer.
Det er så tomt her hjemme uten deg. Savner deg sånn. Det er nesten ikke til å holde ut, og pappa vet egentlig ikke hvordan vi skal klare dette, men jeg vet vi gjør det. Pappa har gjort dette før. Pappa hjelper mamma. Hun er jo amatør på dette, og er helt fullstendig ødelagt, men er ufattelig sterk likevel. Hadde ikke klart dette uten mamma.
Er så glad for at vi har masse bilder av deg. Angrer på at vi ikke har så mange filmer, men vi visste jo ikke. Hvordan kunne vi? Var jo ikke redd for det en gang. Hva er oddsen liksom?
Du var ikke her så lenge, men du har gitt meg så ufattelig mye. Du aner ikke. Ingen gjør. Pappa er så takknemlig for at jeg fikk møte deg. Holde deg. Klemme deg. Kysse deg. Synge for deg. Trøste deg. Bade deg. Skifte på deg. Smile til deg. Trille deg. Kle på deg. Skryte av deg. Bli kjent med deg. Glad i deg.
Er så inderlig og uendelig glad i deg, Vebjørn!
Fra Pappa ❤️
- juni·
Kjenner jeg blir kvalm når jeg skriver dette. Føles så feil. Brekker meg faktisk, men vi har superferske reker i morgen.
- juni·
Og det ble kveld, den sjuende dag.
I morgen tidlig kl. 07:17 har det gått akkurat en uke siden jeg ringte 113. Kommer nok til å bli tøft å våkne i morgen tidlig. Ikke for at det har vært spesielt lystbetont å slå øynene opp ellers denne uken heller, men gruer meg veldig til i morgen tidlig. Jeg gjør det.
Så fint det var å få han hjem i dag. Lille, vakreste gutten. Kom hjem på besøk til mamma og pappa med egen limosinsjåfør med svart dress og greier. Eneste han mangla var mørke solbriller.
Det var så fint. Få klemme han hjemme en aller siste gang. Minnes det som var av minner. Se på alle bildene. Så fine. Stryke han over håret. Legge den bitte lille, iskalde hånden i min store, den som skulle være tryggest i verden, den som skulle beskytte han mot alt, og kjenne at den sakte varmes opp. Uten at det hjalp. Uten at det hjalp i det hele tatt.
Så ringer de fra jobb. Ti minutter før han skulle komme. Mens vi sto og ventet. Bobla vi står i, og har vært i en hel uke, sprekker. Frityren er ødelagt sa de. Er helt krise, men betyr jo egentlig ingenting. Ingen verdens ting. Jeg til å ringe elektriker. De skulle komme med en gang. Setter pris på det og takker for hjelpen. Vet ikke om den virker nå, men finner det ut i morgen.
Det var så rolig. Så vakkert. Så verdig. Så godt. Alle de som sto han aller nærmest var til stede. Fikk tatt farvel. Hver på sin måte, men sammen. Søster, hun som kom med lyset, og en av de store broran kom. Så glad for det. Veldig glad for det.
Det er så hjerteskjærende trist alt sammen. Så meningsløst. Det har ikke vært meningen å trekke dere alle inn i vår sorg, men det har vært godt for meg å få skrevet av meg både sinne, sorg og ensomhet. Man blir så ensom når det er en for lite. En som mangler. En som aldri kommer tilbake. Man blir så tom. Så sint. Så maktesløs. Så liten.
Setter så utrolig stor pris på all støtten vi har fått i denne tiden. Alle tårene. Herregud så mange tårer. Det har vært så godt at dere aner ikke. Kommer nok ikke til å skrive mer om dette nå på veldig lenge. Herfra og ut må vi klare oss alene.
Begravelse på onsdag. Etter det må vi prøve å leve et slags liv. Vi kommer til å klare oss. Vi har så mange som bryr seg om oss. Er så takknemlig. Vi har hverandre. Vi mangler bare han. Den minste. Den vakreste.
Født i kjærlighet. Død i kjærlighet. Elsket. Uten forbehold.
- juli·
Enda en dag er over. Den niende i rekken. Det holder nå kjenner jeg. Orker snart ikke mer sorg. Kjenner jeg en av disse forbannede tårene presse seg fram, så tvinger jeg dem tilbake med det lille som er igjen av krefter. Det er nok nå. Er så sliten.
Jeg er klar, veldig klar. Gleder meg faktisk. Til onsdag. Den siste av dager kommer til å bli kjempefin. Vi har satt sammen en verdig og vakker seremoni tror jeg. Det fortjener han og det trenger vi. Vakreste gutten.
På torsdag starter resten av livet og på fredag reiser vi bort noen dager. Vet ikke helt hvor, spiller egentlig ingen rolle, bare vekk herfra. For å puste. For å fylle tomrommet. Med noe annet enn tårer.
- juli·
- juli·
Og det ble kveld, siste dag.
Stillheten er nådeløs. Ingenting er tilbake. Bare sinne. Og håpløshet. Det sies man skal kjenne ro, kanskje til og med en slags fred, men det er bare pisspreik! Alt er bare helt for jævlig. Man skal ikke bære sin egen sønn til graven, senke han ned og se han forsvinne. Ingen skal det!
Jeg er så jævlig lei av å begrave unger! Hva faen har jeg gjort feil for å måtte gjøre dette igjen?! Jeg orker ikke mer nå!
Var så intenst og inderlig glad i den gutten.
(Bildet er ikke postet på fb)
Vebjørn, vi savner deg sånn! <3
Absolutt ingen skulle trenge å gå gjennom det dere har gjort. Og ingen kan sette seg inn i deres situasjon. For en sterk mann du er som deler fra dine innerste tanker både på TV og på bloggen. Respekt. Alle gode tanker til deg og din familie ❤️
💔
Så deg på God Morgen Norge i dag og måtte få inn å lese mere om deg. Fy f…. jeg er så imponert og så glad for at det finnes en som deg. En som våger å fortelle sin historie når historien er på sitt verste. Ingenting jeg eller andre gjør kan bringe dine kjære små tilbake. Jeg gråter med deg og sender deg og familien en varm og støttende klem.
Så ekstremt urettferdig. Dere er sterke <3
❤❤❤
For en vakker liten elsket gutt.
Nå sitter jeg her og gråter for dere.
Livet er så urettferdig.
Så trist og sterkt å lese. 💕
Takk for at du deler.
Tusen takk for at du deler. Betyr mye for oss som har opplevd lignende
❤❤❤
Dette var sterk lesing❤️
Sitter med tårer nedover kinnet med min lille ettåring vedsiden av meg. Du er ufattelig tøff og god som klarer å sette ord på alt dette, det må være helt forjævlig å stå i. Det må være helt forjævlig å ha våknet opp den morgenen, og glede seg til en ny dag med det mest dyrebare i livet, for så å oppdage at han ikke er mer, bare sånn som det- uten grunn, og helt plutselig. Og så ufattelig urettferdig at det har rammet deg to ganger! Jeg har ikke ord. Og uansett om jeg hadde hatt ord så blir ord fattige… Har lyst å sende dere en million klemmer hver❤ Ta vare på hverandre i den bunnløse sorgen ❤
❤️
Takk for at du deler.. kondolerer ❤
Tårene triller for deres fine lille gutt💙 klem til dere❤️
Han var så ufattelig fin, for vakker for denne verden ❤️ Selv har jeg to ufødte engler i himmelen, de gikk i 2015 og 2016, og historien din gjorde at jeg gråt for både dine og mine 💖 Jeg er så heldig å ha ei vakker frøken, lillesøster, og hver eneste dag er jeg så takknemlig for at jeg får ha henne hos meg 💖 Det tok 6 måneder før jeg turte å virkelig elske henne, hver eneste morgen var jeg redd for at hun ikke ville våkne og jeg var så redd for at jeg hadde henne på lånt tid. Nå nærmer hun seg to år, og hun er min største kjærlighet, min grunn for å eksistere, min viktigste oppgave, og endelig tør jeg håpe at jeg får se henne vokse opp 💖 Tusen takk for at du deler din historie med oss, det er så ufattelig trist og urettferdig når de små må gå, og det er utrolig viktig at man får dele det man har behov for å dele 💕
💙
❤❤
Hoff så trist :-/
Men du må lær dæ og svælg det negative, da ska du se det bli sååå mye bedre 🙂
Hjerteskjærende historie ❤Du skriver fantastisk bra. Takk for at du deler med oss
Hjerteskjærende. En vekker. Det jævligste jeg har lest. Datter 8 skjønte ingenting nå. For mamma kom å klemte henne i en enorm mammaklem. Den varte 5 minutter. Nå skal jeg hente minsten tidligere enn planlagt å gjøre det samme med han. Livet er faen med brutalt. Ingenting kan man ta forgitt
💕
Kjære Asbjørn 💙 jeg har lest og jeg leser. Jeg har kjent på forventning , glede og knusende sorg sammen med dere. Smiler gjennom tårer første halvdel og klarer ikke resten i dag fordi jeg vet hva som kommer. Jeg er så glad for at det er nettop du som er Christenes og så glad for at nettopp du er pappa til lille vakre Vebjørn💙. Glad i dere. Hilsen bestemor
<3
Ikke bry deg om de stygge kommentarene. De kommer fra folk som ikke kan håndtere vanskelige følelser, de er bare emosjonelt fattige. Det er ikke du.
Du trenger ikke forholde deg til det. Skap en herskare av personer rundt deg som gir deg noe positivt, som du føler bidrar konstruktivt i ditt liv. Det er det eneste du trenger nå.
Fred over minnet til begge guttene dine.
<3
Ingen av foreldrene burde få oppleve dette. Så vondt og meningsløst
Jeg klarte ikke lese hele innlegget ditt. Minnene ble for sterke. For også jeg har to av mine på kirkegården. Lynet slo ned 2 ganger hos oss og. Storesøster og lillebror. side o side. 1994 og 2002. Evigheter siden, men noen ganger kjennes det som det var i går.
Føler med dere.
💕
Fineste vakreste Vebjørn ❤
<3
Sku egentli sove, mn blei ligganes å lese på bloggen din! Fyyyy faen d va sterk å tung lesning, ikkje fordi du skriv dårli, mn fordi du røre mæ så langt inn i mammahjertet at d gjør ondt❤ Æ e så heldig som akkurat no ligg mellom mine 2 små mens tåran renn. Æ hulke stille å føle så uendeli sterkt me dåkker. Æ kan ikkje engang bynne å forestille mæ ka dåkker har vært igjennom. Trur dåkker må være nåkka me de sterkeste menneskan æ har vært borti på lang tid. Tusen takk for at du dele, å minne mæ på kor heldig æ e selv på de mest “slitsomme dagan” i hverdagen. Du inspirere, motivere å imponere på mange måta. Ord blir frøkteli fattig, mn æ ville bare liksom gje nåkka tilbake etter å ha opplevd så vanvitti sterke følelsa mens æ leste bloggen din. Dåkker e ufatteli tøff, æ ønske dåkker alt godt vidre, å hvis d e meninga så kommer d igjen en ny liten kropp i dåkkers trygge arma❤
💕
Har lest de her sterke ordan før, men dem treffer like hardt nå igjen- og tåran renner. Du har en egen evne til å formidle <3
Vakkert men samtidig så ufattelig vondt❤
❤️
takk for at du dele ❤️
Like vondt å lese det nå som det det var da 😿
Kjenner også at jeg blir lei meg på dine vegne for de surmagede meldingene du fikk 😡
Du er sterk 👍
Så ufattelig sterkt å lese❤️ Jeg føler så med dere i sorgen. Det er så urettferdig at foreldre må oppleve å begrave sine egne barn. Tårene triller her mens jeg ligger sammen med jenta mi som nettop har sovnet og sover så søtt. Måtte gi henne ekstra kos og kysser og prise meg lykkelig over å få være hennes mamma❤️
Takk for at du deler det mange andre ikke er sterke nok til å snakke om høyt❤️
Hjertet mitt blør med dere 💔
Akkurat like hjerteskjærende å lese nå som første gang. Kan ikke forestille meg hvordan det har måttet være for deg å lese det på nytt selv. Vebjørn var virkelig nydelig. Veldig vakker gutt.
Rørende å lese… ❤
❤💙🌹rørende😥 Lykke til i Harstad, klem til dere begge ❤🌹
Gråter igjen mens jeg på nytt leser disse uendelig triste oppdateringene dine. Selv de lykkelige stundene leses med klump i magen; vi vet jo hva som kommer💔
Jeg skulle så ønske at de negative kommentarene forsvinne opp i røyk slik at kun omsorgen sto igjen. Det er skrekkelig synd at vi mennesker er laget sånn at det ofte er det negative som brenner seg fast…
Du skriver så sterkt og gripende når temaet er alvorlig – og så utrolig fornøyelig når det IKKE er det👏🏼👏🏼❤️
Takk for at du deler og kan tenke deg å delta i Harstad.
For en vakker skatt 💙
Livet er ikke for pyser, ønsker dere alt godt 😍
❤❤❤
Ordene e like sterke nu…❤
❤
Sterk lesing, selv om jeg har lest det før😪😪😪💙
❤
❤️
❤️ Sterkt å lese ❤️
Nok en gang, takk for at du har vært så åpen, på godt og vondt, og latt oss få gå noe av denne hjerteskjærende vonde veien sammen med deg ❤️
Like sterkt å lese nå som var første gang jeg leste det.
…-tårene triller i dag som første gang jeg leste dette. Det er så inderlig sterkt og trist❤️🌹 Kondolerer…..- hvisker jeg inni meg hver gang jeg handler hos deg. Jeg sier det ikke høyt, det er for trist og jeg takler ikke mine egne tårer i det offentlige rom…-men vit at jeg føler med deg og dine….🌹
Varm klem.
Så utrolig tragisk. Ikke til å tru.
❤🌹
Like sårt og hjerteskjærende vakkert å lese dette en gang til. Du er tøff!
Tårene presser på, klumpen i halsen trykker, jeg kjenner så inderlig med dere, uten å engang kunne forestille meg smerten dere har gått og går gjennom. Har enda ikke truffet deg etter dette forferdelige Asbjørn, men jeg vet du er sterk, og det at du deler er en vanvittig styrke du har. Klemmen sendes herved virtuelt, til dere begge.
Fra et foreldrehjerte til et annet ❤❤❤❤
❤️
Har lest dette på fb før, men tårene renner igjen nå. Så ufattelig meningsløst at de minste skal gå først!! 💖
Blir rørt langt inn i hjerterota. Ufattelig trist og urettferdig. Syns det er fint du deler, og du skriver veldig fint.
Sender varme klemmer til deg og dine❤️
Du e unik! 🌹💖
Du e unik! 🌹💖
Æ gråter med dere og ber om at dokker må få kjenne ei lita hånd i din , en liten kropp som hvile trygt på pappas bryst igjen.selv om Ingenting kan erstatte. Et lite hjerteplaster<3
Takk for at du orker å dele dette som er så ufattelig trist og sårt❤️
Trist å les.Lest det før.💜💜💕
Har lest alt dette før, men det er minst like gripende nå!
Ufattelig sterkt av deg å delta i den debatten.
Rørt til tårer over dine ord og din styrke❤️Takk for at du deler🦋
💖