I en stadig mer fragmentert verden der både hornhinner og trommehinner hver eneste dag teppebombes av millioner av inntrykk, er det ikke alltid så enkelt å skille den ene influenseren fra den andre. I alle fall ikke når begge er:
Kokker
Flotte, litt “fyldige” menn
Midt i 40-åra
Bruker “pseudonym”
Er på slanker’n
Deler bra oppskrifter på blogg
Gir ut profesjonelle kokebøker
Aktiv på sosiale medier
Skjermdump av Kokkejævels, (altså min), Facebookside
Selv om jeg har gjort meg selv om til en karikatur ser jeg absolutt likheten. Han er, (irriterende nok), nesten dobbelt så stor som meg i antall følgere, men så er han, helt ærlig, også minst dobbelt så profesjonell på sosiale medier enn meg. Han driver med dette, og han driver det godt! Jeg derimot, driver en liten eventyrbutikk i Alta, KuliNarnia, (som jeg av helsemessige årsaker ikke ønsker skal bli for stor), samtidig som jeg “flakser litt med vingene” på Facebook.
Likevel får jeg stadig vekk meldinger som dette:
Jeg syns det bare er artig, men spørs om hvordan en som kaller seg for GLADkokken liker å bli forvekslet med en som kaller seg for KokkeJÆVEL. Bortsett fra hvis jeg hadde kaldt meg for SURkuken kan jo ikke kontrasten i navnet bli særlig større, hehe.
Lag dere en god dag folkens, både de glade og lystige blant dere og de litt mer sure og livsbitre!
PS! Det hører med til historien at den joviale Gladkokken selvsagt ordnet med signert bok til bursdagsbarnet 🙂
Denne uken har vært litt enklere enn forrige. Selv om vekta viser en aldri så liten nedgang, så er den likevel så liten at jeg helle vil kalle den stabil. Det er jeg fornøyd med. Uke 2 uten Wegovy var ganske tung, så at jeg nå ser ut til å ha funnet en slags rytme som fungerer i hverdagen er svært gledelig. Fortsetter jeg den rytmen, samtidig som trøkket på jobb tar seg opp, samt jeg begynner på igjen med mine vårlige toppturer, så tor jeg grunnlaget for en jevn og sunn vektnedgang ligger foran meg.
Akkurat nå er jeg over 20 kg lettere enn jeg var i slutten av oktober i fjor. Det merkes veldig godt på daglige gjøremål. Selv om jeg tidvis nok er molefonken av natur, uavhengig av vekt, så er hverdagen veldig mye lettere og mindre slitsom. Bare det å slippe å grue seg til å ta på sokkene er en befrielse, men det beste er at jeg nå uten problem kan hjelpe eller være sammen med barna nede på deres nivå uten å miste pusten for at alt fettet presset på lungene da jeg bøyde meg.
Det var det jeg hadde i dag. Vil du lese mer om min vektnedgang, både med og uten Wegovy, er det bare å systematisk klikke seg gjennom linkene under:
Jeg har snakket en del om kreft i det siste. Ikke for å lokke lesere inn til (enda mer) død og elendighet, (noe jeg alltid får spyttet mot meg når jeg tar opp vanskelige personlige temaer), men fordi jeg begynner å bli oppriktig, ja kall det gjerne bekymret, for at det kan være en realitet.
I dag gikk jeg, (eller kjørte da, he he), tidlig hjem fra jobb. Det skjer ikke ofte. Nesten aldri egentlig. Tror klokka var bare tre. Min gode sønn og kollega tok vare på KuliNarnia slik at jeg kunne overraske kone og barn med superduper-fiskekaker fra Kranes kjøkken til middag. (De var også ferdig på jobb og barnehage klokka femten).
Det har vært en helt fantastisk ettermiddag. Vi har for så vidt egentlig ikke gjort så mye. Jeg har vært ekstremt trøtt på øynene, så har mest “knødd” på sofaen etter middag, men vi har hatt det så fint. Virker som ungene også har kost seg veldig med at pappaen plutselig lå på sofaen “midt i arbeidstiden”.
Jeg har alltid jobbet mye. Siden jeg var 14 år har jeg egentlig fullfinansiert meg selv, og fra jeg var 19 år også jobbet for å gi min “egenproduserte” familie en trygg økonomisk plattform. Dette har selvsagt gått ut over andre ting, som relasjoner. Døgnet har bare 24 timer. Min tid har de senere årene gått til jobb og familie.
Det er mer enn nok for meg, men hvis dødsleiet skulle komme før jeg fyller 50, kommer jeg nok til å angre litt på at jeg ikke tok meg en jobb i det offentlige da jeg ble pappa på nytt, fikk en ny “sjanse” så og si, i stedet for å starte opp enda en bedrift. Samtidig vet jeg at jeg aldri ville klart å ha en “vanlig” jobb. Dessuten, hvis alternativet for ungene var å få meg som far, eller ingen far i det hele tatt, så trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet.
Likevel kommer den inn i mellom. Noen ganger snikende. Andre ganger som artilleri. Teppebobing. Selv om jeg gjør så godt jeg kan. Alltid og hele tiden. Eller nettopp derfor.
Til tross for manglende selvinnsikt og sterke narsissistiske trekk blir jeg likevel daglig overrasket over at jeg faktisk er en gift mann, og at hun mot alle odds har holdt ut med meg i nesten 5 år. Hadde hun vært en underkuet stakkar med dragning mot menn med depresjon, alkoholisme og manglende sosiale ferdigheter kunne jeg forstått det, men hun jeg fikk er vel så langt unna underkuet som det er mulig å komme. Faktisk i så stor grad at jeg tidvis skulle ønske jeg var muslim så jeg med Gud i ryggen kunne sette henne litt på plass ved behov.
Nei da, tuller bare! Har selvsagt ikke lyst til å tukte min kone. Setter (stort sett) stor pris på hennes egenrådighet, manglende respekt og nesevishet. Hun er dessuten dyrisk god på gaver! Gir alltid gaver som er personlige og som skal speile mottakerens personlighet. Som i morges da hun ga meg en ny musematte og kaffekrus. Hun leser meg som en åpen bok!
Bildet er kanskje fra en annen tid, men måten tellingen gjennomføres på er den samme. Tallet i parentes er antall sidevisninger, populært også kalt “klikk”, siste døgn. Hvor mange unike lesere som skjuler seg i parentesen vet bare plattformen og den enkelte blogger. Maksimalt kan EN enkelt IP-adresse, (mobil, nettbrett, pc/mac etc.), generere maksimalt 48 sidevisninger/klikk på en og samme bloggpost i løpet av et døgn, (2 klikk per time). 92 sidevisninger fordelt på to bloggposter. 184 på tre osv.
For å si det enkelt kan jeg gå inn på min egen blogg, (eller andres selvfølgelig), å klikke meg inn og lese et eller annet hyperinteressant om eksempelvis vektnedgang. Hvis jeg lar det gå min. 30 min mellom hver gang, så kan jeg maksimalt oppnå 48 sidevisninger på ett og samme innlegg i løpet av et døgn. Vanskelig selvsagt å makse i praksis, gitt at de fleste av oss sover noen timer i løpet av et døgn, men dere forstår poenget.
Det er heller ikke ubetydelig _hvordan_ man leser en blogg. Klikker man seg inn og leser innlegg etter innlegg mens man skroller nedover kan man maksimalt lese 10 innlegg på ett “klikk”, (før man må klikke seg videre til “side 2”). Klikker man derimot på de ulike overskriftene vil dette gi 1 sidevisning pr klikk. Fortsatt bare én leser, men potensielt hundrevis av sidevisninger. Det er selvsagt også derfor vi bloggere har minst en blå link i hvert innlegg som skal lokke deg til å lese enda et innlegg vi har skrevet.
For de av oss som har flere titalls tusen lesere om dagen, og, som meg selv, får 99,5% av disse leserne via Facebook, ikke via Blogg.no-plattformen, har jo dette ingenting å si, men sliter du med synlighet, kanskje spesielt hvis du befinner deg akkurat under topp 100, kan det være en god ide å tenke litt over hvor lite som egentlig skal til før du bikker over “linja”.
På “Topplisten” vises kun sidevisninger, ikke antall lesere. Det er derfor helt irrelevant for din plassering hvor mange enkeltpersoner som faktisk har klikket seg inn sist døgn. Det eneste som betyr noe er at de som faktisk har klikket seg inn lar det gå min. 30 minutter mellom hver gang de går inn og sjekker om et eller annet kokketroll har skrevet noe nytt i kommentarfeltet. Det blir fort sidevisninger av slikt.
PS! En annen metode for økt synlighet på selve plattformen er å redigere tidspunktet for publisering. Har aldri tidligere sett noen gjøre det, men i det siste har jeg registrert det flere ganger daglig. Endrer du klokkeslett i løpet av dagen kommer du øverst i “feeden” hele tiden. Vil anta denne muligheten blir luket ut av Blogg.no etter hvert hvis “alle” begynner å gjøre det, men inn til videre kan det sikkert lønne seg hvis leserne dine primært kommer fra bloggplattformen.
For å illustrere hvordan dette “publiseringsjukset” foregår, så ble dette innlegget opprinnelig postet 19. april kl. 07:45. under overskriften “Slik makser du antall sidevisninger på Blogg.no”. Nå har jeg redigert både overskriften og bildet, (det er ikke nødvendig), samt publiseringstidspunkt, og innlegget dukker plutselig opp i feeden på nytt 21. april 08:07.
Vi lever av hverandre, så normalt kjøper jeg absolutt alt jeg trenger til KuliNarnia lokalt. Jeg kan ikke forvente at folk skal komme og handle hos meg hvis jeg selv gir blaffen i lokalt næringsliv, bolyst og lokale arbeidsplasser. Jeg vet derfor ikke hva som gikk av meg for noen uker siden, men plutselig hadde jeg i alle fall bestilt to sittegrupper og to tønnebord fra VidaXL. (Trodde det var en norsk møbelforhandler). Bordene var ganske dyre, men sittegruppene nokså billige. Likevel ikke så billige at jeg forventet å motta rekved. Hele moroa kostet tross alt litt over 15 000 kr.
Vel, jeg er ikke typen som offentlig henger ut bedrifter på sosiale medier, men det jeg kan si er at Ruben, min arme sønn og kollega, har stått åtte timer om dagen hele uka og montert og montert. Hver stol består av hundre tusen deler som er akkurat så slurvete sagd at monteringen blir en prøvelse i sinnemestring. At ikke en eneste del er merket, slik at man må bruke en halvtime på å merke hver enkelt del før montering, gjør heller ikke jobben spesielt mer lystbetont.
Vel, skal ikke klage. Stemninga på jobb har blitt dårligere og dårligere gjennom hele uka, men han og jeg kom oss heldigvis levende gjennom det. Det var slett ikke åpenbart da det sto på som verst! Nå er imidlertid jobben gjort! Orker ikke regne på hva sittegruppene koster inkludert arbeidstimer, men det jeg kan si men 100% grad av sikkerhet er at jeg til neste år, eller allerede i løpet av sommeren, kjøper nye møbler lokalt. Disse kommer i alle fall garantert ikke til å komme levende gjennom sesongen.
Dere husker jeg fortalte at jeg fikk besøk på døra av en streng representant fra Alta kommune da jeg prøvde å pynte opp “porten” inn til Alta sentrum med nisser og lys før jul?
Vel, nå har jeg blitt kontaktet igjen. Innrømmer glatt at jeg ikke er noen glatt eksteriørarkitet, men prøver i alle fall etter beste evne å pynte opp det ufattelig grå og kjedelige uteområdet utenfor butikken min. Forhåpentligvis til glede for både venner og fiender. Har kjøpt lit møbler og “plantet” litt falske blomster i påvente av at frosten skal gi seg og man kan sette de ekte i jorda om to-tre uker.
Jeg ble bare sånn passelig fornøyd med resultatet av “beplantingen”, og var derfor veldig spent da kommunes representant ringte. Var egentlig litt i “brumlehumør” fra før, da jeg på morgenen hadde blitt hengt ut på “Oppslagstavla i Alta” på FB som en hensynsløs type som mobber unger på bakgrunn av utseende.
-Hei, det er *** fra Alta kommune! Er du fortsatt interessert i de pallestolene vi har hatt nede i parken i vinter? Da tar du bare med deg en drill og en torkbit størrelse 25 og kommer ned og henter det du trenger. Hvis du venter til i morgen kan du få låne en tilhenger også.
Herre gud, ja! Tusen takk, jeg kommer med en gang!
Resten av dagen gikk med nedskruing i parken, henting, flis i fingeren og oppskruing igjen utenfor KuliNarnia. Fikk lagd to separate sittegrupper av alle pallene og pallesetene. Skal kjøpe noen friske sitteunderlag å legge på setene slik at folk slipper å få flis i rumpa når de skal nyte en duggfrisk iskaffe på for eksempel 17. mail.
Igjen, tusen hjertelig takk til representanten fra Alta kommune som ringte for å hjelpe meg å pynte opp byen, selv om det ikke er kommunal grunn!
232 000 av dere, (helt syk interesse for denne slankinga mi!), husker kanskje at jeg forrige tirsdag fortalte at jeg etter 6 måneder og over 20 kilos nedgang ved hjelp av Wegovy, nå hadde bestemt meg for å gå “kald kalkun (cold turkey)”. Altså slutte med sprøyta brått og klare meg på egen hånd.
Etter pene 3 kilos nedgang i uka etter påske, (1. uke uten Wegovy), så er det denne uka mindre pene 500g opp. Jeg spiser ikke, (tror jeg) noe mer til selve måltidene, men merker at jeg putter litt mer i munnen mens jeg lager middag. En kjøttbit her, en kald potet der. Til sammen blir det ganske mye i løpet av en uke. Har vel kanskje også drukket 1 øl mer enn vanlig fredag og lørdag. Det blir også litt. Til sammen er det ikke noe sjokk akkurat at vekta har senket seg 500g oppover. Ikke lagde jeg saltfri middag i går heller. Det pleier jeg normalt alltid å gjøre dagen før veiing.
Bortsett fra bitte litt småspising når jeg lager middag har jeg holdt meg til den vanlige måltidsplanen. Frokost/lunsj kl. 10:00, mørk sjokolade og valnøtter mellom 14 og 16, middag og epler rundt 19:00. Ingen mumsing av noen fristelser som helst på jobb og ingenting etter eplene på kvelden. “Galskapen” er fortsatt ikke tilbake.
Blodsukkeret derimot er vaklende. Etter at jeg slutta med Wegovy er jeg mye mer irritert når jeg kommer hjem fra jobb. Kortere lunte. Jeg skal derfor gjeninnføre min “gamle” matplan, der jeg spiste frokost kl. 08:00 og lunsj 12:00. Prøveprosjektet med “periodisk fasting” er dermed avsluttet. Pappa skal være glad når han kommer hjem, ikke irritert med lavt blodsukker!
Sånn ellers klarte vi ikke vente på våren i går. Dro på Rusta og kjøpte “eviggrønne” blomster for tusenvis av kroner i går. Ble sånn passe fint, men gleder meg veldig til jeg kan plante ekte vare. Fortsatt noen uker til, for i natt snødde det og er meldt vinter i alle fall en uke eller to til. Greit å ha noe å glede seg til i alle fall.
Folkens, både tykke, tynne, trygda og arbeidsføre, håper dere får en nydelig uke!
Les mer om mine erfaringer om vektnedgang på Wegovy her:
Aller først må jeg bare få lov til å takke for de vanvittig mange fine tilbakemeldingene jeg har fått fra dere den siste uka! Det har virkelig varmet et aldrende, men fortsatt narsissistisk hjerte. (Lenge siden noen har kaldt meg det forresten).
Jeg er jo en åpen fyr og har opp gjennom årene fortalt dere nøkternt og ærlig om både sorger og gleder, oppturer og nedturer. Stort og smått. Viktig og vettig, men også masse uviktig. Hver gang jeg skriver om noe vondt og vanskelig, (som jo ikke akkurat har vært noen mangelvare hos denne kokken), så kommer de nedsettende kommentarene om hvor mye jeg surker, syter og klager. (Noe jeg personlig mener jeg ikke gjør. Å fortelle om noe vondt, ofte på en selvironisk og humoristisk måte, er for meg ikke surking og klaging, men det vi alle, spesielt vi menn, blir oppfordret til å gjøre, (kanskje til og med av de samme folka som klager når man faktisk gjør det), nemlig å være åpen og prate om følelser.
Denne uka har det omtrent vært helt tyst fra den fronten. Det er noe med selve ordet “kreft” som er så fryktinngytende at selv de tommeste tønnene slutter å rumle. Det viser jo et det tross alt fortsatt finnes litt vett og forstand der ute, men bare vent, hvis det viser seg at dette ikke er kreft, men bare klassisk hypokondri, (noe jeg både håper og tror), så dukker de garantert opp igjen. Hyggelig det altså. Koselig at folk bryr seg, enten det er fans eller fiender.
Bildet er fra 2019. Det er lørdag 4 uker etter begravelsen. Første dag bak disken etter at hele min verden ble bombet sønder og sammen. Hadde vel egentlig ikke så lyst til å dra på jobb, men det var sommer og hvis vi skulle klare å gjennomføre de ansattes ferieavvikling på en god måte så kunne ikke sjefen selv bare sitte hjemme og surke og klage over tapet av døde unger.
Jeg tok bildet og la det ut på Facebook. Ingen tekst. Alle forsto. Bortsett fra meg selv. Det føltes helt meningsløst å være der. Brakk meg konstantover hele situasjonen, men jeg gjennomførte selvsagt. Bortsett fra jula var sommeren den viktigste tiden omsetningsmessig, så skulle jeg ikke miste bedriften også hadde jeg ikke noe annet valg enn å brette opp ermene og jobbe på. De døde trenger ikke å bli forsørget, men de som fortsatt lever gjør.
Selv om jeg aldri ga opp, så fikk jeg verken gnisten eller gleden helt tilbake der nede, og det var tusen tonn som ble løftet fra mine skuldre da jeg (endelig) fikk solgt Hoftepluss AS i 2021. Jeg var så sliten. Mine beste stunder i den perioden var akkurat det øyeblikket om kvelden da man går fra våken til bevisstløs og blir borte noen timer. (Før man våkner og alt starter på nytt igjen).
Hva gjør man når man er sliten og livet er en ru murvegg som du konstant stanger hodet i? Søker man seg en jobb i kommunen med trygg lønn, kaffepauser og trygge arbeidstider? Nei da, man åpner opp et nytt foretak, denne gangen en såkalt eventyrbutikk (KuliNarnia), samtidig som man gir ut enda en bok. (Og enda en året etter). Er det rart man drikker!
Til tross for alt er jeg glad for alt som har skjedd meg opp gjennom. Det har kanskje ikke gjort meg til et bedre menneske, men tror jeg har blitt et klokere og tryggere et. Ikke smartere altså, både sier og gjør fortsatt masse dumt, men jeg er idiotien bevisst. Tror jeg i alle fall. Det sies jo at de som skryter mest av stor selvinnsikt er de som har minst av sorten, men det blir jo selvsagt umulig å bevise.
Jeg skriver meg helt bort! Dette innlegget skulle egentlig handle om at jeg ikke sitter livredd hjemme og biter negler mens jeg venter på urologtimen og blodprøvesvarene. Jeg googler ikke i det hele tatt. Kjenner heller ikke ekstra godt etter, men det er noe der nede som ikke er som det skal. Jeg vet jo hvordan de stort sett har føltes opp gjennom livet, men de enorme mengdene med smertestillende jeg har tatt daglig de siste fem årene har naturligvis gjort at jeg ikke vet eksakt når dette startet. Det er jo ikke mer enn et par måneder siden jeg fortsatt slukte 8 paralgin forte om dagen. (Pluss masse annet snop). Da blir man jo litt nummen både her og der.
Nå spiser jeg ikke smertestillende i det hele tatt. Prolapsene har på mirakuløst vis bare blitt borte etter over fire kroniske år. Da leter selvsagt hypokonderen med lys og lykter etter noe annet, og den som leter han finner!
En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk
Vi lever
En er frisk og en er syk, en får stå og en får stryk
Vi lever
Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur
Vi lever
Hvis du blir helt stille nå, kan vi høre hjertet slå
Vi lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Vi er som en lillebror, som vil gjemme seg hos mor
Vi lever
Vi som hører med til dem, som vil stikke hodet frem
Vi lever
Om vi blir terrorisert, undertrykt og torturert
Vi lever
Om vi kryper eller går, om vi er fortapte får
Vi lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Noen stupte for en sak, minnesteinen står der rak
De lever
Noen vandrer slik som deg, anonyme kjempers vei
De lever
Noen mister alt de har, noen mister mor og far
De lever
Morgendagen er en venn, det finns alltid håp for dem
Som lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Mørke skyer er et tegn, på at jorden trenger regn
Den lever
Vannet strømmer fra de grå, de blir mange bekker små
Som lever
Mange bekker blir en elv, sol og himmelhvelv
Vi lever
Fossen styrter i et hav, og det spirer på hver grav
Vi lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Som dere vet var jeg, (etter flere måneders utsettelse), hos legen tidligere i uka og fikk undersøkt understellet. Da ville jeg ikke bruke ordet kreft. Det endte med en hurtighenvisning til urolog for ultralyd, samt en masse blod-og tissprøver på stedet. Forhåpentligvis er dette bare et klassisk utslag av heftig hypokonderi, men greit å være på den sikre siden.
Det kan selvfølgelig også være en slags form for “slitasjeW der nede. Det er jo slett ingen hemmelighet at jeg har tatt Bibelens ord om å “befolke Jorden og bli mange” bokstavelig, og har,(til tross for alle de jeg har mistet), befolket en middels Finnmarkskommune omtrent på egenhånd. Ikke rart man har blitt både stiv og øm.
Spøk til side. Selv om jeg personlig ikke er spesielt redd for å dø, så er jeg så egosentrisk utrustet at jeg ikke unner verken mine barn eller min kone å miste (fantastiske) meg i livet sitt. Mistet jo selv faren min da jeg var rundt 12, og selv om man venner seg til det så har det jo absolutt vært et savn at han har vært borte. I likhet med ham har jeg aldri blitt kåret til “Årets pappa”, men har da gjort så godt jeg har kunnet, og mener selv jeg har, om enn kanskje knepent, har bidratt med mer pluss enn minus i livene deres.. Har uansett ikke lyst til å gi dem en ny begravelse å gå til. Er tross alt ikke veldig lenge siden den forrige, så sitter nok fortsatt i.
Nei, kan ikke sitte her og dagdrømme om min egen bortgang! Må jobbe noen timer nå. Har jo tross alt en arv som må bygges opp før jeg reiser heden.
Folkens, lag dere en god søndag! (For alt vi vet kan den bli den siste, hehe)
