En av fordelene med å være tjukkebollefeit er at det alltid er artig å starte en slankekur. Kiloene bare forsvinner “av seg selv”. Hvis jeg hadde orket hadde jeg sikkert kunne gått ned et par kilo til i løpet av uken, men slik idioti orker jeg altså ikke. Det har jeg blitt for gammel til. Nei, jeg må ha (forholdsvis mye) mat og jeg må ha mine øl, men alt med en slags måte.
Forrige uke fortalte jeg at det igjen var blitt tungt å ta på seg sokker og sko, og at jeg langt fra hadde hvilepuls når jeg gikk opp fra kjelleren til første etasje. Vel, etter bare en uke på “Kokkejævelkuren” kan jeg faktisk melde om at alt dette allerede har blitt mye bedre. Ikke riktig like lett som da jeg bare veide 125 kg, men jeg kjenner definitivt at noe har skjedd.
Det er jo dessuten ikke mer enn et år siden jeg veide nesten 150 kg, så jeg vet hvor tung disse sokkejævlene kan være hvis jeg ikke skjerper meg. Sammenlignet med oktober i fjor føler jeg meg som en smekker ballerina, både med og uten sokker.
Høsten kommer alltid som en iskald kjøttøks midt i bakhodet. Det samme skjer hvert eneste år. Et par-tre måneder på sommeren føler man seg som en superpopulær superstjerne med masse besøk og kø foran kassa nesten fra butikken åpner til den stenger. Selv om jeg hver eneste dag i løpet av sommeren minner meg selv på at suksessen er flyktig, og handler vel så mye om ferietid og fint vær som meg selv og min butikk, så treffer alltid høstøksa i nakken like brått og overraskende hvert år.
Nærmest fra den ene dagen til den andre mer enn halveres omsetningen. I år svei ikke høstøksa like kraftig som tidligere år, for sommeren har virkelig vært ekstraordinært vill og galen, og jeg var faktisk nesten litt sliten blitt av det konstante kjøret. Det har derfor vært deilig med roligere dager. Personlig kunne jeg nok godt tatt en måned til med galskap, men da tror jeg ikke jeg hadde hatt en eneste ansatt igjen. Har vel egentlig mistet mange nok ansatte i løpet av sommeren. Ingen har måttet bøte med livet, men det har vært mange dager da døden har pustet hver og en av oss i hvitøyet.
Roligere høstdager har også gitt oss tid og mulighet til å gjøre om butikken. Det hr riktignok gått trått. Først fordi Ruben skulle på ferie og jeg var alene og litt sliten på jobb. Deretter fordi jeg rett og slett har havnet i et lavere gir enn jeg burde være, men det er også normalt, og jeg vet turtallet vil ta seg opp i løpet av oktober. Det MÅ det, for butikken, (innholdet altså, ikke pynting etc.), bør være klar til jul innen starten av november. Nytter ikke å komme haltende inn i julehandelen. Da sliter du!
Nei, får vel sette i gang med dagen. Min sønn Sondre har sin andre dag her i dag og kommer om et par timer. Ruben skulle/skal flytte, og selv om det er utrolig trist, han har betydd utrolig mye for både butikken og meg det siste året, så var det superflaks at Sondre plutselig sto klar til å overta. Veldig glad for det!
Etter å ha gått ned 25 kg, (fra 150 til 125), så slutta jeg på Wegovy før påske. Etter en sammenhengende fråtsefest en romersk keiser verdig gikk jeg opp 5-6 kg, (fra 125 til 130), på den lille påskeuken. Jeg var ikke bekymret. Følte jeg hadde opparbeidet meg så gode spise- (og drikke)vaner gjennom året med Wegovy, at jeg egentlig regnet med at jeg ville komme meg ned under 120 kg i løpet av sommeren.
Slik skulle det ikke gå. Sakte, men sikkert gnagde gamle uvaner seg fram, og i løpet av sommeren var jeg tilbake på et like høyt kaloriinntak som året før da jeg veide 150 kg og satte det første stikket med Wegovy. På grunn av en helt absurd hektisk (og varm) sommer på jobb, gikk vekta derimot ikke opp, uansett hva jeg dytta i meg, snarere faktisk et par kilo ned.
Så kom høsten og omsetningen stupte som en overvektig halvgammel okse ned en bratt fjellskrent. Selv om arbeidsdagene fortsatt, av ulike årsaker, var nesten like lange og mange, så kunne ikke intensiteten i arbeidet sammenlignes på noe som helst måte. Bortsett fra intensiteten i kaloriinntaket da. Det fortsatte med uforminsket styrke.
Har kjent det på pusten de siste ukene. Puster tungt bare etter et par-tre trappetrinn. Må igjen ta sats for å reise meg opp av sofaen. Ikke i overført betydning altså, (eller faktisk i overført betydning også), men fysisk ta sats for å bekjempe tyngdekreftene fra Jupiter og Saturn, eller rumpeballene om du vil.
Tungt å ta på sokker og sko har det også blitt igjen, men akkurat i det tilfellet er det faktisk en fordel med tyngdekreftene fra rumpeballen. De skaper nemlig en motvekt til vomma som trekker nedover i motsatt retning.
Det er på tide å ta grep! (Igjen) Lar jeg dette bare skure og gå til over jul, så veier jeg garantert 150 kg igjen. Kanskje til og med mer. Det orker jeg bare ikke. Første delmål blir derfor å komme meg under 130 kg igjen. Det burde være overkommelig i løpet av oktober. I alle fall innen slutten av november. Dernest venter 125 kg som et Soria Moria over jul.
Noe lenger ned har jeg verken drømmer eller planer om å komme. Jeg har blitt feit fordi jeg liker å trøkke i meg både det ene og det andre. Da nytter det ikke å fantasere om “normalvekt”. Det toget har gått for flere tiår siden, og det er helt greit.
Ha en fin høstferie dere som driver med den slags. Selv skal jeg selvsagt jobbe. Håper å bli ferdig med butikkomleggingen denne uken. Håper også på godt besøk. Det er jo da det er artig å være på jobb.
Om jeg har startet om Wegovy igjen? Nei, denne gangen er jeg alene. Jeg vet jo veldig godt hva som skal til, så satser på at det går bra uten. (Denne gangen også.) Det er jeg sikker på at det gjør.
Dere husker kanskje at jeg for noen uker siden fortalte jeg var blitt kontaktet av MIX-kjeden, og at de ønsket et møte med meg? Vel, dagen i dag var dagen og klokkeslettet ble satt til 16:30.
Jeg innrømmer at jeg ikke veldig ofte har hatt våte drømmer om å bli med i en kioskkjede, men jeg var oppriktig interessert i å høre hva de hadde å si. Etter at den siste ungen min døde er jeg blitt ekstremt pragmatisk og åpen for endringer. Livet er kort og ingen vet hvor vinden blåser meg hen.
Ruben var tilbake fra ferie på mandag og vi kunne endelig sette i gang med å VIRKELIG gjøre om hele (eventyr)butikken. Vi har styrt i ett og det har vært kaos i absolutt hver krik og krok. Til og med på do. Der har vi fylt opp med elektrisk avfall, men det kommer til å bli veldig bra til slutt.
Ok, jeg glemte av møtet! (Og skjemmes som en hund, for jeg HATER å kaste bort andres tid. Avtaler man et møte, ja så MØTER man, gjerne fem minutter før tiden!
Slik endte mitt kioskeventyr, og jeg legger meg så flat som en såpass korpulent kjøpmann kan gjøre!
Det går forholdsvis greit med meg, men det er ikke tvil om at jeg merker godt at den formidable hjelpen som Wegovy ga er borte. Jeg har ennå ikke “sprukket”, men jeg spiser litt mer raske karbohydrater, jeg gjør det. Pitabrød, tortillalefser, slike helt unødvendige ting for et lykkelig liv. Det sier seg selv at når du pakker din kjære pytt i panne, (som jeg har spist 3-4 ganger ukentlig det siste halve året), inn i tre tortillalefser/pitabrød får du i deg 3-500 ekstra kalorier du overhodet ikke trenger for å bli mett.
Det må jeg slutte med hvis dette ikke skal bære helt galt av sted! Hvetemel er som sukker (og heroin), man blir hekta nesten umiddelbart. Heldigvis går det bare en liten uke å venne seg av med det igjen, og det akter jeg sannelig å gjøre. (Skal bare gjennomføre 17. mai først på fredag, samt en konfirmasjonsfeiring på Stord neste helg.)
Nu vel, som dere ser har jeg egentlig holdt vekta stabil de siste seks ukene. Den veldige vektoppgangen i påska har verken blitt større eller mindre, og jeg er fortsatt nesten 20 kg LETTERE enn jeg var 26. oktober i fjor. Selv om jeg slett ikke har tenkt å “lande” på 130 kg, (målet er 120 kg), så er det egentlig et positivt tegn at jeg i alle fall ikke har blitt feitere uten Wegovy. Så blir dr det selvsagt opp til meg å sørge for at vekta sakte går nedover, ikke oppover, men jeg har fortsatt trua!
Nå går vi jo inn i en sesong der jeg tradisjonelt går mange toppturer samtidig som det er høysesong på jobb, så alt ligger til rette for at vekta kryper nedover i løpet av sommeren. Og skulle alt gå til helvete, så koster det meg ikke en kalori å begynne på Wegovy igjen. For meg handler ikke dette om prestisje eller bevise noe som helt for noen. Ikke en gang meg selv. Det handler utelukkende om å bli lettere for å (forhåpentligvis) få et lengre liv sammen med ungene mine.
Det ble et voldsomt engasjement da jeg gjenbrukte 5 gamle balkongflagg som duker i stedet for å kaste dem, (les den saken HER), men at politiet skulle storme inn døren og legge meg i jern for grovt brudd på Flaggloven hadde jeg aldri i verden sett for meg.
Det var mange tanker som gikk gjennom hodet mitt da politiet kom inn butikkdøren tidligere i dag: “Det er faen ikke sant!” og “En ting er at folk anmelder meg for både overdreven julepynting, og nå 17.mai-pynting, men at politiet faktisk tar det seriøst er en RETTSKANDALE!”
-Hei, vet du hvor psykologen holder til? spurte hun.
“Ja, hun er i 2. etasje. Bare gå rundt hjørnet og inn inngangen på baksiden.”
Det er lenge siden det gikk opp for meg at jeg trolig har en slags genfeil som gjør at nær sagt alt jeg sier eller gjør på en eller annen måte er kontroversielt. Det lever jeg godt med, man venner seg til alt, men må innrømme at jeg ikke hadde forutsett alle de sterke tilbakemeldingene jeg fikk i går da jeg la ut bilder av min 17.mai-dekorering på utsiden av eventyrbutikken min, KuliNarnia.
Av ulike årsaker har jeg en del balkongflagg liggende. To av dem har jeg hengt opp i hver ende av langveggen på fasaden, men kan liksom ikke teppelegge resten av fasaden med de fem resterende. Derfor tenkte jeg det ville bli feiende flott å stryke dem og legge dem over over fasadebordene nå i 17.mai-uka. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at noen ville reagere negativt på sådan bepyntning. I alle butikker nå kan man jo tross alt få kjøpt flaggservietter, flaggsokker, flaggslips, flaggsjokolade, flagglys, flaggsolbriller, flaggkjærligheter, flaggskjorter, flaggdresser, flaggdopapir og jeg vet ikke hva.
At grensen for flaggskjending skulle gå ved å pent legge det over et bord var ikke en gang i mine tanker. Hadde jeg, (og det kunne jeg sikkert fort ha gjort i et ubetenksomt øyeblikk), funnet ut at jeg skulle bytte ut den røde løperen inn til butikken med flagg, eller fyrt opp bålpanna, så hadde jeg skjønt reaksjonene litt bedre, men dukbruk? Nei, den så jeg ikke komme.
Jeg er lært opp til at man skal ha respekt for flagget. Det skal ikke i bakken, ikke tråkkes på, opp og ned til riktig tid osv. Jeg har til og med jobbet som flaggheiser en hel sommer i min ungdom. (Forsvaret. Fikk 450 kr (dobbelt på helligdager) for å heise flagget på morgenen og fire det om kvelden. Det var MYE penger for 25 år siden!) Selv om jeg har forståelse for at noen kan reagere på min “flaggskjending” , så mener jeg oppriktig at dette er respektfull bruk av flagget, og flaggene fjernes selvsagt etter at pinsehelga er over. Da vil flaggene bli vasket og støket, klar til bruk til neste år.
Jeg prøvde å spørre en i kommentarfeltet i går hvorfor hun reagerte så voldsomt på disse dukene, all den tid butikkene er fulle av duker som ser ut som flagg. Forklaringen var at mine flagg var sydd, altså med sømmer, mens flaggdukene man kjøper i butikken er trykket. Akkurat det argumentet kjøper jeg ikke. Flagget er et symbol, uansett om fargene er sydd sammen eller trykket på.
Håper dere alle får en helt fantastisk 17-mai! Dere skal vite at, (og dette kommer trolig til å klistre seg til minnene deres til evig tid), på selveste dagen bruker jeg en litt trang flaggtruse som jeg svinser rundt i byen med. Ikke sant, etter det bildet som dukket opp i hjernebrasken blir flaggdukene mine helt ubetydelige…
Kjørte til Hammerfest sykehus i dag. 2,5 timer hver vei, men var vel verdt hele arbeidsdagen. Fikk jo både ballemassasje og finger i rumpa. Dessuten ultralyd av urinblæren. Den var forresten tipp topp. Rumpa også. Balla var heller ikke så verst, men de skal videre på ultralyd de også, men det blir i Alta. Trolig til uka. Rart opplegg, men det er neppe noe alvorlig.
I en stadig mer fragmentert verden der både hornhinner og trommehinner hver eneste dag teppebombes av millioner av inntrykk, er det ikke alltid så enkelt å skille den ene influenseren fra den andre. I alle fall ikke når begge er:
Kokker
Flotte, litt “fyldige” menn
Midt i 40-åra
Bruker “pseudonym”
Er på slanker’n
Deler bra oppskrifter på blogg
Gir ut profesjonelle kokebøker
Aktiv på sosiale medier
Skjermdump av Kokkejævels, (altså min), Facebookside
Selv om jeg har gjort meg selv om til en karikatur ser jeg absolutt likheten. Han er, (irriterende nok), nesten dobbelt så stor som meg i antall følgere, men så er han, helt ærlig, også minst dobbelt så profesjonell på sosiale medier enn meg. Han driver med dette, og han driver det godt! Jeg derimot, driver en liten eventyrbutikk i Alta, KuliNarnia, (som jeg av helsemessige årsaker ikke ønsker skal bli for stor), samtidig som jeg “flakser litt med vingene” på Facebook.
Jeg syns det bare er artig, men spørs om hvordan en som kaller seg for GLADkokken liker å bli forvekslet med en som kaller seg for KokkeJÆVEL. Bortsett fra hvis jeg hadde kaldt meg for SURkuken kan jo ikke kontrasten i navnet bli særlig større, hehe.
Lag dere en god dag folkens, både de glade og lystige blant dere og de litt mer sure og livsbitre!
PS! Det hører med til historien at den joviale Gladkokken selvsagt ordnet med signert bok til bursdagsbarnet 🙂
Denne uken har vært litt enklere enn forrige. Selv om vekta viser en aldri så liten nedgang, så er den likevel så liten at jeg helle vil kalle den stabil. Det er jeg fornøyd med. Uke 2 uten Wegovy var ganske tung, så at jeg nå ser ut til å ha funnet en slags rytme som fungerer i hverdagen er svært gledelig. Fortsetter jeg den rytmen, samtidig som trøkket på jobb tar seg opp, samt jeg begynner på igjen med mine vårlige toppturer, så tor jeg grunnlaget for en jevn og sunn vektnedgang ligger foran meg.
Akkurat nå er jeg over 20 kg lettere enn jeg var i slutten av oktober i fjor. Det merkes veldig godt på daglige gjøremål. Selv om jeg tidvis nok er molefonken av natur, uavhengig av vekt, så er hverdagen veldig mye lettere og mindre slitsom. Bare det å slippe å grue seg til å ta på sokkene er en befrielse, men det beste er at jeg nå uten problem kan hjelpe eller være sammen med barna nede på deres nivå uten å miste pusten for at alt fettet presset på lungene da jeg bøyde meg.
Det var det jeg hadde i dag. Vil du lese mer om min vektnedgang, både med og uten Wegovy, er det bare å systematisk klikke seg gjennom linkene under:
