Til slutt var det ikke mer igjen av meg. Tenk dere selv, den cocky kokken med det skyhøye selvbildet, han med gammaglimt i øyeeplet og som gliste bredest av alle på bilder, han så til slutt ikke en gang sin egen skygge når han så seg i speilet.
Ingenting. Han så ingenting. Han var ingenting.
Som en stein på en strand var jeg sakte, men sikkert blitt slitt ned. Det som begynte med en kampestein var nå bare grus igjen, og hadde jeg ikke blitt reddet fra stranden hadde jeg til slutt blitt til et bitte lite sandkorn. Deilig å tråkke på. Lett å skylle ut i havet.
Kjærest var viktig og riktig, men ikke nok. Til slutt gikk jeg til legen og sa: “Due, Petter, i tillegg til alt det andre som feiler meg, så tror jeg faktisk at jeg er deprimert og at jeg har vært det lenge. Har du noe kjemi som kan fikse meg, for jeg gidder ikke preike med psykologer og den slags tull. Jeg har masse arbeid som må gjøres, barnebidrag som skal betales, så gi meg en pille som fikser alt!”
Noe i den duren. Han tok nok ikke så lett på det, men lang historie kort, jeg fikk pillen.
Fire uker senere var livet mitt snudd opp ned.
Fra å våkne hver enste morgen og kjempe mitt livs kamp for å det hele tatt klare å stå opp og starte dagen, til å sprette opp og være klar til dyst. Det var som natt og dag, en lysbryter. Et herrens mirakel.
Det var en deilig måned.
Så gikk det selvfølgelig med den “lykkerusen” som med all annen rus, den dabber av og til slutt er den helt ute av kroppen. Jeg gjorde som en hver annen som er avhengig av kunstig stimuli, jeg doblet dosen, og fire uker senere var livet igjen verdt å leve.
Snodig, men sant.
Det er der jeg er i dag, på den doble dosen. Jeg er ikke lykkelig, men jeg karer meg. Problemene i livet mitt, de jeg aldri skriver om på bloggen, kan ikke løses med verken rusmidler eller piller, men av og til kan livet føles bedre for noen timer med kjemi. Det blir vanskeligere å vanskeligere, men jeg prøver. Balansegangen er viktig. Kjærest setter grensene. Selv kan jeg være grenseløs av og til. Det er ikke bra.
Nei, jeg har det ikke bra i dag. Sikkert ikke verre med meg enn med deg, men det er nå en gang jeg som fører ordet på denne bloggen. Derfor kom tanken at jeg skulle fortelle ærlig hva “lykkepillen” har gjort med meg:
VEKTØKNING
Jeg har på dette året gått opp over 20 kg. Tror ikke det er pillen i seg selv som er årsaken, men heller det at pillen gjør at jeg rett og slett gir mer faen. I alt for store deler av dagen gir jeg blaffen i om jeg legger på meg. Dette er et stort MINUS med antidepressiva.
VENNER OG NETTVERK
Uavhengig av nettverk pleier jeg å si at man blir mer og mer ensom for hvert barn man mister. Man ser hvem som er der, og de som ikke er der kutter du etter hvert ut. Første gang du mister så “glemmer” du med vilje de som ikke var der da du trengte dem som mest, men skjer det to ganger på rad så kutter du dem ut. Du gidder ikke, klarer ikke sitte og småprate med folk som ikke en gang sendte deg en sms da du druknet. Livet er for kort.
Disse følelsene forsterkes av antidepressiva, men gjør også at du ikke gidder å høre på “mainnskit”, som vi sier her oppe. Ikke slik du øker nettverket ditt i alle fall. Din verden blir mindre, bedre kanskje, men også litt mer sårbar hvis noen skulle falle fra.
Folk i min nærhet, der slikt er naturlig, som verken har kondolert meg med Storebror som døde eller gratulert meg med Lillebror som ble født, slike folk gidder jeg ikke forholde meg til. Ja, klart jeg smiler til dem og snakker høflig, men de er så små i mine øyne at jeg ikke bruker en kalori ekstra på dem. Noe jeg kanskje burde gjøre, med tanke på vektøkningen, men, igjen, livet er for kort.
KJÆRLIGHET
Også den flates ut og jeg må ofte bruke all min fornuft for å gjøre de riktige tingene. Jeg elsker Kjærest av hele mitt hjerte, men hjertet er av og til lite med antidepressiva. Jeg jobber hver eneste dag med saken, Kjærest vet dette, men det er selvfølgelig ikke lett. Psykisk sykdom er aldri lett!
MANGLENDE LYKKEFØLELSE
Jeg husker da Tuva, min redaktør i Kagge, ringte å sa vi hadde forhåndsolgt flere tusen bøker på et døgn, eller noe i den duren. De hadde aldri opplevd maken på 20 år. Jeg prøve med hele min stemme å virke oppglødd, men jeg brydde meg egentlig ikke.
Like fullt nå, for en uke siden, tok Kagge igjen kontakt. Boka solgte dårlig ute i butikk akkurat nå, om jeg ville være med på noe kampanjegreier. Joda, ville jo selvfølgelig det. Brydde jeg meg om salget? Ikke det grann!
Jeg havner ikke lenger helt ned i de dypeste dalene, men ser heller ikke toppene lenger.
ER DET I DET HELE TATT VERDT DET?
Mitt svar er et ubetinget JA!
Jeg har så mye å gi, og Kjærest og Lillebror kommer snart hjem. De har vært på trilletur i fader meg flere timer, blant annet innom “Ho Mor”, de han har fått spist og slappet av. Nå er de på tur hjem og jeg gleder meg. Skal lage litt mat til oss. Ikke ofte vi rekker å lage noe som helt her hjemme, men litt kylling i pita, uten løk, skal selv far klare på en halvtime.
Ønsker dere absolutt alt godt. Denne bloggen ble, som vanlig, ikke en gang i nærheten det jeg hadde sett for for meg, men den ble slik den ble.
Jeg bryr meg ikke. Går jo tross alt på “lykkepille”.
Debatt?
Hei😊 Du skriver at hjerte blir litt lite med anti depressiver? Jeg har lenge vært frem og tilbake med en fantastisk mann som sliter med angst for forpliktelser. Han har begynt på anti depressive nå og sier han må finne seg selv før han kan være en god kjæreste for meg, hva nå enn det betyr. Men at han har et håp i en vanskelig periode. Har du et tips eller råd? Burde man bare gå videre? Alle sier at jeg bare må gå videre han er nok ikke glad nok i deg, og jeg har vært bort i mannfolk tidligere som har vært av den sorten men akkurat her opplever jeg at det er angsten som styrer det. Blir hjertet så lite at han glemmer meg? Eller er der håp?
Hei! Jeg kjenner verken deg eller kjæresten din, så bli helt feil for meg å gi dere noe råd. Jeg forstår heller ikke hva du mener med “angst for forpliktelser”. Det er vel ingen diagnose? Hvis jeg likevel skulle gi dere et aldri så lite tips, så måtte det være å ta kontakt med en samlivsterapaut, kanskje familievernkontoret, og få snakket ut om det som åpenbart er problematisk i samlivet deres. Beklager at jeg ikke kan være til større hjelp. Alt godt!
Reseptfri antidepressiva – https://tonzes.com/deprno.htm Jeg har brukt Restilen i mange år. Tar de for angst og depresjon. For meg så er Restilen helt fantastisk. Restilen sørger for at jeg klarer å holde hodet over vannet og at verken angsten eller depresjonen blir for overveldende for meg og tar fullstendig over hverdagen.
Jeg kjenner deg igjen fra barneskolen. Det er leit å høre at du sliter. Jeg har slitt selv etter opplevelser på den skolen. Husker deg som en glad og positiv gutt. Mvh Margrethe
Har du vært utredet for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? I slike tilfeller har ikke antidepressiva så mye effekt. Sjekk ut dialektisk terapi: https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/aktuelt/dialektisk-atferdsterapi-best-dokumentert-ved-emosjonelt-ustabil-personlighetsforstyrrelse-cochrane
Jeg er åpen mann, men ikke “køl” åpen.
Pleier ikke kommentere dine innlegg, men må bare berømme deg for dette. Du skriver og formulerer deg så godt og forståelig og du når ut til så mange. Jeg måtte linke videre til noen jeg vet hadde nytte av både innlegg og kommentarer…
Det er så viktig at du som har et så flott liv som du tross alt har, vise deg så ærlig og sårbar over for psykisk helse. Depresjon er jo noe som kan ramme alle, absolutt alle, uansett hvor sterk og usårbar man tror man er.
Men ikke alle som greier forklare det så godt som du gjør her.
Så takk skal du ha. Ta godt vare på deg selv opp i den travle hverdagen din!
Takk for fin tilbakemelding 🙂 Ja, jeg tror det jeg gjør er både viktig og riktig, ikke bare for meg selv, men også for andre.
leste gjenom endel av svaren du fått. Og er enig i att man bör bytte tabletter etter en tid.det er viktig. Men en annen og kjempeviktig ting du MÅ komme i gang med er samtalsterapi. Kjenner du at kjemien mellom dere ikke stemmer-be om å få en annen person. Det er A og O i en behandlings situasjon. Be gjerne om å få ” hjemmelekser” til hver time. Enkle saker du skall tvinge deg selv til å pröve å gjöre. Saker du ikke klare eller våger i dag. Får du en bra terapeut vil du også läre deg tekniker tilå slappe av og takle vonde og vanskelige tanker. Bli ikke i en samtalssituasjon med en person du föler ikke hjelper-bytt person. Det gjorde jeg etter flere år med en person-bare mnd. med den nye personen og mitt liv ble som nytt. Har aldri hatt så bra som nå. Lykke till. Ta imot hjelpen med åpne armer-legg stoltheten i en sekk og hiv den söppla. Den stiller til med mere problem en hva den er verd.
O.M.G jeg kjenner meg igjen! Aldri har jeg klart å virkelig kjenne meg igjen i andres historie!
Første gang jeg leser det du skriver.. og du traff meg.
Les litt om den nye forskningen rundt bruk av psykedelika ifm psykisk helse.
Det er masse som kommer til å skje her ifm behandling av PTSD, traumer, angst og depresjon de neste årene.
Jeg mikrodoserer fleinsopp (hadde aldri trodd at jeg skulle ta det steget) og jeg har hatt en formidabel hjelp av dette.
Gjør deg selv en tjeneste å undersøk dette.
Møte med døden på nærthold er noe man må oppleve for å kunne vite noe om, det er livsomveltende og veien tilbake er ikke enkel. Noen ganger må man bare krype seg fremover fordi det er for tungt å gå. Livet er ikke for pyser, men dette klarer vi! Kjemi er heller ikke en nedtur, men noe som kanskje kan hjelpe deg fra å krype til å gå. (Stemmer også for Fluoxitin). Heia deg!
Nå kan man ikke sammenligne. Men jeg dro også til legen å sa som deg.
Legen min sa, du skal få medisiner hvis du virkelig vil. Men ikke i dag. Dra hjem, les om bivirkningene. En eller annen dag skal du av medisinene, da må du takle
Kjære du,
Som jeg kjenner meg igjen. Har vært der du er nå, og har kommet meg videre, så det er håp.
For rundt 20 år siden havnet jeg ned i en depresjon, var mange årsaker og et grunnlag sammensatt av mange ting som gjordet det. Jeg fikk gratistur på en følelsesmessig berg og dalbane av en annen verden, etter hvert var det veldig mange daler og ikke så mye stigninger opp berget. Jeg fant meg selv sittende og lure på hvorfor jeg levde, hvorfor skulle jeg gidde dette? Men langt bak i hjernebarken var det en liten stemme som hvisket: “dette er ikke deg, du trenger hjelp, dette må du ut av”.
Jeg kontakta fastlegen, fikk anti-depresive og henvisning til psykolog.
Dal og dalbanen flata ut, den ble mer som en saktegående karusell, med en blakk hest som frakta meg rundt.
Etter et år slutta jeg med antidepresive. Jeg var lei av ikke å føle nok. Det var veldig greit å slippe nedturene, men det var kjipt og ikke føle oppturene heller. På dette året hadde jeg fått ordnet opp i en del ting og fått hverdagen min mer stabil, så jeg følte meg klar til å prøve å møte verden på egne bein, uten den saktegående karusellhesten som livbøye.
Og det gikk bra! Noen dårlige dager var det selvfølgelig, men jeg fikk følelsesregisteret mitt tilbake, og de dypeste dalene lå bak meg.
Og som det er med mental helsehjelp til tider i dette landet, 15mnd etter henvisninga var sendt, fikk jeg tilbud om psykolog. Jeg takket nei, og håper den timen kom noen som trengte det mer tilgode.
I årene etter dette har jeg hatt noen mindre depresive perioder, alle situasjonsrelatert. Da jar jeg vært den som har sitti og grått uten kontroll, men som fast har sagt til meg selv: dette går over, det blir bedre, bare bit tenna sammen og hold ut. Og så har det gått litt kjappere med henvisninga til DPS, og jeg har prata hull i hauvve på et par psykologer og terapeuter. Konklusjonen deres har da endt opp med, du er ikke gal. Så takk for det 🙂
Så hold ut, bit tenna sammen, det blir bedre! Dette klarer du <3
“Lykkepiller” kan hjelpe deg til å komme i såpass balanse/overskudd at du orker å fortsette og en dag orker å gjøre mer av det tøffeste og kjipeste, nemlig snakke om det. Alt. Det som er tøft og vondt, skamfult og skummelt, og også bra. Da blir det bedre <3
Jeg synes det er en dårlig ide å gå på antidepressiva uten samtidig gå til samtaleterapi!
Du får jo ikke løst det egentlige problemet. En kombinasjon er det som skal til, og noe du absolutt skal ta deg tid til. Uansett hvor travelt du har det. Først da vil du komme dit at du kan slutte med tablettene, og føle godt og vondt igjen, OG greie å takle det. Å gå i årevis på slikt hjelper ingenting i lengden.
Alt godt og en god dag ønskes!
Hei.
Jeg er nå medisinfri etter 20 år på mye kjemi. Jeg trengte det sikkert i perioder. Men nå som jeg føler igjen så ser jeg hvor mye jeg har mistet.Alt som bare har blitt borte i den grå kjemihverdagen. Det er fantastisk å føle. Både glede og tristhet. Være en del av livet. Ikke bare eksistere.
Bruk medisinene når du trenger det men gå av de så fort du kan. Det er viktig å skjerme seg når det er for vanskelig. Men det er også viktig å komme raskt tilbake.
Gratulerer med ny verdensborger og lykke til videre. Håper du snart kan være medisinfri igjen. Ta vare på deg selv og dine 😊
Jeg kjenner jeg blir litt glad 😊 Leser det du skriver – du gleder deg til de kommer hjem fra trille/langturen sin. Hvor mye sier ikke det? Du kjenner på en følelse! Lykkepiller er ikke akkurat det som ‘ordet’ feilaktig beskriver. Det nærmeste en lykkepille kan beskrives er fravær av det vondeste. De som gav pillene det navnet kan aldri ha vært i nærheten av å ha det vondt. Som apoteker (og pilletriller) vil jeg bare heie på det at du leter etter lykkepunkter- det kommer til å gjøre deg nærmere lykken enn mange vil oppleve❤️ TTT, den tiden du har brukt ned vil ta lengte tid opp. Men for et godt utgangspunkt du kan tillate å kjenne på de dagene veien føles lettere opp enn ned! De dagene nedover blir færre forhåpentligvis, hvis du godtar at de er der – du trenger å tenke det ut faktisk (jeg vet-ikke hyggelig lesning). Men fy søren- eller Fy fader -så mye det bor i deg. Ta det frem- hver eneste dag!!
Du Store sterke klare seriøse menneske! Dette var på en måte å lese min historie, noe forskjell på tid, og mange detaljer endret. Fikk et spark midt i magen her. Etter antidepressiva i 18 år, kastet jeg tablettene i sinne i februar fordi jeg trodde de ikke hjalp og var noe fan i voldsk. Nå er tilværelsen et liv under ullteppet, i senga eller sofaen. Koronaangst og all slags angst, dødsangt som går på å være skuffet av å våkne, men også være redd for døden, for at alle andre skal dø.
PS: Leit å lese om dine små engler som ikke klarte seg, og den nydlige som nå preger din hverdag <3
Så fint du beskriver alle fölelser… Vi er mange som er eller var i den fölelsen. Kjenner at nå for tiden har jeg lärt å virkelig ta vare på di korte stundene man faktiskt har en lykkefölelse og det er deilig…
Takk! I dag trengte jeg DETTE innlegget. Har fått første resept på antidepressiva i dag, og skal starte i morgen. Jeg trengte å lese at det blir bedre
Med meg gikk det ganske nøyaktig fire uker. Lykke til!
Hvordan er det å være kjæresten din oppi dette? Er selv sammen med en som slit psykisk og fysisk, og det har han gjort over flere år. Vi har to barn sammen. Han er ikke diagnostisert med depresjon. Han sliter periodevis med prolaps og har mage/tarm-problemer, en psykisk krevende jobb. Men som hans kjæreste har jeg sluttet «å bry meg». Jeg elsker han, men når man daglig hører på klaging på smerte i mage/hode/rygg, klaging på jobbsituasjon og klaging på unger som alltid krangler og at jeg aldri hjelper til. Når han er syk i over 6 år og klager hver dag så blir ihverfall jeg som kjæreste veldig sliten og lei. Han har sluttet å se alt jeg gjør, jeg steller ungene, henter i barnehagen, vasker huset, bretter tøy, skifter på senger, handler på butikken og legger unger. Ennå så hjelper jeg ikke til?
Når jeg først legger igjen en kommentar så kommer dette aller, aller først; gratulerer med Lillebror ❤️
Så vil jeg takke deg for at du er åpen om livet med psykisk sykdom! Jeg lever selv med perioder med angst og depresjoner og tar antidepressiva til frokost. Det fjerner ikke sykdommen, men gjør det lettere å leve med den. Jeg har lest meg frem til at du går på Cipralex. Det har jeg gjort også og følte meg flat, hadde hjernetåke, var likegyldig og for ikke å snakke om sexlivet. Det var forresten fort gjort. Null lyst og da blir det lite moro i sengehalmen…. Det meste ble bedre av å bytte preparat. Cipralex tilhører en medikamentgruppe med mange bivirkninger som du nevner – og som jeg selv har opplevd. Det kan være lurt å prøve en annen medisin, diskuter med legen din om bytte. Det kan være du vil ha bedre effekt/mindre bivirkninger på en annen.
Stå på med alt du gjør – vi trenger en ærlig og åpen, humoristisk og sårbar stemme som din!
I dag ble æ lykkelig, for pakken fra Kokkejævel kom til det blide sørland, med Pinnekjøtt, flere fenalår og Reinsnaks 🙂 Og innom bokhandelen og kjøpte noen eksemplarer av boken din til julegaver. Jeg er bare halvferdig med min egen bok, men lest nok til at jeg også vil at andre skal få sine eksemplarer. Heie på dæ og familien din, dokker står han av i alle stormer, og det er det bare å ta av seg hatten for.
Heija,
Æ har tenkt så lenge på å legge igjen en kommentar her. Og no gjør æ det.
Fy fan førr en bra fyr og menneske du e. Og du skriver så fint om de her tingan, som e så vanskelig.
Æ kan relatere til mye, og derfor føles det så bra når du skriver om det på den her måten. Og når man har lest det, man føle seg ikke trist egentlig, selv om det e ganske kjipe ting du snakke om. Men ispedd din humor og måten du skriv på gjør at æ føle æ fikk mer igjen av å lese det her, enn hvis æ skulle gå til en psykolog, når det e sagt så ingenting negativt om psykologa altså , dem funke for mange.
Min mor sa alltid; det gir mæ så mye mer å prate med folk som har opplevd ting i livet (vanskelige/utfordrende ting), enn dem som kun har levd på opptura og knapt fått ei flis i fingeren.
Det e nokka i det der. Det blir liksom mer ekte og ærlig, ikke den der overfladiske snakkinga vi ofte driv med idag, det e liksom plikt snakking, om været og corona og sånn der ting. Og om man spør folk “Har du det bra?” og får “Nei” til svar, så har de færreste vanskelig med å følge opp samtalen.
Korsen har du det egentlig, det burde vært spurt mer om.
Og helt hjertens enig i at å bruke energi på folk som egentlig ikke bryr seg, det e det bare å slutte med. Til syvende og sist må du tenke på dæ sjøl og dine nærmeste som trenger dæ og som faktisk bryr seg. Man må være litt ego noen gang.
De 20 kiloan må du ikke bekymre dæ for, dem røske du raskt bort en vakker dag, og når sant skal sies stole æ mer på kokka med litt pondus 😉
Og du e fortsatt den tøffe kokken, alt du skriver om på godt og ondt, og åpner dæ på denne måten i tillegg til å være den du e, d e ganske tøft tru d eller ei.
God advent og jul til dæ og dine 🙂
Takk for super blogg.
Andre folks liv krester ikke rundt deg. Så om jeg kommer innom butikken og glemmer å både kondolerer eller gratulerer er det rett og slett fordi jeg ikke kommer på det. Fordi jeg kanskje tenker på at jeg må rekke barnehagen, hva jeg mangler av julegaver ol.
Sånn er det bare. Man er seg selv nærmest. Tror du må minne deg selv på det av og til. Verden kretser ikke rundt deg. (Noe som forresten er en vanlig tenne hos psykisk syke)
Nei, men mitt liv kretser rundt meg, på samme måte som at ditt liv kretser rundt deg. Man er seg selv nærmest som du sier.
Glemmer å kondolere/kommer ikke på det? Altså… Snakk om å kun ha fokus på seg selv!
Det at noen synes det er vondt og vanskelig, vet ikke hva en skal si, tar heller en omvei i frykt for å si noe «feil» – ja, det kan til en viss grad unnskyldes.
At noen glemmer at en bekjent/venn har mistet barnet sitt.. I mitt hode er det klin umulig, og sier alt om slike personers mangel på empati.
Enig med deg, Torhild. Man “glemmer” ikke at noen man kjenner har mistet barnet sitt, i alle fall ikke hvis man bare er sent ute til barnehagen.
Det er vel ikke snakk om noen som tilfeldig kommer innom butikken? Slik jeg leste det (og også har kjent det på kroppen) er det snakk om venner og bekjente som man normalt fører en dialog med/ har et forhold til. Dersom du er så opptatt av hvilke julegaver du skal kjøpe at du ikke greier å kondolere en venn/bekjent du møter er det DU som har problemer, ikke den du møter på.
Slike ting “glemmer” man ikke å gjøre… herremin altså!
Du er en grepa kar,bare det å ta tak i problemene og gjøre noe med det er beundringsverdig, kunne så lett gått galt.
Det går seg vel te med tiden og når du har kjærest og lillegutt som du elsker rund deg.
Klem fra meg😊
Takk kjære du for at du deler. Både opp og nedturer. Ikke minst at du snakker om hvordan det er å slite psykisk. Har inntrykk av at det fortsatt sitter langt inne, kanskje spesielt hos menn. Jeg ønsker deg og dine alt godt og jeg håper at førjulstiden bringer dere masse glede ❤️ Klem fra meg
har selv brukt lykkepiller,ble slettens ikke lykkelig av de, jeg ble flat ,likgyldig.Men de hjalp meg i en skikkelig dårlig periode.Husker jeg ble sjokkert selv over virkningen.Måtte “spille” meg glad der jeg så det var forventet. Lurer på om jeg klarte å lure noen? trengte et års tid på disse pillene før jeg krøp opp igjen. Den første ekte gleden var rar. Du trenger bare tid,rtid til å la tankene roe seg litt.Så tar du livet tilbake. God klem ønskes alle dere 3 og de andre med m
well the police-constable at the airport looked through my wallet, and found the note with the e-mail addresses from
Sunderland.
And I think he reacted on one of them.
And later I was thrown out, I had to sit in intervju there for many hours, I think I must have been.
And then I got sent back to Oslo, via Paris.
Du er virkelig en dust og mangler det man kaller sosiale antenner. Hvis du er så i nød for å få oppmerksomhet anbefaler jeg at du starter din egen blogg i stedet for å bruke andres til å lire av deg masse svada
Hei slik var jeg også flat..følte ikke noe,men jeg fikk mer glede over fremtiden. Trur mange har angst for å ta opp alvorlige ting, fordi de er redd for å rippe opp i sårene Mange tenker også at man legger fokus på no annet, og at kanskje det hjelper. Folk vet ofte ikke hva de skal gjøre eller si. De har ikke kunskaper eller forståelse. Mens noen bare er egoister. Mange er også bare liv redd for å gjøre vondt verre..Til noe annet: vi som bor i Alta, finner vi alle nett produktene på butikken din på amfi? Slik at vi slipper å bestille det på nett?
https://johncons-mirror.blogspot.com/?m=1
Du burde gå inn i deg selv å tydelig revurdere de ordene som du nettopp publiserte til et menneske. En person. Et medmenneskelig individ som sannsynligvis, sett utifra din mangel på empati, har kjempet større kamper enn deg.
Dessverre er det mennesker som mangler noen evner. Som deg. Empati. Du må gjerne Google det.
Empati er faktisk ikke medfødt – det må læres når en er barn. Et mål som du bør sette deg. For å ikke ende opp alene. Et sort hull.
Denne personen som du retter usympatisk hat imot bør du offentlig unnskylde deg for.
Tro meg – du vil kjenne deg litt bedre etter.
Lykke til.
Og til deg, din sterke kokk og far: Takk. All støtte til deg.
Skjønner hva du mener. Min erfaring er at lykkepiller på en måte trekker for en gardin mellom deg og vonde følelser. Det gjør at følelsene fortsatt er der, men mer i bakgrunnen og ikke så overveldende. Men følelser er nå engang det de er, og er ikke farlige. Det er «bare» følelser, og «bare» tanker. Ikke vær redd for dem❤️
Å ha psykiske problemer er nooe dritt !!! Takk for en ny dag,og noen positive ord om deg selv kan være en bra start på dagen.Lykke til videre.Du er ikke aleina med disse møkkaproblemene.
Huff.Livet er ikke enkelt.Du har opplevd mye trist.Sorg og savn forsvinner vel aldri.
Det viktigste er at dere snakker i lag og har det bra.Lykke med lillebror ,kjæresten og di andre barna.
Du er heldig som har din kjære som står på for deg og i lag med deg.
De finnes mange sorter antidepressiva og folk reagerer forskjellig.Få kontakt med en psykolog spesialist ,de kan med disse medisinene. Bivirkninger med alt men viktig å bruke når du trenger det.
Uansett hvordan du har det så e du tøff som står på for jobben og familien.
Dette er du jo nødt til i disse tidene.
Ha en fin kveld til deg og dine kjære.
Du kokken! Nu ska du hør her, at du e en skikkelig døkti kar til det du gjør. At du kraup tell korse å begynt med tabletta, det va eit godt valg. Å da ska du ikkje hør så mykje på ka folk sei. Man ska nu leve dettan livet også, ikkje bare arbei, et og søv.
Takk førr at du dele tankan dine, du betyr mykje førr mange av oss som kjenn oss godt igjenn i det du skriv.
Alt godt til dæ og dine kjære, dokke fortjene det!
Vi e flere i samme båt…
Livet er tøft, lykke til, du e jo heldig som har kjæreste, lillebror og datter i ditt liv som trenger deg og er avhengig av å ha deg som mann og pappa, det er bestandig lys i enden av tunnelen 😍. Lykke til, godt det finnes hjelp.
Nå velger jeg å være anonym, ja, feigt av meg!Har vært hvor du er, for endel år siden. Nei, jeg mistet aldri et barn til døden (slettes ikke to), men jeg mistet mitt barn da jeg flyttet ut. Brukte antidepressiva i mange år, hjalp ingenting. Gav så faen, og kastet de i søpla (hater ordet Lykkepiller, de gjør deg ikke lykkelig). Ønsker deg og din familie alt godt ❤️
Du er den tøffeste æ vet om. Og æ e sikker på at du klarer å bli lykkelig igjen. Ikke i morra, ikke neste uke, men en gang. Der fremme.
Det er jeg også sikker på 🙂
Du traff meg eg har det akkurat sån
sammen
Kanskje lurt å bearbeide sorgen etter barnet som døde…..antidepressiva hjelper ikke mot et naturlig behov for å sørge. Mennesker er sterke nok til å takle tap og sorgprosesser uten antidepressiva. Du også👍
Jeg går ikke på antidepressiva pga sorg. Les hva jeg skriver
Det kan være en idé å bytte type antidepressiva 🙂 Jeg har tidligere brukt Cipralex/Escitalopram, ble helt «flat» og følelesløs. Byttet til Fluoxetin og fikk et nytt og bedre liv 🙂
takk
Er det lov å spørre hvilket preparat du står på. Har begynt selv, men liten effekt etter flere uker.
Dette er en gammel tråd og jeg har sluttet. Det tok fire uker før jeg merket effekten. Lykke til 🙂
Æ e helt enig! Bytt type. Bynte så optimistisk på en sort å gikk opp 3 kilo på 3 uke. Legen satt mæ så på Fluoxetin, æ fikk en ny hverdag. Ikke e æ sint lengere, æ flire mere, æ har INGEN bivirkninge å æ håpe det fortsette. Å de 3 kiloan forsvant når æ bynte med Fluoxetin😊E heller ikke så fan av kjemi, men nu va begret fullt av motgang og sorg, å da e det lov å få litt hjælp😊 Stå på ❤️ Heie på dæ😊
Vil også anbefale å bytte – gjerne til Fluoxetin.
Det kan nok hende at vekta går ned også med den 🙂
Jeg endte med å kvitte meg med anti dep jeg, og må si at jeg foretrekker å være uten.. og aldri vil jeg begynne på de igjen. De var gode å ha når det var som værst men syns det nesten ble like ille med de i kroppen etterhvert. 2 mndr uten nå og trives igjen 🥳 , men det er meg da.. Lykke til