Vi ventet til alt håp var ute før vi rolig og fullstendig utmattet vekket de guttene som fortsatt var i live. De hadde heldigvis sovet seg gjennom alt. Den desperate gjenopplivingen. Helikopterlandingen. Helsepersonell som endelig kom til unnsetning og marsjerte inn i stua som en gjeng alver, eller engler om du vil. Håpet som blomstret opp inni meg da de tok fram hjertestarteren. Den enorme skuffelsen da også alvene måtte gi opp og forlate oss.

Nå satt guttene på rekke i sofaen. Vekket opp til det verste marerittet de noen gang hadde hatt. De fikk holde ham etter tur. Han var fortsatt litt varm. Han lå der helt stille i armene deres som om han sov, men han sov ikke. Han var borte. Han hadde dratt i forveien.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

I dag er det 17 år siden jeg første gang jeg mistet en unge. Han ble 4 måneder gammel og døde helt plutselig sammen med meg i senga mens jeg trodde vi begge sov. Vi skulle på ferie dagen etter og mora dreiv å pakket til turen da hun fant han livløs i fotenden av senga. Obduksjonen viste plutselig organsvikt grunnet bakterieoppblomstring i indre organer. Ingen tegn til sykdom. Min sterkeste unge. Muskler som på en okse. Plutselig var han bare borte. Michael <3

Da Vebjørn plutselig døde fra oss siste pinsedag i 2019 var jeg faktisk ikke forberedt i det hele tatt. Jeg hadde selvsagt tenkt tanken, men ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at jeg skulle oppleve det samme en gang til. Statistisk sett er det jo tilnærmet umulig, men bare 14 dager etter at Vår Herre sendte ned det aller vakreste han hadde til oss,  ombestemte han seg og tok han tilbake.

Jeg har skrevet om dette mange ganger og kommer sikkert til å skrive om det helt til det blir min egen tur. Disse to dødsfallene har mer enn noe annet formet meg som menneske. Jeg sier ikke at jeg har blitt en bedre variant av meg selv, kanskje snarere tvert i mot på mange måter. Savnet og sorgen er jeg ferdig med. Har opplevd så mye annen elendighet opp gjennom at dveling med fortiden hadde tatt livet av meg lenge før disse dødsfallene hvis jeg ikke hadde lært meg teknikker for å leve videre.

I dag, på dødsdagen, velger jeg likevel å tenke litt ekstra på denne gutten som hadde vært 17 år i dag. Noe som får meg til å tenke på at det faktisk ikke _er_ dødsdagen i det hele tatt, men fødselsdagen! Jeg vet ikke hva jeg surrer med. Riktignok har det gått 17 år, men jeg har ikke mistet _så_ mange unger at jeg ikke burde klare å skille de to eneste merkedagene de fikk oppleve på jorda.

Jeg publiserer likevel. Det er dette som er meg. Dysfunksjonell, skadeskutt og så proppfull av så mange feil og mangler at jeg har mistet tellinga. Om ikke alltid like oppvakt og oppegående, så er jeg i alle fall levende. Det siste anser jeg stort sett som positivt.