Etter over tre år, de siste to som kokkelærling, hadde Ram Basnet sin siste arbeidsdag hos meg på lørdag. Verden kaller! I løpet av disse årene har han utviklet seg til å bli en av mine aller mest betrodde menn. En man alltid kunne stole på. Møtte presis, og da mener jeg presis! Ikke et minutt før, ikke et minutt etter, men akkurat på slaget. Fantastisk komisk!

Ram gjorde alltid sitt ytterste for at bedriftens rutiner ble fulgt fordi han forstår viktigheten med å trekke i samme retning. Være et lag. Være gode sammen. Alltid nøye med med å følge oppskrifter og slurvet aldri når han lagde mat. Hverken i produksjon eller i service.

Ekstremt dyktig i kontakten med kunder og ofret gjerne sitt eget liv for å gjøre kunden mest mulig fornøyd. Det var like før et par ganger, men vi slapp heldigvis å kjøpe bårekrans, da han takk og lov kom velberget fra oppofrelsen hver eneste gang.

Ram blir som alle andre mennesker syk, men stiller på jobb selv om han er tufs og har dårlige dager. Kan faktisk ikke huske at han har hatt sykefravær på disse årene, bortsett fra den gangen han holdt på å dø i lungebetennelse. Da plasserte vi han i kjelleren på en benk for å pille reker. Neida.

Hva dårlige dager angår lar ikke Ram dette gå utover hverken kunder eller kolleger. Han vet at denne bransjen er som et teater, Når teppet går opp må man prestere. Han smiler. Ram smiler.

Tempo når det trengs. Han har flere gir. Det er viktig, ekstremt viktig på et kjøkken. Blir ikke stressa, i alle fall ikke utad. Ram har full kontroll. Lar seg ikke vippe av pinnen av litt stress. Han næres av det.

Ram er en flink kokk i starten av sin karrière. Han er ingen mesterkokk, men hei, det er ikke jeg heller! Jeg tror imidlertid han kan bli det med rette læremester. Han har rett og slett det som skal til.

Han vil, han kan, han gjennomfører!

Jeg ønsker deg alt godt, Ram. Lykke til og velkommen tilbake!

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel