Lørdags kveld. Alt var så fint. Helt rolig. Det regnet ute, men inne var det skikkelig lun og koselig stemning. Vi hadde kommet inn i en god rytme. Etablert rutiner som virket for oss alle. Blitt kjent med han. Trygge. Blitt glad i han. Skikkelig, skikkelig glad i han. Han var så fin.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Han var så klar i blikket. Det hadde han vært helt siden han ble født, men det hadde skjedd noe i dag. Vi snakka om det. Han “så” oss nå. Fulgte etter oss med blikket. Visste liksom hvem vi var. Han var ikke en nyfødt bylt lenger, men en bevisst baby.

Vebjørn og jeg hadde tre felles interesser: Pupper, mat og soving

22 år etter at jeg fikk min første sønn, bare 19 år gammel, står jeg nå, snart 42, og skifter bleier på det som på mange måter var min andre førstefødte, siden det er to forskjellige mødre. Vi KOSER oss! Både jeg, Vebjørn og den nye mora

Han veide så tungt, selv om kanskje var den letteste av alle mine barn. De har vært giganter på mellom fire og fem kg da de pressa seg ut av den arme mora. Vebjørn veide bare 3290 gram. Han nådde akkurat å ta igjen fødselsvekta før han dro.

Jeg har bildebevis på at han var sinnsykt glad i pappaen sin!

Å bli pappa i godt voksen alder har vært en stor berikelse. Alle feil man sikkert har gjort gjennom livet har man lært av. Litt klokere, mye tryggere og med masse erfaring var jeg klar for å starte på nytt. Disse tretten dagene var kanskje de beste i hele mitt liv og heldigvis var vi ikke redde.

En helt perfekt dag er over. Sankthans aften i morgen. Vi legger oss, alle tre. Vi har det så godt. Så sovner vi. Tvers gjennom lykkelige.