Selv om vi har opplevd mye så har ikke Kjærest og jeg vært sammen så veldig lenge. Faktisk er vi bare halvannet år gamle. Erklærte oss som kjærester 13. mai 2018, men bodde hver for oss, i alle fall på papiret, fram til mai i år. Da solgte hun leiligheten sin og flytta inn til Datter og meg. Noen vil sikkert mene at alt har gått for fort, og det har de kanskje rett i, men det ble bare slik. Av og til blir det bare det.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hvor var jeg? Jo, fjert! Jeg var jo mye på besøk hos henne i fjor sommer. Kjørte dit rett etter jobb de dagene jeg ikke hadde Datter. Stakk innom på kveldene, men dro alltid hjem til meg selv igjen for å overnatte. Var redd for å overnatte. Det er skummelt. Hva hvis hun hørte noe. Mens jeg sov. Nei, jeg var ikke klar for det riktig ennå.

Grudde meg skikkelig til første overnatting, men det måtte jo skje en gang. Jeg er av typen som sovner med en gang jeg legger meg. Hun er ikke slik skapt. Hun kan ligge våken lenge. Og jeg visste det. Hun skulle ligge der våken mens den nye typen hennes lå ved siden av henne med storm i kastene. I starten av et forhold går man jo rundt og holder seg i tillegg, så det var nok høytrykk å ta av for å si det slik. Det fikk briste eller bære. Jeg lukket øynene. Sovnet fort. Hun gjorde det ikke. Arme kvinne.

Våknet neste morgen. Jeg våkner tidlig. Hadde hun overlevd natten? Snudde meg mot henne. Hun pustet. Takk og pris! Trodde hun fortsatt sov og tok sjansen på å slippe ut et voldsomt rabalder. Var mer enn jeg hadde planlagt. Ikke alltid man vet slikt på forhånd. Hun slo opp øynene. Hadde fått med seg hele orkanen. Jeg trodde jeg skulle dø.

Slik fortsatte det i mange måneder. Jeg sovnet. Hun ikke, men hun flytta etter hver inn hos meg. Det er jo alltid et godt tegn. Dessuten var hun gravid. Det var virkelig på tide å starte fjertingen. I våken tilstand. Noen måtte ta ansvar! Hvis vi skulle ha barn sammen måtte vi jammen meg kunne fjerte også. Jeg tok det ansvaret. Og jeg tok det alvorlig.

Første gangen gikk jeg ut på verandaen. Sikkert andre og tredje gang også. Så stilte meg i døra med rumpa ut. Flytta meg gradvis, nærmest umerkelig, innover i stua helt til jeg havna i sofaen, eller hvor enn jeg måtte befinne meg. Ikke alltid like populært naturligvis, men slik er det vel i de fleste hjem.

Fjerting er trygghet. Dette er ikke bare tull. Hvis man ikke tør fjerte hjemme er det ikke et trygt hjem. Derfor har vi alle tre snakka mye om det. Datter skal ikke være nødt til å gå rundt å holde seg bare fordi pappa har fått seg kjærest. Derfor har jeg kanskje dratt ansvaret mitt vel langt enkelte ganger, bevise at det ikke er flaut, og sagt det er for å skape trygghet. Mens det egentlig bare har vært luft i magen.

Ha en fisefin dag folkens!