Det hender seg at Kokkejævel, motvillig og vrangt, vrenger av seg sin naturlige uniform og vandrer en gang i året inn i en militærleir nesten som en helt vanlig soldat. Jovisst er han flott å se på, men neppe noe mer. Ingen burde føle seg trygge i alle fall. Her følger hans daglige innblikk fra nasjonens største militær-øvelse på førti år, sett fra innsiden av en slags «soldat».

 

Dag 1

Norge viser i disse dager sine militære muskler, og 5000 av Forsvarets aller beste menn og kvinner har inntatt Finnmark. Menig 17 Sandøy, en av HV 17s tapreste menn og bærebjelken, for ikke å si bautaen, i selveste stabstroppen, er naturligvis selvskreven når farer truer…

Møtte opp mandags morgen, full av iver og lyst, kl. 08:00 i full uniform. Riktignok kokkeuniform, men dog uniform. Dette var visstnok ikke bra nok, så jeg ble sendt hjem for å skifte til den grønne…

Vel tilbake i leiren og gode fire timer med venting ventet før jeg satte fram noe godt kneipbrød, litt ost, majones og skinkeost til lunsj på et bord ute i «felten». Dvs. området utenfor garasjen. Uansett, viktig at gutta trives med god mat! Etter lunsj kjørte jeg opp på skytebanen på hemmelig oppdrag. De manglet en tang og et stjerneskrujern…

Etterpå kjørte jeg tilbake. Sto litt før jeg satte meg. Reiste meg opp igjen. Nytt oppdrag. Denne gangen var det pappesker som skulle bæres ut i en container. Utførte oppdraget i henhold til reglement og militær sedvane.

Erindrer faktisk ikke hva som skjedde etter dette oppdrag, så vil tippe tiden fram til 16:00 gikk med til å spise proteinbar, frysetørket ett-eller-annet, samt kaffedrikking.

 

Dag 2

Starta dagen kl. 08:03 rundt et bord. Drakk pulverkaffe og spiste kjeks. Etter en god time ble jeg nysgjerrig på hvordan det var å sitte på den andre siden av bordet. Så meg ut en stol jeg likte, strakk på stive knær og marsjerte rundt bordet med taktfaste skritt og satte meg på målet. Opplevelsen på den andre siden var ikke voldsomt annerledes, men ble likevel sittende der også i rundt en time. Klødde meg av og til i hårfestet. Blir så tørr på denne årstiden.

Ca kl. 10:11 ble jeg gjort oppmerksom på et syketelt av sanitetsoffiseren. Perfekt tenkte jeg, siden jeg har er gnagsår på hofta etter at de starta med å bare lage for trange boxere. Marsjerte om lag femten meter og var framme. Ble tatt vel imot av både lege, sykepleier og sanitetsoffiser. Ba om plaster på såret, men ble i stedet lagt i stabilt sykeleie for undersøkelse av denne krigsskaden. Fikk kraftig bandasje, og en ny time var forduftet …

Gutta må ha mat, og som kokk er jeg naturligvis selvskreven til lunsjbuffeten. Åpnet majonestubene, ostepakkene og salamien. Putta søppel i en sekk og kasta avfallet i kontainer. Lunsjen varer halvannen time.

Livet i stabstroppen, HVs ryggrad og bærebjelke, kan kanskje virke noe langtekkelig, men gutta viser et overraskende godt humør og moralen er på topp i opptil flere minutter av gangen. Vet ikke hvor de finner styrken fra, men jeg er mektig imponert, og glad for at jeg tross alt havnet i denne gjengen.

SÅ, lunsjen er svelget og transporten mot havna, øvelsens store mål og mening, kan starte. Bedre at soldatene står der nede enn i skogen på Kvenvikmoen. Å være soldat handler for det meste om å stå. De som har kjørt litt rundt i Alta i dag har sett at det har stått soldater i alle kryss. Det ser tilsynelatende ut som om de har en misjon og et oppdrag, men mest trolig er de bare satt der for å stå. Skulle tatt seg ut om de satt…

Endelig skjer det noe!

Kjører fram og tilbake fra Kvenvikmoen til havna. Ca 2 mil hver vei. Fortrinnsvis med soldater i setene, men også på andre viktige oppdrag. Som å kjøre en nøkkel. Plasserte den i baksetet slik at den skulle føle seg opphøyd og verdsatt. Lite ble sakt, men tror vi begge følte at vi var med på noe stort og utenfor vår fatteevne…

Etter at nøkkelen var avlevert kjøpte jeg meg en rosinbolle på Coop Extra. Den var tørr og fæl, men kjente en slags tilfredstillelse av å knuse den mellom tennene mine og svelge den ned. En stille protest mot systemet, kanskje dårlig og lite effektiv, men dog en protest.

Menig 17 Sandøy er, mot alle odds, fortsatt ved godt mot og ser fram til nye utfordringer i morgen.

 

 

Dag 3

Ny dag truer! Startet dagen på butikkledermøte på Amfi kl. 09:00. Troppssjef hadde, elskverdig nok, gitt meg perm slik at jeg kunne stille på møtet. Drakk kaffe der en time mens jeg hørte på Mammons tale. Hastet så innom Ica og kjøpte meg en skolebolle og en Cola Life, før jeg kastet meg i bilen slik at jeg i alle fall rakk tre timer med sitting før lunsj. Jeg rakk det, og det med god margin!

Etter lunsj ble det litt mer dramatikk. Det viste seg at toalettene var tette. Tela hadde trolig slått opp i rørene, og ingen kunne lenger bæsje inne. Noen gråt, andre ble apatiske, men de fleste tok beskjeden med militær verdighet. Fagfolk i kloakkfaget ble kontaktet og minuttene marsjerte sakte seg videre.

13:29 skjer det igjen noe som skal skremme opp hele troppen. En av soldatene velter en pappkopp med glovarm pulverkaffe ut over hele bordet. Ingen blir direkte skadet, men tror nok at hendelsen satte et støkk i de fleste. Det er alvor nå!
Etter hendelsen med kaffekoppen prøvde vi etter beste evne å holde både mot og moral oppe. Sersjanten, som hadde vært ute en øvelse før, visste råd. Det ble besluttet at vi skulle rydde i lagerhyllene. Toalettpapir skulle skifte plass med lampeolje.

Jobben ble utført relativt raskt og snart var vi på plass rundt kaffebordet igjen. Denne gangen gikk det over en time uten uhell.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at vi i løpet av dagen også hengte opp et telt til tørk, samt prøvde ut flere retter med frysetørkede feltrasjoner. De fleste var enig i at sukkerbiten var best.

Øvelsen går mot slutten. I morgen er siste dag. Jeg vil ikke framstå negativ, så jeg gruer meg skikkelig…

 

Dag 4

Litt sent ute i dag og hastet ikke inn porten før kl. 08:11. Gikk helt fint da ingen hadde merket at jeg manglet. Spiste en sakte frokost og drakk pulverkaffe i om lag en time. Leste litt nettaviser og hørte på røverhistorier fra de «ordentlige» soldatene. Artig nok, men kjente at jeg var i ferd med å mettes.

Litt over kl. 09:17 ankommer det en tilhenger full av utstyr fra feltleiren i havna. Var blitt fortalt at det ble mye å gjøre i dag siden det var øvelsens siste dag og mye skulle pakkes vekk. Endelig! Er det noe jeg kan og liker så er det sjauing!
Gleden skulle bli kortvarig. Tok oss ca tretten minutter å tømme den hengeren, og opp mot en halvtime å henge teltene til tørk. Etterpå var det ingenting. Absolutt ingenting! Og klokken var ennå ikke 10:30…

For første gang på denne øvelsen kjente jeg at jeg var i ferd med å bli negativ, og klarte ikke en gang å se på dette vaset med ironisk snert. Timene gikk veldig sakte. Ikke hadde vi kaffe heller, for den hadde vi klart å supe i oss de tre første dagene…
13:24 reiser jeg meg apatisk opp og sier til sersjanten at jeg kjører til Statoil, ca 1 mil, for å kjøpe meg en pølse. Vet ikke om han hørte meg, men tror han nikket langt der inne et sted. Igjen var jeg ute på oppdrag! Riktignok både privat og meningsløst, men oppdrag er oppdrag. Kjøpte meg en liten pommes frites også. Bare for å drøye tiden…

14:03 og tilbake i leir. To timer til dimisjon. Nå er det litt mer aktivitet og soldater kommer inn for å pusse sine våpen. Riktig så trivelig faktisk. Er jo artig også disse øvelsene. Med ett entrer kapteinen, områdesjefen, garasjen. Han ser militært myndig på meg, marsjerer helt inn til kaffebordet og ber meg følge med han inn på kontoret.

 

Epilog

Egentlig føler jeg ingen lettelse, ingen glede, selv om år med kamp mot systemet nå er over. Alt militært utstyr er nå levert inn, og menig 17 Sandøy er historie. Merket det med en gang på gutta i troppen. Plutselig var jeg en fremmed, en som ikke hørte til. Jeg sto på utsiden av gjerdet og i et kort glimt av vemod ville jeg desperat tilbake. Tilbake til det meningsløse, men dog trivelige livet en gang i året. Høre til i et system der alle er i samme forbannede båt der ingen vil være, men som de fleste egentlig trivdes sinnsykt godt i.

 

Alt har imidlertid sin ende, også militære karrièrer. Kokkejævel ser nå fram til å slippe å tape tid og penger på å sitte og drikke kaffe i nesten en uke sammenhengende mens det mest dramatiske som skjer er at en kaffekopp velter og ny må kokes.

Vi smattes!

 

(Teksten er skrevet under den siste øvelsen jeg var med på, Joint Viking i 2015. Dette er hva jeg faktisk gjorde. Det er ikke tull)