Jeg flytta opp til Alta igjen og ble kjøkkensjef bare 23 år gammel. Hadde selvfølgelig noe erfaring, både fra butikk, ferskvare, slakteri og slikt, men i bunn og grunn var jeg egentlig helt uerfaren med bare et halvt års fartstid på skikkelig restaurant etter læretiden på Royal Garden i Trondheim. Ingen visste hvem jeg var, knapt nok meg selv.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det første jeg gjorde var å kontakte redaktøren i Altaposten for å høre om de trengte en matskribent. Jeg hadde stor formidlingstrang allerede da, og i tillegg var tanken at dette var en fin arena for restaurantens gjester å bli “kjent” med den nye kjøkkensjefen. Man drar jo som regel på besøk til folk man kjenner. Det endte opp med fast matspalte, med byline-bilde, navn og tittel, annen hver lørdag i mange år. Restauranten gikk som en kule. Ikke bare pga matspalten, men jeg tror det har en sammenheng. I alle fall i starten.

Noen år senere ekspanderte Altaposten og lagde TV-kanal, “TV-Nord”. Jeg slo meg sammen med en kokkevenn og dannet “Kromkakaegutane”. Vi lagde vel tre eller fire sesonger á seks programmer før vi ga oss. Utrolig artig og vi ble så store i egne hoder at vi skulle åpne et formidabelt restaurantkonsept, “Kromkaka”, der kjøkkenet var en kulinarisk amfiscene. Prosjektet strandet da sønnen min døde.

Noen år senere ble Kokkejævel født. Denne gangen lagde han matprogrammer alene på TV-Nord. (Jeg vet ikke hvorfor jeg omtaler han i tredje person, men det føles naturlig.) Tror det ble fire sesonger. Utrolig artig, men ufattelig tidkrevende, så til tross for høye seertall ga vi oss. Tiden strakk rett og slett ikke til.

Da jeg åpnet Hoftepluss i 2013 tenkte jeg at det var på tide at resten av Finnmark fikk bli litt kjent med meg, og jeg gjenopptok skrivingen av matspalter, men denne gang i Finnmark Dagblad og iFinnmark. Holdt vel på med det i et par år, før tiden, nok en gang, satte en stopper for prosjektet. Det tar overraskende lang tid å skrive oppskrifter faktisk og, ikke minst, ta bilder både av prosessen og det ferdige resultatet.

Selvfølgelig hadde jeg ikke gjort alt dette hvis jeg ikke hadde søkt oppmerksomhet. Så ærlig må man være. Skriver man i avisen er det jo for at andre skal lese det man skriver. Det samme kan sies om bloggen. Jeg blir jo glad for høye lesertall. Hvem hadde ikke blitt det? Jeg er glad for alle mulighetene som eksponeringen bloggen har gitt meg har gitt. Jeg syns det er artig å bli invitert som gjest i TV-programmer. Jeg blir stolt når folk skryter av meg. Det gjør meg glad.

Jeg vet ikke om jeg er PR-kåt, vet ikke en gang hva det er, men ja, jeg nyter oppmerksomheten. Som alle andre ønsker jeg å bli respektert og godtatt for den jeg er. Da jeg var liten, og helt alene, var jeg langt fra respektert, snarere tvert i mot, jeg ble vel heller utestengt og usynliggjort i mange år. Da føles det ekstra godt å bli voksen å oppdage at noen faktisk liker deg. At barndommen var verdt å kjempe seg gjennom. At også jeg skulle klare meg. Til slutt.

Maria Mena sier noe av det samme, riktignok fra et ungpikeperspektiv, i sin helt fantastiske “All this time”:

Think all the mean girls,
That pulled your hair,
Are barefoot now,
And pregnant dear,
And you write pop songs,
And get to travel around the world.

And all this time,
Ohh-oh, all this time,
You have had it in you,
You just sometimes need a push.
(La la la la la)
And all this time,
Ohh-oh, all this time,
You have had it in you,
You just sometimes need a push.

Lag en fantastisk dag!