For to år siden måtte jeg selge begge serveringstedene mine, Hoftepluss og FyFader, som hadde vært levebrødet til meg og familien min i nesten et tiår, fordi jeg til slutt nesten ikke klarte å stå oppreist, selv med maksimal dose av praktisk talt ALT som finnes av medikamenter unntatt narkosemedisin, enn fem minutter av gangen. Prolapsene herjet i ryggraden og sendte isjas nedover foten.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Etter to år med hinsidige smerter i foten ble jeg endelig sendt til Tromsø for operasjon. Jeg var så glad!

Noen minutter. Kirurgen mente jeg ikke hadde vondt nok, og sendte meg hjem igjen til tablettene og alkoholen.

To år, og ufattelig mye masing, surking og klaging, senere,  kommer et nytt brev fra Tromsø. Undersøkelse hos en overlege. Gid a meg, så råflott. Håper han har vett nok til å operere plass nok til nerven, avhengig av hvilken skala av “vondhetskalaen” jeg har akkurat den torsdagen i september.

Som kroniker er det nemlig ikke slik at man legger seg ned og bæljer, slik man kanskje gjorde både titt og alt for ofte det første året. Nei, man venner seg til smertene, lærer seg etter hvert å komme seg gjennom dagene på et slags vis, men det ER IKKE ET LIV!