Hvor er egentlig gutta?

Jeg får utrolig mange meldinger fra hele landet. Hvis man leser kommentarfeltene mine, spesielt på fb, så skulle man tro at de fleste av disse meldingene er fra kvinner 35+, men det er det faktisk ikke. Eller, det er jo det, hvem er det jeg prøver å lure, men spesielt i etterkant av litt vonde temaer som angst, sorg og mobbing, overvekt etc., våkner gutta. Ikke i kommentarfeltet, men i private meldinger.

 

Det er utrolig mange menn som skriver til meg og forteller sin historie. Liten eller stor, men de forteller. Mange har det ikke greit. Sliter, men de tør ikke fortelle det til noen. Tør ikke en gang trykke “liker” på såkalte tabubelagte innlegg, langt mindre kommentere. Jeg har registrert det i mange år, men det har selvfølgelig blitt enda mer tydelig etter at jeg startet bloggen siden jeg når så mange flere.

 

“Takk for at du forteller om dette”. “Akkurat sånn er det”. “Skulle ønske jeg var like tøff”. “Du hjelper mange flere enn du tror”. “Jeg er likke like tøff, men det hjelper at du forteller”. Dette er sitater som går igjen hele tiden, fra andre menn. Menn som leser, men ikke “liker”. Hvorfor?

 

Hva er det egentlig vi menn er så fryktelig redd for? Er det å bli oppfattet som “myke”? Tape ansikt? Og hvorfor er det så fryktelig skummelt? Jeg vet ikke. Har jo kanskje alltid vært en som har stått litt på utsiden, så for meg har det liksom ikke vært så mye å tape på å fortelle, snakke, dele. Har kanskje til og med sett på det som en styrke, men jeg forstår at dette er fryktelig vanskelig for mange, kanskje de fleste.

 

Det kunne kanskje handlet om interesser, for det er forskjell på menn og kvinner, men ut fra antall meldinger jeg får tror jeg faktisk ikke det handler om det. Jeg tror rett og slett det handler om frykt. Frykt for å bli utstøtt. Svake dyr blir utstøtt i dyreriket og til slutt spist. Menn skal være sterke. Lede. Vinne. Over andre. Kan ikke gråte da.

 

“Hvorfor ligger ingen med meg? Hør på en myk manns sang. Jeg tror på likestilling, vær så snill og sett i gang” sang Ole Paus ironisk en gang på 80-tallet. Det er snart 30 år siden.

 

Nei, gutta, ikke vær redd! Ikke bry deg så voldsomt om hva verden mener, for egentlig har verden mer enn nok med seg selv og har glemt i morgen at du hadde det tøft i dag, men det føles så jævlig deilig å fortelle, for din egen del. Uansett hva de sier! Og husk: De sier egentlig ikke så mye, for de har det ikke så enkelt de heller, men du vet ikke om det, for ingen tør fortelle om det. Er vel det som kalles en ond sirkel, eller hva?

 

Blir du med å bryte ut?

27 kommentarer
    1. Min mann er myk mann, og jeg er den heldigste dama i verden <3 Flere menn burde våge å være myk, omsorgsfull, kjærlig og om <3

    2. Jeg tror du har helt rett: Det handler om frykt. Og skam. De mannfolka som tør å innrømme at de sliter, åpner en dør for andre også❤ Takk for at du er et godt forbilde. Vi trenger mennesker som deg👍😊

    3. Jeg har den samme oppfatningen som deg her. Jeg har skrevet mye om vanskelige tema i hverdagen og gutter er litt mer tilbakeholden på det personlige planet. Jeg er overbevist om at åpenhet lønner seg og gjør ting bedre for menn som sliter.
      Takk for flott innlegg som peker på noe svært viktig i dagens samfunn
      Mvh Hverdagsaktiv.blogg.no

      1. E nok et ømt punkt til mange menn det der, sunn, bør ikke være sånn, bra du settet ord på det, kanskje det er det som skal til for å mykne opp i mennene våre. Mange blir myke menn etter at de har blitt fedre.

        1. Hei. Da e det vel nåkka i dette ordtaket ”ta det som en mann, gå på do og grin”.
          Æ står han av, æ klare det, bare den andre har det bra..
          Trur mange menn sett i en trykk koker om dagan og æ trur a du Asbjørn, med dine ord e me på å slæppe ut nåkka av trykket hos mange.
          Go hælg.

      2. Nok en gang, en strålende og treffende blogg-post, nok en gang om det viktige som skjer mellom måltidene.

        Det å snakke om følelser, eller faktisk fortelle noen at man sliter, er eksepsjonelt tungt og vanskelig, jeg har ikke prøvd, så jeg vet det vel strengt tatt ikke. Men jeg har noen gode venner som har turt å fortelle hvordan det er å leve innimellom!

        Dernest, har jeg, i mitt tidligere liv, før villa, volvo (kia) og vov (pusekatt), jobbet som frivillig for Kirkens SOS.
        Det ga en god dose perspektiv, på det med psykiske problemer (store som små) og det at det finnes over alt.

        Så om det er noen som leser dette og trenger noen å prate med, noen som man ikke kjenner og som har “svart belte” i lytting, så kan Kirkens SOS et sted å begynne. De er døgnåpne telefonlinjer, chat og meldingstjenester.

        De mennesken som sitter der, er helt vanlige mennesker, som på ett eller annet vis har levd livet og har et øre å låne bort for en stakket stund!

        http://www.kirkens-sos.no

    4. Nok en tommel opp for dæ👍👍Kanskje e du med på at flere mannfolk skjønne at det e greit at dem ikke må være tøff bestandig! At det faktisk er mandig å innrømme at også menn er sårbare og har behov for å gråte og være “liten”av og til❣Ønske dæ og dine en fin dag😊

    5. Det var en gang en psykolog som sa at vi som er født og oppvokst her nord har det vanskeligere enn ellers i landet med å åpne opp og prate om følelser og å vise følelser…. Så ja trur nok du er inne på noe… 💜

    6. Nå skal jeg skrive her, etter de ti andre, jentene🥳 Jeg leser bloggen din, stort sett alle innlegg. Syns du er en flott mann som deler viktige tema. Stå på 🥰

    7. Dette har jeg også lurt på, men har jo faktisk sett at det har vært noen menn som har kommentert til deg og da har jeg tenkt at jo, her skal du se at ting er i endring👍😍Så bare stå på, du❣️

    8. Det samme har jeg lurt på i flere år. Hvor er gutta? Det er godt å lese at noen ihvertfall tør å skrive til deg på innboks, slik de gjorde til meg, da min historie svevde diffust rundt i media. Ha en fin dag!😊

    9. Jeg må få komme med en kommentar til dette ,vi trenger en som DEG som viser vei ,vi kommer etter sakte men sikkert .Litt ironisk å se at det er stort sett damer som kommenterer et innlegg som er myntet på oss gutta .Jeg har gått mine feilskritt i et innholdsrikt liv ,mye har jeg angret på og det kan jeg ikke gjøre noe med annet enn å be om unnskyldning og så må jeg jobbe med meg selv hver dag .Mitt usunne forhold til alkohol har ført meg opp i situasjoner som ikke har vært de rette men jeg har tatt et standpunkt å håper og jobber vær dag for å klare å leve et liv som edru og tilstede .Alkoholen har jo ført meg inn i depresjoner og svarte perioder ,skjønner at det har vært vanskelig å leve med en slik fyr.Takk Asbjørn for at du setter ordnpå vanskelige ting og ufarliggjør dette med p være åpen og tørre å snakke om det .God helg fra en annen kokkejævel på jobb i havet

    10. Kanskje har du rett i en del av antagelsene dine Asbjørn, kanskje føler føler de seg i tillegg utenfor, kvir seg for å poste, i massivt kvinnsdominerte kommentatfelt som legger opp til en sjargong så fjernt fra de fleste menns måte å formulere seg på? Store følelsesord og superlativer, hjerter og klemmer, da kan man føle seg utenfor og malplassert som mann. Menn flest skriver ikke slik… Kanskje vil de i tillegg føle seg tåpelige hvis de hiver seg på i jenteklubben grei? Men kanskje er ikke dette heller riktig? Kanskje kan en mann by på sine tanker her.

      Jeg vet i hvertfall at jeg føler meg like utenfor, for som over gjennomsnittet språkmenneske (les:nerd) søker jeg andre måter å skrive/kommunisere på enn denne medfølende hjertevarme emoji- sjargongen mange kvinner bruker. Og la det være sagt: Dette er ikke ment som noe noen skal ta seg nær av. Jeg observerer og fascinerer meg over så mangt, og konkluderer med at jeg er annerledes sammenskrudd enn de fleste kvinner.

      Hyggelig å følge deg, aldri hadde jeg trodd at en blogg skulle fange min interesse. Det sier noe om deg, du er intetessant- antagelig på grunn av DIN annerledeshet 🙂

      Ha en flott dag!

    11. Det er så bra at det finnes folk som deg, som de som sliter kan sende personlige meldinger til. Det er ikke alle som vil kommentere rett i innlegg, og det har eg respekt for. Derfor kan mange bruke folk som deg til å få sagt sitt, det de kanskje sliter med. Men håper selvfølgelig at gutter/menn også åpner seg litt mer, det er ingenting svakt i det, heller motsatt vil eg si.

    12. Nok en gang, en strålende og treffende blogg-post, nok en gang om det viktige som skjer mellom måltidene.

      Det å snakke om følelser, eller faktisk fortelle noen at man sliter, er eksepsjonelt tungt og vanskelig, jeg har ikke prøvd, så jeg vet det vel strengt tatt ikke. Men jeg har noen gode venner som har turt å fortelle hvordan det er å leve innimellom!

      Dernest, har jeg, i mitt tidligere liv, før villa, volvo (kia) og vov (pusekatt), jobbet som frivillig for Kirkens SOS.
      Det ga en god dose perspektiv, på det med psykiske problemer (store som små) og det at det finnes over alt.

      Så om det er noen som leser dette og trenger noen å prate med, noen som man ikke kjenner og som har “svart belte” i lytting, så kan Kirkens SOS et sted å begynne. De er døgnåpne telefonlinjer, chat og meldingstjenester.

      De mennesken som sitter der, er helt vanlige mennesker, som på ett eller annet vis har levd livet og har et øre å låne bort for en stakket stund!

      http://www.kirkens-sos.no

    13. Det er nok dessverre som du skriver. Og selv så langt som vi liksom er kommet, er psykisk helse noe som fortsatt er tabubelagt. Egentlig for begge kjønn. Men jenter/ kvinner er nok likevel litt heldigere stilt, siden de med venninner, helt fra barnsben av, stort sett prater om det meste på en helt annen måte enn det gutta/ kompiser gjør, selv om det også finnes unntak. Har en pappa som har slitt med mye fra barndom og ungdom. Men først for et par år siden fikk han hull på den byllen, og vi i familien fikk hele historien. Da var han fylt 70 år. Og mannen min som var utadvendt og langt i fra en stille person, hadde ikke hverken grått eller fortalt noe særlig om den sorgen han bar på etter å ha mista faren som 5-åring, før vi traff hverandre da han var 44 år. Han døde for 11 år siden. Da var datter’n min 5 og guttungen 2 år. Datter’n og jeg har prata masse, grått, ledd og satt ord på alle følelser, mens guttungen kapsler alt inni seg. Så å lese hvordan du som mann opplever, og skriver om ditt liv og følelser, kan nok absolutt være en ventil for andre gutter og menn. Og fordi du også er så flink til å skrive om de nakne, hudløse følelsene ispedd en blanding av galgenhumor og ironi, “ufarliggjør” du disse vonde følelsene for mange som ikke klarer/tør å kjenne på sine egne.

    14. Nok en gang et flott blogginnlegg! Gutta vil tilføre en ny dimensjon i kommentarfeltet, vi trenger dere absolutt her.
      I dag vil jeg takke alle som kommenterer, ikke bare Asbjørn.

      Dere er alle med på å gjøre en forskjell. Ha en flott dag

    15. Etter å ha vært i nok en begravelse til en mannlig venn som ikke orket mer, så er dette temaet så viktig for meg. Jeg vil anbefale alle menn og lese Adam Schølbergs MANNual. Ikke vær redd for å være sårbar, myk og følsom, heller det enn død. Psykisk helse er et tema som ble brått viktig etter et hardt møte med veggen. Snakk om det, snakk det i hjel! Vær så snill, for vi har ingen fler å miste.. ❤ Takk Asbjørn for at du er et lys i mørket for mange menn og kvinner.

    16. Du når ut til veldig mange, og så bra at du er er forbilde for gutta 👏👏👏 Fortsett å skriv👍

    17. Vi damer er flinkere å prate om ting.Triste ting og annet som plager oss.
      Håper flere menn leser din blogg og ser hvor flink du er.Det er lettere å skrive enn å prate med noen for mange også.Da er det viktig å dele med andre om du kan det.
      Du skriver rett fra levra.⚘

    18. Flott innlegg igjen!

      Ja, kommenterer her hos deg for tredje gang. Så klart med falsk navn, for ingen må jo vite at dette er MEG.

      Trur vel egentlig ikke det er så forbasket vanskelig å snakke om følelser. Mange jenter som kommenterer at det er ok for gutta å snakke om hva man føler, og at det gjør oss bare mer attraktive.. nåja! Vet nå ikke helt det..

      Uansett.. noe annet å snakke om psykiske lidelser, eller for å si det positivt, utfordringer.
      Jeg har levd hele mitt voksne liv med et massivt angsttrykk i kroppen. Har ikke følt meg lykkelig siden barndommen, og den var også noe trøblete. Men the show must go on. Andre er avhengige av at jeg aldri gir opp. Familie.

      Skal ikke bruke dette fora for total utblåsning heller, så roer ned her nå. Vil bare si, at det er ikke stigmatiserende for menn å ha følelser. Det er helt innafor blant nesten alle menn jeg kjenner å komme litt innpå hverdagens mas og kjas, og vanskeligheter. Dog, kommer man inn på at man har har en skranglete psykisk helse, frykter jeg at brikkene faller på plass for mange, og man havner fort lenger ned i feks jobbsøkerbunken, eller at andre ikke vet helt hva de skal snakke med deg om, fordi folk sjelden har plass heller vet hvordan de skal forholde seg til psykiske helseproblemer.

      Verden er så forbanna gjennomsiktig nå. På godt og vondt. Godt, fordi sånne som deg når ut til så mange med det virkelige liv, og gode refleksjoner rundt vanskelige temaer.

      Peis på!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg