Tre roser, en for hver måned
I dag er det akkurat tre måneder siden Gud sendte det aller vakreste han hadde ned til oss. Lite visste vi da at han bare fjorten dager senere skulle ombestemme seg, og ta han tilbake. Vi var så lykkelige. Vi var ikke redde. Ikke i det hele tatt.
Den aller siste kvelden. Alt var helt perfekt <3
Og så jeg da, gamle gubben på snart 42, skulle bli velsignet med å bli pappa igjen! Det var nesten for godt til å være sant. Og det var det jo.
Han veide så tungt, selv om han kanskje var den letteste av dem alle
Så sitter man her da, på dagen tre måneder etter at han ble født. Skadeskutt. Ødelagt. Omgivelsene har lagt det bak seg. Tårene er felt. Hjertene er sendt. Blomstene er visnet. Fredningstiden er over. Livet må gå videre. Det forventes at du skal smile. Jobbe som om ingenting har skjedd. Og du gjør det. Så godt du bare kan. Du ler til og med. Spøker av og til. Later som om alt er bra, men ingenting er bra og du kan ikke si det til noen, for da sutrer du. Fredningstiden er over. Sørgebåndet er av.
Jeg vet jo at det kommer bedre tider. Har vært gjennom dette før. 12 år siden nå. Han ble fire måneder. Nå ligger de side om side på en skogskirkegård i Alta. Storebror og lillebror. Pappa sine gutter. Det er nesten ikke til å holde ut.
Beklager at jeg ble så svart. Ikke meningen å tvinge svartsinn ned over dere, men akkurat i dag har jeg det ikke bra. Er det lov å si? Spiller ingen rolle, jeg sier det likevel! Det er helt JÆVLIG å miste unge etter unge! Det gjør noe med deg som menneske. Første gangen klarte jeg å finne en vei videre. Et lys, en framtid. Håper jeg finner det denne gangen også. Jeg tror det.
PS! Denne teksten ble skrevet 9 september, på dagen tre måneder etter at Den Vakreste ble født. Føler det er naturlig å avslutte min aller første bloggdag med han. Han betydde så mye. Var så ventet. Så elsket. Og så inderlig, inderlig savnet. Kan ikke fortelle hvem jeg er uten at jeg nevner han. Savner deg sånn!
Takk før aillt det såre, mæn fine du dele me oss
Dette var så ekstremt vondt å lese. Jeg gråter for dere. Har selv to små gutter og kan ikke engang forestille meg hvor vondt det er om jeg mister de. En umenneskelig situasjon.
Du må huske å fjerne mellomrommene nederst på innleggene, så det ikke blir et “tomrom”. Brukte også å blogge for en tid tilbake, vet ikke hvorfor men disse mellomrommene kommer når man legger inn bilder. Bare et tips, så ser der ryddigere ut.
Det er ikke syt, det er lov å si man er lei seg, sint og fortvilt og at en bunnløs sorg (som dere må føle) kjemper med for å finne en ny vei å gå. Dette for å kunne leve etter slike tap.
<3
Takk for at du deler tankene dine om det tyngste i livet også. Du er et HELT menneske
Så gripende skrevet. Ufattelig trist
Du rører meg, og gjør et sterkt inntrykk….jeg føler virkelig med dere i sorgen.
D handel overhode ikke om å sutre når man snakk om at livet e vanskeli etter å ha mista et barn! Eg sørg me deg, og trur at d e mange som førstår korsn du har d
Det du skriver, gjør et sterkt inntrykk. Synes du skriver bra, og det trur eg gjør sorgen deres kanskje litt mindre. DU og dine har lov til å sørge på deres måte.
Stor Klæm til dåkker
Du skriv altså så sterkt og vakkert Asbjørn
Føle så me dåkker!!
Dette blir min one and only blogg
Kan ikke gjøre annet enn å si tenker på dere. Det aller verste et menneske kan oppleve, og dere fikk det ganger 2. Fy F*** for et mareritt. Kondolerer
Uansett, Gleder med til å følge deg/dere