Herregud så redde vi var da hun kom for 11 år siden! Magen vrengte seg i konstant frykt for at noe skulle skje noe også med henne, unnfanget i angst, sorg og desperasjon som hun jo var etter at broren plutselig gikk i forveien. Hun brukte pustealarm hele det første året. Hver gang hun lå ble alarmen festet på, men flere ganger i døgnet gikk den av. Dag som natt. Sprette opp og riste i ungen for å sjekke om hun levde. Det gjorde hun. Helt frisk. Helt fin. Ufattelig nydelig.

Jeg er fortsatt livredd. Liker ikke at hun sitter i biler hvis det ikke er jeg som kjører. Redd hvis hun skal gå noe sted, for man vet aldri om det kommer en idiot på veien. Redd for elg hvis hun er og går på ski. Egentlig er det helt sinnsykt, men jeg kan ikke for det. Er bare så redd for å miste henne. Det klarer jeg ikke.

I dag er det torsdag. Siste kvelden før hun drar til Moren. Begynner å venne meg til det nå. Er ikke like trist som det var en periode. Det er liksom slik det er og må være. I alle fall slik det har blitt. Hun har det bra begge steder, bare på forskjellig måte. Savner ikke meg noe særlig når hun bor der og savner ikke moren veldig når hun bor hos oss. Da har vi gjort noe riktig og det er jeg glad for. Hjelper nok veldig at hun og Kjærest har fått et slikt godt forhold også vil jeg tro. Hadde nok blitt litt kjedelig med bare meg.

Nå sitter jeg på jobb, eller jeg er ferdig på jobb, men sitter på kontoret. Har gjort unna litt papirarbeid og har fått beskjed om å komme hjem halv fire. Da skal det serveres overraskelsesmiddag. De liker å stelle i stand til meg av og til. Gjøre meg glad. Er litt nedstemt for tiden, så de gjør så godt de kan for å vise at de er glade i meg. Ikke slik at jeg går rundt og sutrer og lager dårlig stemning altså, men de merker nok at ting ikke er helt bra.

Jeg liker også å glede dem. I går kjøpte vi en oppmuntringsbukett til Kjærest siden hun holder på med eksamen. Måtte selvfølgelig kjøpe en liten til Datter også som hun kunne ha på rommet sitt. Eksamen ja. Det ryktes at Kjærest omtrent er ferdig og det bare er småpirk igjen. Deilig! Hun har virkelig slitt og jobbet enormt disse dagene, og nå nærmer hun seg et resultat hun kan stå inne for. Utrolig bra! Veldig stolt av henne. Hjerte.

Og, det må jeg bare fortelle, Datter har gjort ALT hun har kunnet for at eksamen skulle gå knirkefritt. Hun har vasket opp og ryddet stua, vasket klær. Hun ville til og med at vi skulle vaske soverommet slik at Kjærest kunne sove bedre. Hentet brus, te og kaffe. Vært på tilbudsiden hele uken. Det varmer et pappahjerte og jeg vet at det også varmer et kjæresthjerte.

Nei, folkens, da skal jeg prøve å gjøre noe fornuftig igjen. Takk for at dere leser mine små glimt fra hverdagen. Det setter jeg utrolig stor pris på 🙂

Vi smattes!